foto


Jeg er den første til å erkjenne at lyset gjør noe med meg.
Selv om jeg liker førjulstiden, så er det magisk når lyset vender tilbake. Jeg elsker at gåseungene viser seg igjen, at det er visning i Petrus sin fuglekasse og at jeg kan se skudd av små vårblomster om jeg titter nøye under bladene. Og februar er en måned som minner oss om alt dette. Dagene har blitt lange nok til at man føler at våren er underveis, og det holder i bøtter og spann for meg.

Februar har vært en måned hvor alt har gått i det vante. Det har vært skole, trening og litt jobb på undertegnede. Om vi spør minsten om hva som har vært best, så sier han nok besøket på Hedmarken og ikke minst at han arvet to ishockeykøller. De har vært i flittig bruk de siste dagene, – og selv om man er ferd med å se enden på sesongen så slås det puck til den store gullmedalje. Det var ikke bare minsten som satt pris på å være på Hedmarken, – også vi andre koste oss i snøen, på besøk og for undertegnede så var jeg jammen på min alle første ishockeykamp med elitelag. Storhamar slo Lillehammer, om noen lurer på resultatet.

Vi har en liten pjokk som gleder seg til 1. mars. Da har han nemlig halvtårsbursdag, og det er viktig når du er åtte år. For meg er det en dag jeg må tenne lys. Pappaen min sovnet inn på denne datoen, – og selv om jeg tenker på foreldrene mine ofte, så skal denne dagen markeres med lys og hyggelige minner. Det er rart med det, selv om jeg er voksen så savner jeg de ofte. Jeg savner tryggheten ved å alltid ha en heiagjeng, som står der ekte, rause og trofaste, og ikke minst savner jeg noen som ville være like glad for Petrus, hans abligøyer og utvikling som meg.  Men. det var lys og gode minner det skulle handle om den første dagen i mars, – og en bekreftelse til han som plutelselig er et helt, halvt år eldre.

 

Men, utover den første dagen så skal har jeg små mål for mars.

  • Finne den første blåveisen og fotografere den
  • Fortsette å lære av fotokurset jeg følger
  • Gå en tur daglig. Gjerne i skogen hvor alt våkner til liv.
  • Følge behandlingsprogrammet på veien mot å bli frisk, denne måneden er det preget av ukentlige doser med cellegift og immunterapi hver tredje uke.
  • Strikke, strikke og strikke
  • Skrive noen kort og sende de avgårde
  • Kjøpe gave til ei venninne som er femti
  • Nyt kopper med chailatte, trukket på Chai latte, trukket på chaite pluss fersk ingefær som er blandet med steamet melk. Hverdagskos.
  • Forhåpentligvis være med Petrus på årets innspurt på hockeysesongen.
  • Lytte på podcaster, om dagen så lytter jeg til Ingefær, til relasjonspodden, til fotosidans fotopodd og det som faller meg inn i øyeblikket
  • Forsøke å legge ut et bilde daglig på Instagram. Følg meg gjerne der : https://www.instagram.com/petrusogpetrine/

stranden ved Alby, vår, bastøferga

Jeg håper at dagene steller pent med deg, – og lurer på om du har planer for denne vårmaneden?

Petrine :D

Bildene er fra de siste ukene og minner om at vi har ulikt vær her nede :D Litt hummer og canari, men de var med på å prege februar :D

 


02 februar, 2019

Februar, velkommen !

Januar har vært lang og kort på en gang. Det har vært en måned hvor dagene har blitt lengre, lyset ønskes velkommen tilbake og hvor ventetiden har vært lang. Hverdagene har vært annerledes enn vanlig, men samtidig helt vanlige.

Vi har vært på treninger, på kamper, ute på tur og hatt hverdager som vi pleier. Med middager, samseing av Zombielars, lesing av Harry Potter og spilling av brettspill. Det har vært leksemas, matpakkesmøring og litt jobbing. I tillegg så har dagene vært preging av sykehusbesøk, venting, redsel og resultater for undertegnede. Jeg har vært i en unntakstilstand, som jeg til tider har hatt koll på og til tider har latt meg rive med i. Jeg har et ambivalent forhold til situasjonen, for på den ene side er jeg glad for mamografi og at svultsen ble funnet og fjernet Dessuten er jeg takknemlig for å bo i Norge hvor vi har et godt behandlingsopplegg og en flokk med ansatte engler til å ivareta oss.  Men på den annen side så skulle jeg ønske at jeg slapp hele greiene. For hele livet vårt er snudd på hodet og i det neste året så er det behandling som vil stå i fokus. Noe som vil påvirke hele gjengen min her, – og ikke minst han på åtte.

Januar kom også med mange hyggelige hilsner, med en planleggingsdag på Støtvig hotell, med masse snø, med vinterlig glede blant barna og med gode store kopper med te. For å ikke snakke om varm sjokolade. Det kommer alltid godt med.

Det er med stor spenning jeg ønsker februar velkommen, samtidig som jeg vet at jeg kommer til å sette pris på at dagene vil ble enda lysere. Jeg er glad for lyset , – noe jeg alltid har vært. Jeg er glad for turene og jeg har en plan om å ta et bilde daglig, også i februar.

Målene mine for de neste målene mine for februar og månedene videre er å

  1. ta vare på de gode øyeblikkene
  2. fortsette å følge fotokurset jeg tar på nett
  3. ta minst et bilde daglig
  4. ikke henge med opp i bagateller
  5. å holde på mantraene mine, på troen, på håpet og på bønnen
  6. fortsette å strikke på den vårgrønne jakka mi
  7. jobbe, om jeg får tid og mulighet til det.
  8. følge behandling som blir anbefalt og lagt til rette for av legene.
  9. Være sosial når jeg kan og  har overskudd.
  10. være mest mulig med folka mine.

Jeg er spent her jeg ønsker februar velkommen!

Har du satt deg noen mål for måneden?

Petrine :D

 


 

Hei,
jeg har begynt å glede meg til jul. Det kan henge sammen med at jeg har startet et pakkemaraton. Jeg har en plan om å bli ferdig med alle gavene i november, slik at jeg kan bruke desember til å gjøre mer hyggelige ting enn å gå på kjøpesenter og andre travle aktiviteter som jeg synes er lite morsomt. Jeg har faktisk kommet ganske godt i gang med å handle gaver, men kan ikke skryte av at jeg er ferdig.                    

Desember kommer med mange gode stunder og julen har noen tradisjoner som jeg setter pris på. Jeg gleder meg alltid til 1. advent, – da kommer nemlig nisseservicet frem. Jeg fikk nisseservise av foreldrene mine da jeg var yngre og det er kos å bare bruke det i desember. Det er med på å skape julestemning i huset. Jul er, mer enn noe annet, tradisjoner for meg.

Jeg har ei venninne som er fru jul, og jeg elsker å gå på besøk til henne. Der er det jul i hver krok. Alt er timet og tilrettelagt, som Egon Olsen ville ha sagt. Det er lite som minner om den jula vi har her hjemme, hvor pynten er fra alle prestegjeld og er preget av barnehender og halvfabrikat fra skole eller barnehage. For i det vakre julehjemmet så er alt matchene, detaljene er mange og det er fryd å være på besøk. Jeg blir ikke lei av å være der midt i julen, – og kose meg med den. Det  på en annen måte enn den jula vi har her hjemme, som er sjarmerende på en helt annen måte. Så ved å gå på besøk og kose seg her hjemme så får jeg julen på en måte i pose og sekk

Apropo sekk, – nissen har pleid å komme på besøk med sekken sin. Vi er enige om at det egentlig er nissens hjelper, for den selveste julenissen har jo vi truffet i Finland, og der hørte vi at han samarbeidet med mange firmaer rundt om i verden. Dessuten sa han at han trengte hjelp for å få gavene delt ut. Det er en tradisjon som er hyggelig. Selv om Petrus vet at den nissen hjemme er fake, som han sier nå, så er det spennende at mannen med det hvite skjegget kommer på besøk.

Før den tid skal juletreet opp, det skal settes ut lys på busker og trær, det skal bakes og vi skal på ulike sett skape forventning, glede og tradisjoner for minstemann. Noe vi også skal gjøre ved at vi får besøk av Nisse Nils hver dag i adventstiden. Han kommer med gleder og streker, til stor glede for han som snakker om fjorårets hyss enda. 

 

I år gleder jeg meg til at vi skal til fjells i julen også. Det skal bli stas, – og vi håper på fine skiturer og gode avslappende timer på hytta. Det er en fin måte å avslutte dette året på, – og være mest mulig ute i naturen.

Vi får ønske oss en hvit jul :D

Har du forventninger til desember

Petrus :D


14 november, 2018

Novembertåka og dagen i dag

Da jeg tittet ut i morges så kunne jeg ikke se ned til vannet. Husene, trærne, biler og alt annet var pakket inn i et hav av tåke. Den lå tett pakket og jeg må ærlig innrømme at jeg mest av alt hadde lyst til å pakke dyne godt rundt meg. Jeg hadde liten lyst til å dra ut i den beksvarte verden på vei til jobb. Reisen i seg selv kan på slik dager bli fylt av spenning fordi det som troll av eske kan sprette frem mennesker med mørke klær, propper i øra og helt uten refleks. Jeg lurer helt oppriktig på om mennesker over en viss alder tror at de er selvlysende. De minste er ofte godt merket med brikker og bånd som viser at de finnes der i mørket et sted. en digresjon til dette er at jeg synes det er flott at det han dukket opp mange plagg og artikler med reflekseffekt. Genialt, spør du meg

Da jeg kom til jobb så lå det en sms på telefonen min, med en melding som fortalte at jeg måtte lukke en dør. Paradoksalt så har jeg sagt til en av de jeg bryr meg om i det siste, at når en dør lukkes så kan man se seg om enda en gang. Den neste gangen så vil man se mulighetene. Men, jeg måtte som sagt lukke den døra, – noe som i første omgang kjentes sårt, men nå i kveld så har jeg sett mulighetene det gir. De er faktisk enda bedre enn det jeg avslutter. Er det ikke rart, at ting oftest ordner seg til det beste?

I kveld så sitter jeg med litt sosiale medier. Jeg er med i et 100 dagers prosjekt hvor vi får en utfordring hver dag, og i løpet av 100 dager skal vi løfte oss selv. Jeg har til nå rukket å tenke mange tanker, – for slike oppgaver gjør noe med deg, – laget små planer, men mest av alt klart å gjennomføre yoga hver dag. For meg er det en glede og en flott måte å avslutte dagen på. Og av alle ting så er det spesielt deilig å stå litt på hodet.  For å få til den posisjonen så må jeg bare bestemme meg for at jeg skal klare å stå. Jeg kan ikke nøle, for da faller jeg. Det er på samme måte som isbad, – man må bare gå ut og legge på svøm. Det er dit jeg har som mål å komme i forhold til en drøm jeg har båret på i mange år.  Klarer jeg det så skal jeg jammen fortelle dere om det.

Samtidig som jeg har vært med på 100 dagers prosjektet, så har jeg vært med i en gruppe på Instagram, hvis mål det er å vokse der. For meg så handler det om å få fotografert og delt bilder, men jeg trenger tilbakemelding på hva som fungerer og ikke fungerer. Derfor hadde jeg blitt kjempeglad om du hadde tatt turen innom kontoen og gi meg noen kommentarer. Om du har mulghet tilå hjelpe meg å nå ut til flere så hadde jeg blitt superglad. Instagramkontoen min finner du under denne setningen her. 

Jeg håper at novemberdagene steller pent med deg, og at vi sees snart igjen :D

Petrine :D

 


Det finnes et sted i Østfold, hvor sannsynligheten for å møte på rovdyr er relativ stor. Treffprosenten er omtrent 100 prosent om du ikke bommer på «Bjørnestien». Den ligger i Fredrikstadmarka og var målet for en av turene i høstferien.

 

Bjørneløypa er en spennende og morsom tursti som starter ved «Dammane» i Fredrikstadmarka. Den åpnet i friluftslivets år og dyrene er tryllet frem ved hjelp av motorsag. Jeg lar meg imponerer hva det er mulig å skape frem ved hjelp av det bråkete verktøyet, – og det var ikke bare Petrus som synes det var stas å lete etter dyrene langs den 1 kilometer lange stien.

 

Jeg har lest at løypa er merket med refleks, – og vil tror at det er skikkelig spennende å gå der med lommelykt en ettermiddagstime en vinterkveld. Her i huset er i allefall det småskumle og spennende i trygge rammer en høydare. Jeg ser derfor ikke bort fra at vi må ta runden en gang til.

Heldigvis, – og dessverre for bildene, var det sol. For oss på to og fire ben så var det varmt og deilig, men for fotoene ble det store kontraster med hensyn til lys. Men, men turen var fin og jeg vil anbefale den som en barnevennlig tur med masse motivasjon i det å lete etter dyr.

Når vi er inne på temaet bjørn, så var vi i Bjørneparken på Flå i sommer. Der fikk vi spørsmål om hva vi skulle gjøre om vi traff en bjørn. Nå kan dere gjette . Var det

  1. Løpe samme vei som vi kom det raskeste du kan?
  2. Klatre opp i et tre ?
  3. Eller gjøre deg så stor du kan, ved å løften hendene over hodet og ut til siden, samtidig som du brølte ?

Petrine :D


07 oktober, 2018

Turen til Appelsintoppen

Appelsintårnet er også finansiert ved at folk har kjøpt plakater til stolper i marka.

«Nei, mamma, det er ikke noe sted for meg!» 
Petrus sine meninger er klare da jeg foreslår dagens turmål.
– «Hæ, er ikke den turen noe for deg? – Det er et høyt tårn der, du kan se langt utover, det er grillplasser og det er mulig å sykle hele veien om du vil det.»
– «Men, mamma, du må vel høre at det ikke er for meg, – «Appelsintoppen!»»
Så boblet han ut i latter, og jeg så sammenhengen !
Petrus har sitrusallergi og har fått beskjed om å holde seg unna blant annet sitron og appelsin.

Vi har høstferie og vi har hatt den i Østfold. – og vi har forsøkt å ta en tur hver dag.
Denne gikk til Appelsintoppen. Det er en relativt ny turplass i Sapsborgmarka, hvor det er toalett ( nyvaska i går, – det var noen der og vasket og skrubbet da vi var der ), gapahuker, griller og et 17 meter høyt utsiktstårn. Utsiktspunktet ligger derfor 125 meter over havet. Det gir en god utsikt for oss som bor i det flate fylket Østfold, – og i går fikk vi også vind i håret da vi var øverst i tårnet. Utsikten var flott, selv om vi verken så Holmenkollen eller Gaustadtoppen, – og heller ikke byen vår. Slike landemerker må vi se fra en annen kant.

Men, stas var det å se utover, – og litt skummelt å se rett ned.

Vi startet turen ved Sol – hytta, noe som ble et tilfeldig valg, fordi det var stedet vi havnet med etter å ha snakket med en lokalkjent. Om dere leser på Ut.no, så vil dere finne et annet forslag til rute. Vi startet ved et lite vann, og kom raskt inn på en sti som også passer for de med barnevogn og rullestol. Stien var merket med blått og det var enkelt å finne frem.

Petrus syklet og på vei opp så holdt vi godt følge, men han syklet før oss nedover. Han mente at han hadde ventet ved bilen i hundre timer før vi kom. Alt er relativt, sier jeg bare, før vi konkluderer med at også denne turen var hyggelig og fin. Kanskje også fordi vi hadde et lite bål på bålplassen, vi hadde god matpakke og hadde tid til å leke på slenghusker og klatre i trærne.
En definitivt barnevennlig tur.

Nyt helgen !

Petrine :D

 


«Mamma, i dag skal jeg ta selfie med den hvite dame!»
Jeg er nesten i drømmeland og Petrus er klar for dagen. Han har en lærer som er en god forteller og som kan sin historie, – hun er fra den sydligste byen i Østfold, Halden,  og har fortalt om festningen, dens historie og ikke minst om den hvite dame.

Fortellingen og spenningen la grunnlag for denne dagens tur, som var Halden og det vakre landemerket der, festningen.

Det sies at spøkelset «Den hvite dame» går igjen på Fredriksten festning. Hun skal etter sigende dukke opp på lyse sommernetter for å skremme bort turister og tilreisende. Noen tror hun leter etter kjæresten sin, – men ingen er sikre på det.

 

Da det nå er høst så tenkte vi at om hun dukket opp så er det ikke for å skremme bort oss som kommer på besøk for å  gå innom museet for å innta en liten porsjon norgeshistorie.
Petrus kom til at vi kan jo ikke være sikker på hvor damen befant seg og det var med skrekkslagen fryd han jaktet rundt på festningen. Han var tidvis veldig forsiktig der vi fulgte spøkelsesløypa. Dessverre ble ikke dagens mål nådd.  Det nærmeste vi kom var at vi hørte spøkelsene lo og at vi så kjolen til damen hang i et vindu. Kanskje den ventet på at det ble sommer igjen, slik at de sammen kunne  komme seg ut i lyse sommer netter.

Visste dere at Karl den XII falt den 11. desember i måneskinnet, – og at undertøyet hans ligger på museet her på festningen? Vi så det, – og mente at vi så blodpor etter slaget hvor han falt. Dessuten var vi imponert over presisjon til skytteren for avstanden fra festningen til der kongen falt var relativt lang, etter datidens våpen. Eller, kanskje det var en av hans egne som felte han?

Uansett, historien på Fredriksten festning forteller om Kong Karl, – og vi fikk dessverre ikke selfie med «Den hvite dame:» Det vi derimot fikk var en brødblings hvor pålegget matchet duken og en god, stor kopp med varm sjokolade i den hyggelige kafeen der.

Har dere noen historiske nærturer?

Petrine :D


Septemer løp avgårde med syvmilsteg, og plutselig så ønsker vi oktober velkommen! Måneden som startet med at minstemann hos oss feiret sine åtte år, har vært preget av at hverdagen er tilbake. Med fotballkamper, hockeykamper, strikketøy, planlegging, jobb og alt annet som hører hverdagen til.

Det fineste øyeblikket var nok da gutten vår pakket ut en pakke, som var inne i en pakke, som var inne i en pakke, som var inne i en pakke og som til syvende og sist inneholdt den lille Liverpooldrakta som har stått på ønskelista i lange tider. Han var så strålende fornøyd.
I tillegg så var jeg superfornøyd lappe sammen kaken Verdens beste på bestilling fra minstemann, – og som dessuten ble god. Jeg trodde den var vanskelig å lage, mens den faktisk var lett å få til.

Opptur i september
Det tror jeg være at jeg synes det var så gøy å få energi av å få en pakke i posten.

Nedtur i september. Det må nok være at jeg har vært hos tannlegen og fjernet en tann. Det er ikke en tann som man må ha, men det er noe med tannlegen som gjør at jeg gruer meg lenge før jeg skal dit.

Beste kjøp i september tror jeg rett og slett er at jeg handlet garn til julegaver. Jeg har kommet i gang, og kan allerede nå få pakket inn noen og sette pakkelapp på de. ( Klapper meg selv på skuldrene) Ellers så har jeg kjøpt meg en skjerf og jakke, som jeg heldigvis ikke har hatt behov for å bruke.

 

Favorittbilde
Mitt favorittbilde kan jeg dessverre ikke dele med dere, – fordi det er av mange flere enn Petrus. Det ble tatt etter sesongens siste fotballkamp, – og viser en glad gjeng fotballspillere.

Hvordan gikk det med målene mine?

Ferdigstille et par strikkeprosjekt
Ta et valg for min egen del
Gjøre en ting hver uke for min egen del
Være sosial minst en gang fordi jeg har lyst. 

Det vil si at jeg denne gangen kom i mål med alt jeg hadde planer om .

Mål for oktober 

  • Støtte kreftforsking gjennom å kjøpe også årets bilde i Hegeprosjektet. Jeg synes jobben hun gjør ved å samle inn penger til viktig forsking er formidabel, – og jeg vil derfor også i år støtte ved å kjøpe årets bilde
  • Kose meg med mine noen dager i høstferien. Vi har ikke bestemt hva vi skal, så kom gjerne med tips. I morgen er det bare Petrus  og jeg som skal finne på noe, – og yr sier at en tur i naturen kan regne bort.
  • Strikke minst to gaver
  • Gå litt mer enn jeg gjorde i september.
  • Og så var det dette med vann da, – jeg er uhørvlig dårlig på å drikke det. Ønsker å bli bedre
  • Høre lydbøker eller å lese mellom slagene.
  • Hjelpe minsten med å lage en lykt til Halloween, – uansett hva jeg mener. Det har kommet for å bli her i huset.

Jeg håper at oktober kommer med fine farger og nydelige øyeblikk for oss alle sammen, – nyt høsten !

Petrine :D

 

 

 

 


Samarbeid med Handeland PR og Playmobil

Hei,
det er noen dager siden jeg skrev et innlegg og delte det her på bloggen. Det betyr ikke at jeg ikke har hatt lyst til å skrive, men det er et resultat av at etter skolestart så har tiden og kreftene gått med til å få hverdagen til å gå rundt.

 

 

I forrige uke så hørte jeg bare sofaen rope på meg. De timene jeg oppholdt meg hjemme, så var jeg rågod til å lytte på møbelet som normalt inneholder sittende personer, – i tillegg til de som slukner helt ufrivillig etter jobb og andre aktiviteter.

 

 

Jeg sov, sov og sov, – og var ganske så energiløs.

Så kom en pakke med posten. Det var nok Petrus som fikk tilsendt en flott bil, men i det jeg fikk pakken i hus så våknet energinivået hos meg. Jeg tømte ut delene og satt i gang med å sette bilen sammen. Jeg tok et bilde av hver prosess, – og satt de sammen til en film. Det var så gøy å ha et prosjekt å holde på med, – og jeg koste meg. Jeg glemte, eller blåste i, at meningen kanskje var at den yngre garde skulle få delene til å bli en brannbil. Jeg hadde det kjekt og tenkte med meg selv, at om folk visste at jeg kapret lekene til Petrus så hadde de trodd jeg var gal. og enda verre om de visste at jeg våknet til liv av det.

 

Dette skjedde her om dagen . Petrus har fått leke med den, men i dag tok jeg med meg bilen, litt papir, kamera og en eske fyrstikker for å forsøke å skape litt liv i bildene. Litt riktig brann til brannbilen på en måte. Da jeg var ferdig så var jeg gjennomvåt, fordi jeg glemte at jeg var på stranden og rygget bakover , ut i vannet, for å få bedre vinkel på bildet. Våt eller ikke, – jeg koste meg bak kamera, – og hadde en fin stund ute.

 

Så jeg takker for lekene til Petrus, – og må si at det kom akkurat da jeg trengte det mest. For Petrus er lek med Playmobil en mer tilbakevendende aktivitet, – som også lokker naboens fireåring på besøk.

 

Petrine :D


06 juli, 2018

Gatelangs i Balchik

Vil du bli med på en liten fototur i Balchik

Før vi tok turen til Balchik en regntung dag, så hadde jeg lest at det var en rolig ferieby ved vannet. Det var dit vi skulle reise om vi ville slappe av. At det var rolig kan jeg skrive under på, for vi så nesten ikke et menneske og på et tidspunkt sa jeg litt ut i luften:

«Dette stedet er nesten dødt!»

Hvorpå det kom fra han på 7 : «Mamma. en by kan ikke dø!»

Byen var litt tom og grå, selv om den absolutt hadde noen fargerike innslag. Som badedyr. Snodig, med disse fargerike plastdingsene, som vi kjøper villig vekk, opp mot all den grå betongen, ved siden av bilene som tok meg tilbake til tidlig 80 – tall og opp mot bygninger som var i ferd med å falle sammen.

Uff da, nå høres det ut som om byen ikke var fin, det er feil.

Byen var bygd oppover i en skråning, – og det var mange flotte trapper og små parker, rundt hele byen. Nå har det seg sånn at vi var der en dag hvor det ikke var naturlig å fylle benkene som var oppsatt til hvile rundt om, – men jeg vil tro at om man sitter på de så vil man kunne koble fra verden. På grunn av høydeforskjellen så fulgte det flott utsikt med på hvilen. Og, alt var gratis :D

Petrus oppdaget noe han ikke hadde sett før. Han fant en telefonkiosk på veggen, det virket som om den fortsatt var i bruk og for en gutt som har vokst opp i mobiltiden, så var dette rare greier. Dessverre så fant vi ikke telefonkort, for det hadde vært kjekt å prøve en slik forhistorisk greie. Hjelpes, det er helt sant at jeg vokste opp i gamle dager. Jeg vet nemlig ikke hvor mange timer jeg har brukt i telefonkiosker rundt om i verden

Av alle ting så hadde jeg ikke med kamera på tur, så bildene er tatt med mobil :D

 

Petrine


Page 1 of 712345...Last »