Barn


Petrus kommer inn gjennom døra, – han har vært ute. Det synes! Han har rester etter utelivet i form av litt skitt oppetter kinn og i panna. Det er helt OK. For meg så vitner det om han har vært i bevegelse og helst i lek. Jeg vet at hygiene er viktig for å hindre sykdommer, men jeg ser på skitt etter lek som noe annet .

Jeg tror det er en yrkesskade at jeg ikke har sterilisert leker, at jeg fra han var liten la han på bakken ute og at jeg ikke har strebet etter at han skal være helt ren til enhver tid. Det er en sannhet med modifikasjoner, for jeg sender han i dusjen, setter han i badekaret og ser til at han vasker seg når han er ferdig med lekesekvensen. Men, hysterisk har jeg aldri vært. jeg har hørt at små barn putter i seg en gitt mengde med sand de første årene de lever, – og jeg vet ikke om det er sant, men jeg er sikker på at Petrus har fått i seg sin del.

Jeg har lest at det er lurt å la barna våre bli møkkete, og her kommer fem gode grunner:

  1. Et godt immunsystem.
    Det sies at smuss også er fylt med gode mikrober og når barna får i seg det så styrkes immunforsvaret. Det skal bygge opp et forsvar mot astma, allergier og andre sykdommer.
  2. Barna er glade. Når barn oppholder seg og leker utendørs så er de oftest i lek. Det vil si at de er mer avslappet, mindre stresset og har det godt. Hver gang jeg hører lyder og hvining fra barn i lek, så handler det ofte om at de er bevegelse og at den innebærer nærkontakt med bakken, jord, sand, gress eller vann. Man har det godt, men blir møkkete av slikt.
  3. Møkkete barn er aktive barn Utendørs lek, med alt det innebærer av møkk, grønske og smuss, er lek hvor barn beveger på seg. Det viser seg at barn klatrer, løper, krabber, sparker og er mer i bevegelse ute enn til og med når de driver med innendørs sport. All denne bevegelsen opprettholder en god helse, som igjen forebygger livsstilssykdommer som fedme og diabetes
  4. Møkkete barn bruker aktivt sansene sine. Når barn leker ute, så blir alle deres sanser stimulert. Det er så mye å lukte på, sanse, smake på  og høre ute i forhold til det er inne.
    Tenk deg at du er på stranden en sommerdag. Du lar barnet gå barbent, – først gjennom gresset, så over sanden, skjell og ut i vannet. Tenkt deg hva føttene har sanset på denne turen. I tillegg har huden har kjent solsteken, øynene observert alt det som skjer og ørene høst summing fra mennesker og bølgeskvulp. Det vil si at et helt sanseapperat blir stimulert på en tur fra teppet til vannet.
  5. Møkkete barn er smarte barn. Det å være aktiv, slik at man langt fra er ren, gjør at man får brukt mange sider av seg selv. Ofte så må man planlegge,konsentrere seg om aktiviteten til den er ferdig, de samarbeider med andre og må være kreativ. Det vil si at lekende barn ofte blir møkkete, – og de får stimulert mange sider av sin utvikling gjennom denne leken.

Møkkete barn er barn i utvikling! La barn bli møkkete, – og lær dem heller god hygiene.

Petrine

 


Hei og god dag!

Her i vinter så fikk jeg nummeret ved siden av hysterisk anfall da jeg så Petrus være i nærheten av veibanen en dag det var superglatt.  Mitt forhold til vei og biler er en nedarvet redsel, som jeg fikk i gave fra mamma. Bestefaren min omkom i en trafikkulykke. Han ble påkjørt. Det vil si at jeg ikke var adekvat på tilbakemeldingen til gutten vår, der jeg hysterisk hylte at han skulle flytte seg. Han var på siden av veien, men for meg var han nok nesten foran bilen.

Etter den episoden har jeg tenkt mye på hvordan det er smart å gi tilbakemeldinger, – og siden det er friluftsfredag i dag, så tenkte jeg å relatere det til å være ute i skogen, ved vannet og andre steder i naturen. Det er ikke så lenge siden jeg skrev om risikolek og at barn trenger den for å vokse, – og for å utvikle et godt selvbilde og god selvtillit. Hvordan vi kommuniserer med, når de er aktive , er med å underbygge dette bildet.

Min hysteriske måte å be Petrus om å komme sg unna veibanen på var ikke konstruktiv.  – Det er også lite hensiktsmessig å si : «vær forsiktig!» Barn trenger konkrete tilbakemeldinger! Når man bare sier: » vær forsiktig», så kan barnet under seg over hva det skal se opp for. En tilbakemelding som er spesifikk og beskrivende er lettere å forstå og dermed til konkret hjelp. Vi ønsker jo ikke at de skal bli forvirret, men vi vil skåne de mot å skade seg. Derfor må vi sette fokus direkte på episoden.

En annen ting som kan oppstå når vi ber om at barnet skal være forsiktig er at vi skaper frykt. Det kan få barnet til å unngå å oppsøke risiko, – og derigjennom ikke bli rustet til å mestre situasjoner som krever problemløsning og ekstra mot. Det kan være at de slutter å oppsøk situasjoner som er vanskelige og krevende, noe som kan hindre en sunn og god vekst hos barnet.

Tenk deg at barnet ditt er i toppen av et tre. Du ser at det klatrer utover grenene, – og du er redd for at det skal falle ned. Har du katastrofetanker så kan det være at du ser en scene som har vært tenkelig utfall. Kanskje du ser barnet ditt ligger mørbanket på bakken. Det er svært nærliggende for deg som har ansvaret for barnet å si : «Vær forsiktig!» Ja, for meg også!

Jeg trener på å gjøre noe annet i stedet for å si : «Vær forsiktig!»
Jeg trener på å stoppe opp og se på situasjonen for å finne ut hva det er lurt å si. Det betyr også at jeg tenker igjennom hvor sannsynlig det er for at barnet blir alvorlig skadet om det faller ned. Er det så stor risk som jeg tenkte med en gang? Hva er det ved denne situasjonen som gjør at jeg føler ubehag? Er min egen frykt jeg kjenner på? Det er ikke minst viktig at vi tar oss tid til å se på om barnet mestrer situasjonen eller om det trenger litt veiledende hjelp.
Jeg vet ikke om jeg har nevnt det tidligere, men jeg hørte på  Hanna H Brorson, som har skrevet boken Tankevirus. Hun fortalte at om maler fremtiden med skumle bilder så vil vi fremme angst og redsel.  Om vi derimot forholder oss til hva som skjer her og nå så vil bildet se annerledes ut . Hun beskrev at nuet gir oss handlingsrom. Det vil si at vi må handle raskt og hjelpe barnet om det er i fare: Det kan også bety at vi må veilede det til klare å komme seg ned uten å skade seg.

Om vi tenker på barnet i forannevnte eksempel, – det som er på vei utover greinene. Til  det  er det bedre å komme med konkret forklaring. Det kan vi gi ved å fortelle de at greinene er tykkere og tåler mer innved stammen, at det er lurt å holde seg fast eller hvor de skal sett føttene for å komme opp eller ned.

Hva du kan si i stedet for «Vær forsiktig!»

Barn er ulike og har ulik erfaring med å utforske naturen. Det vil si at når vi er i skråninger, balanserer på steiner langs vannet eller klatrer oppover på steiner så må vi hjelpe barna til å være bevisste, se eventuelle farer og ta de beste valgene. Det gjør vi ved å bytte ut «Vær forsiktig» med

  • legg merke til
    – at fjellet er glatt
    – at du kan skli på den mosen
    – at det er kråkeboller i vannet
    – at stokken er råtten
    – at det er en stein som stikker ut der oppe. Den kan være løs
  • ser du at
    – vennen din er rett foran deg
    – det er to som allerede går på balanselina
  • prøv å
    – bevege hendene dine raskt
    – ta tak steinen til høyre
    – sett bena godt inn i fjellsprekken
    – holde deg godt fast
    – kjenne at foten din har fest når di går over på stenene
    – å holde meg i hånden
    – sitte stille til jeg får hjulpet deg
  • kjenner du at
    – brua gynger
    – at det er store bølger og at båten er ustø?
    – at snøen kjennes ut som is?
    – at det er varmt på steinen som er rundt bålet?
  • Hvordan opplever du det?
    – Får du det til?
    – Trenger du hjelp?
    – er det skummelt
    – Er det spennende?
    – er det morsomt?
  • Hva er din plan?
    – Hvordan har du tenkt til å komme over dit?
    – Hva er den smarteste måten å komme seg ut i båten på?
    – hvor er det trygt å stå og fiske?
    – Vil du ha noen med deg? Hvem skal bli med deg? ( om man vil at barnet skal ha støtte/ ikke gå alene)Dere ser hvordan jeg har tenkt.

 

Ved å stille spørsmål og veilede i stedet for å be de være forsiktig så anerkjenner vi samtidig barnet og utfordrer deres evne til å tenke problemløsende og risikoananlysere sitasjonen. Gjennom dette så viser vi at vi har tro på de og vi hjelper de til å styrke både selvbilde og selvtillitt gjennom å fremme deres ferdigheter.

Ha en god dag, med eller uten et «vær forsiktig !»

Petrine

Tror du at noen andre hadde hatt godt av denne påminnelsen så hadde jeg blitt glad for at du deler innlegget , – også om du ville følge bloggens facebooksiden <3 Takk for at du leste


Petrus kom løpende bortover stranda.
Han var proppfull av glede og energi.
Han kom løpende mot meg  og alle som lå og solte seg i sanden sto i fare for å få en sandpeeling.
Det bekymret han lite.  Les: ingen ting!
Han var hoppende glad, stolt av seg og full av endorfiner.
Han hadde fått lov til å sitte i en ring som ble dratt etter en båt.

Jeg satt på stranden da han fløy bortover vannflata. Jeg hørte at han hvinte av fryd og tenkte at han kanskje kjente litt på skrekken.Da han kom bort til meg så gikk snakketøyet i et ukjent tempo.
Han fortalte om hopp på bølgene, om tau i propellen, om at det var skummeltgøy, at det var noe av det kuleste han hadde gjort på lenge og at han jammen håpet at han fikk lov til å prøve det igjen en annen gang. Rumperisterne hadde fått sjøprøyten til å stå og gleden til å boble. Det har var uten tvil dagens største opplevelse.

Dette er en episode fra dagen i dag, – og jeg har lyst til å trekke den frem.
For det første var det snilt av han som ga vår lille pode lov til å tøye grenser og  han fortjener en stor takk.  For det andre fikk jeg en påminnelse om at det å tøye egne grenser, det å få lov til å holde på med fart og spenning og det å være i farta er viktig for de små barna våre.  Det er den eneste måte å bli trygg på. Min påstand!

Det finnes en type lek som jeg mener at barn i liten grad får prøve seg på,  – det er risikolek.
Gjennom den tøyer barna grenser, det ofte hører med høy lyd og den kan innebære fare for å skade seg. Jeg har jo tro på at det er en årsak til at vi er født med evnen til å leke, og at man velger å leke risikolek. Jeg tror at det er så enkelt at vi skal bli trygge. Ja, så merkelig det kan høres ut, så tror jeg det handler om å lære hvor egne grenser går, lære hvordan de skal finne løsning i ulike situasjoner og de skal oppleve følelsen av å mestre. Summen av dette kan være med på å skape trygghet. Jeg vil ikke at barn skal skade seg:  Likevel har  jeg har en tro på at om vi skal lære de å reise seg, så må de få lov til å falle. For å styrke selvtillitt så må man få en opplevelse av å mestre og derigjennom få et bilde av hva de kan. Ønsker vi trygge barn som løser situasjonen de står i, så må vi som voksne godt erkjenne at skader kan oppstå og la de få lov å prøve allikevel.( Jeg snakker ikke her om å slippe barna ut av flyet uten fallskjerm)  Om vi fratar barn all risiko og gir de total beskyttelse, så vil de kanskje forbli utrygge. Det fordi de ikke kommer i situasjoner hvor de mestrer, hvor de stilles ovenfor problemløsninger og hvor de havner i ukjente situasjoner.

Jeg vil at Petrus skal få lov til å bli trygg på sin egen mestring, at han skal forsøke å finne løsninger og at han kan leve etter Pippi Langstrømpes filosofi:

Dette har jeg ikke gjort før, så det klarer jeg helt sikkert. 

Da må jeg gi han få lov til å  oppøve ferdigheter etter Ronja Røverdatter metoden:

«…Derfor er det sikrest ikke å bli redd i Mattisskogen.» «Det skal jeg huske på,» sa Ronja. Da sukket Mattis og holdt godt rundt henne. «Men du husker det jeg har sagt du skal passe deg for også?» Jo visst husket hun det. Og i dagene som kom gjorde ikke Ronja annet enn å passe seg for det som var farlig og øve seg på ikke å være redd. Falle i elva skulle hun passe seg for, hadde Mattis sagt, derfor hoppet hun med liv og lyst på de glatte steinene ved elvebredden, der den fosset av gårde som aller verst. Hun kunne jo ikke gå borte i skogen og passe seg for å falle i elva. Skulle det være noe nytte i det, måtte hun jo gjøre det ved strykene og ikke noe annet sted.!» ( sitat Ronja Røverdatter A. Lindgren) 

Jeg må gi gutten min lov! 

Dette sier jeg, som i starten syntes det var skummelt at Petrus skulle spille ishockey, – og som sikkert hadde syntes det var tryggere at han spilte piano eller sang i kor. Heldigvis slapp jeg han på skøytebanen og jeg ser at han gleder seg over å være der og at han får til å være på glattisen.  Han er trygg på hva han mestrer!

(Og en digresjon i den sammenheng er at det ikke nytter å si til han at han er god til noe han ikke føler at han har gode nok ferdigheter på. Han har totalt snøring på hva han får til) 

Jeg håper at du har en glad og god søndag, – og så lurer jeg på om du er god til å tøye egne grenser og om du er god til å la de rundt deg få lov

Petrine :D

 

#mestring #glede #spennong #sommer #risikolek

 


Minigolf som miniatyrby

Hei, i går var jeg, som dere kanskje vet, i Gamlebyen i Fredrikstad.
På utsiden av «vollane» så ligger det er minigolfbane. Det er så lenge siden jeg har spilt minigolf, – og jeg hadde jammen glemt hvor morsomt det er. Ikke det at jeg traff og fikk «hole in one», men jeg fikk da ballen ned hullene før jeg hadde brukt opp alle slagene, hver gang. Noen ganger overrasket jeg meg selv ved å få ballen ned på to slag. Ikke at det var så viktig, altså

Minigolf – banen er laget md kopi bygninger fra Gamlebyen som utgangspunkt, og det var gøy å slå ballen gjennom kanoner, gjennom Krutthuset, over Vindelbrua og ikke minst se på fuglene som tok seg et bad i elva. Som de gjør rundt «vollane».

Jeg likte å slå minigolf på banen, ikke bare for spillinga, men også fordi anlegget var så flott.  Jeg gjenkjente mange av bygningene.  Anlegget har 12 hull og jeg vil tro at det ikke er så mange som kjenner til at det finnes enda. Det åpnet nemlig i midten av mai.

Litt informasjon om du vil spille minigolf der:
Anlegget ligger ved siden av Kongstenhallen i Fredrikstad, – det åpner klokken 07.00 om morgenen og vi betalte 100 kroner per voksen. Vi var ingen barn med, så jeg vet ikke om det var en annen pris for de. Det var solrikt og varmt i går, – og jeg skulle ønske at jeg hadde hatt på en caps, eller hadde vært tidligere ute. Det ble veldig varmt.

Varmen til tross, det er verdt et besøk, – ikke bare for å spille minigolf, men også for at anlegget var flott.

Å spille minigolf var morsomt, det var varmt og anlegget var verdt et besøk

Petrine


Jeg må bare hvile først!

Petrus rusker i meg!
Jeg våkner, lukker opp øynene og observerer at han står der
Han ser intenst på meg og spør: » Mamma, blir du mer syk igjen nå? Blir du aldri bra?! Kan du ikke være med, bare litt?»
Jeg svarer, så ærlig jeg kan,  at jeg er mye bedre enn jeg var og at jeg forøker å bli best mulig. Sannheten er jo at selv ikke jeg har svaret på dette, selv om også jeg gjerne skulle sett fasiten. Jeg har aldri, aldri hatt et ønske om å bli lenket til sofaen for bare å sove. Jeg har ikke hatt et ønske om å ikke mestre hverdagen,  – jeg vil jo helst være på farta med sjettegiret på.

I dag er nemlig en av de dagene da jeg har sovet.
Jeg har vært på jobb, – og som jeg pleier etter en arbeidsdag, så har jeg tatt en liten hvil. Jeg er fortsatt ikke helt fit for fight, men jeg har tatt tilbake noe av hverdagen – og jeg vet at jeg er sårbar for å kræsjlande i den berømmelige veggen enda en gang. Det har jeg ikke noe ønske om å gjøre ..

Jeg, som mamma, ønsker jo å være sammen det vakre barnet vi har fått. Jeg har et ønske om å delta i lek, være med på spilling, lese bøker, delta på treninger, kamper, dugnader og alt det som hører mammarollen til. Smerten jeg kjenner fordi jeg ikke mestrer dette sitter som en klump i halsen og en klo om hjertet. Den har pirret tårekanaler og styrket den dårlige samvittigheten, samtidig som kroppen har verket, ordene lekt gjemsel med hukommelsen og øyelokkene har føltes som bly. Blander man dette i en miks med kort lunte, lys – og lydskyhet så er summet at  jeg har følt maktesløsheten overveldende.

Det var sånn det var da dt startet, før over et år med sykemelding!

For meg så starte det hele med å være pårørende, småbarnsmamma, lærer, bonusmamma og at jeg plutselig befant meg i en konfliktsone, Det handlet på den ene side om å være der for og hjelpe andre og på den andre side om å befinne meg i noe jeg ikke hadde verktøy for å løse. Det handlet om liver og jeg fikk heller ikke satt de grenser og ikke tatt de pauser jeg trengte da sorgen var et faktum.

Det å gå på akkord med egne krefter,
det å være oppriktig glad i  og redd om en son er syk,
det å passe på en liten pjokk i en verden med lite avlastning,
det å skulle være på plass og levere,
det å ønske at man er super på alt,
det å miste den siste som støttet deg,
det å stå alene med flyttekasser og putte mye av barndommen i esker
og det å se hvordan en fire åring tror det er sin skyld at de rundt han oppfører seg lite voksent.
Det krevde hele meg.

Det krevde mer enn hele meg, for plutselig var jeg tom, – det forsto jeg først et par år etter at legen min hadde bedt meg om å ta en skikkelig pause. Jeg la fru doktor sin kompetanse til side og fortsatte med hodepine, med verking i huden, med knallharde muskler, med smertefulle ledd og uten søvn et par år til. Da var hele meg, det sosiale nettverket og kreftene forsvunnet. Mestringsfølelsen og interessen hadde også dratt sin vei.

Det å bli utbrent kan oppleves ulikt for ulike personer, for meg så endte det med at det eneste jeg fikk til var å sove. Jeg sov på dagen, jeg sov om natten og jeg kjente at jeg trengte å sove om jeg måtte opp for å ordne noe. Jeg klarte rett og slett ikke å holde øynene eller kroppen oppe. Det eneste som fungerte var å ligge med bevisstheten gjemt bak noen lukkede øyelokk. Jeg virket ikke!

Jeg virket ikke og gutten vår trengte meg.
Han trengte noen som var der for han,  som et barn trenger foreldre sine. Han trengte oss også fordi vi var det som var igjen av nettverket og fordi barn trenger oppmerksomhet og tilbakemeldinger.  Det vet jeg mer enn noen annen. Utdannelse og et langt yrkesliv har gitt meg tro på relasjoner. Det hjalp så lite hva han trengte! Jeg kunne ikke gi han det. Det i en verden hvor det å skulle ta en dusj føltes som et maratonløp.

Han var liten og jeg var sliten. Noe som var og er en utrolig dårlig kombinasjon.

Vi har et felles ønske om at jeg skal være frisk, han fordi han vil ha meg der og jeg fordi jeg vil fylle den plassen som mamma på en god måte. Jeg er på vei fremover, selv om tanker, hukommelse, ord, energi og følelsen av meg selv kommer tilbake etter metoden tre skritt frem og to tilbake. Han får fortsatt høre : «Ja, jeg må bare hvile først! »

Heldigvis mye sjeldnere enn før!

Vi er på vei til et bedre oss!

  • og du , husk at det hver dag er plass til et pusterom!

Petrine :D

 


27 mai, 2018

Akkurat nå

 

– er strandbagen pakket og solkremen på
– er Petrus på fotballtrening
– er 16 åringen og Petrinemannen på dugnad i hockeyhallen. Mye lopper igjen, så stikk innom Moss ishall
– hører jeg lydbok og vurderer hvilken bok jeg skal ta med på stranden
– skal jeg lage meg en kaffe og ta turen ut av døra
– har jeg startet med å ta et bilde i timen, kanskje jeg deler dagen med dere i kved
– skal jeg ønske dere alle en knallfin dag

Nyt søndagen <3

Petrine


«Nei!», – døra smeller døra igjen og gutten går sin vei.
For 317 gang i dag er han illsint og jeg som forelder føler meg maktesløs
Barnets ører er lukket, atferden uakseptabel og jeg er maktesløs i å sette grenser.
Ikke at den kjeftinga jeg driver er noe bedre.

Det er nok flere som i perioder kan opplevende at det er krevende å være forelder. Følelsen av å være familie oppleves som alt annet enn hyggelig, – og oppdragerrollen ligger langt utenfor mestringssonen. Har man havnet inn i krigssonen så er det er trøst at det er hjelp å få.

Mange kommuner har et lavterskeltilbud til familier som har følelsen av å være i en unntakstilstand. For det er mulig å få hjelp av metoden PMTO,  – Parent Management Training – Oregon.  Det går ut på at man gjennom veiledning og samtaler kan få hjelp til å bryte det fastlåste mønsteret.

Barn og foreldre påvirker hverandre, noe som betyr at man som foreldre blir følelsesmessig påvirket av barnets måte å møte oss på. Også motsatt! Det vil si at man kan låse seg i reaksjonsmønstre som ikke er gode for barn eller foreldre. Det kan utspille seg ved at barna viser dårlig atferd og foreldre blir stresset, kjefter og barna utøver mer av den uønskede atferden. Et slikt mønster er vanlig i familier der barna utfordrer omsorgspersonene, i kortere eller lengre perioder.

Om et barn opprettholder en måte å være på som kan utfordre andre,  så er det ikke nødvendigvis foreldrene som er årsaken til det. Vi er født med ulikt temperament, og noen av de er mer stridige enn andre. Allikevel så er det vi som forelder som har ansvaret for samspillet vi har med barna våre.

Jeg skriver at barn kan utfordre oss i kortere eller lengre perioder, fordi det finnes metoder som kan være til hjelp for å forandre måten man møter hverandre på.  Det er smart om man benytter seg av det, for statistisk så kan barn med atferdsvansker få andre ting å slite med senere i livet. Det sies at de kan få rusproblemer, psykiatriske vansker og oppleve utenforskap i arbeidslivet senere i livet.
For å forebygge dette, så er det mange kommuner som tilbyr et veiledningstilbud til foreldre som ønsker å få et bedre samspill med barna sine. Man er opptatt av hva som er positivt og hvordan man kan måte barna på en adekvat måte. Man snakker om utfordrende situasjoner og forøker å legge strategier på hvordan man kan møte disse. Målet er å minske de negative metodene man ubevissst kan bruke i møte med barn sine. Gjennom å lære å bruke ros og oppmuntring til hensiktsmessig grensesetting ovenfor barna sine. Det vil si at gjennom veiledning så kan man få hjel til å styrke rollen som mamma og pappa.

Jeg var i kontakt med en som er PMTO veileder, og hun kunne fortell at man for eksempel kunne se på disse temaene sammen:

  • Hvordan gi gode beskjeder og legge tilrette for samarbeid.
  • Hvordan bygge barns selvbilde gjennom å styrke selvtillitt og selvbilde. Mestring, Ros og anerkjennelse er vesentlig.
  • Grensesetting. Forutsigbarhet og trygghet blir satt på dagsorden, for å styrke mamma – og papparollen til å sett gode rammer hjemme.
  • Positiv involvering. Gjennom å bli kjent med barnet på en ny måte og fremelske det, samt vektlegge det positive i samspilet, så vil det styrke relasjon mellom barn og voksne.
  • Kommunikasjon. Gode samtaler blitt satt på dagsorden også får man et verktøy til å få barn til å fortelle ting hjmme.

Det sies at positive foreldreferdigheter minsker angst og atferdsvansker hos barn, at samspillet i familien bedres og at man får bedre hverdager.

Om du tenker at det hadde vært kjekt med en samtale og en veiledning på hvordan du møter ditt barn, så er det flere kommuner som har et tilbud til oss som foreldre. Om du titter inn på siden pmto.no kan du finne frem til den nærmeste veilederen til der du bor. Og om du følger denne linken så kan du finne informasjonsbrosjyren som blir delt ut i kommunen jeg bor i. 

Har du tenkt noen ganger, som jeg, at du er på ville veier når det gjelder hvordan du møter barnet ditt, og at du hadde trengt en som kan hjelpe deg inn på rett spor igjen?

Hva synes du, skal jeg starte opp med torsdagstema igjen?
Jeg blir også glad om du liker facebooksiden til bloggen. Trykk her :D

Petrine :D

Pst, jeg føler for å minne dere på at Petrus kan være hvem som helst.


ÆÆÆÆÆ, skriker han av fryd. han spretter opp og ned som en Jo- jo. Vannet spruter til alle kanter, og i takt med spruten øker intensiteten i skrikene. Det er kaldt, forfriskende og deilig med årets første bad.  Damen som hadde gradestokk sa det var 9 grader, men jeg dobbeltsjekket det ikke. Jeg var bare enig med misntemann da han synes det var på tide med en avkjølende dukkert.

Denne helgen har det gode været dratt ut av døra,. Det har vært en god smak av sommer. . Noe sier meg at jeg burde gått på et kurs slik at hagen og beddene mine hadde fått riktig førstehjelp, men når tjernet ligger der og blinker, kaffen er varm og matpakka i sekken. Da passer det bedre med en fisketur. Jeg strikket, hørte lydbok og slappt av mens gutta fisket, – og bare den største storebroren fikk fisk. Den var derimot en stor og fin ørret.

Hvordan sløyer du fisken, storebror ?

Prøver fiskelykken

Riktig utstyr

Fem bilder og en helg, en smakebit på hva vi har brukt helgen til . Hvordan er det, har du fått kost deg ute i det fine været?

Petrine

 

p

 


19 april, 2018

Å føle at man jukser

Jeg sitter sammen med Petrus, han holder på med lekser.
Jeg ser på hva han gjør og vi snakker om leksene.
Han har engelsklekse som skal oppsummere hva han kan av kroppsdeler og tall. Han teller, tegner og farger. Jeg tar en titt gjennom papirer som ligger i elevmappa hans. Der finner jeg diktaten fra sist uke. Elevene har høyfrekventord, som de skal kunne fra uke til uka. Disse ordene får de som diktat i slutten av uka. Petrus pleier å ha disse ordene inne, – og sist uke hadde han ingen feil.

Jeg kommenterte det med : «Jeg ser at du skrev alle ordene riktig på denne diktaten». 
Hvorpå poden svarte: «Ja, det er jo ikke noe rart, jeg jukset jo!»
Jeg tenkte: « I alle dager, hvorfor jukset han? Han kunne de på rams før han gikk»:
Jeg måtte følge opp dette: «Jukset du? «

Gutten så på meg, som om jeg hadde gått glipp av noe viktig, før han svarte:
«Ja, jeg øvde jo på de før jeg kom til skolen. altså jukset jeg! «

Jukset!, eller pugget som vi kalte det i gamle dager!

Uansett, øvelse gjør mester !

Ha en fin dag, med eller uten juks!

Petrine

LagreLagre

LagreLagre


Page 2 of 2512345...1020...Last »