Innskolingsdag

Snart er du seks år. Du er skolestarter

Du kan se på tv -program som er merket med seks år pluss.
Du kan sikkert kjøre mer på Tusenfryd (og en gang skal du få komme dit for første gang), du har begynt på skolen, – og du har dessverre erklært at du har sluttet igjen.

Det er mye som har skjedd på kort tid, – og det er strevsomt for deg med alle forandringene. For meg og om jeg skal være ærlig.

En ting er jo at kroppen din vokser racerfort og at det plutselig har blitt vanskelig å kneppe knapper og ta på sokker igjen. For du har nemlig vokst mye i sommer. Vi kan se det på at klærne har blitt korte og på at du har armer og ben i stadig bevegelse.  Rygg, mage og hofter også, forøvrig. Du er som en kålmark. Musklene skal holde følge med knoklene som har tenkt til å strekke seg og deg litt lenger, – og derfor blir du urolig. Av samme grunn får du ikke ting som du klarte før.   Jeg prøver å fortelle deg at det er et lurt påfunn av kroppen, det at vi  beveger oss og dermed hjelper til i strekkprosessen. Jeg understreker også at du vil bli mindre klumsete siden, men jeg er ikke sikker på at du tror på meg.

Refsnes skole

Jeg vet at du iherdig har forsøkt å lære deg å knytte skolissene, men når knappen plutselig er vriompeis, så konstanterer vi raskt at heller ikke et sett med skolisser er lagspillere. Da hjelper det ikke med en oppfordring fra skolen om at det er lurt å kunne knyte før skolestart. Det har heller ikke hjulpet med tårer og utallige forsøk. Lissene er og blir håpløse! Jeg  bekymrer med ikke for disse skolissene, du kommer til å lære det med tiden. Derfor har jeg kjøpt sko med borrelås og byttet ut knyting med anorakk lås. Du, skjønner det gutten min, at jeg vet at det ikke alltid er lett å være nesten seks år,  – fordi du forandrer deg sånn. Og, jammen har vi erfart at det ikke er lett å være nesten seks år, når resten av verden også er i endring.

Vi vet begge to at det har kostet tårer, motivasjon, samtaler og belønning å begynne på skolen.

Vi vet at du har hatt ulike forslag for å få lov til å bli hjemme, – vi vet at du har grått fordi du vil til de voksne i barnehagen og vi vet at du ikke har synes at overgangen til stedet alle maser om har gått knirkefritt. Vi vet det, og den ene delen av meg vil holde det for oss selv, men jeg deler det, fordi jeg tror at vi ikke er de eneste foreldrene som opplever at det er sorg over at venner har startet på andre skoler, – de vennene som man til tider har vært mer sammen med enn med søsken og foreldre gjennom hverdagene. Alle mennesker og alle rutiner som har skapt trygghet og som har vært hverdag er borte. Klart det er et savn og klart det er en form for sorg, som vi voksne kanskje glemmer. Det er enklere for oss å holde oversikt, å sende en sms, dra på besøk, dele statuser på facebook og holde kontakt på ulike måter enn det er for en liten gutt på fem. Savnet er kanskje desto større for den lille.

Refsnes skole

Vi her hjemme vet at du digger friminuttene, frileken og gymsalen på Sfo. vi ser at du er i ferd med å bli kjent med nye venner , sette grenser for barn som møter deg på måter du ikke liker og at du prøver å finne din nye plass. Vi vet også at du elsker å være sammen med andre og tror at det kan gjøre overgangen til en ny hverdag og en ny institusjon lettere.

Det er litt dumt at ettermiddagene har forandret seg med leksenes inntog, stemningen er litt mer amper enn den pleier. Kombinasjonen av Prins Vil ikke, ubrukelige viskelær, kjedelige oppgaver, knekte blyantspisser og en mer eller mindre oppmuntrende mamma er til tider ikke den beste. Alle forslag blir delt opp i enkelte faktorer og ganget med minus, tips om man blir fortere ferdig om man faktisk starter med å skrive eller tegne blir avvist og tverre svar blir møtt med en oppgitt mamma.

Kjære gutten min,  jeg har en hemmelighet:  Jeg lyst til å sende deg ut av døra, si at du skal blåse i leksene og si at du skal ha det gøy med vennene dine. Men, det er ikke det jeg sier, – jeg heier, maser, tegner og skriver i min kladdebok, sitter sammen med deg ved bordet og tenker i mitt stille sinn, – at nå er våre nesten seks år med hyggelige ettermiddager blitt omvandlet og jeg erkjenner at gruer meg til de neste ni årene og 180 dagene. Jepp, jeg teller ned. Og ønsker leksene dit peppern gror.
Det var vondt for deg når du forsto at vi ikke kunne ha en fridag sammen mer. Vi som har hatt den muligheten en dag i uka helt siden du startet i barnehagen. Du kan ikke forstå at noen ikke tror du kan lære å lese eller å regne hjemme nå som du er skolegutt. Du har jo lært masse hjemme før. Og, om jeg skal være ærlig så har jeg ikke et godt svar, for jeg skulle gjerne hatt den muligheten i mange år til. Jeg vet jo at du har rett, du lærer masse når du er i aktivitet og når du er drevet av nysgjerrighet. Du lærer masse her hjemme også. Jeg vet at du kommer til å  lære en drøss på skolen altså, og tror du ikke meg så kan du jo spørre storerbror.

Men, tro meg, kjære vakre skolegutt! Vi krysser fingrene for at du skal bli bedre kjent med de andre elevene, at du får brukt alle lekemulighetene,  at du får lov til å gå på fotballbanen og på andre siden av skolen etter hvert,  at du snart blir kjent med lærere, de med deg og at dagene blir enklere.

og i mammahjertet så håper jeg at du fortsatt er deg selv etter at strevet med å tilpasse seg er over.

For vi er så heldige i landet vårt at alle har plikt til å få skolering og rett til å få en utdannelse, Jeg håper årene blir gode, allsidige og aktive for deg. Det fortjener du, og staten, for du er allsidig og kan utvikle deg til en flott voksen. Vi heier i vei..

Det er nemlig litt tidlig å gi seg når man bare er i startgropa. Det synes jeg også, – selv om jeg ønsker leksene dit pepperen gror.

Petrine

DAGENS FOTNOTE:  ( jeg har med tårer i øynene, klump i magen og med varmt hode sett på «Fra barn til borger» på nrk. For der fikk ikke barn være barnslige, humor var lov i gang og trapper, kravene var store og disiplinen militær. Det her er en skikkelig subjektiv oppfattelse av en skolestartermamma, som tror på relasjoner, på likeverdig kommunikasjon og som ser på humor og barnlig glede som en ressurs: Og som sender avgårde en iten gutt til en enda ukjent verden. Trykk på linken og se dokumentaren)


Sten på sten på stranden i helas

Andre menneskers historie

Det er ingen ting som fascinerer meg som ulike menneskers historie.

Jeg kan sitte bergtatt og bli imponert over gode og dårlige valg. Jeg kan bli gående å tenke på mennesker og deres styrke etter å ha bi berørt av det de har å fortelle.

Stedet jeg arbeider på gir meg slike input, – fordi mange flotte ungdom kan ha levd et relativt røft liv, fordi de kan ha opplevd solskinnshistorier og ikke minst fordi vi får besøk av engasjerende  mennesker.

Før sommeren hadde vi besøk av en flott fyr. Han kom vi i kontakt med etter å ha lest en kronikk han hadde i Aftenposten  hvor tittelen var: Jeg har gått meg vill – og husker ikke veien tilbake.  Kronikken er i seg selv verdt å lese, da han med et godt språk illusterer han hvordan han opplever livet han og dama har som rusmisbruker. Det er levende, det er sårt og ærlig.

Strand Kolombari

Jeg har gått meg vill – og husker ikke veien tilbake

Tro meg, teksten rører og berører.
Det gjør noe med meg å få fortalt en historie hvor unge og vakre mennesker i starten i livet, forteller at de føler seg fanget i en runddans av rus og det å lure seg selv. Gang på gang!
Det er vond å få et innblikk i en verden hvor man ikke våger å være sosial i nykter tilstand.
Det såreste med hele teksten synes jeg er at han faktisk setter ord på at han ikke ønsker å være i den destruktive runddansen som et liv preget av rus er. Men, dessverre har han gått seg vill, veien tilbake var vanskelig å finne.

Elevene våre ble nysgjerrig på hvordan det gikk, – og de søkte han opp.

Han var tøff nok til å møte opp for å snakke til oss. Selv om han selvfølgelig var nervøs da han for første gang skulle fortelle historien sin til en hel sal med ungdom og voksne, – så leverte han! Med egne ord, et levd liv og en stor posjon optimisme så illustrerte han et røft, men også en optimistisk bilde.

Han fortalte så godt at man til tider kunne hørt en knappenål falle, – og plutselig var det latteren som fylte rommet.

Han fortalte om at han startet med rus da han gikk på ungdomsskolen! Han fullførte videregående skole i en hverdag hvor rusen var vanlig og han fortalte om når det glapp. Jeg blir så imponert over mennesker som setter seg mål, samtidig som utenforstående behov trekker bort fokus fra målet. Storslått å komme seg over målstreken da.

En ting er å bli imponert, – en annen ting er å bli lattermild!
For når du rømmer fra fengselet og rømmer tilbake og blir fersket fordi man  ikke får gjemt stigen, –  da er det vel lov å trekke på smilebåndet? Det ble litt strengere soningsforhold og masse tid til tankearbeid som et resultat av den lille flukten ut i det fri. Aldri så galt, – for han mente at han hadde tatt gode valg for seg selv da han var sperret inne.

Steiner

Da vi møtte han så var han rusfri.

For meg så var det et spørsmål som lå langt ute på tunga. I rollen som forelder og voksen, så vil jeg jo få de som er i ferd med å skli ut over på fast grunn. Helst med et trylleslag. Jeg lurte derfor på om de voksne rundt han kunne ha gjort noe for å hjelpe han til å bli rusfri.

Men, det var ikke noe de rundt han kunne gjøre.
Han svarte:
Det var han selv som måtte gå veien,
det var han selv som måtte ta valgene
og det var bare han som kunne sikte til neste sving.

Sten på sten

Jeg som voksen er jo innerst inne klar over at vi alle må stå for de valg vi tar og konsekvensene av de. Brutalt nok så ligger nøkkelen og ansvaret hos oss selv. Dessverre så hjelper ikke brannnett i denne sammenhengen heller. Så om man skal hjelpe noen på veien videre, så kan vi kanskje hjelpe de til å finne nøkkelen, hjelpe de til å lese kartet og være heiagjeng.

Hvert lille steg må også de ta selv.
Den ene eller den andre veien.
Han tok små skritt fremover da vi snakket med han før sommeren.
Vi heier fortsatt!

Jeg anbefaler dere å gå inn for å titte på teksten, dere vil få se bildet av en flott fyr.
Jeg håper og tror han kommer godt i havn.

Alle er ikke bare det vi ser!

Petrine :)

Nå er det lenge siden jeg har snakket med den unge mannen, men han vet at innlegget kommer…


22 august, 2016

Den uka som skolen begynte

1. skoledag
Ukens høydepunkt

Det er en hendelse som vi ikke kommer utenom fra uka som var.
Petrus ble skolegutt.
Han har dessverre vokst ut av barnehagen, – og han har heldigvis blitt skolegutt. Han er superfornøyd, selv om han ble ulykkelig da det gikk opp for han at han ikke kunne være hjemme med meg å gjøre andre ting om han var sliten eller umotivert en dag. Det hadde han ikke tatt innover seg tidligere..

Han har fått ny skolebok, og den ble lest på senga til kvelds. Han bladde og han lette etter bokstaver han gjenkjente og han forsøkte å lese. Han klarer noen av ordene, men andre går hulter til bulter. Uten at jeg bryr meg om det. I helga var han enda supermotivert, det skal han ha. Da jeg spurte han om han hadde lært noe på skolen så var svaret: At jeg bare låner skoleboka og at den heter Salto 1!

I dag er det mandag: En annen dag og en annen erfaring:  Verken gym eller lekser har innfridd. Det er faktisk kjedelig med «Stivheks», – og ikke så mye mer motiverende å farge et indianertelt. Og, som den mammaen jeg er så priser jeg meg lykkelig over at det bare er 9 år og 187 dager igjen til han er ferdig med grunnskolen. Det kan bli mange morsomme utsagn og opplevelser på veien.

Gutt i klatrestativet

Ukas sitat:

Petrinemannen og jeg så startet også et nytt skoleår, så for oss er det ikke så mye mer enn det som har stått i fokus. Det å få rutinene på plass, ny informasjon inn i hodet og planene gjennomførbare. Da jeg kom hjem på fredag var hodet fult og blodsukkeret lavt og jeg tente på en kommentar på kommunens facebookside. Jeg skrev et innlegg i irritasjon og trykket på publiser. Under en deling av at innlegget  lå følgende kommentar:

«Husker en lege som sa om min meget viltre sønn: Det er bra at han slår seg litt nå, da lærer han risikovurdering, og så slipper han å dø som overtøff 40 åring som ikke vet hvor kroppens grenser er.» 

Sitatet har jeg skrevet foran i almanakken min.
Det er en påminnelse til meg selv når Petrus virrer rundt på høygir og er en generell påminnelse  om at barn må få lov til å være i farta.

Sorry, til de som ventet en lang, illustrert oppsummering.

Noen ganger så holder det å ha en ting i hodet, – forrige uke var ordet Skolestart!

Neste helg, så kommer det kanskje en oppdatering?

Ha en glad og god uke!

Petrine :)

 


lekeplassen moss

Lånt fra Moss kommunes facebookside

Heldige oss som bor i Moss!
Vi har fått verdens fineste lekeplass!
Den har husker og hinderløype for de yngste barna, den har en tunnel å krabbe gjennom og en morsom vannfontene å få bløtlagt klærne i.
( De som sitter på kroppen – vi har hatt utallige skift)

For de eldre barna er utfordringene større og annerledes.

lekeplass kirketorget Moss

Vi har besøkt plassen flere ganger. Ungene har vært kronisk i aktivitet , – de har snurret og klatret, de har sklidd og kravlet og de har ledd, ledd og ledd. Jeg liker godt at plassen har utfordringer til ulik alder, – og at det ikke bare er tilpasset de yngste barna. Det er så fint det, å få tøyd egne motoriske ferdigheter, å lære seg egne grenser for hva man får til eller ikke klarer og  å få være sosial om man ønsker det. For det er god plass til å ta en kaffe, det er rom for å finne lekekamerater på egen alder eller møte foreldre i samme situasjon.

Jeg synes plassen er et løft for byen vår, – et løft som også er tilpasset den yngre garde..

De som har fulgt bloggen min en stund vet at jeg mener at barn trenger, fortjener og trives med utfordringer, passende til utviklingen.
Denne plassen har plass til ulik alder!
Det er opp til oss foreldre å veilede de om de ikke kjenner sine egne begrensninger og det er vår oppgave å veilede de i bruken av apparatene.

lekeplass kirketorget Moss

lekeplass kirketorget Moss

lekeplass kirketorget Moss

Snurrebrett lekeplass i Moss sentrum

lekeplass kirketorget Moss

Jeg synes jo plassen er storflott….

….men, ikke alle med meg. Til tross for at plassen er bygd etter nasjonal standard, den er sertifisert av lekeplasskontrollører og dekket er som en madrass så skrikes det om sikkerhet!!

Ja, jeg er enig i at en lekeplass må være sikker!

Ja jeg er enig at barn ikke skal skade seg ( i alle fall ikke alvorlig )

Og, ja, jeg er enig med Moss kommune som må gå ut og fortelle foreldre at det faktisk er foreldre som har ansvar for at barnet leker forsvarlig på lekeplassen og det offentlige rom.

Selvfølgelig er det mitt ansvar å ivareta barnet mitt sin sikkerhet der, som i bilen, som i hjemmet, som langs veien, ved vannet og hvor vi måtte befinne oss. Og den beste sikkerheten jeg kan gi mitt barn er å lære det opp fra det er litet.
Til eksempel så krabbet Petrus opp og ned trappa fra han var et halvt år. Alltid!! Vi gikk bak han opp , snudde han, gikk foran han og lot han krabbe ned. Med ansiktet mot trappa og ryggen mot en av oss. Det handlet ikke om at vi ikke orket å bære han, det handlet om at vi har en superbratt trapp der vi bor og det var viktig for oss at han mestrer den. På samme måte stoppet vi han ved veikanten når vi skulle krysse veien, stå under treet når han klatret også videre…

Det handlet om å trene på det som kan være vanskelig,
det handlet om å lære seg hva man skal passe seg for,
det handlet om å gi mestringsfølelse,
det handlet om å få ting på riktig måte
og det handlet om å lære seg hvor egne grenser går.

Jeg har skrevet det tidligere og jeg skriver det gjerne igjen. At barn som bruker kroppen sin blir flinkere til å bruke den og de vet hvor grensen går. Jeg har jobbet i barnehage i en mannsalder og gjennom årene så har jeg sett at barn som er vant til å klatre i trær, stopper før det blir for høyt. De som balanserer velger en planke eller en line som er akkurat slik at man klarer det meste men samtidig synes det er litt vanskelig og så videre.  Barn trenger å være i farta for å lære seg å stoppe.

Dessuten ved å være i farta så styrker de selvtillit, selvbilde og motorikk. De lærer seg ferdigheter samtidig som de får et godt bilde av hva de ikke kan. Noe som trengs for å leke på plassen og andre steder for å få minst mulig skader. Det er til syvende og sist barnas ferdigheter det handler om.

(En annen problemstilling er i hvilken grad er det farlig at barn skader seg, så lenge det ikke er alvorlig?)

på vei mot kirketårnet

Så ja, barna må oppleve sikkerhet, og den beste sikkerheten du kan gi ditt barn er å la det få oppøve seg motoriske ferdigheter fra det er født.
Så slutt å syt, lær barnet ditt å bruke kroppen sin og veiled det så det forstår å sette egne grenser. Det er like mye ditt ansvar å lære det opp til å forstå egen sikkerhet som det er naturlig å sette de i setet og feste sikkerhetsbeltet.
Og jeg sier ikke at du bør la det være en Ronja Røverdatter som skal passe seg for helvetsgapet…

Karusellen på Kirketorget Moss

på trampolina Moss kommune

Vannlek i Moss sentrum

Du har også et annet valg, – bli hjemme.
Det er ingens om har sagt at du må besøke byens flotteste tiltak for små.
Selvom det betyr at barnet går glipp av ferdigheter, viktig kompetanse, morsom lek og glade timer.

Vi er superheldige som har fått landets fineste lekeplass, og jeg synes det er helt unødvenig at kommunen må fortelle oss foreldre at vi har ansvar for barna våre, der som i det offentlige rom.

Makan!!

 

Petrine :/

og om du lurer, så ja, jeg var lettere irritert da jeg skrev dette innlegget. Unnskyld for det, men det er barna det går utover at foreldre begrenser de.


Innskolingsdag

Mamma, hvilken shorts er størst, hvilken er lengst og hvilken er kortest?
Petrus står og roter  i klesskapet.

Han har første skoledag i dag!!

Her er ikke antrekket planlagt ned i minste detalj, her er det ikke lagt frem og det er tilfeldig hvilket kriterie som er for dagen.
I dag vil han har den korteste shortsen, den er blå og valget går raskt. Vi har enda ikke blitt ferdig med skjorte, sko og sokker, men vi kommer nok i havn. I går vandret han rundt i ullsokker, – mens han i dag kan forbli barbent.

Hva vet jeg?

Ikke annet enn at jeg vet at det er en spent gutt som ikke kan knyte skolisser, som skal bli busssjåfør, proff hockey – og fotballsparker i voksen alder som er skolestarter i dag. Han har fotballbanen som det viktigste stedet på skolens område. Han (og jeg) håper at han får tid til å være i farta. Han fordi han har en seksårings armer og ben. De har en tendens til å være overalt og kroppen har behov for og er kronisk i bevegelse fordi muskler og ledd er i rask vekst. Og så skal han jo bli en proff sparker, – og hvor trener man da?

Jeg på min side håper han treffer folk som ser hvorfor yndlingordet hans er «Tulla!», som ser glimtet i øyet og oppfatter hans innspill som skøyeraktige og ikke som «hyss». Jeg vil at han skal få gode relasjoner og trives, for jeg tror at det kombinert med allsidig aktivitet og gode innlæringmetoder er med på å fremme læring. Mer det, enn om man har med penal eller ikke, – for konsentrasjonen og evnen til det handler nok mer om alder og pedagogens evne til allsidighet, enn om man har et penal med en, to, tre, fire eller femten etasjer… Men det er en annen diskusjon… og min begrunnelse er understreket av alle de elevene jeg har snakket med på videregående skole som mener at «drop outen» starter på barneskolen.

Refsnes skole

Gutten i annen etasje sitter og synger, han har en time til skolen starter og han enda ikke fått på seg klær. Men, vi kommer i havn…

med kort shorts, med en skjorte og kanskje sokker på..

Er det bare jeg som er opptatt av andre ting enn klær på en dag som denne, –

…. på første skoledag

Petrine :)

 


fotballlek på plenen

» Det der er´kke noe! Det er ikke frispark, – ble vel ingen ting, pappa?»

fotballsparking i vinterstøvler
EM er i gang, og jeg følger meg som outsideren i familien. Jeg leser bok, jeg skriver blogginnlegg, jeg vanner blomster og gjør alt annet enn å se på fotball. Eller, jeg forholder meg til den runde kula mye av tiden. Jeg har nemlig en femåring her, som i mangel av skøyteis, både ønsker seg en blå og hvit Sprint Jeløy drakt og et fotballag. Han er kledd i fotballdrakt og sko dagen lang ( eller ut fra bildene kan det se ut som han i alle fall er kledd med ball hele dagen)  og han er ofte å se med en ball under armen eller foran seg på plenen. Akkurat i disse dager så er fotball det store, samtidig som han forteller at han savner det å gå på skøyter. Og når vår lille pode går inn for en ting, så går han inn i det med hud og hår. Han bare elsker fotball om dagen, og interessen blir nok ikke mindre av fotball på Tv – en.

Fotballsparking i bunad

Gutt spiller fotball i bunad

Akkurat i disse dager så har vi søkt inn Petrus på Sfo for neste skoleår også. Det var før vi fant ut at det finnes et tilbud med fotballlek/trening som man kan bli med på en eller flere dager i uka i Sfo tiden. Og jeg har tenkt litt på det. Men, jeg har en filosofi om at sport skal være morsomt, – at det skal være lek og at idrett for barn skal være lystbetont og lekent. Dessuten så ønsker jeg at Petrus skal ha de fleste ettermiddagene og kveldene hjemme, slik at han kan få tid til lek, til å kjede seg og til å gjøre det som faller seg inn. Og her kommer dilemmaet mitt,- for om jeg velger å la Petrus ha fotball som et alternativ til Sfo en gang i uka, så slipper han å dra ut for å leke med ball på ettermiddagen kveld, kanskje? Eller er det tenkt som en forsterkning til fotball lagene, slik at det blir ekstra trening? For jeg ønsker jo at han kan leke og være i bevegelse, men jeg har verken ambisjoner eller ønske om at fotball skal være noe annet enn lek i mange år enda, – så jeg lurer egentlig på om noen har erfaring med å velge et sportslig alternativ til Sfo?
– og hva er i så fall deres erfaring med det?

pentøy og fotball

Håper at noen deler erfaring med meg, om de vet noe om det :)

mor og sønn klar for dagen

Har dere benyttet dere av et skolefritidstibud til barnet deres? I så fall hvilket? Og hvordan har dere løst det om dere ikke har brukt Sfo eller andre alternativer?
Petrine

 


07 august, 2016

Ferievenner og nostalgi

dsc9509.jpg

Da jeg ryddet sammen barndomshjemmet mitt så fant jeg avklipt kladdebok. Det hadde vært en i A5 -størrelse,. Jeg hadde gjort den enklere for oppslag ved å klippe av ca en centimeter av boken, fra nederst og oppover. Jo lenger bak i boka jeg kom, jo kortere avstand var det fra bokens nederste kant og opp til der jeg hadde stoppet. På de første fem sidene var det ti centimeter, de neste fem var 8, 5 og så videre nedover.  Da alle sidene var klipt, så var det fliker på bokens høyre side, og på de hadde jeg skrevet bokstavene A – D , E – H, I – L også videre. Det var adresseboken min.

Den var fra gamledager…..

Den var fra den tiden hvor jeg og foreldrene mine reiste rundt i Norge med telt, fra den tiden hvor alt fra forsvunne undulater og døende familiemedlemmer ble proklamert på reiseradioen:

«Kan familiefar Olsen , som er på reise i Sør – Norge i en rød Fiat ringe hjem?  Det ligger et brev fra Norsk tipping og venter! «

Boken var nemlig fra den tiden da man fikk penger utbetalt på giro, fra da man hadde banker på hvert hjørne og fra da man hadde lokale kolonialbutikker med ferskt pålegg, personlig preg og en bok hvor de noterte ned de som handlet på krita.

Siden all kontakt via familiemedlemmer gikk via radio, så var det lenge før vi trengte digital detox, før vi protesterte mot Dab, mens vi enda fikk lov til å snakke om sommerens opplevelser og hvor stranda hjemme var et helt ok og samfunnsaseptert sted å tilbringe sommeren. Det sammen med vannmelon, boller og saft. Det var lenge før solfaktorenes storhetstid. Det var også lenge før media var med på å markedsføre hvor ulikt vi ferierer, forut for kjøpekort og kjøpepress ( i alle fall på TV): Det var  før normalen var to inntekter, to biler og tidsklemma.

Dere skjønner tegninga?

Boka er eldgammel! – og under flikene på den hadde jeg skrevet inn navn og adresser. under bokstaven M fant jeg Monica. Hun traff jeg under en ferie på Hamresanden. Jeg traff henne to telt bortenfor vårt på den dagen som Håkon Magnus ble født. Vi lekte sammen den uka vi var i Kristiansand og vi holdt kontakten i årevis etterpå. Vi sendte hverandre små hilsener på flott brevpost. (Som jeg savner det flotte brevpapiret som hadde matchene konvolutter) Jeg vet ikke hvorfor vi sluttet å være brevvenner og når hilsnene rant ut i sand, men jeg gledet meg alltid til lese hvordan ferievennen min hadde det. Frem til kontakten avtok.

Nå er jeg atter på Sørlandet, i morgen skal Petrus til dyreparken, men akkurat nå er han å leker med noen ferievenner. De vil han nok definitivt ikke sende «snailmail» til, – alikevel fikk lekekameratene hans meg til å bli nostalgisk og tenke tilbake på den selvlagde adresseboken som rommet adresser til venner jeg hadde truffet på ferie.

 

Petrine :)

Dette ble skrevet da jeg var på sørlandet, men siden sommeren er her enda så legger jeg det ut :)


Tromsø ved kaia

Da vi ankom Tromsø på mandag, så må jeg ærlig innrømme at jeg tenkte at dette var langt fra Paris. Her var allværsjakker mer synlig enn kjoler, tykke sko vanligere enn de høye hælene og topplua mer på plass enn frisyren. Det var også værmessig langt fra gårsdagens badetemperatur hjemme. Også livet i gatene glimret med sitt fravær, – så Nordens Paris virket litt ensom. Men det var bare ved første øyekast.

Så kom tirsdagen, –  og resten av uka. Riktig nok så både dryppet og øset det ned noen minutter, men vi har faktisk mest av alt opplevd oppholdsvær og sol.

Utsikt sørover fra Tromsøbrua

Tromsdalen kirke og fjellheisen

Det hører med på et Tromsøtur å se på Ishavskatedralen og å ta en tur opp med fjellheisen. Da vi ankom toppen så observerte Petrus snø litt høyere opp og han var lettere på foten på jakt etter mulighet for en snøballkrig enn med en mobil i hånden på jakt etter Pokermon. Det har forøvrig roet seg. Vi fant kirka, vi fant snøen, vi fant et tjern å vasse i og vi fant både kaffe, vaffel og is på vei ned igjen.

PÅ vei over brua mot Ishavskatedralen

Utsikt nordover fra Fjellet, Tromsp Aking i snø, august, Tromsøfjellet

et tjerne på fjellet, Tromsø

Gutt vasser i et tjern

Besøkt Polarsenteret

Jeg har vært på Polarmuseet tidligere, – og måtte dit igjen. Jeg føler jo at jeg har litt polarhistorie i årene, siden bestefaren min var på Bjørnøya og Jan Mayen. Nå er det ikke hans historie som fortelles på senteret, men blant annet Roald Amundsen sine ting, nedtegninger og lignende som vi kunne finne der. Det fortelles jo historie om fangst, arktisk vitenskap og ulike polarekspedisjoner der . Petrus var der, som flere steder i Tromsø, opptatt av de utstoppede isbjørnene.

Polarmuseet Tromsø

Smørtorget

Det var tilfeldig at jeg kom over informasjon om Smørtorget, da jeg laget en liste over hva vi kunne finne på i byen til mamma.  Stedet var et besøk verdt. For det første så fant Petrinemannen en Lp i den ytterste delen av torget, – hvor det ellers var mulig å finne andre flotte skatter, blant annet redesignede klær, samt kopper og kar og større møbler.

Smørtorget Tromsø

Kafeen på smørtorget

I kafeen så ønsket Petrus seg grøt, – men det var faktisk utsolgt. Det betydde at vi måtte ta turen en gang senere i ferien, noe som bare var hyggelig. For da vi satt å spiste så fikk vi faktisk musikk til maten, – pianoet i lokalet ble benyttet. Hyggelig. Grøten var god, – suppa smakte nydelig og det var visstnok smakfult med ostesmørbrød også. Uansett hva du spiser så er stedet verdt et besøk. Både for å titte, men også for å ta en liten matbit.

Grøt er en av spesialitetene på smørtorget

Spist opp maten på Smørtorget

Besøkte Tromsø gravlund

Besteforeldrene mine ligger i denne byen, – og selvfølgelig måtte jeg en tur bortom for å sette igjen en hilsen av blomster.

Tromsø gravlund

Engel på Tromsø gravlund

Backbeat Kaffe og vinyl

Da vi var på Hamar i forrige uke så bommet vi på dag, – platekafeen der var nemlig stengt. Men, i denne byen hadde åpningstiden vært sjekket før vi dro avgårde. Så derfor ble det venting på Petrus og meg, mens Petrinemannen var i den syvende himmel.  Vi fant en lekeplass ikke så langt unna,  altså, så det gikk fint.

Backbeat kaffe og vinyl Tromsø

Tromsø Backbeat kaffe og vinyl

Telegrafbukta

Den siste dagen tok vi bussen sørover på øya, til Telegrafbukta. Ved en strand ligger et hyggelig friluftsområde. Der er kan man velge å gå langs stiene langs vannet, sette seg ved en av benkene, benytte seg av grillene eller forske på stranden. Det var det Petrus ønsket, – i tillegg til å leke på lekeplassen.  Det var stor stas å se på en haug med kråkeboller, mange småfisk og ikke minst å vasse rundt i vannet.

Telegrafbukta Tromsø

Telegrafbukta Tromsø

Telegrafbukta Tromsø

Det var noen glimt fra Tromsøturen vår. Vi har gjort så mye mer. Jeg synes byen er så flott fordi de fortsatt har et sentrum som lever, fordi de har klart å bevare en del av den eldre arkitekturen i kombinasjon med nyere og fordi det er en liten, oversiktlig by hvor det er mye å finne på, for store og små.

Det kan være at jeg tar dere med på en tur gatelangs i et annet innlegg.

Ha en god og glad dag!

Petrine :)


31 juli, 2016

Da var en ny søndag her

Og vi har fortsatt ferie …

I uken som var.

  • besøkte vi tomta som vi drømmer om en hytte på – og fikk mat og kaffe hos hyggelige folk i familien min.

Petrus i enga

 

Vilniss på hyttetomta

 

Tomta på Gåsbu

  • Fikk vi kost med vakre, små valper

Hvalp

  • vært på enda mer Pokermon Go jakt, – og fylt på baller ved ulike statuerKirken Moss Hotell

 

Statue møllebyen moss

  • Laget båt i Son

Son kystkultursemter

 

Son kystkultursemter

  • vært hjemme og lekt på lekeplassen, badet, lekt på stranden og slappet av

Gutt i klatrestativet

  • Vært på besøk og gått tur til Røysåsen hvor vi kunne se inn til Moss sentrum og helt over til Vestfold

Moss by fra Røysåsen

Dette var noen glimt fra uka vår- Jeg håper du har gode dager,nå som juli går over i august!

Petrine


Son blomsterbutikk

Son blomsterbutikk

Stedet uten mandager – der det er nok å finne på
Son torg

Son torg

 

På Son torg

På Son torg

 

Moped på Son torg

 

Da var det fredag og vi har brukt den ute, som vi ofte gjør når vi har ferie. Vi har ikke reist lange veien, bare et lite steinkast til Son, til det stedet hvor jeg bodde i starten av livet, hvor jeg har familie og hvor det er ganske så hyggelig å være.

Son kystkultursenter

Son kystkultursenter

Om du skal dit med barn så er lekeplassen og Son kultursenter verdt et besøk. Der får barna ut energi, de kan være med på ulike aktiviteter og det er rom for kaffepause om man ønsker det. I det lille tettstedet finner man salg av brukte bøker og lp – er, det er flere gallerier, hyggelige spisesteder og hyggelig butikker.

Petrus likte å lage propellbåt av tre, fiske krabber og være med på aktivitetene ved kystkultursenteret. Derfor ble dagen i dag brukt der. Neste gang skal vi nok oppsøke andre steder. Jeg lar bildene tale for seg.

 

 

Son kystkultursenter

Son kystkultursenter

 

Mulighet for lek og moro på Son kystkultursenter

Mulighet for lek og moro på Son kystkultursenter

 

Her ligger utstyret du trenger til Krabbefiske

Her ligger utstyret du trenger til Krabbefiske

 

Her biter faktisk krabbe på agnet

Her biter faktisk krabbe på agnet

Propellbåtrace

Propellbåtrace

 

Kaffepause

Kaffepause

gutt spiser vaffel Son kystkultursemter

Petrus lagde også en propellbåt i tre, det vil jeg vie et annet innlegg til. Men, jeg lover ikke det før ferien er over. Men, da kommer det i alle fall.

 

Ha gode dager!

Nann Karin


Page 1 of 2612345...1020...Last »