Uncategorized


 

Annonse


I dag har jeg brukt dagen på å forberede hva jeg skal gjøre frem mot jul. Jeg har skrevet lister, pakket inn de gavene som er i hus og funnet ut at jeg trenger litt til både adventstiden og julen som kommer. Jeg manglet pakkelapper, gaveposer og gjerne noe som kan få Petrus til å lage gaver. Vi pleier å ha et lite juleverksted før jul, hvor Petrus produserer gaver som han gir bort. Vi trives med det. 

Personlig er jeg ikke like god på å løpe rundt i butikker, og  jeg har kommet til at å handle på nettet er et godt alternativ. Jeg fant frem til partyking.no. Der søkte jeg opp jul og det dukket opp både praktiske og morsomme ting som kan brukes i tiden fremover. Jeg fant cellofanposer til årets karameller, servietter som minnet meg om en julefilm, det jeg trenger for å få fine pakker til jul og ikke minst en tusj som fungerer godt til å tegne på porselen eller glass. Petrus har med hell tegnet krus og små skåler som han har gitt bort ( og som mammaen har gjemt unna ) med slike penner. De kan jeg gå god for. Både pennene og de bruksvennlige gavene som krus er.

Partyking har alt du trenger og alt du ikke viste at du trengte for å arrangere festligheter. Det er genialt at du finner det på et sted. Det være seg om du leter etter utstyr til karnevalet, til temafesten eller til bursdagen. Selv falt jeg for at jeg i  disse førjulstider kunne  trykke meg inn på julegavetips til de jeg kjenner. Det er organisert ut fra alder eller ut fra hva slags relasjon man har til den enkelte. Det er like enkelt å finne ting trenger til andre morsomme anledninger, – og selv jeg finner lett frem på siden.

Sist, men ikke minst så hadde de adventskalendere med sjokolade! Det kunne jeg finne på å gi til de rundt meg før nedtellingen starter, slik at de får en liten kos hver dag i desember.

 

Har du handlet på eller hørt om Partyking før ?

 

Petrine

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre


I forrige uke så kjørte jeg forbi et hus, hvor det var pyntet til jul.
Der sto det et juletre og lyste opp, – og jeg trodde ikke det jeg så. Jeg har nemlig vokst opp med at juletreet skal opp den lille julaften, hvor det å vente på treet og gavene gjør at følelsene har boblet i kroppen. Det har vært en viktig del av tradisjonen. Og akkurat til jul er tradisjoner viktige. Derfor ble jeg forundret da jeg tittet inn gjennom vinduet jeg kjørte forbi, til tross for at det har vært jul i butikkene i lange tider så måtte jeg se på datoen. Jeg pustet lettet ut fordi vi enda skriver november. Det er nemlig så mange ting jeg vil rekke før vi skriver 3. desember.  Etter den dagen så skal det bare være kos og hygge ( og en trillion med juleavslutninger med beskjeden:  Husk å ta med kake, kaffe og småpenger til lodd )

 

Her er noe av det jeg har lyst til å ha i boks før vi tenner det første lyset:

  • Jeg har planer om å ta julebilde av minstemann og få trykt opp julekort. Ha, ha jeg har forsøkt å få minsten med på fotografering, men vi har ikke fått til det. Neste helg, kanskje. Det er så mørk etter vi er ferdige med jobb og skole de andre dagene
  • Jeg har noen ting jeg skal strikke ferdig ( og likevel så kjøpte jeg garn til denne genseren til Petrus i dag. Det var noe ved gutten her som minnet meg om pjokken vår, og dermed var et nytt prosjekt i hus. Men først det jeg har på planen )
  • Petrus har en plan om å lage Empire State Building som pepperkakehus. Jeg har satt 16 åringen på tegnejobben, så får vi se om vi klarer utfordringen sammen. Så å bake pepperkakehus
  • Skrive ønskeliste. Jepp, jeg har det enda :D Selv om det er vanskelig å få ting på den.
  • Lage en oversikt over hva Elf skal gjøre de ulike dagene i desember: Det vil si en liste over hva vi skal gjøre også. Noen ganger kan jo Elf komme med noen hint om morgenen.
  • Handle alle julegavene, eller de som ikke er ferskvarer. Til noen er en matkasse et hyggelig alternativ.
  • Samle alle de gamle julefavorittene på min egen spilleliste på Spotify
  • Ta julebilder til desemberinnlegg til bloggen
  • Dra ut i skogen og lage dørkrans av gran
  • Gjøre ferdig to ferdigstrikka nisseluer. De trenger å få festet trådene, få på seg dusk og ta seg en tur i vaskemaskinen. Nisseluer hører ti i adventstiden
  • Lese boken jeg fikk av ei venninne for mange år siden. Den heter juleskrinet og jeg leser den hvert eneste år.
  • Finne frem julebøker, julefilmer og musikk. Vi lever jo som levninger fra retrotiden og musikken kommer også fra vinyl
  • Dra på teatertur med jobben. Vi skal se boken om Mormonerne. Det gledes

Det var litt av det jeg har planer om å få unna i løpet av denne måneden. Så får vi se da, om vi bare kan konsentrere oss om å bake, lese bøker, se film og ta det med ro i desember.

Nyt kvelden!

Petrine

 

 

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre


10 november, 2017

Akkurat nå

Akkurat nå har jeg tenkt til å gi dere en mikrostor situasjonsrapport

Akkurat nå
– har jeg tent stearinlys og krabbet opp i sofaen
– har jeg bakt og pyntet sjokoladekake til helgens hockeyturnering
– hører jeg at regnet trommer mot terrassebordene
– tenker jeg at jeg skal bake horn med ost og skinke til neste måltid
– oppsummerer jeg dagens foredrag om mobbing i hodet, jeg tenker i gjennom det
– kjenner jeg at øyenlokkene er i ferd med å lukke seg, jeg trenger en høneblund.

Det skal jeg jammen ta før jeg baker deilige horn til gutta og meg .

Ha fortsatt en god fredag

Petrine



 

Gamle ord om igjen

Min barndom på 60 – og 70 – tallet hadde andre verdier og annet syn på barn enn vi har i dag. Jeg opplevde å vokse opp i et nybygd boligområde som rommet mange arbeiderfamilier innenfor betongveggene. Det var nok ikke overflod av penger og materielle goder, men jeg kan aldri huske at jeg manglet noe eller at vi hadde dårlig råd. Vi var ikke blant de første som hadde tv, men vi hadde ski, akebrett, fiskeutstyr, båt og tid til å gjøre ting sammen. Jeg vokste opp i et hjem hvor vi var ute i naturen mange dager og helger i løpet av et år, og hvor jeg ikke kan huske annet enn sol på sommeren, snø på vinteren og flust av bær i skogen på høsten. Utenfor husveggene yret det av andre barn. Det var alltid mange å leke med! Innenfor vinduene var det alltid foreldre hjemme. De lot oss leke fritt, men blandet seg inn når det var nødvendig. Mitt barndomsparadis var nok mest av alt utendørs, på stranden, i skogen, på fjellet, på veien og ikke minst på den store gressplenen hvor vi lekte oss igjennom barndommen. Vi sanket materiale til hytte og bygde de uten kyndig veiledning, vi klatret i fjell, hoppet paradis, kranglet, lekte og ble venner igjen.

Det går nesten et halvt århundre før jeg skal få oppdra en liten gutt. Han som jeg ventet alt for lenge på. To streker dukket opp på testen etter at jeg hadde kastet det snøret som håpet hang på. Jeg hadde gitt opp tanken og sørget meg gjennom tapet over å ikke få bli mor. Det handlet om tilfeldigheter, om storken som ikke kom og om at kroppen min ikke holdt på fosteret når det først hadde tatt seg en liten plass i magen min. Det var med skrekkslagenfryd jeg konstaterte at jeg var gravid på nytt. Det i en alder hvor prognosene for at det kan gå galt var store. Både pappaen og jeg håpet at vi skulle få møte verdens beste gave om knappe ni måneder, en gave som viste seg å være Lykkens sønn.

Jeg skal oppdra et barn i en annerledes verden, hvor man organiserer bort en del av familielivet. Barnet går på babysvømming, er med på mors fitness og på babysang lenge før barnehagen overtar ansvaret for offentlig oppdragelse. Det er satt rammer rundt barnets frihet gjennom offentlig barnepass og organisert fritid, noe som gjør meg skeptisk. Jeg tror barn gjennom en fullsatt timeplan kan miste erfaring og opplevelser som jeg vil gi min lille gutt. Jeg, som mamma, har nemlig et ønske om at barnet mitt skal få tid nok til å kjede seg, få mulighet til å møte uventede oppgaver og til å være spontant aktiv sammen sine venner, slik at han blir kreativ, selvstendig og problemløsende gutt som kan trives i sitt eget selskap. Det med trygge voksne som støtte.

Jeg rakk et langt og inspirerende yrkesliv som barnløs. Egoisten i meg og det faktum at nærmiljøet er tomt for barn på dagtid førte til at vi valgte barnehage til gutten vår. Gutten trives der, hvor han har venner, er sosial i lek og har gode voksne rundt seg. Vi har tro på at gode barnehager er et godt supplement til hjemmet, men vi har en bevissthet i forhold til at barndommen også skal romme tid sammen med familien. Vi har øremerket ettermiddagene og kveldene til å være hjemme og i nærmiljøet. I tillegg har vi begge valgt å arbeide redusert for å være med gutten som farger dagene våre glade.

Den gang da vi var små var det Barne-tv hver tirsdag. Det er en forvirrende jobb å skulle veilede vår lille pode i en jungel av muligheter og i et hav av informasjon. Nå er sannheter og uvirkeligheten bare et tastetrykk unna, og vår jobb er å finne det kartet som gir et godt bilde av den digitaliserte verden. Vi vil jo at han skal være kompetent både der og ikke minst sosialt sammen med sine venner. Hadde jeg blitt fortalt at barndommen skulle forandres fra å være hjemme med venner i aktiv utelek det meste av dagen og året til en verden hvor barndommen er institusjonalisert og digitalisert så hadde jeg trodd det var science fiction. Jeg har hengt med så langt, og vet det er virklighet.
Uvirkelig nok. Like uvirkelig som at jeg ble mor til verdens vakreste under!
Jeg er takknemlig for at verden går fremover og at jeg må holde meg ung med den.
Det er jeg programforpliktet til!

Gutten min fortjener det!

Jeg minner om at dere kan være med på trekningen om boken Mammarådet her. Den belyser også mammarollen anno 2014

Petrine

LagreLagre

LagreLagre


Noen ganger så ramler barndomsminner innover meg. De bare kommer fra minnelageret og dukker opp i hodet som om det skal være dagligdags at jeg tenker på de. På vei til høstferie dukket et slikt opp. Det tok plass i hodet mitt, fant frem hendelser og laget bilder. Jeg så det hele klart for meg. Dette handlet om at vi pleide å stoppe på historiske steder da vi var på vei til Trysil. Det var den gangen veien gikk innom alle småsteder, hvor vi stoppet i utallige lyskryss i Oslo og da vi kom 6 mil av gårde på en time. Det er, som du sikkert forstår, lenge siden.  Og alle slike små stopp var av det gode.  – og det rare er at jeg husker historiene bak disse stoppene enda.

Dette minnet dukket opp da vi nærmet oss Elverum, og vipps så hadde jeg kjørt innom minnessteinen ved Midtskogen. Om vi stiller tiden tilbake til 10. april i 1940, så var det ikke like fredfult rundt stenen som da vi var innom. Da møttes nemlig tyske og norske soldater i kamp. Målet fra tyskernes side var nemlig å ta kong Haakon VII og regjeringen. Det endte med at de tyske trakk seg tilbake.

I 2017.der  på Midtskogen leste vi opp navnene til de som deltok, så på bilder og leste tekst og klatret litt på steinen som tår deg som et monument fra tidligere dager.

Da vi først var inne på historien, så valgte vi å stoppe i Kongesparken i Nybergsund, eller ved «Sundet», som jeg er vant til at stedet blir kalt. Der unngikk nemlig den samme gjengen med mennekser, konge og regjering, å bli bombet der de løp gjennom skogen ved et område ved Nybergsund turistforening, der de hadde spist middag. Dette området kalles i dag Kongeparken og har statuer av de to forgående kongene våre. Både Olav og Haakon har statuer av hodene sine stående der.

Den siste delen av historien er koblet til byen vår, Moss og til Norges lover. Her kommer et lite bildedryss fra Eidsvollbygningen.

 

 

Det var årets mobile historietime, – og Petrus gjenfortalte om de ulike stedene i dag, så han har i alle fall fått med seg noe.

Er dere flinke til å formidle historie til barna deres?

Petrine


08 oktober, 2017

Bilder fra høstferien 1

Klatreparken speiler seg i vannet

Trysil er for meg de tre f – er, – Farmor, ferie og familie.
Det var til Trysil vi reiste når vi hadde ferie, – dit og.
Det var i Trysil jeg kjempet mot mygg og knott.
Det var i Trysil jeg lekte med fetterne, gikk på ski og brukte sparkestøtting på skara´n
Det var i Trysil jeg ( ikke alene da ) tok oppvaskmiddel fra tanta min ( og blandet i vann for at det ikke skulle synes )
Det var i Trysil jeg fanget fisk gjennom en vinflaske med en avkuttet bunn
Det var i Trysil jeg så lynet komme inn gjennom stikket og følge ledningene bortetter veggen
Det var i Trysil jeg hadde store deler av barndommen min.
Det er også i Trysil jeg føler meg ganske så hjemme.

 

Petrus har ikke det samme forholdet til Trysil som meg,
men vi er enige om at det er kjekt sted å være.
Og når jeg spør han om hva som er best med den lille bygda hvor pappaen min vokste opp,
så svarer han: «Det er vanskelig å svare på, alt er så fint!»
En ting er sikkert, – Trysil er for oss som liker å være i farta.
Jeg deler gjerne noen bilder og kommer tilbake med flere rapporter snart

Petrine


( Dette innlegget er skrevet og lagt ut på den gamle bloggen for to år siden, meg jeg reposter det her. Det er like aktuelt å støtte opp om forsking på kreft, barnekreft og ikke minst rosa sløyfe aksjonen. Altså , gamle ord om igjen )

Jeg fikk en mail i innboksen min i dag. Den inneholdt en link til en film. Den handlet om en mamma, en pappa, en datter og viser noen av gjengen rundt henne. Filmen fikk meg til å gråte så snørr og tårer rant, – og den fikk meg til å tenke på deg.

Det er så rart at det er over tredve år siden jeg ble kjent med deg. Dere kom flyttende, vi tok kontakt og har mer eller mindre opprettholdt den siden. Jeg er glad for bekjentskapet. Det er morsomt å tenke tilbake til alt vi opplevde sammen. Jeg husker at jeg leste bøker for dere på kvelden om jeg var barnevakt, – og at jeg ikke klarte å slutte da jeg leste :»EN fredag i Finnvik!» fordi jeg måtte nemlig se hvordan det gikk. Jeg var nesten voksen og du var barn. Jeg kan ikke huske slutten i dag, men jeg har en formening om at det var en grei avslutning.

Når jeg blar i minnebøkene så ser jeg at vi var på fjellet, vi var på stranden, i bursdager og vi hjalp dere med flyttelasset da dere flyttet langt avgårde. Det var kjekt for selv om dere plutselig bodde i et annet land, så hadde vi et bilde av hvordan dere hadde det. Dere var viktige for oss, – og jeg husker at jeg jobbet med ordene som mammaen din brukte da hun fortalte om flyttingen. Hun sa: «Slik er livet, man blir kjent, veiene krysses og så går vi videre. Noen holder vi kontakten med og andre var en del av livet der og da. Jeg håper vi holder kontakten.» Hun hadde rett og jeg har tenkt på de mange ganger da jeg har vært på reise og sagt ha det til folk vi har brukt tid med der og da.

Siden den gang har det rent mye vann i elven. Du ble mamma til to flotte barn, du fikk deg utdannelse og en jobb du trivdes i og du startet livet ditt som voksen.

Vi traff hverandre for noen år siden. Du minnet meg på at du hadde vært så glad for at jeg hadde skaffet deg billetter til en Carolakonsert. De billettene hadde jeg helt glemt. Jeg hadde tatt kontakt med avisa. Den gang så skrev man kort eller brev og jeg hadde sendt en hilsen avgårde. Der hadde jeg fortalt at du hadde en stor drøm. Det var å treffe idolet, Carola, men at sparepengene dine ikke rakk til. Du fikk billetten av avisa, du fikk et ønske oppfylt og selv som voksen satt du stor pris på det. Jeg husker at jeg kjørte og hentet deg.

Vi har snakket om minner, du og jeg. Vi lo av bilen vår som måtte dyttes i gang, av sodastreemmaskinen vi hadde (psst de er på vei tilbake på markedet) og at du var fasinert av en type bordgrill for innendørsbruk. Dessuten så var vi enige som at det var morsomt at vi viste » 8mm» tegnefilmer i bursdagene dine. Og enda mer morsomt var det å se de baklengs, – for da ble historien en annen.

 

Lånt fra Hegeprosjektet her

Vet du jeg hadde så inderlig sett at din historie ble en annen.  Jeg hadde satt pris på å kunne få innfridd et annet ønske på vegne av deg. Det hadde vært så deilig å svinge en tryllestav som kunne gjøre deg fri for sykdom, kunne be en bønn som ga deg muligheten å følge dine barn videre i verden og jeg hadde gjerne sett et under skje slik at du slapp å lage minnekasser til dine små etterkommere.

Du ble nemlig syk, du fikk brystkreft!

Du fikk behandling og levde håpefullt videre. Tappert og full av livsvilje så sto du på. Du fortalte at sykdommen hadde forandret innstillingen din til livet. Du ble mindre kritisk og blåste etterhvert av bagateller,! Du var mer aktivt tilstede og satt pris på alt som handlet om de du var glad i. Det var nettopp samspillet med de menneskene du elsket som som ble det viktigste, – og derfor prioriterte du å bruke tiden på de. Du gjorde det, – så lenge du kunne.

Du fikk tilbakefall med spredning og du levde en lang stund på «lånt» tid.

Vet du, da jeg fikk mailen i dag. Da jeg trykket på linken som tok meg til filmen. Til den filmen som handlet om en mamma, om en jente, om en pappa og en familie som også har blitt rammet av brystkreft. Da gråt jeg, masse.

Jeg gråt for deg, for barna dine, for foreldrene dine og for alle andre rundt deg,

Jeg gråt for alle kampene du sto i og for sorgen og savnet dine sitter igjen med. Heldigvis sammen med gode minner

Jeg gråt for at et ungt vakkert hjerte sluttet å slå.

Ditt! <3 

Jeg gråt for alle de som har sett sine kjære tape kampen, – de jeg kjenner og de jeg ikke kjenner.

Jeg gråt for alle de som sto i kampen og vant. Heldigvis, de finnes også i hopetall. Jeg kjenner heldigvis mange!

Jeg gråt også for de som var med i filmen, for Ida Helene, Solveig, mannen hennes og alle andre som står midt i en kamp for livet. Jeg ber fortsatt om mirakler, om medisinske løsninger og har håp.

Håp om at forskning vil nå frem og løsningene vil dukke opp.

Jeg gråt for alle de som er i en situasjon som Ida i filmen, for alle som kjemper sin livs kamp, for de som er heiagjeng og medrammet og jeg gråt på grunn av min egen redsel.

Når jeg tar tankene om sykdom innover meg så blir jeg livredd og superegoistisk.

Filmen fikk meg til å tenke på at mammaen i denne filmen også var opptatt av å skape minner. Hun prioriterte tid med flokken sin og det hun skulle gjøre resten av livet.

Filmen fikk meg til å gråte, til å føle omsorg for den vakre lille jenta, til å glede meg over egne gamle minner, til å tenke at det må finnes håp og ikke minst til å tenke på deg. Jeg er glad for minnene, jeg var glad for deg og som sagt så skulle jeg ønske at slutten var litt mer lik eventyrene.

Filmen fikk meg også til å lage pannekaker og hjemmelaget tomatsuppe til middag.

Bare fordi de elsker det, Petrinemannen og Petrus.

Om du vil se filmen så finner du den her. Den er vakker <3

Klem !

Ta vare på dagen i dag!

Petrine

Det er mange måter å støtte opp under rosa sløyfeaksjonen,
– en hyggelig variant er å spise salat på Jordbærpinkene sammen med enn venn, de gir en tier  til rosa sløyfe aksjonen.
Andre varianter er å løpe rosa sløyfe løpet, kjøpe rosa sløyfe ting eller gi penger til rosa sløyfe,
vippse penger til barnekreftsaken til 2160
eller kjøpe bilde av Hegeprosjektet.
Da støtter du kreftforsking generelt,
– og det er ikke knyttet til brystkreft spesielt .

 

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre


I dag så jeg en status på facebook og etter å ha tenkt gjennom den, så fant jeg ut at jeg ville legge den ut her i bloggen.

Stautsen lyder:

«Undrer meg litt over hvor » dugnadsånden» blant ungene våre har blitt av. Vi foreldre ordner/ selger alt ungene egentlig selv burde gidde å gå rundt på dørene og gjøre. Hvor finner vi eierskapet til å » ha gjort noe selv og ikke minst: dette har jeg klart selv». Men når Halloween kommer DA gidder de!»

Jeg synes statusen har noe for seg. Jeg er nemlig ikke sikker på at vi gjør barna våre så veldig mye godt ved å gjøre det meste for de. Selv om vi gjør det i beste mening.

Ja, jeg er en av de som kjører barnet mitt til trening, som er i nærheten under økten og som passer på at han har med seg riktig utstyr og alt det han trenger. Dessuten har jeg gått fra postkasse til postkasse, sendt mail, bakt kake og forsøkt å tigge for å samle inn penger i lagkassa. Jeg gjør det og jeg gjør det av glede. Jeg er nok ikke den eneste som gjør dette, men er det til det beste for barna våre?

Jeg tenker tilbake til min egen barndom.

Nå drev jeg ikke med noen aktiviteter da jeg var seks, syv år, så jeg har vel ikke noe reelt sammenligningsgrunnlag. Men, da jeg gikk i andre klasse så var det min oppgave å komme meg på balletten og ha med riktig utstyr. Jeg pakket sammen tingene mine, tok bussen til og fra og hadde helt oversikt over trening og beskjeder.
Da jeg gikk i musikken var det på samme vis. Jeg syklet til øvelser, – noterte ned datoer for konserter, for dåp av båter og for andre spilleoppdrag.
Da jeg løp orientering så tok jeg to busser frem og to busser tilbake for å trene. Det med klær og utstyr som matchet været og hva slags trening jeg skulle ha. Jeg var vant til at det skulle være sånn, jeg tok ansvar for det jeg skulle og det var min oppgave å være oppdatert. Mitt liv, mitt ansvar! Det ligger mye ansvarsfølelse og mestring i dette. I tillegg til at jeg fikk en god følelse av at foreldrene mine stolte på meg, viste meg respekt og støttet meg når jeg måtte ha hjelp. Men, jeg trengte ikke hjelp for å ta bussen, for å gå inn på treninger og øvelser eller for å være med vennene mine på disse ulike aktivitetene. Jeg hadde denne kompetansen inne, – og det var helt vanlig at unge kunne ta dette ansvaret.

Når  jeg sitter å rabler dette så faller en annen episode ned i hodet mitt:
Det var en dag ganske oppgitt over at barn og unge har liten oversikt over lekser, avtaler og andre ting. I ren frustrasjon så gulpet jeg dette ut over Petrinemannen. Han svarte at han faktisk hadde tenkt på dette og mente at blant annet ukeplaner gjorde at de ikke tar det samme ansvaret som før. Jeg kjente at haka falt og at tankene begynte å svirre;

«Hallo, hvordan kan et papirark i uka gjøre at de verken tar ansvar eller har oversikt?»

Jo, det hadde han tenkt nøye over det.
Han refererte til da vi var elever på barneskolen:
Han mener nemlig at da vi satt der med den avklipte kladdeboka, som vi fikk utdelt som leksebok, så måtte vi forholde oss til tidspunkt for prøver, for turer, for avtaler og ikke minst for lekser flere ganger:

1) Man må lytte og få med seg en beskjed. Man måtte finne ut av hva, når og hvor

2) Man måtte sette avtalen inn i boka på riktig sted og riktig tidspunkt. Man gjentar det man har fått beskjed om

3) Man må skrive ned beskjeden. Man gjentar enda en gang og det viser seg at det vi skriver husker vi bedre.

4) Man har ansvar for å få leksene gjort, vite hva det er og når det skal leveres helt selv.

Han mente at lekseboka skaffet oss oversikt og ga oss ansvar.

Det var ikke foreldrene som hadde oversikt over leksene våre, det var vi.
Vår oppgave å få gjort de og vår oppgave å møte lærer/skole om det ikke var gjort.
Vi hadde ansvar for egen læring, uten at det var uttalt av en regjering.
Vi hadde det fordi vi ble oppdratt til selvstendighet gjennom ansvarliggjøring. Litt etter litt.  De voksne mente vi fikk til, de hadde troa og forventningene. De ga oss muligheten, lot oss prøve, lot oss feile og lot oss lykkes ( og som vernet seg selv fra tidsklemma).

Vi lærte å holde avtaler, vi lærte at ting henger sammen og vi fikk eierskap til livet vårt.

Jeg tenker på det mannen sa og jeg tror han har et poeng.

For det er ikke bare ukeplanen vi tar ansvar for! Vi , som foreldre,  bruker facebook og Spond, messenger og Sms for å holde oversikten, for å få arbeidsoppgaver, for å få bursdagsinvitasjoner og for å holde treningstider. For barna!!
Vi bruker bilen og vaskemaskinen.
Vi er der, holder oversikten og lager orden i systemet for våre håpefulle. Jeg er til og med pliktig til å skrive under på at pjokken har gjort lekser. Så på den ene side så er det vi som foreldre som fratar barna ansvar og på den annen side så gjør systemene rundt oss det. I vår hjelpsomhet så har vi kanskje fjernet forventningen og troen på at barna kan? At de kan ta ansvar for eget liv ( selvfølgelig innen for noen rammer ) og at de kan skaffe seg den kompetansen som trengs.

Gjennom å hjelpe til så kanskje vi minsker de unges evne til problemløsning, til å tåle motgang, til å stå til ansvar for noe, som man kanskje må om man har glemt en fotballsko, ikke gjort en lekse eller glemmer en avtale. Kanskje de ikke får eierskap i sitt eget liv, ikke ser hva som kreves og ikke lærer seg de systemer som gjør at man tar ansvar og får oversikt. Og jeg kjører avgårde. Til og med jeg!, som gjennom lang skolegang og langt yrkesliv har lært at rutiner, systemer og oversikt kan gjøre dagen lettere for de som er utrygge, de som har angst og som synes overganger er vanskelig. Kanskje de unges psykiske vansker også henger sammen med at de gjennom snille foreldre mister muligheten til å bygge selvtillitt, få et godt selvbilde og troen på at det er mye man  kan??

For å skaffe seg selvtillit så må man ha muligheten til å prøve og feile. Man må oppleve hva man får til og hva man må trene mer på.  Denne informasjonen og selvinnsikten kan man ikke skaffe seg uten å handle. Det er gjennom å gjøre og eventuelt få konkrete tilbakemeldinger at man kan bli kjent med sine egne ferdigheter og kan bygge et bilde av hva man kan. Selvtillit er nemlig knyttet til ferdigheter, mens selvbilde er knyttet til hvem du er.

Norske forskere er nok enig i at vi ikke bygger selvtillitt når vi stiller opp tre hundre prosent for barna våre. : «Hvis barna ikke får lov til å prøve seg så blir de nesten handlingslammet», sies det, samtidig som det understrekes av at når «vi undervurderer våre barn så bygger vi ikke selvtillit. De som vokser opp med foreldre som overbesytter de og gjør det meste for de, hos de så ser man at de unge kan bli både deprimerte og utrygge».

Skal jeg gå helt tilbake til starten så handler vel dugnadsfølelsen også om at man kan stille opp for andre uten å få noe igjen. Ved å sette egne barn i høysetet så kanskje vi dyrker jeg – et mer enn vi-et og gjør at man i liten grad stiller opp for andre uten at man får noe igjen. Det sies også at man har det best nåe man har evnen til å dele med andre . Det er en annen greie, men du kan lese om det her 

Er du, som meg, som følger barnet ditt tett opp? tror du at vi gjør barna en bjørnetjenste?

Ha en fin kveld med eller uten curligkost

Petrine

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre


Da Petrus var omtrent halvannet år så var vi i Frankrike. Vi besøkte en strand og han satt der med bøtte,spade og gravemaskinen sin. Det tok ikke lang tid før det kom ei litt eldre jente bort. Hun satt en stund å så på han, før de plutselig var i lek sammen. De bablet, de delte leker og de gjorde det samme. De forstå hverandre, men vokste opp med hvert sitt språk.

Dere med barn kjenner dere nok igjen i det!

Barn skaper kontakt gjennom leken, og dermed blir den på en måte barndommens kjennetegn. På tvers av landegrenser, uavhengig av språk og uten fokus på den andres utseende eller egenskaper så lekes det.

Lek er en fin arena for å skape kontakt og vennskap

Petrine :D


Jeg spurte et barn hva leker er.
Det svarte :

«Det er når vi gjør det vi har lyst til og har det gøy. Kanskje å hoppe tau, Bjørnen sover og Boksen går!». 

Jeg spurte om det ikke var lek om vi voksne sa at de skulle leke Bjørnen sover.
Nå var det flere barn tilstede og de var enige om at det ikke var lek, fordi det var noe de voksne har bestemt.

Konklusjon på dette spontane og mikrostore forskningsprosjektet er at barn opplever at de leker de bestemmer rammene:
Jfr frilek!
For meg er frilek den aktiviteten som oppstår spontant etter barnas initiativ og opprettholdes av egen motivasjon.

De opplever det vi setter i gang som voksenstyrte aktiviteter.
Selv om vi setter i gang en lek.

Et tankekors for oss som heier på leken! Vi må gi barn tid og rom!

Petrine

LagreLagre

LagreLagre


Page 1 of 1012345...10...Last »