Dagbok


For å avklare det på forhånd, – jeg synes alle er like mye verdt og jeg tar avstand for alle typer vold. Uavhengig av hvem som utøver den og hvem den rettes mot.

Men, jeg har fundert på en ting:
Du som demonstrerte på grunnlag av likeverd og respekt tok du da hensyn til de som pga Covid19 :

  • har mistet sine kjære på grunn av smitte?
  • har fått forringet livskvalitet på grunn av Korona?
  • har ligget på sykehus uten å få besøk?
  • har forlatt livet uten sin kjære rundt seg?
  • har fått utsatt legetimer, behandling og operasjoner?
  •  har sittet hjemme i isolasjon og hatt sine viktige i respirator. De har levd i uvisshet og det eneste de kunne håpe på var å få se de igjen i live?
  •  har mistet inntektsgrunnlaget sitt?
  • har måtte leve hjemme i voldelige relasjoner?
  • ikke har fått den støtten de trenger for å tilegne seg kompetanse i skolen. Ikke fordi de ikke har hørt fra lærerne, men fordi de er avhengig av ekstra støtte for å lære?
  • har måtte legge ned livsverket sitt?
  • som mistet sine og måtte plukke ut hvem som skulle komme i begravelsen?
  • har mistet sine og får trøst på Coronaavstand?
  • har savnet barn og barnebarn fordi de har overholdt reglen om at de i besteforeldregenerasjon ikke skulle forholde seg til de yngre i familien?
  • ikke fikk mulighet til å benytte deres siste sjanse til å feire noen i familiens bursdag?
  •  fikk den siste klemmen på Coronaavstand?
  •  må leve isolert og har familiemedlemmer som ikke får delta i sosiale aktiviteter fordi de er i risikosonen ved evt smitte?
  • må nekte barna sine å være med venner ?
  • med tungt hjerte har måtte permittere ansatte ?
  • har vært bekymret for bedriftens økonomi?
  • har måtte sitte på rommet sitt på en eller annen institusjon hvor det har vært smitte?
  • vært avskåret fra familie og venner, – og som lever alene?
  •  ikke forstår hva som skjer, men som isoleres?
  • ikke får besøke familie på tvers av landegrenser?
  • ikke får dra på den ferien de ønsker?
  • har måtte sitte hjemme og ha dårlig samvittighet fordi de også er bekymret for sine gode og gamle ?
  • at samfunnet har vært nedstengt og folk frarøvet friheten sin?
  • samfunnet og økonomien?

Jeg kunne fortsatt i det uendelige, men dette er noen av konsekvensene av Covid 19, – og dette er noen av årsakene til at man bør holde smittetallene nede.

Hva var det som gjorde at du brøt anbefalingene som er gitt av FHI og regjeringen for å markere akkurat mellom – menneskelighet, likeverd og respekt?

Jeg vil tro at det både burde være mulig å ytre sine meninger ut fra Coronaanbefalinger, enten ved å spre seg med meters mellomrom ( dere kunne spredd budskapet over større deler av byen du var i ) eller ved å formidle de på en annen måte.

Jeg er nemlig enig i det Erna sa: Det er ikke nå en tid hvor vi kan sette egne ønsker foran felles sikkerhet, samtidig som jeg synes man skal kunne fremme sine meninger, men i disse dager på en annen måte, enn som sild i tønne uten form for smitteverntiltak.

Ja, det var det med respekt for hvem, på hvilken måte og hvordan man kan ytre sine meninger i en verden som står litt på hodet som jeg har fundert litt på

Petrine :D

 

 


«Nå er vi snart der!» , «Jeg gleder meg», sa jeg samtidig som jeg spratt opp og ned mellom bilsetene til mamma og pappa.
Vi hadde, tradisjon tro, fått rødt lys ved brua og vi hadde passert både Samvirkelaget og bensinstasjonen. Nå snirklet vi oss oppover pappa sin skolevei. Den som jeg hade utnevnt til min egen, lille og personlig «Trollstige», der vi først svingte til den ene siden og så til en andre siden, mens vi krabbet oppover og oppover. Vi var på vei oppover «Knetten», noe som betydde at vi var i Trysil, at vi hadde passert «Sundet» og at vi straks var hos familien min. Hos farmor, hos tante, onkel og søskenbarn.

Straks startet ferien!
Jeg hadde lokal nedtelling og jeg var definitivt ikke sikret i bilen. Uten at vi ofret det en tanke. Snart ville vi nemlig passere plassen som bærer etternavnet mitt og grusveien som ender hos familien min.
Det er mange historier å fortelle fra barndommens ferier, men jeg vil i dag fortelle om farmor, meg og strikking.
Farmoren min fikk 5 barn og ble enke tidlig. For å bøte på økonomien så strikket hun for Husfliden. Hun skapte de vakreste koftene, noe som innebar at jeg hadde stjerner i øynene og hun nesten alltid hadde strikketøy i hendene. Det var forøvrig like lurt, for om hun ikke tryllet med garn og pinner, så tvinnet hun tomler i raserfart. Først den ene veien og så den andre veien, – igjen og igjen. Jeg kunne bli tommelumsk av å følge med på det. Det var mer magisk når hun bragte kulturarven videre ved å fremskaffe vakre, norske tradisjonsskatter.
For ei lita jente så var drømmen å bli like god til å strikke som bestemoren sin. Det tok heldigvis den gamle på alvor, – og hun fant frem pinner og garn. Hun lærte meg hva som er masker, hvordan du lager dem og hvordan du skulle bruke pinnene for å få garnet til å hange sammen i løkker, på en sånn måte at det kunne bli plagg av det. Nå kan jeg ikke skryta av at det ble pene klær av det første jeg satt i gang med, men planen var at det skulle bli et skjerf. Jeg tror det ble et hullete kirketårn, men det spiller ingen rolle.
Alt starter nemlig et sted, og for meg startet mitt strikkeeventyr i et hus på enden av en grusvei, der jeg for aller første gang håndterte et strikketøy. Der startet min interesse for strikke generelt og tradisjonstrikk spesielt.


Og med dette som bakteppe så starter jeg i dag spalten søndagstrikk på bloggen. jeg håper at du vil følge meg på litt ymse om strikking,

Petrine :D


På veggen på kjøkkenet henger kalenderen, – og i går kastet jeg et blikk på den. Den står fortsatt på mars. En måned hvor alt ble bråstopp, – og hvor vi også lot kalenderen bli hengende.

Plutselig så er vi et stort skritt nærmere sommeren, helt uten at vi har hatt behov for en familiekalender for å få kabalen til å gå opp.  På en måte har tiden stått stille, på en annen har den gått sakte og på den tredje så har vi hatt mye å gjøre, med hjemmeskole, turer og hjemmeundervisning. Det betyr at dagene har gått fort. Tiden, altså, rare greier. Det er 24 timer i døgnet, og det oppleves ulikt ut fra hvilket perspektiv vi tar.

Og uansett tidsperspektiv, så er de mai, den måneden som er aller vakrest, spør du meg. Jeg liker det vårgrønne, jeg liker at dagene er lengre, jeg liker at vi gleder oss over 17. mai og korpsmusikk og jeg liker alle fruktblomster og andre blomster. Jeg bare liker mai, enda jeg ser på meg som et sommermenneske

Nå har jeg bladd i kalenderen , – og jeg har brukt tiden på å fjerne en del avtaler. Jeg har satt meg ned og satt en strek over de fleste og heldigvis så mottar gutten vår den ene avlysningen etter den andre med fatning, selv om det er ting han gledet seg til.
Det ble ingen hockeycamp eller fotballtur til Sverige, ingen tur til New York,  ingen hockekamper, ingen fotballkamper, ingen bursdager og 17.  mai må vi se langt etter.
Ikke datoen, men slik vi er vant til å ha det.
Han  på 9 bare registrerer at det er slik det blir, – og kommer med følgende spørsmål:
-«Da blir det vel en annen gang?
Og jeg kan svare:
-«JA, da blir det vel en annen gang?»
Og så er vi enige om det kanskje er slik det blir.

Men, selv om det ikke blir som planlagt så blir det greit likevel.
I mai skal vi fortsette å være ut, vi skal trene, plukke blomster, jobbe med skole og spise middager på terrassen.
På søndag skal vi pynte oss, – vi skal spise god frokost, is, pølser og kake.
Vi skal henge ut flagg og sikkert ut å se på livet.
Vi skal markere at det er 17. mai, – og så får vi glede oss over at det ikke blir gnagsår, at vi har det fint både sammen og at vi er så heldige som bor i Norge.

Jeg er så glad i landet mitt, – det er så vakkert og kontrastfult.
Jeg er også glad i det fordi vi har et demokrati, fordi vi har et skattesystem, fordi vi har en grunnlov som ivaretar oss og ikke minst fordi jeg har vokst opp i fred.

La oss kose oss på søndag, svinge flagget og rope høyt HURRA!

#Takknemlig

Petrine

( og ja, kalenderen har også kommet til mai )


13 mai, 2020

En fredag i mai

Det her skal handle om en dag i mai.
Det var blå himmel , flaggene var heist og sola skinte.
Det minnet meg om at vi sto midt i livet, for på den ene side så viste våren seg fra sin beste side, med blomstrende frukttrær, med irrgønne  plener og med et lys vi forbinder med strandliv og glede. På den annen side så var ikke mai sin skjønnet det viktigste, for meg og oss, på denne flotte dagen!

Det var fredag!
Jeg var på jobben, – og hadde et utrolig stort ønske om å være et annet sted. Jeg kjente at jeg forbannet et par C – ord og konstanterte at jeg gjerne kunne fjerne både Canser og Corona fra vokabularet mitt, fra alle verdens ordbøker og hadde sett at alt som er knyttet til begrepene aldri hadde eksistert.

Begge disse C -ordene gjorde at jeg satt meg i bilen,
kjente på klumpen i magen og kjørte hjem i stedet enn for til sykehuset.
Det var dit jeg ville  dra.
Jeg hadde så inderlig lyst til å si de siste gode ordene og ikke minst å takke for alle fine opplevelser og møter.
For jeg innså at frigjøringsdagen kom til å gjøre fri.

På vei hjem, så kjente jeg at det smakte salt!
Tårene rant i strie strømmer da, som de har gjort utallige ganger etter det.

Livet!

Det er nesten tre uker siden vi var på stranden, alle sammen.
Det var bursdagsfeiring!
Det var sol, det var bursdagssang, det var gaver, kaker, latter og alt som hører til på en bursdag.  Til alles glede så varte den lenger enn det vi hadde planlagt. Ok, vi trosset en Coronaregel, for det var bare lov med 5 sammen, men vi overholdt 2 meterregelen, ga luftbårende klemmer og hadde nok av rom rundt oss til å holde oss friske. Aldri har jeg brutt loven med en slik letthet.

Lovbrudd til tross, så var feiringen viktig.
Det var så viktig å være med bursdagsbarnet og det var så riktig at det var på stranden.
Blant gode ord, bølgeskvulp, latter og tilstedeværelse,
så  hadde jeg en visshet om dette var den siste bursdagen vi var samlet alle sammen,
– men jeg trodde ikke at tiden igjen var så kort som den var.

Historien startet da vi var små, – og i det siste så har jeg bladd i album, lyttet til musikk og lest dagbøker. Vi har vært sammen om så masse, eller det meste,
og da jeg bladde meg fra 5 års alder frem til i dag,
så kom jeg på sangen til Ole Paus: » Det begynner å ligne et liv det her,  det begynner å ligne et liv!» Minnene rommet nesten hele ditt liv, – og jeg skal ta deg med resten av mitt. Gjennom bilder, musikk, historier og alt som knyttes til minner.

Når jeg de siste årene har fylt dagene med jobb, ishaller, fotballbaner, lekser, skolemøter og alt som hører en småbarnsforelder til, – så har de andre vært fri til andre ting.  Om hyppigheten av møtene har  vært færre etter at pjokken  min kom og farget dagene våre, så har vennskapet vært viktig og langt. Det er jo slik at ingen kan rangere relasjon til et annet menneske og ei heller hvor tett et vennskap er. For de bånd som binder sammen er knyttet gjennom drøye femti år og de gjør vondt når de rives bort.

Det var derfor at jeg med en tåreflod av følelser avsluttet denne vakre maidagen!
Den mest fargerike jeg vet om hadde sovnet inn.
På en dag med sol, blå himmel og flagget til topps.
Det var henne verdig!

– og jeg tenkte nok en gang:
Livet er rart,
for selv om det rammer hardt,
så er hverdagen fortsatt pulserende og årstidene går sin gang på utsiden av oss.

Det her var historien om en fredag i mai,
om vennskap

og

om

Livet

Petrine <3

 


30 april, 2020

Det skjedde i de dager

 

Det skjedde i de dager, da jeg skulle være på rehabilitering og vi skulle gjøre oss klar til en tur til New York, at Norge ble lukket ned og smittevern ble satt i fokus. Nå er ikke smittevern helt nytt for oss, for etter et år hvor jeg har blitt behandlet for å bli frisk, så opparbeidet vi en rutine hvor mål har vært å holde smitte unna. Lite visste vi da vi telte ned til dagen da vi kunne reise igjen, at vi skulle bli lukket inne mer enn noen gang. Det kom noe mikrolite, som satt ut en hel verden, som fikk meg til å begi meg ut på en digital hverdag og til å dra hjem fra rehabilitering, til en liten pjokk som trengte meg.

De dagene som kom og gikk med hjemmeskole, med fjernundervisning og lite sosial omgang, de ble jammen en del av livet de og. For en 9 – åring er det ikke optimalt å ikke være på trening, ikke være med venner og samtidig har han erfart hva sykdom kan gjøre med en familie, – og han er redd om foreldrene sine som er i besteforeleralder. Men, det er ikke det vi har hatt fokus på det siste, vi har hatt fokus på å få gjort oppgavene som skole og arbeid har krevd av oss daglig, vi har kommet oss på tur og vi har hatt en plan for dagen, slik at alt ikke skulle bli et eneste stort kaos av late dager med masse prokasting. Dere vet når arbeidsoppgavene havner og forblir på en to do liste fordi man gjør alt annet enn å ta tak i de.

Jeg tror at denne planen for daglige oppgaver og de hyppige og relativt gode turene ut i skog og mark har gjort dagene meningsfulle, – og jeg må si at jeg synes det har kommet mye positivt ut av perioden, selv om vi på hjemmebane har sett hvor hardt viruset kan ramme.

 

  1. Jeg er imponert over alle som deler opplevelser på nettet. Jeg vet ikke hvor mange dyreparkbesøk, konserter og aktiviteter som vi har deltatt i og gjerne sponset litt. Takk til alle som  alle som deler.
  2. Jeg er en digital kløne, men når man presses ut på dypt vann, så begynner man å svømme. Det har vært en læringskurve, og jeg innser at det er lenge til at jeg er helt komfortabel med fjernundervisning. Men, jeg er takknemlig for den digitale hverdagen
  3. Jeg er takknemlig for den digitale hverdagen, også fordi minsten på den måten kan være sosial.  Til vanlig er jeg mest glad for alle andre aktiviteter enn det på digitale plattformer, men som sagt, i disse tider så er det med på å gi hverdagene mening.
  4. De daglige turene har vært gull verdt. Det har vært godt å komme seg ut i naturen, observere at blomster og små dyr dukker opp igjen til lyden av fuglekvitter. Det er er balsam for sjelen. Det har vært godt å leke ved strandkanten, klatre i  knausen og observere de bittesmå og nye andungene. Jeg er ikke sikker på om vi hadde fått med oss forandringene i naturen med jobb, skole og trening som indirekte styrer dagene våre.
  5. Kreativiteten blomstrer og tegning, maling og konstruksjon er aktiviteter som er hyppigere valgt her i huset.

Her var et lite hei fra oss, som så mange andre, har levd ganske sakte i den siste tiden.
Håper du har gode dager og holder på de fine øyeblikkene

 

Petrine


25 februar, 2020

Ikke som alle andre

Da jeg pakket sammen barndomshjemmet mitt, så fant jeg et minne fra min egen ungdom. Jeg fant et gammelt Det Nye, hvor det var viet plass til Skorgan og Teigen, eller Anita og Jahn, som vi pleide å si. Vi følte at vi var på fornavn med de, der de var datiden idol, og musikken deres har vært på steder hvor jeg har skapt minner. Gjennom både barndom, ungdom og voksenalder.

Det  ble derfor vemodig, da jeg delvis fikk med meg nyhetene i morges. Jeg trodde jeg hørte at noe hadde skjedd med Jahn Teigen. Jeg sendte en sms til han som er mest opptatt av musikk i familien, samboeren min,  og han konstaterte at han hadde sovnet inn.

Jeg vier derfor resten av innlegget til Jahn Teigen sin siste utgivelse : Ikke som alle andre ! Han gjorde det han drømte om og trodde på. Det selv for noen måneder siden. Da ga han ut en låt, selv om  livet var preget av sykdom og han har en stemme som nesten brister. ( ta deg gjerne tid til å høre, link lenger ned i innlegget)

– Jeg vil bare si: Adieu, – hvil i fred!

Ser i speilet, at dagene flyr
Arr og linjer, vet hva de betyr
Ta på seilet, til høye gebyr
I et selvdiktet eventyr
Det er aldri lett å være seg selv
Koster skjortan, hvert eneste sprell
Fly mot sola, men gå på en smell
Stå på beina, likevel
Ikke som alle andre
Satser på deg selv
Tørr og torde
Velge, og gjorde
Det du trodde på
Gå mot strømmen
Puster liv i drømmen
Din beste tid er nå
Tenkte det, torde det, ville det, gjorde det
Igjen
Klarte det, torde det, drømte det, gjorde det
Igjen
En av gjengen, kom ikke her
Guble veiet, men funnet for sær
Andedammer, er ikke for stein
De går opp for deg men du er
Måken Jonathan, flyr oppned
Mens Ferdinand sitter under sitt tre
Alt de vil, er å være i fred
Sann mot den, de engang ble
Ikke som alle


22 februar, 2020

Møtet på venterommet

«Hei, vet du hva du og jeg har til felles», sa han, der han satt på motsatt vegg av meg på venterommet på legekontoret. Han hadde nok passert pensjonsalderen for lenge siden,- og så ut som en god, snill, gammel mann.
Jeg løftet hodet, så på han og svarte: «Ja, vi har grått hår!»
Han humret i vei og fortsatte å stille spørsmål. Han kommenterte hårsveisen min og synes vi hadde noen rare valg, der jeg hadde kort hår og Petrus hadde langt. Han snakket om Prøysen og kommenterte dagen i dag. Han kom med morsomme innspill, – og plutselig så tok han med seg rulatoren sin over rommet og satt seg mellom meg og ei annen dame. Uten at det ble ubehagelig. Han fortsatte med små betraktninger, henvendte seg til alle og var katalysatoren som fikk ting til å skje på venterommet.  Han var hyggelig og morsom.  Han snakket om løst og fast og hver gang legene dukket opp så involverte han de i samtalen: Han fikk alle på venterommet til å snakke og le sammen, – og da jeg gikk derfra så var jeg i godt humør. Det tror jeg de andre som satt der også var.
Noen ganger så skal det så lite til for å skape en god dag, og i går så var det den gamle mannen som hadde mistet kona si, og som kanskje følte seg ensom, som fikk alle til å samles rundt små historier og betraktninger.

Den enste som tok frem telefonen var meg, fordi appen fortalte at parkeringa min var i ferd med å gå ut.  Det kan jo ta tid på slike venterom en gang i blant, men i går var den ikke lang.
Hvorfor er det slik at det er mer typisk at hodet dukkes ned i en mobiltelefon og at det kanskje oppfatter det som rart at vi snakker med folk vi ikke kjenner,enn å skape små gyldne øyeblikk gjennom å dele?

Det er egentlig synd, for jeg jeg kjente på latter og glede da jeg gikk ut av legekontoret med  en syk pjokk i hånden og en e – resept på apoteket.

Petrine

 


Sånn på tampen av året så er det helt naturlig å ta et lite tilbakeblikk på året som har gått. Jeg kan med sikkerhet fortelle dere at det ikke har vært et kjedelig år. Det startet alt for spennende, siden fjorårets julegave var å få en kreftdiagnose. Så 2019 har vært annerledes fra start til slutt.

Annerledes, ensomt og fint!

Annerledes! 
Mye av regien lå i andres hender og jeg har levd  etter en timeplan som ble kreert av helse – Norge. En timeplan som var snekret ut fra meg og mine behov. Ved å følge den så ble jeg ivaretatt av de flotteste og varmeste menneskene. Jeg ikke få fullrost de som har forklart, gitt medisiner, delt smil og varme underveis, – der jeg har vært på en ukjent og utrygg vei. Det har vært godt med så mye kompetanse og mellommenneskelighet  hele veien. Leger og pleiere har formidlet at de vil meg vel, de vil ha gode resultater og de har vært min beste heiagjeng. Så en stor takk til alle de gode menneskene som møtt gjengen min og meg på en god måte #Takknemlig

Ensomt!
Et av målene jeg satt meg da jeg fikk diagnosen var et hverdagene skulle gå omtrent normalt. Det kan jeg med hånden på hjertet si at vi har klart å få til! Der jeg har driftet huset på hjemmebane, tatt ansvar for at hunden har fått gode turer og for at det har vært middag på
bordet, så har Petrinemannen kjørt på trening og fulgt opp det som har foregått utenfor hjemmet. Det betyr at gutta først på dagen har vært på jobb, – og på ettermiddag og kveld oftest har vært opptatt av trening og aktiviteter. De har vært mye på utsiden av huset og jeg har til tider følt meg både ensom og venneløs. Det til tross for at jeg er ei som trives godt i eget selskap og faktisk er avhengig av egentid for å ha det bra. Det har derfor vært godt å jobbe bittelitt igjen, det er mye trivsel og normalitet i det.

Fint! Det har vært så deilig å sette pris på hverdagene, – på alt fra matlaging, lekselesing og turgåing  til vekking av en trøtt pjokk om morgenen. For å ikke snakke om de dagene vi har hatt tid til å vandre rundt i pysjen i mange timer, – og bare har latt humla suse. Det er mye man kan si om å havne i en krise, men for meg betyr det at jeg er mer takknemlig enn tidligere. Og jeg har aldri vært utakknemlig

Heldigvis så har 2019 hatt flest gode dager, – det har vært rom for turer til fjellet, for turer til familie og for opplevelser utenfor huset. For Petrus så tror jeg at å være på Gaustatoppen var et godt alternativ til Galdhøpiggen, – at Hafjell, Hamar og Lillehammer tilbød morsomme og hyggelige opplevelser sammen folk vi er glad i og en telttur med fiskestang og badetøy har laget bilder til minneboka. Gode minner.

Så vi kan si at vi er glad for 2019, og for alt vi har fått lov til å oppleve sammen.

Vi har planer for 2020 også, – og jeg skal dele litt av de her:

  •  Jeg skal fotografere mer. Det sto på to do lista for 2019, men det kokte litt bort. I år skal jeg presse meg selv utenfor komfortsonen ved at jeg skal fotografere for Moss 2020. Byen min, – fyller 300 år  Jeg har batterier til ladning, har sekken full av varmeputer til føtter og hender og jeg er klar for å fotografere inngangen til et nytt år i morgen. Jeg har nemlig sagt ja til å være med i en gjeng som skal dokumentere jubileumsåret i nye Moss. Det betyr at jeg må finne ut av ting jeg ikke kan, jeg må bruke kameraet mer aktivt igjen og jeg tipper at jeg har tilegnet meg mer fotokompetanse ved årets slutt.
  • Vi skal ut å reise.
    Vi skal minst en tur til fjells for å stå på ski og kose oss med snøen. Det må vi, hvert eneste år.
    Jeg har lenge lovt Petrus en tur til New York for å se på Madagaskarpinnvinene, – og jeg har lyst til å bare gjøre det. Så raskt jeg er ferdig med den behandlingen som holder meg her, og når reiseforsikringen virker igjen,  så er vi klare for noen dager i «the big apple» Da pjokken vår er opptatt av Icehockey, så kan jeg røpe at vi kommer til å se en kamp med New York Rangers. Stor stas !
    I anledning byjubileet så arrangeres det en vannsportuke i Moss. Det betyr blant annet at det blir arrangert en leir hvor det blir opplæring i ulike vannaktiviteter, – blant annet kiting og kajakkpadling. Denne leiren har Petrus fått plass på, noe som innebærer at vi foreldre også får lov til å være med. Det blir stas, – både med vannsportuke og leir.  Så vi skal på en øy rett ute i her, for å leke oss og ha det kjekt med vann.
    I tre år har jeg lovet Petrus at han skulle få delta på en hockeyleir. Men, det har kommet noe i veien, – men i 2020 så er vi klare for en uke i Lysekil, for å kose oss med sommer, sol og bading, men også fordi minstemann skal få lov til å delta på en Hockey sommerskole. Endelig!
    Utover det så er ikke ferien fastlagt enda. Petrus er jo så heldig at han har en mamma som har like lang sommerferie som han, – noe som gjør at vi kan rekke veldig mye om vi planlegger det riktig.
  •  Det viktigste for 2020 er å ha friske og gode dager sammen med gjengen min. Ingen over og ingen ved siden.. og jeg har tre ord som er viktig for meg i det neste året. Det er FRISK, TAKKNEMLIG og RAUS

Jeg avslutter med å takke for at du leste, – og med å ønske deg et riktig godt 2020!

Klem og gode ønsker fra
Petrine

 


05 november, 2019

På dagens to do liste

Det er tirsdag, og i dag var det kuldegrader da jeg sto opp. Nå er det fyr i peisen og jeg har brukt dagen til å lytte til en lydbok, rydde og ikke minst å strikke. I dag er det godt å ta det rolig, – men det står litt på to – do – listen likevel.  Jeg deler den med dere:

  •  Fotografere litt her hjemme. Jeg er skikkelig dårlig på innendørsfotografering, og har som mål å trene litt på det.
  •  Planlegge morgendagens undervisning
  •  Dra til Sarpsborg, minsten skal spille hockeykamp. Det i en kald hall, så å få på seg godt med ulltøy er også viktig for at dagen skal bli god.
  •  Pakke inn noen kalendergaver , – og julegaver, for jeg skal forsøke å levere fra meg noen gaver til helgen.
  •  Strikke litt mer på det jeg holder på med. Jeg har alltid nye planer i hodet, når jeg holder på med en ting. Det vil si at det er hyggelig å ha strikketøy, men det er også hyggelig å drømme om et nytt.
  •  Betale regnininger, – ja , det må til det også
  •  Gå gjennom viktige datoer og plotte inn i kalenderen ut året.
  •  Slappe av foran peisen med en kopp te
  •  og som alltid, trene litt og gå en tur

Håper du har en fin, fin tirsdag ! For meg er det hverdagen som er viktigst.

Petrine


Det er kanskje ikke så mange som vet det, men i tidligere år så reiste jeg masse.  Det har vært veldig godt, – og kanskje spesielt fordi man er avkoblet fra resten av verden, vi har nok av tid, alt vi eier er i en ryggsekk og dagene blir fylt med opplevelser. Det å oppleve nye ting, være på nye steder, lukte nye lukter og tenke nye tanker er spesielt godt for meg, for slike ting gir meg energi. Det betyr også at du husker masse rart. I dag vil jeg dele noen få av de opplevelsene jeg husker med dere..

Man lærer:

  •  at det er lurt å ha med gangbar valuta, vann og litt mat i sekken. Erfaring er at ekstremt mange timer uten føde på et ukjent sted, kan få deg til å styrtgrine og stjele en annen sin avis på en flyplass. TA en titt på innlegget her 
  • at når man binder en levende gris bakpå en moped så hyler den ekstremt, – ja, som en stukket gris. Dette opplevde jeg på et marked nord i Vietnam.
  • at Stamsund er i Norge, nærmere bestemt Lofoten. Det var flaut å stå på den andre siden av jorden og erkjenne for en italiener at man ikke hadde peil på hvor Stamsund var. Han førsøkte til og med å stave ordet, for han trodde jeg ikke forsto hva han sa, – men der tok han feil. Nå vet jeg med sikkerhet at Stamsund er i Lofoten, – og jeg har vært der-
  • hvilken vei man skal sitte på et toalett i gulvet, når en indoneser åpner døra på bussens toalett i det du har tenkt å forsøke denne anretningen i gulvet. Han ser på deg og sier: «You sit the wrong way! «
  • at i Thailand er de forvirret i forhold til de norske årstidene. Jeg var på tur i Chang mai, – og kom i prat med en Thai. Etter en liten stund så fortalte han at han hadde vært i Norge, han kjente en som bodde i Maridalsveien. Han hadde vært der på vinteren, i juli 1994.
  •  at man snakker Malayisk i Malaysia. Det skjekket vi ut etter at vi hadde ledd oss skakke av en sliten venninne som lurte på om de snakket Muslimsk i dette landet.
  •  at man får et foredrag om mynter og får se en spesiell samling, når man skal melde et tyveri på en liten øy i Thailand. Fyren samlet på mynter. Han fikk et par norske kroner av oss, og vi fikk meldt fra om alt vi var frarøvet.
  • at det er skummelt å våkne og se rett inn i et par mørkebrune øyne, men samtidig kjekt å erfare hvor handlekraftig man er. Jeg var før fyren ute av hytta.
  • at musikk i gatene på 17. mai ikke alltid har noe med Norges nasjonaldag å gjøre. Vi var på Bali på den 17. og løp avgårde dag vi hørte musikk.  Vi ble med på feststoget gjennom byen og på en fest på stranden i forbindelse med begravelser. Ja, de begravde flere samtidig, eller å begrave er vel å ta hardt i. De ble lagt på vannet og tent på. Så de brant opp!
  • at brunost har det best hjemme i Norge! Den smelter i 36 varmegrader.
    Vi fikk besøk av ei venninne fra Norge, på en av reisene våre, og hun hadde med seg brunost og melkesjokolade. Vi bodde på backpackers vis, -og det innbefattet ikke kjøleskap. Sjokoladen fikk vi på en eller annen måte gaflet i oss, men  brunosten ble spist av andre rundreisende som var innom Singapore. Der lot vi den bli boende i et kjøleskap, -og tilbakemelding i ettertid var at den ble spist opp.

Jeg fortsetter å del ulike lister med dere, med ulikt mellomrom.

Petrine :D


Page 1 of 2712345...1020...Last »