Tag: ferie


«Det gjorde jeg av min godhet!», sa Emil i lønneberget da han kysset lærerinna på munnen.

I går traff jeg «Mor – Godhjerta! «

De siste dagene har vi vært i Stockholm, og vi har reist kollektivt.
Det gikk helt knirkefritt og ganske raskt da vi reiste til den svenske hovedstaden!
Men da vi reiste hjem, så reiste vi omkapp med tordenværet, – og tapte!
Dette kappløpet i en kombinasjon med at vi måtte
1)ta buss for tog,
2) bane for tog
3) ha utallige stopp
og
4) strekk med sakte kjøring på grunn av tordenvær,
så var vi sent ute da vi kom inn i vårt eget land.

Vi lå et stykke etter skjema, – og jeg så at det nærmet seg avgang for det siste toget hjem.
Men, vi var i farta og vi hadde enda tid å gå på.
Helt til et nytt lynnedslag, – og en stopp på Sørumsand stasjon.
Vi ble godt informert om at vi ventet på strøm eller buss, – mens klokken fortsatte å gå.
Vi satt rolig og ventet, snakket litt med sidemann og så frem til at løsningen skulle komme.
Den kom etter en stund i form av strøm,
– og vi var i gang igjen.

Jeg vet ikke hvor lenge Adam var i paradis, men jeg vet at lykken var kortvarig. Ikke at vi ble ulykkelige av å få en ny stopp, denne gang ved Fetsund, men jeg så at det nærmet seg deadline for å komme seg til hjembyen.

Jeg la ut en status på facebook, og jeg fikk en oppringning.
Den gjorde meg forvirret og rørte meg til tårer.
Vakre Anja, som skriver bloggen Lappeteppet, forlot både hus og heim en lørdagskveld i sprutregn, for å redde en bloggvenninne og gjengen hennes. Det var nemlig det hun gjorde.

Hun hentet oss og kjørte oss til Oslo S.
Der  ba jeg gutta løpe til bussen ( for toget ), mens jeg løp til nærmeste automat og kjøpte billetter. Så sprintet jeg til bussen. I det jeg fikk rumpa på setet så startet turen. Jeg rakk det på sekundet, takket være Anja, mor godhjerta, og hennes varme handling.

Hun gjorde det av sin godhet!

Jeg kan ikke sende henne en klump med strøm som drivstoff, så skal jeg gi tilbake på en annen måte. Hun får vente i spenning, samtidig som jeg utfordrer deg til å gjøre noe for andre av din godhet.

Det skal jeg, – som et lite «pay it forward!»

Som Petrus sa til frokost i dag, – jeg har blitt kjent med verdens snilleste Anja,
– og akkurat slik følte vi det også fordi gutta kunne legge seg i egne senger og våkne i egne hjem i morges.

Så tusen takk,  – og så håper jeg du kan gi en god gjerning videre i dag, i morgen og i dagene som kommer <3

  • jeg tar gjerne turen til Fetsund igjen, men da for å ha tid til å være med Anja, ta en kaffe i koskroken og gjerne en tur på lensene.

Petrine <3


 

På vei til Bjørneparken:

”Mamma, tror du de har anakonda i Bjørneparken? Hvor tung er en brunbjørn og tror du at jeg kommer til å se en gaupe der? Jeg har i alle fall lyst til å mate en rev. Jeg har sett på tv at det er lov!”

Forventningene er store og skravla går i et enormt tempo. Han og jeg er på vei til Bjørneparken på Flå, – og han synes den campingbilen foran oss kjører alt for sakte. Det med tempo på bilen er jeg litt enig i, for han ligger 20 kilometer under fartsgrensa, men jeg bekreftet ikke Petrus sitt utsagn. Jeg bare fortalte hvor mange kilometer det var igjen. ”Alt for mange!”; konstaterte han som var godt festet i baksetet.

Vi kom frem, fant parkeringsplassen og kom oss inn i parken. Mens jeg kjempet mot alt for mange varmegrader, så spratt minsten rundt fra halvtime til halvtime. Jeg ble helt sliten av programmet og at det meste bare var en gang per dag. Petrus er ikke den som vil gå glipp av verken bjørnehi, fjerning av møkk hos sauene eller å slenge seg ut fra en liten fjellknaus på zipline. Han ville ha med seg alt, – og det ville visstnok alle andre også. Vi flyttet oss, som japanere på tur, i en klump fra post til post. Jeg med en flaske vann på slep og Petrus med stjerner i blikket.

Om dere lurer, så fikk han matet en rev, han fikk drukket nok slush, han fikk tatt selfie med en geit og høydepunktet var å få holde en slange. Og, ja, det var bjørn i parken også.

Vi hadde en hyggelig dag sammen, selv om undertegnede synes at programmet gjorde dagen litt slitsom. Men, det var for Petrus turen ble tatt, – og han synes jo programmet gjorde dagen. Det til tross for at jeg fikk klappet et pinnsvin, mens han ikke fikk sett et . De er jo nattaktive og han var på vei til å prøve zip line, da jeg traff på mannen med det søte, lille dyret som var full av pigger.

 

Petrine :D

 

 


Kjære, dagbok!
Disse sommerdager, altså!
Disse dagene som er lyse og varme, – og som gir oss muligheten til å ta på oss badetøy på kvelden.
Disse sommerdagene som innbyr til kveldsbad.

Det er ingenting som er så hyggelig som en liten svømmetur før Petrus skal legge seg.
Det er hyggelig!
Det er avkjølende!
Det er en smak av sommer!

Disse sommerdagene, altså !

Petrine :D


Kjære, dagbok!

Jeg er sikker på at du er enig med meg når jeg forteller at en lukt, en melodi og det å snakke om en hendelse kan ta deg tilbake i tid. I går så snakket vi om 22. juli, – og uten unntak så visste alle hvor de hadde vært da de fikk vite om hva som hendte denne dagen som startet hyggeligere enn den sluttet. Noen av de jeg snakket med var midt i barndommen og andre var voksne da det brutale inntok Norge.

I dag så var det hyggeligere ting som fikk meg tilbake i tid. Da jeg kom på kjøkkenet for å spise frokost, så var det debut på Reiseradioen. Dere vet det programmet som har lett underholdning og som var en del av min sommer. Der vi satt i forteltet, hvor fluene forsøkte å komme seg ut gjennom plastikkvinduet og  summingen fra livet på plassen var med på å skape stemningen rundt frokostbordet. Det bordet som vi slo sammen , la underst telt og kofferter i  baggasjerommet i bilen, før vi dro videre. Det bordet er et lite symbol på sommer og ferie.

Det er også reiseradioen.
Den sto er og underholdt oss med musikk og små historier. Men den var mer enn det. Det var en informasjonskanal mer enn noe. Jeg husker at jeg lyttet til meldinger som :

«Kan eier av Rød Opel med registeringsnummer Z 12345 ringe hjem. Din far er alvorlig syk.»

På den tiden da mobiltelefonen var Science fiction så kunne det være at to millioner mennekser visste om viktige og alvorlige familiehendelser før deg.

Det var tider det, – de smakte av barndommens sommer og var ganske problemfrie.

Også fordi vår bil aldri ble etterlyst.

Petrine


 

ANNONSE Handeland PR @Playmobil – The Explorers

I går våknet jeg med en følelse av at jeg hadde sandpapir på øynene. Jeg var trøtt og følte meg lite engasjert da Petrus våknet full av livsglede på morgenen. Det som var flaks var at det lå en pakke fra Handeland PR i posten da vi kom hjem fra ferie. Det var playmobil fre serien The Explorers

Det var dagens lykkepille for en trøtt mor!

 

Mange av dere vet at jeg setter lek og godt leketøy høyt, – og at et langt yrkesliv med barn i fokus har gjort at jeg har tro på tid og rom til lek. Da jeg arbeidet i barnehage var lek med Playmobil en høyt rangert aktivitet blant barna i barnehagen. Det var venteliste på å få lov til å leke med brannbilene, brannstasjonen, sykehuset eller familiene. Jeg tror at alle detaljene gjorde at barna elsket leketøyet og holdbarheten gjorde at vi voksne brukte penger på å kjøpe det inn. Det jeg forsøker å si er at for meg er ikke Playmobil et ukjent leketøy, men det har kommet mye spennende etter at jeg ble kjent med det for lenge siden.

 

Pakka som hadde kommet i posten til oss inneholdt et par esker fra serien The Explorers, en dvd og en produktkatalog. Trøtt som jeg var så startet vi med å se på filmen.

The Explorers,-  har følgende handling :
På en hemmelighetsfull øy så har de tre vennene Emma, Nick og Will gjort en mystisk oppdagelse: Levende dinosaurer!! De drar sammen sin trofaste følgesvenn, hunden Sally, ut for å finne ut hvorfor disse førhistoriske dyrene ikke er utdødd. Det blir en spennende ferd.

Ta gjerne en titt på et youtubeklipp om The Explorers her

 

Det ble en hyggelig morgen, der vi sammen satt sammen en båt som kom godt med når man skal ut å forske . Det ble slik at vi faktisk dro ut for å kjøpe motor til flåten/båten etter utpå dagen. Slik at båten kunne ta seg rundt på egenhånd.

Det vi fant ut da vi leste om serien er at det noen av delene er av Uv – aktiv plast som lyser i mørket om man først lyser på den med en lommelykt. Det skal vi forsøke en dag hvor det er mindre sol enn i dag, for her nord er det heldigvis lenge til mørke dager og kvelder!

 

Petrine :D


Han kommer løpende mot meg.

Sandspruten sto!

Det som ikke limte seg til den fuktige kroppen hans fordelte seg nok som et lag med peeling på alle de som lå på solsengene og slikket sol.

«Mamma, mamma!»
Det fortsatte å regne sandkorn, samtidig som Petrus kom nærmere og nærmere.

«Mamma, du vil ikke tror det! Jeg har sett en slange! Det er en slange i vannet!»
Han hadde rett i en ting; – jeg ville ikke tro det
Jeg ser på meg selv om ganske bereist, og har aldri badet med slanger på noen av de stedene jeg har vært i verden.
Jeg spør om han har sett en hageslange, hvorpå han rister oppgitt på hodet:
Nei, jeg så en ordentlig en!

Ved neste sving så ropte han meg ned til steinene der han satt. Jeg måtte faktisk bite i meg ordene om vannlanger til hagebruk. Der var det en ganskelang og passe tykk slange som buktet seg langs bunnen. Plutselig innså jeg at jeg måtte oppsøke min venn, Mr Google. Orakelet i Cyberverden kunne fortelle at det er vanlig med Seasnakes, sjøslanger, i Bulgaria. De var mest av alt harmløse. Om mest av alt betyr at noen av de biter og er giftige, det vet jeg ikke! Akkurat i dette tilfellet så føler jeg er det slik at det jeg ikke vet har jeg ikke vondt av. Det hadde ødelagt ferien å ikke kunne leke på stranden og bade.

Med slange dukket et annet og nytt problem opp for Petrus. Han funderte på hvordan han skulle få klassen til å tro på han når han forteller at han har badet med slanger!

Det har han jo nemlig gjort, og jeg klarte ikke få gode bilder av slangene på minnebrikka.
Ikke de som var sorte, grønne, store eller små.

Men, jeg så flere av de og kan skrive under på at det er sant.

Petrine :D


06 juli, 2018

Gatelangs i Balchik

Vil du bli med på en liten fototur i Balchik

Før vi tok turen til Balchik en regntung dag, så hadde jeg lest at det var en rolig ferieby ved vannet. Det var dit vi skulle reise om vi ville slappe av. At det var rolig kan jeg skrive under på, for vi så nesten ikke et menneske og på et tidspunkt sa jeg litt ut i luften:

«Dette stedet er nesten dødt!»

Hvorpå det kom fra han på 7 : «Mamma. en by kan ikke dø!»

Byen var litt tom og grå, selv om den absolutt hadde noen fargerike innslag. Som badedyr. Snodig, med disse fargerike plastdingsene, som vi kjøper villig vekk, opp mot all den grå betongen, ved siden av bilene som tok meg tilbake til tidlig 80 – tall og opp mot bygninger som var i ferd med å falle sammen.

Uff da, nå høres det ut som om byen ikke var fin, det er feil.

Byen var bygd oppover i en skråning, – og det var mange flotte trapper og små parker, rundt hele byen. Nå har det seg sånn at vi var der en dag hvor det ikke var naturlig å fylle benkene som var oppsatt til hvile rundt om, – men jeg vil tro at om man sitter på de så vil man kunne koble fra verden. På grunn av høydeforskjellen så fulgte det flott utsikt med på hvilen. Og, alt var gratis :D

Petrus oppdaget noe han ikke hadde sett før. Han fant en telefonkiosk på veggen, det virket som om den fortsatt var i bruk og for en gutt som har vokst opp i mobiltiden, så var dette rare greier. Dessverre så fant vi ikke telefonkort, for det hadde vært kjekt å prøve en slik forhistorisk greie. Hjelpes, det er helt sant at jeg vokste opp i gamle dager. Jeg vet nemlig ikke hvor mange timer jeg har brukt i telefonkiosker rundt om i verden

Av alle ting så hadde jeg ikke med kamera på tur, så bildene er tatt med mobil :D

 

Petrine


Jeg hadde en opprydning i hyllene mine i vinter og der fant jeg reisedagbøkene mine fra de store utenlandsreisene. Jeg ble sittende å lese om store eller helt uviktige ting som opptok hodet mitt akkurat da. Det var morsomt å drømme seg tilbake og jeg måtte le av enkelte tanker eller hendelser som var datidens Status Quo.

Det å skrive reisedagsbok har jeg alltid gjort. De eldste bøkene har noe forduftet fra min verden, men jeg husker at jeg satt der å skrev med sirlig småbarnsskrift om tresko som falt i vannet fra brygga i Kristiansand, om ferievenner og om fisk som bet eller som ikke lot seg lure av kroken. Det enkle, det nære og det som på mange måter var hverdagslig på somrene.

Det er en tid tilbake, at jeg skrev noen ord fra sommerdagene, men i år skal jeg ta opp igjen tradisjonen. Det er ikke sikkert at det blir daglig, men jeg lover å dele noe med dere .

Både fra hjemmedager og dager på farta., i nåtid og fra fortid

Jeg blir glad om du følger med.

Petrine :D


På snowboard for første gang

De første gangene ned bakken så minner han meg om Bambi på isen.
Han står, faller og forsøker å reise seg:

Han får hjelp til å komme opp på brettet igjen.

Det for så å stå, falle og forsøke å komme seg opp på brettet.

Vi får snakket med en som er god på brett.
Han forteller at han teknikken for å snu er annerledes enn på skøyter og på ski.
På snowboard var det rotasjon i overkroppen som gjaldt, ikke kontroll via bena som denne gutten er vant til.

Mammaen maste om fart.
Jeg hadde en illusjon om at det er som å sykle, – fart hjelper til for å holde balansen.

Plutselig gikk mammas masing over i jubel.
Gutten var i farta og følte mestring.
Han ble motivert til å forsøke igjen og igjen og igjen..

Snowboard er gøy!

Altså, vi har fabelaktige opplevelser i Ruka Kusamoo.
Dette er bare en smakebit fra dagen i bakken,- hvor vi alle sto slalåm.
16 åringen fikk kost seg med fart og å tøye grenser blant annet i half pipen og Petrinamannen hadde på slalåmski for første gang.
Og jeg kjørte på ski ved siden av en ivrig gutt.

Petrine

Vi er superheldige og takknemlige for å ha vunnet denne reisen. Sjekk ut #reimakidvrenture #millionhoursofjoy for flere glimt
og les selvfølgelig de små reisebrevene her.
Dessuten kan dere få mer inspirasjon under #rukafinland, #Visit finland og #coordinatorofsnow

 

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre


                                                                    ANNONSE

I helgen så brukte vi en hel dag på sykkel. Vi var jo, som dere sikkert allerede vet i Trysil.  I fjellet og på selve arenaen var det et eldorado for en ung syklist.

Petrus har nemlig ikke en lang erfaring på en vanlig tohjulssykkel. Han ble utstyrt med løpesykkel da han var to, og han gikk ikke over til en med pedaler før han var fem. Han hadde da hatt en sykkel stående et år, som han ikke hadde interessen av å prøve. Han var jo en racer på den lille saken av et fremkomstmiddel. Han brukte den når han fløy gjennom skog og over fjell på to hjul: Han hadde rakettfart nedover bakker og han bare satt føttene ned om ting ble litt skummelt eller han ville stoppe. Det var en trygg og fin måte å oppøve balanse og ferdigheter på.

En da da jeg hentet han i barnehagen så sa han at i dag skulle han lære seg å sykle. Han tok den lette sykkelen, med pedaler,  ut av boden og han syklet i vei. Det å lære seg å sykle tok omtrent halvannet minutt.  Det som tok litt tid var å komme på at man kunne stoppe via brems på styret og på pedalene, og ikke ved å sette føttene ned.  Det fant han raskt ut av, og siden har han syklet masse og gått opp en størrelse til i sykkel. Det var denne han hadde med seg på ferie i forrige uke.

Der i ferien så gikk han på sykkelen om morgenen og holdt det gående til vi sa at nå var dagens sykling over. Vi fikk syklet i terrenget. Han dumpet bort i, og ble med på,  et lite sykkelritt og han syklet i treningsbanene her. Det var stor stas, men både i terrenget og i banen så holdt han på å falle etter de store dumpene. Noe han opplevde som hopp. Det var da han ønsket seg en BMX sykkel. Han forsto at det ville være en fordel om sykkelen hadde demping, var liten og lett.

Det var stor stas, og også pappaen mente det hadde vært en fordel med en BMX – sykkel. Ikke for å sykle på her hjemme, men  demping på sykkelen hadde vært praktisk i terrenget. Petrus sin manglet jo nettopp det. Vi tenkte på vekt, både da vi kjøpte både den forrige og denne sykkelen, og la litt mer penger i en lettvekter. Vi mener at en sykkel som veier lite er enklere å manøvrere og at han vil få en bedre opplevelse om sykkelen ikke er omtrent like tung som han. Men, jeg må ærlig innrømme at jeg ikke tenkte på at det hadde vært lurt at sykkelen dempet

Derfor har jeg søkt på nettet etter BMX – sykler i dag. Ikke fordi han skal få ny sykkel nå, men for at jeg skal ha litt oversikt når vi skal kjøpe neste størrelse. På Bikester.no fant jeg flere modeller som er beregnet på barn. Det var flere som jeg vet Petrus ville ha likt å bruke i terrenget. Da jeg var der inne så fant jeg en sykkel som jeg ville tro at Petrinemannen og jeg ville like. De hadde nemlig bare et gir, skulle være smidige og lette. Presentasjonen av sykkelen sier også at kraftoverføringen på den gjør at du kan suse gjennom byen og trafikken.

Nå er det slik at forrige gang jeg syklet så opplevde jeg at det var oppoverbakker overalt, og det var bare  i nedoverbakkene jeg suste avgårde. Men, jeg liker følelsen av vind i håret, så kan hende en Singlespeed eller en elektrisk sykkel hadde vært noe som meg?

Har du noen formening om hvordan en god sykkel skal være, til voksen eller til barn?

 

Petrine


Page 1 of 3123