Dagbok


 

Jeg hadde vært på trening med Petrus. Jeg snakket med Petrinemannen og en annen pappa på vei ut. Vi hadde kommet med hver vår bil, så vi skulle finne hvert vårt kjøretøy.

Mannen gikk bort til sin og jeg til min.

Jeg ble skrekkslagen!
Bilen hadde fått skrapet opp bakparten.
Jeg bøyde meg ned , kjente på ripene og  «trøstet» bilen litt fordi den hadde fått sår.

Samtidig lot jeg tankene fare:
Jeg var helt sikker på at jeg ikke hadde vært borte i noe, – og kjente at jeg ble lei meg. Hadde bilen fått en smell mens vi var på trening? Hadde de som gjorde det ikke mot til å komme inn å si i fra? Hva var det som hadde skjedd?

Jeg reiste meg opp for å åpne bagasjerommet og putte inn den digre bagen med hockeyutstyr.

Det var da jeg så det.
Bilen hadde ikke mitt registreringsnummer. Det var ikke min bil! Den her var helt lik, i modell og farge.

Det var da jeg kjente glede på andres bekostning, – og igjen fikk håp for menneskeheten.
Jeg håpet at eieren av bilen har oversikt over hvordan skaden oppsto og fått eventuelt oppgjør, samtidig som jeg var glad over at min trofaste følgesvenn var like hel og at lommeboka slapp å donere bort penger til andres uærlighet.

Dessuten kom jeg til å tenke på «twitten» til polititet for noen uker siden. Den første fortalte at en hadde mistet bilen sin i løpet av arbeidstiden, – og den neste lød : eieren av bilen har ringt og fortalt at bilen ikke var brukt til jobb i dag!

Moralen er : Forsøk å holde styr på hvor du har parkert kjøretøyet ditt

Har du noen bilflause?

Petrine

Pst, bildet har jeg «tjuvlånt» av ei venninne.

LagreLagre

LagreLagreLagreLagre

LagreLagre

LagreLagreLagreLagre


17 september, 2017

Uke 37: Bli med på øya mi

Hverdagen er tilbake med trening, jobb og lekselesing. Den er helt og fult tilbake og jeg synes det virker som det er lenge siden det var sommerferie. En kjapp titt på kalenderen viser at det faktisk ikke er sånn. Men, når man er i hverdagens rutiner så er det der man er.

Badevannet har ikke blitt iskaldt enda. Det vet jeg fordi badesesongen fortsetter. Den skal etter planen fortsette frem til neste sommer, til sommeren etter der og så videre. Det er forfriskende og vi har badet mens solen er oppe , bare å nyte. Den varmer jo!! Deilig

Jeg skal forsøke å komme litt mer ut i Blogglandia igjen.
Jeg vil som kanskje noen av dere ser, legge ut innlegg om lek så ofte jeg kan. Målet er hårete og det er at jeg gjennom det neste året skal sette lek på tapeten. Men, i tillegg så har vil jeg titte innom oftere enn jeg har gjort, – og da blant annet med et innlegg hvor uka blir oppsummert. Et slikt innlegg forsøker jeg å lage nå. Her kommer noen små glimt.

Petrinehunden og jeg har gått våre daglige turer

Vi gikk blant annet inn i skogen ved båtbodene, et hyggelig og hjemmekjært miljø

Jeg har handlet grønne planter på Plantasjen, men ikke juletre. Selv om det var 100 dager igjen til jul på fredag.

Jeg liker å ta en runde på Røed Gård

 

Jeg besøkte også kafeen i den nye låven på Røed gård

 

 

 

Jeg pleier ikke spise kake om det ikke er bursdag, men denne uken falt jeg for fristelsen

 

 

 

Hver fredag lager Petrus middag i det Petrinske hjem , og denne uken ble det pannekaker

 

Jeg vil takke for alle gode opplevelser i uke 37, – og jeg håper at du har hatt en god uke. Og så lurer jeg på om du har noe å glede deg til neste uke?

 

Petrine

LagreLagre

LagreLagreLagreLagre

LagreLagreLagreLagreLagreLagre

LagreLagreLagreLagre

LagreLagreLagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagreLagreLagre

LagreLagre


13 september, 2017

Lev livet

I dag gir jeg ordet til Per Fuggeli Han vil minne oss på at vi må gripe dagen mens vi har den:

LEV LIVET!
OPPLEV ALT DU KAN!
TA VARE PÅ DEG OG DE DU ER GLAD I
HA DET GØY , – VÆR LITT RAR OG GAL
GÅ UT OG GJØR NOE FEIL, – FOR DET KOMMER D TIL Å GJØRE UANSETT
NYT DEG SELV,
OG UTNYTT ALLE MULIGHETENE TIL Å LÆRE NOE PÅ VEIEN
IKKE PRØV Å VÆRE PERFEKT
VÆR HELLER EN UTMERKET UTGAVE AV DEG SELV.

RIP, Per, Marte og Frank. Dere snakket ikke for døve ører!

petrine


12 september, 2017

Jeg er bloggverdens Skybert

 

I går hadde Mammaen til Michelel et innlegg om at hun er bloggverdens Sylvi Listhaug, fordi hun er tydelig, er for valgfrihet og for at man skal ha god eldreomsorg i Norge. Men, begrunnelsen er hun enten blir elsket eller hatet, hun har tydelige meninger om veier hun skal gå og hun skaper engasjement.

Nå er ikke jeg på ville veier, vil også ha et sosialt system som virker i Norge også for eldre og jeg vet hva jeg tror på. Men…

Jeg ble gående å fundere på hvem jeg er i bloggverdenen.

Jeg kom til at jeg er Albert sin Skybert:

Skybert dukker opp når Albert vil. Bloggen er et tastetrykk unna

Skybert dukker opp når Albert er alene. Jeg ser for meg at reisen rundt i blogglandia er når man er sammen med en hel gjeng, – da håper jeg at gjengen er opptatt av medlemmene.

Skybert er ikke synlig for alle. Jeg skriver ikke en blogg med de store bokstavene, har ikke skrikende overskrifter og er ikke det navnet som sitter på alles lepper. Jeg er ingen Sophie Elise, Anne Brith eller Mammaen til Michelle for den saks skyld.  De har gjort en god jobb og fått bloggen sin opp og frem. Den jobben har ikke jeg gjort, – det er derfor det er de som kjenner til meg som finner meg. Det betyr ikke at jeg ikke har lyst til å bli lest av flere.

Skybert kan være utydelig. Jeg har klare meninger og lever et allsidig liv, men i bloggverden er jeg litt sparsom med hva jeg deler. Petrus kan være gutten vår, det kan være et barn jeg har truffet, en som representerer hva jeg synes er viktig, – så innleggene er ærlige, og jeg står for å være Petrine. Men, en Petrus kan være flere enn gutten vår ( om han ikke har bursdag da :D ) Det er jeg som tar bildene, – også der prøver jeg å verne om de som er på fotografiet.

Skybert dukker opp i ny og ne, – noe også mine innlegg gjør.

Skybert er en god venn, – og det tror jeg at bloggen kan være for noen. De som stikker innom for å se på bilder, de som vil se hva som har skjedd siden sist og for de som leter frem til litt flere saklige innlegg. Da kan det være at de må tilbake til den forrige bloggplattformen.

Hvem er du om du skal sammenligne deg med en annen?

Petrine

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre


Noen helger er fylt med ingenting annet enn øyeblikkets valg, andre med planlagte turer eller som denne, – med fest.

Petrus fylte 7 år på forrige fredag og han vekket meg hver halvtime fra klokken 0330. Han var superspent og livredd! Spent på hva som befant seg innenfor gavepapiret og livredd for at vi skulle glemme å vekke han med kake, lys og sang. Og, tro meg, vi passet på at tradisjonen ble holdt ved hevd. Fikk, som sagt, også hjelp fra den nybakte syvåringen.

Fredag var vi hjemme og serverte kake til de som stakk innom og lørdag var det duket for Labyrintfest. Da var de gutta han savner så veldig fra barnehagen invitert og de barna han leker med her hjemme. Det ble bursdagsfest med temaet Labyrint.

Og hvilken fest det ble. Petrus var veldig fornøyd og tilbakemeldinger som «universets beste bursdag» fra gjester sier at det var noen som koste seg de to timene som bursdagen varte.

Temaet Didaros og Labyrint hadde Petrus ønsket seg til bursdagen sin i fjor. Da lå jeg nede for telling, og jeg klarte ikke planlegge eller gjennomføre festen. Så i år hadde vi inget valg, krefter eller ikke,  – det var klart for å lage Livspucker, oppgaver og slimpopcorn.

Jeg bestilte noen lamper på Wish, skrev ut livspucker fra nrk.no, hvor jeg også fant Memory og medaljer. Nå brukte jeg sjokolade – gullpenger til belønning, – men det andre skrev jeg ut og laminerte. I tillegg så handlet jeg inn grønt godteri, lagde grønn gele, hadde grønt tilbehør, laget

Oppgavene var følgende: 

Finn riktig nøkkel: Jeg han en hengelås på to godteriglass og festet tre nøkler til glasset med en tråd. De måtte finne glasset, få opp låsen og ta ut livspuckene som lå oppe i glassene.
QUIZ: Jeg benyttet meg rett og slett av spørsmålene som ligger på nrk.no. Det var spenning hver gang jeg trykket på svaret jeg krysset av på, – og jubelen var stor om svaret ble markert med grønt. De som hadde fem eller flere riktige svar fikk to livspucker og de andre fikk en. Og for en mamma som sliter med konsentrasjonen, så var det digg at spillet tok ansvar for å holde tellinga på antall riktige svar. Quizen finnes her
Balansere: Det var satt opp benker som barna måtte balansere på og det var lagt livspucker litt unna de, slik at kunne plukke med seg noen.
Hva er ned i bøtta? Jeg satt på et hjemmesnekret lokk av papp på tre bøtter. Midt i lokket hadde jeg laget et hull, stort nok til at et barn kunne putte hånden sin ned i den. Jeg klipte av bunnen i en plastpose og festet den ned i hullet. Det vil si at posen dannet en tunnel ned i posen og man ikke kunne se hva som var nede i bøtta. Øverst på posen, der hvor barnet skulle putte hånden ned i, tapet jeg den smalere, også det for å hindre innsyn. Bøtta hadde jeg fylt med ulike ting, – popcorn i den ene, en med bomull og i den siste var det kongler. Og mellom fyllet lå det livspucker som skulle plukkes opp. Jeg jaktet egentlig på slim til fyll, men det var utsolgt i butikkene jeg var innom.
Kaste slimballer i en bøtte: Petrus hadde slimballer, – og de brukte vil til å kaste i en bøtte. De fikk ta livspucken i bøtta om de klarte å få like mange baller i den som de var deltakere på laget. Alle barn hadde tre forsøk hver.
Memory: Den aller siste posten var å besøke Didaros hvor det var memory. Der mistet man en livspuck for hvert feilskjær i hukommelsen. Jeg kan røpe at alle kom godt i havn.

Alle oppgavene, med unntak av quizen, måtte gjennomføres på tid. Det var nedtelling de siste tyve sekundene. Da måtte de raskt ut av rommet. Rakk de ikke komme seg ut ble de sprutet på og de måtte bli i «slimsuget». Laget kunne befri «fangen» med en livspuck.

Borddekorasjon: Grønne gele krokodiller

Vi serverte : 
Pølser før lekene
Sjokoladekake med grønne geletopper, is, grønn gele og slimpopcorn etter lekene.
Grønt godteri

Jeg skal lære dere å lage slimpopcorn, men i et annet innlegg. Det ser ufyselig ut og smaker faktisk godt. Litt sånn: «Karamelliserte popcron.»

Tiden gikk fort, det ble lite tid til frilek, – og vi har fått tilbakemelding om flere fornøyde barn.

Petrus fikk mange fine gaver, – og jeg liker ikke trekke frem noen egentlig.. Og i denne sammenheng er egentlig ingen nevnt og ingen glemt.  Men, det var en av vennene som hadde laget slimkuler av gele i isbitformer og tegnet livspucker som bursdagskort. Det var jammen innertier…

Kreativiteten altså…

Tiden gikk så fort og vi var så opptatte at vi ikke fikk tatt bilder underveis. Men, noen tips har dere jo fått om dere vil lage en temabursdag hjemme.

Petrine

LagreLagre

LagreLagre


01 september, 2017

Kjære, syvåringen min!

Året du har vært  seks år har vært spennende for deg og for meg.

Som seksåring var du aktiv, – hockey og fotball


Det å være seks år har vært kjedelig. Lekser, sier jeg bare.

Det å være seks år, var heller ikke så lettvint og morsomt som vi hadde håpet på. Skoleåret ble litt strevsomt og ikke slik det var tenkt.

Det å være seks år har vært morsomt, lek og venner

Og nå er du syv år…

Vi liker sangen, latteren og alle de morsomme påfunnene dine.

Vi digger at du sprudler

med all din lek,

din bevegelse,

dine morsomme funderinger

og hele deg!!

Jeg fant noen bilder av deg fra det siste året:

Du har vært å finne liggende på utallige brygger for at du skal finne liv under vannflata,

du har fisket, ( og fått en kjempestor sei )

klatret,

du har fundert over engelske setninger,

laget egne matematikkstykker,

lekt med venner,

sparket ball

og også vært fornøyd med livet.

Det er slik vi fortsatt ønsker at det skal være,
– og vi håper at det å være syv år blir morsomt og greit.

Og nå, kjære gutten vår; Gratulerer med dagen!
Vi ønsker syvåringen velkommen
og vil at dagene fortsatt blir fylt med lek, sang, latter, bevegelser og glede.

 

Vi digger deg!

Mamma <3


Den 31. august i 1997 så befant jeg meg i Indonesia. Og jeg tror at Lady Dianas bortgang reddet oss litt !

Jeg og venninna mi hadde tatt turen ut i verden med ryggsekk og var ganske så ferske i gamet. Det var ikke mange dagene siden vi hadde forlatt ferdrelandet og bare noen timer siden vi hadde gått rundt det samme kvartalet fire ganger på vei for å finne hotellet vårt i Singapore. He, he jeg har hørt at om man ikke har kompass i skogen så går man ofte i sirkler. Det gjør man også i store byer som man ikke er kjent og om man ikke har laget noen holdepunkter underveis. I alle fall om man skal tilvennes til en annen tidssone og ikke minst et annet klima! Her var det dampstrykejernvarmt, hele tiden.

Etter et par dager i den flotte verdensbyen bestemte vi oss for å ta turen over til nabolandet, Indonesia. Vi tok full sats og jeg har en formening om at vi tok syvmilstøvlene på, for etter en båttur så sto vi på på Batam. Vi sto der med bankkort, Amerikanske Dollar, reisesjekker, en 60 -liters ryggsekk og godt mot. Dere skal tro meg når jeg forteller at det hadde vært bedre å ha en flaske vann og litt kjeks.

Miinibanken var ute av drift, det var ingen som byttet reisesjekker i gangbar valuta og det var umulig å veksle dollar til Ruphia. Som nevnt, så hadde vi ikke så mye mer enn klær i sekken, – og da en taxisjåfør kom oss til unnsetning og skaffet oss et sted å bo for natten, så var vi på den ene siden lykkelige og på den andre lettere vettskremte. Det var deilig å vite at vi hadde et sted å sove og det var skremmende at det utenfor boligen satt mørke menn og spilte kort hele kvelden. Og til tross for manglede niste så ble vi på rommet helt til neste dag!! Det var et hotell med betongvegger, med et vindu, en dør, en seng og en varmtvannstank som laget et leven uten like. Den gikk på gass! Det var ikke et hotell med Piccolo, resepsjon eller frokostsal. Det var et sted hvor man ble sulten. I alle fall om man ikke hadde med mat og ikke våget å gå ut av døra.

He, he det må jeg le av nå og det hadde jo aldri skjedd om vi hadde vært lengre på tur. Skrekken forsvant, – i takt med hørselen, – for i det landet vi var i nå så hadde man ikke peiling på at man faktisk kan skru på volumknappen og at det ikke er nødvendig med stand by på høyeste nivå.

Tilbake til døgnet på Batam. Før vi krabbet inn mellom de beskyttende veggene så hadde vi en avtale om at vi skulle bli plukket opp dagen etter. Sjåføren skulle hjelpe oss å finne et sted å få kjøpt veien videre. Mannen kom, vi besøkte et reisebyrå, kjøpte billett og kom oss til flyplassen. Der fikk vi forøvrig et nytt problem, for der skulle det betales en skatt, – og vi hadde fortsatt ikke penger.

På et eller annet finurlig vis så kom vi inn til gaten, eller hva det heter når hele flyplassen er på størrelse med en ballsal.  Vi ble sittende å vente. Time etter time etter time. Det var ganske folksomt da vi kom og etter hvert ble det færre og færre og færre på plassen. Vi iforsøkte å finne ut om vår flybillet var falsk,  om flyet var kansellert eller om det var forsinkelser.  Vi klarte ikke å få svar på det. Der satt vi da med en tom mage og en klump i halsen som vokste seg større for hvert minutt. Vi hadde jo fortsatt ikke gangbar valuta. Ei heller mat.

Det var der det skjedde. Vi så nyheten på en liten TV – skjerm og i en annen reisenes avis. Den nyheten om at Lady Diana hadde gått i døden sammen sin Romeo. Klumpen i halsen vokste seg kjempehøy og tøt ut av øynene som saltvann. Reaksjonen var umiddelbar og han som leste avisen trodde nok at vi var i Prinsessens innerste vennesirkel. Han slapp avisen og ga den til oss. Til oss som satt der å gråt og som endelig fikk slippe følelsene fri. De følelsene som handlet om skikkelig dårlig planlegging og om at verden hadde mistet en ung og vakker prinsesser. I eventyrene har nemlig prinsessene evig liv.

Så i et lite øyeblikk føltes Lady Di sin bortgang som en befrielse på innestengte følelser, – og vi synes oppriktig ulykken var veldig trist. Det var verdt å gråte for!

Petrine :D

By the way: Det ble servert rosa kake og søt saft på flyet , – og vi hadde fortsatt ikke gangbar valuta da vi skulle ut av flyplassen i Jakarta :D Og etter den gangen levde vi lykkeligere på tur, alltid med vann og kjeks i sekken Vi hadde også oftest gangbar valuta i lommeboka.

 

 


 

Vil du vite hvordan vi har sovet i natt?

Vi sitter ved frokostbordet.
Jeg har problemer med å våkne,
– og er  veldig fornøyd med at jeg endelig har sovet en hel natt.
Det er ikke hverdagskost.

Petrus ser på meg og spør om jeg er trøtt og om jeg ikke har sovet.

Jeg svarer at jeg har sovet som en stein.
Har ser på meg, ler og svarer:
» Jeg har sovet som en klinkekule !»

Ha en glad dag, uansett hvordan du har sovet i natt!!

Petrine

By the way: Når begynner man å trene på ordtak :D :D

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre


 

 

Astrid Lindgrensverden

Jeg vil tilbake mange, mange, mange ganger.

Det var spennende med Brødrene Løvehjerte og å leke i muren og dalen.

Emil var også morsomt. Ha, ha det var morsomt at han satt fast hodet i suppeskålen, selv om det bare var på lek. Bollen var stor nok, den bare satt fast på liksom. Det var også gøy at han heiste opp Ida på ordentlig.

 

Hva var det beste du spiste?

Pannekaker med krem og syltetøy.

Og polkagris, – husker du at vi kunne se de laget de?

Hva var det mest morsomme du gjorde? 

Det var gøy å leke i husene til alle sammen. På takene også da, – jeg var jo på taket hos Karlson og på skolen hos Madikken.

Dette er hva Petrus ser når han titter inn av vinduet på det forrige bildet

Hva var det kjedeligste da? 

Den båten om Saltkråkan. ( det synes foreldrene var nostagisk og hyggelig tilbakeblikk. For oss var jo Tjorven fast ferieinnslag på Svensk Tv gjennom oppveksten)

Du vil reise tilbake? 

Ja, fordi det var gøy. Alt sammen
Jeg vil tilbake mange, mange ganger

Se på den lille Pippi - en som klatrer i Hylla <3

Petrus

Vil du se hvordan vi har hatt det i parken kan du titte innom

på besøk hos Søte Bror og en eventyrlig park

hujedamj på Katthult

Spenning i Klungerdalen

Da Ronja Røverdatter ble født

Tjola hopp for Pippi

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre


Inspirert av Anja sitt riktige valg på en vanlig dag, da hun tok en topptur, så bestemte jeg meg for å forsøke det samme. Altså, ta et riktig valg og en topptur. Jeg er ikke riktig på plass igjen etter forrige ukes tripp, så med dårlig samvittighet så takket jeg nei til å dra til «Vikingland» i Horten. Jeg trengte tre ting, – egentid, søvn og bevegelse, og jeg bestemte meg for å sette det på dagsplanen i dag. For det har jeg lært meg, at om jeg ikke hører på hva kroppen skriker så blir alt bare vondt verre.

Det her kunne godt blitt et innlegg hvor jeg forteller om en fin, fin tur som er verdt å ta for andre. Det blir det ikke. Sannheten er nemlig slik:

Det har seg sånn at jeg skulle på toppen av Jeløya og i dag var det Bjørnåsen som var målet. Forrige gang jeg gikk dit så var det fra den andre siden av åsen. Da opp fra Nes camping, for de som er kjent. Det opplevde jeg som ganske bratt, så i dag valgte jeg en annen rute, og på et tidspunkt var jeg usikker på om det var riktig valg.

Jeg skulle finne en liten parkeringsplass etter en gård og en bakke, men den fant jeg ikke.
Dermed kjørte jeg alt for langt, satt på google maps og snudde. Jeg kom helt tilbake til gården og snudde på nytt. Denne gangen fant jeg en parkeringsplass, men der gikk stien bare opp til noen hytter. Å være gjest hos noen ukjente var absolutt ikke det jeg hadde planlagt. Jeg skulle jo til Bjørnåsen og toppen der.

Jeg snudde først meg, satt meg i bilen, snudde deretter den og kjørte. Plutselig tilbake på gården. Igjen!

Da hadde jeg benyttet meg av at vi lever i en digital verden. Jeg hadde da lest i Moss Avis at det skulle være et utgangspunkt omtrent ved gården, men jeg så ikke den nevnte parkeringsplassen selv da jeg var der. Men, jeg så en gutt på utsiden av bilen sin. Jeg tenkte at han kanskje var mer kjent enn meg, noe han også var.  Han viste meg et kart og sa jeg skulle ganske langt tilbake. Jeg snudde igjen, men da jeg var underveis så synes jeg det var kjempe langt, – og heldigvis kom gutten kjørende etter og viste meg veien. Han hadde forstått at gamle damer på tur kan være helt håpløst. Og mer håpløs skulle det bli

Jeg fikk parkert bilen, – og begynte å gå. Fant stien inn i skogen og traff en mann. Hans fortalte at jeg skulle holde til venste hele veien, så da gjorde jeg det, selv om det var mot min logikk å gå nedover når jeg skulle til toppen. Det var nok til andre venstre han mente, for da jeg hadde gått i et kvarters tid så traff jeg den gutten som hadde hjulpet meg til å starte på stien. Han hadde gått opp fra en annen kant og kunne fortelle meg at jeg var på feil vei. At det var til høyre jeg skulle holde.

Jeg lot han og følge hans gå først, gikk en liten runde og gikk deretter veien han hadde fortalt at jeg skulle gå. Jeg kom til toppen, pauset litt, drakk vann, tok et bilde og returnerte igjen. Og mot alle odds så gikk jeg rett på bilen og fant veien hjem.
Neste gang så vet jeg hvor jeg skal gå, tror jeg… om ikke så kan det være at jeg treffer på en ung, høflig og tålmodig gutt som gir tips til gamle damer som har gått seg vill. Ellers kjørt seg bort, for den saks skyld .

Vil du ta turen?  Min forklaring til veivalg er sånn:
Kjør til du treffer gutten, la han vise deg hvor du skal parkere.
Gå til skiltet, møt en mann og la han forvirre deg, og følg anvisningene.
Møt gutten fra tidligere og jenta hans, la de veilede deg på nytt. Følg anvisningene og finn frem.
Velg en sti og hold deg til den på vei ned. Stopp, spis blåbær og bringebær, fortsett ned til bilen og kjør hjem.
Vær lykkelig for at du har vært på toppen! – og fordi dagens kinderegg var at jeg fikk sovet, kost meg på tur og hatt egentid.

Men, apropos veivalg: Det finnes hjelp til å finne frem her, her eller fra Nes camping her . Tror det er sikrere å følge disse anvisningene :D ps, denne turen er faktisk barnevennlig, men det passer ikke med barnevogn.

 

Petrine

 


Page 1 of 1412345...10...Last »