Barn


Da jeg gikk på lærerskolen , og da jeg tok master,  så fikk jeg noe opplæring i temaet: «Barn som pårørende.» Det vil si at jeg fikk en bitteliten smakebit på hva man burde gjøre om man traff barn  til familier i krise. Mye av det innbefattet samtaler, – og lite visste jeg da at jeg en gang skulle være den syke, min åtteåring skulle være den pårørende og at vår verden fikk seg et dytt fra den ene dagen til den andre.

Det var rett før jul at vi fikk vite at jeg skulle gjennom behandling for å bli frisk.
Vi var fortsatt de samme menneskene, men situasjonen hadde blitt litt annerledes. Timeplanen min ble i noen grad lagt av Sykehuset på Kalnes, – og jobben min fikk en stand in for meg. Alt føltes usikkert; –  jeg var redd,  noe de andre i gjengen også var. Kombinert med å kjenne på redsel, så våknet fighterinnstinket og en merkelig kombinasjon av ro og tro.

Midt i det hele så holdt vi krampeaktig på hverdagene. Det harde grepet rundt det hverdagslige handlet både om at det var viktig for meg, –  men mest av alt om at gutten vår skulle få de tryggeste rammene som vi klarte å gi i en uoversiktlig verden.

Gutten vår liker oversikt, rutiner og han synes det er kjekt om dagen i dag har med gjenkjennbare elementer fra gårsdagen. Min erfaring er at det ikke er bare min gutt som trygges av gode rammer, for det er oftest overgangssituasjoner/forandringer/bytte av aktivitet som skaper frustrasjon eller konflikter for andre barn også. Vår kjennskap til gutten vår og vår erfaring med at barn generelt liker å vite hva som skjer førte til at vi fortsatte å smøre matpakker, kranglet om lekser, kjørte til trening og organiserte hverdagene så normalt vi kunne.

En annen ting som jeg tok stilling til på vei hjem fra sykehuset var at jeg skulle fortelle pjokken vår om diagnosen samme dag. Det er mange som mener at barn får det verre om vi forteller de om det som er trist, leit eller vanskelig, men jeg har en annen oppfattelse. Jeg vet at mye av de vi formidler foregår gjennom hvordan vi bruker kroppen vår, – og derfor ville han føle at noe ikke var som normalt. Barn styres av og er sensetive for følelser, i større grad enn oss, så jeg er sikker på at han hadde kjent at noe ikke var som det skulle.  Jeg har en formening om at det kunne være verre for han, at det kunne gjøre han usikker og at han derfor kunne bli redd.
Ved første anledning så fortalte jeg alt jeg visste på en så enkel måte som  jeg klarte. Jeg følte meg trygg og uredd i samtalen med han, så uredd at jeg også fortalte om hva jeg følte og tenkte om situasjonen- og jeg opplevde at han forsto hva diagnosen innebar, og at jeg på nyåret skulle få behandling hvis mål er å bli frisk.

Jeg er ikke engstelig for å snakke med barn om vanskelige ting nå, men jeg må ærlig innrømme at også jeg skulle gjerne vært denne samtalen foruten. Man vil at hverdagene rundt barna sine skal være stabile, gode og inneholde en serie av bare gode erfaringer. Noe også jeg vil.

Jeg følte det som en hjelp at jeg har gjennom jobb har fått trening på å ta samtaler som kan gjøre følelsesmessig vondt. Dette, og vissheten om at pjokken hadde fått ærlige forklaringer da jeg mistet pappa, var en fordel.  Jeg brukte ikke tiden på å grue meg til å ha samtalen, men til å tenke ut hvordan jeg skulle legge det frem for han. Jeg valgte å komme inn på det i en samtale vi hadde. Jeg trodde at han ville ta det bedre enn om jeg først fortalte at vi skulle ha et møte og snakke om noe alvorlig. Ordene jeg brukte var en enklere versjon av det legen hadde fortalt meg, men innholdet var det samme. Jeg har en grunnleggende tro på at også ærlighet er med på å skape trygghet og tillitt, – også i den uvante situasjonen. Jeg er ute etter at gutten min kan stole på meg, at han skal føle at vi har tillitt til hverandre og at han skal være trygg på at vi ivaretar både hverdagen og hans behov for oversikt så godt  vi kan.

Pjokken lyttet, stilte mange spørsmål og konkluderte med at han ikke ville at vennene hans skulle vite om det. Han var redd for at de skulle erte han. Vi lot han styre det og satt litt munnkurv på oss selv.  Det fordi han ikke skulle få overøst et sykdomsbilde i hytt og vær. Slik hadde vi det en stund, helt til han en dag synes det var kjempevanskelig. Det ble mye å skjule. Vi hadde en samtale om hva han tenkte og om hvordan han ville ha møtt sine venner om de hadde en syk forelder. Han ga et godt svar. Ikke mange dagene etterpå så ba han pappaen om å bli med på skolen for å informere om sykdommen og behandlingen. Jeg fikk da jevnlig påfyll av cellegift og holdt meg i skolegården, så pjokken kunne være hos meg, mens pappaen styrte informasjonen. Det var sånn han ville ha det og det  var sånn han fikk det.

Etter den gang har han vært med på sykehuset, noe som var helt nødvendig. Han var redd hver gang jeg skulle få en behandling, – han forsto ikke hva det innebar. Etter besøket opplevde vi at hans forestilling overgikk virkeligheten. For han skapte det trygghet å få se, få høre pleiere fortelle det samme som meg og få en oversikt over hva jeg snakket om og hva jeg gjorde på sykehuset.

Jeg har møtt gutten min best jeg kan, – og jeg tror jeg har lykkes i å gi han en ærlig og god oversikt over situasjonen. Men, det til tross så er jeg redd han går med tanker og følelser han ikke snakker med meg om. Vi har oppfordret han til å snakke med lærer, med helsesøster eller andre voksne han stoler på om han trenger det. Jeg vet ikke om han trenger det, men at jeg tenker mye på det.

Det var dagens innlegg om hvordan vi har møtt vår pode som pårørende, – og det er egentlig skrevet fordi jeg i oktober hadde tenkt å sette lys på rosa sløyfe og de som er berørt av den. Og her sitter jeg med noen innlegg som jeg ikke har hatt mot til å dele. Da fikk dere en liten smakebit av hvordan vår verden har vært og hvordan vi har forsøkt å ivareta vår vakre lille, store gutt .

Petrine

 

 

 


Snart er dagen her, den dagen som mange flere enn Petrus gleder seg til. De gleder seg til det morsomme skumle, – og her hjemme planlegges kostymer med skrekkblandet fryd. Det nærmer seg nemlig Halloween, – den 31. oktober. Det er dagen før alllehelgensaften, – den dagen man husker på alle de man har mistet. Den norske kirke har knyttet dette til den første helgen i november, men de katolske har holdt på den 31. oktober.

Tradisjonen med «Knask eller knep» kom til Norge på 2000, – tallet, – fra amerika. Den er en ikke religiøs feiring, og den handler om å gå rundt å gi folk i nabolaget valget mellom en rampestrek eller å gi bort litt godteri. Det er denne tradisjonen som pjokken, her hjemme, knytter til den siste dagen i oktober. I tillegg er det et must  å lage lykt av gresskar.

Vi kan mene hva vi vil om julebukker eller skumle vesener, men begge tradisjoene har det til felles at de er fine arenaer for trening av sosial kompetanse.

  • Man må trene på å være en del av et felleskap. Oftest så går flere sammen, – og man må vente på tur, bli enige om knep, hvem som skal ringe på, hvem som skal snakke etc. Fin trening på sosialt samspill med andre.
  • Det å henvende seg til ukjente er ikke alltid lett. Det å føle seg klossete i slike situasjoner kan få forskjellige utfall, – noen blir stille og noen tar utrolig stor plass. Det å gå halloween kan være en fin arena til å trene seg på hvordan man henvender seg til ukjente, på å føre en liten dialog og å være hyggelig mot de som åpner døra. Det, selv om det er aldri så skummelt.
  •  Takke! Hos oss er det en selvfølge å takke, og skulle jeg eller andre glemme det, så får vi en påminnelse om det. Helt på sin plass. Vi bør vise takknemlighet for det vi får, selv om det bare er en karamell, og vise høflighet om den de kommer til ønsker å se et knep. Da tradisjonen var ny her, så kom jeg hjem og fant postkassa full av knuste egg, – ikke var jeg hjemme og ikke er det slik at vi må delta på denne tradisjonen. Husk på å takke og å lage morsomme knep
  •  Lære seg å ta vare på egen sikkerhet. Det er smart å snakke med barna på forhånd om forsiktighet ved å ta i mot godteri, at det er smart å holde sammen og at man også kan møte på voksne som ikke er så hyggelige eller som ikke har hyggelige hensikter.
  •  Lære om egne følelser: For å fungere godt i sosiale sammenhenger så er det et pluss å kjenne til egne følelser, gjenkjenne det og vite hvordan du kan regulere de, om det trengs. I forbindelse med halloween, så har vi også snakket om at det ikke er feigt å bli redd. Det er helt naturlig, – og da er det kjekt å holde seg sammen med folk en er trygg på. For selv om det er en lek, så skal det å forholde seg til frykt også læres. Hva er reelt, hva er skummelt morsomt og hvor går grensen for hva man orker å stå i. Nå er det ikke sånn at poden har vært så redd, men han har satt ord på at noen steder er det mer skummelt å bevege seg enn andre.
  •  Å dele og å gi. Halloween handler jo i tillegg til å få om å dele med andre. Det være seg om de kommer på døra for «Knask eller knep» eller om det er noen i gruppa som ikke våger å hevde seg selv og hente godter hos de man besøker. En fin mulighet til å trene på å gi ting fra seg, – dele plass med andre og ivareta andre gruppemedlemmer.
  •  Man vil ringe på mange dører, – og møte ulike folk, – og dette er en fin mulighet til å snakke med alle slags mennesker, – og ikke minst respektere alle de andre. Det selv om de kanskje er ulike oss selv.
  •  Forholde seg til reglene. Hos oss er det noen rammer som er knyttet til Halloween, feks at man ikke ringer på dører hvor utelyset er slukket. Det lureste er å ringe på der hvor det er gresskarlykter eller andre tente lykter på utsiden av døra, -og i tillegg så forventes det at barna, som tidligere nevnt, er høflige, takker og er hyggelige med hverandre.
  •  At man ikke lyser i mørket handler indirekte om sosial kompetanse, men et eller annet som reflekterer er det lurt å kle på seg. I respekt for sin egen sikkerhet og ikke minst for de som ferdes ute i trafikken på mørke kvelder. Spesielt på dager hvor flere mørke vesener er ute å går.

 

Happy Halloween, – det blir en skremmende og morsom kveld.

Petrine :D

 


Jeg digger barn, – de er så ærlige og lite fordomsfrie i det de uttrykker.
Her en dag så traff jeg en av Petrus sin kamerater. Han visste at jeg hadde mistet håret og stilte førlgende sprøsmål:
«Har du parykk enda? » Jeg svarte, «JA!», på sprørmålet og løftet litt på parykken slik at han kunne se at den var løs. han var fornøyd med svaret og forsvant til sitt.

Etter noen minutter så var gutten tilbake med følgende beskjed:
«Du behøver ikke si det til noen, det ser helt ekte ut !»

Så vakker, så ivaretakende og så ærlig!

Møter kan være store, selv om de tar kort tid!

Petrine


12 juli, 2019

Dagens liste

Jeg sitter i en hotellseng og har tid til å gjøre ingenting. I kofferten er alle tingene vi skal ha med hjem, i senga ved siden av er Petrus inne i Minecraft og Petrinemannen holder på med sitt. Vi er på Hamar, – og har hatt noen fine dager på Hedmarken. Så fine at Petrus mener at vi er urimelige når vi senere i dag setter snuta hjemover. Og, jeg kunne gjerne blitt litt lenger på ferie, men når sant skal siees så synes jeg et hotellrom er litt lite, etter at Petrus har sovnet.

Og her kommer en liten liste over hva som har vært oo er fint med en tur :

  1. å treffe familen
  2. å besøke Alf Prøysen sitt sted, – og nyte det
  3. å finne ut at Mjøsparken er helt ypperlig til å fylle en dag. Et tips til folk som trenger en pitstop omtrent ved Brummundal, – der er det plass til lek, aktivitet og avlapping for liten og stor .
  4.  å finne ut at det er kommet et nytt spisested på Hamar siden sist vi var der. Det heter Heim, – og det serverer akkurat det vi hadde lyst på i dag. En burger og et hav av ting å se på.
  5. å ha hele dagen til å gjøre ingen ting
  6. å være en rask tur innom Ikea. Kjøpte bare zip – poser, – de må vi alltid ha noen av.
  7.  å spise norske jordbær
  8. at Petrinemannen fikk besøke Kaffe og Vinyl. Han fikk til og med handlet seg et par LP – er
  9.  å se hvor morsomt Petrus synes det er å hoppe trampoline ( Nei, vi har ikke det )
  10.  å spisse frokost på hotell.

( Dette innlegget ble skrevet da vi var på Hedmarken, men Pc – en min takket for seg. Og vipps så forsvant alle bilder og tilgang til bloggen. Men i dag så var den gamle vennen her igjan, selv om jeg må erkjenne at en del bilder er borte )

 

Ha en forrykende fin dag!

Petrine


For Petrus er det gull alt som glimrer og han er så stolt over belønningene sine. Så stolt at han har erobret den hylle i stua som er i alles øyensyn. Der, rett over Tv – en er det sirlig plassert gullforgylte hockeyspillere, fotballer i sølv eller bronse og for å ikke glemme hockeypuckene. Han ser på de med stjerner i blikket og er fornøyd med egen innsats, mens vi av den eldre garde tørker støv av trofeene i ujevne intervaller. Hans facinasjon for pokalenes glans og hans evne til å la det representere hva han har mestret er imponerende for meg. Jeg er nemlig skikkelig dårlig til å feire seire og ikke minst til å se hva jeg mestrer . Det meste er en selvfølgelighet.

Livets selvfølgelighet fikk seg et dytt da jeg fikk kreftdiagnosen før jul. Det som bare skjer andre, – det rammet plutselig oss. Man får seg en vekker og blir prisgitt de leger man møter  og den behandling man får.  Midt mellom legeavtaler, cellegiftkurer, stråling, trening og andre behandlinger, så sjonglerer jeg med gråt, redsel, optimisme, latter, takknemlighet, stå på mot, hverdagen og ikke minst mammarollen.

I det jeg fikk diagnosen, så visste jeg at det ville påvirke hele gjengen rundt meg. Det var supervondt, samtidig som det fikk fighterinstingtet mitt til å våkne. Jeg var rask til å definere hverdagene som det viktigste å kjempe for.  Den innbefatter nemlig de jeg er glad i, samtidig som det representerer det normale.
Jeg valgte raskt å fortelle minsten om  og hva legene hadde sagt,  Jeg har en formening om at Petrus hadde senset at det var noe, om vi ikke hadde fortalt det. Pappaen gikk i bakken, – og mammaen var en blanding av et helt følelsespekter. Jeg tok full sats og fortalte så enkelt og konkret som mulig hva legene hadde sagt. Han ble redd og lei seg, – og det har vi snakket om mange ganger.  Jeg opplever at han har tillitt til oss, – og midt i alt vi ikke rår over, så er det er ordene og ærligheten en styrke. Jeg føler nemlig at vi har ord, – også for det som er litt vanskelig. ( Han har forøvrig fått lov til å være med på sykehuset, og jeg regner med at de som har snakket med han der, har bekreftet det vi har sagt. )

Dagene har gått. Jeg har tatt for meg behandlingen bit for bit, –  en dag av gangen. Det har fugert. Jeg har klart meg godt underveis, hverdagen har vært så normal som vi kunne – men har fundert på om jeg er en god mamma når:

  1. jeg kjenner at lunta er kort
  2. jeg gråter fordi jeg er redd
  3. jeg forsøker å holde på fotfeste i en ukjent verden
  4. Jeg streber etter å lage middag, spise sammen og daglig ha tid til å leve oss inn i litteraturens verden.
  5.  jeg tørker Petrus sine tårer og trøster når han er lei seg fordi jeg skal miste håret.
  6. når jeg lar Petrus bestemme hvem som skal vite at jeg er syk og når vi skal fortelle det til medelevene hans. Jeg har tenkt at det er best at de vet, men det tok noen uker før Petrus var klar for å slippe katta ut av sekken.  Vi fulgte minstens tempo og lot pappaen være familiens informant til klassen
  7. jeg gruer meg til behandling og sier det høyt
  8. jeg lar Petrus bestemme når jeg skal bruke parykk. ( Det har blitt sjeldnere og sjeldnere )
  9. jeg forsøker å ha hverdagene så normale som mulig og ikke vil la sykdommen ta for mye plass
  10.  jeg føler meg frisk og ikke forstår alvoret i diagnosen og behandlingen
  11. jeg sa nei til å ha huset fult av barn, fordi jeg ikke ville bli smittet.
  12. jeg har lyst til å innfri alle Petrus sine ønsker, men velger å la han betale sykkelen han har spart til og si nei til mange andre ting
  13. jeg har latt pappaen følge til trening og selv har jeg bare sett på kampene hans.
  14. jeg  svelger klumpen i halsen når de andre barna forteller planer for sommerferien, – og vi ikke klarer å lage en fast plan mellom behandlinger.
  15. jeg går eller sykler tur med Petrus
  16. når jeg sitter på strandkanten å ser han bader, i stedet får å være uti

Lista kunne blitt lenger, – så det er  mye tanker rundt det å være mamma når du  føler at du ikke strekker til.  Jeg har levd et god liv underveis, men selvfølgelig så har hjernens aktivitet påvirket meg.

Petrus traff derfor godt med gaven som han var så stolt av å ha kjøpt til meg:
For der på hylla, – rett over Tv – en blant gullforgylte hockeyspillere, fotballer i sølv eller bronsje  og  hockeypucker står det nå også en stor fin pokal hvor det er skrevet :
Worlds best mum.

 

Petrine :D

 


Kjære, sommerdagbok!
Som du vet så har jeg nettopp hatt bursdag. Den startet som det pleier med kaffe og sang. og i år gikk vi ut for å spise middag. Men, jeg vet ikke hva som fikk meg til å tenke på den første bursdagen jeg feiret borte.

Det var lenge siden.
Jeg tror jeg var 9 år, – og jeg var på sommerleir.
Jeg husker at jeg ba mamma og pappa om å få lov til å reise sammen med noen venninner på denne sommerturen. Vi snakket mye om hvordan det kom til å bli, vennene og meg.  Forventingene var skyhøye da vi dro avgårde med en båt ut fra Fredrikstad, mens pappa sto igjen på kaia. Jeg skulle ut i den store verden, –  alene!  Jeg  synes nok at jeg var ganske stor da vi seilet ut i Oslofjorden, – utstyrt med  koffert,  sommerfugler i magen  og venner ved min side, mot Tjeldholmen.

Det ble gøy! Vi fikk et stort rom. Det var køyesenger til mange, – og i de bodde det flere enn oss.  Jeg tror nemlig at samtlige i løpet av uka fikk bitt av bedbugs, for vår felles uniform ble  røde prikker i løpet av dagene vi var på leir.  Jeg husker at de klødde. Jeg har også en erindring om at jeg sov i overkøya og at et par av jentene skulle synge for oss i tide og utide :D Og en ting til, – det var premie til det ryddigste rommet. Jeg vet forresten at jeg ikke har noen diplom som tilsier at vi vant den prisen.

Vi fikk sovetider, dagsplan og vi spiste i en spisesal. Jeg husker lite fra måltidene, men jeg har en erindring om at vi sang:

«La tallerkenene vandre, fra den ene til den andre, la de gå, la de gå og la de aldri stille stå.»

Jeg husker at dagene ble brukt til lek og aktivitet, fra morgen til kveld.
Det var ganske så fint, – men en morgen så var det bursdagen min.
Jeg husker ikke så mye fra den, men jeg husker at jeg fikk gave på senga, av mamma og pappa!Så uventet!
De hadde sendt den med en av venninnene mine.
Jeg husker enda at jeg satt i overkøya, med klump i halsen, tårer i øynene og en god posjon hjemlengsel.
Det var jeg, følelsene og pakka, helt alene i den store senga.
Det var så rart å ikke være sammen med foreldrene mine på en så viktig dag.
Tårene presset på og det tok nok en stund før jeg klarte å glede meg over dagen og gaven.
Jg hadde jo aldri vært borte på bursdagen min før.

De andre jentene sang for meg og til frokost så vanket det både flagg og brus.
Gaven inneholdt en hvit badekåpe av frotte. Den hadde smale, røde og blå striper og var en passende gave der vi brukte mye av dagene til å bade.

Det var den første av mange fødselsdager som jeg feiret borte!  Det var ikke så smertefult etter hvert.
Jeg gikk i korps og jeg har bursdag den første uka i sommerferien. Summen av den kobinasjonen var at jeg var på korpstur på bursdagen min.  feiret bursdagen for full musikk, – bokstavlig talt. Jeg ble vekket til  allsidige dager og små gaver på nye steder. Det uten klump i magen og med mange rundt meg, – vel vitende om at jeg ble feiret av familien når jeg kom hjem igjen.

Etter å ha svelget klumpen i halsen der ute i skjærgården da jeg ble ni år, så ble resten av bursdagen fin. Like fin som de jeg har hatt mange andre steder i verden etter det. Dessuten var det alltid kake til meg da jeg kom hjem, uansett når det var på døgnet. Jeg fikk alltid et stykke sjokoladekake og et glass melk når jeg kom hjem. Jeg fortærte det, mens jeg fortalte om hva den siste uka hadde inneholdt av opplevelser. Og gaven, den kom alltid etter kaka, melka og fortellingen.

Ha en glad sommerdag, – med eller uten bursdag.

Vær gode mot hverandre og sett pris på de du har rundt deg,
– det var jo folka mine jeg savna der jeg satt med pakke i den store senga, et sted ute i Oslofjorden.

Petrine :D


Livet er fult av kontraster, også de siste dagene.
Noen sørger over tapet av en de hadde så inderlig kjær og ei venninne jubler over å bli bestemor for første gang. Samtidig blir gatene fylt av korpsmusikk og festkledde mennekser.
Jeg husker første gang jeg tenkte på dette:
Jeg hadde vært med på en fødsel, –  da jeg skulle reise hjem så ble jeg stående utenfor døra på sykehuset og beundre verden.
Rart, men den var omtrent slik den var da jeg gikk inn på sykehuset.
Folk stresset avgårde, sola fortsatte  å skinne og husene sto på samme sted. – Verden går videre, tross både sorg og glede. Brutalt og gledelig nok!
Akkurat dette tenkte jeg da vi startet dagen, både på de som jeg vet er midt i en sorg og de som har opplevd en mirakelløsglede.

Det var disse tankene som var innenfor pannebrasken da jeg satt flagg ut i blomsterkassene, da jeg fant fram klær og da jeg ventet på at Petrus skulle bli ferdig på badet. Han hadde valgt 17. maiklærne sine selv, – og han stilte i marine, lyseblått og i nasjonalfargene på tversoversløyfa. Selv var jeg antrukket i marineblått og vi ble klare slik at vi møtte på skolen i tide.

Barnesang, altså! Det traff meg i hjertet og satt en fin stemning for resten av dagen, da skolekoret hadde en minikonsert med 17. mai sanger før barnetoget skulle gå. Petrus og gjengen gikk den fine og lange turen til byen og parken hvor alle skulle møtes. I følge minstemann så er det de som har den lengste ruten på 17. mai, – og det tror jeg jammen er sant. Veien ble ikke for lang, – Petrus var like feststemt da han ble tatt ut av toget, for å bli med ut for litt energipåfyll før han og pappaen skulle arrangere leker på skolen.

På Alby Gård, som rommer kafe og galleri F 15, spiste vi det vi hadde lyst på. Og vi valgte ulikt, Petrus startet med softis og foreldrene valgte smørbrød, men felles er at vi var gode og mette da vi forlot den flotte hagen som har den fineste utsikten til Oslofjorden. Vi rakk også å snakke litt om barnetoget, om korpsmusikk og om hvem vi hadde truffet på under seansen i byen. Petrine er en gammel korpsmusikant, og hjertet mitt banker ekstra og lysten til å masjere dukker akutt opp på den 17. mai hvert år. Likevel så var jeg gangske upedagogisk da jeg avviste Petrus sin nyoppståtte behov for å spille saksfon i korps. Vi kom til at han gjerne kan spille et instrument, men at selv ikke hans døgn er mer enn 24 timer, – og derfor må han slutte på fotball eller hockey om han vil gå i korps.

 

Etter arrangementet på skolen så ble penklærne til Petrus byttet ut med fotballdrakt og lek. Det er måte på hvor lenge man skal ha offisiell feiring av nasjonaldagen. Noe av det fineste ved å bo i Norge er muligheten til frie valg i et fredlig, demokratisk land, og nettopp det benyttet den heldige gutten min seg av, da han forsvant ut av døra med en ball og en plan om å leke med noen kamerater.

Jeg er takknemlig for at vi er så heldige å bo i dette frie, lille landet!

Petrus


02 mai, 2019

Det store spørsmålet

Det var rett før jul.
Mammaen hadde nettopp fått konstatert brystkreft.
Det ble snakket om og forklart, så enkelt og forståelig som mulig.

Det var julaften.
Det ble funnet to lus i hodet på minsten.
Jakten ble satt i gang, i form av greing og ved at man skaffet lusemiddel til veie

Det var etter denne runden at det store spørsmålet kom:
«Mamma, kan man få lus om man bruker parykk? »

Små hoder har store tanker, og også de setter ting inn i sin egent konteks og bygger kompetane på erfaringer…

 

Petrine.

 


Det er snart slutt på april, og når sant skal sier så har jeg vært glad for regnet som trommet mot taket i natt, og for sola som er lovet ut på dagen. Denne måneden har vært usedvanlig raus med sol og fine dager, så naturen trenger sårt vann. Det er nesten tomt for grunnvann også, så regnet er velkommen. Samtidig så må jeg innrømme at jeg gleder meg over at det ikke skal pøse ned i dag.

Petrus skal nemlig på fotballcup, og i tillegg til at han skal ha re -debut på fotballbanen etter et halvt års pause, så skal han ha med seg en personlig heiagjeng. De skal stå på sidelinjen for å se på hvordan det nye laget hans finner hverandre. Spennende nok i seg elv, men en bedre opplevelse om vi ikke blir bløtlagt fra hodet og ned.

Utover det så er dagens plan :


– å drikke ferdig kaffen jeg netopp har hentet meg

ta et dykk i den tredje boka om Harry Potter sammen med Petrus. Det er både hyggelig og morsomt, – og litt spennende.

å skrive ut bilder for Petrus. Han har besøk av Dino, klassens bamse, som har med seg en dagbok. Det er Petrus sin oppgave å oppsummere helgen i ord og bilder.

å gå en runde. Det har blitt en god og daglig rutine, det å gå en tur for min egen del. Det gjør godt for kroppog sjel

. se 71 frader nord. Vi er skikkelig dårlig til å følge serier og realityprogrammer, men i år har vi sett 71 grader nord, og det skal vi fortsette med. Det er hyggelige deltakere, som med humor og god innsats gjør god tv.
strikke litt på sommertoppen jeg strikker 

 


. bytte fotballshorten til Petrus. Det er storstas at de skal spille med nye drakter i dag, – men jeg er ikke sikker på innsatsen til Petrus. Jeg er redd han blir konsntrert om å holde kortbuksa oppe. Den er strog og god, med vekt på ordet stor. Bukseseler , gaffatape eller dobbeltsidig tape er alternativ til å få en mindre størrelse.
_først av alt skel jeg på badet og deretter spise frokost,

Det vil si at også denne søndagen er preget av helt vanlige ting.

Ha en glad søndag, hva du nå skal bruke den til :D

Petrine


08 januar, 2019

Å gjøre hverandre gode

Jeg har et bilde hengende over pulten min. Det er en gjeng med gutter, de er kledt i fotballdrakter og de holder hverandres hender. De smiler , de løper og de viser med hele seg at de er glade.

Det er en gjeng med små, glade fotballspillere, – og da bildet ble tatt hadde de har nettopp avsluttet en kamp. Jeg husker ikke resultatet, men jeg vet at de hadde det fint på fotballbanen. De er nemlig en gjeng med gutter som er gode med hverandre og selv om de er små, så er de gode lagspillere.
De er så gode som små gutter kan være.
Det har vært dette lagets styrke dette året, – der de andre har mange enkelt spillere som er gode, så er denne gjengen et lag. De sentrer, de ser hverandre og er hverandres støttespillere.

Nå er det ikke slik at denne gjengen  med 7 – åringer ikke har lyst til å være den som putter i mål,
det er ikke sånn at de ikke bommer og at de ikke feiler,
det er ikke sånn at de kan glemme at det er flere enn de på banen,
det er ikke sånn at de er superdupergode og best i verden,
men det er sånn at de har trenere som har fokus på at gutta er en gjeng.

Jeg er mamma til en av de gutta, – og for han har denne gjengen vært viktig for at han faktisk spiller fotball. Den gjengen av trenere og spillere er ene og alene årsaken til at han løper etter en ball i ny og ne, – og at han synes det er super gøy. Han synes det var gøy fordi han var så heldig å være en del av et lag, å være en gjeng og  å ha flotte trenere. Han var del av en av de spillerne som oppfordres til å se hverandre, som læres til å bli lagspillere og som gang på gang vant. Nettopp fordi de var et lag. Han er heldig.

Har dere tenkt på det,
–  at vi faktisk er avhengige av å være del av noe for å trives,
– at vi er avhengig av gode tilbakemeldinger for å vokse
og ikke minst at våre ulike gode egenskaper til sammen kan bli alt vi trenger av kompetanse.

Tenk på det, vi trenger å være et lag, ha et samspill  og være hverandres heiagjeng.
Vi må gjøre hverandre gode.

Sist men ikke minst så er dette en hyllest til alle de som hver uke bruker av sin tid, sin personlighet og sin kompetanse for å skape idrettsglede hos de spirende små. Det gjelder uansett idrett eller klubb. Det er noen som gir av hele seg for å videreføre bevegelsesglede og kompetanse. Det er så fint det. Takk!
Jeg er evig takknemlig hver gang jeg leverer poden min og han blir møtt med et : Hei, Petrus!
Jeg er synes det er kjekt hver gang han kommer hjem og forteller om hva slags tilbakemeldinger han har fått og om klapp på skuldrene. I tillegg til å gi av sin tid, så ser de hver og en.

Takk, altså !

 

Ha en glad og god kveld.

 


Page 1 of 2612345...1020...Last »