hverdag


05 november, 2019

På dagens to do liste

Det er tirsdag, og i dag var det kuldegrader da jeg sto opp. Nå er det fyr i peisen og jeg har brukt dagen til å lytte til en lydbok, rydde og ikke minst å strikke. I dag er det godt å ta det rolig, – men det står litt på to – do – listen likevel.  Jeg deler den med dere:

  •  Fotografere litt her hjemme. Jeg er skikkelig dårlig på innendørsfotografering, og har som mål å trene litt på det.
  •  Planlegge morgendagens undervisning
  •  Dra til Sarpsborg, minsten skal spille hockeykamp. Det i en kald hall, så å få på seg godt med ulltøy er også viktig for at dagen skal bli god.
  •  Pakke inn noen kalendergaver , – og julegaver, for jeg skal forsøke å levere fra meg noen gaver til helgen.
  •  Strikke litt mer på det jeg holder på med. Jeg har alltid nye planer i hodet, når jeg holder på med en ting. Det vil si at det er hyggelig å ha strikketøy, men det er også hyggelig å drømme om et nytt.
  •  Betale regnininger, – ja , det må til det også
  •  Gå gjennom viktige datoer og plotte inn i kalenderen ut året.
  •  Slappe av foran peisen med en kopp te
  •  og som alltid, trene litt og gå en tur

Håper du har en fin, fin tirsdag ! For meg er det hverdagen som er viktigst.

Petrine


30 september, 2019

10 fine ting på en mandag

Da er uken i gang, – og gutta er i hockeyhallen. Det gir meg noen timer alene, frem til det er trening på sykehuset og etter hvert kaffebesøk og bursdagsfeiring. Dagen føles god, og her lister jeg opp fine ting på denne dagen

Mandagen er fin fordi..

  •  jeg fikk en melding fra gamle venninner om et treff i nærmeste fremtid. Det gledes!
  •  jeg har vunnet billetter til Daftøland på bloggen til Fru Bever, eller Linn som jeg liker å kalle henne :D De skal brukes i slutten av høstferien.
  •  jeg har masse ull å tre på føttene, de er vonde og varme hjelper. Så på ønskelisten min havner det hjemmestrikkede ullsokker i tynt garn, slik at jeg kan ha de i sko. Både føttene og sokkene .
  •  jeg har kost meg ute i naturen med Petrinehunden i dag.
  •  jeg har hørt enda en episode av Klovnen fra Lampedusa, – og fundert over hvordan i denne verden dette kan ende.
  •  jeg har konstantert at det er sol ute.
  •  jeg har fått fotografert inne, selv om bildene er slik de er. Det er for meg en gåte det å lage stilleben og fotografere det, – for hos meg så oppleves det som kunstig og rart. Ikke blir de så fine heller. Men, jeg er fornøyd med at jeg faktisk ikke bare har tenkt det, men gjort det.
  •  jeg ser at sola skinner, etter en heller grå start på dagen
  • jeg har en plan for oktober, som også innbefatter mer blogging, – og jeg er i gang med å skrive innlegg. Og snart må jeg ut for å fotografere.
  •  hyggelige hilsener på instagram bildene. Hyggelig med små livstegn fra de som ser på bildene. (obs, dette ble punkt 11 , – overskriften lyver :D ) Følg gjerne om du vil.

I morgen kommer et litt lenger innlegg, stikk gjerne innom da.

Petrine :D

 


24 september, 2019

Drømmen om et arbeidsrom

annonse

Jeg har lyst på nytt hus, men fortsatt bo på samme sted.
Jeg er glad i stedet vi bor på og dets nærhet til både skog og strand, mulighet til fine turer og ikke minst alt lyset. Jeg bare elsker å bo her.
Men, det er en hake. Jeg synes vi har for liten plass !


Jeg skulle så gjerne hatt et kontor, – et stor flott kontor, med et samlingspunkt rundt et stort bord mitt i rommet, med et skrivebord som går langs en hel vegg og gjerne et hjørne avsatt til fotografering og et annet avsatt til avslapning.

Fra Az -design sin hjemmeside

Det vil si at skrivebordet må romme skriver, pc, skjerm, lamineringsmaskin, papirkutter, symaskin og masse penner og tusjer. Og rommet for øvrig må ha skap og hyller nok til kamera og utstyr, bøker og hefter og ikke minst alt annet utstyr som jeg synes det er helt naturlig å ha. Det inkluderer papp, fotostasj og kilovis med garn.
Hjørnet til avslapning kunne gjerne  hatt en sofa som går langs hele veggen med en av disse modulsofaene til restaurant .

Men, som sagt, her vi bor så er det ikke plass til det. Vi har lett etter en løsning, og vi har kommet til at en arbeidsplass er viktig for meg. Vi skal faktisk ommøblere noen bokhyller og gjøre plass i en krok. Vi har snakket om å skaffe et bord som kan slås sammen når det ikke er i bruk. Jeg fant et hos www.azdesign.no.  De selger egentlig møbler til offentlige miljøer, men jeg fant også en restaurantstol, som kunne slåes sammen. Med sammenleggbare møbler så vil jeg kunne trekke meg tilbake når jeg har behov for det, samtidig som det ikke vil være i veien i de periodene jeg ikke bruker arbeidskroken.

I går fant vi frem tommestokk, notatblokk og plutselig var planleggingen av en arbeidskrok i gang. Jeg skal komme tilbake til det og vise frem hvordan det blir, selv om det ikke blir det flotte arbeidsrommet som jeg egentlig har lyst på.

Har du en drøm som du nesten ikke har plass til ?

Petrine :D


Gutten min og jeg på farta

Det er Ingen grunn til å ikke prøve seg, i følge Funkygine . Hun er ei flott jente, med flotte verdier og ikke minst en sunn kropp. Det har derimot ikke de vi møter først i programmene «Bringing sexy back» på Netflix. Men de blir det, tro meg, de bringer seg selv  tilbake. . Alle de som har nesten 50 % kroppsmasse med fett får dreisen på kosthold og trening og de blir friskere, sprekere, gladere og mer sexy. Dessuten så fanger de sin egen selvtillitt, –  den stiger i takt med antall treningsstimer. For meg skal bevegelse og trening tilbake på timeplanen. Det er med et annet fokus og et annet mål enn serien på Netflix. Jeg har hørt at trening og kosthold kan påvirke resultatene av behandling. Med, når det er sagt så har prosjekt ny mamma fått enn annen fokus enn å bli fit, her er det å fungere i hverdagen som gjelder.

 

I dag er den dagen hvor fitbiten min dukker opp igjen. Den havnet i en skuff etter et møte med Nav, hvor jeg følte at jeg ikke klarte å innfri det de forventet og  da denne greia pep hver time for å få meg til å gå minst 250 skritt, så ble det alt for mye. Disse pipene ble fitbitens vinterdvale.
Men i går fant jeg endelig frem laderene igjen, – og jeg har satt klokken på armen. For å få enda mer bevegelse inn i livet mitt.  Så allerede nå har hunden og jeg tatt en runde på øya vår, – slik at hun har fått litt bevegelse i bena før jeg stikker avgårde til å få påfyll av cellegift. Og når sant skal sies, så var noe av målet å fylle på skrittelleren til Fitbiten også.

 

Det å skulle avgårde på morgenen krever forøverig sin mann, eller i dette tilfellet, sin kvinne.  Jeg har fått veiledet meg frem til en parykk som ikke sitter. For jeg kan ikke tenke meg at det skal løses med  lynlim?  Den skal vel egentlig bare sitte der den skal?
Fakta er mer slik:
Du bøyer deg frem for å knyte skoa, og vipps, så kjenner du noe forsvinner fra hodet på samme måte som en sprettert. Strikken trekker seg sammen, og vipps så befinner hårmanken seg et annet sted. Det var vel noe av det samme Petrus så for seg da han kom med en kommentar:

«Mamma, i år kan ikke du ta loopen på Tusenfryd! »
Jeg brøt ut i latter og så hele seansen for meg, og konkluderte med at den nye attraksjonen på Tusenfryd ville bli :
Jakten på parykken!

Dette var et lite innlegg som ble skrevet som en dagbok for en stund tilbake, slik at jeg skulle huske episoden. Nå som tiden har gått så er det helt ok for meg å dele det :D

  • og faktisk så har jeg det meste av sommeren gått uten hodeplagg, det håret kom fort tilbake.

Petrine :D


REKLAME

«Mamma, tror du at han får jobben?»
– «Jeg, vet ikke!» , svarer jeg, som sant er.  Petrus sin storebror har søkt jobb, på et drømmested for minstemann. Det betyr at han ønsker av hele sitt hjerte at han på 17 får tjent litt ekstra penger der.
– «Men, du, mamma! Hvorfor måtte han lage en Cd for  å kanskje få den jobben?», var det neste spørsmålet fra familiens minstemann.
– «Cd?» , spør jeg, – og forstår i det jeg spør at det er snakk om annet enn musikk.

Jeg gir minstemann en kort innføring i hva en CV er og hvorfor man skal lage det før man søker en jobb. Han får forklart at CV er latinsk og at om vi oversetter det så betyr det hvordan livet har vært. Jeg føler for å presisere at det ikke handler om alt hva du har gjort i livet, men alt hva du kan og har lært som er viktig for jobben du har søkt.

I sommer så skulle Petrus sin storebror forsøke å skaffe seg en jobb. Han er en flittig gutt, og ville så gjerne tjene litt penger på si. Derfor spurte han  meg om hvordan han skulle skrive CV, og jeg må si at jeg var gangske blank, for hvordan former du den egentlig ut? Hvordan lager du din aller første oversikt over erfaring, utdannelse og egenskaper?

 

Jeg kom til at det var viktig at CV ble oversiktlig, selv om den selvfølgelig ble kort. Det er jo den første jobben han søker. Jeg gikk inn på nettet og søkte og fant et nettsted hvor du kan fylle ut Cv – en din en gang for alle.  Siden heter CV – malen.no og ved noen tastetrykk så hadde vi en ferdig oversikt som kunne presentere gutten for en eventuell arbeidsgiver. Dessuten så var det enkelt å finne et design vi kunne like, for når opplysningene var fylt ut så var det enkelt å bytte mellom de ulike ferdige designene.

Vi fikk laget en oversikt for jobbsøkeren og vi noterte oss bak øret at det faktisk ligger maler til både jobbsøknader så vel som personlige brev. Intensjonen med siden er nemlig å lette det tidkrevende arbeidet det er å lage profesjonelle søknader. Det gjøres ved å tilby et anvendbart verktøy, hvor du kan fylle ut et skjema etter en gitt struktur. På denne måten så får du laget en CV som på en ryddig måte forteller hvem du er.  Når du først har blitt medlem av stedet så får du din egen hjemmeside, hvor du lagrer din digitale CV. Det betyr i praksis at du kan laste den ned i PDF – format, hvor du måtte ønske det.

By the way, – vi fikk laget en CV og den ble levert ut til et par steder. Han kom gjennom nåløyet med søknaden sin, og han har vært til intervju. Så her ventes det i spenning, – og jeg tror jammen  det er 9 – åringen som er aller mest spent. For han synes at storebror har søkt jobb på det mest eventyrlige stedet i verden, – og der mener han det må være morsomt å jobbe. For det finnes vel ikke noe bedre sted å jobbe enn et sted hvor det er lagt til rette for lek og aktivitet?

Det er nemlig livsviktige sysler, om man spør minstemann.

Hvordan er det med deg, har du tips til hva du kan ta med i din aller første CV, – og har du hørt om denne? Jeg hadde ikke det, men det er mange tusen som bruker tjenesten, – og det burde vel være et barometer på at den er anvendbar og enkel i bruk.  Jeg anbefaler deg derfor å bruke CV . malen.no

Petrine :D

 

 


 

Gutten min og jeg på farta

Siden jeg har glimret med mitt fravær i lange tider, så tenker jeg at det er på sin plass å fortelle litt om meg selv, –  og gjengen jeg lever med.

Den gang hadde jeg et skrivebord .. nå sitter jeg ved kjøkkenbordet

Bloggen startet som en mammablogg, – hvor jeg hadde faglige innslag støtt og stadig. Så ble det en periode hvor jeg virret meg bort fra det jeg trodde på, for jeg opplevde at alt ble oppfattet som kritikk og at man var ansatt av mammapolititet. Jeg var ikke ute etter noen, men å dele erfaring, og var så pysete at jeg ga meg med den skrivingen. Det er nok egentlig dumt, for det var noe jeg likte og noe jeg fikk gode tilbakemeldinger på da jeg fikk sensur av P3 i Nrk. Det jeg fikk som trekk var at jeg var særs dårlig med bilder, sikkert både å ta dem og bruken av de. Det førte til at jeg begynte å dra med meg kameraet oftere enn før. Dermed var interessen for foto skapt. I disse dager så forsøker jeg å definere for meg selv hva jeg vil med bloggen, hvordan jeg skal bli mer aktiv på instagram, samtidig som det ikke skal oppleves som stress og stå i veien for livet. For hverdagene med gjengen min er absolutt det viktigste, selv om jeg faktisk kjenner at jeg savner å skrive.

Gutta på vei ned fra Gaustatoppen

Gjengen min her hjemme består av en gutt, en samboer og en hund. Hunden har vært en stor inspirator og venn i den perioden jeg har gått til behandling for å bli og forbli kreftfri. Den store omveltningen fikk meg til å definere hva som er viktig, – og tro meg, – man setter veldig pris på hverdager, på å smøre matpakker og helt vanlige ting, når man blir satt ut av spill. Og man blir takknemlig på en annen måte enn før. Ønsket om å takke handler om å få oppleve og være i dagene, samtidig som det strekker seg helt til å bli ivaretatt av et helt helsevesen som gjør at jeg føler meg i trygg, sett og tatt på alvor . Jeg møter så mange flotte folk og er så utrolig glad for at jeg bor i et land, som enda ivaretar alle gjennom et skattesystem. Jeg pleier ikke å fremme politikk, men please, tenk på flere enn deg selv når du bruker stemmeretten din til uka!! <3

i farta #helenorgeleker

9 – åringen er en glad gutt, – i farta. Han spiller hockey og fotball, men er gjerne å finne syklende, på skateboard, rollerblades eller aktiv på andre måter. Dessuten så er jeg bonus -mamma til en gjeng på 4, hvor tre av de er godt over tyve og den siste er snart 18. Superfrøken på snart 5 er det lille bonusbarnebarnet.

Den lille kjernefamilien vi er til vanlig er glad i uteliv, vi er gjerne på fisketur, ved stranden, i skogen etc. Jeg er spesialpedagog , – og jobber i videregående skole.

Som sagt så er jeg i ferd med å definere for meg selv hvordan jeg skal få satt i verk en drøm jeg har hatt lenge. Jeg må også definere hva jeg vil med bloggen. Jeg ser at den har forsvunnet bort fra det jeg startet med, – samtidig som jeg tror vi skal erkjenne at blogging ikke er som det var. Men, jeg liker som sagt både skriving og fotografering, så jeg er takknemlig om dere følger på lasset, liker facebooksiden og gjerne følger meg på Instagram. Den kontoen har jeg brukt de siste månedene for å vise at man faktisk kan leve ganske fint selv om man blir behandlet for å bekjempe sykdom.  Det vil si at den kontoen er glimt fra hverdagen min/vår. Jeg blir glad om du har lyst til å følge den også. Der vil du nok se strikketøy, turterreng, steder jeg er på og hva jeg er opptatt av i øyeblikket. Det med øyeblikkets oppmerksomhet er nok det som vil prege bloggen enn så lenge. Jeg håper du følger på veien

Og, du , lik gjerne facebooksiden her, innlegget eller følg meg gjerne på Instagram her .

Jeg trenger heia – gjeng på mange plan.
Takk for at du leste

Petrine :D


30 august, 2019

Det finnes dager

 

 

Det finnes dager da jeg glemmer alt jeg har vært igjennom,
hva kroppen har tålt
og at jeg fortsatt går til behandling for å holde meg kreftfri.

Det finnes dager da jeg står opp,
gjør det som ventes av meg
og hverdagen går mest som den pleier.

Det finnes flest slike dager…

og så finnes noen helt andre.

 

Petrine


28 august, 2019

Forandring


I all verden, hvor blir tiden av. Jeg løper mellom timene og forsøker å gripe minuttene, samtidig som jeg erkjenner at viljen er større enn veien om dagen. Jeg har så store ønsker om å komme ordentlig i gang med bloggingen igjen, men ordene er ikke i overflod. Dagboken min består av små snutter, – og  det vil derfor hende, at jeg som i dag, deler ord derfra. Jeg skriver bare noen få ord, som gjenspeiler noe jeg har opplevd den dagen. Det vil ikke bli noe som er aktuelt den dagen det blir lagt ut, men fra noe jeg har notert tidligere. Først ut er en episode fra forrige uke..

Forandring fryder
ikke alltid,
tenkte jeg,
da hunden gikk
over
det nyrensede furgulvet
med poter
som hadde
vært innom
hvitmalingen.

#selvsmåpotersetterspor
#godtvihaddedusjoljetilpotene

Petrine :D

 


Jeg digger barn, – de er så ærlige og lite fordomsfrie i det de uttrykker.
Her en dag så traff jeg en av Petrus sin kamerater. Han visste at jeg hadde mistet håret og stilte førlgende sprøsmål:
«Har du parykk enda? » Jeg svarte, «JA!», på sprørmålet og løftet litt på parykken slik at han kunne se at den var løs. han var fornøyd med svaret og forsvant til sitt.

Etter noen minutter så var gutten tilbake med følgende beskjed:
«Du behøver ikke si det til noen, det ser helt ekte ut !»

Så vakker, så ivaretakende og så ærlig!

Møter kan være store, selv om de tar kort tid!

Petrine


For Petrus er det gull alt som glimrer og han er så stolt over belønningene sine. Så stolt at han har erobret den hylle i stua som er i alles øyensyn. Der, rett over Tv – en er det sirlig plassert gullforgylte hockeyspillere, fotballer i sølv eller bronse og for å ikke glemme hockeypuckene. Han ser på de med stjerner i blikket og er fornøyd med egen innsats, mens vi av den eldre garde tørker støv av trofeene i ujevne intervaller. Hans facinasjon for pokalenes glans og hans evne til å la det representere hva han har mestret er imponerende for meg. Jeg er nemlig skikkelig dårlig til å feire seire og ikke minst til å se hva jeg mestrer . Det meste er en selvfølgelighet.

Livets selvfølgelighet fikk seg et dytt da jeg fikk kreftdiagnosen før jul. Det som bare skjer andre, – det rammet plutselig oss. Man får seg en vekker og blir prisgitt de leger man møter  og den behandling man får.  Midt mellom legeavtaler, cellegiftkurer, stråling, trening og andre behandlinger, så sjonglerer jeg med gråt, redsel, optimisme, latter, takknemlighet, stå på mot, hverdagen og ikke minst mammarollen.

I det jeg fikk diagnosen, så visste jeg at det ville påvirke hele gjengen rundt meg. Det var supervondt, samtidig som det fikk fighterinstingtet mitt til å våkne. Jeg var rask til å definere hverdagene som det viktigste å kjempe for.  Den innbefatter nemlig de jeg er glad i, samtidig som det representerer det normale.
Jeg valgte raskt å fortelle minsten om  og hva legene hadde sagt,  Jeg har en formening om at Petrus hadde senset at det var noe, om vi ikke hadde fortalt det. Pappaen gikk i bakken, – og mammaen var en blanding av et helt følelsespekter. Jeg tok full sats og fortalte så enkelt og konkret som mulig hva legene hadde sagt. Han ble redd og lei seg, – og det har vi snakket om mange ganger.  Jeg opplever at han har tillitt til oss, – og midt i alt vi ikke rår over, så er det er ordene og ærligheten en styrke. Jeg føler nemlig at vi har ord, – også for det som er litt vanskelig. ( Han har forøvrig fått lov til å være med på sykehuset, og jeg regner med at de som har snakket med han der, har bekreftet det vi har sagt. )

Dagene har gått. Jeg har tatt for meg behandlingen bit for bit, –  en dag av gangen. Det har fugert. Jeg har klart meg godt underveis, hverdagen har vært så normal som vi kunne – men har fundert på om jeg er en god mamma når:

  1. jeg kjenner at lunta er kort
  2. jeg gråter fordi jeg er redd
  3. jeg forsøker å holde på fotfeste i en ukjent verden
  4. Jeg streber etter å lage middag, spise sammen og daglig ha tid til å leve oss inn i litteraturens verden.
  5.  jeg tørker Petrus sine tårer og trøster når han er lei seg fordi jeg skal miste håret.
  6. når jeg lar Petrus bestemme hvem som skal vite at jeg er syk og når vi skal fortelle det til medelevene hans. Jeg har tenkt at det er best at de vet, men det tok noen uker før Petrus var klar for å slippe katta ut av sekken.  Vi fulgte minstens tempo og lot pappaen være familiens informant til klassen
  7. jeg gruer meg til behandling og sier det høyt
  8. jeg lar Petrus bestemme når jeg skal bruke parykk. ( Det har blitt sjeldnere og sjeldnere )
  9. jeg forsøker å ha hverdagene så normale som mulig og ikke vil la sykdommen ta for mye plass
  10.  jeg føler meg frisk og ikke forstår alvoret i diagnosen og behandlingen
  11. jeg sa nei til å ha huset fult av barn, fordi jeg ikke ville bli smittet.
  12. jeg har lyst til å innfri alle Petrus sine ønsker, men velger å la han betale sykkelen han har spart til og si nei til mange andre ting
  13. jeg har latt pappaen følge til trening og selv har jeg bare sett på kampene hans.
  14. jeg  svelger klumpen i halsen når de andre barna forteller planer for sommerferien, – og vi ikke klarer å lage en fast plan mellom behandlinger.
  15. jeg går eller sykler tur med Petrus
  16. når jeg sitter på strandkanten å ser han bader, i stedet får å være uti

Lista kunne blitt lenger, – så det er  mye tanker rundt det å være mamma når du  føler at du ikke strekker til.  Jeg har levd et god liv underveis, men selvfølgelig så har hjernens aktivitet påvirket meg.

Petrus traff derfor godt med gaven som han var så stolt av å ha kjøpt til meg:
For der på hylla, – rett over Tv – en blant gullforgylte hockeyspillere, fotballer i sølv eller bronsje  og  hockeypucker står det nå også en stor fin pokal hvor det er skrevet :
Worlds best mum.

 

Petrine :D

 


Page 1 of 1012345...10...Last »