Barn


21 november, 2017

Et forsøk på ny rutine

 

Jeg er med i et bloggnettverk, hvor vi ikke er så mange, men vi er selvfølgelig flotte bloggere. I dag leste jeg et tips fra Anja som jeg tenkte at jeg skulle følge. Rådet. altså! Hun pleier nemlig å starte dagen med et besøk på de bloggene hun følger .

Petrinemannen skulle ta ansvaret for Petrus, og jeg tenkte at jeg skulle benytte anledningen til å ta et kvarters besøk i blogglandia. Kaffen var varm, jeg var i startgropa og klikket meg inn på Laila sine skriblerier på Casa Didriksen Jeg rekker å lese at Isa hadde vært på biblioteket for å låne seg en bok med julesanger..

Dunk, dunk, dunk…
Dunk, dunk, dunk, dunk, dunk,
dunk, dunk, dunk, dunk, dunk, dunk , dunk,

Lyden blir raskere og raskere, samt sterkere og sterkere. Den kommer fra annen etasje.
Jeg konstanterer at det er en sprettball som gjør det en sprettball skal,  – den spretter rundt.
Raskere og raskere, høyrer og høyere og mer og mer utstyrlig.
Der Petrus ( og ballen ) oppholder seg så har bokskapene glassdører, rammene på bildene er foreløpig hele og på bunnen av trappa er et speil. Jeg finner ut at det er lurt å minne Petrus på at ball er best ute, – at det faktisk ikke er lov inne.

Jeg reddet det som var i glass og går ned for å lese videre.

Rett før jeg kom i gang igjen, så kom spørsmålet fra Petrus om han kunne få gå til skolen i krokodille drakt. Jeg, som regnet med at han hadde spurt pappaen sin først og som synes et alt for lite kostyme i plastmateriale ikke er vinterklær, svarte nei og gikk tilbake til livet der oppe i nord.

Jeg kommer til Yme sin inspeksjon og at det diskuteres om det er trygt å gå ut på et isbelagt tak, før jeg hører hulking fra Petrus sitt rom. Jeg går opp og ser en som har tårer fra det allerede nevnte dyret. De er store og renner nedover kinnet. Jeg trøster og hører at «jeg får aldri lov til noen ting!», i det han viser til saken i grønt som har fått husarrest i dag. Jeg forstår at her må det mammalist til. Det betyr at jeg må finne buksa med stretch, genseren fra NHL og en svart jakke som matcher genseren.

Det er nemlig bare de myke klærne som passer på en dag som denne, – og trøst fra en mamma som for litt siden var på vei inn i en annen verden.

Klæren kom på, sorgen gikk over og gutten ble klar til dagen.

Jeg konstanterte at min visitt hos andre bloggere må skje på et annet tidspunkt.
Dessuten var kaffen kald.

men, jeg likte ideen, og har planer om å følge oppskriften, bare på et annet tidspunkt i døgnet.

 

Ha en glad dag, med eller uten krokodiller og bloggroller.

 

Petrine

 

LagreLagreLagreLagre


Petrus var ferdig på trening og kom ned trappa etter en dusj.
Han var klar for en episode med «Snøfall!» ( ja, vi jukser litt )
Han hadde tatt på seg en pysj  Den var hvit, hadde blå blomster, som jeg fobinder med melkekartongen fra tidligere tider og rakk han omtrent til kneet.

Det var da jeg hørte Petrinemannen si:
«Du nå har buksa di blitt alt for kort!!»

Hvorpå poden svarte:
«Pappa, det er ikke bukse aom har blitt kort, men jeg som har vokst, masse!» 

Det hele handler om øyet som ser !

Petrine


07 november, 2017

På den røde løperen

 

Noen ganger så er man på den røde løperen uten å være på fest. Her er handler det om bevegelse og glede, – på en ettermiddag. En helt vanlig hverdag!

Det har seg nemlig slik at byen vår har laget et rødt belegg på gang og sykkelstier, – og vi synes det er kult !

Like kult som å være i farta. I helgen var det skøyter og skateboard som var greia.

Ha en fin og glad uke :D

 

Nann Karin Solvang

 

LagreLagre

LagreLagre


Nå har jeg ikke fasitsvaret på hva barn synes er en god lek, men jeg vet at de mener at det er frivillig og noe de styrer selv. Men, jeg har noen tanker om hva god lek kan være, – og det har jeg listet opp her.

  • Det er når barn er i lek på eget initiavitet
  • Det er når barn er sammen i leken over tid og at de er opptatt av hva de holder på med.
  • Det er når barna skifter roller og er enige om hva leken skal inneholde og hvor veien videre er
  • Det er når de er i leken med hele seg, latter, alvor, glede, bevegelse, forandring og innlevele.
  • Det er når vi ser at leken er en verdi i seg selv.
  • Det er når de møter de andre med respekt
  • Det er når de stopper opp og utveksler kompetanse for så å fortsette videre.
  • Det er når de bruker fantasi og kreativitet
  • Det er når mange er sammen og når de møter hverandre med respekt, tar i mot hverandres innspill, enes om forslag, er skapende og har det gøy
  • Det er når de har det lystbetont
  • Det er når de glemmer tid og sted
  • Det er når de later som og gjør ting «på likksom»

Birgitta Knutsdotter Olofson sier at «kjennetegn på god lek er når barn viser enighet, gjensidighet og alermering»

Det var dagens lille bilde på hva en god lek kan være.

Petrine

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre


I dag har jeg lett i arkivet til den gamle bloggen. Det har temaet værstinger, og jeg kom på det da jeg leste følgende overskrift i avisa: Han vil samle verstingene i en klasse. Reportasjen handler om at det er bekymringsfult at vold og utagerende atferd er økende og har et forslag er å opprette en egen klasser for de som lager bråk. Nå er det ikke slik at jeg skal debattere dette, men jeg kom på at jeg har skrevet et innlegg om dette tidligere. Og det har jeg tenkt til å dele på nytt i dag:

Jeg hadde en gang en tanke om at jeg hver torsdag skulle komme med et tema, en problemstilling eller noe som er rettet mot barn eller foreldrerollen, som et torsdagstema. Jeg forsøker igjen, – og dagens tema er knyttet til at jeg møter på atferd som kan være vanskelig å forstå eller å hanskes med.

Gjennom mange års arbeid med barn og unge så har jeg erfart at det finnes mange som strever med å få til eller som blir utelukket fra samspill med de andre. Det vil si at barnet kan streve med ferdigheter som trengs for å bli sosialt deltakende i samhandlingen eller at de møter på andre som strever med det samme. Det vil si at de møter på mobbere eller andre som eksluderer dem. Jeg tror nemlig at det i tillegg til arv og personlighet også kan handle om tilfeldigheter om et barn får bli med eller ikke.

Sørgelig nok!

Reaksjonen til de som ikke får bli med er ikke ensartet. Noen blir stille, innesluttede og får vondter, andre finner seg andre å være sammen med og noen blir utaggerdende. Den sistnevnte gruppen er den som kan få tilnavnet «Værstingene!».

Stigmatisert og plassert!

Da jeg var barn så hatet jeg at noen andre fortalte meg hvordan jeg var, – jeg liker det ikke i dag heller.

Det er lettere å forholde seg til tilbakemldinger som beskriver egenskaper og hendelser enn å bli definert av en som ikke sitter inne i mine følelser og tanker. Og med det som utgangspunkt for tanekrekken så kan jeg bare stille meg undrende til hvordan det er å møte verden for denne «VÆRSTINGEN!».

Dere vet det barnet som slår, ødelegger lek, banner, sparker og som er tydelig i miljøet det omgås. En tydelighet som understreker og forsterker vanskene det har med de sosiale spillereglene.

Når jeg kan bli usikker av at det blir stillhet i det jeg kommer inn i et rom om det er to som sender hverandre et blikk eller ved at jeg oppfatter latter som jeg ikke forstår utspringet til, så lurer jeg på hvordan det kan være for et lite menneske å møte voksne og barn som har definert hvem det er. Jeg tror nemlig det kommer til uttrykk i hvordan vi møter det, kroppen har sitt eget språk i tillegg til ordene vi sier. Plutselig kan det være vi som understreker eller underbygger handlingene til barnet. Det betyr ikke økt mestring eller selvbilde, dessverre.

Jeg lurer på hvordan det å være forelder til det barnet som tydelig preger miljøet med sitt nærvær, dog ikke alltid med handlinger som oppleves positivt av alle de andre i nærheten.

Jeg sier ikke her at jeg ikke bryr meg om barna som blir utsatt for støy, ufin atferd og ødelagt lek eller skoledag, men denne gangen så prøver jeg å tenke på de som kanskje aldri får en positiv tilbakemelding på barnet sitt eller på hvem de er.

Jeg blir glad når jeg ser at barnet mitt trives sammen med andre barn, når barnehagepersonalet eller andre kommer med morsomheter eller opplevelser de har hatt sammen vår lille pode, og jeg vet ikke hvordan jeg hadde taklet det om jeg fant han alene eller i en konflikt oftest når jeg hentet han.

Jeg kan bare tenke meg inn i smerten. Vi vil jo at barna våre skal ha det godt, ha venner og trives.

Med en utaggerende atferd så kan det være vanskelig å komme i mål.

Målsetningen med dette innlegget er ikke at vi skal putter fingrene i ørene og hendene foran øya med hensyn til «Værstingens» atferd, men jeg vil at vi som voksne skal tenker over hva vi formidler av ord, av handlng (Det kan være dette barnet som ikke blir bedt i bursdag) og hvordan vi møter egne barn som naturlig nok er oppgitt over at miljøet blir preget av forstyrrende atferd.

Jeg vil at dere tar bort merkelappen dere har på dette barnet som famler rundt i blinde og at dere hilser på det når dere møter det med et enkelt lite : «Hei!»

Gjør det samme med foreldrene også.

To små ting, som kan bety så mye …

Jeg snakket med en narkoman en gang. Han hadde vært i butikken og da han kom ut så var han jublende glad for at kassadama hadde smilt, sagt hei og ønsket han en god dag. Han var så glad at han gråt. Jeg tror ikke jenta i kassa var klar over hvilken glede hun spredte, men hun fikk i alle fall en ung mann til å føle seg som en del av, i stedet for å føle seg utstøtt av, hverdagslivet.

For en liten stund!

Jeg vet at det kan være vanskelig å hanskes med utaggerende atferd.

Jeg har mer enn en gang vært oppgitt og fortvilet over at jeg ikke til enhver tid har klart å ivareta alle barna i barnegruppen fordi jeg ikke kunne overse eller hjelpe det barnet som er utaggerende.

En gang i jobb så følte jeg at jeg hadde forsøkt alt og oppgitt sa jeg til barnet det gjaldt:

» Jeg vet ikke hvordan vi skal løse det her! Det er ikke så lurt å stikke av, å slå eller å rive ned hytta de andre har bygd, hvordan synes du vi skal løse det? »

«Gi meg klistremerker når jeg er grei» sa det lille barnet!

Det har jeg ledd mye av i ettertid, – og jeg kan fortelle at klistremerker nok ikke hjalp, men barnet hadde et viktig poeng. Det ville bli sett for det som var bra, og ikke bare når det lagde av kaos.

Det hører med til historien at jeg husker dette barnet som veldig morsomt og kreativt.

Også dette barnet var noe mer enn den mest synlige atferden,

som de fleste andre .

 

Petrine

 

 

 

LagreLagre

LagreLagreLagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre


Det er treningsdag for Petrus i dag, – og han gleder seg. Det er fotball som er tingen i dag, – og han dro avgårde, riktig kledd for anledningen. For han betyr det at det er en treningsbukse, en genser i blå farge, fotballstrømper og leggskinner. De uten strikk! Viktig detalj!

Her en dag var det hockey og da er det en hel bag med utstyr som skal fraktes. Det tar mer plass og tid å forberede seg til det enn til fotballen. Det var ikke utstyr og ulikheter i sport som jeg hadde tenkt til å skrive om, men om barn og bevegelse.

Jeg kom nemlig over en rapport fra det Karolinsk sykehuset som sier at fireåringer er i for lite bevegelse og at det er bare 22 prosent av alle jenter som beveger seg de 60 minuttene som de er anbefalt daglig. Og her er det ikke snakk om systematisk trening eller noe som vi voksne har lagt til rette for. Det er ikke snakk om det som krever treningstøy og spesialutstyr. Det handler om å bevege seg mer, generelt. Det handler ikke om hva barnet gjør, men at det er i bevegelse.

Det kan være lek ute, oppsøke en stor lekeplass, gå til skolen eller butikken, – eller til bestevennen, støvsuge eller rengjøring, hjelpe til med rydding, rake plenen og så videre. Du er med på tankegangen?

Det er dessverre slik at det ikke er politikere, lærere, ansatte i barnehagen eller andre har ansvaret for helsa til barnet vårt. Det er heldigvis slik at det er vårt ansvar og vårt valg, – og resultatet av det er at den samme dokumentasjonen jeg viste til tidligere sier at barna beveger seg aller minst i helgen når vi har ansvaret. Da er det under tyve prosent av alle fireåringer som oppnår minimumskravet for bevegelse. Og det synes jeg er flaut, – at vi som foreldre ikke tar dette ansvaret, – for det handler jo mest om å legge til rett for.

Og hva kan vi gjøre for at barna våre skal være mer i farta?

  • La det alltid ligge en ball tilgjengelig. Hos oss, og sikkert hos flere, så må den sparkes om den er der.
  • Lag en paradis på bakken
  • Ta med sykkelen i skogen, spennende sykkeltur ( vit om hvordan underlaget og terrenget er, sikkerhet er viktig)
  • Gå en tur sammen, – gjerne lommelykttur om kvelden
  • La barnet gå til skolen i stedet for å bli skysset
  • Ga sammen med barnet til ulike aktiviteter
  • Ikke bær barnet inn i barnehagen fra de er små, la de gå.  Det skaper gode vaner
  • Dra på tur til steder hvor det er spennende å utforske
  • Barnet kan bli med på hus – eller hagearbeid
  • Inviter barn til skattejakt
  • Hopp i senga
  • Lag en diskotime
  • Lær barna leker som bjørnen sover, høy i hatten, ballspill etc. Fenger det så vil de leke det selv etter hvert.
  • og mye, mye mer…

Og det morsomte er at Reima har en utfordring som de kaller Million Hours of Joy,– hvor du kan registere barnets bevegelser i løpet av en uke. Da jeg startet å registere så var det høsteferie og poden var på hockeycamp, i klatrepark og på sykkelbane, og han hadde fra 7 – 9 timer i farta hver dag. Og jeg registerte hver dag, og det er helt feil. Så nå noterer jeg i almanakken og registrer en gang i uka. Men, det er sånn at Norge ligger langt under våre naboland, – så gjør en innsats for barnet ditt sin helse og gjerne for landet vårt i den lille og uhøytidelige utfordringen som Reima har satt i gang.

Petrine

( Jeg er ikke sponset av Reima, men Petrus synes det er morsomt å notere ned det han beveger seg og han har ReimaGo, som han bruker periodevis. Det passer dårlig på treningstøyet , – og vi glemmer det, men de gangene det er i bruk, så er det stas å se hvor langt han kommer på appen )

 

#kidventure #millionshoursofjoy #barnoglek #barnogbevegelse

LagreLagreLagreLagre

LagreLagre

LagreLagre


Petrus og jeg var ute på tur med Petrinehunden. Vi gikk forbi et terrassebygg under oppføring, og Petrus: «Nå kan vi se at
dette skal bli et hus, – det blir stort!» Hvorpå jeg sa meg enig, – og tilførte: » Stakkars naboer som mister utsikten mot vannet.!»

Gutten min så på meg, ristet på hodet og sa:
» Mamma, det finnes mange i verden det er mer synd på en de. Det finnes fattige barn, barn som ikke får gå på skole og mange som bor der det er krig. Noen klarer å flykte og noen får ikke til det. De er det synd på !»

Takk til deg, 7 åringen min, – for at du setter ting i perspektiv.
( og minner meg på at vi må ha kontanter til  bøsse bærerene for Tv – aksjonen når de kommer på døra. )

Hva er vel en manglende utsikt over fjorden opp mot vanskelige fremtidsutsikter?

Barn, altså <3

Petrine

Og vet du at da jeg var barn så lærte jeg følgende sang om Unicef :
Unicef er et trylleord, det tror mange barn på jord
Unicef gir melk og brød – for all slags nød
( sang fra 60 -tallet, fra datidens julebukkinnsamling )

Jeg blir glad om du følger oss på facebook eller på instagram

LagreLagre

LagreLagre


 

Og, vet du!

Petrus har en god venn!

Det er litt som i Vaffelhjarte!

Det  er en bok jeg anbefaler på det sterkeste, gjerne lest på lydbok. Forfatteren leser den fortreffelig, – og det er mange, mange stunder med morsomme og såre hendelser. Den er vakker og artig, – akkurat som «Tonje Glimmerdal» og «Keeperen og havet.» av Maria Parr Hør de gjerne, – vi har både lest og hørt de, -og jeg holder en knapp på det siste. Det er noen som er gode til å lese lydbøker , – og Maria Parr er ei av de.

Men som sagt:

Det er litt som i Vafelhjarte, hvor Lene Lid og Trille er sammen om det meste. De er ulike, de lever livet og de har det artig.  De er et oppkomme av morsomme ideer og masse ulike leker. For Trille er det nokså uklart om han har en bestevenn. Sånn tror jeg det er med Petrus og den fine vennen hans. De henger sammen, er ulike, lattermilde og lekende time etter time. De er umåtelig glad for å treffes om det er lenge siden de lekte sammen, og vandrer ut og inn av hjemmene til hverandre med den største selvfølgelighet om å høre til.

De er så fine og de har det gøy. Varemerket deres latter!

Men, jeg vet ikke om Petrus er klar over hvor gode venner de er.

Helt til i dag,
– stolt som en hane kom han inn med smykke rundt halsen.
En bestevenner smykke, – et halvt hjerte som kan settes sammen til et helt.

Stor stas på en søndag !

Petrine :D


                                                                    ANNONSE

I helgen så brukte vi en hel dag på sykkel. Vi var jo, som dere sikkert allerede vet i Trysil.  I fjellet og på selve arenaen var det et eldorado for en ung syklist.

Petrus har nemlig ikke en lang erfaring på en vanlig tohjulssykkel. Han ble utstyrt med løpesykkel da han var to, og han gikk ikke over til en med pedaler før han var fem. Han hadde da hatt en sykkel stående et år, som han ikke hadde interessen av å prøve. Han var jo en racer på den lille saken av et fremkomstmiddel. Han brukte den når han fløy gjennom skog og over fjell på to hjul: Han hadde rakettfart nedover bakker og han bare satt føttene ned om ting ble litt skummelt eller han ville stoppe. Det var en trygg og fin måte å oppøve balanse og ferdigheter på.

En da da jeg hentet han i barnehagen så sa han at i dag skulle han lære seg å sykle. Han tok den lette sykkelen, med pedaler,  ut av boden og han syklet i vei. Det å lære seg å sykle tok omtrent halvannet minutt.  Det som tok litt tid var å komme på at man kunne stoppe via brems på styret og på pedalene, og ikke ved å sette føttene ned.  Det fant han raskt ut av, og siden har han syklet masse og gått opp en størrelse til i sykkel. Det var denne han hadde med seg på ferie i forrige uke.

Der i ferien så gikk han på sykkelen om morgenen og holdt det gående til vi sa at nå var dagens sykling over. Vi fikk syklet i terrenget. Han dumpet bort i, og ble med på,  et lite sykkelritt og han syklet i treningsbanene her. Det var stor stas, men både i terrenget og i banen så holdt han på å falle etter de store dumpene. Noe han opplevde som hopp. Det var da han ønsket seg en BMX sykkel. Han forsto at det ville være en fordel om sykkelen hadde demping, var liten og lett.

Det var stor stas, og også pappaen mente det hadde vært en fordel med en BMX – sykkel. Ikke for å sykle på her hjemme, men  demping på sykkelen hadde vært praktisk i terrenget. Petrus sin manglet jo nettopp det. Vi tenkte på vekt, både da vi kjøpte både den forrige og denne sykkelen, og la litt mer penger i en lettvekter. Vi mener at en sykkel som veier lite er enklere å manøvrere og at han vil få en bedre opplevelse om sykkelen ikke er omtrent like tung som han. Men, jeg må ærlig innrømme at jeg ikke tenkte på at det hadde vært lurt at sykkelen dempet

Derfor har jeg søkt på nettet etter BMX – sykler i dag. Ikke fordi han skal få ny sykkel nå, men for at jeg skal ha litt oversikt når vi skal kjøpe neste størrelse. På Bikester.no fant jeg flere modeller som er beregnet på barn. Det var flere som jeg vet Petrus ville ha likt å bruke i terrenget. Da jeg var der inne så fant jeg en sykkel som jeg ville tro at Petrinemannen og jeg ville like. De hadde nemlig bare et gir, skulle være smidige og lette. Presentasjonen av sykkelen sier også at kraftoverføringen på den gjør at du kan suse gjennom byen og trafikken.

Nå er det slik at forrige gang jeg syklet så opplevde jeg at det var oppoverbakker overalt, og det var bare  i nedoverbakkene jeg suste avgårde. Men, jeg liker følelsen av vind i håret, så kan hende en Singlespeed eller en elektrisk sykkel hadde vært noe som meg?

Har du noen formening om hvordan en god sykkel skal være, til voksen eller til barn?

 

Petrine


 

For oss har høstferien gått over i historien og vi er tilbake i jobb og skole, –  fra i dag. Men, selv om høsteferien startet med streptokokker og ufrivillig slankekur for undertegnede, så ble den fin. For Petrus sin del så ble det en ferie i aktivitetenes tegn, hvor han de første dagene deltok på hockeycamp. Der lekte han seg gjennom dagen og hadde det gøy.
Vi hadde egentlig ikke noen planer om å dra bort, men jeg må si at jeg er glad for at vi tok en tur til Trysil. Jeg er ikke der så ofte som før, men jeg synes bygda er like fin som alltid. Vi rakk å besøke familie, jeg fikk være på kjente trakter og ikke minst nyte livet ute i det klare, fine været.

Den ene dagen tilbrakte vi i Høyt og lavt klatrepark, og det var seriøst en fin dag. Petrus gikk litt forsiktig ut, men han tok de løypene han kunne ta med sine centimeter. Mange ganger, – og raskere og raskere.

Jeg kan anbefale å ta noen timer i klatreparken, og tro meg, vi skal prøve de som er i nærheten ved en annen anledning.

Har dere erfaring med en klatrepark ? I så fall hvilken og hvordan synes dere det var?

Petrine

 


Page 1 of 1912345...10...Last »