møkkamandag


For Petrus er det gull alt som glimrer og han er så stolt over belønningene sine. Så stolt at han har erobret den hylle i stua som er i alles øyensyn. Der, rett over Tv – en er det sirlig plassert gullforgylte hockeyspillere, fotballer i sølv eller bronse og for å ikke glemme hockeypuckene. Han ser på de med stjerner i blikket og er fornøyd med egen innsats, mens vi av den eldre garde tørker støv av trofeene i ujevne intervaller. Hans facinasjon for pokalenes glans og hans evne til å la det representere hva han har mestret er imponerende for meg. Jeg er nemlig skikkelig dårlig til å feire seire og ikke minst til å se hva jeg mestrer . Det meste er en selvfølgelighet.

Livets selvfølgelighet fikk seg et dytt da jeg fikk kreftdiagnosen før jul. Det som bare skjer andre, – det rammet plutselig oss. Man får seg en vekker og blir prisgitt de leger man møter  og den behandling man får.  Midt mellom legeavtaler, cellegiftkurer, stråling, trening og andre behandlinger, så sjonglerer jeg med gråt, redsel, optimisme, latter, takknemlighet, stå på mot, hverdagen og ikke minst mammarollen.

I det jeg fikk diagnosen, så visste jeg at det ville påvirke hele gjengen rundt meg. Det var supervondt, samtidig som det fikk fighterinstingtet mitt til å våkne. Jeg var rask til å definere hverdagene som det viktigste å kjempe for.  Den innbefatter nemlig de jeg er glad i, samtidig som det representerer det normale.
Jeg valgte raskt å fortelle minsten om  og hva legene hadde sagt,  Jeg har en formening om at Petrus hadde senset at det var noe, om vi ikke hadde fortalt det. Pappaen gikk i bakken, – og mammaen var en blanding av et helt følelsespekter. Jeg tok full sats og fortalte så enkelt og konkret som mulig hva legene hadde sagt. Han ble redd og lei seg, – og det har vi snakket om mange ganger.  Jeg opplever at han har tillitt til oss, – og midt i alt vi ikke rår over, så er det er ordene og ærligheten en styrke. Jeg føler nemlig at vi har ord, – også for det som er litt vanskelig. ( Han har forøvrig fått lov til å være med på sykehuset, og jeg regner med at de som har snakket med han der, har bekreftet det vi har sagt. )

Dagene har gått. Jeg har tatt for meg behandlingen bit for bit, –  en dag av gangen. Det har fugert. Jeg har klart meg godt underveis, hverdagen har vært så normal som vi kunne – men har fundert på om jeg er en god mamma når:

  1. jeg kjenner at lunta er kort
  2. jeg gråter fordi jeg er redd
  3. jeg forsøker å holde på fotfeste i en ukjent verden
  4. Jeg streber etter å lage middag, spise sammen og daglig ha tid til å leve oss inn i litteraturens verden.
  5.  jeg tørker Petrus sine tårer og trøster når han er lei seg fordi jeg skal miste håret.
  6. når jeg lar Petrus bestemme hvem som skal vite at jeg er syk og når vi skal fortelle det til medelevene hans. Jeg har tenkt at det er best at de vet, men det tok noen uker før Petrus var klar for å slippe katta ut av sekken.  Vi fulgte minstens tempo og lot pappaen være familiens informant til klassen
  7. jeg gruer meg til behandling og sier det høyt
  8. jeg lar Petrus bestemme når jeg skal bruke parykk. ( Det har blitt sjeldnere og sjeldnere )
  9. jeg forsøker å ha hverdagene så normale som mulig og ikke vil la sykdommen ta for mye plass
  10.  jeg føler meg frisk og ikke forstår alvoret i diagnosen og behandlingen
  11. jeg sa nei til å ha huset fult av barn, fordi jeg ikke ville bli smittet.
  12. jeg har lyst til å innfri alle Petrus sine ønsker, men velger å la han betale sykkelen han har spart til og si nei til mange andre ting
  13. jeg har latt pappaen følge til trening og selv har jeg bare sett på kampene hans.
  14. jeg  svelger klumpen i halsen når de andre barna forteller planer for sommerferien, – og vi ikke klarer å lage en fast plan mellom behandlinger.
  15. jeg går eller sykler tur med Petrus
  16. når jeg sitter på strandkanten å ser han bader, i stedet får å være uti

Lista kunne blitt lenger, – så det er  mye tanker rundt det å være mamma når du  føler at du ikke strekker til.  Jeg har levd et god liv underveis, men selvfølgelig så har hjernens aktivitet påvirket meg.

Petrus traff derfor godt med gaven som han var så stolt av å ha kjøpt til meg:
For der på hylla, – rett over Tv – en blant gullforgylte hockeyspillere, fotballer i sølv eller bronsje  og  hockeypucker står det nå også en stor fin pokal hvor det er skrevet :
Worlds best mum.

 

Petrine :D

 


Kjære, venn!
– jeg savner deg sånn

Jeg har et inderlig ønske om at vi to kan bli gode kompiser, atter en gang.
Jeg savner deg,
jeg savner de avtalene vi inngikk
og alt du fikk meg til å oppleve.
Både av reiser rundt i verden, besøk hos venner,  tilegnelse av ny kompetanse og ikke minst trening.
Jeg har lyst til å klare alt dette igjen.
Alt sammen!

Til det så trenger jeg deg!

Jeg har savnet de daglige treffene våre, hvor vi ble enige om hva vi skulle bruke de neste dagene til. Strategien vår var smart for vi fant på masse og vi hadde mange flotte opplevelser hver uke. Jeg ble både glad og full av energi av det vi fylte dagene med.

Du var så god til å vekke nysgjerrighet nok til at jeg tok nye utdannelser, at jeg oppsøkte nye mennesker og til at jeg måtte finne ut av både det ene og det andre. Å sitte der time etter time å lage ting av en blanding av mel, olje og salt er en av de tingene jeg ikke hadde gjort uten deg. Det er jeg ganske sikker på.

Det var så hyggelig da jeg traff deg igjen, av alle steder i Finland.
Det var så tilfeldig, for blant snøscootere og sparkstøtting, så var du.
Du fikk meg til å kjenne glede av å se nye mennesker, få lyst til å oppleve enda flere ting og til å innse at det livet jeg lever nå ikke er godt for meg. Du fikk meg til å kaste et blikk bak skulderen og ti år tilbake i tid. Til den tiden da gåturer, venner og opplevelser var dagligdags. Du fikk meg til å innse at jeg må gjøre noen grep for å ha det godt og at løsningen ligger der man har noen å snakke med, der telefoner og digitale medier legges bort og der man når sine mål, om de enn er små. Du viste meg natur, nye steder, bøker, musikk, strikketøy og mennesker som gjør meg glad,  – og fortalte meg at det var nødvendige elementer i et godt liv for meg. Du sa at jeg skulle se tilbake på de siste årene og se om jeg hadde disse viktige tingene i livet mitt da.

De siste årene:
Jeg har vært tom for energi, – helt tom, som i bunnskrapt.
Så energiløs at jeg har sovet nesten et år.
Mye tid har jeg sovet bort.
Nå gledes det over at jeg sakte, men sikkert har startet oppvåkningen.
Jeg klarer flere aktiviteter før jeg må hvile og før kroppen protesterer.
Jeg har flere timer uten søvn.

Jeg opplever å mestre litt igjen  – og jeg har til og med tenkt at det hadde vært godt å komme tilbake i løpeform.
Du fikk meg til å innse at de periodene jeg har løpt så har jeg hatt det bra. På rundene i skogen var  det du og jeg. Nå har jeg forstått at det er mange ulike apper, klokker og digitalt utstyr som  kan ta din plass. Jeg kan kjøpe meg en digital dings men jeg ønsker mest av alt møtepunkter med deg. Jeg har nemlig en iboende tro på at gode relasjoner, nærhet og mestring kan skape endring. Vi trengte ikke  en klokke som målte pulsen på håndleddet og  som fortalte hva som skal gjøres i neste økt?
Vi var en del av hverandres hverdag, – og det betydde alt.

Det er det jeg ha tilbake!

Kjære, venn. jeg savner at du dyttet meg over dørstokken, at du fikk meg til å putte opplevelser på ukeplanen og at du ga meg liv til dagene. Jeg ønsker å ha deg tilbake i livet mitt, – og håper at vi finner tilbake til hverandre igjen. Jeg trenger deg i livet mitt for å ha det bra!

Kan du ikke bare komme tilbake?
Kjære motivasjon, jeg savner deg!

Petrine

 

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagreLagreLagreLagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre


Vinterferie 2018 

– Mamma, kan du 1 – gangen?
– Ja, 1, 2, 3, 4 ,5, 6, 7, 8 ,9, 10
– Vil du høre at jeg kan 2 gangen, 5 gangen og 10 gangen.
– Ja, gjerne.

Og så tok han de på rams.

Vi var på vei hjem fra fjellet.
Petrus har vært i slalåmbakken.
Trafikken går i sneglefart, fordi E6 skal utbedres forbi Hamar.
Noe må vi finne på.
Og poden har valgt gangetabellen!
Som alt han har lyst til så går han inn for det med hud og hår.

– Hvordan er det, kan du tre gangen ?
– Nei, ikke helt…
– 3, 6, 9,12,15,18, 21, 24 ,27 og 30
– 3,6,9,12,18,21,24,27 og 30.
– ja, nesten.. Du manglet 15 . Vi prøver en gang til, skal vi ta annet hvert tall?
– Ja, det var lurt..

Plutselig satt 3 gangen og vi startet på 4 gangen.

Det er slik Petrus er.

Han er god på å lære seg ting, bare det kommer når han har lyst.
Han elsker å lage mattestykker og få oss til å regne de.
Han elsker kryssord.
Han leser overskrifter, avisa og undertekster.
Han leker skole og lager kaker etter oppskrifter eller eget hode
Han har et driv

Så dagens #møkkamandag handler nok om at vinterferien er slutt.
Det var i alle fall det han uffet seg over før han sovnet i går.

Han ville ikke på skolen, for den er kjedelig:
Han ønsket å holde fast på en riktig fin og rolig vinterferie,
med tid til å gjøre ingenting og til å være ute i været.
Med og uten ski

En hel uke alene for mini og mamma <3

(Bildene er fra ferien . )

Vi ønsker uke 9 velkommen !
– og gleder oss til vi skal kose oss med premien vi vant!
En tur til Finland!
Vi deltok på #reimakidventure #amillionhooursofjoy i mars.
Da er det satt av en hel uke med glade vinteraktiviteter.
Det gledes !

Ha en glad uke !

Petrine

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre


Møkkamandag, denne gang om lekser og fritid ! 

Hei, dere og velkommen til en ny uke!
En ny uke med nye lodd, nye gevinster, nye treninger, noen nye lekser og spiren til en ny krig her i huset. Lekser, – bare ordet får små horn til å vokse frem i panna, adrenalinet til å pumpe ut i årene og stemningen i huset til å bli amper. Vi som tidligere hadde hyggelige ettermiddager har til tider noe vi kan kalle unntakstilstand.

Jeg ser ikke alltid frem til at leksene kommer samtidig som uka begynner #Møkkamandag

Jeg er vel en av de som mener at fotballtrening er viktigere enn lekser.

Argumentasjonen jeg skal komme med er:

Samfunnet har forandret seg.
Da jeg gikk på skolen så var jeg hjemme omtrent et kvarter etter at skolen sluttet. Noen ganger så ville det si at det fortsatt var formiddag. Jeg fikk tid til å slappe av, gjøre lekser og likevel være ute å leke før middag.

Mange barn i dag er på en institusjon fra tidlig morgen til sen ettermiddag. Der jeg var ute i skogen og oppe i trærne, så er de på betonggulv og gjerne en asfaltert skolegård. Nå er det ikke de fysiske rammene til skolen jeg vil belyse. Jeg vil se på barns manglende mulighet til å leke fritt og variert.

Både Sfo og skole har rammer som skal ivareta barnas sikkerhet. De skal også se til  at barna har pass. Det er det vi foreldre betaler for.

Et resultat av våre valg er at barna får brukt kroppen som det verktøy det er og slik den er skapt til alt for lite. Når de små i tillegg skal hjem å gjøre lekser så blir det minimal tid igjen til lek og bevegelse. La oss ta et ansvar for at vi lar barna ha lengre arbeidsdager enn oss, ved at de har fri fra lekser når de kommer hjem.

Jeg undrer meg over om man lærer noe av å produsere
Jeg tipper at det er mange hjem som til tider kan se på lekser om noe man bare må få unnagjort. Det er nok flere enn oss som kjemper med et barn, som man egentlig vil gi fri, for at det skal være seg gode arbeidsvaner. Men å bare skrive ned det som forventes i full fart, er det en god vane som fremmer læring? Jeg bare undrer!

Jeg lurer virkelig på om man lærer noe om man jobber med en puls som nærmer seg firehundre og sytti. ( ok, jeg tok litt hardt i ) Jeg har ofte lurt på om det å svare på  oppgaver i racerfart mens adrenalinnivået og pulsen er høy fremmer ny kunnskap. Det vil si når man har motstand til det hele situasjonen. Jeg har nemlig lært at det man lærer er det man er nysgjerrig på, det man har lyst å finne ut av og det man opplever som meningsfullt. Man trenger å være motivert for å lære!

Min påstand er at man ikke er motivert når man er sliten!

Min påstand er at man ikke er motivert når man helst vil leke, trene eller noe annet fordi man har lyst!

Jeg har også en formening om at man ikke er motivert når man er sint. 

Jeg må avklare en ting når jeg sier at jeg er for at man skal prioritere lek, trening og sosial omgang med andre fremfor lekser så handler det ikke om  at man ikke skal ta ansvar for å gjøre ting ferdig. Jeg mener også at man kan øve. Jeg vet jo at for at man skal bli god så må man trene. Men, barn i dag er vant til å tilegne seg kompetanse på mange ulike måter, – og derfor tror jeg at det er mange ulike veier til måloppnåelse av læreplanmålene enn å sitte enda mer stille etter skoletid. Jeg tror for eksempel at det er motivasjon og læring når han leser en bok sammen med meg. Da leser jeg litt og han har lyst til å lese litt. Vi bytter på. Jeg tror mindre på læring ved at han ramser opp teksten utenat.

Jeg ser at dette også blir et langt innlegg, men det dukket opp fordi kommunen vår har fått et forslag på bordet om leksefrie skoler. De lærde strides, – noen mener at det gir bedre resultater om man har leksefri  og andre mener at man lærer seg gode arbeidsvaner, får arbeidet i fred og ro, man får tilstrekkelig repetisjoner til at stoffet fester seg og at man lærer selvstendig problemløsning gjennom lekser. Om jeg skal trekke det i sammenheng med det jeg har lest av forsking tidligere, så er det slik at det er de som allerede klarer seg bra i skolen som har best utbytte av lekser.

Kanskje det er så enkelt at mestring skaper motivasjon til å trene mer?

Noen har arenaen for mestring på et annet sted en på en stol bak en pult. La oss åpne for barn som mestrer enten det er ved å være i bevegelse, ved å forme, ved å bygge hytte i skogen, ved å lese en murstein av en bok eller ved å lage middag,

La oss se til Finland, – la barna få leksefri!

Petrine

Jeg får et behov for å si at poden vår er ikke representativ for alt innholdet. Men, jeg tror det finnes mange Petruser der ute og jeg minner på at vår gutt ikke alltid er den jeg skriver om. Det er sant at han ikke alltid er glad i leksene sine… Jeg må også understreke at jeg år ikke forsket på temaet og at dette ikke på noen måte er rettet mot de skolene vi forholder oss til.

 

 


 

Si meg en ting, hvordan skal jeg oppdra gutten min?
Jeg har akkurat bladd gjennom lørdagens Vg og skrollet meg gjennom sosiale medier. Det bilde jeg får av  menn denne lørdagen er et jeg ikke vil at gutten min skal passe inn i. Det skisserer mannspersoner som har en grenseløs atferd som jeg ikke synes at pjokken skal leve opp til.

Jeg leser om at mitt bysbarn trekker seg fra alle sine politiske verv, da han har hatt seksuelle tilnærminger til mindrårige. Jeg leser om at Fylkesordføreren i Hedmark trekker seg fordi han har fått mange varsler mot seg. Jeg leser at en gutt er tatt for voldtekt av en norsk jente, jeg leser om en ektemann er drapssiktet i forbindelse med at ei dame har vært borte fra sitt hjem siden i fjor. Jeg leser om at Erna Solberg innrømmer at de har gjort en alt for dårlig jobb når de har håndtert en varslingsak mot en partikollega og jeg leser om at Krf har mottatt en varslingssak, som de nå ser på .

Noe av denne bøtteballetten startet med MeToo! Nei, den påstanden holder ikke mål. Det startet jo enten da disse voksne var barn, da de var ungdom eller i alle fall da det ble utført grenseløse handlinger. Det store spørsmålet er jo hva som gjør at man bruker makt for å tilfredsstille egne behov eller å dekke øyeblikkets ønsker! Jeg skal jo oppdra en gutt, og undrer meg over det!

Her jeg sitter med kaffekoppen min så tenker jeg at her er det mange som ikke har gjort jobben sin. På fredag snakket jeg med elevene mine om mobbing og vi var enige om at mange er indirekte med på mobbingen ved å ikke melde saken videre. Det er også skoler, lærere og andre som får en sak i hendene, og som definerer den som «ikke så farlig», som sier at det løser du  selv eller som finner andre unnskyldninger for å ikke melde det videre eller å gjøre noe med det.                                                                              I noen av de forannevnte saker så handler det også om medpolitikere og de i nettverket rundt.  Jeg tenker at mye av det som #Metoo løfter opp i lyset, – er det noen som har noe visst om. Jeg tenker at de også har et ansvar.  Både for å stoppe handlingene og for å melde fra. Det holder ikke å i ettertid si: «Dette var en vekker for meg!» Jeg antar at det var noen som sto der med hodet i sanden, som visste noe. Jeg tror det var noen der som på ingen måte sa noe høyt eller grep inn på andre måter. Jeg vil tro at det var noen som visste og som var passive tilskuere til at andre tråkket over streken Jeg tror ikke at det er sånn i alle saker, jeg vil egentlig ikke tro at det er sånn i hele tatt, men jeg tror det likevel. Erna sin bekreftelse på at de har gjort en for dårlig jobb, bekrefter det for meg.  Jeg håper at alle slutter å tie, at meldinger blir fulgt opp og at alle tar et ansvar fra nå!     ( psst jeg forsøkte ikke her å frata den som har trakassert andre sitt ansvar)

Det vil si at man burde la tankene gå oppom hodet og stoppe før man gjorde andre noe vondt. Og som tilskuer  bør melde fra om man ser det som er uønsket.

Det vil si at å oppdra et barn til å bli en tenåring og mann handler om å gi selvbilde som gjenspeiler hvordan han er, selvtillit nok til å ikke tråkke på andre og nok sosial kompetanse til å være trygg i møte med de han møter: Han må oppøve respekt for alle mennesker. Det slik at han behandler de godt og respekterer deres integritet og grenser. Jeg vil heller ikke at han skal være en som er passiv medspiller, ved at han ikke melder saken videre og ikke hjelper den som blir grenseløst behandlet. Men, hvordan kan jeg få han til å være en stopper?

Jeg har googlet og via Susanne Kaluza sin blogg så fant jeg fire punkter som jeg vil dele med dere Hun hadde funnet frem til Magda Pecseny som hadde skrevet et brev til gutten sine. I brevet blir det sagt at de kommer til å oppleve at noen de kjenner vil gjøre noe vondt mot andre.  Gutta blir oppfordret til å si i fra. De skal fortelle høyt at det ikke er noe kult å gjøre andre vondt eller på annen måte få den uønsket atferd stoppet. Gjerne ved at den som  er i ferd med å gjøre noe galt forstår at han gjør noe uakseptabelt. Hun sier at alle vil passe inn, – og derfor vil de stoppe handlingen om du klarer å få de til å føle seg som en idiot.

Hun har også laget en huskeliste, – og denne kortversjonen er fra Susanne sin blogg:

  1. Hvis det er trygt å si noe, så si det høyt. Be den som gjør noe dumt å slutte og gjør det på det rene at han oppfører seg som en idiot.
  2. Hvis det ikke er trygt så forlat rommet og ring meg ( Her har jeg lyst til å tilføye : eller en annen voksen som du stoler på og som du vet kan være til hjelp)
  3. Selv om du ikke liker jenta,( eller gutten ),  grip inn! Selv om hun/han har vært ekkel mot deg før.  Hva skiller deg fra den som gjør noe dumt, om du ikke griper inn?
  4. Ikke vær redd for at noen kommer til å hate deg for å stoppe de kule gutta fra å gjøre noe dumt. Å stoppe noen fra å gjøre noe slemt gjør deg til en helt.

Jeg sitter her med kaffekoppen, mac-en og en liste over hvordan man kan agere om man ser at noen går over streken mot andre. Jeg ser at jeg har et stort ansvar for å oppdra gutten min til å bli en respektfull, voksen mann, – og jeg tenker på denne lista burde mange andre kjenne til. På den måten hadde vi sluppet #Metoo den virale kampanjen, hvis mål er å sette trakassering på kartet. Den som har fått folk til å ta hodet opp av sanden, og gitt de som er involvert mulighet til å snakke. Både de som har utført handlinger før tanken har vært oppom hodet og de som har blitt utsatt for de tankeløse eller maktutøvende folka.

Og når vi først er inne på denne saken, så må jeg si at jeg i perioder har jeg tenkt at medier har gått helt over alle støvleskaft også. Jeg har ikke flust av evne til å konsentrere meg om dagen, og jeg glemmer ganske lett, men jeg har til gangs fått med meg at det har vært noen kjente politikere involvert. Jeg har ikke så tungt for det . Og kjære NRK; Dere trenger ikke  komme med en ekstra nyhetssending og bryte inn midt i en sang, for å fortelle at en viss politiker har trukket seg fra sine verv. Ekstrasendinger er til noe ekstraordinært, hadde jeg en formening om, litt som på størrelse med en krig, at det har vært dødsfall i monarkiet eller at det er unntakstilstand. Altså, jeg har tålmodig nok til å vente til neste gang det kommer en nyhetssending. Jeg jeg holder ut i fem minutter.

Petrine

Jeg har lyst til å blogge litt mer, men jeg trenger litt struktur for å klare å lage et system på innleggene. En av tankene er å innfør #møkkamandag og dette innlegget ble det første ut. Det er noe dritt, også på en mandag, at det finnes noen som ikke klarer å forholde seg innenfor normale grenser. MEN: La oss også huske på at det er flest av de menn som behandler de rundt seg godt, – for dette metoo – trykket kan jo snu opp og ned på normalen.