En fredag i mai

Det her skal handle om en dag i mai.
Det var blå himmel , flaggene var heist og sola skinte.
Det minnet meg om at vi sto midt i livet, for på den ene side så viste våren seg fra sin beste side, med blomstrende frukttrær, med irrgønne  plener og med et lys vi forbinder med strandliv og glede. På den annen side så var ikke mai sin skjønnet det viktigste, for meg og oss, på denne flotte dagen!

Det var fredag!
Jeg var på jobben, – og hadde et utrolig stort ønske om å være et annet sted. Jeg kjente at jeg forbannet et par C – ord og konstanterte at jeg gjerne kunne fjerne både Canser og Corona fra vokabularet mitt, fra alle verdens ordbøker og hadde sett at alt som er knyttet til begrepene aldri hadde eksistert.

Begge disse C -ordene gjorde at jeg satt meg i bilen,
kjente på klumpen i magen og kjørte hjem i stedet enn for til sykehuset.
Det var dit jeg ville  dra.
Jeg hadde så inderlig lyst til å si de siste gode ordene og ikke minst å takke for alle fine opplevelser og møter.
For jeg innså at frigjøringsdagen kom til å gjøre fri.

På vei hjem, så kjente jeg at det smakte salt!
Tårene rant i strie strømmer da, som de har gjort utallige ganger etter det.

Livet!

Det er nesten tre uker siden vi var på stranden, alle sammen.
Det var bursdagsfeiring!
Det var sol, det var bursdagssang, det var gaver, kaker, latter og alt som hører til på en bursdag.  Til alles glede så varte den lenger enn det vi hadde planlagt. Ok, vi trosset en Coronaregel, for det var bare lov med 5 sammen, men vi overholdt 2 meterregelen, ga luftbårende klemmer og hadde nok av rom rundt oss til å holde oss friske. Aldri har jeg brutt loven med en slik letthet.

Lovbrudd til tross, så var feiringen viktig.
Det var så viktig å være med bursdagsbarnet og det var så riktig at det var på stranden.
Blant gode ord, bølgeskvulp, latter og tilstedeværelse,
så  hadde jeg en visshet om dette var den siste bursdagen vi var samlet alle sammen,
– men jeg trodde ikke at tiden igjen var så kort som den var.

Historien startet da vi var små, – og i det siste så har jeg bladd i album, lyttet til musikk og lest dagbøker. Vi har vært sammen om så masse, eller det meste,
og da jeg bladde meg fra 5 års alder frem til i dag,
så kom jeg på sangen til Ole Paus: » Det begynner å ligne et liv det her,  det begynner å ligne et liv!» Minnene rommet nesten hele ditt liv, – og jeg skal ta deg med resten av mitt. Gjennom bilder, musikk, historier og alt som knyttes til minner.

Når jeg de siste årene har fylt dagene med jobb, ishaller, fotballbaner, lekser, skolemøter og alt som hører en småbarnsforelder til, – så har de andre vært fri til andre ting.  Om hyppigheten av møtene har  vært færre etter at pjokken  min kom og farget dagene våre, så har vennskapet vært viktig og langt. Det er jo slik at ingen kan rangere relasjon til et annet menneske og ei heller hvor tett et vennskap er. For de bånd som binder sammen er knyttet gjennom drøye femti år og de gjør vondt når de rives bort.

Det var derfor at jeg med en tåreflod av følelser avsluttet denne vakre maidagen!
Den mest fargerike jeg vet om hadde sovnet inn.
På en dag med sol, blå himmel og flagget til topps.
Det var henne verdig!

– og jeg tenkte nok en gang:
Livet er rart,
for selv om det rammer hardt,
så er hverdagen fortsatt pulserende og årstidene går sin gang på utsiden av oss.

Det her var historien om en fredag i mai,
om vennskap

og

om

Livet

Petrine <3

 


Du liker kanskje også å lese dette

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.