foto


Hallois!

Her henger jeg på på veggen, ved en passasje  til et flott gårdstun. Jeg har dratt fra sentrum til en mer landlig del av Moss, – og jeg synes terrenget kan minne meg om Danmark. Men, så ser jeg jo jorden bare fra lufta, fritt hengende etter raske reinsdyr. Så alle er kanskje ikke enige med meg.

Men tilbake til dette stedet. Her går røttene tilbake til tidlig vikingtid, – og hovedbygget har  hatt den nåværende form siden 1866.

Gjennom denne portalen så er det mange, mange som går, og jeg har sett utallige bilder herfra, men dog gjerne fra den andre siden. Da har mange brukt de flotte frukttrærne som ramme. Det er gull alt som glimrer og jeg liker derfor inngangsdøra veldig godt. Den har pyntet seg!

Du har fått nok hint i dag?

  • og har selvfølgelig fått noen til å le.

 

 

 

LØSNING

Jeg er på Alby gård, ved passasjen inn til gårdsplassen.
Der hvor det er en statue av en bjørn. Alby ligger i fine turområder på Jeløya og jeg vet at Petrine har skrevet om området tidligere he, om du har lyst til å vite mer om steder

: Bli med på øya mi ,

Hei, Juni,

15 grunner til at du kan besøke Alby og området rundt, 

Dagen vi hadde til å gjøre ingenting  

og sikkert flere enn disse :D

Nisse Nils

Det hadde vært gøy om du la igjen et svar på facebooksiden eller i kommentarfeltet her på bloggen.
Det kan jo være at det dukker opp en liten hilsen til en av de som har lagt igjen et lite svar  i løpet av desember. Vil du se flere bilder så kan du se det her 

 

LagreLagre


01 desember, 2017

Hei, jeg er Nisse Nils

 

 

Hei, jeg er Nisse Nils . Jeg skal etter sigende være 173 år gammel fjøsnisse som er både sprek og rampete for alderen. Dessuten har jeg så lyst til å utfordre dere som kjenner til byen jeg bor i, – og dere som ikke er så kjent kan jo både gjette og få små glimt av det stedet som har tøffelavstand til stranda, nesten uansett hvor man er.

Jeg har ikke spurt om lov, men jeg har bestem meg for å overta bloggen! Om natten når Petrine og resten av gjengen sover så har jeg tenkt til å gjøre nissestreker Jeg kommer til å løpe over tastaturet med noen stikkord og laste opp små glimt, slik at dere kan se og lete etter stedet jeg er.  Jeg klarte ikke knipse alt like bra, men det kan jo være at dere klarer å se hvor jeg er likevel? Jeg skal jo skrive noen få ord om stedet også da, om dere trenger flere hint.

Om jeg ikke blir oppdaget så vil jeg sprette inn i det samme innlegget på kvelden igjen for å fortelle hvor jeg har vært hen. Dere forstår vel at dere ikke må sladre til Petrine, for da kan det være at jeg får husarrest og da får jeg jo ikke lagt ut nye utfordringer eller glimt fra byen min. Om noen andre bruker Macen eler at den er tom for strøm, så kommer svaret i det neste innlegget jeg får lurt meg til å legge ut. Jeg skal se hvor mange ganger jeg klarer det i løpet av adventstiden. På julaften har jeg jo andre jobber,så da må jeg fylle mine oppgaver der, og jeg tar ferie fra 1. juledag.

Blir dere med, eller ? Den første utfordringen kommer her:

Det første besøket er hos en dame som speider etter tvillingsøsteren sin. Hvem er det jeg besøker og hvor er søsteren hen ?

Om du har noen venner som ville like en uhøytidelig utfordring noen ganger i løpet av adventstiden så hadde det vært fint om du hadde delt innlegget eller invitert de til å følge bloggens facebookside.

Jeg hadde blitt glad om du hadde lyst til å bli med på min lille gjettekonkurranse hvor du legger igjen svaret her eller under dette innlegget på facebooksiden.

LØSNING: 

Det var ikke mange som ble med å gjettet hvor jeg var, men jeg hadde klart å krabbe opp på Norwegian Lady ved Sjøbadet

Personlig så synes jeg det var ganske kaldt å sitte på messingen, – men det måtte til for at dere skulle se at jeg nesten var ved fergen. By the way: Damen står her som et minnesmerke for et forlis som var i 1891. Det var blant annet en som var fra Moss som gikk ned sammen med et mannskap på 14 og et lass med tømmer. Men, hun står og ser mot sin tvillingsøster som er en helt lik statue. Den står ved Atlanterkysten ved Viviginia Beach, også som et symbol på vennskap mellom de to søsterbyene.

Nisse Nils

LagreLagre

LagreLagre


17 november, 2017

En oppsummering på en fredag

Fint denne uka

Det fineste som har skjedd den siste uka er at vi fikk noen timer med snø. Det var nemlig stor glede, om vi ser bort fra at jeg er litt pysete på veien når den første snøen faller, for jeg innbiller meg at det er mange som er litt for sent ute til å sko bilen sin. Og seilende biler er jeg litt lettere vettskremt for.

Men, utover det, så er jeg glad for at bakken blir hvit, for at barna finner frem alt de har av akebrett og annet vinterutstyr, – og for at de år en mikrostor følelse av hvordan det var å være barn da jeg var liten. Jeg har nemlig en illusjon om at vi hadde snø hele vinteren og sol hele sommeren! Om det er en sannhet som ligger litt utenfor virkligheten, så er jeg ganske så sikker på at vi hadde utallige timer på ski, at skøytebanen var utomhus og at vi akte i gatene. Ja, da vi hadde bilfrie helger.

Det rare er at vi gjerne vil gi videre vi fikk da vi var barn, og derfor ønsker jeg snøen velkommen. Den tilbyr nemlig lek og aktivitet for store og små. og den gjør verden mye lysere. Og med hånden på hjertet så er det litt trist at kvelden kommer de få dagene hvor det hvines fordi man sklir nedover en mer eller mindre snedekket bakke,  de ettermiddagens man kan lage snølykter eller ønske Kalle velkommen og de stundene hvor man kan smake vinterens magi. Det er med litt tungt hjerte at jeg roper Petrus inn til mat og kveldstell. Men, vi har en gutt som blir på høyde med himmelen om han ikke får sove sine timer, jeg vet at jetlag kan være slitsomt og jeg har hørt at man konsentrerer seg særs dårlig når man har døgnet. Så jeg ropte han inn og krysset fingrene for at det blir flere fine vinterdager denne sesongen.

Lest denne uka

Når jeg først er inne på å oppsummere den siste uka så vil jeg linke til noe av det jeg har lest, – slik at du kan ta en titt om du har lyst :

  • Jeg har jo smelt i bakken med et brak, og er sakte, men sikkert på vei tilbake til hverdagen. Men, jeg har jo som tidligere nevnt at jeg har hatt ( og har ) vansker med å akseptere det. Det oppleves som en trøst at en spesiallege i psykiatri har noe av den samme erfaringen. Ikke at jeg synes det er fint at han brant lyset i begge endre, men det føles noen ganger godt at man ikke er alene.
  • Jeg synes Anja skriver så godt om å være bonusmor i dette innlegget. Hun er en god rollemodell og mamma <3 Les innlegget: «Fra stemor til den nye dama» 
  • Jeg har mang en gang vært oppgitt over vår egen ansvarsfraskrivelse. Det være seg når man ikke stopper opp ved veikanten for å få øyekontakt med sjåføren før man krysser gata, når en foreleser sier at det er samfunnet som har oppdrageransvaret for barna våre, når foreldre er sinte for votter uten navn er borte og  i mange , mange andre sammenhenger. Det er jo til syvende og sist at livet er et resultat av de valg man tar, – og at det er vi som har mulighet til å påvirke de. I en hverdag hvor barn er på institusjon mye i løpet av dagen, så er det godt med slike innlegg som Kona til skriver i innlegget : «Det brysomme foreldremøtet».  Hun understreker at det er vi som har ansvar for våre barn, – og ja, det er slik det er. Vi valgte å sette barn til verden, – og vi valgte det ansvaret det er.
  • Alle har vel kjent på følelsen av å ikke være innafor når mange av de du kjenner legger ut serier med bilder på anledninger hvor du ikke teller med. Denne unge jenta har satt fint ord på det i en kronikk i Aftenposten  
  • Dette innlegget av Anne Brith fikk meg til å pakke inn gaver som vi skal gi til noen som vil bli ekstra glad over en ekstra gave til jul. Tidligere har vi kjøpt det Petrus ønsker seg aller mest, pakket det inn og gitt det til noen som ikke får så mange ønsker oppfylt som han, men nå ønskes det ikke slike gaver mer. Det er et ønske at gavene skal inneholde opplevelser. Det treffer nok flere, men Petrus har mindre forhold til kinobilletter enn det han vil ha over lat annet :D Men, spill og opplevlser skal det bli. Det er samlende for flere.

 

Det var en bitteliten innsikt i min verden den siste uken. Og jeg håper fortsettelsen er like fin som starten .

Har du hatt fine opplevelser eller lest noe du gjerne vil dele ?

God fredag og god helg

 

Petrine


07 november, 2017

På den røde løperen

 

Noen ganger så er man på den røde løperen uten å være på fest. Her er handler det om bevegelse og glede, – på en ettermiddag. En helt vanlig hverdag!

Det har seg nemlig slik at byen vår har laget et rødt belegg på gang og sykkelstier, – og vi synes det er kult !

Like kult som å være i farta. I helgen var det skøyter og skateboard som var greia.

Ha en fin og glad uke :D

 

Nann Karin Solvang

 

LagreLagre

LagreLagre


God torsdag!

Jeg våknet opp til en bakke dekket av rim og en gutt som frøs. Han hadde nok krøpet ut av dyna og kulda hadde kommet inn av vinduet. Det var som om vinteren hadde kommet i løpet av natten, – og en slik morgen er lyset og luften magisk, spør du meg.  Rimen utenfor vinduet regnet jeg med at sola eller dagstemperaturen ville fjerne, men jeg følte at han lille er mitt ansvar. Jeg fant gladelig frem ulllongs, en trøye og lue til poden. Han fikk på seg klær og krøp under pleddet på sofaen. Han var klar for noen minutter med Tv, men den gang ei.  Det var nemlig med et lite sukk at han forsto at skoledagen straks startet, fordi de gode venninnen hans sto på døra. Tror han kunne seg noen minutter til i varmen. Han kom seg i ytterklærne, de ut av døra og jeg fant frem en bunke med prøver og hadde en plan over å lage oppgaver til elevene som skal ut i praksis. Oppdraget ble utført i puljer, for midt i det hele ble jeg så tung i hodet og jeg hørte at skogen ropte på Petrinehunden og meg. Det er rart med det, når hodet er fult eller helt tomt, alt etter som man ser det,  så har det som er utenfor døra en tendens til å få fokus av meg.

Petrinehunden og jeg kom ut av døra og ut i langs skog og vann. Det var deilig, selv om jeg ikke synes at høstfargene hadde grepet helt taket enda. Det er litt rart, for enkelte trær sto der helt uten blader, noen hadde noen som var helt grønne og andre hadde gulnet. Okke som, det var akkurat passe skarp luft, dere vet slik at den biter i kinnene og ørene, uten at det kjennes for kaldt eller ubehagelig. Solen kom og gikk, – og det var gått å la det ene benet flytte seg foran det andre, før det andre flytter seg først. Helt uten mål og mening. Det beste i verden

Det var ikke værst at jeg hadde bakt surdeigsbrød og laget i stand til en langtidskokt gryte i ovnen før jeg gikk. Det var på en måte ingenting annet å passe på enn å kose seg.

Petrine

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre


 

For oss har høstferien gått over i historien og vi er tilbake i jobb og skole, –  fra i dag. Men, selv om høsteferien startet med streptokokker og ufrivillig slankekur for undertegnede, så ble den fin. For Petrus sin del så ble det en ferie i aktivitetenes tegn, hvor han de første dagene deltok på hockeycamp. Der lekte han seg gjennom dagen og hadde det gøy.
Vi hadde egentlig ikke noen planer om å dra bort, men jeg må si at jeg er glad for at vi tok en tur til Trysil. Jeg er ikke der så ofte som før, men jeg synes bygda er like fin som alltid. Vi rakk å besøke familie, jeg fikk være på kjente trakter og ikke minst nyte livet ute i det klare, fine været.

Den ene dagen tilbrakte vi i Høyt og lavt klatrepark, og det var seriøst en fin dag. Petrus gikk litt forsiktig ut, men han tok de løypene han kunne ta med sine centimeter. Mange ganger, – og raskere og raskere.

Jeg kan anbefale å ta noen timer i klatreparken, og tro meg, vi skal prøve de som er i nærheten ved en annen anledning.

Har dere erfaring med en klatrepark ? I så fall hvilken og hvordan synes dere det var?

Petrine

 


20 september, 2017

Å være i farta #Barnetogleken

og bena er fulle av spring

Ved siden av der vi bodde var det en lang gressdekket bakke.
Den var lang, den var grønn og den innbød til bevegelse
Den ba oss om å løpe full fart nedover,
eller enda bedre:
Den var en invitasjon til å rulle rundt,
rundt,
rundt
og rundt
til vi var på bunnen.

Når jeg ser på bildet jeg tok av Emil i sommer så tenker jeg på den lange bakken.
Også på at Astrid Lindgren var god til å fremme leken
og jeg synes de siste linjene i Idas sommervise passer godt
til temaet lek og til bildet.

«Og jag gjör roliga ställen
der barna kan springe omkring.
Då blir barna fulla med  sommar
og bena blir fulla av spring. »

Det er slik leken er: Full av fart, glede og bevegelse på morsomme steder

Har du sluttet å løpe nedover bakken helt fylt av glede?

(Her kan du høre Idas sommarvisa)

Petrine :D


17 september, 2017

Uke 37: Bli med på øya mi

Hverdagen er tilbake med trening, jobb og lekselesing. Den er helt og fult tilbake og jeg synes det virker som det er lenge siden det var sommerferie. En kjapp titt på kalenderen viser at det faktisk ikke er sånn. Men, når man er i hverdagens rutiner så er det der man er.

Badevannet har ikke blitt iskaldt enda. Det vet jeg fordi badesesongen fortsetter. Den skal etter planen fortsette frem til neste sommer, til sommeren etter der og så videre. Det er forfriskende og vi har badet mens solen er oppe , bare å nyte. Den varmer jo!! Deilig

Jeg skal forsøke å komme litt mer ut i Blogglandia igjen.
Jeg vil som kanskje noen av dere ser, legge ut innlegg om lek så ofte jeg kan. Målet er hårete og det er at jeg gjennom det neste året skal sette lek på tapeten. Men, i tillegg så har vil jeg titte innom oftere enn jeg har gjort, – og da blant annet med et innlegg hvor uka blir oppsummert. Et slikt innlegg forsøker jeg å lage nå. Her kommer noen små glimt.

Petrinehunden og jeg har gått våre daglige turer

Vi gikk blant annet inn i skogen ved båtbodene, et hyggelig og hjemmekjært miljø

Jeg har handlet grønne planter på Plantasjen, men ikke juletre. Selv om det var 100 dager igjen til jul på fredag.

Jeg liker å ta en runde på Røed Gård

 

Jeg besøkte også kafeen i den nye låven på Røed gård

 

 

 

Jeg pleier ikke spise kake om det ikke er bursdag, men denne uken falt jeg for fristelsen

 

 

 

Hver fredag lager Petrus middag i det Petrinske hjem , og denne uken ble det pannekaker

 

Jeg vil takke for alle gode opplevelser i uke 37, – og jeg håper at du har hatt en god uke. Og så lurer jeg på om du har noe å glede deg til neste uke?

 

Petrine

LagreLagre

LagreLagreLagreLagre

LagreLagreLagreLagreLagreLagre

LagreLagreLagreLagre

LagreLagreLagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagreLagreLagre

LagreLagre


 

 

Astrid Lindgrensverden

Jeg vil tilbake mange, mange, mange ganger.

Det var spennende med Brødrene Løvehjerte og å leke i muren og dalen.

Emil var også morsomt. Ha, ha det var morsomt at han satt fast hodet i suppeskålen, selv om det bare var på lek. Bollen var stor nok, den bare satt fast på liksom. Det var også gøy at han heiste opp Ida på ordentlig.

 

Hva var det beste du spiste?

Pannekaker med krem og syltetøy.

Og polkagris, – husker du at vi kunne se de laget de?

Hva var det mest morsomme du gjorde? 

Det var gøy å leke i husene til alle sammen. På takene også da, – jeg var jo på taket hos Karlson og på skolen hos Madikken.

Dette er hva Petrus ser når han titter inn av vinduet på det forrige bildet

Hva var det kjedeligste da? 

Den båten om Saltkråkan. ( det synes foreldrene var nostagisk og hyggelig tilbakeblikk. For oss var jo Tjorven fast ferieinnslag på Svensk Tv gjennom oppveksten)

Du vil reise tilbake? 

Ja, fordi det var gøy. Alt sammen
Jeg vil tilbake mange, mange ganger

Se på den lille Pippi - en som klatrer i Hylla <3

Petrus

Vil du se hvordan vi har hatt det i parken kan du titte innom

på besøk hos Søte Bror og en eventyrlig park

hujedamj på Katthult

Spenning i Klungerdalen

Da Ronja Røverdatter ble født

Tjola hopp for Pippi

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre


Inspirert av Anja sitt riktige valg på en vanlig dag, da hun tok en topptur, så bestemte jeg meg for å forsøke det samme. Altså, ta et riktig valg og en topptur. Jeg er ikke riktig på plass igjen etter forrige ukes tripp, så med dårlig samvittighet så takket jeg nei til å dra til «Vikingland» i Horten. Jeg trengte tre ting, – egentid, søvn og bevegelse, og jeg bestemte meg for å sette det på dagsplanen i dag. For det har jeg lært meg, at om jeg ikke hører på hva kroppen skriker så blir alt bare vondt verre.

Det her kunne godt blitt et innlegg hvor jeg forteller om en fin, fin tur som er verdt å ta for andre. Det blir det ikke. Sannheten er nemlig slik:

Det har seg sånn at jeg skulle på toppen av Jeløya og i dag var det Bjørnåsen som var målet. Forrige gang jeg gikk dit så var det fra den andre siden av åsen. Da opp fra Nes camping, for de som er kjent. Det opplevde jeg som ganske bratt, så i dag valgte jeg en annen rute, og på et tidspunkt var jeg usikker på om det var riktig valg.

Jeg skulle finne en liten parkeringsplass etter en gård og en bakke, men den fant jeg ikke.
Dermed kjørte jeg alt for langt, satt på google maps og snudde. Jeg kom helt tilbake til gården og snudde på nytt. Denne gangen fant jeg en parkeringsplass, men der gikk stien bare opp til noen hytter. Å være gjest hos noen ukjente var absolutt ikke det jeg hadde planlagt. Jeg skulle jo til Bjørnåsen og toppen der.

Jeg snudde først meg, satt meg i bilen, snudde deretter den og kjørte. Plutselig tilbake på gården. Igjen!

Da hadde jeg benyttet meg av at vi lever i en digital verden. Jeg hadde da lest i Moss Avis at det skulle være et utgangspunkt omtrent ved gården, men jeg så ikke den nevnte parkeringsplassen selv da jeg var der. Men, jeg så en gutt på utsiden av bilen sin. Jeg tenkte at han kanskje var mer kjent enn meg, noe han også var.  Han viste meg et kart og sa jeg skulle ganske langt tilbake. Jeg snudde igjen, men da jeg var underveis så synes jeg det var kjempe langt, – og heldigvis kom gutten kjørende etter og viste meg veien. Han hadde forstått at gamle damer på tur kan være helt håpløst. Og mer håpløs skulle det bli

Jeg fikk parkert bilen, – og begynte å gå. Fant stien inn i skogen og traff en mann. Hans fortalte at jeg skulle holde til venste hele veien, så da gjorde jeg det, selv om det var mot min logikk å gå nedover når jeg skulle til toppen. Det var nok til andre venstre han mente, for da jeg hadde gått i et kvarters tid så traff jeg den gutten som hadde hjulpet meg til å starte på stien. Han hadde gått opp fra en annen kant og kunne fortelle meg at jeg var på feil vei. At det var til høyre jeg skulle holde.

Jeg lot han og følge hans gå først, gikk en liten runde og gikk deretter veien han hadde fortalt at jeg skulle gå. Jeg kom til toppen, pauset litt, drakk vann, tok et bilde og returnerte igjen. Og mot alle odds så gikk jeg rett på bilen og fant veien hjem.
Neste gang så vet jeg hvor jeg skal gå, tror jeg… om ikke så kan det være at jeg treffer på en ung, høflig og tålmodig gutt som gir tips til gamle damer som har gått seg vill. Ellers kjørt seg bort, for den saks skyld .

Vil du ta turen?  Min forklaring til veivalg er sånn:
Kjør til du treffer gutten, la han vise deg hvor du skal parkere.
Gå til skiltet, møt en mann og la han forvirre deg, og følg anvisningene.
Møt gutten fra tidligere og jenta hans, la de veilede deg på nytt. Følg anvisningene og finn frem.
Velg en sti og hold deg til den på vei ned. Stopp, spis blåbær og bringebær, fortsett ned til bilen og kjør hjem.
Vær lykkelig for at du har vært på toppen! – og fordi dagens kinderegg var at jeg fikk sovet, kost meg på tur og hatt egentid.

Men, apropos veivalg: Det finnes hjelp til å finne frem her, her eller fra Nes camping her . Tror det er sikrere å følge disse anvisningene :D ps, denne turen er faktisk barnevennlig, men det passer ikke med barnevogn.

 

Petrine

 


Page 4 of 7« First...23456...Last »