Tanker


Frigåing og lek i Moss ishall«Mamma, lukt her a, det begynner å lukte vondt av hanskene mine, gjør det ikke?»
Petrus kommer mot meg.
I hånden har han en hockeyhanske.
Jeg later som det lukter gruff, selv om det forhåpentligvis er lenge til vi må hanskes med den problemstillingen her hjemme.

Jeg vet ikke om dere har vært innom en hockeygarderobe eller gått forbi en, når gjengen nettopp har vært på isen eller åpnet en bag som har lagret alt det svette utstyret. Fra den samme gjengen. Det lukter værre enn en kombinasjon av Mosslukta ganger tre, Myggsprayen til den retthalede grisungen og reven og fårikål. Det er en avstand fra den odøren til den man finner i et prafymeri, for å si det sånn. Og det er lenge til Petrus sin hanske lukter slik, – forhåpentligvis.

hockeyspire?

Allikevel så later jeg som om det lukter vondt av hanskene hans.

Det er fordi jeg vet hvorfor det har blitt viktig.

Han har hatt en helg borte fra oss, for vi har vært i femtiårslag. Og han har hatt det som plommen i egget der han har hengt på en «stjerne» som er mer enn dobbelt så gammel. Han har sett Hockeylaget U14 spille to kamper, han har jublet over mål og nesten mål og buet mer mot det andre laget om de har vært på vei til å score. Han har også vært på isen og lekt seg med de store gutta, – og han både skaffet seg nye ferdigheter med skøyter på og utvidet ordforrådet. Heldigvis så har han litt dårlig hørsel og ikke en forståelse for alt som blir sagt. For i enkelte ord er det kjekt å ikke få med seg den siste bokstaven, som i ordet hesteku..

knall og fall på isen

Men på skøyter har han lært å bevege seg bakover, han har fått bedre selvtillitt  på egne ferdigheter og han har hatt stort utbytte av å være med de store rollemodellene. De som sikkert ikke vet hvor viktige de er for de som er små som kommer etter. De som ikke har peiling på at det å se opp til, observere og ta etter er en vanlig måte å lære seg nye ting på. De som ikke vet at de har skapt enda mer interesse for å være på skøyteisen for en liten gutt.

Jeg tar i mot hansken,
jeg later som det lukter vondt
og jeg blir med på den kneggende latteren til Petrus

Fordi det er viktig for han, – han vil være en av gutta.
De er stjernene han vil strekke seg etter.

Petrine :)

 


kerteminde stranden

Petrus spiste pepperkaker i går. Han var hos storesøsteren sin . Der fikk han noen pepperkaker som han gomlet på. Det ga meg  gode og litt sørgmodige tanker på en gang. Pepperkaker og melk var vanlig kost for bestefar og Petrus, da pappa enda levde. De koste seg sammen med kakene som knaste og som smuldret opp i munnen, – og de var enige om at det var god kaffemat. Det og Freia melkesjokolade.

hjerte i snøen

Spisingen fikk meg til å tenke på pappaen min, på den dagen da verden gikk videre selv om hjerte hans sluttet å slå, på livet vi levde og på alt jeg savner. Jeg tenkte på mamma, på de daglige små samtalene, på alle ganger jeg var irritert på henne og mest av alt latteren og gleden hennes ved å omgåes andre og dele av det som kunne deles. Det er så rart at livet hennes sluttet i løpet av noen korte timer og enda rarere at jeg får vondt i magen når jeg ser reklamen om prat, smil og løft som går på tv – en om dagen. Mamma fikk hjerneblødning, og selv om hun kom raskt herfra og kunne snakke da, så ble hun liggende på et venterom på sykehuset noen timer ( ja faktisk flere) før de undersøkte henne og skannet hjernen hennes: Da var skadene for store. Jeg blir derfor kvalm hver gang jeg ser reklamen, for selv om vi reagerte raskt nok, så var det glipp i systemet da vi kom et steg videre. Og pappa ville ikke fremme dette som sak, for vi hadde mistet mamma, uansett.. mens jeg tenkte at vi kanskje kunne hjelpe noen andre.

Orange rose

Det var de pepperkakene i går som fikk meg til å kjenne på sorgen. Den er ikke så vond lenger, men det er en sår følelse og et ønske om at jeg fortsatt skulle ha de med meg. Jeg skulle jo gjerne hatt de som besteforeldre til Petrus, hatt de som rollemodell for de gode holdningene jeg savner, deres omtanke og generøsitet og mest av alt fordi de var mamma og pappa. Jeg er fortsatt glad i mamma og jeg er fortsatt glad i pappa, – og jeg savner deres støtte og det at de var glad i meg uansett. Jeg var det viktigste for dem, som Petrus er for meg!

nyperose i vinterdagen

Denne helgen er det Allehelgenssøndag, – og den er satt av fordi vi skal minnes de som ikke lenger er blant oss. De som vi savner. Den er satt av til å kjenne på sorgen og til å tenne lys. Vi har i dag tent lys for alle de gode minnene, for all latter, for alle turer, for alle lesestunder, for alle diskusjoner og krangler, for alle morsomme historier, for all selvironi og artigheter, for papperkake, melk og Freia Melkesjokolade. Det blir gode minner av slikt.

Frossen rose

Vi har tent lys for å få det til å skinne på kirkegården og for å få de varme og gode bildene man har av de man savner skal lyse.

Vi har tent lys for å lyse opp i mørket, – og vi skal se til at det brenner i flere dager.

Vi har tent lys for sorgen også kan være god og savnet kan minne deg på det fine du har opplevd

Har du noen du savner og som du skal tenne lys for denne helgen?

Petrine


bali

Det er så mange steder jeg gjerne skulle vært, og det er så mange steder jeg gjerne skulle vært tilbake til. Jeg, har fra jeg var liten , blitt trukket mot nord Norge, – og i sommer da vi var i Tromsø så lekte vi litt med tanken om å bo der et år. Litt for å smake på mørketiden, litt for å leve i «mammas by» og litt fordi det er kjent og ukjent på en og samme gang. Benytter anledningen til å dele noen bilder fra sommerens tur til Tromsø

Tromsø fra sentrum Petrus og Petrine

Tromsø ved kaia

_DSC0861

Utsikt nordover fra Fjellet, Tromsp

LAngs kaia I Tromsø

Mack sin brannstasjon

Jeg trekkes også ut i verden og da jeg var på en av mine turer med ryggsekk så traff jeg en svensk gutt som hadde vært ute å reist lenge: Jeg spurte han om hvor han ville reise tilbake om han fikk en eneste billett. Han svarte New Zealand!!
Nå vet jeg ikke om jeg ville vært der et år, men jeg hadde nok likt å reise dit.

Vi leker med tanken om å reise bort i store deler av sommeren i 2017, og da er Bali en av alternativene vi har vært innom. Men, det ligger jo i Indonesia og er kanskje ikke et av de stedene vi drar med barn? Kanskje vi rett og slett bare blir her hjemme. Men, – jeg kunne tenke meg å leve langsomt som de gjør enkelte steder i verden, men tro meg, lydnivået i Indonesia var mega høyt da vi var der og skulle ferdes på buss. Hjelpes!! Det lå langt utenfor anbefalt desibel det som kom ut av høyttalerene da det ble vist film.

Det fineste landet jeg var i på nittitallet var Vietnam. Det var lite utbygd for turisme, trafikkbildet besto av en trillion sykler uten forståelige regler og landet hadde alt fra torghandel med byttevirksomhet til butikker organisert på spesielle måter, de hadde fjell og vakre strender, by  og land og ja, var nok mitt favoritt land fra en rundttur i Asia. Så hadde jeg fått spørsmålet da, så hadde svaret vært nettopp Vietnam. Men, jeg tipper at utbyggingen for turisme har vært stor, at mine bilder har blitt ødelagt og jeg lar det landet forbli i minnene. Akkurat som jeg kan velge bort en film etter en bok jeg liker, fordi mine bilder ikke skal knuses til noe annet. Jeg vil ta vare på de.

Sant nok, så kunne jeg tenke meg å arbeide på den norske skolen et sted det er varmt også, så jeg klarer jammen ikke bestemme meg. Ser dere, jeg kunne gjerne leve litt i andre steder av verden, men her hjemme blir vi boende her vi bor nå. Her har vi jo naturen, sola, stranda, fin skolevei, venner til Petrus og gode naboer, – mest av det vi ønsker oss.

Hvor ville du bodd for et år? Jeg har ikke snøring …

Petrine :)


Til og med jeg synes ting er skummelt. Før i verden så trodde jeg at jeg var superpyse, men jeg har egentlig erfart at jeg er ganske så tøff, men det er finnes ting jeg ikke liker. Her får du en liten innblikk …
halloween11. Brennmaneter

  1. Valget i Usa – og i den forbindelse så må jeg nevne at jeg er redd klovner, – både han midt i valgkampen og de som pynter seg for å skremme
  2. Hunder som går uten bånd
  3. De bilene som kjører slalåm mellom bilene på E6 og som har glemt regelen med å telle til 1003, – da innom 1001 og 1002 først.
  4. De fotgjengerne og sykkelistene som kommer busende ut i veien,  uten å ha stoppet opp og fått øyenkontakt med sjåføren. Når begynte man å gi ansvaret for eget liv over på andre, tro?
  5. Når de åpner bagasjerom på biler på en krim
  6. Folk som lar eget gruff gå utover andre
  7. Lyden av feiekost på asfalten
  8. Tyver som putter henda under hodeputa di når du sover i en hytte i Thailand
  9. At gutten min skal møte de folka med for mye gruff

 

Petrine :)


 

Statuer i Vigelandsanlegget Frognerparken Petrus og petrine

jeg er en gammel mamma!

Jeg var jo veldig gammel da Petrus kom til verden, – og mange spør meg hvordan det var og er. Jeg har listet opp ti fine ting, som sikkert ikke er avhengig av alder, men likevel fine

  1. Jeg var ferdig utdannet og hadde jobb, det betyr stabil familieøkonomi, da Petrus ble født.
  2. Jeg har hatt tid til å være bare meg ,- fest, moro, utdannelser, dyrket fritidsinteressene mine, etc
  3. Jeg bekymrer meg ikke for hva andre sier og mener. Jeg var nok mer redd for det tidligere.
  4. Vi kunne velge å være hjemme med Petrus utover permisjonstiden. ( selv om halv barnehageplass og halv inntekt bare tilsier 7200 i kontantstøtte ) Vi har hatt mulighet til å arbeide redusert gjennom årene Petrus gikk i barnehagen. Noe både Petrinemannen og jeg har gjort. Han har tatt det ut i mere ferie, – og jeg arbeidet mindre hver uke.
  5. Jeg har rukket å reise mye, se mye av verden og få en god utdannelse gjennom det.
  6. Pjokken var etterlengtet, – han er bare best! Det var mange klossete uttalelser da jeg ønsket/savnet barn: Blant annet at man ikke kan savne noe man ikke har hatt,-  men vit det man kan sørge over brutte drømmer og over det man ikke har hatt
  7. Jeg har verdens største lykkepille i huset, selv om jeg hadde gitt opp håpet. Og det har jeg i mange år fremover.
  8. Jeg var veldig rastløs og mye på farta da jeg var yngre, nå har jeg ro til at Petrus skal få tid til å leke meg kamerater her hjemme.
  9. Jeg er innom det yngre miljøet gjennom møte med foreldre til andre barn
  10. Sist men absolutt ikke minst, Pjokken himself!! Jeg digger han :)

    Petrine :)

    Jeg har flyttet over et innlegg fra den gamle bloggen, som ble skrevet for noen år siden,- om samme team. Se her


eldre mamma Gravid Petrus og PEtrine

I prosessen med å flytte gamle innlegg over på bloggen, så kommer et personlig ett her.

 

Jeg var godt opp i årene da jeg ble gravid med velse Petrus.

Jeg har fått mange spørsmål om det å være så gammel og bli mamma for

første gang, så nå har jeg tenkt til å skrive noen innlegg relatert til det.

 

eldre mamma Gravid mage Petrus og PEtrine

Da jeg ble gravid med Petrus så hadde jeg havarete svangerskap

og mange års sorg og savn over manglende foreldrerolle i kofferten.

Paradoksalt har jeg hele mitt yrkesaktive liv arbeidet med barn og unge.

Jeg visste godt hvilken glede barn er og at foreldrerollen er et arbeidsforhold 24/7.

Jeg vil nødig innrømme det, men jeg kunne kjenne på en slags urettferdighetssans

når jeg sendte barn avgårde til familier som ikke virket med hensyn til omsorg.

Tross dette så trivdes jeg hver eneneste dag

sammen alle de flotte barna jeg ble kjent med

og jeg gråt over sorgen man ikke snakker om.

 

Sorgen over å være barnløs.

 

Jeg følte det som en samfunnsnorm som jeg ikke klarte å innfri.

Jeg ville ikke innse at mitt barndomsbilde over hvordan fremtiden skulle bli var knust.

Jeg fikk tilbakemeldinger om at man kan ikke savne noe man ikke har hatt.

Nei, jeg kunne ikke savne noen jeg ikke kjente,

men jeg hadde likevel en smerte rundt et stort ønske som ikke ble innfridd.

Det til tross så hadde jeg meningsfylte og glade dager som barnløs også.

Jeg tror at det finnes et indre behov om å føre familien videre.

Det var i alle fall min følelse.

 

Det å være gravid var en glede og en skummel reise.

Jeg hadde jo en smertelig erfaring på at det ikke er en selvfølge at man skal kunne bli forelder.

Jeg, som spesialpedagog, hadde en bevissthet i forhold til at eldre foreldre har

hyppigere mulighet for å få barn med kromosonfeil.

Det var en mulighet jeg ikke ønsket å benytte.

Jeg visste også at barn kan skades under fødsel

og jeg hadde en bevissthet i forhold hvor skjørt livet er.

 

 

Jeg var kjempe glad

og

jeg var livredd.

 

 

Ser jeg bort fra redselen,

som var mest tilstede i starten av svangerskapet.

så opplevde jeg at det var greit å være gravid.

Jeg la ikke mye på meg, jeg var jevn i humøret og jeg hadde det helt OK.

Jeg har til normalt litt høyt sukkernivå i blodet. I svangerskapet holdt jeg det i sjakk ved at jeg spiste sunt, og jeg klarte å holde meg unna kaker, sjokolade, frukt og annet som inneholder sukker.

Det synes jeg er mer vanskelig nå som jeg ikke har et lite barn i magen.

Det er en annen sak.

 

Den mest skremmede opplevelsen var da jeg i fjerde måned fikk blødninger.

Det som fløy rundt i magen min på vei til legen var større enn sommerfugler, mer som kråker.

Jeg var urolig, livredd og gråtkvalt.

 

Heldigvis viste det seg å handle om en lavtliggende morkake,

og ikke om en liten baby som skulle slutte reisen med oss.

Det kunne vi leve med.

Jeg fikk beskjed om å ta det rolig resten av svangerskapet,

noe som bekkenet tok ansvaret for. .

Det var nok bekknløsningen som var den største plagen.

Den har forøverig ikke gitt seg helt enda.Plutselig dukker låsningene opp

som en påminnelse omden tiden da viventet på

vår lillegutt.

 

En tid som jeg har gjemt varmt og godt i hjertet mitt

 

 

Jeg hadde nok et svangerskap helt likt mange andre mødres.

Jordmor uttalte en uke før fødsel at jeg hadde et svangerskap lettere enn mange unges.

Hun sa også at hun ikke så det som umulig for meg å bære frem flere barn.

Det stemmer overens med resultatet av duotesten jeg fikk.

Der var nemlig min fysiske alder langt under den bilologiske.

Den attesten har jeg tatt vare på :)

 

Det å gå gravid i 40 – årene var for meg en god erfaring,

men jeg vet at kvinnens alder som førstegangsmor blir debatert rundt om.

Vi gjør karriere og venter lengere med å etablere familie.

Hva som er ideel alder skal jeg ikke debatere her,

men jeg oppfordrer kvinner til å ikke vente for lenge…

 

Når er egentlig riktig alder?

 

Jeg kommer til å skrive et innelgg senere om fordeler og ulemper med å bli mamma sent i livet.

Det sett med mine øyne.

I det neste innlegget i denne «serien» vil jeg sin litt om Duo – test og tankene rundt det.

 

 

Petrine:)

 

 

 

 

 


13 oktober, 2016

Å snakke til og ikke med

 

hverdagen i gummistøvler

Noen ganger så opplever jeg meg selv som en dårlig forelder. Ordene : «Nei» og «ikke» er de som hyppigst komer ut av munnen min, – da i kommmandoform. Kommunikasjonen har i stressende situasjoner, ved tidspress, ved lite søvn og om jeg er redd, forandret seg fra å snakke med til å snakke til. Eller kanskje enda mer ærlig er å si kjefte på.

Du vet når du har gitt den samme beskjeden tre millioner ganger:

Når klokka løper og arbeidstiden nærmer seg og pjokken bare skal rydde på rommet. Det rommet som jeg har foreslått mer enn en gang at vi skal rydde sammen. Det rommet hvor jeg har satt frem en kasse slik at utkledningstøyet kan puttes opp i. Det rommet hvor jeg har kjøpt inn hyller og esker for at det skal være enkelt å legge ting tilbake på plass. Det rommet som absolutt trenger en opprydning, – men kanskje ikke før klokken syv på en arbeidsdag. På en arbeidsdag hvor tiden er i ferd med å løpe i fra oss.

Er det bare jeg som går i trass, – det etter å ha både forberedt på at aktiviteten må avsluttes, forsøkt å avslutte den en gang, to ganger og tre ganger. Når jeg for n – te gang føler at jeg ikke når frem og at jeg mislykkes så blir jeg grinete. Jeg kan da rett før jeg går avslutte med: Jeg ba deg om— jeg sa i fra om…, akkurat som om det hjelper når jeg allerede har tapt.

Dessverre så er det min egen reaksjon og mine egne følelser som får situasjonen til å smake gruff. Det til tross for at jeg vet at det lønner seg å snakke med og inngå avtaler på forhånd. Det vet jeg jo hjeper! Til tross for at jeg vet at min reaksjon er med på å påvirke løsningen så er jeg ikke alltid bevisst denne kompetansen. Det er jo jeg som i form av å være voksen som er den sterkeste, det er jeg som har makt og som på en måte er og skal være sjefen. I alle fall er det jeg som er størst, har levd lengt og har mest makt.

Selv om jeg vet dette, så finnes det tider som gjør at det glipper. Hyppigheten er størst når jeg er sliten, når klokka presser avtaler nærmere og værst er jeg når jeg er redd. Det er da jeg glemmer at jeg gjør lurest i å snakke med, vise den andre respekt, fordele ansvar, inngå avtaler og helst finne en løsning sammen. Jeg glemmer det totalt, – og hører meg selv snakke til!

Ordene består bare av tre bokstaver, men det er en vesentlig forskjell på bruken av ordet med eller til. I alle fall i denne situasjonen.

Er jeg alene om å havne i denne grøfta?

Petrine :/


høstblader Petrus og petrine

I dag er verdensdagen for psykisk helse.

På ungdomsskolen så hadde min venninne ei venninne.
Det var hun pene dere vet:
Hun som alltid hadde smilet på!
Det mørke, lange tykke håret var alltid velstelt og ansiktstrekkene var perfekte.

Begge var hyggelige å være sammen med, – og fra utsiden virket alt perfekt.
Dessverre så var det perfekte bare et illustrasjon, for det skulle vise seg at min venninnes venninne valgte å ta avskjed med livet.  Det var for trøblete!

Jeg var i tenårene.
Jeg mente at det å velge å avslutte livet var en av de mest egoistiske og stygge ting du kunne gjøre.
Det var så vanskelig å forstå for ei som gikk på ungdomsskolen, for ei som var klar for livet, for ei som hadde allsidige dager og som var aktiv med ulike aktiviteter at andre ikke hadde den samme gleden og den samme helsen som en selv. Jeg hadde ikke innsikt i at noen faktisk kunne slite med å glede seg over dagene, at andre kunne være redd for dagligdagse ting og i psykisk helse forøvrig.

Jeg hadde disse tankene helt til det var et minneord til den vakre jenta i avisa. Der sto det mange flotte ord om jenta, det sto litt om hva hun slet med og det var avsluttet med et dikt av Andre Bjerke. Da jeg hadde lest minneordet så leste jeg det igjen og igjen. Den som hadde skrevet viste så veldig respekt for livet som hadde vært og for valget som var tatt. Jeg grublet over ordene, snakket med mamma om dem og lærte mye om at psyken kan være kronglete. Jeg har møtt lignende valg med respekt siden da. Selv om det har vært vondt.

Jeg avslutter derfor innlegget med diktet, som fikk meg til å snu tankene om det å ta sitt eget liv. Jeg startet med å mene at det var dårlig gjort for de som var igjen, til å se at valget har en årsak og at det må møtes med respekt.

Med sorg og respekt.

For det gjør vondt å miste, – både for de som mistet håpet, for de som mister livsgnisten og for de som er igjen.

Lønneblad i høstfarger Petrus ogpetrine

Det er verdensdagen for psykisk helse i dag, – og jeg markerer den ved å gi dere diktet som i mange år har vært viktig for meg:

Menneskerettserklæringen §1

  • Deg er det skjenket en rett til å bli
  • død eller levende, trell eller fri.
  • Velg å bli narr eller velg å bli vis,
  • fugl eller giftslange, ild eller is!
  • Gjør du deg selv til en gjenstand for salg?
  • Ingen skal nekte deg retten til valg.
  • Velger du det som er skjendig og slett,
  • er det din helligste menneskerett.
  • Velg, om du vil, å fornedre deg selv.
  • Velg din fordervelse. Velg å bli trell!
  • Hva er din ånd? Er den sverd eller fjær?
  • Vit at ditt valg har besvart hvem du er.
  • DU er ansvarlig for den du er blitt.
  • DU har vært velgeren. Valget var fritt!
  • André Bjerke.

Har du mulighet så gi en klem, ta en telefon eller gjør noe godt for en annen. Kanskje en av de du ser så sjelden.

Petrine :)


Petrinehunden har bursdag Bichon Havanaise Foto: Petrus og petrine

Du bør ikke skue hunden på hårene.

I mange år så hadde jeg en god følgesvenn, som var med på det meste i livet mitt. Den var i Danmark og på fjellet, på venninnetur og på turer hvor jeg trengte å være alene og den inneholdt det meste av livet mitt. Plutselig så var vennen min inne til sjekk og fikk dødsdommen. Det ville koste meg masse penger om jeg skulle opprettholde vennskapet. Det var i alle fall det jeg fikk fortalt.

Jeg snakker om den blå bilen min!!
Etter mange års følge så fikk jeg beskjed om reperasjonen ville koste mer enn bilens verdi. Det var bare en ting å gjøre, tenkte jeg

Jeg måtte bytte ut mitt kjære fremkomstmiddel med et nytt kjøretøy. Et uten personlighet og felles historie. Dessverre,

Men, det var faktisk ikke bilen som innlegget skulle handle om, – for på vei til en løpetur stakk jeg innom en liten bankfilial. Det er lenge siden, forstår dere, for det var før den digitale bankhverdagen. Jeg kom inn i det lille rommet, – ikledd jobbesko, løpetøy og et smil. Jeg skulle jo bare ha et midlertidig lån, fordi jeg nettopp hadde solgt et hus og skulle løse ut lånet i det jeg skulle inn i en ny bolig .

Samtidig som meg så kom en annen dame inn i lokalet. Hun hadde dressjakke, høye heler og et trangt skjørt.

Jeg hilste på damen bak skranken, fortalte mitt ærend og ble overrasket over at damen avslo henvendelsen i det jeg hadde fremlagt den. Det helt uten å gå inn på min konto. Hun henvndte seg deretter til damen i den fine innpakningen. Jeg ble stående mens de høye helene sto stille og damene kom til en løsning. Jeg hadde bestemt meg for å trosse at pengene mine sto å en konto med få uttak i året, – og jeg ventet til det var min tur igjen. Da jeg kom frem til damen så ba jeg henne om å flytte pengene mine til en annen bank, – hvorpå damen da, helt uten takt og tone utbrøt: «Har du så mange penger??»

Jeg flyttet pengene, kjøpte meg bolig og fikk hjelp av en kamerat til å redde livet til følgesvennen min i noen år til.
Det er et av mine innspill til at barn får seg til å si at «Bare fattige mennesker handler på Cubus,»

Faktisk så sier ikke innpakningen vår noe om hvilken kapital vi har i kroner og øre. For min del så er jeg opptatt av at det skal bli mindre kjøp og kast, at vi bør ivareta miljøet og at jeg vil at gutten min skal lære at hvilken verdi man har som menneske handler om hvordan man er mot hverandre. Vi har et klesskap med masse arveklær, – og jeg vet at Petrus ikke har en fattigslig barndom. Han har opplevelser i bøtter og spann, han har mange å leke med og han har klær som passer både årstid og aktiviet. Dessuten så synes han det er stas å bruke klær som han har fått av en han ser opp til.

Har du tenkt på at i det du står for at menneskers verdi måles i hvor klær er kjøpt så er du med på å fremme mobbing og er med på å  sette matrielle verdier høyere enn mellommennekelige: Burde ikke du gå i deg selv? Og nå sier jeg ikke at du ikke kan kjøpe dyre klær til barna dine, men det er holdningen du viderefører som ikke er god. For at de opprinnelig fra barn, det har jeg vansker for å tro.

By the way, man vet ikke om klærne med riktig merke – og prislapp er betalt kontant. Det finnes mange på vei i luksusfellen der ute…

Petrine :)

Noen ganger så tenker jeg at jeg ikke skal bry meg og ikke skrive innlegg som handler om økonomi, for jeg tror at når vi tar det opp så kan det oppleves vondt for de som føler at de ikke strekker til, men samtidig så mener jeg at vi som voksne må prøve å fremme gode holdninger.

Det er ikke føsrte gang dette temaet er i media, – jeg skrev et innlegg i 2013 : Les det gjerne her 


I dag har jeg hentet et gammelt innlegg på den gamle bloggandressen: Klær til innpakning eller påkledning? Det ligger her og kommer ut på nytt fordi jeg leser på KK.no at debatten fortsatt er levende. Der kan du lese om jeg mamma som overhørte en kommentar mellom barn: Bare fattige mennesker handler klær på Cubus. Resten av innlegget er skrevet av meg i 2013.

Her kommer Petrus i en arvet dress, en hjemmestrikket lue og nykjøpte støvler og votter. Petrus og petrine

Her kommer Petrus i en arvet dress, en hjemmestrikket lue og nykjøpte støvler og votter. God nok på jakt etter erfaringer

Jeg var ute å kjørte da Ukeslutt var på P1 i går.

Der var blant annet Susanne Kaluza for å diskuterte barns klesvaner, eller rettere sagt foreldrenes valg i forhold til påkledning av barn. Debatten tar utgangspunkt i at barn går rundt med luer som koster 1400 kroner og jakker som passserer fire tusenlapper i pris. Det handler om barn i barnehage og småskolen.

 

Kaluza mente, som meg,  at man har et ansvar for å la barna få tilbakemeldinger på hvem du er i stedet for hva du har, at det var sunt å arve og at man har det like godt i klær som ikke har et merke. Logoen som får prisen til å stige til himmels, – uavhengig av kvalitet. Diskusjonspartneren hennes var av den mening at man må være fri til å kjøpe hva man vil til barna og at det må sidestilles med ferier og alt annet som er forskjellige her i landet. Jeg er enig i at man må lære seg at verden er ulik ut fra hvor og når du vokser opp, men jeg er mer opptatt av hva som er motivet bak handlingen av dyre klær til små barn. Det handler også om hvordan foreldre formidler betydningen av klærne til sine håpefulle små. Her i huset har barna et avslappet forhold til klær, og minsten velger helst etter motiv og farge. Jeg liker ikke gensere med store print på, men de morgenene Petrus finner de i skapet så er det de som skal på.(«Kule gensre med Lynet McQueen», sitat Petrus.)  Han har nemlig slike favoritter uavhengig av min smak:  Jeg tror ikke gutta her i huset er så ulik mange andre barn, de velger ut fra hva de liker i form, farge og etter hvor bekvemt plagget er på. Det uavhenging av om det er et merkeplagg eller et som er fra en av de store kjedebutikkene.

 

Så tilbake til utgangspunktet om at det er foreldrene som velger disse merkeklærne til barna. Hva er det som gjør at klær med en høy prislapp og et spesielt merke blir dratt ut av butikkene og hjem til små barns klesskap. Jeg leste på Vg – nett i dag at det var en familie som følte seg presset til å kjøpe merkeklær til barnet. De viser til at når de møter andre foreldre så måler de hverandre ut fra hvordan barna var kledt. Det ble også begrunnet med at de ønsket det beste for barna sine og at det var noe av motivet. Med det som motiv så blir dette det rene vanvidd. Jeg er pedagog. Jeg vet at trygge voksne er gode for barna. Det å være trygg handler også om å tro på sine egne valg og stå for dem. Herunder også hvor mye penger du bruker på påkledning. Jeg vet også at barna påkledning er avgjørende for hvordan barna har det i løpet av dagen. I den sammenhegn er funksjon viktigere enn fashion. Min erfaring er at pyntedukker ofte beveger seg mindre, står mer stille og er mer oppatt av innpakkingen sin enn de som er på fullfart fremover med lapper på klærne, med klær som fremmer bevegelse og med klær holder de varme. Nå er det nok ikke klærne i seg selv som får barn til å stå stille, men foreldres masing om å holde seg pene, om å tenke på at de har på seg dyre klær og om de voksnes frustrasjon om noe går i stykker.

Jeg erfart flere ganger at klær skaper folk,

også de passive og frosne.

 

Det jeg heldigvis ikke har erfaring med er at barn ekskluderer andre barn fordi de ikke har de riktige klærne på seg. Jeg vet at fenomenet finnnes og at det finnes også i byen min.  På et foreldremøte i høst så var det en forelder som fortalte om at hun hadde byttet barnehage til barnet sitt fordi det ble eksludert av de andre på grunn uriktig kleskode. Om vi som foreldre skal gi barna våre det beste så tenker jeg at vi må begynne i en annen ende enn i klesskapet. Våre holdninger rekruteres av de som kommer etter oss. Det vil si våre barn, – og dermed så må vi også huske på at fiksering om et perfekt ytre, måling av andre ut fra innpakning og hvordan vi styrer pengene våre er noe barna våre kan arve.

Og vi vil ha trygge og sosiale barn,

som kan omgåes andre,

vil vi ikke?

 

Uavhengig av hva de andre har på seg!

Eller?

 

I forkant av dette innlegget så fant jeg frem til begrepet «Cubusbarna»: Det er de barna som er representert i barnehage og skole med klær som er handlet fra en av alle kjedebutikkene som finnes. I vår by er det derimot vanskelig å finne noe annet til minstemann fordi det er det eneste alternativet. Litt forundret så lurer jeg på hvor dette begrepet kommer fra? Ikke at jeg tror det kommer fra barna, for som  tidligere nevnt, så tror jeg de er likeglad med merket om de ikke har blitt øst ørene fulle av hva som er det ENESTE riktige å ha på seg.

Så jeg SKRIKER TIL

DERE FORELDRE SOM DEFINERER ANDRE MINDREVERDIGE

PÅ GRUNN AV HVORDAN BARNA ER KLEDD:

SKJERP DERE!

Dere lager holdninger som handler om eksludering og fokus på andre verdier enn meneskeverd!

 

Det her blir et kritisk innlegg, og med det mener jeg ikke å si at barn ikke kan gå i dyre klær, jeg sier ikke at vi bare arver her i huset, jeg sier ikke at foreldrene kan ta sine egne valg med hensyn til hva de bruker pengene på. Jeg sier at du som voksen har et ansvar for hva man formidler i forhold til holdninger og verdier. Jeg ber om at dere tenker etter:  Hva er motivet forå kjøpe den dyreste buksa eller den dyreste lua? Om motivet er at «alle de andre har», » at venninners press får deg til å handle» eller at det handler om at det er viktig at det er akkurat det merket,

fremfor at det er det plagget du liker og barnet har det best i ,

så styr unna.

 

Nå kan det virke som jeg ikke er opptatt av klær,

men det er ikke sant.

Jeg liker at barna er godt kledd for lek sånn i hverdagen:

Jeg er opptatt av at klærne skal puste,

de skal holde fuktighet ute,

de skal holde barnet riktig tempereret

og de skal være gode å bevege seg i.

 

Jeg liker også å ta på gutten min litt penere klær når anledningen byr seg. Det er hyggelig!

Jeg følger folk som er flinke til å kle barna sine på instagram og jeg leser blant annet Charlotte Pettersen sin blogg.   Hun har forøvrig gitt ut en stor bok med strikkeoppskrifter, og om du har tid og lyst så kan du lage varme og fine plagg helt uten merker!

Det liker jeg!

 

Når det gjelder klær så tar vi egne valg når vi skal handle.

Vi har vår grense for hvor mye vi skal bruke på klær og sko. Både Petrus og vi er lykkelig for det han arver. Han arver jo av en han ser opptil. Barn ser jo ofte opp til eldre barn, og det blir jo stas å få klær av en som har en STOR stjerne. Vi som foreldre er glad for at miljøet og lommebokens innhold spares, – og at gode holdninger videreformidles. Vi forteller ikke barna prislappen på det de har på seg, det de har av sportsutstyr eller det de har av leker og annet utstyr. Ikke prislappen på det andre har heller! Det spiller absolutt ingen rolle. Det viktigste for oss er at barna har noen å leke med, at de er i lek og beveglese og at de er likanes med folk rundt seg. Det står vi for, og det  prøver vi å formidle gjennom å fremme andres egenskaper

og vise glede ved å møte barnas venner. Uansett hva de er kledd i!

Der har du oss, med eller uten merkelapp!

 

 


Page 4 of 10« First...23456...10...Last »