Fritidsaktiviteter


                                                                    ANNONSE

I helgen så brukte vi en hel dag på sykkel. Vi var jo, som dere sikkert allerede vet i Trysil.  I fjellet og på selve arenaen var det et eldorado for en ung syklist.

Petrus har nemlig ikke en lang erfaring på en vanlig tohjulssykkel. Han ble utstyrt med løpesykkel da han var to, og han gikk ikke over til en med pedaler før han var fem. Han hadde da hatt en sykkel stående et år, som han ikke hadde interessen av å prøve. Han var jo en racer på den lille saken av et fremkomstmiddel. Han brukte den når han fløy gjennom skog og over fjell på to hjul: Han hadde rakettfart nedover bakker og han bare satt føttene ned om ting ble litt skummelt eller han ville stoppe. Det var en trygg og fin måte å oppøve balanse og ferdigheter på.

En da da jeg hentet han i barnehagen så sa han at i dag skulle han lære seg å sykle. Han tok den lette sykkelen, med pedaler,  ut av boden og han syklet i vei. Det å lære seg å sykle tok omtrent halvannet minutt.  Det som tok litt tid var å komme på at man kunne stoppe via brems på styret og på pedalene, og ikke ved å sette føttene ned.  Det fant han raskt ut av, og siden har han syklet masse og gått opp en størrelse til i sykkel. Det var denne han hadde med seg på ferie i forrige uke.

Der i ferien så gikk han på sykkelen om morgenen og holdt det gående til vi sa at nå var dagens sykling over. Vi fikk syklet i terrenget. Han dumpet bort i, og ble med på,  et lite sykkelritt og han syklet i treningsbanene her. Det var stor stas, men både i terrenget og i banen så holdt han på å falle etter de store dumpene. Noe han opplevde som hopp. Det var da han ønsket seg en BMX sykkel. Han forsto at det ville være en fordel om sykkelen hadde demping, var liten og lett.

Det var stor stas, og også pappaen mente det hadde vært en fordel med en BMX – sykkel. Ikke for å sykle på her hjemme, men  demping på sykkelen hadde vært praktisk i terrenget. Petrus sin manglet jo nettopp det. Vi tenkte på vekt, både da vi kjøpte både den forrige og denne sykkelen, og la litt mer penger i en lettvekter. Vi mener at en sykkel som veier lite er enklere å manøvrere og at han vil få en bedre opplevelse om sykkelen ikke er omtrent like tung som han. Men, jeg må ærlig innrømme at jeg ikke tenkte på at det hadde vært lurt at sykkelen dempet

Derfor har jeg søkt på nettet etter BMX – sykler i dag. Ikke fordi han skal få ny sykkel nå, men for at jeg skal ha litt oversikt når vi skal kjøpe neste størrelse. På Bikester.no fant jeg flere modeller som er beregnet på barn. Det var flere som jeg vet Petrus ville ha likt å bruke i terrenget. Da jeg var der inne så fant jeg en sykkel som jeg ville tro at Petrinemannen og jeg ville like. De hadde nemlig bare et gir, skulle være smidige og lette. Presentasjonen av sykkelen sier også at kraftoverføringen på den gjør at du kan suse gjennom byen og trafikken.

Nå er det slik at forrige gang jeg syklet så opplevde jeg at det var oppoverbakker overalt, og det var bare  i nedoverbakkene jeg suste avgårde. Men, jeg liker følelsen av vind i håret, så kan hende en Singlespeed eller en elektrisk sykkel hadde vært noe som meg?

Har du noen formening om hvordan en god sykkel skal være, til voksen eller til barn?

 

Petrine


 

For oss har høstferien gått over i historien og vi er tilbake i jobb og skole, –  fra i dag. Men, selv om høsteferien startet med streptokokker og ufrivillig slankekur for undertegnede, så ble den fin. For Petrus sin del så ble det en ferie i aktivitetenes tegn, hvor han de første dagene deltok på hockeycamp. Der lekte han seg gjennom dagen og hadde det gøy.
Vi hadde egentlig ikke noen planer om å dra bort, men jeg må si at jeg er glad for at vi tok en tur til Trysil. Jeg er ikke der så ofte som før, men jeg synes bygda er like fin som alltid. Vi rakk å besøke familie, jeg fikk være på kjente trakter og ikke minst nyte livet ute i det klare, fine været.

Den ene dagen tilbrakte vi i Høyt og lavt klatrepark, og det var seriøst en fin dag. Petrus gikk litt forsiktig ut, men han tok de løypene han kunne ta med sine centimeter. Mange ganger, – og raskere og raskere.

Jeg kan anbefale å ta noen timer i klatreparken, og tro meg, vi skal prøve de som er i nærheten ved en annen anledning.

Har dere erfaring med en klatrepark ? I så fall hvilken og hvordan synes dere det var?

Petrine

 


Han sitter på sykkelen, løfter føttene og setter de ned igjen. Han fortalte meg at han har så  lyst, men jeg ser at det sitter langt inne å slippe seg ned. Han står på toppen av den røde løypa i sykkelbanen, – den som kan gi de høyeste hoppene og som har den bratteste baken å starte i.

Han ser ned, han ser på meg, han ser på de andre i køen og ned bakken igjen. Jeg håper at han våger, for jeg er sikker på at både ferdigheter og balanse er gode nok.

Han ser på meg, løfter bena og slipper seg ut, Han smiler, er på vei ned bakken og er i farta .

Han jubler og kjører i vei.

Det var en fornøyd gutt på bånn av bakken, og han var på sykkelen i mange timer til.

Det er rart, når man først har brutt egne grenser og får det til, så gjør følelsen av mestring til at man fortsetter.  ( nå ser jeg at jeg ikke har bilder fra akkurat denne sykkelbanen, men tar et annet fra helgen )

Ja, sånn kan et minutt i Trysil Bike arene se ut, – i alle fall for oss.

Petrine

 


24 september, 2017

Indre motivasjon #barnetogleken

Jeg kan telle alle fotballtreningene Petrus har hatt på begge hendene. De er ikke mange.
Jeg tror ikke at det spiller noen rolle for innsats og glede på kamp.
Han har det gøy og blir revet med når han er med lagkameratene på jakt etter lærkula og helst mål!

I løpet av denne sommeren så har han ofte lekt seg til kompetanse på å få ballen med seg på banen.
Han har en liten kamerat som er god i fotball.  De har holdt det gående, time etter time.  De blir drevet av  den naturlige motivasjonen. Den som kommer innenfra og som fører til den ferdigheten man har lyst til å ha. Denne indre motivasjonen er typisk for barn som leker, – og forskning viser at barn som lærer gjennom fri tilnærming, det vil si gjennom lek,  ofte blir gode på det de lærer. Nå skal jeg ikke skryte på sønnen min super kompetanse, men at han har lært mye gjennom å lek det kan jeg skrive under på.

Dagens oppsummering: Lek er oftes fri og den drives av en indre motivasjon.

Og jeg lar et sitat av Edward  Deci sette punktum i dag: «De med indre motivasjon presterer ikke bare bedre enn ytre motiverte personer, de har det også vesentlig bedre med seg selv». La barna leke! ( og la leken komme mer inn i skolen igjen!)

Petrine

 


01 september, 2017

Kjære, syvåringen min!

Året du har vært  seks år har vært spennende for deg og for meg.

Som seksåring var du aktiv, – hockey og fotball


Det å være seks år har vært kjedelig. Lekser, sier jeg bare.

Det å være seks år, var heller ikke så lettvint og morsomt som vi hadde håpet på. Skoleåret ble litt strevsomt og ikke slik det var tenkt.

Det å være seks år har vært morsomt, lek og venner

Og nå er du syv år…

Vi liker sangen, latteren og alle de morsomme påfunnene dine.

Vi digger at du sprudler

med all din lek,

din bevegelse,

dine morsomme funderinger

og hele deg!!

Jeg fant noen bilder av deg fra det siste året:

Du har vært å finne liggende på utallige brygger for at du skal finne liv under vannflata,

du har fisket, ( og fått en kjempestor sei )

klatret,

du har fundert over engelske setninger,

laget egne matematikkstykker,

lekt med venner,

sparket ball

og også vært fornøyd med livet.

Det er slik vi fortsatt ønsker at det skal være,
– og vi håper at det å være syv år blir morsomt og greit.

Og nå, kjære gutten vår; Gratulerer med dagen!
Vi ønsker syvåringen velkommen
og vil at dagene fortsatt blir fylt med lek, sang, latter, bevegelser og glede.

 

Vi digger deg!

Mamma <3


Når jeg tenker tilbake til sommerminner fra da jeg var liten så er vann innvolvert i mange av dem :
– vi laget demninger langs bekker og elver
– vi badet i regnvær
– vi var på båtturer
– vi fikk makrell fra Værlebrygga
– vi fikk nyfisket ørett som pålegg til frokost på fjellet
– vi svømte til Flåtan
– vi tok kveldsbad
– vi løp gjennom vannsperederen
– vi lagde sandslott med vannfylte vollgraver
– vi lekte og suste hele dager på stranda, hvor vannmelon var en viktig smakstilsetning
– vi hadde vannkrig
– vi fisket fisk ved å ha brødsmuler i en vinflaske som var åpen i bunnen
– vi laget barkbåter og forsøkte hvordan de fløt.
– vi var på Moloen og fanget krabber
– vi var ved vannet og utnyttet ressursene på en god måte
– vann er et viktig element i sommerminnene mine.

 

Denne uken har vi hatt hjemmeferie, – og Petrus har fått badet, lekt, svømt, fisket, vært på båttur, løpt i vannsprederen, badet i et basseng på verandaen, sust og lekt på stranda timevis, hoppet fra Flåtan, tatt kveldbad og jeg tror med sikkerhet at jeg har gitt han mulighet til å skape sommerminner. Gode sommerminner på hjemmebane.

Jeg ser jo at Petrus får mange av de opplevelsene jeg hadde selv som barn, kanskje noe av poenget med å skape minner er å la arven gå videre, hva vet jeg? Annet enn at vi har hatt en kjempedeilig hjemmeferieuke hvor sommerminner er skapt

 

Hva husker du fra din barndom? Hvordan var din barndomssommer?

Petrine

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre


Inspirert av Anja sitt riktige valg på en vanlig dag, da hun tok en topptur, så bestemte jeg meg for å forsøke det samme. Altså, ta et riktig valg og en topptur. Jeg er ikke riktig på plass igjen etter forrige ukes tripp, så med dårlig samvittighet så takket jeg nei til å dra til «Vikingland» i Horten. Jeg trengte tre ting, – egentid, søvn og bevegelse, og jeg bestemte meg for å sette det på dagsplanen i dag. For det har jeg lært meg, at om jeg ikke hører på hva kroppen skriker så blir alt bare vondt verre.

Det her kunne godt blitt et innlegg hvor jeg forteller om en fin, fin tur som er verdt å ta for andre. Det blir det ikke. Sannheten er nemlig slik:

Det har seg sånn at jeg skulle på toppen av Jeløya og i dag var det Bjørnåsen som var målet. Forrige gang jeg gikk dit så var det fra den andre siden av åsen. Da opp fra Nes camping, for de som er kjent. Det opplevde jeg som ganske bratt, så i dag valgte jeg en annen rute, og på et tidspunkt var jeg usikker på om det var riktig valg.

Jeg skulle finne en liten parkeringsplass etter en gård og en bakke, men den fant jeg ikke.
Dermed kjørte jeg alt for langt, satt på google maps og snudde. Jeg kom helt tilbake til gården og snudde på nytt. Denne gangen fant jeg en parkeringsplass, men der gikk stien bare opp til noen hytter. Å være gjest hos noen ukjente var absolutt ikke det jeg hadde planlagt. Jeg skulle jo til Bjørnåsen og toppen der.

Jeg snudde først meg, satt meg i bilen, snudde deretter den og kjørte. Plutselig tilbake på gården. Igjen!

Da hadde jeg benyttet meg av at vi lever i en digital verden. Jeg hadde da lest i Moss Avis at det skulle være et utgangspunkt omtrent ved gården, men jeg så ikke den nevnte parkeringsplassen selv da jeg var der. Men, jeg så en gutt på utsiden av bilen sin. Jeg tenkte at han kanskje var mer kjent enn meg, noe han også var.  Han viste meg et kart og sa jeg skulle ganske langt tilbake. Jeg snudde igjen, men da jeg var underveis så synes jeg det var kjempe langt, – og heldigvis kom gutten kjørende etter og viste meg veien. Han hadde forstått at gamle damer på tur kan være helt håpløst. Og mer håpløs skulle det bli

Jeg fikk parkert bilen, – og begynte å gå. Fant stien inn i skogen og traff en mann. Hans fortalte at jeg skulle holde til venste hele veien, så da gjorde jeg det, selv om det var mot min logikk å gå nedover når jeg skulle til toppen. Det var nok til andre venstre han mente, for da jeg hadde gått i et kvarters tid så traff jeg den gutten som hadde hjulpet meg til å starte på stien. Han hadde gått opp fra en annen kant og kunne fortelle meg at jeg var på feil vei. At det var til høyre jeg skulle holde.

Jeg lot han og følge hans gå først, gikk en liten runde og gikk deretter veien han hadde fortalt at jeg skulle gå. Jeg kom til toppen, pauset litt, drakk vann, tok et bilde og returnerte igjen. Og mot alle odds så gikk jeg rett på bilen og fant veien hjem.
Neste gang så vet jeg hvor jeg skal gå, tror jeg… om ikke så kan det være at jeg treffer på en ung, høflig og tålmodig gutt som gir tips til gamle damer som har gått seg vill. Ellers kjørt seg bort, for den saks skyld .

Vil du ta turen?  Min forklaring til veivalg er sånn:
Kjør til du treffer gutten, la han vise deg hvor du skal parkere.
Gå til skiltet, møt en mann og la han forvirre deg, og følg anvisningene.
Møt gutten fra tidligere og jenta hans, la de veilede deg på nytt. Følg anvisningene og finn frem.
Velg en sti og hold deg til den på vei ned. Stopp, spis blåbær og bringebær, fortsett ned til bilen og kjør hjem.
Vær lykkelig for at du har vært på toppen! – og fordi dagens kinderegg var at jeg fikk sovet, kost meg på tur og hatt egentid.

Men, apropos veivalg: Det finnes hjelp til å finne frem her, her eller fra Nes camping her . Tror det er sikrere å følge disse anvisningene :D ps, denne turen er faktisk barnevennlig, men det passer ikke med barnevogn.

 

Petrine

 


14 juli, 2017

Hujedamej på Katthult

Jeg er og blir forelsket i Emil! Besøket på Katthult i Astrid Lindgrens verden bare understreket hvorfor jeg liker den lille gutten som ofte faller dårlig ut med det han gjør av sin godhet. Det ender ofte med at han på grunn av et hyss løper med pappa Anton etter seg til Snekkerboden, der setter han kroken på innsiden og pappaen på utsiden.

 

Utallige timeout har gjort gutten til en kløpper med kniv og hvilken samling med tregubber han har laget!!

Husene på gården skal være slik de var i Småland på begynnelsen av 1900 – tallet, og der var det rom for barna å leke både på gården og i husene. Om ikke plassen blir brukt som kulisser til ulike opptreden da, for også her kan vi kose oss med kjente hendelser fra bøkene og vi moret oss nok en gang over Ida som ble heist opp i flaggstanga, over Anton som fikk tåa i rottefella, over Lina som kronisk er på frieri til Alfred og ikke minst om Emil som satt hodet fast i suppebollen. To ganger!!

Det blir like morsomt hver gang, selv om vi kan historiene, – eller kanskje nettopp derfor?

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagreLagreLagre

LagreLagre

LagreLagre


Det var en av de dagene hvor det var meldt tordenvær og regn i bøtter og spann. Det var en sånn dag vi pakket oss og noen ting inn i bilen og dro østover. Nordøst, om vi skal være mer korrekt.

Målet var Vimmerby!


Endelig skulle vi beøke Astrid Lindgrens verden, – og vi hadde satt av tre dager til besøket. Og om jeg skal røpe en ting så opplevde vi ikke at det var for mye. Alle tre var enige om at vi gjerne kunne vært der lenger.

Det eneste skåret i gleden var at vi nesten bråbestemte oss og overnattingen måtte bli i en campinghytte. Hytta i seg selv var et ingen ting i veien med, – vi hadde kjøkkenkrok, fin uteplass under tak , en liten gressplen, ei tam due og to senger til hver, om vi hadde hatt behov for det. Det er derimot, og heldigvis, lenge siden jeg har vært på toaletter med korte lettvegger i mellom hvert avluke. Når veggene verken går til tak eller gulv og det er kø på utesiden så får jeg vondt i magen :D Ellers så var det et ypperlig overnattingssted. For det var både badebasseng og minigolf der også, noe som passet seksåringen helt.

Nok om det.

Parken var stor.
Så stor at det var plass til mange ulike univers. Hver fortelling hadde sitt område, hvor det var laget hus og rekvisitter som passet til historiene.

Det var plass til alle disse små verdene, grønne parkområder, husdyr, noen tusen mennesker og oss. Det var plass til alt dette uten at det føltes fullt.
vi sto aldri i kø,
vi fant alltid plasser å spise,
vi kom oss raskt på toalettet
og vi fikk se alle de forestillingene vi ville se.

For oppsetningene var morsomme, skumle, underholdende og repiterende. For både seksåringen og foreldrene hans.

Vi hadde fin, fine dager i parken og jeg kommer til å spamme dere i dagene som kommer. Med noen ord og bilder fra ulike deler av parken. Gled dere !

Har derer vært i Astrid Lindgrens verden? Eller har dere tips til andre barnevennlige steder?

 

Petrine

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre


Jeg har ikke vokst fra det å bli lest for,. Jeg liker det ! – og de siste månedene har det vært slik jeg har fått tilegnet meg litteratur. Jeg har alltid elsket bøker og slik livet har vært nå, så har den beste måten å få med seg romaner på vært via lydbok.

Og i dag fikk jeg en sms, – om at jeg kunne hente to poser med lykke på trappa til ei venninne fra den gang vi var pittesmå.
Så her sitter jeg, med sola i ansiktet og har et luksusproblem.
Hvilken bok skal jeg høre når jeg skal fortsette å slappe av i sola i kveld?

Petrinemannen skal på konsert, Petrus skal sove og jeg skal, som sagt, høre lydbok.
Og kanskje gjøre en innsats med strikkepinnene?

Hvilken lykke i solen på terrassen en sommerkveld.

Petrine :D

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre


Page 1 of 1012345...10...Last »