Tag: torsdagstema


Liten Petrus med bøkene sine. Fra moss-avis.no

Jeg har alltid hatt leselyst.
Jeg har lest utallige bøker med dikt, noveller og romaner. Noen har limt seg fast og andre har jeg ingen erindring om. I disse dager har jeg vært satt pris på lydbøker og at man kan få lest bøker ved å lytte. Jeg liker historier, å leve seg inn i en annen verden og bli med på reiser man ikke har tatt selv.

Forleden så ble jeg stående å snakke med en mamma til en gutt i tidlig tenåringere og hun lurte på om jeg hadde forslag til å hvordan de kunne fremme leselyst hos gutten sin, – og siden jeg har fundert på det samme i forhold til vår gutt, – så kommer kommer et innlegg.

Her har jeg tenkt gjennom mulige innfallvinker og jeg er glad om dere kommer med egne erfaringer eller forslag til bøker for en trettenåring eller en seksåring. Enten i kommentarfeltet her eller under innlegget på bloggens facebookside.

Hvordan kan vi fremme leselyst
  • Les for barnet ditt. Det er hyggelig å bli lest for og gjennom det få med seg lengre historier. Barnet får utvidet språkforståelse og ordforråd (sier pedagogen i meg). Jeg har også en tro på lydbøker og vi bruker gjerne det i bilen.
  • Del lesingen mellom deg og barnet. Det er der vi er om dagen, – og det er på nivået les overskriften og et par setninger så leser jeg resten. Jeg håper at det skal bli mer og mer overlatt til seksåringen etter hvert.
  • Ipad er stas, – og jeg har latt han skrive små historier og skrive av leseleksa før han leser det. Jeg har lastet ned noen apper som skal være bra for lese og skriveopplæring. For eksempel : Lingit STR+, Happi staver  ( kryssordspill) og Happi og ordtyven .
  • Hos oss blir egenlesing belønnet med litt ekstra tid om kvelden. Ti minutter lengre oppe om han vil bruke de til å lese. Høyt!
  • Velg enkle og spennende bøker. Vi er snart gjennom hele serien med bøkene til Jørn Lier Horst om Detektivbyrå 2, – fordi det er de som fenger. Ellers så har vi lest litt Roald Dahl, Anne Cath Vestly,  Astri Lindgren eller det som vi finner i øyeblikket. Og de fleste av bøkene her har vært til høytlesning.
  • Petrus har hatt et ønske om å se filmene om Harry Potter og Doktor Proktor. Filmene av gutten som går på Galtvort har for høy aldersgrense. Derfor har vi lest de to første bøkene, slik at han kan historiene. Vi har også lest Doktor Proktor før vi har sett filene. Les bøkene før dere ser filmen 
  • Bruk biblioteket, et sted som oppevarer skatter av historier, som vi kan låne med hjem helt gratis. Både innbundet og som lydbok.
  • Ikke legg nivået for høyt, – og her kommer vi litt i konflikt her i huset. For historiene Petrus liker har mye tekst og er lange, mens leseferdighetene ligger på et helt annet nivå. Så om noen vet om bøker som passer en seksåring, er spennende og informative og har lite tekst så mottar jeg gjerne et tips. Og , jeg vet at mammaen til tenåringsgutten også er åpen for tips om bøker som er spennende, men ikke for tunge å lese for en som ikke er så glad i det.
  • Bli med på sommerles!  Det er motiverende at du kan registrere hva du har lest, og enda mer motiverende at du står i fare for å få en premie, om du har flaks. Dessuten så har de en historie, hvor det blir lagt ut avsnitt en gang i uken. Petrus synes det er spennende å vente på neste kapittel. Merk, man kan registrere både de barna leser selv, det vi leser for de og lydbøker

Har du tips til bøker for barn og unge? kom gjerne med alder på de du tenker bøkene passer til.

Petrine :D


 

strikketøy foran peisen petrusogeptrine.no

Hei, alle lesere!
I dag skal vi ha en time i strikking!
Jeg vet, – dere har ikke gjort det før. Men, det er en del av norske tradisjoner, akkurat som skolen og uteliv er.
SÅ i dag skal dere lære en teknikk som kan gi dere varme plagg til vinteren så dere slipper å sitte inne.
Sett dere ned ved pulten, ta frem et nøste garn og de pinnene som passer til tykkelsen på garnet.
Hvilken pinnetykkelse som skal brukes finner du på magebeltet til nøstet.
Finn frem fem pinner, – og legg opp 48 masker.  Fordel de jevnt på fire pinner. Den femte skal du bruke til å strikke med

strikketøy foran peisen petrusogeptrine.no

Sitt pent på stolen deres, så skal jeg stå foran her og forklare dere hvordan dere skal gjøre det. Legg opp på følgende måte:

La trådene ha litt lengde og lag en løkke.
Stram løkken rundt strikkepinnen
Hold strikkepinnene i høyre hånd og trådene i venstre. Tråden skal gå rundt tommelen og pekefingeren, og da kommer pinnen med løkka i midten. Stikk pinnen inn bak tråden som ligger rundt høyre tommel. Før deretter pinnen med tråden over og bak tråden på pekefingeren. Trekk deretter tråden med deg fra pekefingeren gjennom tråden du trakk opp på tommelen. Ta tommelfingeren ut av løkken og stram til. Du har nå to masker på pinnen..

Hold strikkepinnene i høyre hånd og trådene i venstre. Tråden skal gå rundt tommelen og pekefingeren, og da kommer pinnen med løkka i midten. Stikk pinnen inn bak tråden som ligger rundt høyre tommel. Før deretter pinnen med tråden over og bak tråden på pekefingeren. Trekk deretter tråden med deg fra pekefingeren gjennom tråden du trakk opp på tommelen. Ta tommelfingeren ut av løkken og stram til. Du har nå tre masker på pinnen.. …. Gjenta prosedyren til du har førti åtte masker på pinnen.

Når dere har førti åtte masker på pinnene, gjort slik som jeg nettopp forklarte så skal dere strikke rette masker rundt og rundt. .

Om noen av dere trenger hjelp så må dere vente til jeg har forklart hvordan vi strikker rettmasker. Da kan dere rekke opp hånden og jeg kan komme rundt å hjelpe hver og en av dere.

Rettmasker strikker vi på følgende måte…
Stikk høyre strikkepinne inn  gjennom første maske på venstre pinne. Strikk fra venstre side av løkken. Hent tråden og trekk den med deg gjennom masken. Den nye masken blir nå værende på høyre pinne. Slipp den masken du stakk inn i fra den venstre pinne. Fortsett slik ut resten av pinnen..

Nå ser jeg dessverre at timen har gått og jeg ikke får hjulpet dere, men dere får denne oppskriften skriftlig. Det er bare å følge den fra punkt til prikke. Dere har i lekse til fredag å strikke 48 rader, slik at vi kan jobbe sammen med resten av sokken. Det er sikkert noen hjemme som kan hjelpe dere med å bli ferdig med vrangborden….

Ha en god uke, vi sees neste mandag!

Petrine

Dagens fotnote:
Jeg vet ikke om det er mange av dere som lærer å strikke av den teoretiske tilnærmingen her.
Jeg vil tro at det hadde vært lettere å se det i praksis og gjøre det samtidig. Med en ved siden av deg, slik at du også kan få håndleding, men også via en video som du kan stoppe når d trenger det.
Igjen og igjen, helt til det sitter i hendene.

Det sier all teori også, – at man lærer best gjennom lek og praktisk tilnærming.
» Jeg hører og glemmer. Jeg ser og forstår. Jeg gjør og lærer!»

Likevel kommer det mer målstyring, færre personale/lærere og lek er fjernet fra læreplanverket i skolen
Og, om du lurer på hva jeg mener om lekser, så bare gå hjem og bruk resten av dagen til noe du ikke kan, noe du synes er kjedelig …det ligger nada mestring i det.


eldre mamma Gravid Petrus og PEtrine

I prosessen med å flytte gamle innlegg over på bloggen, så kommer et personlig ett her.

 

Jeg var godt opp i årene da jeg ble gravid med velse Petrus.

Jeg har fått mange spørsmål om det å være så gammel og bli mamma for

første gang, så nå har jeg tenkt til å skrive noen innlegg relatert til det.

 

eldre mamma Gravid mage Petrus og PEtrine

Da jeg ble gravid med Petrus så hadde jeg havarete svangerskap

og mange års sorg og savn over manglende foreldrerolle i kofferten.

Paradoksalt har jeg hele mitt yrkesaktive liv arbeidet med barn og unge.

Jeg visste godt hvilken glede barn er og at foreldrerollen er et arbeidsforhold 24/7.

Jeg vil nødig innrømme det, men jeg kunne kjenne på en slags urettferdighetssans

når jeg sendte barn avgårde til familier som ikke virket med hensyn til omsorg.

Tross dette så trivdes jeg hver eneneste dag

sammen alle de flotte barna jeg ble kjent med

og jeg gråt over sorgen man ikke snakker om.

 

Sorgen over å være barnløs.

 

Jeg følte det som en samfunnsnorm som jeg ikke klarte å innfri.

Jeg ville ikke innse at mitt barndomsbilde over hvordan fremtiden skulle bli var knust.

Jeg fikk tilbakemeldinger om at man kan ikke savne noe man ikke har hatt.

Nei, jeg kunne ikke savne noen jeg ikke kjente,

men jeg hadde likevel en smerte rundt et stort ønske som ikke ble innfridd.

Det til tross så hadde jeg meningsfylte og glade dager som barnløs også.

Jeg tror at det finnes et indre behov om å føre familien videre.

Det var i alle fall min følelse.

 

Det å være gravid var en glede og en skummel reise.

Jeg hadde jo en smertelig erfaring på at det ikke er en selvfølge at man skal kunne bli forelder.

Jeg, som spesialpedagog, hadde en bevissthet i forhold til at eldre foreldre har

hyppigere mulighet for å få barn med kromosonfeil.

Det var en mulighet jeg ikke ønsket å benytte.

Jeg visste også at barn kan skades under fødsel

og jeg hadde en bevissthet i forhold hvor skjørt livet er.

 

 

Jeg var kjempe glad

og

jeg var livredd.

 

 

Ser jeg bort fra redselen,

som var mest tilstede i starten av svangerskapet.

så opplevde jeg at det var greit å være gravid.

Jeg la ikke mye på meg, jeg var jevn i humøret og jeg hadde det helt OK.

Jeg har til normalt litt høyt sukkernivå i blodet. I svangerskapet holdt jeg det i sjakk ved at jeg spiste sunt, og jeg klarte å holde meg unna kaker, sjokolade, frukt og annet som inneholder sukker.

Det synes jeg er mer vanskelig nå som jeg ikke har et lite barn i magen.

Det er en annen sak.

 

Den mest skremmede opplevelsen var da jeg i fjerde måned fikk blødninger.

Det som fløy rundt i magen min på vei til legen var større enn sommerfugler, mer som kråker.

Jeg var urolig, livredd og gråtkvalt.

 

Heldigvis viste det seg å handle om en lavtliggende morkake,

og ikke om en liten baby som skulle slutte reisen med oss.

Det kunne vi leve med.

Jeg fikk beskjed om å ta det rolig resten av svangerskapet,

noe som bekkenet tok ansvaret for. .

Det var nok bekknløsningen som var den største plagen.

Den har forøverig ikke gitt seg helt enda.Plutselig dukker låsningene opp

som en påminnelse omden tiden da viventet på

vår lillegutt.

 

En tid som jeg har gjemt varmt og godt i hjertet mitt

 

 

Jeg hadde nok et svangerskap helt likt mange andre mødres.

Jordmor uttalte en uke før fødsel at jeg hadde et svangerskap lettere enn mange unges.

Hun sa også at hun ikke så det som umulig for meg å bære frem flere barn.

Det stemmer overens med resultatet av duotesten jeg fikk.

Der var nemlig min fysiske alder langt under den bilologiske.

Den attesten har jeg tatt vare på :)

 

Det å gå gravid i 40 – årene var for meg en god erfaring,

men jeg vet at kvinnens alder som førstegangsmor blir debatert rundt om.

Vi gjør karriere og venter lengere med å etablere familie.

Hva som er ideel alder skal jeg ikke debatere her,

men jeg oppfordrer kvinner til å ikke vente for lenge…

 

Når er egentlig riktig alder?

 

Jeg kommer til å skrive et innelgg senere om fordeler og ulemper med å bli mamma sent i livet.

Det sett med mine øyne.

I det neste innlegget i denne «serien» vil jeg sin litt om Duo – test og tankene rundt det.

 

 

Petrine:)

 

 

 

 

 


13 oktober, 2016

Å snakke til og ikke med

 

hverdagen i gummistøvler

Noen ganger så opplever jeg meg selv som en dårlig forelder. Ordene : «Nei» og «ikke» er de som hyppigst komer ut av munnen min, – da i kommmandoform. Kommunikasjonen har i stressende situasjoner, ved tidspress, ved lite søvn og om jeg er redd, forandret seg fra å snakke med til å snakke til. Eller kanskje enda mer ærlig er å si kjefte på.

Du vet når du har gitt den samme beskjeden tre millioner ganger:

Når klokka løper og arbeidstiden nærmer seg og pjokken bare skal rydde på rommet. Det rommet som jeg har foreslått mer enn en gang at vi skal rydde sammen. Det rommet hvor jeg har satt frem en kasse slik at utkledningstøyet kan puttes opp i. Det rommet hvor jeg har kjøpt inn hyller og esker for at det skal være enkelt å legge ting tilbake på plass. Det rommet som absolutt trenger en opprydning, – men kanskje ikke før klokken syv på en arbeidsdag. På en arbeidsdag hvor tiden er i ferd med å løpe i fra oss.

Er det bare jeg som går i trass, – det etter å ha både forberedt på at aktiviteten må avsluttes, forsøkt å avslutte den en gang, to ganger og tre ganger. Når jeg for n – te gang føler at jeg ikke når frem og at jeg mislykkes så blir jeg grinete. Jeg kan da rett før jeg går avslutte med: Jeg ba deg om— jeg sa i fra om…, akkurat som om det hjelper når jeg allerede har tapt.

Dessverre så er det min egen reaksjon og mine egne følelser som får situasjonen til å smake gruff. Det til tross for at jeg vet at det lønner seg å snakke med og inngå avtaler på forhånd. Det vet jeg jo hjeper! Til tross for at jeg vet at min reaksjon er med på å påvirke løsningen så er jeg ikke alltid bevisst denne kompetansen. Det er jo jeg som i form av å være voksen som er den sterkeste, det er jeg som har makt og som på en måte er og skal være sjefen. I alle fall er det jeg som er størst, har levd lengt og har mest makt.

Selv om jeg vet dette, så finnes det tider som gjør at det glipper. Hyppigheten er størst når jeg er sliten, når klokka presser avtaler nærmere og værst er jeg når jeg er redd. Det er da jeg glemmer at jeg gjør lurest i å snakke med, vise den andre respekt, fordele ansvar, inngå avtaler og helst finne en løsning sammen. Jeg glemmer det totalt, – og hører meg selv snakke til!

Ordene består bare av tre bokstaver, men det er en vesentlig forskjell på bruken av ordet med eller til. I alle fall i denne situasjonen.

Er jeg alene om å havne i denne grøfta?

Petrine :/


gutt lærer ved å forske i Oslofjorden Foto:Petrus og petrine

Kjære, deg som leser.

Jeg har gjennom mange års utdannelse lært at det grunnleggende samspillet fra barnet blir født og gjennom barndommen er avgjørende for hvilken kompetanse barnet utvikler.
Det første samspillet starter mens det er nyfødt. Om vi ser en baby i ansiktet,  lager grimaser og deretter venter litt,  så vil babyen gjøre det samme. Det er nok derfor vi som voksne gaper omkapp med babyen når vi skal mate den, – fordi vi mer eller mindre bevisst vet at barnet aper etter det vi gjør. Poenget er ikke at vi gaper sammen med babyen.
Det jeg vil frem til er at allerede fra vi er helt nye så er vi del av et samspill.

Lek og læring i fjæra Foto: Petrus og petrine

Barnet vokser til og omsorgspersonene imitere lyder og grimaser det lager, de vil lære å skille den ene form for gråt fra den andre og de vil lese kroppsspråket for å forstå hva barnet vil. Når det blir enda eldre så vil barnet lære hva ting heter, hva det kan brukes til og hvordan ting fungerer. Vi vil også etter hvert snakke med den lille, ved at vi snakker og deretter venter lyder, smil eller annen respons, før vi sier noe igjen

Gjennom samspill og samtale  med andre barn eller med oss voksne så vil den lille tilegne seg kunnskap og, enda bedre, kompetanse.  Vi har vel alle rullet en ball til et barn som har lært å sitte, frem og tilbake, frem og tilbake i det uendelige? Du har kanskje gått opp og ned trappa, lest den samme boka og puslet det samme pusslespillet gjentatte ganger. Som en respons på barnets oppfordring eller som besvarelse på deres nysgjerrighet. Barnet er avhengig av oss, at vi gir tilbakemeldinger, at vi forsøker å forstå, at vi gir mat når det er sultent og skifter når bleia er våt. Dessuten så ønsker barn gjentakelse. På den ene side lærer de seg begreper og tilegner seg kompetanse.  På den andre side  oppfatter de betydningen av kommunikasjon og samspill.

Lek og læring i fjæra Foto: Petrus og petrine

Slik er det i barndommen og i resten av livet.
Vi er avhengig av den tilbakemeldingen vi får, – hjemme, i barnehage, på skole, på jobb, med venner og familie og i samfunnet forøvrig. Vi korrigerer oss etter disse. Hele livet må vi ha hjelp og for at den skal være best mulig så må den som skal stå oss bi vite hvor skoen trykker. Man trenger derfor å bli kjent med hverandre, – det vil si hverandres styrker og svakheter, kompetanse eller manglende mestring.

Relasjonen vil også kunne gi barna tilbakemeldinger på hvem de er, – og på hvordan de fungerer i det miljøet det til enhver tid er i. Dessuten så vil man gjennom ved å være sammen, skape rutiner, bli kjent og skape trygghet. For meg, som mamma til en gutt som trenger tid på å trives og ha det godt i nye situasjoner, så er samspilet og tryggheten avgjørende for hvordan dagen og situasjonen skal bli. For han, for pappaen hans og for meg.  For oss er det viktig at læreren har kompetanse til å se, være tilstede for og ha relasjon til skolestarteren.  Det viktigste du kan gi et annet menneske er å se det!!!  Da mener jeg slik at de får anerkjennelse, møtes av en som er aktivt tilstede og omgis av gode relasjoner. Opplever ikke Petrus dette så vil han ikke finne den tryggheten han trenger,  ikke opprettholde nysgjerrigheten han innehar og det vil kunne drepe gleden over å lære. Jeg vet at Petrus ikke er enestående i denne sammenhengen, for jeg møter daglig elever som har dårlig erfaring med å gå på skole. Jeg jobber på videregående skole og jeg møter de som tidligere har droppet ut, de som har vegret seg mot skoledagen og som føler at de ikke har fylt rollen som elev på en slik måte som samfunnet forventer. Flott ungdom, som oftest kommer godt i mål om miljøet er mindre og hvor det er større voksentetthet enn det som er vanlig i skolen. Og, vi snakker da en helt vanlig lærerplan med en helt vanlig eksamen.

Bildet er tatt av Nicoline Verdi Petersen

Bildet er tatt av Nicoline Verdi Petersen

Av ren nysgjerrighet så har  jeg pleid å spørre tenåringene om hvor det gikk feil.  Nesten entydig har de sagt at de glapp på barneskolen. Det var på barneskolen de egentlig droppet ut men det var en lov som fanget de opp frem til de gikk ut av tiende klasse. Selv om de kanskje ikke møtte til den undervisningen de hadde plikt til å motta, selv om de kanskje fikk en lærer hjem noen timer av uka eller selv om de satt på bakerste benk uten å følge med.  Så kjære dere som forvalter penger og unge menneskers liv. Jeg kommer til å skrive flere innlegg om skolen senere, – men i dette så vil jeg spørre om hva tanken bak forslaget til statsbudsjettet er, – det forlaget som kan innebære mange kutt av lærerstillinger.

Hva er tanken bak?

– når de som har droppet ut sier noe om at de ikke ble sett,
at de ikke fikk tilnærme seg det faglige stoffet med en metode som passet dem,
og at man opplevde at mobbing ikke ble stoppet.

Hva er tanken bak?

Jeg bare spør
– og setter deres forslag opp mot alt jeg tror på og har tilegnet meg av kompetanse gjennom nesten tredve år i samspill med barn og unge. Man trenger variasjon, man trenger trygghet, man trenger lagkamerater og man er avhengig av miljøet rundt.

Jeg bare spør,
– samtidig som jeg nå har hørt at barn som mistrives i grunnskolen dropper ut i videregående skole. Derfor lurer jeg på hvorfor det ikke satses på nettopp økt tetthet av lærere for å fremme gode, allsidige og varierte læringsmiljøer, – også utenfor klasserommet. Det er faktisk bevist gang på gang at det man lærer bedre ved å aktivt tilnærme seg stoffet enn å sitte som en statist på en stol.

Jeg bare spør,
– fordi barn og unge lærer gjennom relasjoner og gode samspill. De er faktisk totalt avhengige av det fra de er helt små. I min definisjon av gode samspill så ligger også en mobbefri hverdag, en dag hvor det er rom for humor og glede og hvor lek og trivsel skaper læring.

Jeg bare spør,
– samtidig som jeg trøster en som trenger trygghet og daglige tilbakemeldinger fra læreren for at skolen kanskje ikke skal fremkalle magesmerter og hodepine. Han var fem år da han begynte i en institusjon hvor den viktige leken er fjernet fra læreplan og hverdag.

Jeg leser med stor interesse

Det er med stor interesse jeg leser at forslag til det nye statsbudsjettet vil kunne innebære at mange lærere vil bli oppsagt. Og om jeg skal sette dette i sammenheng med hva jeg tror på, hva jeg har av kompetanse, hva jeg har hørt videregående elever si og opp mot at jeg har hatt en seksåring som har hatt hodepine, magevondt og ønsker om å være hjemme fra dag to i første klasse, så kjenner jeg at jeg blir matt. Er det sånn at alle skal få tilsendt en fotlenke, settes på en stol og få en ipad utdelt? Det finnes jo apper som gir ros eller ris hver gang man har løst en oppgave. Da slipper man å ha lærere i det hele tatt.

Seriøst, burde man ikke heller se på skolen som system i stedet for å på den ene side pålegge elever å bli målt i alle bauger og kanter og på den annen side fjerne de menneskene som er viktige personer i barn og unges liv? De mennesker som burde bli belønnet for å møte våre håperfulle små hver eneste dag, – og hvis kompetanse skal bli målt i karakteren i matematikk. Jeg skulle ønske de heller fikk belønning hver gang de klarte å nå frem til elevene og gi de meningsfulle dager.

Sukk, kanskje hjemmeundervisning med tid til lek og glede er tingen. Det er kanskje målet også?

 

Petrine


06 oktober, 2016

Å være enebarn

 

Dame ved vannet enebarn Foto Petrus og petrine

Jeg er enebarn!

For en stund tilbake så fikk jeg forespørsel om hvordan det er å være enebarn. Jeg begynte å fundere på det.

Jeg er enebarn!

I barndommen så husker jeg at jeg ønsket meg søsken, men jeg har ikke en opplevelse av at det var et stort savn. Jeg er barn av 60 – tallet og vokste opp på en nybygd drabantby, som besto av blokker, rekkehus og eneboliger. Området var nybygd, noe som innebar at alle kom flyttene dit på likt, – og det var mange barn innenfor for de nye veggene. For meg var det en ressurs og en fryd, det var alltid noen å leke med, – alltid!
På ferier så reiste vi enten til familie eller med andre familier. Det betydde at jeg oftest hadde noen å leke med da også. Jeg opplevde barn og venner som viktige i mitt liv Men jeg tror ikke de var viktigere for meg enn for barn med søsken. Jeg klarte meg fint uten søsken, kanskje også fordi det var lekekamerater  tilgjengelig det meste av tiden.

Den dag i dag så trives jeg godt i mitt eget selskap. Jeg kjeder meg aldri og har alltid flere planer enn de jeg greier å gjennomføre. Jeg har tenkt at mitt behov for å være alene og mitt konstante egendriv er et resultat av at jeg var alene som barn hjemme. Jeg vil jo tro at erfaringene man får gjennom å ikke ha andre barn å spille på også kan være av det gode, – som det å kunne lage planer, stå i det og komme i mål, selv om man ikke har en lagkamerat hele tiden. I mitt tilfelle betydde det fravær av søsken.

En annen fordel med å være enebarn er at jeg altid har visst at foreldrene mine har vært glad i meg. Det var jo ingen å dele oppmerksomheten med, – noe som jeg faktisk følte som både krav og støtte. Kravene ble aldri uttalt, men jeg hadde en egendefinert norm om å alltid prestere. Noe som også var lettere fordi jeg alltid fikk hjelp og ble hørt. Jeg fikk jo fokus, på godt og vondt, og jeg husker at jeg skulle ønske de hadde vært foreldre til en grensetøyende person også, fordi noen ganger så synes jeg de var strenge. Spesielt i tenårene,kanskje :) På en annen side så fikk jeg alltid hjelp til lekser, jeg hadde alltid noen å snakke med og jeg lærte at det var greit å være uenige, – for jeg opplevde at jeg var like god, selv om jeg hadde meninger på tvers av de eller samfunnet ellers. Jeg opplever som voksen at jeg har lært å skille mellom sak og person. Noe som jeg tror er en ressurs.

Mamma og pappa var redde for at jeg skulle bli bortskjemt, som de kalte det. De var nøye med at jeg skulle lære meg å spare, at jeg skulle dele og at jeg ikke alltid skulle vinne eller ha rett. Nå viser forskning på enenbarn at de greier seg godt på skolen, at de får god utdannelse, at de blir sosialt kompetente og at de langt fra blir noen egoister. Det kan være tilbakemeldingen og opplevelsen av å bli sett og  høre til som er årsaken til det?

Dame i solnedgangen - enebarn Foto: Petrus og Petrine

 

Jeg er enebarn!

–  og opplevde det som helt ok i barndommen
Som voksne ble jeg redd for å bli alene, – og jeg opplevde det som en styrke og en belastning å oppleve å miste foreldrene mine og se de være syke. Mamma gikk bort i løpet av noen timer, mens pappa var syk gjennom år før han tilslutt sovnet inn. Jeg stilte gjerne opp for den gode pappaen min, men jeg må innrømme at det har kostet både krefter og tårer å se en du er glad i svinne hen og ikke mestre kroppen sin. Jeg har hatt dårlig samvittighet fordi jeg dro hjem, dro på ferie eller valgte å være hjemme en ettermiddag eller kveld med Petrus. Jeg forsøkte å stenge bort samvittigheten når jeg har dratt med meg gutten min fra sykeseng til sykeseng, – og gledet meg  desto mer over de gode dagene hvor de hadde glede av hverandre de to. Jeg har til og med hatt dårlig samvittighet for den dårlige samvittigheten. På en annen side så var pappa klar og våken helt til det siste, – og har var takknemlig, han fortalte at han satt pris på gutta gjorde  og han klagde aldri til tross for at han var syk. Han var min styrke og min støtte helt til sekundet etter at han sovnet inn. Jeg savner tankene og styrken hans, og enda mer så savner jeg vissheten om at han var glad i meg tross alt. Jeg savner også mamma, de daglige samtalene med henne og alt hun stelte i stand nettopp fordi jeg var meg. Jeg savner den umistelige kjærligheten fra foreldrene mine, – like mye som alle andre som savner foreldrene sine, men for meg så ble det nære nettverket borte med de.  Nettopp fordi jeg ikke har søsken å dele sorg og minner med.

Nå når jeg ikke lenger trekkes mellom rollen som mor, arbeidstaker og datter, så savner jeg søsken som kunne ha vært  en del av mitt nettverk og ikke minst kunne vært tanter og onkler for Petrus. Jeg hadde ønsket at han skulle ønske at han opplevde familie, slik jeg opplevde den i barndommen. De som jeg opplevde som oppriktig intereserte, som en heiagjeng i det fjerne og som i dag er den trygge støtten jeg har. Det selv om de bor flere mil borte. Jeg er lei meg for at Petrus aldri vil oppleve det felleskapet, den støtten og den følelsen av tilhørighet som familie kan være, – og han har ingen heiagjeng som representerer de verdiene jeg vokste opp med. Så synd, men sant!

Solnedgang Foto: Petrus og Petrine

Det vanskeligste med å være enebarn er den følelsen av alenehet som voksen, det å se at barnet ditt vokser opp uten den eldre generasjon som støtte og den mangelen på noen som du kan dele barndommens minner med.

Å være enebarn er ikke vanskelig, – og det er ikke et stort problem, men det har vært mer sårt som voksen enn som barn. Jeg tror at den støtten jeg fikk, den nære heiagjengen, evnen til egendriv og selvbildet man bygger opp gjennom tilbakemeldinger er gode ressurser å ha. Og, dette har  jeg kanskje fått nettopp fordi jeg er enebarn?

Så fritt frem for enebarn, – i alle fall om nettverket virker om foreldrene faller fra.

Petirne :)

Takk for at du leste, – lik eller del gjerne om du tror andre vil vite hvordan det kan oppleves å være enebarn.


En kropp som virker, Ja, takk!

En kropp som virker, Ja, takk!

 

 

Da jeg var yngre enn jeg var nå, så var jeg aktiv med løping og trening generelt. Jeg hadde ei venninne som jeg trenet fast med. Jeg hørte henne i utviklingspssykologi, vi snakket om jobb, vi hadde samtaler om fotball, løste verdenskriser, delte morsomme historier  og det vi snakket minst om var hennes usunne forhold til mat og kropp. Selv om vi begge var klar over at det styrte hverdagen hennes.

Hun er, og var da, en flott, veltrenet og vakker jente.
Vakker, tvers igjennom.
Ei sånn dame det er behagelig å være sammen med og som er god med de rundt seg.
Jeg vet ingen som er mer positiv til verden rundt seg enn henne, – og jeg vet heller ingen som er så på riktig plass i livet som akkurt ho. Hun arbeider med de som trenger ekstra støtte, enten ved å hjelpe det lille barnet til å komme det ekstra skrittet videre eller når hun er med for å støtte ved livets slutt.

Jeg er glad i denne dame, som jeg var glad i den jenta for mange år siden. Det som var så synd, var at hun ikke var glad i eller fornøyd med seg selv. Det er vanskelig for oss som står på utsiden å forstå at mat og trening kan styre livet totalt, – og enda vanskeligere å se at ei du er glad i og synes er vakker ikke kan se det selv. Hun så ikke selv at hun var svært så tynn,  – for tynn faktisk! Da hun så seg i speilet,  så mente hun at hun burde bli enda vakrere i sine øyne. Det var dessverre synonymt med utseende på kroppen og det å bli enda tynnere:

Det blikket hun brukte hadde forstørrelsesglass i linsene, – for hun så at hun var tykk og utrent.
Ikke vet jeg om hun var totalt blind for alle de gode verdiene hun sto og står for.

Seriøst, som venninne så var det uforståelig.
Både hva hun så og at hun ikke hørte på de tilbakemeldingen vi ga.
«Herre-min-hatt!;» husker jeg at jeg tenkte, «Skjønner hun ikke hvor fin hun er som menneske og ser hun ikke hvor flott hun er?»
Men, sannheten er at det gjorde hun ikke.

Det var også vondt å se at  maten ble noe annet enn kos. Hun telte, målte og veide. Det handlet om å ta seg bra ut og ikke om kroppens behov for riktig ernæring. Det handlet om å få forbrent nok kalorier og ikke om å få kroppen til å yte maksimalt og ha god fysikk.  Alt ble styrt av tvang, – og hennes kroppsbildet var forvrengt i forhold til det vi så.

For meg , -merkelig og kjempe vondt!

Heldigvis så holdt hun på maten hun puttet inn og hun sluttet ikke å spise, men jeg vet at spisevegring kan føre til at man ikke inntar næring i det hele tatt. At noen må passes etter inntak av mat og at det å få i seg nødvendige kalorier kan bli en kamp.
Dessverre! Det ødelegger flotte kropper! Jeg vil tro at det også demper livsgleden. Unge mennesker lever med behov for kontroll!

Jeg har spurt den vakre dama om hun husker hvordan det hele startet.
Hun svarte at hun ikke er helt sikker, men mener at foreldrenes skillsmisse var en utløsende faktor. For i en slik sårbar periode så dukket vonde tilbakemeldinger fra medelever på barneskolen opp. Hun kjente på sin egen følelse av utilstrekkelighet og bildet hun hadde av seg selv var dårlig. Da jeg nettopp  leste om spisevegring så passet dette inn med årsakene som ble nevnt. Det ble blant annet sagt at det er mange ulike grunner til at man starter med et tvangsforhold til mat og kropp, men at ofte så kan det være biologiske, sosiale og psykiske faktorer som spiller sammen. Noe det da gjorde for min flotte venninne.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det er ikke bare min venninne som får mat og kropp som fiende. Det er ikke bare hun som har kroppens størrelse som mål på vellykkethet. Spisevegring er den vanligste psykiske lidelsen blant unge jenter i alderen 13 – 25 år. Og man antar at 90 prosent av de som har sykdommen er jenter og unge kvinner.

sunnfornuftknappen

Denne uken så ble Sunn Fornuft plakaten lansert. Den er laget i samarbeid med Susanne Kaluza og kvinneguiden.no, Anette Haga i Bonnier, Ingeborg Heidal i Adlink/aller, Laura Oskardottir i United Influencers og Finn Skårderud fra Villa sult. Målet med plakaten og samarbeidet med bloggere er å gjøre det lettere å skrive om kropp og helse på en god måte.

Jeg vil i løpet av flere innlegg fremover presentere mer om temaet og ikke minst vise plakaten og dens innhold.

Vi står sammen for å fremme et samfunn hvor man er fin nok akkurat som man er.

En kropp man trives i? Takk, som byr!

En kropp man trives i? Takk, som byr!

Kjenner du noen som du lurer på hvordan du skal møte, eller sliter du med denne problematikken selv, så har Mental Helse en døgnåpen vakttelefon hvor du kan få tips og råd. Ring da 116 123 og om du uttrykker deg bedre skriftlig så er det et tilbud til deg på sidetmedord.no

Alt utover det, spiller ingen trile

Alt utover det, spiller ingen trile

Petrine :)

Bare for å ha det på det rene, min venninne vet at innlegget kommer og har godkjent det jeg har skrevet.
Da jeg valgte bilder til dette innlegget så valgte jeg noen som er i farta, som bruker kroppen sin til lek, mestring, bevegelse og glede. Hva mer kan vi ønske oss enn en god helse og en kropp å trives i?
Teksten under bildene er kreert av Sunn fornuft plakaten_

 


07 april, 2016

Å forelske seg i en bok

Fine bøker å like

Hei,

det er svært sjelden at det skjer. Det at jeg faller pladask og forelsker meg ved første øyekast. Men, en kollega kom med en bunke barnebøker til meg, – og spesielt en fikk hjertet mitt til å slå et ekstra slag. Det var nok mest av alt fordi den var anerledes enn de fleste barnebøker jeg kjenner til, fordi den traff nerven av noe jeg tror på og fordi den er så skjør.

Forside på boken Ingen

Illustrasjonene er diffuse, de har få farger og de har få detaljer og de matcher hovedpersonen i boken, – Ingen. Boken er skrevet av Svein Nyhus og heter nettopp Ingen. Fra side til side får vi møte Ingen, – helt til han på slutten av boken blir litt tydeligere etter at han har møtt Noen.

En side fra boken Ingen

 

Og, det er jo kjernen av hva jeg mener er viktig i forhold til andre mennesker. Jeg mener at vi formes og er verdifulle fordi vi har mennesker rundt oss som gjør oss synlig. De som ser oss! De som  aller helst gir oss gode tilbakemeldinger og som blir glad i møte med oss er de som er med på å forme hvem vi er. De positive tilbakemeldingen vil gi oss et godt selvbilde, – de vil gi oss en kompetanse på hva vi kan, hvem vi er, hvordan vi takler ulike situasjoner og hvilken oppfattelse vi får av hvilket menneske vi er. Dessverre så gjør de avvisningen, negativ omtale om personen og negative tilbakemeldinger på kunnskap og hvordan verden blir løst akkurat det samme. Det skaper usikre mennesker, dårlig selvbilde og i miljøer hvor negativ snakk kan mobbere skapes. Og selv om jeg håper at måten jeg møter mennesker på er med på å bygge de opp, så mener jeg at det er bedre å bli sett enn oversett. I følge Arild Nyquist så er man noen i samspill med andre:

Jeg er jeg!
En viktig person!
Men jeg kan ikke være/kan ikke bli jeg uten andre.
I så fall er jeg/ blir jeg ingen ting
– usynlig –
og det vil jeg ikke være.
I forhold til deg – den viktigste personen i verden
Kyss meg!

Så enkelt kan det sies, – og like enkelt og like vakkert blir det fortalt i den lille og nydlige boken om Ingen.
Han møtte heldigvis Noen, – som han trivdes sammen med og som gjorde han tydelige!
Heldigvis!

Fra boken Ingen 1

Kollegaen min, som kom med bøkene til meg, mente at de kunne brukes i undervisning! Ja, jeg kan bruke den når jeg underviser i selvbilde, kommunikasjon og om relasjoner. Kanskje til og med om mobbing.

Og, du, gi bort et smil og noen gode ord i dag !
– og les gjerne den lille, vakre boken om du har anledning!
Det er egentlig en barnebok, men jeg tror at den også treffer voksne hjemme. Kanskje mest de? Jeg har ikke leste den for Petrus eller andre barn, så jeg har ingen preferanser.

Petrine :)