Det er slutten av året. Det er dagen hvor vi skal på besøk og hvor jeg skal fotografere inngangen til et nytt år, en større kommune og et gigasvært fylke.

Det er slutten av året. Det er dagen for å finne frem ny almanakk, bytte kalender på veggen og glede seg over et helt nytt år med gode dager.

Det er slutten av året. Det er dagen for å ønske alle dere et gnistrende godt, fargerikt og godt år. Som ei venninne skrev på statusen sin i går: Lev, elsk og et. Klarer man det, så er man godt på vet til gode dager!

Det er slutten av året, – og det er bare å si: Jeg ønsker deg et riktig godt 2019

Petrine


Sånn på tampen av året så er det helt naturlig å ta et lite tilbakeblikk på året som har gått. Jeg kan med sikkerhet fortelle dere at det ikke har vært et kjedelig år. Det startet alt for spennende, siden fjorårets julegave var å få en kreftdiagnose. Så 2019 har vært annerledes fra start til slutt.

Annerledes, ensomt og fint!

Annerledes! 
Mye av regien lå i andres hender og jeg har levd  etter en timeplan som ble kreert av helse – Norge. En timeplan som var snekret ut fra meg og mine behov. Ved å følge den så ble jeg ivaretatt av de flotteste og varmeste menneskene. Jeg ikke få fullrost de som har forklart, gitt medisiner, delt smil og varme underveis, – der jeg har vært på en ukjent og utrygg vei. Det har vært godt med så mye kompetanse og mellommenneskelighet  hele veien. Leger og pleiere har formidlet at de vil meg vel, de vil ha gode resultater og de har vært min beste heiagjeng. Så en stor takk til alle de gode menneskene som møtt gjengen min og meg på en god måte #Takknemlig

Ensomt!
Et av målene jeg satt meg da jeg fikk diagnosen var et hverdagene skulle gå omtrent normalt. Det kan jeg med hånden på hjertet si at vi har klart å få til! Der jeg har driftet huset på hjemmebane, tatt ansvar for at hunden har fått gode turer og for at det har vært middag på
bordet, så har Petrinemannen kjørt på trening og fulgt opp det som har foregått utenfor hjemmet. Det betyr at gutta først på dagen har vært på jobb, – og på ettermiddag og kveld oftest har vært opptatt av trening og aktiviteter. De har vært mye på utsiden av huset og jeg har til tider følt meg både ensom og venneløs. Det til tross for at jeg er ei som trives godt i eget selskap og faktisk er avhengig av egentid for å ha det bra. Det har derfor vært godt å jobbe bittelitt igjen, det er mye trivsel og normalitet i det.

Fint! Det har vært så deilig å sette pris på hverdagene, – på alt fra matlaging, lekselesing og turgåing  til vekking av en trøtt pjokk om morgenen. For å ikke snakke om de dagene vi har hatt tid til å vandre rundt i pysjen i mange timer, – og bare har latt humla suse. Det er mye man kan si om å havne i en krise, men for meg betyr det at jeg er mer takknemlig enn tidligere. Og jeg har aldri vært utakknemlig

Heldigvis så har 2019 hatt flest gode dager, – det har vært rom for turer til fjellet, for turer til familie og for opplevelser utenfor huset. For Petrus så tror jeg at å være på Gaustatoppen var et godt alternativ til Galdhøpiggen, – at Hafjell, Hamar og Lillehammer tilbød morsomme og hyggelige opplevelser sammen folk vi er glad i og en telttur med fiskestang og badetøy har laget bilder til minneboka. Gode minner.

Så vi kan si at vi er glad for 2019, og for alt vi har fått lov til å oppleve sammen.

Vi har planer for 2020 også, – og jeg skal dele litt av de her:

  •  Jeg skal fotografere mer. Det sto på to do lista for 2019, men det kokte litt bort. I år skal jeg presse meg selv utenfor komfortsonen ved at jeg skal fotografere for Moss 2020. Byen min, – fyller 300 år  Jeg har batterier til ladning, har sekken full av varmeputer til føtter og hender og jeg er klar for å fotografere inngangen til et nytt år i morgen. Jeg har nemlig sagt ja til å være med i en gjeng som skal dokumentere jubileumsåret i nye Moss. Det betyr at jeg må finne ut av ting jeg ikke kan, jeg må bruke kameraet mer aktivt igjen og jeg tipper at jeg har tilegnet meg mer fotokompetanse ved årets slutt.
  • Vi skal ut å reise.
    Vi skal minst en tur til fjells for å stå på ski og kose oss med snøen. Det må vi, hvert eneste år.
    Jeg har lenge lovt Petrus en tur til New York for å se på Madagaskarpinnvinene, – og jeg har lyst til å bare gjøre det. Så raskt jeg er ferdig med den behandlingen som holder meg her, og når reiseforsikringen virker igjen,  så er vi klare for noen dager i «the big apple» Da pjokken vår er opptatt av Icehockey, så kan jeg røpe at vi kommer til å se en kamp med New York Rangers. Stor stas !
    I anledning byjubileet så arrangeres det en vannsportuke i Moss. Det betyr blant annet at det blir arrangert en leir hvor det blir opplæring i ulike vannaktiviteter, – blant annet kiting og kajakkpadling. Denne leiren har Petrus fått plass på, noe som innebærer at vi foreldre også får lov til å være med. Det blir stas, – både med vannsportuke og leir.  Så vi skal på en øy rett ute i her, for å leke oss og ha det kjekt med vann.
    I tre år har jeg lovet Petrus at han skulle få delta på en hockeyleir. Men, det har kommet noe i veien, – men i 2020 så er vi klare for en uke i Lysekil, for å kose oss med sommer, sol og bading, men også fordi minstemann skal få lov til å delta på en Hockey sommerskole. Endelig!
    Utover det så er ikke ferien fastlagt enda. Petrus er jo så heldig at han har en mamma som har like lang sommerferie som han, – noe som gjør at vi kan rekke veldig mye om vi planlegger det riktig.
  •  Det viktigste for 2020 er å ha friske og gode dager sammen med gjengen min. Ingen over og ingen ved siden.. og jeg har tre ord som er viktig for meg i det neste året. Det er FRISK, TAKKNEMLIG og RAUS

Jeg avslutter med å takke for at du leste, – og med å ønske deg et riktig godt 2020!

Klem og gode ønsker fra
Petrine

 


30 desember, 2019

Det er en deilig julemorgen ..

«Det er en deilig julemorgen… »
Jeg hører sang fra badet.
Det, –  og strålende fra dusjen.

Petrus synger i dusjen og gleder seg over nok en fridag.

Det gjør oss så godt, all denne tiden.
Det til tross for at det gjør at alle rutiner sklir ut og at ingen ting er målrettet.
Ingen ting annet enn å være.
noe vi kanskje er for dårlige til i hverdagene.

Jeg hører at dusjen slukkes, at sangen stopper og at Petrus roper:
«Mamma, jeg har glemt å ta med meg klær, kan du hjelpe meg?»

Og det kan jeg!

Velkommen til vår feriehverdag!

Ha en fin start på 2020

Petrine :D


05 november, 2019

På dagens to do liste

Det er tirsdag, og i dag var det kuldegrader da jeg sto opp. Nå er det fyr i peisen og jeg har brukt dagen til å lytte til en lydbok, rydde og ikke minst å strikke. I dag er det godt å ta det rolig, – men det står litt på to – do – listen likevel.  Jeg deler den med dere:

  •  Fotografere litt her hjemme. Jeg er skikkelig dårlig på innendørsfotografering, og har som mål å trene litt på det.
  •  Planlegge morgendagens undervisning
  •  Dra til Sarpsborg, minsten skal spille hockeykamp. Det i en kald hall, så å få på seg godt med ulltøy er også viktig for at dagen skal bli god.
  •  Pakke inn noen kalendergaver , – og julegaver, for jeg skal forsøke å levere fra meg noen gaver til helgen.
  •  Strikke litt mer på det jeg holder på med. Jeg har alltid nye planer i hodet, når jeg holder på med en ting. Det vil si at det er hyggelig å ha strikketøy, men det er også hyggelig å drømme om et nytt.
  •  Betale regnininger, – ja , det må til det også
  •  Gå gjennom viktige datoer og plotte inn i kalenderen ut året.
  •  Slappe av foran peisen med en kopp te
  •  og som alltid, trene litt og gå en tur

Håper du har en fin, fin tirsdag ! For meg er det hverdagen som er viktigst.

Petrine


01 november, 2019

Velkommen, November

Det er bursdag her i huset i dag, – Petrinemannen fyller år. Det er en hyggelig måte å starte en ny måned på. En måned hvor dagslyset viser oss at det er vinter og som i Alf Prøysen sin sang om månedene blir definert som grå og trist.
Jeg pleier å kose meg med November !  Jeg tenner stearinlys, jeg slapper av hjemme og jeg forsøker å komme i havn med gaver før desember starter.

Har du noe hyggelig å dele fra Oktober?
– Ja, jeg koste meg sammen med gjengen min på en mikrostor høstferie. VI var en dag på Daftøland, ved Strømstad.
– For min egen del så har jeg gått på et lite kurs i redigering av bildefiler.
– En tur til Gjøvik, et sted jeg ikke har vært før,- og hvor jeg synes det var kult at hockeyhallen lå inne i fjellet

Er det noe du vet at du skal gjøre i november 
– Ja, jeg vet at jeg skal pakke noen kalendergaver og lage liste over hva slags sprell Nisse Nils skal gjøre i år. Det nærmer seg advent og mot slutten av måneden så vet jeg at forventningene stiger hos 9 – åringen vår. Jeg kjenner at jeg gleder meg til adventstiden og over å pakke inn gaver.
Utover det så vet jeg at jeg kommer til å tenne mange stearinlys, jeg skal strikke litt og aller helst være litt sosial. Invitasjon mottas med takk <3
Sikkert er det også at jeg vil bli å finne i noen hockeyhaller, samt på en fotballarena. Det blir kjekt. Jeg vet at Petrus gleder seg, og derfor synes jeg det er helt innafor å tilbringe noen timer hver uke ved en idrettsarena. Men, har man lov å si at det noen ganger er veldig mange kamper? , – uten at man er en dårlig mamma for det.
Jeg tror jammen jeg skal levere en lottolapp også, – jeg har en drøm om at vi får  litt mer funksjonell plass i heimen. Og her i dag så fant jeg drømmehuset mitt på Finn.

Har du noen novembertradisjoner? 
Den første helgen i november så er det Allehelgenshelg, – og da er jeg alltid oppom kirkegården. Oftest mer enn en gang. Jeg synes det er vakkert med alle lysene og så er det en myldrende ro på slike dager. Det er vel den eneste tradisjonen som jeg vet om. Jeg pleier oftest å bestille julekort da også.

Hva slags mål har du for denne måneden? 

  •  Komme i havn med de fleste av julegavene
  •  Ta bilde til julekort
  •  Bestille julekort
  •  Bevege meg / trene minst 4 ganger per uke ( Instagram: Friskeremamma)
  •  Pakke ferdig kalendergavene
  •  Øve på lightroom
  •  Skrive noen små hilsner til noen som jeg synes fortjerner det .

Dette ser jeg frem mot
Jeg gleder meg til å dra på konsert med kollegaene mine. VI skal på Eva Weel Skram I fredrikstad. Det skal bli kjekt.

Denne matretten skal jeg lage: En varmende suppe, – fra bunnen.

Petrine


Det er kanskje ikke så mange som vet det, men i tidligere år så reiste jeg masse.  Det har vært veldig godt, – og kanskje spesielt fordi man er avkoblet fra resten av verden, vi har nok av tid, alt vi eier er i en ryggsekk og dagene blir fylt med opplevelser. Det å oppleve nye ting, være på nye steder, lukte nye lukter og tenke nye tanker er spesielt godt for meg, for slike ting gir meg energi. Det betyr også at du husker masse rart. I dag vil jeg dele noen få av de opplevelsene jeg husker med dere..

Man lærer:

  •  at det er lurt å ha med gangbar valuta, vann og litt mat i sekken. Erfaring er at ekstremt mange timer uten føde på et ukjent sted, kan få deg til å styrtgrine og stjele en annen sin avis på en flyplass. TA en titt på innlegget her 
  • at når man binder en levende gris bakpå en moped så hyler den ekstremt, – ja, som en stukket gris. Dette opplevde jeg på et marked nord i Vietnam.
  • at Stamsund er i Norge, nærmere bestemt Lofoten. Det var flaut å stå på den andre siden av jorden og erkjenne for en italiener at man ikke hadde peil på hvor Stamsund var. Han førsøkte til og med å stave ordet, for han trodde jeg ikke forsto hva han sa, – men der tok han feil. Nå vet jeg med sikkerhet at Stamsund er i Lofoten, – og jeg har vært der-
  • hvilken vei man skal sitte på et toalett i gulvet, når en indoneser åpner døra på bussens toalett i det du har tenkt å forsøke denne anretningen i gulvet. Han ser på deg og sier: «You sit the wrong way! «
  • at i Thailand er de forvirret i forhold til de norske årstidene. Jeg var på tur i Chang mai, – og kom i prat med en Thai. Etter en liten stund så fortalte han at han hadde vært i Norge, han kjente en som bodde i Maridalsveien. Han hadde vært der på vinteren, i juli 1994.
  •  at man snakker Malayisk i Malaysia. Det skjekket vi ut etter at vi hadde ledd oss skakke av en sliten venninne som lurte på om de snakket Muslimsk i dette landet.
  •  at man får et foredrag om mynter og får se en spesiell samling, når man skal melde et tyveri på en liten øy i Thailand. Fyren samlet på mynter. Han fikk et par norske kroner av oss, og vi fikk meldt fra om alt vi var frarøvet.
  • at det er skummelt å våkne og se rett inn i et par mørkebrune øyne, men samtidig kjekt å erfare hvor handlekraftig man er. Jeg var før fyren ute av hytta.
  • at musikk i gatene på 17. mai ikke alltid har noe med Norges nasjonaldag å gjøre. Vi var på Bali på den 17. og løp avgårde dag vi hørte musikk.  Vi ble med på feststoget gjennom byen og på en fest på stranden i forbindelse med begravelser. Ja, de begravde flere samtidig, eller å begrave er vel å ta hardt i. De ble lagt på vannet og tent på. Så de brant opp!
  • at brunost har det best hjemme i Norge! Den smelter i 36 varmegrader.
    Vi fikk besøk av ei venninne fra Norge, på en av reisene våre, og hun hadde med seg brunost og melkesjokolade. Vi bodde på backpackers vis, -og det innbefattet ikke kjøleskap. Sjokoladen fikk vi på en eller annen måte gaflet i oss, men  brunosten ble spist av andre rundreisende som var innom Singapore. Der lot vi den bli boende i et kjøleskap, -og tilbakemelding i ettertid var at den ble spist opp.

Jeg fortsetter å del ulike lister med dere, med ulikt mellomrom.

Petrine :D


Da jeg gikk på lærerskolen , og da jeg tok master,  så fikk jeg noe opplæring i temaet: «Barn som pårørende.» Det vil si at jeg fikk en bitteliten smakebit på hva man burde gjøre om man traff barn  til familier i krise. Mye av det innbefattet samtaler, – og lite visste jeg da at jeg en gang skulle være den syke, min åtteåring skulle være den pårørende og at vår verden fikk seg et dytt fra den ene dagen til den andre.

Det var rett før jul at vi fikk vite at jeg skulle gjennom behandling for å bli frisk.
Vi var fortsatt de samme menneskene, men situasjonen hadde blitt litt annerledes. Timeplanen min ble i noen grad lagt av Sykehuset på Kalnes, – og jobben min fikk en stand in for meg. Alt føltes usikkert; –  jeg var redd,  noe de andre i gjengen også var. Kombinert med å kjenne på redsel, så våknet fighterinnstinket og en merkelig kombinasjon av ro og tro.

Midt i det hele så holdt vi krampeaktig på hverdagene. Det harde grepet rundt det hverdagslige handlet både om at det var viktig for meg, –  men mest av alt om at gutten vår skulle få de tryggeste rammene som vi klarte å gi i en uoversiktlig verden.

Gutten vår liker oversikt, rutiner og han synes det er kjekt om dagen i dag har med gjenkjennbare elementer fra gårsdagen. Min erfaring er at det ikke er bare min gutt som trygges av gode rammer, for det er oftest overgangssituasjoner/forandringer/bytte av aktivitet som skaper frustrasjon eller konflikter for andre barn også. Vår kjennskap til gutten vår og vår erfaring med at barn generelt liker å vite hva som skjer førte til at vi fortsatte å smøre matpakker, kranglet om lekser, kjørte til trening og organiserte hverdagene så normalt vi kunne.

En annen ting som jeg tok stilling til på vei hjem fra sykehuset var at jeg skulle fortelle pjokken vår om diagnosen samme dag. Det er mange som mener at barn får det verre om vi forteller de om det som er trist, leit eller vanskelig, men jeg har en annen oppfattelse. Jeg vet at mye av de vi formidler foregår gjennom hvordan vi bruker kroppen vår, – og derfor ville han føle at noe ikke var som normalt. Barn styres av og er sensetive for følelser, i større grad enn oss, så jeg er sikker på at han hadde kjent at noe ikke var som det skulle.  Jeg har en formening om at det kunne være verre for han, at det kunne gjøre han usikker og at han derfor kunne bli redd.
Ved første anledning så fortalte jeg alt jeg visste på en så enkel måte som  jeg klarte. Jeg følte meg trygg og uredd i samtalen med han, så uredd at jeg også fortalte om hva jeg følte og tenkte om situasjonen- og jeg opplevde at han forsto hva diagnosen innebar, og at jeg på nyåret skulle få behandling hvis mål er å bli frisk.

Jeg er ikke engstelig for å snakke med barn om vanskelige ting nå, men jeg må ærlig innrømme at også jeg skulle gjerne vært denne samtalen foruten. Man vil at hverdagene rundt barna sine skal være stabile, gode og inneholde en serie av bare gode erfaringer. Noe også jeg vil.

Jeg følte det som en hjelp at jeg har gjennom jobb har fått trening på å ta samtaler som kan gjøre følelsesmessig vondt. Dette, og vissheten om at pjokken hadde fått ærlige forklaringer da jeg mistet pappa, var en fordel.  Jeg brukte ikke tiden på å grue meg til å ha samtalen, men til å tenke ut hvordan jeg skulle legge det frem for han. Jeg valgte å komme inn på det i en samtale vi hadde. Jeg trodde at han ville ta det bedre enn om jeg først fortalte at vi skulle ha et møte og snakke om noe alvorlig. Ordene jeg brukte var en enklere versjon av det legen hadde fortalt meg, men innholdet var det samme. Jeg har en grunnleggende tro på at også ærlighet er med på å skape trygghet og tillitt, – også i den uvante situasjonen. Jeg er ute etter at gutten min kan stole på meg, at han skal føle at vi har tillitt til hverandre og at han skal være trygg på at vi ivaretar både hverdagen og hans behov for oversikt så godt  vi kan.

Pjokken lyttet, stilte mange spørsmål og konkluderte med at han ikke ville at vennene hans skulle vite om det. Han var redd for at de skulle erte han. Vi lot han styre det og satt litt munnkurv på oss selv.  Det fordi han ikke skulle få overøst et sykdomsbilde i hytt og vær. Slik hadde vi det en stund, helt til han en dag synes det var kjempevanskelig. Det ble mye å skjule. Vi hadde en samtale om hva han tenkte og om hvordan han ville ha møtt sine venner om de hadde en syk forelder. Han ga et godt svar. Ikke mange dagene etterpå så ba han pappaen om å bli med på skolen for å informere om sykdommen og behandlingen. Jeg fikk da jevnlig påfyll av cellegift og holdt meg i skolegården, så pjokken kunne være hos meg, mens pappaen styrte informasjonen. Det var sånn han ville ha det og det  var sånn han fikk det.

Etter den gang har han vært med på sykehuset, noe som var helt nødvendig. Han var redd hver gang jeg skulle få en behandling, – han forsto ikke hva det innebar. Etter besøket opplevde vi at hans forestilling overgikk virkeligheten. For han skapte det trygghet å få se, få høre pleiere fortelle det samme som meg og få en oversikt over hva jeg snakket om og hva jeg gjorde på sykehuset.

Jeg har møtt gutten min best jeg kan, – og jeg tror jeg har lykkes i å gi han en ærlig og god oversikt over situasjonen. Men, det til tross så er jeg redd han går med tanker og følelser han ikke snakker med meg om. Vi har oppfordret han til å snakke med lærer, med helsesøster eller andre voksne han stoler på om han trenger det. Jeg vet ikke om han trenger det, men at jeg tenker mye på det.

Det var dagens innlegg om hvordan vi har møtt vår pode som pårørende, – og det er egentlig skrevet fordi jeg i oktober hadde tenkt å sette lys på rosa sløyfe og de som er berørt av den. Og her sitter jeg med noen innlegg som jeg ikke har hatt mot til å dele. Da fikk dere en liten smakebit av hvordan vår verden har vært og hvordan vi har forsøkt å ivareta vår vakre lille, store gutt .

Petrine

 

 

 


Snart er dagen her, den dagen som mange flere enn Petrus gleder seg til. De gleder seg til det morsomme skumle, – og her hjemme planlegges kostymer med skrekkblandet fryd. Det nærmer seg nemlig Halloween, – den 31. oktober. Det er dagen før alllehelgensaften, – den dagen man husker på alle de man har mistet. Den norske kirke har knyttet dette til den første helgen i november, men de katolske har holdt på den 31. oktober.

Tradisjonen med «Knask eller knep» kom til Norge på 2000, – tallet, – fra amerika. Den er en ikke religiøs feiring, og den handler om å gå rundt å gi folk i nabolaget valget mellom en rampestrek eller å gi bort litt godteri. Det er denne tradisjonen som pjokken, her hjemme, knytter til den siste dagen i oktober. I tillegg er det et must  å lage lykt av gresskar.

Vi kan mene hva vi vil om julebukker eller skumle vesener, men begge tradisjoene har det til felles at de er fine arenaer for trening av sosial kompetanse.

  • Man må trene på å være en del av et felleskap. Oftest så går flere sammen, – og man må vente på tur, bli enige om knep, hvem som skal ringe på, hvem som skal snakke etc. Fin trening på sosialt samspill med andre.
  • Det å henvende seg til ukjente er ikke alltid lett. Det å føle seg klossete i slike situasjoner kan få forskjellige utfall, – noen blir stille og noen tar utrolig stor plass. Det å gå halloween kan være en fin arena til å trene seg på hvordan man henvender seg til ukjente, på å føre en liten dialog og å være hyggelig mot de som åpner døra. Det, selv om det er aldri så skummelt.
  •  Takke! Hos oss er det en selvfølge å takke, og skulle jeg eller andre glemme det, så får vi en påminnelse om det. Helt på sin plass. Vi bør vise takknemlighet for det vi får, selv om det bare er en karamell, og vise høflighet om den de kommer til ønsker å se et knep. Da tradisjonen var ny her, så kom jeg hjem og fant postkassa full av knuste egg, – ikke var jeg hjemme og ikke er det slik at vi må delta på denne tradisjonen. Husk på å takke og å lage morsomme knep
  •  Lære seg å ta vare på egen sikkerhet. Det er smart å snakke med barna på forhånd om forsiktighet ved å ta i mot godteri, at det er smart å holde sammen og at man også kan møte på voksne som ikke er så hyggelige eller som ikke har hyggelige hensikter.
  •  Lære om egne følelser: For å fungere godt i sosiale sammenhenger så er det et pluss å kjenne til egne følelser, gjenkjenne det og vite hvordan du kan regulere de, om det trengs. I forbindelse med halloween, så har vi også snakket om at det ikke er feigt å bli redd. Det er helt naturlig, – og da er det kjekt å holde seg sammen med folk en er trygg på. For selv om det er en lek, så skal det å forholde seg til frykt også læres. Hva er reelt, hva er skummelt morsomt og hvor går grensen for hva man orker å stå i. Nå er det ikke sånn at poden har vært så redd, men han har satt ord på at noen steder er det mer skummelt å bevege seg enn andre.
  •  Å dele og å gi. Halloween handler jo i tillegg til å få om å dele med andre. Det være seg om de kommer på døra for «Knask eller knep» eller om det er noen i gruppa som ikke våger å hevde seg selv og hente godter hos de man besøker. En fin mulighet til å trene på å gi ting fra seg, – dele plass med andre og ivareta andre gruppemedlemmer.
  •  Man vil ringe på mange dører, – og møte ulike folk, – og dette er en fin mulighet til å snakke med alle slags mennesker, – og ikke minst respektere alle de andre. Det selv om de kanskje er ulike oss selv.
  •  Forholde seg til reglene. Hos oss er det noen rammer som er knyttet til Halloween, feks at man ikke ringer på dører hvor utelyset er slukket. Det lureste er å ringe på der hvor det er gresskarlykter eller andre tente lykter på utsiden av døra, -og i tillegg så forventes det at barna, som tidligere nevnt, er høflige, takker og er hyggelige med hverandre.
  •  At man ikke lyser i mørket handler indirekte om sosial kompetanse, men et eller annet som reflekterer er det lurt å kle på seg. I respekt for sin egen sikkerhet og ikke minst for de som ferdes ute i trafikken på mørke kvelder. Spesielt på dager hvor flere mørke vesener er ute å går.

 

Happy Halloween, – det blir en skremmende og morsom kveld.

Petrine :D

 


08 oktober, 2019

I speilet

I speilet

Jeg var
fornøyd
med det
jeg så
i speilet

og

jeg
kjente
at jeg
umiddelbart
ble
5 cm høyere

#snakkpentomdegselv. #styrkekommerinnenfra

Petrine

Vær glad når kroppen er med på hverdagene, –  og for alt du får til !

 


07 oktober, 2019

11 ting jeg ikke liker

Sola skinner og jeg er på vei ut av døra. Jeg skal ut med Petrinehunden, før jeg skal ta en liten treningsøkt. Først av alt så skal jeg legge ut en av listene mine, – og av alle ting så handler den om ting jeg ikke liker

  •  Cherrox, – jeg bare rett og slett ikke liker dette praktiske produktet som innebærer råe støvler og kalde føtter. Jeg vet ikke hvor mange barnehagebarn jeg har varmet føttene på, fordi disse praktiske greiene ikke puster. Barnet blir svett og våt, og dermed kald. For i utgangspunktet så er de jo varme. Her i huset har Petrus hatt to sett med goretex å bytte på med, – på grunn av mora si.
  • Å være uforberedt på jobb. Kan du tenke deg, å stå foran en gjeng med ungdom og ikke vite hva du skal si? Jeg må helt ha undervisningsopplegg for minst en hel uke liggende på pulten min.
  • Å gå tom for batteri på kameraet i det drømmemotivet dukker opp. Jeg sier ikke mer .
  •  Folk som ikke stopper opp ved fortauskanten for å forsikre seg om at bilen stopper før de går ut i veien. 
  •  Å spise chilli og tro det er paprika 
  • Å våkne om natten og ikke få sove igjen
  • Smågodt,  eller syntetisk godteri, som jeg kaller det. Nei, gi meg en ren sjokolade
  • Kreft, folk jeg er glad i er berørt av denne sykdommen på ulike måter. #Fuckcanser
  • Å være tom for ideer og tom for ord, det vil si at kreativiteten lar vente på seg.
  • Å komme meg over dørstokkmila, både når det gjelder trening og når det gjelder å komme meg ut generelt. Hadde det ikke vært fordi jeg liker å gå tur, være med på ting, så hadde jeg slått rot her hjemme. Dette står ikke i samsvar med at jeg egentlig har det best når dagene fylles med opplevelser og med nye prosjekt. Noen ganger så tror jeg at kroppen er genial, men andre ganger så fatter jeg ikke at den ikke velger det som er best for seg.
  • Rot, jeg er en av de som kan havne midt i rotet og bli handlingslammet fordi jeg ikke vet hvor jeg skal starte. Noen ganger så frister det å bruke søppelsekker, og tømme alt , rom for rom ..

Det er ikke sånn at jeg går rundt å tenker på dette til daglig, men om jeg møter en gang med sure cherrox, kjører og en stikker ut i gata uten å kaste et blikk til siden eller jeg står og skal ta de bildene jeg har planlagt å ta. Ja, da kan jeg komme på dette…

Mest av alt er jeg fornøyd med hverdagen, – og nå skal jeg ut på tur.

Petrine :D


Page 1 of 6612345...102030...Last »