17 november, 2017

En oppsummering på en fredag

Fint denne uka

Det fineste som har skjedd den siste uka er at vi fikk noen timer med snø. Det var nemlig stor glede, om vi ser bort fra at jeg er litt pysete på veien når den første snøen faller, for jeg innbiller meg at det er mange som er litt for sent ute til å sko bilen sin. Og seilende biler er jeg litt lettere vettskremt for.

Men, utover det, så er jeg glad for at bakken blir hvit, for at barna finner frem alt de har av akebrett og annet vinterutstyr, – og for at de år en mikrostor følelse av hvordan det var å være barn da jeg var liten. Jeg har nemlig en illusjon om at vi hadde snø hele vinteren og sol hele sommeren! Om det er en sannhet som ligger litt utenfor virkligheten, så er jeg ganske så sikker på at vi hadde utallige timer på ski, at skøytebanen var utomhus og at vi akte i gatene. Ja, da vi hadde bilfrie helger.

Det rare er at vi gjerne vil gi videre vi fikk da vi var barn, og derfor ønsker jeg snøen velkommen. Den tilbyr nemlig lek og aktivitet for store og små. og den gjør verden mye lysere. Og med hånden på hjertet så er det litt trist at kvelden kommer de få dagene hvor det hvines fordi man sklir nedover en mer eller mindre snedekket bakke,  de ettermiddagens man kan lage snølykter eller ønske Kalle velkommen og de stundene hvor man kan smake vinterens magi. Det er med litt tungt hjerte at jeg roper Petrus inn til mat og kveldstell. Men, vi har en gutt som blir på høyde med himmelen om han ikke får sove sine timer, jeg vet at jetlag kan være slitsomt og jeg har hørt at man konsentrerer seg særs dårlig når man har døgnet. Så jeg ropte han inn og krysset fingrene for at det blir flere fine vinterdager denne sesongen.

Lest denne uka

Når jeg først er inne på å oppsummere den siste uka så vil jeg linke til noe av det jeg har lest, – slik at du kan ta en titt om du har lyst :

  • Jeg har jo smelt i bakken med et brak, og er sakte, men sikkert på vei tilbake til hverdagen. Men, jeg har jo som tidligere nevnt at jeg har hatt ( og har ) vansker med å akseptere det. Det oppleves som en trøst at en spesiallege i psykiatri har noe av den samme erfaringen. Ikke at jeg synes det er fint at han brant lyset i begge endre, men det føles noen ganger godt at man ikke er alene.
  • Jeg synes Anja skriver så godt om å være bonusmor i dette innlegget. Hun er en god rollemodell og mamma <3 Les innlegget: «Fra stemor til den nye dama» 
  • Jeg har mang en gang vært oppgitt over vår egen ansvarsfraskrivelse. Det være seg når man ikke stopper opp ved veikanten for å få øyekontakt med sjåføren før man krysser gata, når en foreleser sier at det er samfunnet som har oppdrageransvaret for barna våre, når foreldre er sinte for votter uten navn er borte og  i mange , mange andre sammenhenger. Det er jo til syvende og sist at livet er et resultat av de valg man tar, – og at det er vi som har mulighet til å påvirke de. I en hverdag hvor barn er på institusjon mye i løpet av dagen, så er det godt med slike innlegg som Kona til skriver i innlegget : «Det brysomme foreldremøtet».  Hun understreker at det er vi som har ansvar for våre barn, – og ja, det er slik det er. Vi valgte å sette barn til verden, – og vi valgte det ansvaret det er.
  • Alle har vel kjent på følelsen av å ikke være innafor når mange av de du kjenner legger ut serier med bilder på anledninger hvor du ikke teller med. Denne unge jenta har satt fint ord på det i en kronikk i Aftenposten  
  • Dette innlegget av Anne Brith fikk meg til å pakke inn gaver som vi skal gi til noen som vil bli ekstra glad over en ekstra gave til jul. Tidligere har vi kjøpt det Petrus ønsker seg aller mest, pakket det inn og gitt det til noen som ikke får så mange ønsker oppfylt som han, men nå ønskes det ikke slike gaver mer. Det er et ønske at gavene skal inneholde opplevelser. Det treffer nok flere, men Petrus har mindre forhold til kinobilletter enn det han vil ha over lat annet :D Men, spill og opplevlser skal det bli. Det er samlende for flere.

 

Det var en bitteliten innsikt i min verden den siste uken. Og jeg håper fortsettelsen er like fin som starten .

Har du hatt fine opplevelser eller lest noe du gjerne vil dele ?

God fredag og god helg

 

Petrine


 

Annonse


I dag har jeg brukt dagen på å forberede hva jeg skal gjøre frem mot jul. Jeg har skrevet lister, pakket inn de gavene som er i hus og funnet ut at jeg trenger litt til både adventstiden og julen som kommer. Jeg manglet pakkelapper, gaveposer og gjerne noe som kan få Petrus til å lage gaver. Vi pleier å ha et lite juleverksted før jul, hvor Petrus produserer gaver som han gir bort. Vi trives med det. 

Personlig er jeg ikke like god på å løpe rundt i butikker, og  jeg har kommet til at å handle på nettet er et godt alternativ. Jeg fant frem til partyking.no. Der søkte jeg opp jul og det dukket opp både praktiske og morsomme ting som kan brukes i tiden fremover. Jeg fant cellofanposer til årets karameller, servietter som minnet meg om en julefilm, det jeg trenger for å få fine pakker til jul og ikke minst en tusj som fungerer godt til å tegne på porselen eller glass. Petrus har med hell tegnet krus og små skåler som han har gitt bort ( og som mammaen har gjemt unna ) med slike penner. De kan jeg gå god for. Både pennene og de bruksvennlige gavene som krus er.

Partyking har alt du trenger og alt du ikke viste at du trengte for å arrangere festligheter. Det er genialt at du finner det på et sted. Det være seg om du leter etter utstyr til karnevalet, til temafesten eller til bursdagen. Selv falt jeg for at jeg i  disse førjulstider kunne  trykke meg inn på julegavetips til de jeg kjenner. Det er organisert ut fra alder eller ut fra hva slags relasjon man har til den enkelte. Det er like enkelt å finne ting trenger til andre morsomme anledninger, – og selv jeg finner lett frem på siden.

Sist, men ikke minst så hadde de adventskalendere med sjokolade! Det kunne jeg finne på å gi til de rundt meg før nedtellingen starter, slik at de får en liten kos hver dag i desember.

 

Har du handlet på eller hørt om Partyking før ?

 

Petrine

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre


I forrige uke så kjørte jeg forbi et hus, hvor det var pyntet til jul.
Der sto det et juletre og lyste opp, – og jeg trodde ikke det jeg så. Jeg har nemlig vokst opp med at juletreet skal opp den lille julaften, hvor det å vente på treet og gavene gjør at følelsene har boblet i kroppen. Det har vært en viktig del av tradisjonen. Og akkurat til jul er tradisjoner viktige. Derfor ble jeg forundret da jeg tittet inn gjennom vinduet jeg kjørte forbi, til tross for at det har vært jul i butikkene i lange tider så måtte jeg se på datoen. Jeg pustet lettet ut fordi vi enda skriver november. Det er nemlig så mange ting jeg vil rekke før vi skriver 3. desember.  Etter den dagen så skal det bare være kos og hygge ( og en trillion med juleavslutninger med beskjeden:  Husk å ta med kake, kaffe og småpenger til lodd )

 

Her er noe av det jeg har lyst til å ha i boks før vi tenner det første lyset:

  • Jeg har planer om å ta julebilde av minstemann og få trykt opp julekort. Ha, ha jeg har forsøkt å få minsten med på fotografering, men vi har ikke fått til det. Neste helg, kanskje. Det er så mørk etter vi er ferdige med jobb og skole de andre dagene
  • Jeg har noen ting jeg skal strikke ferdig ( og likevel så kjøpte jeg garn til denne genseren til Petrus i dag. Det var noe ved gutten her som minnet meg om pjokken vår, og dermed var et nytt prosjekt i hus. Men først det jeg har på planen )
  • Petrus har en plan om å lage Empire State Building som pepperkakehus. Jeg har satt 16 åringen på tegnejobben, så får vi se om vi klarer utfordringen sammen. Så å bake pepperkakehus
  • Skrive ønskeliste. Jepp, jeg har det enda :D Selv om det er vanskelig å få ting på den.
  • Lage en oversikt over hva Elf skal gjøre de ulike dagene i desember: Det vil si en liste over hva vi skal gjøre også. Noen ganger kan jo Elf komme med noen hint om morgenen.
  • Handle alle julegavene, eller de som ikke er ferskvarer. Til noen er en matkasse et hyggelig alternativ.
  • Samle alle de gamle julefavorittene på min egen spilleliste på Spotify
  • Ta julebilder til desemberinnlegg til bloggen
  • Dra ut i skogen og lage dørkrans av gran
  • Gjøre ferdig to ferdigstrikka nisseluer. De trenger å få festet trådene, få på seg dusk og ta seg en tur i vaskemaskinen. Nisseluer hører ti i adventstiden
  • Lese boken jeg fikk av ei venninne for mange år siden. Den heter juleskrinet og jeg leser den hvert eneste år.
  • Finne frem julebøker, julefilmer og musikk. Vi lever jo som levninger fra retrotiden og musikken kommer også fra vinyl
  • Dra på teatertur med jobben. Vi skal se boken om Mormonerne. Det gledes

Det var litt av det jeg har planer om å få unna i løpet av denne måneden. Så får vi se da, om vi bare kan konsentrere oss om å bake, lese bøker, se film og ta det med ro i desember.

Nyt kvelden!

Petrine

 

 

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre


10 november, 2017

Akkurat nå

Akkurat nå har jeg tenkt til å gi dere en mikrostor situasjonsrapport

Akkurat nå
– har jeg tent stearinlys og krabbet opp i sofaen
– har jeg bakt og pyntet sjokoladekake til helgens hockeyturnering
– hører jeg at regnet trommer mot terrassebordene
– tenker jeg at jeg skal bake horn med ost og skinke til neste måltid
– oppsummerer jeg dagens foredrag om mobbing i hodet, jeg tenker i gjennom det
– kjenner jeg at øyenlokkene er i ferd med å lukke seg, jeg trenger en høneblund.

Det skal jeg jammen ta før jeg baker deilige horn til gutta og meg .

Ha fortsatt en god fredag

Petrine


07 november, 2017

På den røde løperen

 

Noen ganger så er man på den røde løperen uten å være på fest. Her er handler det om bevegelse og glede, – på en ettermiddag. En helt vanlig hverdag!

Det har seg nemlig slik at byen vår har laget et rødt belegg på gang og sykkelstier, – og vi synes det er kult !

Like kult som å være i farta. I helgen var det skøyter og skateboard som var greia.

Ha en fin og glad uke :D

 

Nann Karin Solvang

 

LagreLagre

LagreLagre


07 november, 2017

Tårene som presset på

 

Åh, jeg kjenner tårene presse på.

Jeg er i butikken for å kjøpe tyttebærsyltetøy.
Minstemann har bestilt det til dagens middag.
For å komme til kassa må jeg forbi bladdisken,
– og der slår det imot meg:

«Kom i superform i løpet av fire uker».

Jeg kjenner tårene presse på.
Det er ikke tid og sted for hulking,
– men akkurat nå føler jeg at en tur i butikken er like krevende som et maratonløp.

Jeg leter ikke etter superformen,
– jeg ønsker å stå gjennom hele hverdagen
uten å måtte sove
etter hver aktivitet jeg har gjennomført…

#utbrent

p

Dette er også et innlegg i under temaet #utbrent. Jeg er sakte på vei tilbake til arbeid og hverdagsliv, – og mye av det jeg legger ut har jeg skrevet tidligere.

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre



 

Gamle ord om igjen

Min barndom på 60 – og 70 – tallet hadde andre verdier og annet syn på barn enn vi har i dag. Jeg opplevde å vokse opp i et nybygd boligområde som rommet mange arbeiderfamilier innenfor betongveggene. Det var nok ikke overflod av penger og materielle goder, men jeg kan aldri huske at jeg manglet noe eller at vi hadde dårlig råd. Vi var ikke blant de første som hadde tv, men vi hadde ski, akebrett, fiskeutstyr, båt og tid til å gjøre ting sammen. Jeg vokste opp i et hjem hvor vi var ute i naturen mange dager og helger i løpet av et år, og hvor jeg ikke kan huske annet enn sol på sommeren, snø på vinteren og flust av bær i skogen på høsten. Utenfor husveggene yret det av andre barn. Det var alltid mange å leke med! Innenfor vinduene var det alltid foreldre hjemme. De lot oss leke fritt, men blandet seg inn når det var nødvendig. Mitt barndomsparadis var nok mest av alt utendørs, på stranden, i skogen, på fjellet, på veien og ikke minst på den store gressplenen hvor vi lekte oss igjennom barndommen. Vi sanket materiale til hytte og bygde de uten kyndig veiledning, vi klatret i fjell, hoppet paradis, kranglet, lekte og ble venner igjen.

Det går nesten et halvt århundre før jeg skal få oppdra en liten gutt. Han som jeg ventet alt for lenge på. To streker dukket opp på testen etter at jeg hadde kastet det snøret som håpet hang på. Jeg hadde gitt opp tanken og sørget meg gjennom tapet over å ikke få bli mor. Det handlet om tilfeldigheter, om storken som ikke kom og om at kroppen min ikke holdt på fosteret når det først hadde tatt seg en liten plass i magen min. Det var med skrekkslagenfryd jeg konstaterte at jeg var gravid på nytt. Det i en alder hvor prognosene for at det kan gå galt var store. Både pappaen og jeg håpet at vi skulle få møte verdens beste gave om knappe ni måneder, en gave som viste seg å være Lykkens sønn.

Jeg skal oppdra et barn i en annerledes verden, hvor man organiserer bort en del av familielivet. Barnet går på babysvømming, er med på mors fitness og på babysang lenge før barnehagen overtar ansvaret for offentlig oppdragelse. Det er satt rammer rundt barnets frihet gjennom offentlig barnepass og organisert fritid, noe som gjør meg skeptisk. Jeg tror barn gjennom en fullsatt timeplan kan miste erfaring og opplevelser som jeg vil gi min lille gutt. Jeg, som mamma, har nemlig et ønske om at barnet mitt skal få tid nok til å kjede seg, få mulighet til å møte uventede oppgaver og til å være spontant aktiv sammen sine venner, slik at han blir kreativ, selvstendig og problemløsende gutt som kan trives i sitt eget selskap. Det med trygge voksne som støtte.

Jeg rakk et langt og inspirerende yrkesliv som barnløs. Egoisten i meg og det faktum at nærmiljøet er tomt for barn på dagtid førte til at vi valgte barnehage til gutten vår. Gutten trives der, hvor han har venner, er sosial i lek og har gode voksne rundt seg. Vi har tro på at gode barnehager er et godt supplement til hjemmet, men vi har en bevissthet i forhold til at barndommen også skal romme tid sammen med familien. Vi har øremerket ettermiddagene og kveldene til å være hjemme og i nærmiljøet. I tillegg har vi begge valgt å arbeide redusert for å være med gutten som farger dagene våre glade.

Den gang da vi var små var det Barne-tv hver tirsdag. Det er en forvirrende jobb å skulle veilede vår lille pode i en jungel av muligheter og i et hav av informasjon. Nå er sannheter og uvirkeligheten bare et tastetrykk unna, og vår jobb er å finne det kartet som gir et godt bilde av den digitaliserte verden. Vi vil jo at han skal være kompetent både der og ikke minst sosialt sammen med sine venner. Hadde jeg blitt fortalt at barndommen skulle forandres fra å være hjemme med venner i aktiv utelek det meste av dagen og året til en verden hvor barndommen er institusjonalisert og digitalisert så hadde jeg trodd det var science fiction. Jeg har hengt med så langt, og vet det er virklighet.
Uvirkelig nok. Like uvirkelig som at jeg ble mor til verdens vakreste under!
Jeg er takknemlig for at verden går fremover og at jeg må holde meg ung med den.
Det er jeg programforpliktet til!

Gutten min fortjener det!

Jeg minner om at dere kan være med på trekningen om boken Mammarådet her. Den belyser også mammarollen anno 2014

Petrine

LagreLagre

LagreLagre


Nå har jeg ikke fasitsvaret på hva barn synes er en god lek, men jeg vet at de mener at det er frivillig og noe de styrer selv. Men, jeg har noen tanker om hva god lek kan være, – og det har jeg listet opp her.

  • Det er når barn er i lek på eget initiavitet
  • Det er når barn er sammen i leken over tid og at de er opptatt av hva de holder på med.
  • Det er når barna skifter roller og er enige om hva leken skal inneholde og hvor veien videre er
  • Det er når de er i leken med hele seg, latter, alvor, glede, bevegelse, forandring og innlevele.
  • Det er når vi ser at leken er en verdi i seg selv.
  • Det er når de møter de andre med respekt
  • Det er når de stopper opp og utveksler kompetanse for så å fortsette videre.
  • Det er når de bruker fantasi og kreativitet
  • Det er når mange er sammen og når de møter hverandre med respekt, tar i mot hverandres innspill, enes om forslag, er skapende og har det gøy
  • Det er når de har det lystbetont
  • Det er når de glemmer tid og sted
  • Det er når de later som og gjør ting «på likksom»

Birgitta Knutsdotter Olofson sier at «kjennetegn på god lek er når barn viser enighet, gjensidighet og alermering»

Det var dagens lille bilde på hva en god lek kan være.

Petrine

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre


I dag har jeg lett i arkivet til den gamle bloggen. Det har temaet værstinger, og jeg kom på det da jeg leste følgende overskrift i avisa: Han vil samle verstingene i en klasse. Reportasjen handler om at det er bekymringsfult at vold og utagerende atferd er økende og har et forslag er å opprette en egen klasser for de som lager bråk. Nå er det ikke slik at jeg skal debattere dette, men jeg kom på at jeg har skrevet et innlegg om dette tidligere. Og det har jeg tenkt til å dele på nytt i dag:

Jeg hadde en gang en tanke om at jeg hver torsdag skulle komme med et tema, en problemstilling eller noe som er rettet mot barn eller foreldrerollen, som et torsdagstema. Jeg forsøker igjen, – og dagens tema er knyttet til at jeg møter på atferd som kan være vanskelig å forstå eller å hanskes med.

Gjennom mange års arbeid med barn og unge så har jeg erfart at det finnes mange som strever med å få til eller som blir utelukket fra samspill med de andre. Det vil si at barnet kan streve med ferdigheter som trengs for å bli sosialt deltakende i samhandlingen eller at de møter på andre som strever med det samme. Det vil si at de møter på mobbere eller andre som eksluderer dem. Jeg tror nemlig at det i tillegg til arv og personlighet også kan handle om tilfeldigheter om et barn får bli med eller ikke.

Sørgelig nok!

Reaksjonen til de som ikke får bli med er ikke ensartet. Noen blir stille, innesluttede og får vondter, andre finner seg andre å være sammen med og noen blir utaggerdende. Den sistnevnte gruppen er den som kan få tilnavnet «Værstingene!».

Stigmatisert og plassert!

Da jeg var barn så hatet jeg at noen andre fortalte meg hvordan jeg var, – jeg liker det ikke i dag heller.

Det er lettere å forholde seg til tilbakemldinger som beskriver egenskaper og hendelser enn å bli definert av en som ikke sitter inne i mine følelser og tanker. Og med det som utgangspunkt for tanekrekken så kan jeg bare stille meg undrende til hvordan det er å møte verden for denne «VÆRSTINGEN!».

Dere vet det barnet som slår, ødelegger lek, banner, sparker og som er tydelig i miljøet det omgås. En tydelighet som understreker og forsterker vanskene det har med de sosiale spillereglene.

Når jeg kan bli usikker av at det blir stillhet i det jeg kommer inn i et rom om det er to som sender hverandre et blikk eller ved at jeg oppfatter latter som jeg ikke forstår utspringet til, så lurer jeg på hvordan det kan være for et lite menneske å møte voksne og barn som har definert hvem det er. Jeg tror nemlig det kommer til uttrykk i hvordan vi møter det, kroppen har sitt eget språk i tillegg til ordene vi sier. Plutselig kan det være vi som understreker eller underbygger handlingene til barnet. Det betyr ikke økt mestring eller selvbilde, dessverre.

Jeg lurer på hvordan det å være forelder til det barnet som tydelig preger miljøet med sitt nærvær, dog ikke alltid med handlinger som oppleves positivt av alle de andre i nærheten.

Jeg sier ikke her at jeg ikke bryr meg om barna som blir utsatt for støy, ufin atferd og ødelagt lek eller skoledag, men denne gangen så prøver jeg å tenke på de som kanskje aldri får en positiv tilbakemelding på barnet sitt eller på hvem de er.

Jeg blir glad når jeg ser at barnet mitt trives sammen med andre barn, når barnehagepersonalet eller andre kommer med morsomheter eller opplevelser de har hatt sammen vår lille pode, og jeg vet ikke hvordan jeg hadde taklet det om jeg fant han alene eller i en konflikt oftest når jeg hentet han.

Jeg kan bare tenke meg inn i smerten. Vi vil jo at barna våre skal ha det godt, ha venner og trives.

Med en utaggerende atferd så kan det være vanskelig å komme i mål.

Målsetningen med dette innlegget er ikke at vi skal putter fingrene i ørene og hendene foran øya med hensyn til «Værstingens» atferd, men jeg vil at vi som voksne skal tenker over hva vi formidler av ord, av handlng (Det kan være dette barnet som ikke blir bedt i bursdag) og hvordan vi møter egne barn som naturlig nok er oppgitt over at miljøet blir preget av forstyrrende atferd.

Jeg vil at dere tar bort merkelappen dere har på dette barnet som famler rundt i blinde og at dere hilser på det når dere møter det med et enkelt lite : «Hei!»

Gjør det samme med foreldrene også.

To små ting, som kan bety så mye …

Jeg snakket med en narkoman en gang. Han hadde vært i butikken og da han kom ut så var han jublende glad for at kassadama hadde smilt, sagt hei og ønsket han en god dag. Han var så glad at han gråt. Jeg tror ikke jenta i kassa var klar over hvilken glede hun spredte, men hun fikk i alle fall en ung mann til å føle seg som en del av, i stedet for å føle seg utstøtt av, hverdagslivet.

For en liten stund!

Jeg vet at det kan være vanskelig å hanskes med utaggerende atferd.

Jeg har mer enn en gang vært oppgitt og fortvilet over at jeg ikke til enhver tid har klart å ivareta alle barna i barnegruppen fordi jeg ikke kunne overse eller hjelpe det barnet som er utaggerende.

En gang i jobb så følte jeg at jeg hadde forsøkt alt og oppgitt sa jeg til barnet det gjaldt:

» Jeg vet ikke hvordan vi skal løse det her! Det er ikke så lurt å stikke av, å slå eller å rive ned hytta de andre har bygd, hvordan synes du vi skal løse det? »

«Gi meg klistremerker når jeg er grei» sa det lille barnet!

Det har jeg ledd mye av i ettertid, – og jeg kan fortelle at klistremerker nok ikke hjalp, men barnet hadde et viktig poeng. Det ville bli sett for det som var bra, og ikke bare når det lagde av kaos.

Det hører med til historien at jeg husker dette barnet som veldig morsomt og kreativt.

Også dette barnet var noe mer enn den mest synlige atferden,

som de fleste andre .

 

Petrine

 

 

 

LagreLagre

LagreLagreLagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre


Jeg er hos legen og jeg registrerer hva som blir sagt:
» Nå kan jeg ikke høre på hodet ditt mer, jeg må lytte til kroppen din! For deg! Den sier stopp! »

Jeg hadde sluttet å sove om natten,
jeg hadde vansker med å planlegge
og jeg hadde vansker med å finne ord.

Det har vært sånn en stund!
For det er lenge siden jeg hadde ord til å skrive gode innlegg,
siden jeg klarte å lese en bok
eller siden jeg har klart å konsentrere meg over tid.

Det som har vært mer dagligdags er smerter i kroppen, en total følelse av å være sliten og av å ha en hjerne som går på lavgir. Eller en hjerne som er totalt er på utsiden av hodet, på høygir.  Jeg har liten oversikt og kort lunte, – og jeg vet nok innerst inne at det er noe riv ruskende galt, men det har kommet gradvis. På den ene side har jeg hatt tanker om at jeg er alvorlig syk og på den annen side har jeg trodd at det skal gå over.  Jeg har møtt vanskene. med å fortsette fordi jeg har hatt en vilje og et ønske om å opprettholde det som er normalt.

Dessuten så føler jeg det skamfult å ikke klare å fylle hverdagene med det jeg selv ser på som vanlig.

Tilbake til legekontoret:

Jeg hører hva som blir sagt og kjenner tårene presser på.
Jeg forstår at det betyr at jeg skal sykemeldes og jeg vet legen har rett.
Hun sier at jeg skulle hørt på henne før

Fordi det livet jeg har levd de siste årene har satt spor.

Dype, – i kroppen min.

Den har skreket så høyt den kan, men jeg har vært døv.

Sykemelding er et faktum.

#utbrent

P

Del gjerne om du kjenner noen andre som ville ha godt å vite at det er flere i samme bås.

Dette er skrevet for et år siden,  men jeg har en temapreiode om utbrenthet nå . Hold deg gjerne oppdatert gjennom facebooksiden :D Jeg er dessverre ikke helt på bena enda, – og det er noe av årsaken til at bloggen ikke er så levende som jeg hadde ønsket .

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre


Page 1 of 4412345...102030...Last »