Barn


Livet er fult av kontraster, også de siste dagene.
Noen sørger over tapet av en de hadde så inderlig kjær og ei venninne jubler over å bli bestemor for første gang. Samtidig blir gatene fylt av korpsmusikk og festkledde mennekser.
Jeg husker første gang jeg tenkte på dette:
Jeg hadde vært med på en fødsel, –  da jeg skulle reise hjem så ble jeg stående utenfor døra på sykehuset og beundre verden.
Rart, men den var omtrent slik den var da jeg gikk inn på sykehuset.
Folk stresset avgårde, sola fortsatte  å skinne og husene sto på samme sted. – Verden går videre, tross både sorg og glede. Brutalt og gledelig nok!
Akkurat dette tenkte jeg da vi startet dagen, både på de som jeg vet er midt i en sorg og de som har opplevd en mirakelløsglede.

Det var disse tankene som var innenfor pannebrasken da jeg satt flagg ut i blomsterkassene, da jeg fant fram klær og da jeg ventet på at Petrus skulle bli ferdig på badet. Han hadde valgt 17. maiklærne sine selv, – og han stilte i marine, lyseblått og i nasjonalfargene på tversoversløyfa. Selv var jeg antrukket i marineblått og vi ble klare slik at vi møtte på skolen i tide.

Barnesang, altså! Det traff meg i hjertet og satt en fin stemning for resten av dagen, da skolekoret hadde en minikonsert med 17. mai sanger før barnetoget skulle gå. Petrus og gjengen gikk den fine og lange turen til byen og parken hvor alle skulle møtes. I følge minstemann så er det de som har den lengste ruten på 17. mai, – og det tror jeg jammen er sant. Veien ble ikke for lang, – Petrus var like feststemt da han ble tatt ut av toget, for å bli med ut for litt energipåfyll før han og pappaen skulle arrangere leker på skolen.

På Alby Gård, som rommer kafe og galleri F 15, spiste vi det vi hadde lyst på. Og vi valgte ulikt, Petrus startet med softis og foreldrene valgte smørbrød, men felles er at vi var gode og mette da vi forlot den flotte hagen som har den fineste utsikten til Oslofjorden. Vi rakk også å snakke litt om barnetoget, om korpsmusikk og om hvem vi hadde truffet på under seansen i byen. Petrine er en gammel korpsmusikant, og hjertet mitt banker ekstra og lysten til å masjere dukker akutt opp på den 17. mai hvert år. Likevel så var jeg gangske upedagogisk da jeg avviste Petrus sin nyoppståtte behov for å spille saksfon i korps. Vi kom til at han gjerne kan spille et instrument, men at selv ikke hans døgn er mer enn 24 timer, – og derfor må han slutte på fotball eller hockey om han vil gå i korps.

 

Etter arrangementet på skolen så ble penklærne til Petrus byttet ut med fotballdrakt og lek. Det er måte på hvor lenge man skal ha offisiell feiring av nasjonaldagen. Noe av det fineste ved å bo i Norge er muligheten til frie valg i et fredlig, demokratisk land, og nettopp det benyttet den heldige gutten min seg av, da han forsvant ut av døra med en ball og en plan om å leke med noen kamerater.

Jeg er takknemlig for at vi er så heldige å bo i dette frie, lille landet!

Petrus


02 mai, 2019

Det store spørsmålet

Det var rett før jul.
Mammaen hadde nettopp fått konstatert brystkreft.
Det ble snakket om og forklart, så enkelt og forståelig som mulig.

Det var julaften.
Det ble funnet to lus i hodet på minsten.
Jakten ble satt i gang, i form av greing og ved at man skaffet lusemiddel til veie

Det var etter denne runden at det store spørsmålet kom:
«Mamma, kan man få lus om man bruker parykk? »

Små hoder har store tanker, og også de setter ting inn i sin egent konteks og bygger kompetane på erfaringer…

 

Petrine.

 


Det er snart slutt på april, og når sant skal sier så har jeg vært glad for regnet som trommet mot taket i natt, og for sola som er lovet ut på dagen. Denne måneden har vært usedvanlig raus med sol og fine dager, så naturen trenger sårt vann. Det er nesten tomt for grunnvann også, så regnet er velkommen. Samtidig så må jeg innrømme at jeg gleder meg over at det ikke skal pøse ned i dag.

Petrus skal nemlig på fotballcup, og i tillegg til at han skal ha re -debut på fotballbanen etter et halvt års pause, så skal han ha med seg en personlig heiagjeng. De skal stå på sidelinjen for å se på hvordan det nye laget hans finner hverandre. Spennende nok i seg elv, men en bedre opplevelse om vi ikke blir bløtlagt fra hodet og ned.

Utover det så er dagens plan :


– å drikke ferdig kaffen jeg netopp har hentet meg

ta et dykk i den tredje boka om Harry Potter sammen med Petrus. Det er både hyggelig og morsomt, – og litt spennende.

å skrive ut bilder for Petrus. Han har besøk av Dino, klassens bamse, som har med seg en dagbok. Det er Petrus sin oppgave å oppsummere helgen i ord og bilder.

å gå en runde. Det har blitt en god og daglig rutine, det å gå en tur for min egen del. Det gjør godt for kroppog sjel

. se 71 frader nord. Vi er skikkelig dårlig til å følge serier og realityprogrammer, men i år har vi sett 71 grader nord, og det skal vi fortsette med. Det er hyggelige deltakere, som med humor og god innsats gjør god tv.
strikke litt på sommertoppen jeg strikker 

 


. bytte fotballshorten til Petrus. Det er storstas at de skal spille med nye drakter i dag, – men jeg er ikke sikker på innsatsen til Petrus. Jeg er redd han blir konsntrert om å holde kortbuksa oppe. Den er strog og god, med vekt på ordet stor. Bukseseler , gaffatape eller dobbeltsidig tape er alternativ til å få en mindre størrelse.
_først av alt skel jeg på badet og deretter spise frokost,

Det vil si at også denne søndagen er preget av helt vanlige ting.

Ha en glad søndag, hva du nå skal bruke den til :D

Petrine


08 januar, 2019

Å gjøre hverandre gode

Jeg har et bilde hengende over pulten min. Det er en gjeng med gutter, de er kledt i fotballdrakter og de holder hverandres hender. De smiler , de løper og de viser med hele seg at de er glade.

Det er en gjeng med små, glade fotballspillere, – og da bildet ble tatt hadde de har nettopp avsluttet en kamp. Jeg husker ikke resultatet, men jeg vet at de hadde det fint på fotballbanen. De er nemlig en gjeng med gutter som er gode med hverandre og selv om de er små, så er de gode lagspillere.
De er så gode som små gutter kan være.
Det har vært dette lagets styrke dette året, – der de andre har mange enkelt spillere som er gode, så er denne gjengen et lag. De sentrer, de ser hverandre og er hverandres støttespillere.

Nå er det ikke slik at denne gjengen  med 7 – åringer ikke har lyst til å være den som putter i mål,
det er ikke sånn at de ikke bommer og at de ikke feiler,
det er ikke sånn at de kan glemme at det er flere enn de på banen,
det er ikke sånn at de er superdupergode og best i verden,
men det er sånn at de har trenere som har fokus på at gutta er en gjeng.

Jeg er mamma til en av de gutta, – og for han har denne gjengen vært viktig for at han faktisk spiller fotball. Den gjengen av trenere og spillere er ene og alene årsaken til at han løper etter en ball i ny og ne, – og at han synes det er super gøy. Han synes det var gøy fordi han var så heldig å være en del av et lag, å være en gjeng og  å ha flotte trenere. Han var del av en av de spillerne som oppfordres til å se hverandre, som læres til å bli lagspillere og som gang på gang vant. Nettopp fordi de var et lag. Han er heldig.

Har dere tenkt på det,
–  at vi faktisk er avhengige av å være del av noe for å trives,
– at vi er avhengig av gode tilbakemeldinger for å vokse
og ikke minst at våre ulike gode egenskaper til sammen kan bli alt vi trenger av kompetanse.

Tenk på det, vi trenger å være et lag, ha et samspill  og være hverandres heiagjeng.
Vi må gjøre hverandre gode.

Sist men ikke minst så er dette en hyllest til alle de som hver uke bruker av sin tid, sin personlighet og sin kompetanse for å skape idrettsglede hos de spirende små. Det gjelder uansett idrett eller klubb. Det er noen som gir av hele seg for å videreføre bevegelsesglede og kompetanse. Det er så fint det. Takk!
Jeg er evig takknemlig hver gang jeg leverer poden min og han blir møtt med et : Hei, Petrus!
Jeg er synes det er kjekt hver gang han kommer hjem og forteller om hva slags tilbakemeldinger han har fått og om klapp på skuldrene. I tillegg til å gi av sin tid, så ser de hver og en.

Takk, altså !

 

Ha en glad og god kveld.

 


05 desember, 2018

Kalender i bøtter og spann,


Jeg har mistet foreldrene mine, og selv om jeg er voksen så savner jeg de.
I denne tiden før jul så tror jeg det er mamma jeg savner aller mest. Hun var en av de mest rause personene jeg kjenner, – og hun brukte tid, krefter og meter med pakkebånd for å glede de hun brø seg om. Det var ikke få. Det var pakker og kort, det var blomster og frimerker og det var desember med stor D:

For meg husker jeg tilbake til adventstiden og på kalendre.
Da jeg var helt liten så fikk jeg en kalender av papir, hvor det var et nytt bilde bak hver luke.
Da jeg var eldre så fikk jeg en annen type.  Det var med stor glede at jeg fant et dyr bak dagens dør. Det var av plast, det hadde en ring på ryggen og det var helt ypperlig å putte på en snor. Jeg fikk et smykke som fikk flere ting etter som dagene gikk i desember. Jeg husker enda hvordan dyrene så ut og hvor stas det var at kjedet ble lengre og lengre,
Først da jeg var ganske voksen så fikk jeg en kalender med en gave hver dag av mamma. Det fikk jeg hvert år helt til hun ikke fantes her hos meg mer.

Det skrives masse om for mye gaver, for utakknemlige barn og det skrives om handelsstandens gevinst, men for meg er kalender en viktig del av tradisjonen. Kalenderen er en av de tingene jeg savner fra adventstiden. Ikke fordi jeg husker hva det var i de, men fordi da jeg var helt liten så var vi sammen da jeg åpnet den og delte spenningen om hvilken tegning som var bak den lille pappluka. Etter hvert så fikk jeg hjelp til å tre plastikkfigurene på adventsnora mi og da jeg var stor så brukte mamma tid på å pakke inn små ting som jeg kunne glede meg over. Det kunne vøre en julekule, en kjeks, en twist eller noe annet småtteri, men det var laget til meg, Og hver dag før jeg skulle se julekalenderen på Barne . Tv så åpnet jeg den. Det er minner fra mamma og desember som er det gode å ta med videre.

Derfor har Petrus kalendere i bøtter og spann.
Han får besøk av Nisse Nils hver morgen. Vi ser en av julekalenderne på Tv sammen, – og før vi setter oss ned så får han åpne en pakke. Tidligere har det vært en bokstavkjeks daglig, men i år er det litt andre ting å finne innefor papiret. Dessuten vet jeg ikke om jeg har tatt vann over hodet når jeg har kjøpt boken Snøsøsteren. Jeg har tenkt til å la det være en påbudt lesesstund for hele familien her.

Og, som Petrus sa da han så boka.» Det er lurt at du har kjøpt den boka mamma. Vi har hatt besøk av en bibliotekar på skolen. Hun fortalte at denne var trist, fin og god til å lese sammen med familen sin. Den handlet om en som hadde bursdag på julaften. Søsteren hans døde av kreft. Gutten ble kjent med en jente som elsket julen!»
Det er utgangspunktet for vår felles adventstund i desember.

( Vi har kommet i gang med lesingen og vi koser oss alle sammen, Den er vakker, kan jeg si deg  )

For uansett hvordan det er og ikke er, så er det nå vi skaper julemagien og ikke minst minner for være små. Det er veldig viktig for meg, kjenner jeg. Fordi det er minnene jeg husker tilbake på når jeg tenker på og savner foreldrene mine. Disse siste dagene i året.

( Vi har en kalender fra hockeyklubben også, men det er vi vel programforpliktet til?)

Kalendere, – hvordan løser du det ?

Petrine :D

 

 


Er Nisse Nils tilbake? 

Han løp ned trappen og inn på kjøkkenet.
Han fortet seg bort til kjøkkenbenken.
Øynene strålte og kroppen hoppet opp og ned.

I går hadde det nemlig kommet en dør på flisene. Opp til den så stod det en stige og ved siden av stigen sto det et par ski. Det var skispor over kjøkkenbenken. Dette var et kjent syn for Petrus.  Det var nettopp her Nisse Nils bodde i fjor. Det var ut fra denne døra han kom den 1. desember og brukte dagene fram til jul til å gjøre hyss. Til stor glede for og til tider stor jubel fra minstemann. Døra og et håp om å se igjen sin venn fra i fjor fikk gutten til å sitre av spenning.

Nisse Nils var ikke på plass i går.
Derfor var spenningen og farten var stor da minsten løp ned trappen for å se om han ankommet i dag. Det er jo i dag det er 1. desember. Akkurat i dag !!
Det er i dag vi skal åpne kalender til barne Tv, da vi skal lese et kapittel av Snøsøsteren og i dag han hadde et håp om at Nissen kom tilbake.

Men, skuffelsen ble stor.
Det var ingen Nils som satt foran døra.
Det var ingen Nils som hadde gjort noe morsomt i dag, det var ingen Nils noen steder. Det ble litt sorg i valsen. Det var vel bare å sette seg til bords, spise frokost og komme seg ut i dagen uten å ta gjensyn med sin gode venn?

Ved frokostbordet, på plassen til Petrus, lå en pakke. I pakka lå et brev og under brevet lå det en liten, fyr med rød lue. Vår venn fra i fjor, Nisse Nils. Gleden var stor, forventningene til resten av desember er intakt og vi er klare for å oppdage nye ting som Nils finner på.

Innta plassene, ferdig, gå, – det er advent og vi teller ned.
Velkommen, desember!

Petrine :D


07 oktober, 2018

Turen til Appelsintoppen

Appelsintårnet er også finansiert ved at folk har kjøpt plakater til stolper i marka.

«Nei, mamma, det er ikke noe sted for meg!» 
Petrus sine meninger er klare da jeg foreslår dagens turmål.
– «Hæ, er ikke den turen noe for deg? – Det er et høyt tårn der, du kan se langt utover, det er grillplasser og det er mulig å sykle hele veien om du vil det.»
– «Men, mamma, du må vel høre at det ikke er for meg, – «Appelsintoppen!»»
Så boblet han ut i latter, og jeg så sammenhengen !
Petrus har sitrusallergi og har fått beskjed om å holde seg unna blant annet sitron og appelsin.

Vi har høstferie og vi har hatt den i Østfold. – og vi har forsøkt å ta en tur hver dag.
Denne gikk til Appelsintoppen. Det er en relativt ny turplass i Sapsborgmarka, hvor det er toalett ( nyvaska i går, – det var noen der og vasket og skrubbet da vi var der ), gapahuker, griller og et 17 meter høyt utsiktstårn. Utsiktspunktet ligger derfor 125 meter over havet. Det gir en god utsikt for oss som bor i det flate fylket Østfold, – og i går fikk vi også vind i håret da vi var øverst i tårnet. Utsikten var flott, selv om vi verken så Holmenkollen eller Gaustadtoppen, – og heller ikke byen vår. Slike landemerker må vi se fra en annen kant.

Men, stas var det å se utover, – og litt skummelt å se rett ned.

Vi startet turen ved Sol – hytta, noe som ble et tilfeldig valg, fordi det var stedet vi havnet med etter å ha snakket med en lokalkjent. Om dere leser på Ut.no, så vil dere finne et annet forslag til rute. Vi startet ved et lite vann, og kom raskt inn på en sti som også passer for de med barnevogn og rullestol. Stien var merket med blått og det var enkelt å finne frem.

Petrus syklet og på vei opp så holdt vi godt følge, men han syklet før oss nedover. Han mente at han hadde ventet ved bilen i hundre timer før vi kom. Alt er relativt, sier jeg bare, før vi konkluderer med at også denne turen var hyggelig og fin. Kanskje også fordi vi hadde et lite bål på bålplassen, vi hadde god matpakke og hadde tid til å leke på slenghusker og klatre i trærne.
En definitivt barnevennlig tur.

Nyt helgen !

Petrine :D

 


Samarbeid med Handeland PR og Playmobil

Hei,
det er noen dager siden jeg skrev et innlegg og delte det her på bloggen. Det betyr ikke at jeg ikke har hatt lyst til å skrive, men det er et resultat av at etter skolestart så har tiden og kreftene gått med til å få hverdagen til å gå rundt.

 

 

I forrige uke så hørte jeg bare sofaen rope på meg. De timene jeg oppholdt meg hjemme, så var jeg rågod til å lytte på møbelet som normalt inneholder sittende personer, – i tillegg til de som slukner helt ufrivillig etter jobb og andre aktiviteter.

 

 

Jeg sov, sov og sov, – og var ganske så energiløs.

Så kom en pakke med posten. Det var nok Petrus som fikk tilsendt en flott bil, men i det jeg fikk pakken i hus så våknet energinivået hos meg. Jeg tømte ut delene og satt i gang med å sette bilen sammen. Jeg tok et bilde av hver prosess, – og satt de sammen til en film. Det var så gøy å ha et prosjekt å holde på med, – og jeg koste meg. Jeg glemte, eller blåste i, at meningen kanskje var at den yngre garde skulle få delene til å bli en brannbil. Jeg hadde det kjekt og tenkte med meg selv, at om folk visste at jeg kapret lekene til Petrus så hadde de trodd jeg var gal. og enda verre om de visste at jeg våknet til liv av det.

 

Dette skjedde her om dagen . Petrus har fått leke med den, men i dag tok jeg med meg bilen, litt papir, kamera og en eske fyrstikker for å forsøke å skape litt liv i bildene. Litt riktig brann til brannbilen på en måte. Da jeg var ferdig så var jeg gjennomvåt, fordi jeg glemte at jeg var på stranden og rygget bakover , ut i vannet, for å få bedre vinkel på bildet. Våt eller ikke, – jeg koste meg bak kamera, – og hadde en fin stund ute.

 

Så jeg takker for lekene til Petrus, – og må si at det kom akkurat da jeg trengte det mest. For Petrus er lek med Playmobil en mer tilbakevendende aktivitet, – som også lokker naboens fireåring på besøk.

 

Petrine :D


24 august, 2018

En erfaring rikere

Jeg er på vei hjem fra jobb.
Jeg ser at klokka nærmer seg fotballkamp med stormskritt. Jeg ringer dermed Sfo, og ber de sende hjem Petrus. Det om jeg ikke rekker frem til avtalt tid.
Det viser seg at trafikken går raskt og jeg får tid til å hente han. Da jeg ankommer SFO så er han ikke der. Jeg får noen forklaringer, før vi innser at det er en kommunikasjonssvikt som har ført til at han er sendt hjem, – et par timer tidligere.

Jeg ser ut av vinduet og konstanterer at det ikke regner.. Petrus er nemlig ikke utstyrt med nøkkel, fordi vi har en lås i boden, med kode, som han skal få tilgang til. ( bare vi får montert den) Det vil si at døra er lukket og låst, .- og ingen av oss har vært hjemme de siste timene.

Jeg setter meg i bilen, ganske frustrert, og kjører hjemover.
Da jeg parkerer så ser jeg ikke yngstemann noen steder. Jeg observerer at naboene kommer hjem samtidig som meg, og vet dermed at han ikke er der.

Jeg tenker at jeg får sette inn tingene mine inn, før jeg tar en runde rundt i nabolaget, for å lete etter han. Jeg tar i håndtaket, – og døra er åpen.

Jeg går inn i stua og der sitter Petrus, med sjokolade, smoothie, nettbrett, bena på bordet og tv´n på.

«Mamma, nå vet vi at jeg kan være alene hjemme», sier han som har hatt hjemme – alene – fest.

Og jeg kjente latteren boble omkapp med tårene i øynene.

Petrine

Og by the way:
Petrus hadde kommet inn fordi det var lagt ut nøkkel til 16. åringen.
Nå er ny lås satt på plass – og den skal knyttes mot en app, så jeg ser om han har kommet hjem. ( og om jeg må ringe for å minne han på at både skjerm og godteri hører til helg eller spesielle avtaler :D )  Vi fikk det puffet vi trengte .


20 august, 2018

Hverdag, velkommen!

Jeg kjenner at det er sand på innsiden av øyelokkene, – så jeg holder de lukket og går i blinde inn i dusjen. Jeg tror vann er mirakelmiddelet for oppvåkning.

En dusj og kaffe burde virke !
Noe det også gjør

Det er slutt på en lang, varm og allsidig sommerferie, – og jeg skal ha Petrus opp og avgårde

Jeg vet ikke hva som skjedde i år, men det har sklidd helt ut. Rutinene, altså!
Det startet med at det var varmt, – og det eneste riktige å gjøre ved leggetid var å gå til stranden for et bad. Man trenger da å kjøle seg ned, gjør man ikke?

Og når man legger seg senere, så våkner man senere. Dermed var vi i gang! I gang med å bryte alt som er forutsigbart og trygt.

I ferien så trenger man ikke forte seg for å komme seg ut i verden!  Mange uker som starter med pysj og avlappning er hjelpemidler om man skal ødelegge hverdagsrutinen helt. I år har vi klart det til gangs, det å la være å la struktur og klokke styre dagen vår. Og nå er det tid for å hale rutinene tilbake!

For en drøy uke siden så minnet kalenderen oss på at nå må vi komme sakte over i hverdagsmodus. Vi har forsøkt på det!!

Det finnes sikkert råd på hvordan vi skal komme i rutiner etter ferien, men det er ingenting som har virket med å legge Petrus i vanlig tid de siste dagene. Jo, det er forresten en som blir fornøyd, og det er fitbit-en min. Jeg gleder den med noen ekstra skritt hver gang jeg løper opp og ned trappa for å motivere han til sove. Det selv om det fortsatt er lyst ute, det er varmt under dyna og han ikke er trøtt.

Den trøttheten han manglet i går, dukket opp i morgentimene i dag. De første gangene jeg forsøkte å få liv i han i morges, så var muskeltonusen i feriemodus og hodet i drømmeland. Da jeg løftet på hans, så var han rett og slett slappfisk.
Jeg lot det komme litt lys inn i rommet, – uten av det hjalp nevneverdig.

Jeg brukte nesten en time på å få han ut av senga, – og det gikk jammen enda en time før vi var på vei til ishallen. Med en brødskive i hver hånd.

Vi rakk det, – og i morgen skal jeg ut av døra to timer tidligere. Jeg håper at resultatet av at han har blitt vekket tidlig i flere dager plutselig kan få han til å være trøtt om kvelden. Men, enn så lenge så mater jeg fitbiten og tenker at det finnes ingen annen måte å få rutinene på plass enn hverdagen i seg selv.

Så velkommen skal du være !

Petrine

pst, dette er skrevet i forrige uke, for akkurat nå sitter jeg i Svolvær og lurer på hvordan første skoledag ble for han som har kost seg med en lang og fin sommerferie


Page 1 of 2612345...1020...Last »