Barn


24 november, 2015

Er ros alltid av det gode?

I mitt forrige torsdagtema, så sto Idol i fokus,
Jeg har rablet noen setninger om hvordan barn kan få selvtillitt og et reelt selvbilde.
Derfor føler jeg at det er på sin plass å drodle litt over hvordan vi kan få barnet til å vokse opp med styrke og innsikt i hvem det er og hva det kan.
Jeg har skrevet litt om det tidligere her.

Men hvordan kan vi på best mulig måte møte barna våre,
slik at vi løfter de til den kompetansen det trenger om seg selv for å møte verden og dens utfordringer. Det er for meg nærliggende å forsøke å sette ord på hva jeg observerer at barnet kan eller hva det strever med.

Lille Petrus er ganske ny på å ferdes på ski.
Han synes det er vanskelig, men han mestrer det etter forholdene bra.
Han klarer å snu, ta seg opp i det han forstår at han holder på å falle og han forsto helt på egenhånd at han kom seg lettere opp bakken om han gikk sidelengs.
Mammaen var imponert.

Det ga hun uttrykk for på følgende måte : «Du er jammen flink til å gå på ski, Petrus»,
hvorpå han svarte at han synes det var vanskelig.

«Ja, det er vanskelig, men jeg så at du holdt på å falle. Du klarte å løfte deg opp.
I den vanskelige bakken, så snudde du deg. Det er veldig lurt å gå sidelengs når det er vanskelig å komme opp. Du klarte å snu deg helt rundt, selv om du hadde på skiene. Jeg forstår du synes det er vanskelig. Du har jo ikke gått mye på ski, men du klarer deg bra».
Det svaret var Petrus fornøyd med.
Han avsluttet samtalen med:
«Jeg karer bla!»

Den konkrete tilbakemeldingen var han fornøyd med.
Han kjente igjen det jeg snakket om og han fikk bekreftet sin følelse av at det var vanskelig.
Det forannevnte er et reelt eksempel.
Det er lett å si at du er flink,
uten at vi poengterer hva barnet mestrer godt.
Da kan vi faktisk svekke, i stedet for at vi styrker, barnets selvtillitt.
Petrus korrigerte tilbakemeldingen min,
det til tross for at jeg mente at han mestret skiene godt.

Jeg kunne jo ha kommet med samme tilbakemelding uten å mene det,
og det kunne hende at jeg ikke hadde kommet på å gi en konkret tilbakemelding for å uttdype svaret.

En forsker sier at «tomt skryt er like skadelig som tankeløs kritikk. Det avslører at du er likegyldig til barnas tanker og følelser.» Han oppfordrer derfor foresatte til å rose sjeldnere, men å komme med konkrete tilbakemeldinger om hva du ser barnet gjør: Jeg ser at du synes det er vanskelig, men at du er god til å jobbe for å bli bedre. Denne typen tilbakemeldinger bygger opp barnets selvfølelse, mens tilbakemeldinger med ord som «flink, god, smart gir et lite midlertidig løft, men det virker ikke på sikt.

Hva vil det si å være smart, å være flink og å være god?
Ligger det samme i begrepet for alle ?

Små barn ønsker jo å bli sett.
De bygger opp bilde av seg selv ut fra de tilbakemeldingene av voksne.
Det vil i hovedsak være nær familie og personalet i barnehagen.
Tilstedeværelse og anerkjennende tilbakemeldinger er barnet avhengig av.
De som er i relasjon med barnet må vise at det er engasjert i det, hva det holder på med og hva det snakker om. Ved å vise at du er tilstede med blikk, smil og andre former for tilbakemeldinger.
De tilbakemeldinger må være i samsvar med barnets egenskaper.
Jeg sier ikke til gutten min at det er god på å knyte skolisser, da han aldri i hele verden han tatt på seg sko med lisser. Derimot kan jeg finne på å si at det er kjekt at han tar på seg støvlene sine selv. Når han hjelper til blir vi raksere ferdig til å gå ut.

Forskning viser også at om vi skryter uhemmet av barnet, så kan det tilegne seg egenskaper det ikke har, eller det kan skape et sprik mellom foreldrenes forventninger og hva det barnet faktisk klarer å oppnå. Det skaper usikkerhet og styrker ikke barnets bilde av seg selv.

 Det er viktig å løfte barna våre opp og frem, ved å vise barna hva det er gode på, hva de kan gjøre for å bli bedre og ved å gi de riktige og så konkrete tilbakemeldinger som mulig.

Alle fortjener å bli sett med gode øyne,
både barna våre og vi.
Ta noen på fersken i noe de er gode på!
Det er det man vokser på.

Det, Samt å øve seg på det man ikke mestrer så godt.

Petrine:)

Også dette er et gammelt innlegg om igjen. Det vil de neste dagene blir flyttet noen av de gamle innleggene over på denne bloggen, – fordi jeg vil ha med meg noe videre på veien…


23 november, 2015

På kirkegården

Frossen rose

 

I dag var jeg på kirkegården.
Det var kaldt,
det var sol,
det var stille
og rosene fra sist var frosset fast i vannet.

Frossen rød rose

Der, mellom gravstøtter, lys og lyng.
Der var et tegn på livet og gleden

 

Et barn hadde laget en engel i sneen

engel i sneen

 

Petrine <3


23 november, 2015

Tidlig en hverdagsmorgen

 

Sovende gutt

Det er mørkt!
Det er varmt!
Det er stille!
Helt til vekkeklokka skriker til som ei gammal kråke.
Den hyler ut at det er en ny morgen og at jobben kaller.
Jeg lister meg i dusjen, lar være å føne håret og prøver å ikke vekke minstemann.
Han liker å sove på morgenen og derfor vil jeg at han skal få sove så lenge som mulig.
I det jeg går inn på å vekke han
fordi han skal opp og ut,
fordi han skal i barnehagen så tenker jeg:
Hva er det vi driver med egentlig?

Er det riktig av meg å ikke la han sove til han våkner,
å la han spise frokosten i barnehagen
og være mye av dagen sammen andre voksne enn Petrinemannen og meg?

Jeg trives i jobben min,
jeg vet at Petrus møter vennene sine i barnehagen og at han liker seg med de.
Jeg klarer alikevel ikke kvitte meg med tanken:
Er det riktig av meg å dra han op og ut lenge før solen står opp?
Er det riktig det vi gjør?
Jeg bare spør!

 

Petrine :)

Enda et innlegg som har flyttet til ny adresse.

Har du lyst til å følge noe nytt, nye gammelt nytt og andre sprell så er det bare å bli med på facebook, dele eller kommentere. Jeg finnes på instagram og snap på som @petrusogpetrine :) Velkommen.

 

 

 


Nissegutten

«Vil du ikke skrive flere julekort?», spør jeg,  «du skrev flere i fjor!»
«Nei, det var før», svarte du

Jeg leser den korte lista.
Jeg ser over de få navnene.
Jeg leser enda en gang

Og plutselig hører jeg hva du sier.

Petrine <3


barnehage

Nå er jeg faktisk helt alene hjemme. Gutta er på isen og jeg prøver å lege en hodepine ved å sove, slappe av og løse opp på stive nakkemuskler.

Da jeg satt her tilbakelent så kom det en vakker mail i innboksen min. Innholdet fikk tårene til å sprette, mammahjertet til å svulme og via tankene dukket et akutt behov for å finne en stoppknapp opp. Jeg fikk lyst til å bremse tiden, – for bildene var fra Petrus sin hverdag. Den delen av dagen som inneholder vennskap, opplevelser og lek. Den delen av hverdagen som jeg ikke får lov til å ta del i. Jeg er jo på jobb når han er sammen med vennene sine, – og den beste heiagjengen i verden. Jeg tenker da på barnehagens personale.

Hver eneste morgen så ønsker de oss velkommen, uansett hvordan vi har det med humør og tid. De tar i mot en Supermann i farta eller en Per Pusling som har hatt en strevsom morgen eller natt. De tar i mot foreldrene som har mer eller mindre tid på vei videre ut i dagen.

De gjør det!, –  hver dag!

De gjør det hyggelig,  selv om vi har glemt matpakke,  om vi har lyst på en prat eller om vi nesten ikke er tilstede i øyeblikket. De er imøtekommende uansett påkledning, livsyn, personlighet eller fremtoning. – Også om vi har glemt å vaske dressen som er stiv av møkk. Den dressen som personalet må ha på fanget når de skal trøste eller hjelpe barnet vårt,. De tar oss i mot med smil, hyggelige ord og gir oss tørkerull om hverdagens strev kommer ut av øynene.

De er der for barna vår og for oss.

Jeg er takknemlig!!

– også fordi jeg vet hvor krevende og allsidig en barnehagedag kan være.

Mailen fikk følelsene til å renne!

Jeg kjente på takknemligheten, på godhet  og på vemod,

Midt i fanget kom det bilder fra situasjoner som for meg er fjerne, men som for Petrus er dagligdagse. Bilder fikk meg til å tenke på hvilken jobb barnehageansatt gjør og hvor heldige jeg synes de er.  De får verdifulle timer med den flotteste gjengen jeg vet om,

– den gjengen som nesten har kjent hverandre hele livet,

– den gjengen som får Petrus til å ønske seg til barnehagen selv om jeg er hjemme,

– den gjengen som gir han liv og lære på godt og vondt.

Den gjengen som Petrus definerer som sine venner,

– og som han nektet å bli skilt fra da han var to år og skulle bytta avdeling. Han hadde planen klar, de skulle fortsette å være sammen. Akkurat slik ble det, heldigvis <3

Jeg kjenner på vemod fordi jeg gjerne skulle vært mer sammen med gjengen som Petrus er så glad i, jeg skulle gjerne vært med på turer og tankerekker og jeg skulle gjerne prioritert litt mer tid i barnehagen. Bildene minner meg nemlig om alt jeg går glipp av når han er i barnehagen og jeg er på jobb. Selv om jeg trives på jobben min og til tross for Petrus har gode dager sammen vennene og barnehagepersonalet, – så er det vondt å erkjenne at jeg går glipp av fine barndomsopplevelser som Petrus har.

Det er vel lov å kjenne på sårheten over hva man ikke er med på, men samtidig erkjenne at man er takknemlig for de som legger tilrette for gode dager for de under skolepliktig alder ?


Lysbildefremvisningen inneholdt også en sang av Lois Jacoby sin sang Hverdag. Den er obligatorisk på dager hvor foredrerollen vipper deg av pinnen: Hør den gjerne her

Petrine :)


05 november, 2015

Et bilde på lek #vennskap

petrus_og_petrine_barnelek

Gjennom den frieleken så skapes samhold og samhørighet:

Når barn leker sammen så har de et prosjekt felles: De enes om leken og dens innhold. De får felles opplevelser, forholder seg til hverandre og blir kjent med hverandre.

En god lek kan være spiren til vennskap.

Petrine :)


petrus_og_petrine_hockey

«Det er lurt å ta av seg jakka, mens man holder på», var rådet jeg fikk.
Jeg tok den av og kjente at den andre mammaen hadde et poeng.
Jeg var varm.

Petrus satt på benken, jeg satt på gulvet og ved siden av meg var en bag full av utstyr.
Skøyter, bukse, hjelm, hansker og skulderbeskytter.
Petrus skulle på skøyteskolen og trengte assistanse.
Jeg jobbet på,  – fortsatt takknemlig for forlaget om å kaste jakka.

Det koster sin kvinne å få skolissene stramme nok, passe mengde med klær under en polstret shorts og det andre utstyret på etter en diskusjon om å skippe knebesyttere,
– det er visstnok kne/leggbeskyttere som gjelder.
Men det har vi ikke.

Jeg var ved målstreken. Jeg skulle trekke den aller viktigste, gule, hockeyskjorta over hodet på Petrus. Den med 9 -tallet på. Jeg sto klar til å sette punktum ved å få den på og ved å sette hjelmen på toppen.  Da kjente jeg et lite bank på skulderen, – jeg snudde meg og ble møtt med:
«Vi andre har skulderbeskyttelsen den andre veien!»

Jeg var i mål,
nesten!

Neste gang,
– kanskje!

Petrine :)


liten gutt i arveklær

Petrus i farta for å se på selen. Det i arvedress, hjemmestrikket lue, årets innkjøp av votter og støvler.

Jeg var ute å kjørte da Ukeslutt var på P1 i går. Der var blant annet Susanne Kaluza for å diskuterte barns klesvaner, eller rettere sagt foreldrenes valg i forhold til påkledning av barn. Debatten tar utgangspunkt i at barn går rundt med luer som koster 1400 kroner og jakker som passserer fire tusenlapper i pris. Det handler om barn i barnehage og småskolen.

Kaluza mente, som meg,  at man har et ansvar for å la barna få tilbakemeldinger på hvem du er i stedet for hva du har, at det var sunt å arve og at man har det like godt i klær som ikke har et merke. Logoen som får prisen til å stige til himmels, – uavhengig av kvalitet. Diskusjonspartneren hennes var av den mening at man må være fri til å kjøpe hva man vil til barna og at det må sidestilles med ferier og alt annet som er forskjellige her i landet. Jeg er enig i at man må lære seg at verden er ulik ut fra hvor og når du vokser opp, men jeg er mer opptatt av hva som er motivet bak handlingen av dyre klær til små barn. Det handler også om hvordan foreldre formidler betydningen av klærne til sine håpefulle små. Her i huset har barna et avslappet forhold til klær, og minsten velger helst etter motiv og farge. Jeg liker ikke gensere med store print på, men de morgenene Petrus finner de i skapet så er det de som skal på. («Kule gensere med Lynet McQueen», sitat Petrus.) Han har nemlig slike favoritter uavhengig av min smak:  Jeg tror ikke gutta her i huset er så ulik mange andre barn, de velger ut fra hva de liker i form, farge og etter hvor bekvemt plagget er på. Det uavhenging av om det er et merkeplagg eller et som er fra en av de store kjedebutikkene.

Så tilbake til utgangspunktet om at det er foreldrene som velger disse merkeklærne til barna. Hva er det som gjør at klær med en høy prislapp og et spesielt merke blir dratt ut av butikkene og hjem til små barns klesskap. Jeg leste på Vg – nett i dag at det var en familie som følte seg presset til å kjøpe merkeklær til barnet. De viser til at når de møter andre foreldre så måler de hverandre ut fra hvordan barna var kledt. Det ble også begrunnet med at de ønsket det beste for barna sine og at det var noe av motivet. Med det som motiv så blir dette det rene vanvidd. Jeg er pedagog. Jeg vet at trygge voksne er gode for barna. Det å være trygg handler også om å tro på sine egne valg og stå for dem. Herunder også hvor mye penger du bruker på påkledning. Jeg vet også at barna påkledning er avgjørende for hvordan barna har det i løpet av dagen. I den sammenhegn er funksjon viktigere enn fashion. Min erfaring er at pyntedukker ofte beveger seg mindre, står mer stille og er mer oppatt av innpakkingen sin enn de som er på fullfart fremover med lapper på klærne, med klær som fremmer bevegelse og med klær holder de varme. Nå er det nok ikke klærne i seg selv som får barn til å stå stille, men foreldres masing om å holde seg pene, om å tenke på at de har på seg dyre klær og om de voksnes frustrasjon om noe går i stykker. Jeg erfart flere ganger at klær skaper folk, også de passive og frosne.

Det jeg heldigvis ikke har erfaring med er at barn ekskluderer andre barn fordi de ikke har de riktige klærne på seg. Jeg vet at fenomenet finnnes og at det finnes også i byen min.  På et foreldremøte i høst så var det en forelder som fortalte om at hun hadde byttet barnehage til barnet sitt fordi det ble eksludert av de andre på grunn uriktig kleskode. Om vi som foreldre skal gi barna våre det beste så tenker jeg at vi må begynne i en annen ende en klesskapet. Våre holdninger rekruteres av de som kommer etter oss. Det vil si våre barn, – og dermed så må vi også huske på at fiksering om et perfekt ytre, måling av andre ut fra innpakning og hvordan vi styrer pengene våre er noe barna våre kan arve. Og vi vil ha trygge og sosiale barn, som kan omgåes andre, vil vi ikke?

Uavhengig av hva de andre har på seg! Eller?

I forkant av dette innlegget så fant jeg frem til begrepet «Cubusbarna»: Det er de barna som er representert i barnehage og skole med klær som er handlet fra en av alle kjedebutikkene som finnes. I vår by er det derimot vanskelig å finne noe annet til minstemann fordi det er det eneste alternativet. Litt forundret så lurer jeg på hvor dette begrepet kommer fra? Ikke at jeg tror det kommer fra barna, for som  tidligere nevnt, så tror jeg de er likeglad med merket om de ikke har blitt øst ørene fulle av hva som er det ENESTE riktige å ha på seg.

Så jeg SKRIKER TIL DERE FORELDRE SOM DEFINERER ANDRE MINDREVERDIGE PÅ GRUNN AV HVORDAN BARNA ER KLEDD: SKJERP DERE!

Dere lager holdninger som handler om eksludering og fokus på andre verdier enn meneskeverd!

Det her blir et kritisk innlegg, og med det mener jeg ikke å si at barn ikke kan gå i dyre klær, jeg sier ikke at vi bare arver her i huset, jeg sier ikke at foreldrene kan ta sine egne valg med hensyn til hva de bruker pengene på. Jeg sier at du som voksen har et ansvar for hva man formidler i forhold til holdninger og verdier. Jeg ber om at dere tenker etter:  Hva er motivet forå kjøpe den dyreste buksa eller den dyreste lua? Om motivet er at «alle de andre har», » at venninners press får deg til å handle» eller at det handler om at det er viktig at det er akkurat det merket, fremfor at det er det plagget du liker og barnet har det best i , så styr unna.

Nå kan det virke som jeg ikke er opptatt av klær, men det er ikke sant. Jeg liker at barna er godt kledd for lek sånn i hverdagen: Jeg er opptatt av at klærne skal puste, de skal holde fuktighet ute, de skal holde barnet riktig tempereret og de skal være gode å bevege seg i. Jeg liker også å ta på gutten min litt penere klær når anledningen byr seg. Det er hyggelig! Jeg følger folk som er flinke til å kle barna sine på instagram og jeg leser blant annet Charlotte Pettersen sin blogg.   Hun har forøvrig gitt ut en stor bok med strikkeoppskrifter, og om du har tid og lyst så kan du lage varme og fine plagg helt uten merker! Det liker jeg!

Når det gjelder klær så tar vi egne valg når vi skal handle. Vi har vår grense for hvor mye vi skal bruke på klær og sko. Både Petrus og vi er lykkelig for det han arver. Han arver jo av en han ser opptil. Barn ser jo ofte opp til eldre barn, og det blir jo stas å få klær av en som har en STOR stjerne. Vi som foreldre er glad for at miljøet og lommebokens innhold spares, – og at gode holdninger videreformidles. Vi forteller ikke barna prislappen på det de har på seg, det de har av sportsutstyr eller det de har av leker og annet utstyr. Ikke prislappen på det andre har heller! Det spiller absolutt ingen rolle. Det viktigste for oss er at barna har noen å leke med, at de er i lek og beveglese og at de er likanes med folk rundt seg. Det står vi for, og det  prøver vi å formidle gjennom å fremme andres egenskaper og vise glede ved å møte barnas venner. Uansett hva de er kledd i! Der har du oss, med eller uten merkelapp!


30 oktober, 2013

Mor ble svar skyldig ….

Vår lille pode er glad i rutiner.
Det har ført til at vi har enkle dager, kvelder og netter.
Bare vi gjør som vi pleier, så gjør han som vi forventer….
i alle fall det meste av tiden.

For et par uker siden så tok han kveldsbadet,
fikk på pysjen og når tannpuss sto for tur,
så avslo han den med følgende kommentar:
«Trenger ikke pusse tenna! Jeg har svelget Karius og Baktus!»
Det ble en lattermild mamma som fikk tatt tannpussen til tross for at hun var svar skyldig!

Petrine :)


16 september, 2013

Et år, to år og TRE ÅR!!!

liten gutt tre år

Vi en har en treåring i huset… og det merker vi.
Han er en flott fyr.
Han er glad, utforskende og problemløsende,
og så har han begynt å planlegge sin verden:
På vei hjem fra barnehagen kan han fortelle meg hva han har tenkt til å spise til middag.
Det som er synd med denne noe for sene oppdateringen fra poden er at dagens meny allerede er planlagt og påbegynt..
Det er da jeg merker at gutten er i ferd med å bli selvstendig, at han har sine egne meninger og at han ikke er redd for å ytre dem.
De blir markert med et desibel som nok er over det lovlige, om man skal tenke HMS, med gråt, hyl og vræl…
Han har bestemt hvordan det skal være, og så kommer mor med en setning, med de ordene som bryter ned hele hans verdensbilde.
Og mor har vansker med å bryte gjennom lydmuren, og får dermed ikke forklart at vi gjerne kan lage fisk i morgen. Det er nemlig hyppigst på ønskelista over middagsmenyer her i huset.
Lyden kan være så intens og sterk at det ikke nytter med avledning som at det kjører traktor på jordet, at søplebilen kjører foran oss eller andre ting som vanligvis fenger oppmerksomheten.

trassig treåring

Noen ganger klarer jeg å forutse hva som kommer til å fremkalle et raseriutbrudd. Overgang fra en aktivitet til en annen kan være vanskelig, selv om den nye aktviteten er noe han elsker å holde på med. Andre ganger så kommer utbruddet som lyn fra klar himmel. Han kan plutselig «bli brukt opp». Det vil si at bena og resten av kroppen nekter å lystre foreldrenes anmodning om å gå de siste meterene hjem. De han gladelig tok som ett- og toåring.

Foreldrene er mer eller mindre gode på å takle utbruddene. Noen ganger klarer vi å komme med innspill som bryter sinnet, som avledning, forklaring eller avtaler. – Avtaler som vi alle kan være fornøyd med. Andre ganger øker foreldrenes frustrasjon i takt med volumet på gråten og det hjelper lite at vi vet at denne fasen er en del av selvstendighetsutviklingen. Vi ofrer ikke det ikke en tanke, selv om vi vet at det handler om at barnet prøver å få innflytelse på sitt eget liv, at det vil finne ut hva det kan bestemme og hva de rundt han setter av rammer.

gutt tre år

Vi har erfaring med å forberede han på hva som skal hende er med på å dempe hyppigheten av trass. Om han får vite at om en stund skal vi gjøre noe annet, og deretter en påminnelse om at det er fem minutter til og deretter to minutter, så går overgangen lettere. Det hjelper også om han får lov til å delta på planleggingen av hva vi skal fylle dagen med. Det kan være ved at han bestemmer hva han skal ha med seg av leker, hva han trenger i sekken sin på tur eller hva han skal ha på seg. Det er smart å gi dem alternativer å velge mellom.  Jeg har motivert til tannpuss ved at poden har fått velge hvilken vask han skal pusse tennene ved. Det er små ting som gir de små følelsen av at de har råderett over eget liv. De blir også trenet på planlegging… den planleggingen som kan føre til trass og konflikt mellom voksen og barn…

Jeg tenker at det er mange av dere lesere som sitter med mye av den samme erfaringen, da treårstrassen er en del av normalutvilingen…

små føtter

Det skal jeg forsøke å huske på neste gang jeg drar meg i håret av en flott og viljesterk gutt på vei mot SELVSTENDIGHET!

Petrine :)


Page 20 of 24« First...10...1819202122...Last »