Petrus og jeg var ute på tur med Petrinehunden. Vi gikk forbi et terrassebygg under oppføring, og Petrus: «Nå kan vi se at
dette skal bli et hus, – det blir stort!» Hvorpå jeg sa meg enig, – og tilførte: » Stakkars naboer som mister utsikten mot vannet.!»

Gutten min så på meg, ristet på hodet og sa:
» Mamma, det finnes mange i verden det er mer synd på en de. Det finnes fattige barn, barn som ikke får gå på skole og mange som bor der det er krig. Noen klarer å flykte og noen får ikke til det. De er det synd på !»

Takk til deg, 7 åringen min, – for at du setter ting i perspektiv.
( og minner meg på at vi må ha kontanter til  bøsse bærerene for Tv – aksjonen når de kommer på døra. )

Hva er vel en manglende utsikt over fjorden opp mot vanskelige fremtidsutsikter?

Barn, altså <3

Petrine

Og vet du at da jeg var barn så lærte jeg følgende sang om Unicef :
Unicef er et trylleord, det tror mange barn på jord
Unicef gir melk og brød – for all slags nød
( sang fra 60 -tallet, fra datidens julebukkinnsamling )

Jeg blir glad om du følger oss på facebook eller på instagram

LagreLagre

LagreLagre


God torsdag!

Jeg våknet opp til en bakke dekket av rim og en gutt som frøs. Han hadde nok krøpet ut av dyna og kulda hadde kommet inn av vinduet. Det var som om vinteren hadde kommet i løpet av natten, – og en slik morgen er lyset og luften magisk, spør du meg.  Rimen utenfor vinduet regnet jeg med at sola eller dagstemperaturen ville fjerne, men jeg følte at han lille er mitt ansvar. Jeg fant gladelig frem ulllongs, en trøye og lue til poden. Han fikk på seg klær og krøp under pleddet på sofaen. Han var klar for noen minutter med Tv, men den gang ei.  Det var nemlig med et lite sukk at han forsto at skoledagen straks startet, fordi de gode venninnen hans sto på døra. Tror han kunne seg noen minutter til i varmen. Han kom seg i ytterklærne, de ut av døra og jeg fant frem en bunke med prøver og hadde en plan over å lage oppgaver til elevene som skal ut i praksis. Oppdraget ble utført i puljer, for midt i det hele ble jeg så tung i hodet og jeg hørte at skogen ropte på Petrinehunden og meg. Det er rart med det, når hodet er fult eller helt tomt, alt etter som man ser det,  så har det som er utenfor døra en tendens til å få fokus av meg.

Petrinehunden og jeg kom ut av døra og ut i langs skog og vann. Det var deilig, selv om jeg ikke synes at høstfargene hadde grepet helt taket enda. Det er litt rart, for enkelte trær sto der helt uten blader, noen hadde noen som var helt grønne og andre hadde gulnet. Okke som, det var akkurat passe skarp luft, dere vet slik at den biter i kinnene og ørene, uten at det kjennes for kaldt eller ubehagelig. Solen kom og gikk, – og det var gått å la det ene benet flytte seg foran det andre, før det andre flytter seg først. Helt uten mål og mening. Det beste i verden

Det var ikke værst at jeg hadde bakt surdeigsbrød og laget i stand til en langtidskokt gryte i ovnen før jeg gikk. Det var på en måte ingenting annet å passe på enn å kose seg.

Petrine

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre


 

Og, vet du!

Petrus har en god venn!

Det er litt som i Vaffelhjarte!

Det  er en bok jeg anbefaler på det sterkeste, gjerne lest på lydbok. Forfatteren leser den fortreffelig, – og det er mange, mange stunder med morsomme og såre hendelser. Den er vakker og artig, – akkurat som «Tonje Glimmerdal» og «Keeperen og havet.» av Maria Parr Hør de gjerne, – vi har både lest og hørt de, -og jeg holder en knapp på det siste. Det er noen som er gode til å lese lydbøker , – og Maria Parr er ei av de.

Men som sagt:

Det er litt som i Vafelhjarte, hvor Lene Lid og Trille er sammen om det meste. De er ulike, de lever livet og de har det artig.  De er et oppkomme av morsomme ideer og masse ulike leker. For Trille er det nokså uklart om han har en bestevenn. Sånn tror jeg det er med Petrus og den fine vennen hans. De henger sammen, er ulike, lattermilde og lekende time etter time. De er umåtelig glad for å treffes om det er lenge siden de lekte sammen, og vandrer ut og inn av hjemmene til hverandre med den største selvfølgelighet om å høre til.

De er så fine og de har det gøy. Varemerket deres latter!

Men, jeg vet ikke om Petrus er klar over hvor gode venner de er.

Helt til i dag,
– stolt som en hane kom han inn med smykke rundt halsen.
En bestevenner smykke, – et halvt hjerte som kan settes sammen til et helt.

Stor stas på en søndag !

Petrine :D


                                                                    ANNONSE

I helgen så brukte vi en hel dag på sykkel. Vi var jo, som dere sikkert allerede vet i Trysil.  I fjellet og på selve arenaen var det et eldorado for en ung syklist.

Petrus har nemlig ikke en lang erfaring på en vanlig tohjulssykkel. Han ble utstyrt med løpesykkel da han var to, og han gikk ikke over til en med pedaler før han var fem. Han hadde da hatt en sykkel stående et år, som han ikke hadde interessen av å prøve. Han var jo en racer på den lille saken av et fremkomstmiddel. Han brukte den når han fløy gjennom skog og over fjell på to hjul: Han hadde rakettfart nedover bakker og han bare satt føttene ned om ting ble litt skummelt eller han ville stoppe. Det var en trygg og fin måte å oppøve balanse og ferdigheter på.

En da da jeg hentet han i barnehagen så sa han at i dag skulle han lære seg å sykle. Han tok den lette sykkelen, med pedaler,  ut av boden og han syklet i vei. Det å lære seg å sykle tok omtrent halvannet minutt.  Det som tok litt tid var å komme på at man kunne stoppe via brems på styret og på pedalene, og ikke ved å sette føttene ned.  Det fant han raskt ut av, og siden har han syklet masse og gått opp en størrelse til i sykkel. Det var denne han hadde med seg på ferie i forrige uke.

Der i ferien så gikk han på sykkelen om morgenen og holdt det gående til vi sa at nå var dagens sykling over. Vi fikk syklet i terrenget. Han dumpet bort i, og ble med på,  et lite sykkelritt og han syklet i treningsbanene her. Det var stor stas, men både i terrenget og i banen så holdt han på å falle etter de store dumpene. Noe han opplevde som hopp. Det var da han ønsket seg en BMX sykkel. Han forsto at det ville være en fordel om sykkelen hadde demping, var liten og lett.

Det var stor stas, og også pappaen mente det hadde vært en fordel med en BMX – sykkel. Ikke for å sykle på her hjemme, men  demping på sykkelen hadde vært praktisk i terrenget. Petrus sin manglet jo nettopp det. Vi tenkte på vekt, både da vi kjøpte både den forrige og denne sykkelen, og la litt mer penger i en lettvekter. Vi mener at en sykkel som veier lite er enklere å manøvrere og at han vil få en bedre opplevelse om sykkelen ikke er omtrent like tung som han. Men, jeg må ærlig innrømme at jeg ikke tenkte på at det hadde vært lurt at sykkelen dempet

Derfor har jeg søkt på nettet etter BMX – sykler i dag. Ikke fordi han skal få ny sykkel nå, men for at jeg skal ha litt oversikt når vi skal kjøpe neste størrelse. På Bikester.no fant jeg flere modeller som er beregnet på barn. Det var flere som jeg vet Petrus ville ha likt å bruke i terrenget. Da jeg var der inne så fant jeg en sykkel som jeg ville tro at Petrinemannen og jeg ville like. De hadde nemlig bare et gir, skulle være smidige og lette. Presentasjonen av sykkelen sier også at kraftoverføringen på den gjør at du kan suse gjennom byen og trafikken.

Nå er det slik at forrige gang jeg syklet så opplevde jeg at det var oppoverbakker overalt, og det var bare  i nedoverbakkene jeg suste avgårde. Men, jeg liker følelsen av vind i håret, så kan hende en Singlespeed eller en elektrisk sykkel hadde vært noe som meg?

Har du noen formening om hvordan en god sykkel skal være, til voksen eller til barn?

 

Petrine


Noen ganger så ramler barndomsminner innover meg. De bare kommer fra minnelageret og dukker opp i hodet som om det skal være dagligdags at jeg tenker på de. På vei til høstferie dukket et slikt opp. Det tok plass i hodet mitt, fant frem hendelser og laget bilder. Jeg så det hele klart for meg. Dette handlet om at vi pleide å stoppe på historiske steder da vi var på vei til Trysil. Det var den gangen veien gikk innom alle småsteder, hvor vi stoppet i utallige lyskryss i Oslo og da vi kom 6 mil av gårde på en time. Det er, som du sikkert forstår, lenge siden.  Og alle slike små stopp var av det gode.  – og det rare er at jeg husker historiene bak disse stoppene enda.

Dette minnet dukket opp da vi nærmet oss Elverum, og vipps så hadde jeg kjørt innom minnessteinen ved Midtskogen. Om vi stiller tiden tilbake til 10. april i 1940, så var det ikke like fredfult rundt stenen som da vi var innom. Da møttes nemlig tyske og norske soldater i kamp. Målet fra tyskernes side var nemlig å ta kong Haakon VII og regjeringen. Det endte med at de tyske trakk seg tilbake.

I 2017.der  på Midtskogen leste vi opp navnene til de som deltok, så på bilder og leste tekst og klatret litt på steinen som tår deg som et monument fra tidligere dager.

Da vi først var inne på historien, så valgte vi å stoppe i Kongesparken i Nybergsund, eller ved «Sundet», som jeg er vant til at stedet blir kalt. Der unngikk nemlig den samme gjengen med mennekser, konge og regjering, å bli bombet der de løp gjennom skogen ved et område ved Nybergsund turistforening, der de hadde spist middag. Dette området kalles i dag Kongeparken og har statuer av de to forgående kongene våre. Både Olav og Haakon har statuer av hodene sine stående der.

Den siste delen av historien er koblet til byen vår, Moss og til Norges lover. Her kommer et lite bildedryss fra Eidsvollbygningen.

 

 

Det var årets mobile historietime, – og Petrus gjenfortalte om de ulike stedene i dag, så han har i alle fall fått med seg noe.

Er dere flinke til å formidle historie til barna deres?

Petrine


09 oktober, 2017

Ord til trøst

I går gikk jeg en liten tur ned til mitt lille fristed,- det koster verken mange minutter eller kalorier å komme dit, men det gir masse ro, rom for tanker og mulighet til å puste ut. Jeg vet ikke, men jeg føler at jeg hører til ved vannet, – og hashtag strandavår er det jeg bruker når jeg viser bilder herfra.

 

Det er ikke sånn at jeg eier en egen strand altså, men jeg føler den som vår. Det er nemlig mange faste som kommer hit, så vi har et eieforhold til stranda, steinene, den lille bekken og plenen. Akkurat som vi.

Jeg tok et lite friminutt på stranda vår i går, – og det var da jeg plutselig kom på et ordtak jeg har lest eller hørt. Det sier at

«den som har vært travel lenge må stoppe opp og vente på sjelen.»

Da ble det ikke så trist å vente på at engerilageret blir fylt opp igjen.

Petrine

#høst #ordtak #strandavår #solnedgang #friminutt

 


 

For oss har høstferien gått over i historien og vi er tilbake i jobb og skole, –  fra i dag. Men, selv om høsteferien startet med streptokokker og ufrivillig slankekur for undertegnede, så ble den fin. For Petrus sin del så ble det en ferie i aktivitetenes tegn, hvor han de første dagene deltok på hockeycamp. Der lekte han seg gjennom dagen og hadde det gøy.
Vi hadde egentlig ikke noen planer om å dra bort, men jeg må si at jeg er glad for at vi tok en tur til Trysil. Jeg er ikke der så ofte som før, men jeg synes bygda er like fin som alltid. Vi rakk å besøke familie, jeg fikk være på kjente trakter og ikke minst nyte livet ute i det klare, fine været.

Den ene dagen tilbrakte vi i Høyt og lavt klatrepark, og det var seriøst en fin dag. Petrus gikk litt forsiktig ut, men han tok de løypene han kunne ta med sine centimeter. Mange ganger, – og raskere og raskere.

Jeg kan anbefale å ta noen timer i klatreparken, og tro meg, vi skal prøve de som er i nærheten ved en annen anledning.

Har dere erfaring med en klatrepark ? I så fall hvilken og hvordan synes dere det var?

Petrine

 


08 oktober, 2017

Bilder fra høstferien 1

Klatreparken speiler seg i vannet

Trysil er for meg de tre f – er, – Farmor, ferie og familie.
Det var til Trysil vi reiste når vi hadde ferie, – dit og.
Det var i Trysil jeg kjempet mot mygg og knott.
Det var i Trysil jeg lekte med fetterne, gikk på ski og brukte sparkestøtting på skara´n
Det var i Trysil jeg ( ikke alene da ) tok oppvaskmiddel fra tanta min ( og blandet i vann for at det ikke skulle synes )
Det var i Trysil jeg fanget fisk gjennom en vinflaske med en avkuttet bunn
Det var i Trysil jeg så lynet komme inn gjennom stikket og følge ledningene bortetter veggen
Det var i Trysil jeg hadde store deler av barndommen min.
Det er også i Trysil jeg føler meg ganske så hjemme.

 

Petrus har ikke det samme forholdet til Trysil som meg,
men vi er enige om at det er kjekt sted å være.
Og når jeg spør han om hva som er best med den lille bygda hvor pappaen min vokste opp,
så svarer han: «Det er vanskelig å svare på, alt er så fint!»
En ting er sikkert, – Trysil er for oss som liker å være i farta.
Jeg deler gjerne noen bilder og kommer tilbake med flere rapporter snart

Petrine


Han sitter på sykkelen, løfter føttene og setter de ned igjen. Han fortalte meg at han har så  lyst, men jeg ser at det sitter langt inne å slippe seg ned. Han står på toppen av den røde løypa i sykkelbanen, – den som kan gi de høyeste hoppene og som har den bratteste baken å starte i.

Han ser ned, han ser på meg, han ser på de andre i køen og ned bakken igjen. Jeg håper at han våger, for jeg er sikker på at både ferdigheter og balanse er gode nok.

Han ser på meg, løfter bena og slipper seg ut, Han smiler, er på vei ned bakken og er i farta .

Han jubler og kjører i vei.

Det var en fornøyd gutt på bånn av bakken, og han var på sykkelen i mange timer til.

Det er rart, når man først har brutt egne grenser og får det til, så gjør følelsen av mestring til at man fortsetter.  ( nå ser jeg at jeg ikke har bilder fra akkurat denne sykkelbanen, men tar et annet fra helgen )

Ja, sånn kan et minutt i Trysil Bike arene se ut, – i alle fall for oss.

Petrine

 


( Dette innlegget er skrevet og lagt ut på den gamle bloggen for to år siden, meg jeg reposter det her. Det er like aktuelt å støtte opp om forsking på kreft, barnekreft og ikke minst rosa sløyfe aksjonen. Altså , gamle ord om igjen )

Jeg fikk en mail i innboksen min i dag. Den inneholdt en link til en film. Den handlet om en mamma, en pappa, en datter og viser noen av gjengen rundt henne. Filmen fikk meg til å gråte så snørr og tårer rant, – og den fikk meg til å tenke på deg.

Det er så rart at det er over tredve år siden jeg ble kjent med deg. Dere kom flyttende, vi tok kontakt og har mer eller mindre opprettholdt den siden. Jeg er glad for bekjentskapet. Det er morsomt å tenke tilbake til alt vi opplevde sammen. Jeg husker at jeg leste bøker for dere på kvelden om jeg var barnevakt, – og at jeg ikke klarte å slutte da jeg leste :»EN fredag i Finnvik!» fordi jeg måtte nemlig se hvordan det gikk. Jeg var nesten voksen og du var barn. Jeg kan ikke huske slutten i dag, men jeg har en formening om at det var en grei avslutning.

Når jeg blar i minnebøkene så ser jeg at vi var på fjellet, vi var på stranden, i bursdager og vi hjalp dere med flyttelasset da dere flyttet langt avgårde. Det var kjekt for selv om dere plutselig bodde i et annet land, så hadde vi et bilde av hvordan dere hadde det. Dere var viktige for oss, – og jeg husker at jeg jobbet med ordene som mammaen din brukte da hun fortalte om flyttingen. Hun sa: «Slik er livet, man blir kjent, veiene krysses og så går vi videre. Noen holder vi kontakten med og andre var en del av livet der og da. Jeg håper vi holder kontakten.» Hun hadde rett og jeg har tenkt på de mange ganger da jeg har vært på reise og sagt ha det til folk vi har brukt tid med der og da.

Siden den gang har det rent mye vann i elven. Du ble mamma til to flotte barn, du fikk deg utdannelse og en jobb du trivdes i og du startet livet ditt som voksen.

Vi traff hverandre for noen år siden. Du minnet meg på at du hadde vært så glad for at jeg hadde skaffet deg billetter til en Carolakonsert. De billettene hadde jeg helt glemt. Jeg hadde tatt kontakt med avisa. Den gang så skrev man kort eller brev og jeg hadde sendt en hilsen avgårde. Der hadde jeg fortalt at du hadde en stor drøm. Det var å treffe idolet, Carola, men at sparepengene dine ikke rakk til. Du fikk billetten av avisa, du fikk et ønske oppfylt og selv som voksen satt du stor pris på det. Jeg husker at jeg kjørte og hentet deg.

Vi har snakket om minner, du og jeg. Vi lo av bilen vår som måtte dyttes i gang, av sodastreemmaskinen vi hadde (psst de er på vei tilbake på markedet) og at du var fasinert av en type bordgrill for innendørsbruk. Dessuten så var vi enige som at det var morsomt at vi viste » 8mm» tegnefilmer i bursdagene dine. Og enda mer morsomt var det å se de baklengs, – for da ble historien en annen.

 

Lånt fra Hegeprosjektet her

Vet du jeg hadde så inderlig sett at din historie ble en annen.  Jeg hadde satt pris på å kunne få innfridd et annet ønske på vegne av deg. Det hadde vært så deilig å svinge en tryllestav som kunne gjøre deg fri for sykdom, kunne be en bønn som ga deg muligheten å følge dine barn videre i verden og jeg hadde gjerne sett et under skje slik at du slapp å lage minnekasser til dine små etterkommere.

Du ble nemlig syk, du fikk brystkreft!

Du fikk behandling og levde håpefullt videre. Tappert og full av livsvilje så sto du på. Du fortalte at sykdommen hadde forandret innstillingen din til livet. Du ble mindre kritisk og blåste etterhvert av bagateller,! Du var mer aktivt tilstede og satt pris på alt som handlet om de du var glad i. Det var nettopp samspillet med de menneskene du elsket som som ble det viktigste, – og derfor prioriterte du å bruke tiden på de. Du gjorde det, – så lenge du kunne.

Du fikk tilbakefall med spredning og du levde en lang stund på «lånt» tid.

Vet du, da jeg fikk mailen i dag. Da jeg trykket på linken som tok meg til filmen. Til den filmen som handlet om en mamma, om en jente, om en pappa og en familie som også har blitt rammet av brystkreft. Da gråt jeg, masse.

Jeg gråt for deg, for barna dine, for foreldrene dine og for alle andre rundt deg,

Jeg gråt for alle kampene du sto i og for sorgen og savnet dine sitter igjen med. Heldigvis sammen med gode minner

Jeg gråt for at et ungt vakkert hjerte sluttet å slå.

Ditt! <3 

Jeg gråt for alle de som har sett sine kjære tape kampen, – de jeg kjenner og de jeg ikke kjenner.

Jeg gråt for alle de som sto i kampen og vant. Heldigvis, de finnes også i hopetall. Jeg kjenner heldigvis mange!

Jeg gråt også for de som var med i filmen, for Ida Helene, Solveig, mannen hennes og alle andre som står midt i en kamp for livet. Jeg ber fortsatt om mirakler, om medisinske løsninger og har håp.

Håp om at forskning vil nå frem og løsningene vil dukke opp.

Jeg gråt for alle de som er i en situasjon som Ida i filmen, for alle som kjemper sin livs kamp, for de som er heiagjeng og medrammet og jeg gråt på grunn av min egen redsel.

Når jeg tar tankene om sykdom innover meg så blir jeg livredd og superegoistisk.

Filmen fikk meg til å tenke på at mammaen i denne filmen også var opptatt av å skape minner. Hun prioriterte tid med flokken sin og det hun skulle gjøre resten av livet.

Filmen fikk meg til å gråte, til å føle omsorg for den vakre lille jenta, til å glede meg over egne gamle minner, til å tenke at det må finnes håp og ikke minst til å tenke på deg. Jeg er glad for minnene, jeg var glad for deg og som sagt så skulle jeg ønske at slutten var litt mer lik eventyrene.

Filmen fikk meg også til å lage pannekaker og hjemmelaget tomatsuppe til middag.

Bare fordi de elsker det, Petrinemannen og Petrus.

Om du vil se filmen så finner du den her. Den er vakker <3

Klem !

Ta vare på dagen i dag!

Petrine

Det er mange måter å støtte opp under rosa sløyfeaksjonen,
– en hyggelig variant er å spise salat på Jordbærpinkene sammen med enn venn, de gir en tier  til rosa sløyfe aksjonen.
Andre varianter er å løpe rosa sløyfe løpet, kjøpe rosa sløyfe ting eller gi penger til rosa sløyfe,
vippse penger til barnekreftsaken til 2160
eller kjøpe bilde av Hegeprosjektet.
Da støtter du kreftforsking generelt,
– og det er ikke knyttet til brystkreft spesielt .

 

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre


Page 1 of 4312345...102030...Last »