Barn


Petrus og jeg var ute på tur med Petrinehunden. Vi gikk forbi et terrassebygg under oppføring, og Petrus: «Nå kan vi se at
dette skal bli et hus, – det blir stort!» Hvorpå jeg sa meg enig, – og tilførte: » Stakkars naboer som mister utsikten mot vannet.!»

Gutten min så på meg, ristet på hodet og sa:
» Mamma, det finnes mange i verden det er mer synd på en de. Det finnes fattige barn, barn som ikke får gå på skole og mange som bor der det er krig. Noen klarer å flykte og noen får ikke til det. De er det synd på !»

Takk til deg, 7 åringen min, – for at du setter ting i perspektiv.
( og minner meg på at vi må ha kontanter til  bøsse bærerene for Tv – aksjonen når de kommer på døra. )

Hva er vel en manglende utsikt over fjorden opp mot vanskelige fremtidsutsikter?

Barn, altså <3

Petrine

Og vet du at da jeg var barn så lærte jeg følgende sang om Unicef :
Unicef er et trylleord, det tror mange barn på jord
Unicef gir melk og brød – for all slags nød
( sang fra 60 -tallet, fra datidens julebukkinnsamling )

Jeg blir glad om du følger oss på facebook eller på instagram

LagreLagre

LagreLagre


 

Og, vet du!

Petrus har en god venn!

Det er litt som i Vaffelhjarte!

Det  er en bok jeg anbefaler på det sterkeste, gjerne lest på lydbok. Forfatteren leser den fortreffelig, – og det er mange, mange stunder med morsomme og såre hendelser. Den er vakker og artig, – akkurat som «Tonje Glimmerdal» og «Keeperen og havet.» av Maria Parr Hør de gjerne, – vi har både lest og hørt de, -og jeg holder en knapp på det siste. Det er noen som er gode til å lese lydbøker , – og Maria Parr er ei av de.

Men som sagt:

Det er litt som i Vafelhjarte, hvor Lene Lid og Trille er sammen om det meste. De er ulike, de lever livet og de har det artig.  De er et oppkomme av morsomme ideer og masse ulike leker. For Trille er det nokså uklart om han har en bestevenn. Sånn tror jeg det er med Petrus og den fine vennen hans. De henger sammen, er ulike, lattermilde og lekende time etter time. De er umåtelig glad for å treffes om det er lenge siden de lekte sammen, og vandrer ut og inn av hjemmene til hverandre med den største selvfølgelighet om å høre til.

De er så fine og de har det gøy. Varemerket deres latter!

Men, jeg vet ikke om Petrus er klar over hvor gode venner de er.

Helt til i dag,
– stolt som en hane kom han inn med smykke rundt halsen.
En bestevenner smykke, – et halvt hjerte som kan settes sammen til et helt.

Stor stas på en søndag !

Petrine :D


                                                                    ANNONSE

I helgen så brukte vi en hel dag på sykkel. Vi var jo, som dere sikkert allerede vet i Trysil.  I fjellet og på selve arenaen var det et eldorado for en ung syklist.

Petrus har nemlig ikke en lang erfaring på en vanlig tohjulssykkel. Han ble utstyrt med løpesykkel da han var to, og han gikk ikke over til en med pedaler før han var fem. Han hadde da hatt en sykkel stående et år, som han ikke hadde interessen av å prøve. Han var jo en racer på den lille saken av et fremkomstmiddel. Han brukte den når han fløy gjennom skog og over fjell på to hjul: Han hadde rakettfart nedover bakker og han bare satt føttene ned om ting ble litt skummelt eller han ville stoppe. Det var en trygg og fin måte å oppøve balanse og ferdigheter på.

En da da jeg hentet han i barnehagen så sa han at i dag skulle han lære seg å sykle. Han tok den lette sykkelen, med pedaler,  ut av boden og han syklet i vei. Det å lære seg å sykle tok omtrent halvannet minutt.  Det som tok litt tid var å komme på at man kunne stoppe via brems på styret og på pedalene, og ikke ved å sette føttene ned.  Det fant han raskt ut av, og siden har han syklet masse og gått opp en størrelse til i sykkel. Det var denne han hadde med seg på ferie i forrige uke.

Der i ferien så gikk han på sykkelen om morgenen og holdt det gående til vi sa at nå var dagens sykling over. Vi fikk syklet i terrenget. Han dumpet bort i, og ble med på,  et lite sykkelritt og han syklet i treningsbanene her. Det var stor stas, men både i terrenget og i banen så holdt han på å falle etter de store dumpene. Noe han opplevde som hopp. Det var da han ønsket seg en BMX sykkel. Han forsto at det ville være en fordel om sykkelen hadde demping, var liten og lett.

Det var stor stas, og også pappaen mente det hadde vært en fordel med en BMX – sykkel. Ikke for å sykle på her hjemme, men  demping på sykkelen hadde vært praktisk i terrenget. Petrus sin manglet jo nettopp det. Vi tenkte på vekt, både da vi kjøpte både den forrige og denne sykkelen, og la litt mer penger i en lettvekter. Vi mener at en sykkel som veier lite er enklere å manøvrere og at han vil få en bedre opplevelse om sykkelen ikke er omtrent like tung som han. Men, jeg må ærlig innrømme at jeg ikke tenkte på at det hadde vært lurt at sykkelen dempet

Derfor har jeg søkt på nettet etter BMX – sykler i dag. Ikke fordi han skal få ny sykkel nå, men for at jeg skal ha litt oversikt når vi skal kjøpe neste størrelse. På Bikester.no fant jeg flere modeller som er beregnet på barn. Det var flere som jeg vet Petrus ville ha likt å bruke i terrenget. Da jeg var der inne så fant jeg en sykkel som jeg ville tro at Petrinemannen og jeg ville like. De hadde nemlig bare et gir, skulle være smidige og lette. Presentasjonen av sykkelen sier også at kraftoverføringen på den gjør at du kan suse gjennom byen og trafikken.

Nå er det slik at forrige gang jeg syklet så opplevde jeg at det var oppoverbakker overalt, og det var bare  i nedoverbakkene jeg suste avgårde. Men, jeg liker følelsen av vind i håret, så kan hende en Singlespeed eller en elektrisk sykkel hadde vært noe som meg?

Har du noen formening om hvordan en god sykkel skal være, til voksen eller til barn?

 

Petrine


 

For oss har høstferien gått over i historien og vi er tilbake i jobb og skole, –  fra i dag. Men, selv om høsteferien startet med streptokokker og ufrivillig slankekur for undertegnede, så ble den fin. For Petrus sin del så ble det en ferie i aktivitetenes tegn, hvor han de første dagene deltok på hockeycamp. Der lekte han seg gjennom dagen og hadde det gøy.
Vi hadde egentlig ikke noen planer om å dra bort, men jeg må si at jeg er glad for at vi tok en tur til Trysil. Jeg er ikke der så ofte som før, men jeg synes bygda er like fin som alltid. Vi rakk å besøke familie, jeg fikk være på kjente trakter og ikke minst nyte livet ute i det klare, fine været.

Den ene dagen tilbrakte vi i Høyt og lavt klatrepark, og det var seriøst en fin dag. Petrus gikk litt forsiktig ut, men han tok de løypene han kunne ta med sine centimeter. Mange ganger, – og raskere og raskere.

Jeg kan anbefale å ta noen timer i klatreparken, og tro meg, vi skal prøve de som er i nærheten ved en annen anledning.

Har dere erfaring med en klatrepark ? I så fall hvilken og hvordan synes dere det var?

Petrine

 


Han sitter på sykkelen, løfter føttene og setter de ned igjen. Han fortalte meg at han har så  lyst, men jeg ser at det sitter langt inne å slippe seg ned. Han står på toppen av den røde løypa i sykkelbanen, – den som kan gi de høyeste hoppene og som har den bratteste baken å starte i.

Han ser ned, han ser på meg, han ser på de andre i køen og ned bakken igjen. Jeg håper at han våger, for jeg er sikker på at både ferdigheter og balanse er gode nok.

Han ser på meg, løfter bena og slipper seg ut, Han smiler, er på vei ned bakken og er i farta .

Han jubler og kjører i vei.

Det var en fornøyd gutt på bånn av bakken, og han var på sykkelen i mange timer til.

Det er rart, når man først har brutt egne grenser og får det til, så gjør følelsen av mestring til at man fortsetter.  ( nå ser jeg at jeg ikke har bilder fra akkurat denne sykkelbanen, men tar et annet fra helgen )

Ja, sånn kan et minutt i Trysil Bike arene se ut, – i alle fall for oss.

Petrine

 


Jeg er jo midt i min egenhendige fremming av barn og lek, – og blant annet læring gjennom denne.
Men, jeg ser jo nå at sønnen min og jeg har ulik oppfattelse av temaet

På lørdag var Petrus på Hockeycamp.
Det vil si at han var på trening fra tidlig morgen til langt ut på ettermiddagen.
Jeg var ikke tilstede, men jeg kjenner gutten min godt nok til å vite at han vært delaktig på alle aktivitetene. Jeg ser han i fult driv på isen, superengasjert i kamp og målretta da de trener slag.

Jeg vet det, for sånn er han.

Da han var nydusjet og klar for resten av dagen,
så spør jeg han om han har lært noe nytt i dag
( læreren i meg, altså ) .

Svaret kommer raskt og klart,
«Nei, jeg lærer ikke noe på hockeyen, der er det bare lek og moro!»

( Hvem har lært den ungen at å lære er kjedelig?)

Jeg tenker i mitt stille sinn at vi skal fortsatt la sport og aktivitet være frivillig,
noe han velger og vi ikke maser med eller på,
for jeg vil at Petrus skal bli bedre i det han holder på med gjennom lek og moro!

Takk til trenere og medspillere for at han opprettholder gleden ved å være på isen,
selv etter time på time på time…
det betyr gode tilbakemeldinger og veiledninger,
samt passe mengde krav :D

Petrine

LagreLagre

LagreLagre


Jeg kjenner et barn.

( eller sannheten er et jeg  kjenner kjempe mange barn )

Et barn som ikke trives med den hverdagen det er pålagt å ha i følge norsk lov.

Skolen er et ork, vennene fra barnehagen er over alle hauger og det forteller at barna som er tilstede nå er annerledes. Det sier at disse har en mer fysisk måte å tilnærme seg hverandre på, språket er råere og verdiene er forskjellige fra det som er kjent og kjært.

Sånn kan verden oppleves for et barn som savner vennene sine
og som strever med å tilegne seg nye på adekvat vis.

Barnet blir observert, lekende sammen med alle barna!

De store
og de små,
– og selv sier det:

«Jeg har mange å leke med, men jeg har ikke en venn.»

Jeg sitter å grubler og finner ut at jeg heller vil ha noen gode venner enn en haug med bekjente. Ikke så ulikt dette barnet som ikke trives i hverdagen, hvor det er mange å leke med, men som ikke en spesiell venn som venter akkurat  på seg.

La oss ta vennskap og barns sorg over venner som forsvinner på alvor!

Petrine

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre


I dag så jeg en status på facebook og etter å ha tenkt gjennom den, så fant jeg ut at jeg ville legge den ut her i bloggen.

Stautsen lyder:

«Undrer meg litt over hvor » dugnadsånden» blant ungene våre har blitt av. Vi foreldre ordner/ selger alt ungene egentlig selv burde gidde å gå rundt på dørene og gjøre. Hvor finner vi eierskapet til å » ha gjort noe selv og ikke minst: dette har jeg klart selv». Men når Halloween kommer DA gidder de!»

Jeg synes statusen har noe for seg. Jeg er nemlig ikke sikker på at vi gjør barna våre så veldig mye godt ved å gjøre det meste for de. Selv om vi gjør det i beste mening.

Ja, jeg er en av de som kjører barnet mitt til trening, som er i nærheten under økten og som passer på at han har med seg riktig utstyr og alt det han trenger. Dessuten har jeg gått fra postkasse til postkasse, sendt mail, bakt kake og forsøkt å tigge for å samle inn penger i lagkassa. Jeg gjør det og jeg gjør det av glede. Jeg er nok ikke den eneste som gjør dette, men er det til det beste for barna våre?

Jeg tenker tilbake til min egen barndom.

Nå drev jeg ikke med noen aktiviteter da jeg var seks, syv år, så jeg har vel ikke noe reelt sammenligningsgrunnlag. Men, da jeg gikk i andre klasse så var det min oppgave å komme meg på balletten og ha med riktig utstyr. Jeg pakket sammen tingene mine, tok bussen til og fra og hadde helt oversikt over trening og beskjeder.
Da jeg gikk i musikken var det på samme vis. Jeg syklet til øvelser, – noterte ned datoer for konserter, for dåp av båter og for andre spilleoppdrag.
Da jeg løp orientering så tok jeg to busser frem og to busser tilbake for å trene. Det med klær og utstyr som matchet været og hva slags trening jeg skulle ha. Jeg var vant til at det skulle være sånn, jeg tok ansvar for det jeg skulle og det var min oppgave å være oppdatert. Mitt liv, mitt ansvar! Det ligger mye ansvarsfølelse og mestring i dette. I tillegg til at jeg fikk en god følelse av at foreldrene mine stolte på meg, viste meg respekt og støttet meg når jeg måtte ha hjelp. Men, jeg trengte ikke hjelp for å ta bussen, for å gå inn på treninger og øvelser eller for å være med vennene mine på disse ulike aktivitetene. Jeg hadde denne kompetansen inne, – og det var helt vanlig at unge kunne ta dette ansvaret.

Når  jeg sitter å rabler dette så faller en annen episode ned i hodet mitt:
Det var en dag ganske oppgitt over at barn og unge har liten oversikt over lekser, avtaler og andre ting. I ren frustrasjon så gulpet jeg dette ut over Petrinemannen. Han svarte at han faktisk hadde tenkt på dette og mente at blant annet ukeplaner gjorde at de ikke tar det samme ansvaret som før. Jeg kjente at haka falt og at tankene begynte å svirre;

«Hallo, hvordan kan et papirark i uka gjøre at de verken tar ansvar eller har oversikt?»

Jo, det hadde han tenkt nøye over det.
Han refererte til da vi var elever på barneskolen:
Han mener nemlig at da vi satt der med den avklipte kladdeboka, som vi fikk utdelt som leksebok, så måtte vi forholde oss til tidspunkt for prøver, for turer, for avtaler og ikke minst for lekser flere ganger:

1) Man må lytte og få med seg en beskjed. Man måtte finne ut av hva, når og hvor

2) Man måtte sette avtalen inn i boka på riktig sted og riktig tidspunkt. Man gjentar det man har fått beskjed om

3) Man må skrive ned beskjeden. Man gjentar enda en gang og det viser seg at det vi skriver husker vi bedre.

4) Man har ansvar for å få leksene gjort, vite hva det er og når det skal leveres helt selv.

Han mente at lekseboka skaffet oss oversikt og ga oss ansvar.

Det var ikke foreldrene som hadde oversikt over leksene våre, det var vi.
Vår oppgave å få gjort de og vår oppgave å møte lærer/skole om det ikke var gjort.
Vi hadde ansvar for egen læring, uten at det var uttalt av en regjering.
Vi hadde det fordi vi ble oppdratt til selvstendighet gjennom ansvarliggjøring. Litt etter litt.  De voksne mente vi fikk til, de hadde troa og forventningene. De ga oss muligheten, lot oss prøve, lot oss feile og lot oss lykkes ( og som vernet seg selv fra tidsklemma).

Vi lærte å holde avtaler, vi lærte at ting henger sammen og vi fikk eierskap til livet vårt.

Jeg tenker på det mannen sa og jeg tror han har et poeng.

For det er ikke bare ukeplanen vi tar ansvar for! Vi , som foreldre,  bruker facebook og Spond, messenger og Sms for å holde oversikten, for å få arbeidsoppgaver, for å få bursdagsinvitasjoner og for å holde treningstider. For barna!!
Vi bruker bilen og vaskemaskinen.
Vi er der, holder oversikten og lager orden i systemet for våre håpefulle. Jeg er til og med pliktig til å skrive under på at pjokken har gjort lekser. Så på den ene side så er det vi som foreldre som fratar barna ansvar og på den annen side så gjør systemene rundt oss det. I vår hjelpsomhet så har vi kanskje fjernet forventningen og troen på at barna kan? At de kan ta ansvar for eget liv ( selvfølgelig innen for noen rammer ) og at de kan skaffe seg den kompetansen som trengs.

Gjennom å hjelpe til så kanskje vi minsker de unges evne til problemløsning, til å tåle motgang, til å stå til ansvar for noe, som man kanskje må om man har glemt en fotballsko, ikke gjort en lekse eller glemmer en avtale. Kanskje de ikke får eierskap i sitt eget liv, ikke ser hva som kreves og ikke lærer seg de systemer som gjør at man tar ansvar og får oversikt. Og jeg kjører avgårde. Til og med jeg!, som gjennom lang skolegang og langt yrkesliv har lært at rutiner, systemer og oversikt kan gjøre dagen lettere for de som er utrygge, de som har angst og som synes overganger er vanskelig. Kanskje de unges psykiske vansker også henger sammen med at de gjennom snille foreldre mister muligheten til å bygge selvtillitt, få et godt selvbilde og troen på at det er mye man  kan??

For å skaffe seg selvtillit så må man ha muligheten til å prøve og feile. Man må oppleve hva man får til og hva man må trene mer på.  Denne informasjonen og selvinnsikten kan man ikke skaffe seg uten å handle. Det er gjennom å gjøre og eventuelt få konkrete tilbakemeldinger at man kan bli kjent med sine egne ferdigheter og kan bygge et bilde av hva man kan. Selvtillit er nemlig knyttet til ferdigheter, mens selvbilde er knyttet til hvem du er.

Norske forskere er nok enig i at vi ikke bygger selvtillitt når vi stiller opp tre hundre prosent for barna våre. : «Hvis barna ikke får lov til å prøve seg så blir de nesten handlingslammet», sies det, samtidig som det understrekes av at når «vi undervurderer våre barn så bygger vi ikke selvtillit. De som vokser opp med foreldre som overbesytter de og gjør det meste for de, hos de så ser man at de unge kan bli både deprimerte og utrygge».

Skal jeg gå helt tilbake til starten så handler vel dugnadsfølelsen også om at man kan stille opp for andre uten å få noe igjen. Ved å sette egne barn i høysetet så kanskje vi dyrker jeg – et mer enn vi-et og gjør at man i liten grad stiller opp for andre uten at man får noe igjen. Det sies også at man har det best nåe man har evnen til å dele med andre . Det er en annen greie, men du kan lese om det her 

Er du, som meg, som følger barnet ditt tett opp? tror du at vi gjør barna en bjørnetjenste?

Ha en fin kveld med eller uten curligkost

Petrine

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre


24 september, 2017

Indre motivasjon #barnetogleken

Jeg kan telle alle fotballtreningene Petrus har hatt på begge hendene. De er ikke mange.
Jeg tror ikke at det spiller noen rolle for innsats og glede på kamp.
Han har det gøy og blir revet med når han er med lagkameratene på jakt etter lærkula og helst mål!

I løpet av denne sommeren så har han ofte lekt seg til kompetanse på å få ballen med seg på banen.
Han har en liten kamerat som er god i fotball.  De har holdt det gående, time etter time.  De blir drevet av  den naturlige motivasjonen. Den som kommer innenfra og som fører til den ferdigheten man har lyst til å ha. Denne indre motivasjonen er typisk for barn som leker, – og forskning viser at barn som lærer gjennom fri tilnærming, det vil si gjennom lek,  ofte blir gode på det de lærer. Nå skal jeg ikke skryte på sønnen min super kompetanse, men at han har lært mye gjennom å lek det kan jeg skrive under på.

Dagens oppsummering: Lek er oftes fri og den drives av en indre motivasjon.

Og jeg lar et sitat av Edward  Deci sette punktum i dag: «De med indre motivasjon presterer ikke bare bedre enn ytre motiverte personer, de har det også vesentlig bedre med seg selv». La barna leke! ( og la leken komme mer inn i skolen igjen!)

Petrine

 


20 september, 2017

Å være i farta #Barnetogleken

og bena er fulle av spring

Ved siden av der vi bodde var det en lang gressdekket bakke.
Den var lang, den var grønn og den innbød til bevegelse
Den ba oss om å løpe full fart nedover,
eller enda bedre:
Den var en invitasjon til å rulle rundt,
rundt,
rundt
og rundt
til vi var på bunnen.

Når jeg ser på bildet jeg tok av Emil i sommer så tenker jeg på den lange bakken.
Også på at Astrid Lindgren var god til å fremme leken
og jeg synes de siste linjene i Idas sommervise passer godt
til temaet lek og til bildet.

«Og jag gjör roliga ställen
der barna kan springe omkring.
Då blir barna fulla med  sommar
og bena blir fulla av spring. »

Det er slik leken er: Full av fart, glede og bevegelse på morsomme steder

Har du sluttet å løpe nedover bakken helt fylt av glede?

(Her kan du høre Idas sommarvisa)

Petrine :D


Page 1 of 1812345...10...Last »