«Nei!», – døra smeller døra igjen og gutten går sin vei.
For 317 gang i dag er han illsint og jeg som forelder føler meg maktesløs
Barnets ører er lukket, atferden uakseptabel og jeg er maktesløs i å sette grenser.
Ikke at den kjeftinga jeg driver er noe bedre.
Det er nok flere som i perioder kan opplevende at det er krevende å være forelder. Følelsen av å være familie oppleves som alt annet enn hyggelig, – og oppdragerrollen ligger langt utenfor mestringssonen. Har man havnet inn i krigssonen så er det er trøst at det er hjelp å få.
Mange kommuner har et lavterskeltilbud til familier som har følelsen av å være i en unntakstilstand. For det er mulig å få hjelp av metoden PMTO, – Parent Management Training – Oregon. Det går ut på at man gjennom veiledning og samtaler kan få hjelp til å bryte det fastlåste mønsteret.
Barn og foreldre påvirker hverandre, noe som betyr at man som foreldre blir følelsesmessig påvirket av barnets måte å møte oss på. Også motsatt! Det vil si at man kan låse seg i reaksjonsmønstre som ikke er gode for barn eller foreldre. Det kan utspille seg ved at barna viser dårlig atferd og foreldre blir stresset, kjefter og barna utøver mer av den uønskede atferden. Et slikt mønster er vanlig i familier der barna utfordrer omsorgspersonene, i kortere eller lengre perioder.
Om et barn opprettholder en måte å være på som kan utfordre andre, så er det ikke nødvendigvis foreldrene som er årsaken til det. Vi er født med ulikt temperament, og noen av de er mer stridige enn andre. Allikevel så er det vi som forelder som har ansvaret for samspillet vi har med barna våre.
Jeg skriver at barn kan utfordre oss i kortere eller lengre perioder, fordi det finnes metoder som kan være til hjelp for å forandre måten man møter hverandre på. Det er smart om man benytter seg av det, for statistisk så kan barn med atferdsvansker få andre ting å slite med senere i livet. Det sies at de kan få rusproblemer, psykiatriske vansker og oppleve utenforskap i arbeidslivet senere i livet.
For å forebygge dette, så er det mange kommuner som tilbyr et veiledningstilbud til foreldre som ønsker å få et bedre samspill med barna sine. Man er opptatt av hva som er positivt og hvordan man kan måte barna på en adekvat måte. Man snakker om utfordrende situasjoner og forøker å legge strategier på hvordan man kan møte disse. Målet er å minske de negative metodene man ubevissst kan bruke i møte med barn sine. Gjennom å lære å bruke ros og oppmuntring til hensiktsmessig grensesetting ovenfor barna sine. Det vil si at gjennom veiledning så kan man få hjel til å styrke rollen som mamma og pappa.
Jeg var i kontakt med en som er PMTO veileder, og hun kunne fortell at man for eksempel kunne se på disse temaene sammen:
- Hvordan gi gode beskjeder og legge tilrette for samarbeid.
- Hvordan bygge barns selvbilde gjennom å styrke selvtillitt og selvbilde. Mestring, Ros og anerkjennelse er vesentlig.
- Grensesetting. Forutsigbarhet og trygghet blir satt på dagsorden, for å styrke mamma – og papparollen til å sett gode rammer hjemme.
- Positiv involvering. Gjennom å bli kjent med barnet på en ny måte og fremelske det, samt vektlegge det positive i samspilet, så vil det styrke relasjon mellom barn og voksne.
- Kommunikasjon. Gode samtaler blitt satt på dagsorden også får man et verktøy til å få barn til å fortelle ting hjmme.
Det sies at positive foreldreferdigheter minsker angst og atferdsvansker hos barn, at samspillet i familien bedres og at man får bedre hverdager.
Om du tenker at det hadde vært kjekt med en samtale og en veiledning på hvordan du møter ditt barn, så er det flere kommuner som har et tilbud til oss som foreldre. Om du titter inn på siden pmto.no kan du finne frem til den nærmeste veilederen til der du bor. Og om du følger denne linken så kan du finne informasjonsbrosjyren som blir delt ut i kommunen jeg bor i.
Har du tenkt noen ganger, som jeg, at du er på ville veier når det gjelder hvordan du møter barnet ditt, og at du hadde trengt en som kan hjelpe deg inn på rett spor igjen?
Hva synes du, skal jeg starte opp med torsdagstema igjen?
Jeg blir også glad om du liker facebooksiden til bloggen. Trykk her :D
Petrine :D
Pst, jeg føler for å minne dere på at Petrus kan være hvem som helst.
15 januar, 2018
Møkkamandag : om oppdragelse og metoo
Si meg en ting, hvordan skal jeg oppdra gutten min?
Jeg har akkurat bladd gjennom lørdagens Vg og skrollet meg gjennom sosiale medier. Det bilde jeg får av menn denne lørdagen er et jeg ikke vil at gutten min skal passe inn i. Det skisserer mannspersoner som har en grenseløs atferd som jeg ikke synes at pjokken skal leve opp til.
Jeg leser om at mitt bysbarn trekker seg fra alle sine politiske verv, da han har hatt seksuelle tilnærminger til mindrårige. Jeg leser om at Fylkesordføreren i Hedmark trekker seg fordi han har fått mange varsler mot seg. Jeg leser at en gutt er tatt for voldtekt av en norsk jente, jeg leser om en ektemann er drapssiktet i forbindelse med at ei dame har vært borte fra sitt hjem siden i fjor. Jeg leser om at Erna Solberg innrømmer at de har gjort en alt for dårlig jobb når de har håndtert en varslingsak mot en partikollega og jeg leser om at Krf har mottatt en varslingssak, som de nå ser på .
Noe av denne bøtteballetten startet med MeToo! Nei, den påstanden holder ikke mål. Det startet jo enten da disse voksne var barn, da de var ungdom eller i alle fall da det ble utført grenseløse handlinger. Det store spørsmålet er jo hva som gjør at man bruker makt for å tilfredsstille egne behov eller å dekke øyeblikkets ønsker! Jeg skal jo oppdra en gutt, og undrer meg over det!
Her jeg sitter med kaffekoppen min så tenker jeg at her er det mange som ikke har gjort jobben sin. På fredag snakket jeg med elevene mine om mobbing og vi var enige om at mange er indirekte med på mobbingen ved å ikke melde saken videre. Det er også skoler, lærere og andre som får en sak i hendene, og som definerer den som «ikke så farlig», som sier at det løser du selv eller som finner andre unnskyldninger for å ikke melde det videre eller å gjøre noe med det. I noen av de forannevnte saker så handler det også om medpolitikere og de i nettverket rundt. Jeg tenker at mye av det som #Metoo løfter opp i lyset, – er det noen som har noe visst om. Jeg tenker at de også har et ansvar. Både for å stoppe handlingene og for å melde fra. Det holder ikke å i ettertid si: «Dette var en vekker for meg!» Jeg antar at det var noen som sto der med hodet i sanden, som visste noe. Jeg tror det var noen der som på ingen måte sa noe høyt eller grep inn på andre måter. Jeg vil tro at det var noen som visste og som var passive tilskuere til at andre tråkket over streken Jeg tror ikke at det er sånn i alle saker, jeg vil egentlig ikke tro at det er sånn i hele tatt, men jeg tror det likevel. Erna sin bekreftelse på at de har gjort en for dårlig jobb, bekrefter det for meg. Jeg håper at alle slutter å tie, at meldinger blir fulgt opp og at alle tar et ansvar fra nå! ( psst jeg forsøkte ikke her å frata den som har trakassert andre sitt ansvar)
Det vil si at man burde la tankene gå oppom hodet og stoppe før man gjorde andre noe vondt. Og som tilskuer bør melde fra om man ser det som er uønsket.
Det vil si at å oppdra et barn til å bli en tenåring og mann handler om å gi selvbilde som gjenspeiler hvordan han er, selvtillit nok til å ikke tråkke på andre og nok sosial kompetanse til å være trygg i møte med de han møter: Han må oppøve respekt for alle mennesker. Det slik at han behandler de godt og respekterer deres integritet og grenser. Jeg vil heller ikke at han skal være en som er passiv medspiller, ved at han ikke melder saken videre og ikke hjelper den som blir grenseløst behandlet. Men, hvordan kan jeg få han til å være en stopper?
Jeg har googlet og via Susanne Kaluza sin blogg så fant jeg fire punkter som jeg vil dele med dere Hun hadde funnet frem til Magda Pecseny som hadde skrevet et brev til gutten sine. I brevet blir det sagt at de kommer til å oppleve at noen de kjenner vil gjøre noe vondt mot andre. Gutta blir oppfordret til å si i fra. De skal fortelle høyt at det ikke er noe kult å gjøre andre vondt eller på annen måte få den uønsket atferd stoppet. Gjerne ved at den som er i ferd med å gjøre noe galt forstår at han gjør noe uakseptabelt. Hun sier at alle vil passe inn, – og derfor vil de stoppe handlingen om du klarer å få de til å føle seg som en idiot.
Hun har også laget en huskeliste, – og denne kortversjonen er fra Susanne sin blogg:
- Hvis det er trygt å si noe, så si det høyt. Be den som gjør noe dumt å slutte og gjør det på det rene at han oppfører seg som en idiot.
- Hvis det ikke er trygt så forlat rommet og ring meg ( Her har jeg lyst til å tilføye : eller en annen voksen som du stoler på og som du vet kan være til hjelp)
- Selv om du ikke liker jenta,( eller gutten ), grip inn! Selv om hun/han har vært ekkel mot deg før. Hva skiller deg fra den som gjør noe dumt, om du ikke griper inn?
- Ikke vær redd for at noen kommer til å hate deg for å stoppe de kule gutta fra å gjøre noe dumt. Å stoppe noen fra å gjøre noe slemt gjør deg til en helt.
Jeg sitter her med kaffekoppen, mac-en og en liste over hvordan man kan agere om man ser at noen går over streken mot andre. Jeg ser at jeg har et stort ansvar for å oppdra gutten min til å bli en respektfull, voksen mann, – og jeg tenker på denne lista burde mange andre kjenne til. På den måten hadde vi sluppet #Metoo den virale kampanjen, hvis mål er å sette trakassering på kartet. Den som har fått folk til å ta hodet opp av sanden, og gitt de som er involvert mulighet til å snakke. Både de som har utført handlinger før tanken har vært oppom hodet og de som har blitt utsatt for de tankeløse eller maktutøvende folka.
Og når vi først er inne på denne saken, så må jeg si at jeg i perioder har jeg tenkt at medier har gått helt over alle støvleskaft også. Jeg har ikke flust av evne til å konsentrere meg om dagen, og jeg glemmer ganske lett, men jeg har til gangs fått med meg at det har vært noen kjente politikere involvert. Jeg har ikke så tungt for det . Og kjære NRK; Dere trenger ikke komme med en ekstra nyhetssending og bryte inn midt i en sang, for å fortelle at en viss politiker har trukket seg fra sine verv. Ekstrasendinger er til noe ekstraordinært, hadde jeg en formening om, litt som på størrelse med en krig, at det har vært dødsfall i monarkiet eller at det er unntakstilstand. Altså, jeg har tålmodig nok til å vente til neste gang det kommer en nyhetssending. Jeg jeg holder ut i fem minutter.
Petrine
Jeg har lyst til å blogge litt mer, men jeg trenger litt struktur for å klare å lage et system på innleggene. En av tankene er å innfør #møkkamandag og dette innlegget ble det første ut. Det er noe dritt, også på en mandag, at det finnes noen som ikke klarer å forholde seg innenfor normale grenser. MEN: La oss også huske på at det er flest av de menn som behandler de rundt seg godt, – for dette metoo – trykket kan jo snu opp og ned på normalen.
05 november, 2017
Gammelt, men aktuelt, torsdagstema: Værstingene
I dag har jeg lett i arkivet til den gamle bloggen. Det har temaet værstinger, og jeg kom på det da jeg leste følgende overskrift i avisa: Han vil samle verstingene i en klasse. Reportasjen handler om at det er bekymringsfult at vold og utagerende atferd er økende og har et forslag er å opprette en egen klasser for de som lager bråk. Nå er det ikke slik at jeg skal debattere dette, men jeg kom på at jeg har skrevet et innlegg om dette tidligere. Og det har jeg tenkt til å dele på nytt i dag:
Jeg hadde en gang en tanke om at jeg hver torsdag skulle komme med et tema, en problemstilling eller noe som er rettet mot barn eller foreldrerollen, som et torsdagstema. Jeg forsøker igjen, – og dagens tema er knyttet til at jeg møter på atferd som kan være vanskelig å forstå eller å hanskes med.
Gjennom mange års arbeid med barn og unge så har jeg erfart at det finnes mange som strever med å få til eller som blir utelukket fra samspill med de andre. Det vil si at barnet kan streve med ferdigheter som trengs for å bli sosialt deltakende i samhandlingen eller at de møter på andre som strever med det samme. Det vil si at de møter på mobbere eller andre som eksluderer dem. Jeg tror nemlig at det i tillegg til arv og personlighet også kan handle om tilfeldigheter om et barn får bli med eller ikke.
Sørgelig nok!
Reaksjonen til de som ikke får bli med er ikke ensartet. Noen blir stille, innesluttede og får vondter, andre finner seg andre å være sammen med og noen blir utaggerdende. Den sistnevnte gruppen er den som kan få tilnavnet «Værstingene!».
Stigmatisert og plassert!
Da jeg var barn så hatet jeg at noen andre fortalte meg hvordan jeg var, – jeg liker det ikke i dag heller.
Det er lettere å forholde seg til tilbakemldinger som beskriver egenskaper og hendelser enn å bli definert av en som ikke sitter inne i mine følelser og tanker. Og med det som utgangspunkt for tanekrekken så kan jeg bare stille meg undrende til hvordan det er å møte verden for denne «VÆRSTINGEN!».
Dere vet det barnet som slår, ødelegger lek, banner, sparker og som er tydelig i miljøet det omgås. En tydelighet som understreker og forsterker vanskene det har med de sosiale spillereglene.
Når jeg kan bli usikker av at det blir stillhet i det jeg kommer inn i et rom om det er to som sender hverandre et blikk eller ved at jeg oppfatter latter som jeg ikke forstår utspringet til, så lurer jeg på hvordan det kan være for et lite menneske å møte voksne og barn som har definert hvem det er. Jeg tror nemlig det kommer til uttrykk i hvordan vi møter det, kroppen har sitt eget språk i tillegg til ordene vi sier. Plutselig kan det være vi som understreker eller underbygger handlingene til barnet. Det betyr ikke økt mestring eller selvbilde, dessverre.
Jeg lurer på hvordan det å være forelder til det barnet som tydelig preger miljøet med sitt nærvær, dog ikke alltid med handlinger som oppleves positivt av alle de andre i nærheten.
Jeg sier ikke her at jeg ikke bryr meg om barna som blir utsatt for støy, ufin atferd og ødelagt lek eller skoledag, men denne gangen så prøver jeg å tenke på de som kanskje aldri får en positiv tilbakemelding på barnet sitt eller på hvem de er.
Jeg blir glad når jeg ser at barnet mitt trives sammen med andre barn, når barnehagepersonalet eller andre kommer med morsomheter eller opplevelser de har hatt sammen vår lille pode, og jeg vet ikke hvordan jeg hadde taklet det om jeg fant han alene eller i en konflikt oftest når jeg hentet han.
Jeg kan bare tenke meg inn i smerten. Vi vil jo at barna våre skal ha det godt, ha venner og trives.
Med en utaggerende atferd så kan det være vanskelig å komme i mål.
Målsetningen med dette innlegget er ikke at vi skal putter fingrene i ørene og hendene foran øya med hensyn til «Værstingens» atferd, men jeg vil at vi som voksne skal tenker over hva vi formidler av ord, av handlng (Det kan være dette barnet som ikke blir bedt i bursdag) og hvordan vi møter egne barn som naturlig nok er oppgitt over at miljøet blir preget av forstyrrende atferd.
Jeg vil at dere tar bort merkelappen dere har på dette barnet som famler rundt i blinde og at dere hilser på det når dere møter det med et enkelt lite : «Hei!»
Gjør det samme med foreldrene også.
To små ting, som kan bety så mye …
Jeg snakket med en narkoman en gang. Han hadde vært i butikken og da han kom ut så var han jublende glad for at kassadama hadde smilt, sagt hei og ønsket han en god dag. Han var så glad at han gråt. Jeg tror ikke jenta i kassa var klar over hvilken glede hun spredte, men hun fikk i alle fall en ung mann til å føle seg som en del av, i stedet for å føle seg utstøtt av, hverdagslivet.
For en liten stund!
Jeg vet at det kan være vanskelig å hanskes med utaggerende atferd.
Jeg har mer enn en gang vært oppgitt og fortvilet over at jeg ikke til enhver tid har klart å ivareta alle barna i barnegruppen fordi jeg ikke kunne overse eller hjelpe det barnet som er utaggerende.
En gang i jobb så følte jeg at jeg hadde forsøkt alt og oppgitt sa jeg til barnet det gjaldt:
» Jeg vet ikke hvordan vi skal løse det her! Det er ikke så lurt å stikke av, å slå eller å rive ned hytta de andre har bygd, hvordan synes du vi skal løse det? »
«Gi meg klistremerker når jeg er grei» sa det lille barnet!
Det har jeg ledd mye av i ettertid, – og jeg kan fortelle at klistremerker nok ikke hjalp, men barnet hadde et viktig poeng. Det ville bli sett for det som var bra, og ikke bare når det lagde av kaos.
Det hører med til historien at jeg husker dette barnet som veldig morsomt og kreativt.
Også dette barnet var noe mer enn den mest synlige atferden,
som de fleste andre .
Petrine
27 september, 2016
Dårlig mammadag
I dag føler jeg meg som en dårlig mamma.
Altså, alle de primære oppgavene som innbefatter klær, mat, kos, søvn og tid til lek er i varetatt. Vi har til og med sett at han har gått til skolen, at han har gjort lekser og at han har fått tid til å fortelle om dagen sin. Sa jeg at han har hatt tid til lek?
Men, siden han har vært på hockeytrening og han må opp tidlig så rakk vi ikke å lese på sengen. Dessverre! Det ble sang og en liten samtale før vi sa god natt. Så helt ille er ikke mammadagen, men …
Det er kombinasjonen hockeytrening og pjokken som får meg til å kjenne på den dårlige samvittigheten.
Petrus har lyst til å trene med puck og kølle, – han har lyst til å spille hockey. Det innbefatter at han må bytte treningsgruppe mens han er på isen. Det synes han er skummelt og litt vanskelig. Selv om det er der de trener på de tingene han har lyst til å gjøre. Han forteller om kamper og om å spille, han drømmer og slår med kølle på plassen foran huset. Han vil lære det nye. Samtidig er han han en fyr som velger det trygge, som velger kjente voksne, kjente rammer og holder på rutiner. Og komfortsonen ligger langt utenfor det å bli kjent med nye øvelser, være på en ny banehalvdel og sammen med nye voksne. Han digger de gamle og gode, – og han er ukomfertable med forandringer. Han er også redd for at de andre er bedre enn han.
Derfor har jeg dårlig samvittighet fordi jeg presset han i dag. Jeg forklarte (maste) at han får med seg det grunnleggende av det han trenger å lære om han er på gruppa som øver på det han ønsker å mestre, – og jeg spurte han om hvilken løsning vi skulle velge. Vi ble enige om at han skulle være en liten stund på den nye gruppa og resten av tiden på den gamle. Det var han fornøyd med, helt til han kom i hallen og en kamerat kom. Da ville han slippe å forholde seg til avtalen. Men, der kom Petrinemannen meg til unnsetning, – og Petrus måtte holde avtalen med meg. En liten tid på den nye gruppa og resten av tiden på det som var kjent og kjært. Jeg så til at han fikk komme over til den gamle gruppa etter minutter på den nye. Da han kom hjem så var han superfornøyd med at han hadde lært noe nytt. Det viste han oss en trillion ganger da vi var på vei hjem. Han var fornøyd med dagens trening, – men jeg føler meg som en dårlig mamma. Kanskje fordi jeg mest av alt mener at det skal være lek og gøy å trene. Og at det ikke skal innbefatte noen form for press.
Men, så vet jeg at han velger det trygge til det uendelige, nettopp om han ikke blir presset litt.
Hva er riktig å gjøre, tro… er det noen som har erfaring?
Har noen tips?
Åh, noen ganger så er jeg sint på reklamen og dens makt.
Petrus hadde på en eller annen måte kommet inn på en tv – kanal med reklame tiltenkt barn. Og om de som driver med markedsføring lurer på om det virker, – det gjør det. Petrus ønsket seg noen figurer som kunne kjøpes på BR. Og, jeg, som var irritert over reklamens makt, gadd i alle fall ikke høre på det nylig oppståtte behovet. Så, jeg svarte: Nei, om du skal ha det så må du spare til det.
Det var stilt veldig lenge. Petrus pleier ikke sitte stille lenge av gangen, så sant han ikke konsentrer seg veldig, – og tiden han brukte nå tilsa god hjerneaktivitet.
Plutselig sa han: Mamma, jeg skal ta med meg en kopp og munnspill til byen for å tjene penger. Jeg svarte, som sant var, at jeg trodde han trengte tillatelse av politiet. Siden Petrus er den mest handlekraftige, løsningsorienterte og målretta jeg vet som, så mente han at det bare var for meg å dra på politistasjonen for å skaffe han en fullmakt.
Heldigvis så kom en barnehage forbi vinduene våre og vi gikk på stranden for å leke med barna der. Og dermed trodde jeg at forretningsideen rant bort i fotballlek og balansering på steiner, men så feil kan jeg ta.
Vel tilbake i heimen så dukket spørsmålet opp igjen. Jeg , som synes barn skal vernes mot for eksempel Idol, sa noe om at han ikke hadde øvd så masse at han kunne noen sanger og at det ikke alltid hørtes pent ut. Dessuten så trodde jeg fortsatt ikke at han kunne få lov til å spille mot penger. Det endte med at jeg ringte etaten som har mundighet, svarte uniformer og blålys med et håp om at det ikke er lovlig å tigge eller underholde uten et offentlig papir på det. Jeg erkjente feil for minst andre gang denne dagen. Han burde bare tillatelse fra butikken hvor han skulle spille utenfor.
Den jobben tok han selv, mens jeg funderte på om det var riktig å la han forsøke. Seriøst, vi driver ikke med barnearbeid i Norge, han trenger ikke å tigge, de låter ikke fint og han er jo absolutt ingen mester. Disse tankene blandet seg med min egen holdning som er at kreativitet skal belønnes. Og, dette var en kreativ løsning som han ikke hadde fått hjelp til å finne på hjemmebane i alle fall.
Nå var han i Oslo med barnehagen i forrige uke, om han da observerte noen spillende med hatt foran seg, det vet jeg ikke.
Jeg lot han prøve seg! Han ordnet med tillatelse i butikken for egen maskin, hadde med seg en star wars hjelm og munnspill . Dessuten var han påkledd etter tilfeldighetsmetoden.
Og der satt han ,etter hvert i regnværet og spilte.
Han skaffet seg 33 kroner, – som han erfarte ikke holder til noe som helst i Br – leker.
Så da han la seg så hadde han lært
– at man må arbeide lenge for å tjene penger og at selv det ikke holder til det man har lyst på. Det vil si at vi må jobbe masse for å kjøpe det vi ønsker oss
- at man må be butikken om tillatelse for å underholde utenfor
- – at det ikke alltid er lett å spille når noen ser på deg
- at de fleste smiler og går rett forbi.
- Hva hadde du gjort om du ble satt ovenfor samme probelmstilling?
Vernet han og nektet han eller latt han få lov til å prøve seg?
Petrine
24 november, 2015
Er ros alltid av det gode?
I mitt forrige torsdagtema, så sto Idol i fokus,
Jeg har rablet noen setninger om hvordan barn kan få selvtillitt og et reelt selvbilde.
Derfor føler jeg at det er på sin plass å drodle litt over hvordan vi kan få barnet til å vokse opp med styrke og innsikt i hvem det er og hva det kan.
Jeg har skrevet litt om det tidligere her.
slik at vi løfter de til den kompetansen det trenger om seg selv for å møte verden og dens utfordringer. Det er for meg nærliggende å forsøke å sette ord på hva jeg observerer at barnet kan eller hva det strever med.
Lille Petrus er ganske ny på å ferdes på ski.
Han synes det er vanskelig, men han mestrer det etter forholdene bra.
Han klarer å snu, ta seg opp i det han forstår at han holder på å falle og han forsto helt på egenhånd at han kom seg lettere opp bakken om han gikk sidelengs.
Mammaen var imponert.
Det ga hun uttrykk for på følgende måte : «Du er jammen flink til å gå på ski, Petrus»,
hvorpå han svarte at han synes det var vanskelig.
«Ja, det er vanskelig, men jeg så at du holdt på å falle. Du klarte å løfte deg opp.
I den vanskelige bakken, så snudde du deg. Det er veldig lurt å gå sidelengs når det er vanskelig å komme opp. Du klarte å snu deg helt rundt, selv om du hadde på skiene. Jeg forstår du synes det er vanskelig. Du har jo ikke gått mye på ski, men du klarer deg bra».
Det svaret var Petrus fornøyd med.
Han avsluttet samtalen med:
«Jeg karer bla!»
Den konkrete tilbakemeldingen var han fornøyd med.
Han kjente igjen det jeg snakket om og han fikk bekreftet sin følelse av at det var vanskelig.
Det forannevnte er et reelt eksempel.
Det er lett å si at du er flink,
uten at vi poengterer hva barnet mestrer godt.
Da kan vi faktisk svekke, i stedet for at vi styrker, barnets selvtillitt.
Petrus korrigerte tilbakemeldingen min,
det til tross for at jeg mente at han mestret skiene godt.
Jeg kunne jo ha kommet med samme tilbakemelding uten å mene det,
og det kunne hende at jeg ikke hadde kommet på å gi en konkret tilbakemelding for å uttdype svaret.
En forsker sier at «tomt skryt er like skadelig som tankeløs kritikk. Det avslører at du er likegyldig til barnas tanker og følelser.» Han oppfordrer derfor foresatte til å rose sjeldnere, men å komme med konkrete tilbakemeldinger om hva du ser barnet gjør: Jeg ser at du synes det er vanskelig, men at du er god til å jobbe for å bli bedre. Denne typen tilbakemeldinger bygger opp barnets selvfølelse, mens tilbakemeldinger med ord som «flink, god, smart gir et lite midlertidig løft, men det virker ikke på sikt.
Hva vil det si å være smart, å være flink og å være god?
Ligger det samme i begrepet for alle ?
De bygger opp bilde av seg selv ut fra de tilbakemeldingene av voksne.
Det vil i hovedsak være nær familie og personalet i barnehagen.
Tilstedeværelse og anerkjennende tilbakemeldinger er barnet avhengig av.
De som er i relasjon med barnet må vise at det er engasjert i det, hva det holder på med og hva det snakker om. Ved å vise at du er tilstede med blikk, smil og andre former for tilbakemeldinger.
De tilbakemeldinger må være i samsvar med barnets egenskaper.
Jeg sier ikke til gutten min at det er god på å knyte skolisser, da han aldri i hele verden han tatt på seg sko med lisser. Derimot kan jeg finne på å si at det er kjekt at han tar på seg støvlene sine selv. Når han hjelper til blir vi raksere ferdig til å gå ut.
Forskning viser også at om vi skryter uhemmet av barnet, så kan det tilegne seg egenskaper det ikke har, eller det kan skape et sprik mellom foreldrenes forventninger og hva det barnet faktisk klarer å oppnå. Det skaper usikkerhet og styrker ikke barnets bilde av seg selv.
Alle fortjener å bli sett med gode øyne,
både barna våre og vi.
Ta noen på fersken i noe de er gode på!
Det er det man vokser på.
Det, Samt å øve seg på det man ikke mestrer så godt.
Petrine:)
Også dette er et gammelt innlegg om igjen. Det vil de neste dagene blir flyttet noen av de gamle innleggene over på denne bloggen, – fordi jeg vil ha med meg noe videre på veien…