Barn


Jeg digger barn, – de er så ærlige og lite fordomsfrie i det de uttrykker.
Her en dag så traff jeg en av Petrus sin kamerater. Han visste at jeg hadde mistet håret og stilte førlgende sprøsmål:
«Har du parykk enda? » Jeg svarte, «JA!», på sprørmålet og løftet litt på parykken slik at han kunne se at den var løs. han var fornøyd med svaret og forsvant til sitt.

Etter noen minutter så var gutten tilbake med følgende beskjed:
«Du behøver ikke si det til noen, det ser helt ekte ut !»

Så vakker, så ivaretakende og så ærlig!

Møter kan være store, selv om de tar kort tid!

Petrine


12 juli, 2019

Dagens liste

Jeg sitter i en hotellseng og har tid til å gjøre ingenting. I kofferten er alle tingene vi skal ha med hjem, i senga ved siden av er Petrus inne i Minecraft og Petrinemannen holder på med sitt. Vi er på Hamar, – og har hatt noen fine dager på Hedmarken. Så fine at Petrus mener at vi er urimelige når vi senere i dag setter snuta hjemover. Og, jeg kunne gjerne blitt litt lenger på ferie, men når sant skal siees så synes jeg et hotellrom er litt lite, etter at Petrus har sovnet.

Og her kommer en liten liste over hva som har vært oo er fint med en tur :

  1. å treffe familen
  2. å besøke Alf Prøysen sitt sted, – og nyte det
  3. å finne ut at Mjøsparken er helt ypperlig til å fylle en dag. Et tips til folk som trenger en pitstop omtrent ved Brummundal, – der er det plass til lek, aktivitet og avlapping for liten og stor .
  4.  å finne ut at det er kommet et nytt spisested på Hamar siden sist vi var der. Det heter Heim, – og det serverer akkurat det vi hadde lyst på i dag. En burger og et hav av ting å se på.
  5. å ha hele dagen til å gjøre ingen ting
  6. å være en rask tur innom Ikea. Kjøpte bare zip – poser, – de må vi alltid ha noen av.
  7.  å spise norske jordbær
  8. at Petrinemannen fikk besøke Kaffe og Vinyl. Han fikk til og med handlet seg et par LP – er
  9.  å se hvor morsomt Petrus synes det er å hoppe trampoline ( Nei, vi har ikke det )
  10.  å spisse frokost på hotell.

( Dette innlegget ble skrevet da vi var på Hedmarken, men Pc – en min takket for seg. Og vipps så forsvant alle bilder og tilgang til bloggen. Men i dag så var den gamle vennen her igjan, selv om jeg må erkjenne at en del bilder er borte )

 

Ha en forrykende fin dag!

Petrine


For Petrus er det gull alt som glimrer og han er så stolt over belønningene sine. Så stolt at han har erobret den hylle i stua som er i alles øyensyn. Der, rett over Tv – en er det sirlig plassert gullforgylte hockeyspillere, fotballer i sølv eller bronse og for å ikke glemme hockeypuckene. Han ser på de med stjerner i blikket og er fornøyd med egen innsats, mens vi av den eldre garde tørker støv av trofeene i ujevne intervaller. Hans facinasjon for pokalenes glans og hans evne til å la det representere hva han har mestret er imponerende for meg. Jeg er nemlig skikkelig dårlig til å feire seire og ikke minst til å se hva jeg mestrer . Det meste er en selvfølgelighet.

Livets selvfølgelighet fikk seg et dytt da jeg fikk kreftdiagnosen før jul. Det som bare skjer andre, – det rammet plutselig oss. Man får seg en vekker og blir prisgitt de leger man møter  og den behandling man får.  Midt mellom legeavtaler, cellegiftkurer, stråling, trening og andre behandlinger, så sjonglerer jeg med gråt, redsel, optimisme, latter, takknemlighet, stå på mot, hverdagen og ikke minst mammarollen.

I det jeg fikk diagnosen, så visste jeg at det ville påvirke hele gjengen rundt meg. Det var supervondt, samtidig som det fikk fighterinstingtet mitt til å våkne. Jeg var rask til å definere hverdagene som det viktigste å kjempe for.  Den innbefatter nemlig de jeg er glad i, samtidig som det representerer det normale.
Jeg valgte raskt å fortelle minsten om  og hva legene hadde sagt,  Jeg har en formening om at Petrus hadde senset at det var noe, om vi ikke hadde fortalt det. Pappaen gikk i bakken, – og mammaen var en blanding av et helt følelsespekter. Jeg tok full sats og fortalte så enkelt og konkret som mulig hva legene hadde sagt. Han ble redd og lei seg, – og det har vi snakket om mange ganger.  Jeg opplever at han har tillitt til oss, – og midt i alt vi ikke rår over, så er det er ordene og ærligheten en styrke. Jeg føler nemlig at vi har ord, – også for det som er litt vanskelig. ( Han har forøvrig fått lov til å være med på sykehuset, og jeg regner med at de som har snakket med han der, har bekreftet det vi har sagt. )

Dagene har gått. Jeg har tatt for meg behandlingen bit for bit, –  en dag av gangen. Det har fugert. Jeg har klart meg godt underveis, hverdagen har vært så normal som vi kunne – men har fundert på om jeg er en god mamma når:

  1. jeg kjenner at lunta er kort
  2. jeg gråter fordi jeg er redd
  3. jeg forsøker å holde på fotfeste i en ukjent verden
  4. Jeg streber etter å lage middag, spise sammen og daglig ha tid til å leve oss inn i litteraturens verden.
  5.  jeg tørker Petrus sine tårer og trøster når han er lei seg fordi jeg skal miste håret.
  6. når jeg lar Petrus bestemme hvem som skal vite at jeg er syk og når vi skal fortelle det til medelevene hans. Jeg har tenkt at det er best at de vet, men det tok noen uker før Petrus var klar for å slippe katta ut av sekken.  Vi fulgte minstens tempo og lot pappaen være familiens informant til klassen
  7. jeg gruer meg til behandling og sier det høyt
  8. jeg lar Petrus bestemme når jeg skal bruke parykk. ( Det har blitt sjeldnere og sjeldnere )
  9. jeg forsøker å ha hverdagene så normale som mulig og ikke vil la sykdommen ta for mye plass
  10.  jeg føler meg frisk og ikke forstår alvoret i diagnosen og behandlingen
  11. jeg sa nei til å ha huset fult av barn, fordi jeg ikke ville bli smittet.
  12. jeg har lyst til å innfri alle Petrus sine ønsker, men velger å la han betale sykkelen han har spart til og si nei til mange andre ting
  13. jeg har latt pappaen følge til trening og selv har jeg bare sett på kampene hans.
  14. jeg  svelger klumpen i halsen når de andre barna forteller planer for sommerferien, – og vi ikke klarer å lage en fast plan mellom behandlinger.
  15. jeg går eller sykler tur med Petrus
  16. når jeg sitter på strandkanten å ser han bader, i stedet får å være uti

Lista kunne blitt lenger, – så det er  mye tanker rundt det å være mamma når du  føler at du ikke strekker til.  Jeg har levd et god liv underveis, men selvfølgelig så har hjernens aktivitet påvirket meg.

Petrus traff derfor godt med gaven som han var så stolt av å ha kjøpt til meg:
For der på hylla, – rett over Tv – en blant gullforgylte hockeyspillere, fotballer i sølv eller bronsje  og  hockeypucker står det nå også en stor fin pokal hvor det er skrevet :
Worlds best mum.

 

Petrine :D

 


Kjære, sommerdagbok!
Som du vet så har jeg nettopp hatt bursdag. Den startet som det pleier med kaffe og sang. og i år gikk vi ut for å spise middag. Men, jeg vet ikke hva som fikk meg til å tenke på den første bursdagen jeg feiret borte.

Det var lenge siden.
Jeg tror jeg var 9 år, – og jeg var på sommerleir.
Jeg husker at jeg ba mamma og pappa om å få lov til å reise sammen med noen venninner på denne sommerturen. Vi snakket mye om hvordan det kom til å bli, vennene og meg.  Forventingene var skyhøye da vi dro avgårde med en båt ut fra Fredrikstad, mens pappa sto igjen på kaia. Jeg skulle ut i den store verden, –  alene!  Jeg  synes nok at jeg var ganske stor da vi seilet ut i Oslofjorden, – utstyrt med  koffert,  sommerfugler i magen  og venner ved min side, mot Tjeldholmen.

Det ble gøy! Vi fikk et stort rom. Det var køyesenger til mange, – og i de bodde det flere enn oss.  Jeg tror nemlig at samtlige i løpet av uka fikk bitt av bedbugs, for vår felles uniform ble  røde prikker i løpet av dagene vi var på leir.  Jeg husker at de klødde. Jeg har også en erindring om at jeg sov i overkøya og at et par av jentene skulle synge for oss i tide og utide :D Og en ting til, – det var premie til det ryddigste rommet. Jeg vet forresten at jeg ikke har noen diplom som tilsier at vi vant den prisen.

Vi fikk sovetider, dagsplan og vi spiste i en spisesal. Jeg husker lite fra måltidene, men jeg har en erindring om at vi sang:

«La tallerkenene vandre, fra den ene til den andre, la de gå, la de gå og la de aldri stille stå.»

Jeg husker at dagene ble brukt til lek og aktivitet, fra morgen til kveld.
Det var ganske så fint, – men en morgen så var det bursdagen min.
Jeg husker ikke så mye fra den, men jeg husker at jeg fikk gave på senga, av mamma og pappa!Så uventet!
De hadde sendt den med en av venninnene mine.
Jeg husker enda at jeg satt i overkøya, med klump i halsen, tårer i øynene og en god posjon hjemlengsel.
Det var jeg, følelsene og pakka, helt alene i den store senga.
Det var så rart å ikke være sammen med foreldrene mine på en så viktig dag.
Tårene presset på og det tok nok en stund før jeg klarte å glede meg over dagen og gaven.
Jg hadde jo aldri vært borte på bursdagen min før.

De andre jentene sang for meg og til frokost så vanket det både flagg og brus.
Gaven inneholdt en hvit badekåpe av frotte. Den hadde smale, røde og blå striper og var en passende gave der vi brukte mye av dagene til å bade.

Det var den første av mange fødselsdager som jeg feiret borte!  Det var ikke så smertefult etter hvert.
Jeg gikk i korps og jeg har bursdag den første uka i sommerferien. Summen av den kobinasjonen var at jeg var på korpstur på bursdagen min.  feiret bursdagen for full musikk, – bokstavlig talt. Jeg ble vekket til  allsidige dager og små gaver på nye steder. Det uten klump i magen og med mange rundt meg, – vel vitende om at jeg ble feiret av familien når jeg kom hjem igjen.

Etter å ha svelget klumpen i halsen der ute i skjærgården da jeg ble ni år, så ble resten av bursdagen fin. Like fin som de jeg har hatt mange andre steder i verden etter det. Dessuten var det alltid kake til meg da jeg kom hjem, uansett når det var på døgnet. Jeg fikk alltid et stykke sjokoladekake og et glass melk når jeg kom hjem. Jeg fortærte det, mens jeg fortalte om hva den siste uka hadde inneholdt av opplevelser. Og gaven, den kom alltid etter kaka, melka og fortellingen.

Ha en glad sommerdag, – med eller uten bursdag.

Vær gode mot hverandre og sett pris på de du har rundt deg,
– det var jo folka mine jeg savna der jeg satt med pakke i den store senga, et sted ute i Oslofjorden.

Petrine :D


Livet er fult av kontraster, også de siste dagene.
Noen sørger over tapet av en de hadde så inderlig kjær og ei venninne jubler over å bli bestemor for første gang. Samtidig blir gatene fylt av korpsmusikk og festkledde mennekser.
Jeg husker første gang jeg tenkte på dette:
Jeg hadde vært med på en fødsel, –  da jeg skulle reise hjem så ble jeg stående utenfor døra på sykehuset og beundre verden.
Rart, men den var omtrent slik den var da jeg gikk inn på sykehuset.
Folk stresset avgårde, sola fortsatte  å skinne og husene sto på samme sted. – Verden går videre, tross både sorg og glede. Brutalt og gledelig nok!
Akkurat dette tenkte jeg da vi startet dagen, både på de som jeg vet er midt i en sorg og de som har opplevd en mirakelløsglede.

Det var disse tankene som var innenfor pannebrasken da jeg satt flagg ut i blomsterkassene, da jeg fant fram klær og da jeg ventet på at Petrus skulle bli ferdig på badet. Han hadde valgt 17. maiklærne sine selv, – og han stilte i marine, lyseblått og i nasjonalfargene på tversoversløyfa. Selv var jeg antrukket i marineblått og vi ble klare slik at vi møtte på skolen i tide.

Barnesang, altså! Det traff meg i hjertet og satt en fin stemning for resten av dagen, da skolekoret hadde en minikonsert med 17. mai sanger før barnetoget skulle gå. Petrus og gjengen gikk den fine og lange turen til byen og parken hvor alle skulle møtes. I følge minstemann så er det de som har den lengste ruten på 17. mai, – og det tror jeg jammen er sant. Veien ble ikke for lang, – Petrus var like feststemt da han ble tatt ut av toget, for å bli med ut for litt energipåfyll før han og pappaen skulle arrangere leker på skolen.

På Alby Gård, som rommer kafe og galleri F 15, spiste vi det vi hadde lyst på. Og vi valgte ulikt, Petrus startet med softis og foreldrene valgte smørbrød, men felles er at vi var gode og mette da vi forlot den flotte hagen som har den fineste utsikten til Oslofjorden. Vi rakk også å snakke litt om barnetoget, om korpsmusikk og om hvem vi hadde truffet på under seansen i byen. Petrine er en gammel korpsmusikant, og hjertet mitt banker ekstra og lysten til å masjere dukker akutt opp på den 17. mai hvert år. Likevel så var jeg gangske upedagogisk da jeg avviste Petrus sin nyoppståtte behov for å spille saksfon i korps. Vi kom til at han gjerne kan spille et instrument, men at selv ikke hans døgn er mer enn 24 timer, – og derfor må han slutte på fotball eller hockey om han vil gå i korps.

 

Etter arrangementet på skolen så ble penklærne til Petrus byttet ut med fotballdrakt og lek. Det er måte på hvor lenge man skal ha offisiell feiring av nasjonaldagen. Noe av det fineste ved å bo i Norge er muligheten til frie valg i et fredlig, demokratisk land, og nettopp det benyttet den heldige gutten min seg av, da han forsvant ut av døra med en ball og en plan om å leke med noen kamerater.

Jeg er takknemlig for at vi er så heldige å bo i dette frie, lille landet!

Petrus


02 mai, 2019

Det store spørsmålet

Det var rett før jul.
Mammaen hadde nettopp fått konstatert brystkreft.
Det ble snakket om og forklart, så enkelt og forståelig som mulig.

Det var julaften.
Det ble funnet to lus i hodet på minsten.
Jakten ble satt i gang, i form av greing og ved at man skaffet lusemiddel til veie

Det var etter denne runden at det store spørsmålet kom:
«Mamma, kan man få lus om man bruker parykk? »

Små hoder har store tanker, og også de setter ting inn i sin egent konteks og bygger kompetane på erfaringer…

 

Petrine.

 


Det er snart slutt på april, og når sant skal sier så har jeg vært glad for regnet som trommet mot taket i natt, og for sola som er lovet ut på dagen. Denne måneden har vært usedvanlig raus med sol og fine dager, så naturen trenger sårt vann. Det er nesten tomt for grunnvann også, så regnet er velkommen. Samtidig så må jeg innrømme at jeg gleder meg over at det ikke skal pøse ned i dag.

Petrus skal nemlig på fotballcup, og i tillegg til at han skal ha re -debut på fotballbanen etter et halvt års pause, så skal han ha med seg en personlig heiagjeng. De skal stå på sidelinjen for å se på hvordan det nye laget hans finner hverandre. Spennende nok i seg elv, men en bedre opplevelse om vi ikke blir bløtlagt fra hodet og ned.

Utover det så er dagens plan :


– å drikke ferdig kaffen jeg netopp har hentet meg

ta et dykk i den tredje boka om Harry Potter sammen med Petrus. Det er både hyggelig og morsomt, – og litt spennende.

å skrive ut bilder for Petrus. Han har besøk av Dino, klassens bamse, som har med seg en dagbok. Det er Petrus sin oppgave å oppsummere helgen i ord og bilder.

å gå en runde. Det har blitt en god og daglig rutine, det å gå en tur for min egen del. Det gjør godt for kroppog sjel

. se 71 frader nord. Vi er skikkelig dårlig til å følge serier og realityprogrammer, men i år har vi sett 71 grader nord, og det skal vi fortsette med. Det er hyggelige deltakere, som med humor og god innsats gjør god tv.
strikke litt på sommertoppen jeg strikker 

 


. bytte fotballshorten til Petrus. Det er storstas at de skal spille med nye drakter i dag, – men jeg er ikke sikker på innsatsen til Petrus. Jeg er redd han blir konsntrert om å holde kortbuksa oppe. Den er strog og god, med vekt på ordet stor. Bukseseler , gaffatape eller dobbeltsidig tape er alternativ til å få en mindre størrelse.
_først av alt skel jeg på badet og deretter spise frokost,

Det vil si at også denne søndagen er preget av helt vanlige ting.

Ha en glad søndag, hva du nå skal bruke den til :D

Petrine


08 januar, 2019

Å gjøre hverandre gode

Jeg har et bilde hengende over pulten min. Det er en gjeng med gutter, de er kledt i fotballdrakter og de holder hverandres hender. De smiler , de løper og de viser med hele seg at de er glade.

Det er en gjeng med små, glade fotballspillere, – og da bildet ble tatt hadde de har nettopp avsluttet en kamp. Jeg husker ikke resultatet, men jeg vet at de hadde det fint på fotballbanen. De er nemlig en gjeng med gutter som er gode med hverandre og selv om de er små, så er de gode lagspillere.
De er så gode som små gutter kan være.
Det har vært dette lagets styrke dette året, – der de andre har mange enkelt spillere som er gode, så er denne gjengen et lag. De sentrer, de ser hverandre og er hverandres støttespillere.

Nå er det ikke slik at denne gjengen  med 7 – åringer ikke har lyst til å være den som putter i mål,
det er ikke sånn at de ikke bommer og at de ikke feiler,
det er ikke sånn at de kan glemme at det er flere enn de på banen,
det er ikke sånn at de er superdupergode og best i verden,
men det er sånn at de har trenere som har fokus på at gutta er en gjeng.

Jeg er mamma til en av de gutta, – og for han har denne gjengen vært viktig for at han faktisk spiller fotball. Den gjengen av trenere og spillere er ene og alene årsaken til at han løper etter en ball i ny og ne, – og at han synes det er super gøy. Han synes det var gøy fordi han var så heldig å være en del av et lag, å være en gjeng og  å ha flotte trenere. Han var del av en av de spillerne som oppfordres til å se hverandre, som læres til å bli lagspillere og som gang på gang vant. Nettopp fordi de var et lag. Han er heldig.

Har dere tenkt på det,
–  at vi faktisk er avhengige av å være del av noe for å trives,
– at vi er avhengig av gode tilbakemeldinger for å vokse
og ikke minst at våre ulike gode egenskaper til sammen kan bli alt vi trenger av kompetanse.

Tenk på det, vi trenger å være et lag, ha et samspill  og være hverandres heiagjeng.
Vi må gjøre hverandre gode.

Sist men ikke minst så er dette en hyllest til alle de som hver uke bruker av sin tid, sin personlighet og sin kompetanse for å skape idrettsglede hos de spirende små. Det gjelder uansett idrett eller klubb. Det er noen som gir av hele seg for å videreføre bevegelsesglede og kompetanse. Det er så fint det. Takk!
Jeg er evig takknemlig hver gang jeg leverer poden min og han blir møtt med et : Hei, Petrus!
Jeg er synes det er kjekt hver gang han kommer hjem og forteller om hva slags tilbakemeldinger han har fått og om klapp på skuldrene. I tillegg til å gi av sin tid, så ser de hver og en.

Takk, altså !

 

Ha en glad og god kveld.

 


05 desember, 2018

Kalender i bøtter og spann,


Jeg har mistet foreldrene mine, og selv om jeg er voksen så savner jeg de.
I denne tiden før jul så tror jeg det er mamma jeg savner aller mest. Hun var en av de mest rause personene jeg kjenner, – og hun brukte tid, krefter og meter med pakkebånd for å glede de hun brø seg om. Det var ikke få. Det var pakker og kort, det var blomster og frimerker og det var desember med stor D:

For meg husker jeg tilbake til adventstiden og på kalendre.
Da jeg var helt liten så fikk jeg en kalender av papir, hvor det var et nytt bilde bak hver luke.
Da jeg var eldre så fikk jeg en annen type.  Det var med stor glede at jeg fant et dyr bak dagens dør. Det var av plast, det hadde en ring på ryggen og det var helt ypperlig å putte på en snor. Jeg fikk et smykke som fikk flere ting etter som dagene gikk i desember. Jeg husker enda hvordan dyrene så ut og hvor stas det var at kjedet ble lengre og lengre,
Først da jeg var ganske voksen så fikk jeg en kalender med en gave hver dag av mamma. Det fikk jeg hvert år helt til hun ikke fantes her hos meg mer.

Det skrives masse om for mye gaver, for utakknemlige barn og det skrives om handelsstandens gevinst, men for meg er kalender en viktig del av tradisjonen. Kalenderen er en av de tingene jeg savner fra adventstiden. Ikke fordi jeg husker hva det var i de, men fordi da jeg var helt liten så var vi sammen da jeg åpnet den og delte spenningen om hvilken tegning som var bak den lille pappluka. Etter hvert så fikk jeg hjelp til å tre plastikkfigurene på adventsnora mi og da jeg var stor så brukte mamma tid på å pakke inn små ting som jeg kunne glede meg over. Det kunne vøre en julekule, en kjeks, en twist eller noe annet småtteri, men det var laget til meg, Og hver dag før jeg skulle se julekalenderen på Barne . Tv så åpnet jeg den. Det er minner fra mamma og desember som er det gode å ta med videre.

Derfor har Petrus kalendere i bøtter og spann.
Han får besøk av Nisse Nils hver morgen. Vi ser en av julekalenderne på Tv sammen, – og før vi setter oss ned så får han åpne en pakke. Tidligere har det vært en bokstavkjeks daglig, men i år er det litt andre ting å finne innefor papiret. Dessuten vet jeg ikke om jeg har tatt vann over hodet når jeg har kjøpt boken Snøsøsteren. Jeg har tenkt til å la det være en påbudt lesesstund for hele familien her.

Og, som Petrus sa da han så boka.» Det er lurt at du har kjøpt den boka mamma. Vi har hatt besøk av en bibliotekar på skolen. Hun fortalte at denne var trist, fin og god til å lese sammen med familen sin. Den handlet om en som hadde bursdag på julaften. Søsteren hans døde av kreft. Gutten ble kjent med en jente som elsket julen!»
Det er utgangspunktet for vår felles adventstund i desember.

( Vi har kommet i gang med lesingen og vi koser oss alle sammen, Den er vakker, kan jeg si deg  )

For uansett hvordan det er og ikke er, så er det nå vi skaper julemagien og ikke minst minner for være små. Det er veldig viktig for meg, kjenner jeg. Fordi det er minnene jeg husker tilbake på når jeg tenker på og savner foreldrene mine. Disse siste dagene i året.

( Vi har en kalender fra hockeyklubben også, men det er vi vel programforpliktet til?)

Kalendere, – hvordan løser du det ?

Petrine :D

 

 


Er Nisse Nils tilbake? 

Han løp ned trappen og inn på kjøkkenet.
Han fortet seg bort til kjøkkenbenken.
Øynene strålte og kroppen hoppet opp og ned.

I går hadde det nemlig kommet en dør på flisene. Opp til den så stod det en stige og ved siden av stigen sto det et par ski. Det var skispor over kjøkkenbenken. Dette var et kjent syn for Petrus.  Det var nettopp her Nisse Nils bodde i fjor. Det var ut fra denne døra han kom den 1. desember og brukte dagene fram til jul til å gjøre hyss. Til stor glede for og til tider stor jubel fra minstemann. Døra og et håp om å se igjen sin venn fra i fjor fikk gutten til å sitre av spenning.

Nisse Nils var ikke på plass i går.
Derfor var spenningen og farten var stor da minsten løp ned trappen for å se om han ankommet i dag. Det er jo i dag det er 1. desember. Akkurat i dag !!
Det er i dag vi skal åpne kalender til barne Tv, da vi skal lese et kapittel av Snøsøsteren og i dag han hadde et håp om at Nissen kom tilbake.

Men, skuffelsen ble stor.
Det var ingen Nils som satt foran døra.
Det var ingen Nils som hadde gjort noe morsomt i dag, det var ingen Nils noen steder. Det ble litt sorg i valsen. Det var vel bare å sette seg til bords, spise frokost og komme seg ut i dagen uten å ta gjensyn med sin gode venn?

Ved frokostbordet, på plassen til Petrus, lå en pakke. I pakka lå et brev og under brevet lå det en liten, fyr med rød lue. Vår venn fra i fjor, Nisse Nils. Gleden var stor, forventningene til resten av desember er intakt og vi er klare for å oppdage nye ting som Nils finner på.

Innta plassene, ferdig, gå, – det er advent og vi teller ned.
Velkommen, desember!

Petrine :D


Page 1 of 2612345...1020...Last »