Barn


Halloween gresskarlykter petrusogpetrine.no

I dag så har jeg lagt ut et innlegg som jeg skrev for 4 år siden, før Petrus hadde ønske  om å gå Halloween, før han skaffet seg erfaring på å vandre rundt å samle på godteri og før han hadde begynt å planlegge antrekk til dagen i skrekkens tegn. Ting har forandret seg siden da :)

gutter er gutter 1

Her ser vi tilbake:

 

«Jeg var på vei ut av et kjøpesenter.

Foran meg gikk det en mor med en gutt.

En gutt som var et hode høyere enn Petrus.

Han hadde blitt dresset opp til morgendagens store skrekkfest.

Han hadde en djevelgaffel i den ene hånden og en pose i den andre hånden.

Mammaen skrøt av utstyret, og jeg kjente det bød meg imot.

Jeg kjente at bare tanken på å kle lille Petrus ut som

«Mannen med Ljåen» eller andre ulumskheter  fikk det til å knyte seg i magen.

Jeg kjente at jeg ønsker at Petrus skal bruke fantasien slik at vi kan skape karnevalsutstyret selv.

Da selvfølgelig i febuar. ..

Jeg håpet at han skal holde seg unna Halloween

og at han i stedet vil kle på seg selbuvotter og lusekofte i romjulen  for å gå julebukk.

Så kom jeg til å tenke på moren til Marcus i boken: «Gutter er gutter» :

Hun levde en generasjon etter sønnen sin, og kledde han som han var født før krigen.

Med fotform sko og praktiske klær. Hun boikottet Mac Donalds og kjøpepress, var i psykisk ubalanse og ville oppdra sønnene ut fra sine verdier.

Og der sto jeg og kjente igjen noen av verdiene og tankene.

Hjelpes!

Jeg snudde!

Jeg kjøpte inn litt til knask,

så får jeg se om jeg finner på noen knep for å

holde Petrus unna en djevelsk tilnærming til Halloween når den dagen kommer……

…….en gang i fremtiden. »

De neste dagerne kommer det noen innlegg som er knyttet til HAlloween. Blant annet med hvordan man kan lage lykter og mal til ulike ansikt eller figurer.

Petrine

 


Oktobermorgen ved Visterflo petrusogpetrine.no

Det er søndag og det er snart slutt på oktober. Denne måneden har gitt oss mørkere kvelder og lysere morgener akkurat denne helgen, – og jeg må ærlig innrømme at jeg fint kunne hatt sommertid hele året. Foruten å sette inn hagemøbler, stille klokken tilbake og vært på jobb så har vi feiret bursdager, – familiemedlemmer sine og arbeidsplassen min sin. På jobben var det skikkelig feiring med konsert, ballonger, pølser og brus, – og admiral P var en av de som underholdt. Må innrømme at jeg følte meg som en skikkelig fjortis, da vi fikk en selfie med selveste misteren som er allergisk mot negativitet.

Admiral P på #Seiersborgvgs40 petrusogeptrine.no

 

Admiral P på #Seiersborgvgs40 petrusogeptrine.no

Petrus har brukt hele lørdagen på hockeybanen, – da han både har vært med på hockeytrening, vært på skøyteskole og vært maskott for A laget til Moss Hockey. Og hadde det vært opp til han så hadde han vært på frigåing i hallen i dag, – men da sa undertegnede nei. seriøst det var ute sola skinte på og for oss.

hockeytrening petrusoeptrine.no

Jeg forsøkte å få noen bilder av gutten som skulle brukes til julekort, og jeg deler gjerne en liten sneak peek av de her. Jeg har nemlig nå klart å fange den nissen som alltid gjemmer seg, –  i farta og riktig så uklar, men dog… dere har noe å se frem til dere som får en hilsen i posten :)  I tillegg til å forevige rampenissen  så har vi laget lykt til i morgen, for her skal visstnok Halloween feires :

Uklar nisse til julekort Petrusogpetrine.no

 

 

Uklar nisse til julekort Petrusogpetrine.no

uklar nisse til julekort Petrusogpetrine.no

 

Håper uka di har vært god- og at du får bedre julekort enn det jeg har knipset og delt her

Oktobermorgen ved Visterflo petrusogpetrine.no

Ha en glad uke 44..

 

Petrine :)


 

Statuer i Vigelandsanlegget Frognerparken Petrus og petrine

jeg er en gammel mamma!

Jeg var jo veldig gammel da Petrus kom til verden, – og mange spør meg hvordan det var og er. Jeg har listet opp ti fine ting, som sikkert ikke er avhengig av alder, men likevel fine

  1. Jeg var ferdig utdannet og hadde jobb, det betyr stabil familieøkonomi, da Petrus ble født.
  2. Jeg har hatt tid til å være bare meg ,- fest, moro, utdannelser, dyrket fritidsinteressene mine, etc
  3. Jeg bekymrer meg ikke for hva andre sier og mener. Jeg var nok mer redd for det tidligere.
  4. Vi kunne velge å være hjemme med Petrus utover permisjonstiden. ( selv om halv barnehageplass og halv inntekt bare tilsier 7200 i kontantstøtte ) Vi har hatt mulighet til å arbeide redusert gjennom årene Petrus gikk i barnehagen. Noe både Petrinemannen og jeg har gjort. Han har tatt det ut i mere ferie, – og jeg arbeidet mindre hver uke.
  5. Jeg har rukket å reise mye, se mye av verden og få en god utdannelse gjennom det.
  6. Pjokken var etterlengtet, – han er bare best! Det var mange klossete uttalelser da jeg ønsket/savnet barn: Blant annet at man ikke kan savne noe man ikke har hatt,-  men vit det man kan sørge over brutte drømmer og over det man ikke har hatt
  7. Jeg har verdens største lykkepille i huset, selv om jeg hadde gitt opp håpet. Og det har jeg i mange år fremover.
  8. Jeg var veldig rastløs og mye på farta da jeg var yngre, nå har jeg ro til at Petrus skal få tid til å leke meg kamerater her hjemme.
  9. Jeg er innom det yngre miljøet gjennom møte med foreldre til andre barn
  10. Sist men absolutt ikke minst, Pjokken himself!! Jeg digger han :)

    Petrine :)

    Jeg har flyttet over et innlegg fra den gamle bloggen, som ble skrevet for noen år siden,- om samme team. Se her


13 oktober, 2016

Å snakke til og ikke med

 

hverdagen i gummistøvler

Noen ganger så opplever jeg meg selv som en dårlig forelder. Ordene : «Nei» og «ikke» er de som hyppigst komer ut av munnen min, – da i kommmandoform. Kommunikasjonen har i stressende situasjoner, ved tidspress, ved lite søvn og om jeg er redd, forandret seg fra å snakke med til å snakke til. Eller kanskje enda mer ærlig er å si kjefte på.

Du vet når du har gitt den samme beskjeden tre millioner ganger:

Når klokka løper og arbeidstiden nærmer seg og pjokken bare skal rydde på rommet. Det rommet som jeg har foreslått mer enn en gang at vi skal rydde sammen. Det rommet hvor jeg har satt frem en kasse slik at utkledningstøyet kan puttes opp i. Det rommet hvor jeg har kjøpt inn hyller og esker for at det skal være enkelt å legge ting tilbake på plass. Det rommet som absolutt trenger en opprydning, – men kanskje ikke før klokken syv på en arbeidsdag. På en arbeidsdag hvor tiden er i ferd med å løpe i fra oss.

Er det bare jeg som går i trass, – det etter å ha både forberedt på at aktiviteten må avsluttes, forsøkt å avslutte den en gang, to ganger og tre ganger. Når jeg for n – te gang føler at jeg ikke når frem og at jeg mislykkes så blir jeg grinete. Jeg kan da rett før jeg går avslutte med: Jeg ba deg om— jeg sa i fra om…, akkurat som om det hjelper når jeg allerede har tapt.

Dessverre så er det min egen reaksjon og mine egne følelser som får situasjonen til å smake gruff. Det til tross for at jeg vet at det lønner seg å snakke med og inngå avtaler på forhånd. Det vet jeg jo hjeper! Til tross for at jeg vet at min reaksjon er med på å påvirke løsningen så er jeg ikke alltid bevisst denne kompetansen. Det er jo jeg som i form av å være voksen som er den sterkeste, det er jeg som har makt og som på en måte er og skal være sjefen. I alle fall er det jeg som er størst, har levd lengt og har mest makt.

Selv om jeg vet dette, så finnes det tider som gjør at det glipper. Hyppigheten er størst når jeg er sliten, når klokka presser avtaler nærmere og værst er jeg når jeg er redd. Det er da jeg glemmer at jeg gjør lurest i å snakke med, vise den andre respekt, fordele ansvar, inngå avtaler og helst finne en løsning sammen. Jeg glemmer det totalt, – og hører meg selv snakke til!

Ordene består bare av tre bokstaver, men det er en vesentlig forskjell på bruken av ordet med eller til. I alle fall i denne situasjonen.

Er jeg alene om å havne i denne grøfta?

Petrine :/


Utsikt fra Bjørnåsen Jeløy Foto: Petrus og PEtrine

Ukas høydepunkt

Høydepunktet er nok avhengig av hvem i den Petrinska famile du spør, men jeg er sikker på at turen til Oslo var bra for oss alle. Gutta var på teknisk museum og på PokermonGojakt i Vigelandsparken. Jeg drømte meg bort i Botanisk hage,  vandret på Grünerløkka og slappet av alene helt til Pokermonjakta startet. Det er jo min telefon som systematisk fylles med baller og figurer og i samme slengen blir tappet for batteri. Petrus synes det var stat å spise på Ya Yas, spesielt da uværet startet. Det var et spent fjes da bet ble mørkt og det kom regn og tordne lyder.

PokermonGojakt i Vigelandsanlegget Petrus og pEtrine

Statuer i Vigelandsanlegget Frognerparken Petrus og petrine

Vigelandsanlegget Frognerparken Petrus og petrine

Ukas lydbok – ukas bokanbefaling !

Jeg var innom Feretex på jakt etter stavanger flint , som jeg etter hvert har lyst til å ha på hytta.( når vi først får en )  Det fant jeg ikke, men jeg fant en helt ny lydbok. Og det var et morsomt funn. Vi i den Petrinske familie er glad i boken Vaffelhertet og da tittelen Tonje Glimmerdal lyste mot meg så måtte jeg lese bakpå den. Maria Parr har skrevet begge bøkene, – og derfor måtte jeg kjøpe den med meg. Det er jeg glad for at jeg gjorde. Nå er det masse latter på kjøreturene våre, – for vi synes det er gøy å følge med på «stille camping», ei fartfylt jente og utprøving av kjelker. Og heldigvis så har vi mange Cd-er igjen. Vi gleder oss til fortsettelsen og til å høre den mange ganger, som vi ofte gjør med de fortellingene vi liker.

 

Ukas gladeste

Det var nok Petrus som var den gladeste da han endelig hadde tid til å besøke barnehagen sin. Han hadde gledet seg veldig lenge, for sannheten er at han savner barnehagen og de voksne som arbeider der. Så her har vi hatt nedtelling til å komme seg tilbake til gamle, kjære, gode områder som i mange år har vært preget av lek.

Porten til barnehagen Andersrød Jeløy

leken er rydden i barenhagen

 

Klatretårn Barnehagen Foto: petrus og petrine
Ukas utenlandstur

Vi bor bare en liten kjøretur fra Sverige, men vi er skikkelig dårlige på å dra dit. På lørdag så dro vi tidlig avgårde for å titte litt, spise litt mat og kose oss i Strømstad. Det er hyggelig å gå langs havna, – og innom en liten butikk i ny og ne. Petrus falt for leketøysbutikken, – og jeg falt for at de hadde en ganske stor avdeling med morosaker. De billige, små tingene som spruter vann, som har en sprettende sak under lokket og som gir for seg de merkligste lyder er det beste minstemannen vet. Jeg måtte derfor handle inn litt, slik at jeg har til julegaver, i julestrømpa eller til en annen anledning. Tulleting er best!

 

Ukas fest

Jeg var på hotell Refsnes Gods for å feire livet og min venninne som feirer femti år den 12. Det er hun som skrev kronikken «Plutselig hadde jeg brystkreft» Det at hotellet var kledd i rosa passet både til festen vi skulle på. Mat, mennesker og stemningen var topp, så jeg takker for en fin, fin kveld med et bilde av det ærverdige, historiske hotellet her ute.

refsnes gods rosa sløyfe aksjonen

 

Ha en god og glad uke.

 

Petrine :)

 

 

 

 

 


Petrinehunden har bursdag Bichon Havanaise Foto: Petrus og petrine

Du bør ikke skue hunden på hårene.

I mange år så hadde jeg en god følgesvenn, som var med på det meste i livet mitt. Den var i Danmark og på fjellet, på venninnetur og på turer hvor jeg trengte å være alene og den inneholdt det meste av livet mitt. Plutselig så var vennen min inne til sjekk og fikk dødsdommen. Det ville koste meg masse penger om jeg skulle opprettholde vennskapet. Det var i alle fall det jeg fikk fortalt.

Jeg snakker om den blå bilen min!!
Etter mange års følge så fikk jeg beskjed om reperasjonen ville koste mer enn bilens verdi. Det var bare en ting å gjøre, tenkte jeg

Jeg måtte bytte ut mitt kjære fremkomstmiddel med et nytt kjøretøy. Et uten personlighet og felles historie. Dessverre,

Men, det var faktisk ikke bilen som innlegget skulle handle om, – for på vei til en løpetur stakk jeg innom en liten bankfilial. Det er lenge siden, forstår dere, for det var før den digitale bankhverdagen. Jeg kom inn i det lille rommet, – ikledd jobbesko, løpetøy og et smil. Jeg skulle jo bare ha et midlertidig lån, fordi jeg nettopp hadde solgt et hus og skulle løse ut lånet i det jeg skulle inn i en ny bolig .

Samtidig som meg så kom en annen dame inn i lokalet. Hun hadde dressjakke, høye heler og et trangt skjørt.

Jeg hilste på damen bak skranken, fortalte mitt ærend og ble overrasket over at damen avslo henvendelsen i det jeg hadde fremlagt den. Det helt uten å gå inn på min konto. Hun henvndte seg deretter til damen i den fine innpakningen. Jeg ble stående mens de høye helene sto stille og damene kom til en løsning. Jeg hadde bestemt meg for å trosse at pengene mine sto å en konto med få uttak i året, – og jeg ventet til det var min tur igjen. Da jeg kom frem til damen så ba jeg henne om å flytte pengene mine til en annen bank, – hvorpå damen da, helt uten takt og tone utbrøt: «Har du så mange penger??»

Jeg flyttet pengene, kjøpte meg bolig og fikk hjelp av en kamerat til å redde livet til følgesvennen min i noen år til.
Det er et av mine innspill til at barn får seg til å si at «Bare fattige mennesker handler på Cubus,»

Faktisk så sier ikke innpakningen vår noe om hvilken kapital vi har i kroner og øre. For min del så er jeg opptatt av at det skal bli mindre kjøp og kast, at vi bør ivareta miljøet og at jeg vil at gutten min skal lære at hvilken verdi man har som menneske handler om hvordan man er mot hverandre. Vi har et klesskap med masse arveklær, – og jeg vet at Petrus ikke har en fattigslig barndom. Han har opplevelser i bøtter og spann, han har mange å leke med og han har klær som passer både årstid og aktiviet. Dessuten så synes han det er stas å bruke klær som han har fått av en han ser opp til.

Har du tenkt på at i det du står for at menneskers verdi måles i hvor klær er kjøpt så er du med på å fremme mobbing og er med på å  sette matrielle verdier høyere enn mellommennekelige: Burde ikke du gå i deg selv? Og nå sier jeg ikke at du ikke kan kjøpe dyre klær til barna dine, men det er holdningen du viderefører som ikke er god. For at de opprinnelig fra barn, det har jeg vansker for å tro.

By the way, man vet ikke om klærne med riktig merke – og prislapp er betalt kontant. Det finnes mange på vei i luksusfellen der ute…

Petrine :)

Noen ganger så tenker jeg at jeg ikke skal bry meg og ikke skrive innlegg som handler om økonomi, for jeg tror at når vi tar det opp så kan det oppleves vondt for de som føler at de ikke strekker til, men samtidig så mener jeg at vi som voksne må prøve å fremme gode holdninger.

Det er ikke føsrte gang dette temaet er i media, – jeg skrev et innlegg i 2013 : Les det gjerne her 


I dag har jeg hentet et gammelt innlegg på den gamle bloggandressen: Klær til innpakning eller påkledning? Det ligger her og kommer ut på nytt fordi jeg leser på KK.no at debatten fortsatt er levende. Der kan du lese om jeg mamma som overhørte en kommentar mellom barn: Bare fattige mennesker handler klær på Cubus. Resten av innlegget er skrevet av meg i 2013.

Her kommer Petrus i en arvet dress, en hjemmestrikket lue og nykjøpte støvler og votter. Petrus og petrine

Her kommer Petrus i en arvet dress, en hjemmestrikket lue og nykjøpte støvler og votter. God nok på jakt etter erfaringer

Jeg var ute å kjørte da Ukeslutt var på P1 i går.

Der var blant annet Susanne Kaluza for å diskuterte barns klesvaner, eller rettere sagt foreldrenes valg i forhold til påkledning av barn. Debatten tar utgangspunkt i at barn går rundt med luer som koster 1400 kroner og jakker som passserer fire tusenlapper i pris. Det handler om barn i barnehage og småskolen.

 

Kaluza mente, som meg,  at man har et ansvar for å la barna få tilbakemeldinger på hvem du er i stedet for hva du har, at det var sunt å arve og at man har det like godt i klær som ikke har et merke. Logoen som får prisen til å stige til himmels, – uavhengig av kvalitet. Diskusjonspartneren hennes var av den mening at man må være fri til å kjøpe hva man vil til barna og at det må sidestilles med ferier og alt annet som er forskjellige her i landet. Jeg er enig i at man må lære seg at verden er ulik ut fra hvor og når du vokser opp, men jeg er mer opptatt av hva som er motivet bak handlingen av dyre klær til små barn. Det handler også om hvordan foreldre formidler betydningen av klærne til sine håpefulle små. Her i huset har barna et avslappet forhold til klær, og minsten velger helst etter motiv og farge. Jeg liker ikke gensere med store print på, men de morgenene Petrus finner de i skapet så er det de som skal på.(«Kule gensre med Lynet McQueen», sitat Petrus.)  Han har nemlig slike favoritter uavhengig av min smak:  Jeg tror ikke gutta her i huset er så ulik mange andre barn, de velger ut fra hva de liker i form, farge og etter hvor bekvemt plagget er på. Det uavhenging av om det er et merkeplagg eller et som er fra en av de store kjedebutikkene.

 

Så tilbake til utgangspunktet om at det er foreldrene som velger disse merkeklærne til barna. Hva er det som gjør at klær med en høy prislapp og et spesielt merke blir dratt ut av butikkene og hjem til små barns klesskap. Jeg leste på Vg – nett i dag at det var en familie som følte seg presset til å kjøpe merkeklær til barnet. De viser til at når de møter andre foreldre så måler de hverandre ut fra hvordan barna var kledt. Det ble også begrunnet med at de ønsket det beste for barna sine og at det var noe av motivet. Med det som motiv så blir dette det rene vanvidd. Jeg er pedagog. Jeg vet at trygge voksne er gode for barna. Det å være trygg handler også om å tro på sine egne valg og stå for dem. Herunder også hvor mye penger du bruker på påkledning. Jeg vet også at barna påkledning er avgjørende for hvordan barna har det i løpet av dagen. I den sammenhegn er funksjon viktigere enn fashion. Min erfaring er at pyntedukker ofte beveger seg mindre, står mer stille og er mer oppatt av innpakkingen sin enn de som er på fullfart fremover med lapper på klærne, med klær som fremmer bevegelse og med klær holder de varme. Nå er det nok ikke klærne i seg selv som får barn til å stå stille, men foreldres masing om å holde seg pene, om å tenke på at de har på seg dyre klær og om de voksnes frustrasjon om noe går i stykker.

Jeg erfart flere ganger at klær skaper folk,

også de passive og frosne.

 

Det jeg heldigvis ikke har erfaring med er at barn ekskluderer andre barn fordi de ikke har de riktige klærne på seg. Jeg vet at fenomenet finnnes og at det finnes også i byen min.  På et foreldremøte i høst så var det en forelder som fortalte om at hun hadde byttet barnehage til barnet sitt fordi det ble eksludert av de andre på grunn uriktig kleskode. Om vi som foreldre skal gi barna våre det beste så tenker jeg at vi må begynne i en annen ende enn i klesskapet. Våre holdninger rekruteres av de som kommer etter oss. Det vil si våre barn, – og dermed så må vi også huske på at fiksering om et perfekt ytre, måling av andre ut fra innpakning og hvordan vi styrer pengene våre er noe barna våre kan arve.

Og vi vil ha trygge og sosiale barn,

som kan omgåes andre,

vil vi ikke?

 

Uavhengig av hva de andre har på seg!

Eller?

 

I forkant av dette innlegget så fant jeg frem til begrepet «Cubusbarna»: Det er de barna som er representert i barnehage og skole med klær som er handlet fra en av alle kjedebutikkene som finnes. I vår by er det derimot vanskelig å finne noe annet til minstemann fordi det er det eneste alternativet. Litt forundret så lurer jeg på hvor dette begrepet kommer fra? Ikke at jeg tror det kommer fra barna, for som  tidligere nevnt, så tror jeg de er likeglad med merket om de ikke har blitt øst ørene fulle av hva som er det ENESTE riktige å ha på seg.

Så jeg SKRIKER TIL

DERE FORELDRE SOM DEFINERER ANDRE MINDREVERDIGE

PÅ GRUNN AV HVORDAN BARNA ER KLEDD:

SKJERP DERE!

Dere lager holdninger som handler om eksludering og fokus på andre verdier enn meneskeverd!

 

Det her blir et kritisk innlegg, og med det mener jeg ikke å si at barn ikke kan gå i dyre klær, jeg sier ikke at vi bare arver her i huset, jeg sier ikke at foreldrene kan ta sine egne valg med hensyn til hva de bruker pengene på. Jeg sier at du som voksen har et ansvar for hva man formidler i forhold til holdninger og verdier. Jeg ber om at dere tenker etter:  Hva er motivet forå kjøpe den dyreste buksa eller den dyreste lua? Om motivet er at «alle de andre har», » at venninners press får deg til å handle» eller at det handler om at det er viktig at det er akkurat det merket,

fremfor at det er det plagget du liker og barnet har det best i ,

så styr unna.

 

Nå kan det virke som jeg ikke er opptatt av klær,

men det er ikke sant.

Jeg liker at barna er godt kledd for lek sånn i hverdagen:

Jeg er opptatt av at klærne skal puste,

de skal holde fuktighet ute,

de skal holde barnet riktig tempereret

og de skal være gode å bevege seg i.

 

Jeg liker også å ta på gutten min litt penere klær når anledningen byr seg. Det er hyggelig!

Jeg følger folk som er flinke til å kle barna sine på instagram og jeg leser blant annet Charlotte Pettersen sin blogg.   Hun har forøvrig gitt ut en stor bok med strikkeoppskrifter, og om du har tid og lyst så kan du lage varme og fine plagg helt uten merker!

Det liker jeg!

 

Når det gjelder klær så tar vi egne valg når vi skal handle.

Vi har vår grense for hvor mye vi skal bruke på klær og sko. Både Petrus og vi er lykkelig for det han arver. Han arver jo av en han ser opptil. Barn ser jo ofte opp til eldre barn, og det blir jo stas å få klær av en som har en STOR stjerne. Vi som foreldre er glad for at miljøet og lommebokens innhold spares, – og at gode holdninger videreformidles. Vi forteller ikke barna prislappen på det de har på seg, det de har av sportsutstyr eller det de har av leker og annet utstyr. Ikke prislappen på det andre har heller! Det spiller absolutt ingen rolle. Det viktigste for oss er at barna har noen å leke med, at de er i lek og beveglese og at de er likanes med folk rundt seg. Det står vi for, og det  prøver vi å formidle gjennom å fremme andres egenskaper

og vise glede ved å møte barnas venner. Uansett hva de er kledd i!

Der har du oss, med eller uten merkelapp!

 

 


gutt lærer ved å forske i Oslofjorden Foto:Petrus og petrine

Kjære, deg som leser.

Jeg har gjennom mange års utdannelse lært at det grunnleggende samspillet fra barnet blir født og gjennom barndommen er avgjørende for hvilken kompetanse barnet utvikler.
Det første samspillet starter mens det er nyfødt. Om vi ser en baby i ansiktet,  lager grimaser og deretter venter litt,  så vil babyen gjøre det samme. Det er nok derfor vi som voksne gaper omkapp med babyen når vi skal mate den, – fordi vi mer eller mindre bevisst vet at barnet aper etter det vi gjør. Poenget er ikke at vi gaper sammen med babyen.
Det jeg vil frem til er at allerede fra vi er helt nye så er vi del av et samspill.

Lek og læring i fjæra Foto: Petrus og petrine

Barnet vokser til og omsorgspersonene imitere lyder og grimaser det lager, de vil lære å skille den ene form for gråt fra den andre og de vil lese kroppsspråket for å forstå hva barnet vil. Når det blir enda eldre så vil barnet lære hva ting heter, hva det kan brukes til og hvordan ting fungerer. Vi vil også etter hvert snakke med den lille, ved at vi snakker og deretter venter lyder, smil eller annen respons, før vi sier noe igjen

Gjennom samspill og samtale  med andre barn eller med oss voksne så vil den lille tilegne seg kunnskap og, enda bedre, kompetanse.  Vi har vel alle rullet en ball til et barn som har lært å sitte, frem og tilbake, frem og tilbake i det uendelige? Du har kanskje gått opp og ned trappa, lest den samme boka og puslet det samme pusslespillet gjentatte ganger. Som en respons på barnets oppfordring eller som besvarelse på deres nysgjerrighet. Barnet er avhengig av oss, at vi gir tilbakemeldinger, at vi forsøker å forstå, at vi gir mat når det er sultent og skifter når bleia er våt. Dessuten så ønsker barn gjentakelse. På den ene side lærer de seg begreper og tilegner seg kompetanse.  På den andre side  oppfatter de betydningen av kommunikasjon og samspill.

Lek og læring i fjæra Foto: Petrus og petrine

Slik er det i barndommen og i resten av livet.
Vi er avhengig av den tilbakemeldingen vi får, – hjemme, i barnehage, på skole, på jobb, med venner og familie og i samfunnet forøvrig. Vi korrigerer oss etter disse. Hele livet må vi ha hjelp og for at den skal være best mulig så må den som skal stå oss bi vite hvor skoen trykker. Man trenger derfor å bli kjent med hverandre, – det vil si hverandres styrker og svakheter, kompetanse eller manglende mestring.

Relasjonen vil også kunne gi barna tilbakemeldinger på hvem de er, – og på hvordan de fungerer i det miljøet det til enhver tid er i. Dessuten så vil man gjennom ved å være sammen, skape rutiner, bli kjent og skape trygghet. For meg, som mamma til en gutt som trenger tid på å trives og ha det godt i nye situasjoner, så er samspilet og tryggheten avgjørende for hvordan dagen og situasjonen skal bli. For han, for pappaen hans og for meg.  For oss er det viktig at læreren har kompetanse til å se, være tilstede for og ha relasjon til skolestarteren.  Det viktigste du kan gi et annet menneske er å se det!!!  Da mener jeg slik at de får anerkjennelse, møtes av en som er aktivt tilstede og omgis av gode relasjoner. Opplever ikke Petrus dette så vil han ikke finne den tryggheten han trenger,  ikke opprettholde nysgjerrigheten han innehar og det vil kunne drepe gleden over å lære. Jeg vet at Petrus ikke er enestående i denne sammenhengen, for jeg møter daglig elever som har dårlig erfaring med å gå på skole. Jeg jobber på videregående skole og jeg møter de som tidligere har droppet ut, de som har vegret seg mot skoledagen og som føler at de ikke har fylt rollen som elev på en slik måte som samfunnet forventer. Flott ungdom, som oftest kommer godt i mål om miljøet er mindre og hvor det er større voksentetthet enn det som er vanlig i skolen. Og, vi snakker da en helt vanlig lærerplan med en helt vanlig eksamen.

Bildet er tatt av Nicoline Verdi Petersen

Bildet er tatt av Nicoline Verdi Petersen

Av ren nysgjerrighet så har  jeg pleid å spørre tenåringene om hvor det gikk feil.  Nesten entydig har de sagt at de glapp på barneskolen. Det var på barneskolen de egentlig droppet ut men det var en lov som fanget de opp frem til de gikk ut av tiende klasse. Selv om de kanskje ikke møtte til den undervisningen de hadde plikt til å motta, selv om de kanskje fikk en lærer hjem noen timer av uka eller selv om de satt på bakerste benk uten å følge med.  Så kjære dere som forvalter penger og unge menneskers liv. Jeg kommer til å skrive flere innlegg om skolen senere, – men i dette så vil jeg spørre om hva tanken bak forslaget til statsbudsjettet er, – det forlaget som kan innebære mange kutt av lærerstillinger.

Hva er tanken bak?

– når de som har droppet ut sier noe om at de ikke ble sett,
at de ikke fikk tilnærme seg det faglige stoffet med en metode som passet dem,
og at man opplevde at mobbing ikke ble stoppet.

Hva er tanken bak?

Jeg bare spør
– og setter deres forslag opp mot alt jeg tror på og har tilegnet meg av kompetanse gjennom nesten tredve år i samspill med barn og unge. Man trenger variasjon, man trenger trygghet, man trenger lagkamerater og man er avhengig av miljøet rundt.

Jeg bare spør,
– samtidig som jeg nå har hørt at barn som mistrives i grunnskolen dropper ut i videregående skole. Derfor lurer jeg på hvorfor det ikke satses på nettopp økt tetthet av lærere for å fremme gode, allsidige og varierte læringsmiljøer, – også utenfor klasserommet. Det er faktisk bevist gang på gang at det man lærer bedre ved å aktivt tilnærme seg stoffet enn å sitte som en statist på en stol.

Jeg bare spør,
– fordi barn og unge lærer gjennom relasjoner og gode samspill. De er faktisk totalt avhengige av det fra de er helt små. I min definisjon av gode samspill så ligger også en mobbefri hverdag, en dag hvor det er rom for humor og glede og hvor lek og trivsel skaper læring.

Jeg bare spør,
– samtidig som jeg trøster en som trenger trygghet og daglige tilbakemeldinger fra læreren for at skolen kanskje ikke skal fremkalle magesmerter og hodepine. Han var fem år da han begynte i en institusjon hvor den viktige leken er fjernet fra læreplan og hverdag.

Jeg leser med stor interesse

Det er med stor interesse jeg leser at forslag til det nye statsbudsjettet vil kunne innebære at mange lærere vil bli oppsagt. Og om jeg skal sette dette i sammenheng med hva jeg tror på, hva jeg har av kompetanse, hva jeg har hørt videregående elever si og opp mot at jeg har hatt en seksåring som har hatt hodepine, magevondt og ønsker om å være hjemme fra dag to i første klasse, så kjenner jeg at jeg blir matt. Er det sånn at alle skal få tilsendt en fotlenke, settes på en stol og få en ipad utdelt? Det finnes jo apper som gir ros eller ris hver gang man har løst en oppgave. Da slipper man å ha lærere i det hele tatt.

Seriøst, burde man ikke heller se på skolen som system i stedet for å på den ene side pålegge elever å bli målt i alle bauger og kanter og på den annen side fjerne de menneskene som er viktige personer i barn og unges liv? De mennesker som burde bli belønnet for å møte våre håperfulle små hver eneste dag, – og hvis kompetanse skal bli målt i karakteren i matematikk. Jeg skulle ønske de heller fikk belønning hver gang de klarte å nå frem til elevene og gi de meningsfulle dager.

Sukk, kanskje hjemmeundervisning med tid til lek og glede er tingen. Det er kanskje målet også?

 

Petrine


05 oktober, 2016

Å ha den gladeste gutten

 

liten gutt tre år

Jeg er mamma til den gladeste gutten

Jeg er mamma til den gladeste gutten.
Han som digger å være i vinden, forsøke nye ting og er super glad om han får være sosial.

Jeg er mama til den gladeste gutten,
– som er fornøyd når han trives og som for vondt i magen når han mistrives.

Jeg er mamma til den gladeste gutten,
– og lurer på hvordan jeg skal holde på den postive innstillingen i en verden hvor folk tråkker på hverandre, klager på alt og alle og avviser de som ikke er lik en selv.

Jeg er mamma til den gladeste gutten
– til tross for han har en livserfaring som mange små ikke har

Jeg er mamma til den gladeste gutten
– og jeg håper jeg alltid vil høre latterkuler, se deg forske og opprettholde gleden.

Jeg er mamma til den gladeste gutten og er redd hver gang jeg tråkker feil. Jeg er redd for å dempe latteren, hvin og energi. Jeg er redd for å stoppe gutten som jeg vet har pågangsmot, i det uendelige, når han er motivert. Den gutten som er det viktigste i livet mitt, og som pleier å synge samtidig som han leker. Den gutten som har vist meg hva latter og glede er til gang. Jeg håper jeg kan opprettholde livet, leken og latteren.

Jeg er mamma til den gladeste gutten, og det vil jeg fortsette å være. Jeg vil se den gladeste gutten, også i han som voksen mann.

Jeg vil være mamma til den gladeste gutten!

Alltid!!

Petrine


Utsikt fra Bjørnåsen Jeløy Foto: Petrus og PEtrine

Vi ville til tops på søndagstur

I dag har vi vært på ville veier, vi i den Petrinske famile.
Vi hadde et mål, – vi hadde en plan og vi skulle til topps.
Der hadde vi aldri vært tidligere, ingen av oss.

Personlig så synes jeg det er flaut at jeg har kokt egg i vulkanen på Bali, når jeg ikke har vært på en av de tre toppene her på øya. Eller det er ikka flaut å ha vært på den Indonesiske øya, men jeg blir litt mer rød i kinnene når jeg tenker på at jeg ikke har sett den flotte utsikten på nordenden av denne. Før i dag!

 

Den store maurtua Foto: Petrus og Petrine

Vi tittet på et kart før vi dro avgårde. Om du vil ha et tips, så finner du turkart på hjemmesiden til fylkeskommunen. Petrinemannen brukte Google maps, – men det bar litt feil avsted.

gutta og utsikten på Bjørnåsen Jeløy Foto: Petrus og Petrine
Heldigvis så traff vi en mann og en gutt på sopptur.  De kunne fortelle at vi kunne nå målet om vi fortsatte på den stien vi var på. Vi skulle bare svinge til høyre og gå oppover lia litt lengre borte. Vi hadde nemlig tenkt oss til Bjørnåsen, – for å nyte utsikten og ikke mins for å spise Mashmellows. Petrus mente det sistnevnte var hovedgrunnen til at vi lekte geiter oppover skråningene i dag.

Gutta ved bålet på BJørnåsen Jeløy Foto: Petrus og Petrine

Mashmellows på bålet Foto: Petrus og Petrine

Brent Mashmellows Bålet Jeløy Foto: Petrus og Petrine
Vi gikk bortover!
Vi gikk oppover!
Vi gikk rundt noen maurtuer!
Vi gikk forbi kantareller!
Plutselig var  vi på toppen!

bål

Der ble det grilling, klatring opp på den store steinen, gjemsel og avslapning.
Det var mange som kom til samme sted- og alle kom fra en annen kant.
Om du er kjent så kan jeg fortelle at de andre hadde gått opp Renneflottveien, mens vi gikk opp på samme side som Nes Camping. De andre stiene skal visstnok være slakkere og bedre enn den vi tok.

Stor stein ved bjørnåsen Foto. Petrus og Petrine

Etter noen timer på toppen, så gikk det superraskt nedover.
Det var en fin tur.

Petrine


Page 10 of 22« First...89101112...20...Last »