25 februar, 2020

Ikke som alle andre

Da jeg pakket sammen barndomshjemmet mitt, så fant jeg et minne fra min egen ungdom. Jeg fant et gammelt Det Nye, hvor det var viet plass til Skorgan og Teigen, eller Anita og Jahn, som vi pleide å si. Vi følte at vi var på fornavn med de, der de var datiden idol, og musikken deres har vært på steder hvor jeg har skapt minner. Gjennom både barndom, ungdom og voksenalder.

Det  ble derfor vemodig, da jeg delvis fikk med meg nyhetene i morges. Jeg trodde jeg hørte at noe hadde skjedd med Jahn Teigen. Jeg sendte en sms til han som er mest opptatt av musikk i familien, samboeren min,  og han konstaterte at han hadde sovnet inn.

Jeg vier derfor resten av innlegget til Jahn Teigen sin siste utgivelse : Ikke som alle andre ! Han gjorde det han drømte om og trodde på. Det selv for noen måneder siden. Da ga han ut en låt, selv om  livet var preget av sykdom og han har en stemme som nesten brister. ( ta deg gjerne tid til å høre, link lenger ned i innlegget)

– Jeg vil bare si: Adieu, – hvil i fred!

Ser i speilet, at dagene flyr
Arr og linjer, vet hva de betyr
Ta på seilet, til høye gebyr
I et selvdiktet eventyr
Det er aldri lett å være seg selv
Koster skjortan, hvert eneste sprell
Fly mot sola, men gå på en smell
Stå på beina, likevel
Ikke som alle andre
Satser på deg selv
Tørr og torde
Velge, og gjorde
Det du trodde på
Gå mot strømmen
Puster liv i drømmen
Din beste tid er nå
Tenkte det, torde det, ville det, gjorde det
Igjen
Klarte det, torde det, drømte det, gjorde det
Igjen
En av gjengen, kom ikke her
Guble veiet, men funnet for sær
Andedammer, er ikke for stein
De går opp for deg men du er
Måken Jonathan, flyr oppned
Mens Ferdinand sitter under sitt tre
Alt de vil, er å være i fred
Sann mot den, de engang ble
Ikke som alle


23 februar, 2020

Fotografier og minner

ANNONSE
Da jeg fortalte Petrus om diagnosen for over et år siden, så var noe av det første han spurte om: Har du laget en minnebok til meg? Jeg måtte erkjenne for han at jeg hang etter, – at det var noen år og noen ferier som jeg ikke hadde fremkalt bilder fra. Jeg lovte at jeg skulle ta tak i det.
Det er synd at mange bilder og minner blir liggende på harddisker, lite tilgjengelig for alle.
Jeg vil jo at bildene skal skape glede, at de skal dokumentere hverdagen og at de skal være med på å holde historier levende. Fordelen med at de er på skjerm, er at de er lette å dele med de du møter på din vei, men ulempen er at det er ferskvare. Det vil si at man oftest har med seg de bildene man nettopp har tatt. De bildene man har i album, bok og papir er det lettere å se på igjen og igjen, – og på den måten holder man historien levende.


Derfor mener jeg det er viktig å tenke over hvordan bildene og minnene skal leve videre, som å ta de. Jeg har en plan for å bevare de på en måte slik at det er enkelt å ta de frem og ta en titt på tiden som var. Helt konkret vil det si at jeg vil ha de bort fra hardisken og over på print.

Minner er flyktige og de er ofte knyttet til følelser og sanser. Hver gang jeg hører » a candel in wind», så er jeg tilbake til en foodcort i Asia. Der hørte vi Elton John sang denne sangen for Lady Diana, i hennes begravelse. På samme måte så har jeg en sterk erindring om den gang da jeg kom inn på et hotell på Bali, mange år etter jeg var der sist. Der var det en duft som fikk meg til å snuse ekstra godt inn, før jeg konkluderte med at nå var jeg tilbake på Bali. Alt stemte, til og med lukten på hotellet.


Dere har sikkert kjent på det samme, at minner kan dukke opp med en sang, en lukt eller en ting. Bilder er med på å bringe minner tilbake, holde historien levende og la oss beholde opplevelsene sterkere. Jeg har også brukt bilder som motivasjon i språkstimulering, da det hjelper barn til å huske og det gir oss et felles utgangspunkt for samtale. Det er slik at om vi ser et fotografi flere ganger, så kan vi huske flere av detaljene ved at vi deler det vi opplevde på turen.

For Petrus, som ønsket seg en minnebok, så vil bildene og teksten hjelpe han til å huske på barndommen. Ved å se på de, fortelle historiene og snakke sammen, så kan vil han få hjelp til å erindre de første årene i livet sitt.

Å sitte sammen, bla i album,  se på bilder eller i fotobøker er , som sagt, både minnerikt og hyggelig. Derfor er det ekstra flott om de er lett tilgjengelig og at de er av en kvalitet som varer i mange år.

I dag har jeg lett meg frem til firmaer som trykker flotte print, har album og fotobøker som gjør at det er enklere å gjøre fotografiene og minnene tilgjengelige for alle. Jeg fant ut at BGA har alt jeg trenger. De har forstørrelser, album og rammer, – ja alt du trenger for å presentere bildene på din personlige måte. Akkurat nå har de kampanje på personlige posters, om du vil ivareta minner med det.

Er du flink til å ta vare på og presentere bildene du tar?
Petrine :D


22 februar, 2020

Møtet på venterommet

«Hei, vet du hva du og jeg har til felles», sa han, der han satt på motsatt vegg av meg på venterommet på legekontoret. Han hadde nok passert pensjonsalderen for lenge siden,- og så ut som en god, snill, gammel mann.
Jeg løftet hodet, så på han og svarte: «Ja, vi har grått hår!»
Han humret i vei og fortsatte å stille spørsmål. Han kommenterte hårsveisen min og synes vi hadde noen rare valg, der jeg hadde kort hår og Petrus hadde langt. Han snakket om Prøysen og kommenterte dagen i dag. Han kom med morsomme innspill, – og plutselig så tok han med seg rulatoren sin over rommet og satt seg mellom meg og ei annen dame. Uten at det ble ubehagelig. Han fortsatte med små betraktninger, henvendte seg til alle og var katalysatoren som fikk ting til å skje på venterommet.  Han var hyggelig og morsom.  Han snakket om løst og fast og hver gang legene dukket opp så involverte han de i samtalen: Han fikk alle på venterommet til å snakke og le sammen, – og da jeg gikk derfra så var jeg i godt humør. Det tror jeg de andre som satt der også var.
Noen ganger så skal det så lite til for å skape en god dag, og i går så var det den gamle mannen som hadde mistet kona si, og som kanskje følte seg ensom, som fikk alle til å samles rundt små historier og betraktninger.

Den enste som tok frem telefonen var meg, fordi appen fortalte at parkeringa min var i ferd med å gå ut.  Det kan jo ta tid på slike venterom en gang i blant, men i går var den ikke lang.
Hvorfor er det slik at det er mer typisk at hodet dukkes ned i en mobiltelefon og at det kanskje oppfatter det som rart at vi snakker med folk vi ikke kjenner,enn å skape små gyldne øyeblikk gjennom å dele?

Det er egentlig synd, for jeg jeg kjente på latter og glede da jeg gikk ut av legekontoret med  en syk pjokk i hånden og en e – resept på apoteket.

Petrine

 


Det er slutten av året. Det er dagen hvor vi skal på besøk og hvor jeg skal fotografere inngangen til et nytt år, en større kommune og et gigasvært fylke.

Det er slutten av året. Det er dagen for å finne frem ny almanakk, bytte kalender på veggen og glede seg over et helt nytt år med gode dager.

Det er slutten av året. Det er dagen for å ønske alle dere et gnistrende godt, fargerikt og godt år. Som ei venninne skrev på statusen sin i går: Lev, elsk og et. Klarer man det, så er man godt på vet til gode dager!

Det er slutten av året, – og det er bare å si: Jeg ønsker deg et riktig godt 2019

Petrine


Sånn på tampen av året så er det helt naturlig å ta et lite tilbakeblikk på året som har gått. Jeg kan med sikkerhet fortelle dere at det ikke har vært et kjedelig år. Det startet alt for spennende, siden fjorårets julegave var å få en kreftdiagnose. Så 2019 har vært annerledes fra start til slutt.

Annerledes, ensomt og fint!

Annerledes! 
Mye av regien lå i andres hender og jeg har levd  etter en timeplan som ble kreert av helse – Norge. En timeplan som var snekret ut fra meg og mine behov. Ved å følge den så ble jeg ivaretatt av de flotteste og varmeste menneskene. Jeg ikke få fullrost de som har forklart, gitt medisiner, delt smil og varme underveis, – der jeg har vært på en ukjent og utrygg vei. Det har vært godt med så mye kompetanse og mellommenneskelighet  hele veien. Leger og pleiere har formidlet at de vil meg vel, de vil ha gode resultater og de har vært min beste heiagjeng. Så en stor takk til alle de gode menneskene som møtt gjengen min og meg på en god måte #Takknemlig

Ensomt!
Et av målene jeg satt meg da jeg fikk diagnosen var et hverdagene skulle gå omtrent normalt. Det kan jeg med hånden på hjertet si at vi har klart å få til! Der jeg har driftet huset på hjemmebane, tatt ansvar for at hunden har fått gode turer og for at det har vært middag på
bordet, så har Petrinemannen kjørt på trening og fulgt opp det som har foregått utenfor hjemmet. Det betyr at gutta først på dagen har vært på jobb, – og på ettermiddag og kveld oftest har vært opptatt av trening og aktiviteter. De har vært mye på utsiden av huset og jeg har til tider følt meg både ensom og venneløs. Det til tross for at jeg er ei som trives godt i eget selskap og faktisk er avhengig av egentid for å ha det bra. Det har derfor vært godt å jobbe bittelitt igjen, det er mye trivsel og normalitet i det.

Fint! Det har vært så deilig å sette pris på hverdagene, – på alt fra matlaging, lekselesing og turgåing  til vekking av en trøtt pjokk om morgenen. For å ikke snakke om de dagene vi har hatt tid til å vandre rundt i pysjen i mange timer, – og bare har latt humla suse. Det er mye man kan si om å havne i en krise, men for meg betyr det at jeg er mer takknemlig enn tidligere. Og jeg har aldri vært utakknemlig

Heldigvis så har 2019 hatt flest gode dager, – det har vært rom for turer til fjellet, for turer til familie og for opplevelser utenfor huset. For Petrus så tror jeg at å være på Gaustatoppen var et godt alternativ til Galdhøpiggen, – at Hafjell, Hamar og Lillehammer tilbød morsomme og hyggelige opplevelser sammen folk vi er glad i og en telttur med fiskestang og badetøy har laget bilder til minneboka. Gode minner.

Så vi kan si at vi er glad for 2019, og for alt vi har fått lov til å oppleve sammen.

Vi har planer for 2020 også, – og jeg skal dele litt av de her:

  •  Jeg skal fotografere mer. Det sto på to do lista for 2019, men det kokte litt bort. I år skal jeg presse meg selv utenfor komfortsonen ved at jeg skal fotografere for Moss 2020. Byen min, – fyller 300 år  Jeg har batterier til ladning, har sekken full av varmeputer til føtter og hender og jeg er klar for å fotografere inngangen til et nytt år i morgen. Jeg har nemlig sagt ja til å være med i en gjeng som skal dokumentere jubileumsåret i nye Moss. Det betyr at jeg må finne ut av ting jeg ikke kan, jeg må bruke kameraet mer aktivt igjen og jeg tipper at jeg har tilegnet meg mer fotokompetanse ved årets slutt.
  • Vi skal ut å reise.
    Vi skal minst en tur til fjells for å stå på ski og kose oss med snøen. Det må vi, hvert eneste år.
    Jeg har lenge lovt Petrus en tur til New York for å se på Madagaskarpinnvinene, – og jeg har lyst til å bare gjøre det. Så raskt jeg er ferdig med den behandlingen som holder meg her, og når reiseforsikringen virker igjen,  så er vi klare for noen dager i «the big apple» Da pjokken vår er opptatt av Icehockey, så kan jeg røpe at vi kommer til å se en kamp med New York Rangers. Stor stas !
    I anledning byjubileet så arrangeres det en vannsportuke i Moss. Det betyr blant annet at det blir arrangert en leir hvor det blir opplæring i ulike vannaktiviteter, – blant annet kiting og kajakkpadling. Denne leiren har Petrus fått plass på, noe som innebærer at vi foreldre også får lov til å være med. Det blir stas, – både med vannsportuke og leir.  Så vi skal på en øy rett ute i her, for å leke oss og ha det kjekt med vann.
    I tre år har jeg lovet Petrus at han skulle få delta på en hockeyleir. Men, det har kommet noe i veien, – men i 2020 så er vi klare for en uke i Lysekil, for å kose oss med sommer, sol og bading, men også fordi minstemann skal få lov til å delta på en Hockey sommerskole. Endelig!
    Utover det så er ikke ferien fastlagt enda. Petrus er jo så heldig at han har en mamma som har like lang sommerferie som han, – noe som gjør at vi kan rekke veldig mye om vi planlegger det riktig.
  •  Det viktigste for 2020 er å ha friske og gode dager sammen med gjengen min. Ingen over og ingen ved siden.. og jeg har tre ord som er viktig for meg i det neste året. Det er FRISK, TAKKNEMLIG og RAUS

Jeg avslutter med å takke for at du leste, – og med å ønske deg et riktig godt 2020!

Klem og gode ønsker fra
Petrine

 


30 desember, 2019

Det er en deilig julemorgen ..

«Det er en deilig julemorgen… »
Jeg hører sang fra badet.
Det, –  og strålende fra dusjen.

Petrus synger i dusjen og gleder seg over nok en fridag.

Det gjør oss så godt, all denne tiden.
Det til tross for at det gjør at alle rutiner sklir ut og at ingen ting er målrettet.
Ingen ting annet enn å være.
noe vi kanskje er for dårlige til i hverdagene.

Jeg hører at dusjen slukkes, at sangen stopper og at Petrus roper:
«Mamma, jeg har glemt å ta med meg klær, kan du hjelpe meg?»

Og det kan jeg!

Velkommen til vår feriehverdag!

Ha en fin start på 2020

Petrine :D


05 november, 2019

På dagens to do liste

Det er tirsdag, og i dag var det kuldegrader da jeg sto opp. Nå er det fyr i peisen og jeg har brukt dagen til å lytte til en lydbok, rydde og ikke minst å strikke. I dag er det godt å ta det rolig, – men det står litt på to – do – listen likevel.  Jeg deler den med dere:

  •  Fotografere litt her hjemme. Jeg er skikkelig dårlig på innendørsfotografering, og har som mål å trene litt på det.
  •  Planlegge morgendagens undervisning
  •  Dra til Sarpsborg, minsten skal spille hockeykamp. Det i en kald hall, så å få på seg godt med ulltøy er også viktig for at dagen skal bli god.
  •  Pakke inn noen kalendergaver , – og julegaver, for jeg skal forsøke å levere fra meg noen gaver til helgen.
  •  Strikke litt mer på det jeg holder på med. Jeg har alltid nye planer i hodet, når jeg holder på med en ting. Det vil si at det er hyggelig å ha strikketøy, men det er også hyggelig å drømme om et nytt.
  •  Betale regnininger, – ja , det må til det også
  •  Gå gjennom viktige datoer og plotte inn i kalenderen ut året.
  •  Slappe av foran peisen med en kopp te
  •  og som alltid, trene litt og gå en tur

Håper du har en fin, fin tirsdag ! For meg er det hverdagen som er viktigst.

Petrine


01 november, 2019

Velkommen, November

Det er bursdag her i huset i dag, – Petrinemannen fyller år. Det er en hyggelig måte å starte en ny måned på. En måned hvor dagslyset viser oss at det er vinter og som i Alf Prøysen sin sang om månedene blir definert som grå og trist.
Jeg pleier å kose meg med November !  Jeg tenner stearinlys, jeg slapper av hjemme og jeg forsøker å komme i havn med gaver før desember starter.

Har du noe hyggelig å dele fra Oktober?
– Ja, jeg koste meg sammen med gjengen min på en mikrostor høstferie. VI var en dag på Daftøland, ved Strømstad.
– For min egen del så har jeg gått på et lite kurs i redigering av bildefiler.
– En tur til Gjøvik, et sted jeg ikke har vært før,- og hvor jeg synes det var kult at hockeyhallen lå inne i fjellet

Er det noe du vet at du skal gjøre i november 
– Ja, jeg vet at jeg skal pakke noen kalendergaver og lage liste over hva slags sprell Nisse Nils skal gjøre i år. Det nærmer seg advent og mot slutten av måneden så vet jeg at forventningene stiger hos 9 – åringen vår. Jeg kjenner at jeg gleder meg til adventstiden og over å pakke inn gaver.
Utover det så vet jeg at jeg kommer til å tenne mange stearinlys, jeg skal strikke litt og aller helst være litt sosial. Invitasjon mottas med takk <3
Sikkert er det også at jeg vil bli å finne i noen hockeyhaller, samt på en fotballarena. Det blir kjekt. Jeg vet at Petrus gleder seg, og derfor synes jeg det er helt innafor å tilbringe noen timer hver uke ved en idrettsarena. Men, har man lov å si at det noen ganger er veldig mange kamper? , – uten at man er en dårlig mamma for det.
Jeg tror jammen jeg skal levere en lottolapp også, – jeg har en drøm om at vi får  litt mer funksjonell plass i heimen. Og her i dag så fant jeg drømmehuset mitt på Finn.

Har du noen novembertradisjoner? 
Den første helgen i november så er det Allehelgenshelg, – og da er jeg alltid oppom kirkegården. Oftest mer enn en gang. Jeg synes det er vakkert med alle lysene og så er det en myldrende ro på slike dager. Det er vel den eneste tradisjonen som jeg vet om. Jeg pleier oftest å bestille julekort da også.

Hva slags mål har du for denne måneden? 

  •  Komme i havn med de fleste av julegavene
  •  Ta bilde til julekort
  •  Bestille julekort
  •  Bevege meg / trene minst 4 ganger per uke ( Instagram: Friskeremamma)
  •  Pakke ferdig kalendergavene
  •  Øve på lightroom
  •  Skrive noen små hilsner til noen som jeg synes fortjerner det .

Dette ser jeg frem mot
Jeg gleder meg til å dra på konsert med kollegaene mine. VI skal på Eva Weel Skram I fredrikstad. Det skal bli kjekt.

Denne matretten skal jeg lage: En varmende suppe, – fra bunnen.

Petrine


Det er kanskje ikke så mange som vet det, men i tidligere år så reiste jeg masse.  Det har vært veldig godt, – og kanskje spesielt fordi man er avkoblet fra resten av verden, vi har nok av tid, alt vi eier er i en ryggsekk og dagene blir fylt med opplevelser. Det å oppleve nye ting, være på nye steder, lukte nye lukter og tenke nye tanker er spesielt godt for meg, for slike ting gir meg energi. Det betyr også at du husker masse rart. I dag vil jeg dele noen få av de opplevelsene jeg husker med dere..

Man lærer:

  •  at det er lurt å ha med gangbar valuta, vann og litt mat i sekken. Erfaring er at ekstremt mange timer uten føde på et ukjent sted, kan få deg til å styrtgrine og stjele en annen sin avis på en flyplass. TA en titt på innlegget her 
  • at når man binder en levende gris bakpå en moped så hyler den ekstremt, – ja, som en stukket gris. Dette opplevde jeg på et marked nord i Vietnam.
  • at Stamsund er i Norge, nærmere bestemt Lofoten. Det var flaut å stå på den andre siden av jorden og erkjenne for en italiener at man ikke hadde peil på hvor Stamsund var. Han førsøkte til og med å stave ordet, for han trodde jeg ikke forsto hva han sa, – men der tok han feil. Nå vet jeg med sikkerhet at Stamsund er i Lofoten, – og jeg har vært der-
  • hvilken vei man skal sitte på et toalett i gulvet, når en indoneser åpner døra på bussens toalett i det du har tenkt å forsøke denne anretningen i gulvet. Han ser på deg og sier: «You sit the wrong way! «
  • at i Thailand er de forvirret i forhold til de norske årstidene. Jeg var på tur i Chang mai, – og kom i prat med en Thai. Etter en liten stund så fortalte han at han hadde vært i Norge, han kjente en som bodde i Maridalsveien. Han hadde vært der på vinteren, i juli 1994.
  •  at man snakker Malayisk i Malaysia. Det skjekket vi ut etter at vi hadde ledd oss skakke av en sliten venninne som lurte på om de snakket Muslimsk i dette landet.
  •  at man får et foredrag om mynter og får se en spesiell samling, når man skal melde et tyveri på en liten øy i Thailand. Fyren samlet på mynter. Han fikk et par norske kroner av oss, og vi fikk meldt fra om alt vi var frarøvet.
  • at det er skummelt å våkne og se rett inn i et par mørkebrune øyne, men samtidig kjekt å erfare hvor handlekraftig man er. Jeg var før fyren ute av hytta.
  • at musikk i gatene på 17. mai ikke alltid har noe med Norges nasjonaldag å gjøre. Vi var på Bali på den 17. og løp avgårde dag vi hørte musikk.  Vi ble med på feststoget gjennom byen og på en fest på stranden i forbindelse med begravelser. Ja, de begravde flere samtidig, eller å begrave er vel å ta hardt i. De ble lagt på vannet og tent på. Så de brant opp!
  • at brunost har det best hjemme i Norge! Den smelter i 36 varmegrader.
    Vi fikk besøk av ei venninne fra Norge, på en av reisene våre, og hun hadde med seg brunost og melkesjokolade. Vi bodde på backpackers vis, -og det innbefattet ikke kjøleskap. Sjokoladen fikk vi på en eller annen måte gaflet i oss, men  brunosten ble spist av andre rundreisende som var innom Singapore. Der lot vi den bli boende i et kjøleskap, -og tilbakemelding i ettertid var at den ble spist opp.

Jeg fortsetter å del ulike lister med dere, med ulikt mellomrom.

Petrine :D


Da jeg gikk på lærerskolen , og da jeg tok master,  så fikk jeg noe opplæring i temaet: «Barn som pårørende.» Det vil si at jeg fikk en bitteliten smakebit på hva man burde gjøre om man traff barn  til familier i krise. Mye av det innbefattet samtaler, – og lite visste jeg da at jeg en gang skulle være den syke, min åtteåring skulle være den pårørende og at vår verden fikk seg et dytt fra den ene dagen til den andre.

Det var rett før jul at vi fikk vite at jeg skulle gjennom behandling for å bli frisk.
Vi var fortsatt de samme menneskene, men situasjonen hadde blitt litt annerledes. Timeplanen min ble i noen grad lagt av Sykehuset på Kalnes, – og jobben min fikk en stand in for meg. Alt føltes usikkert; –  jeg var redd,  noe de andre i gjengen også var. Kombinert med å kjenne på redsel, så våknet fighterinnstinket og en merkelig kombinasjon av ro og tro.

Midt i det hele så holdt vi krampeaktig på hverdagene. Det harde grepet rundt det hverdagslige handlet både om at det var viktig for meg, –  men mest av alt om at gutten vår skulle få de tryggeste rammene som vi klarte å gi i en uoversiktlig verden.

Gutten vår liker oversikt, rutiner og han synes det er kjekt om dagen i dag har med gjenkjennbare elementer fra gårsdagen. Min erfaring er at det ikke er bare min gutt som trygges av gode rammer, for det er oftest overgangssituasjoner/forandringer/bytte av aktivitet som skaper frustrasjon eller konflikter for andre barn også. Vår kjennskap til gutten vår og vår erfaring med at barn generelt liker å vite hva som skjer førte til at vi fortsatte å smøre matpakker, kranglet om lekser, kjørte til trening og organiserte hverdagene så normalt vi kunne.

En annen ting som jeg tok stilling til på vei hjem fra sykehuset var at jeg skulle fortelle pjokken vår om diagnosen samme dag. Det er mange som mener at barn får det verre om vi forteller de om det som er trist, leit eller vanskelig, men jeg har en annen oppfattelse. Jeg vet at mye av de vi formidler foregår gjennom hvordan vi bruker kroppen vår, – og derfor ville han føle at noe ikke var som normalt. Barn styres av og er sensetive for følelser, i større grad enn oss, så jeg er sikker på at han hadde kjent at noe ikke var som det skulle.  Jeg har en formening om at det kunne være verre for han, at det kunne gjøre han usikker og at han derfor kunne bli redd.
Ved første anledning så fortalte jeg alt jeg visste på en så enkel måte som  jeg klarte. Jeg følte meg trygg og uredd i samtalen med han, så uredd at jeg også fortalte om hva jeg følte og tenkte om situasjonen- og jeg opplevde at han forsto hva diagnosen innebar, og at jeg på nyåret skulle få behandling hvis mål er å bli frisk.

Jeg er ikke engstelig for å snakke med barn om vanskelige ting nå, men jeg må ærlig innrømme at også jeg skulle gjerne vært denne samtalen foruten. Man vil at hverdagene rundt barna sine skal være stabile, gode og inneholde en serie av bare gode erfaringer. Noe også jeg vil.

Jeg følte det som en hjelp at jeg har gjennom jobb har fått trening på å ta samtaler som kan gjøre følelsesmessig vondt. Dette, og vissheten om at pjokken hadde fått ærlige forklaringer da jeg mistet pappa, var en fordel.  Jeg brukte ikke tiden på å grue meg til å ha samtalen, men til å tenke ut hvordan jeg skulle legge det frem for han. Jeg valgte å komme inn på det i en samtale vi hadde. Jeg trodde at han ville ta det bedre enn om jeg først fortalte at vi skulle ha et møte og snakke om noe alvorlig. Ordene jeg brukte var en enklere versjon av det legen hadde fortalt meg, men innholdet var det samme. Jeg har en grunnleggende tro på at også ærlighet er med på å skape trygghet og tillitt, – også i den uvante situasjonen. Jeg er ute etter at gutten min kan stole på meg, at han skal føle at vi har tillitt til hverandre og at han skal være trygg på at vi ivaretar både hverdagen og hans behov for oversikt så godt  vi kan.

Pjokken lyttet, stilte mange spørsmål og konkluderte med at han ikke ville at vennene hans skulle vite om det. Han var redd for at de skulle erte han. Vi lot han styre det og satt litt munnkurv på oss selv.  Det fordi han ikke skulle få overøst et sykdomsbilde i hytt og vær. Slik hadde vi det en stund, helt til han en dag synes det var kjempevanskelig. Det ble mye å skjule. Vi hadde en samtale om hva han tenkte og om hvordan han ville ha møtt sine venner om de hadde en syk forelder. Han ga et godt svar. Ikke mange dagene etterpå så ba han pappaen om å bli med på skolen for å informere om sykdommen og behandlingen. Jeg fikk da jevnlig påfyll av cellegift og holdt meg i skolegården, så pjokken kunne være hos meg, mens pappaen styrte informasjonen. Det var sånn han ville ha det og det  var sånn han fikk det.

Etter den gang har han vært med på sykehuset, noe som var helt nødvendig. Han var redd hver gang jeg skulle få en behandling, – han forsto ikke hva det innebar. Etter besøket opplevde vi at hans forestilling overgikk virkeligheten. For han skapte det trygghet å få se, få høre pleiere fortelle det samme som meg og få en oversikt over hva jeg snakket om og hva jeg gjorde på sykehuset.

Jeg har møtt gutten min best jeg kan, – og jeg tror jeg har lykkes i å gi han en ærlig og god oversikt over situasjonen. Men, det til tross så er jeg redd han går med tanker og følelser han ikke snakker med meg om. Vi har oppfordret han til å snakke med lærer, med helsesøster eller andre voksne han stoler på om han trenger det. Jeg vet ikke om han trenger det, men at jeg tenker mye på det.

Det var dagens innlegg om hvordan vi har møtt vår pode som pårørende, – og det er egentlig skrevet fordi jeg i oktober hadde tenkt å sette lys på rosa sløyfe og de som er berørt av den. Og her sitter jeg med noen innlegg som jeg ikke har hatt mot til å dele. Da fikk dere en liten smakebit av hvordan vår verden har vært og hvordan vi har forsøkt å ivareta vår vakre lille, store gutt .

Petrine

 

 

 


Page 1 of 6612345...102030...Last »