Uncategorized


Inspirert av Anja sitt riktige valg på en vanlig dag, da hun tok en topptur, så bestemte jeg meg for å forsøke det samme. Altså, ta et riktig valg og en topptur. Jeg er ikke riktig på plass igjen etter forrige ukes tripp, så med dårlig samvittighet så takket jeg nei til å dra til «Vikingland» i Horten. Jeg trengte tre ting, – egentid, søvn og bevegelse, og jeg bestemte meg for å sette det på dagsplanen i dag. For det har jeg lært meg, at om jeg ikke hører på hva kroppen skriker så blir alt bare vondt verre.

Det her kunne godt blitt et innlegg hvor jeg forteller om en fin, fin tur som er verdt å ta for andre. Det blir det ikke. Sannheten er nemlig slik:

Det har seg sånn at jeg skulle på toppen av Jeløya og i dag var det Bjørnåsen som var målet. Forrige gang jeg gikk dit så var det fra den andre siden av åsen. Da opp fra Nes camping, for de som er kjent. Det opplevde jeg som ganske bratt, så i dag valgte jeg en annen rute, og på et tidspunkt var jeg usikker på om det var riktig valg.

Jeg skulle finne en liten parkeringsplass etter en gård og en bakke, men den fant jeg ikke.
Dermed kjørte jeg alt for langt, satt på google maps og snudde. Jeg kom helt tilbake til gården og snudde på nytt. Denne gangen fant jeg en parkeringsplass, men der gikk stien bare opp til noen hytter. Å være gjest hos noen ukjente var absolutt ikke det jeg hadde planlagt. Jeg skulle jo til Bjørnåsen og toppen der.

Jeg snudde først meg, satt meg i bilen, snudde deretter den og kjørte. Plutselig tilbake på gården. Igjen!

Da hadde jeg benyttet meg av at vi lever i en digital verden. Jeg hadde da lest i Moss Avis at det skulle være et utgangspunkt omtrent ved gården, men jeg så ikke den nevnte parkeringsplassen selv da jeg var der. Men, jeg så en gutt på utsiden av bilen sin. Jeg tenkte at han kanskje var mer kjent enn meg, noe han også var.  Han viste meg et kart og sa jeg skulle ganske langt tilbake. Jeg snudde igjen, men da jeg var underveis så synes jeg det var kjempe langt, – og heldigvis kom gutten kjørende etter og viste meg veien. Han hadde forstått at gamle damer på tur kan være helt håpløst. Og mer håpløs skulle det bli

Jeg fikk parkert bilen, – og begynte å gå. Fant stien inn i skogen og traff en mann. Hans fortalte at jeg skulle holde til venste hele veien, så da gjorde jeg det, selv om det var mot min logikk å gå nedover når jeg skulle til toppen. Det var nok til andre venstre han mente, for da jeg hadde gått i et kvarters tid så traff jeg den gutten som hadde hjulpet meg til å starte på stien. Han hadde gått opp fra en annen kant og kunne fortelle meg at jeg var på feil vei. At det var til høyre jeg skulle holde.

Jeg lot han og følge hans gå først, gikk en liten runde og gikk deretter veien han hadde fortalt at jeg skulle gå. Jeg kom til toppen, pauset litt, drakk vann, tok et bilde og returnerte igjen. Og mot alle odds så gikk jeg rett på bilen og fant veien hjem.
Neste gang så vet jeg hvor jeg skal gå, tror jeg… om ikke så kan det være at jeg treffer på en ung, høflig og tålmodig gutt som gir tips til gamle damer som har gått seg vill. Ellers kjørt seg bort, for den saks skyld .

Vil du ta turen?  Min forklaring til veivalg er sånn:
Kjør til du treffer gutten, la han vise deg hvor du skal parkere.
Gå til skiltet, møt en mann og la han forvirre deg, og følg anvisningene.
Møt gutten fra tidligere og jenta hans, la de veilede deg på nytt. Følg anvisningene og finn frem.
Velg en sti og hold deg til den på vei ned. Stopp, spis blåbær og bringebær, fortsett ned til bilen og kjør hjem.
Vær lykkelig for at du har vært på toppen! – og fordi dagens kinderegg var at jeg fikk sovet, kost meg på tur og hatt egentid.

Men, apropos veivalg: Det finnes hjelp til å finne frem her, her eller fra Nes camping her . Tror det er sikrere å følge disse anvisningene :D ps, denne turen er faktisk barnevennlig, men det passer ikke med barnevogn.

 

Petrine

 


14 juli, 2017

Hujedamej på Katthult

Jeg er og blir forelsket i Emil! Besøket på Katthult i Astrid Lindgrens verden bare understreket hvorfor jeg liker den lille gutten som ofte faller dårlig ut med det han gjør av sin godhet. Det ender ofte med at han på grunn av et hyss løper med pappa Anton etter seg til Snekkerboden, der setter han kroken på innsiden og pappaen på utsiden.

 

Utallige timeout har gjort gutten til en kløpper med kniv og hvilken samling med tregubber han har laget!!

Husene på gården skal være slik de var i Småland på begynnelsen av 1900 – tallet, og der var det rom for barna å leke både på gården og i husene. Om ikke plassen blir brukt som kulisser til ulike opptreden da, for også her kan vi kose oss med kjente hendelser fra bøkene og vi moret oss nok en gang over Ida som ble heist opp i flaggstanga, over Anton som fikk tåa i rottefella, over Lina som kronisk er på frieri til Alfred og ikke minst om Emil som satt hodet fast i suppebollen. To ganger!!

Det blir like morsomt hver gang, selv om vi kan historiene, – eller kanskje nettopp derfor?

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagreLagreLagre

LagreLagre


12 juli, 2017

Om jordbær og savn

 

 

Det er en rar dag.

Det er pappaen min sin bursdag og jeg savner han veldig.
Han er sommerbarn, som meg.
Derfor er det ikke bare jeg som har den beste bursdagsmenyen i verden, – norske jordbær.
Vi har pleid å spise det med is eller fløte til. I alle fall  i selskap, for jeg må innrømme at jeg gjerne spiser de uten ekstra tilsetning også. Det blir ikke vanskelig å holde på tradisjonen. I dag skal jeg egenhendig klare å putte i meg noen ( eller ganske mange) av disse røde diamantene,- som smaker himmelsk.

Det er godt på en dag som forstørrer savnet.

For sannheten er at jeg savner pappaen min veldig. Jeg var mye sammen med foreldrene mine de siste årene de levde, – og jeg snakket med de nesten daglig. Jeg visste at jeg var verdifull for dem, – selv om jeg ikke visste at pappa var klippen min, den som ga meg styrke og den som ga meg en følelse av å være viktig helt til den dagen han gikk bort. Da han fikk fred fra smerte og sykdom så ble verden rundt oss et totalt kaos, – og jeg har erkjent at det er alle de andre…. og vi!

Jeg har innsett hvor viktig det er å høre til, – og vet nå hvor vondt det er å ikke telle med.

Jeg savner deg, pappa, – men som sagt:

Jeg skal spise norske jordbær, masse!

Og Petrus skal spise marsipankake, for som han sier: «Det hadde vært trist om den muligheten røk. »

Petrine

 

 


04 juli, 2017

En liten anbefaling

I dagens samfunn så forandrer verden seg, – og en gang så var jeg gift. Det gikk over, ekteskapet,  og noe av det rareste med skillsmisse er at man mister kontakten med mange. Og noen » treffer» man igjen etter en stund.

Altså, for mange år siden så ventet jeg på å bli tante, – og en dag på mørke vinteren så kom ei lita jente til verden. Ei som jeg selvfølgelig likte å være med, – og som etter hvert har vokst seg stor og voksen.

Og nå har denne jenta tatt utdannelse og fått barn. Og, hun blogger-  dagens anbefaling er å stikke innom bloggen Eventyrstien i ny og ne. Det tror jeg hun vil like, for det er alltid hyggelig med besøk.

Ha forøvrig en god dag!

Petrine

LagreLagre


I skrivende stund er Petrus på besøk i barnehagen.

Vi skulle bare innom for å se om vi kunne invitere hjem en av de gutta han savner fra tiden som var innenfor gjerdene på der. Kameraten var ikke der, men det var de voksne. Det var så fint å være tilbake blant trygge rammer og gode voksne, at da han fikk tilbud om å være der uten oss foreldre, så grep han muligheten umiddelbart.

For en mamma er det fint å se at relasjoner som er bygget mens vi voksne har tjent penger til livets opphold, er gode og varer selv om man ikke har sett hverandre på en stund. Takk til hver og en i barnehagen som har gitt Petrus gode relasjoner til dere voksne, men ikke minst at det har gitt han erfaring på at vennskap med andre barn er noe godt og noe man savner når det ikke finnes mer. Vennskap er viktig også for de små!

Vi som jobber med mennesker må minne oss på at vi er viktige i de enkelte personenes liv, selv om de er pålagt å være sammen med oss gjennom gitte rammer.

Petrine :D


Sola skinner, gresset er vårgrønt og i skogkanten er det hvitveis og skogstjerner. Det er mai og det er måneden for fest og opplevelser. I alle fall for oss.


I mai …

.. må jeg strikke ferdig genseren Petrus har bestilt til den 17.
.. skal vi feire ei venninne som har jubileum
… skal vi i konfirmasjon og feire en flott gutt
…gleder vi over at ei jeg er glad i kommer hjem fra USA
.. heier vi på alle som skal opp til eksamen, – også 15 åringen som skal avslutte ungdomsskolen
…skal Petrus debutere i 17. mai tog. Med ny genser og helst gode sko.
.. skal jeg på fotokurs
.. skal jeg og ei venninne se blomstringen i Hardanger
…skal jeg slappe av og hente krefter i sola
.. skal hagemøblene få komme ut av dvalen sin
.. skal vi glede oss over at det er lys og glade dager.
:: skal Petrinemannen og en av sønnene på Kiss- konsert
.. skal jeg høre på lydbøker som jeg har arvet av ei venninne fra barndommen
.. skal jeg forsøke å forstå poenget med photoshop og lightroom, for det kreves for å delta på det forannevnte fotokurset. Jeg tar alltid bildet rett ut av minnebrikka.
..skal jeg ut i skogen for å nyte at naturen våkner til liv
.. skal jeg legge ut blogginnlegg oftere enn jeg har gjort de siste månedene

 

og jeg skal dele et vers om hvitveis med dere .
Det er skrevet av Wildenway :

Bak en granvedstuss
Ved stien min, omstrent
sto skogen hvite stjernebluss
så nær og nydelig tent.

Skal du oppleve noe fint i mai?

Petrine :D


Det starter med en bro.
En bro, som da jeg var liten gikk opp og ned for å slippe frem båter, ved å åpne og lukke seg.
En bro som ga meg mareritt, – for jeg husker at jeg våknet av at jeg hang nede i sprekken og ble med opp da båter skulle igjennom. Heldigvis en «bare» en drøm.
En bro som er et knutepunkt i forhold til trafikk, – i alle fall om den kobles sammen med rådusbroa.
En bro som lager et skille i den Petrinske familie.

 

Det har seg nemlig slik at på den ene side av broa ligger Moss sentrum og på den andre siden så ligger Jeløya.

Moss har kledd fotballgutta i gult og i svart, – og på Jeløya er de hvite og blå.

Og på hver sin side av brua vokste vi opp, Petrinemannen og jeg.

I går var det Cupkamp her i Moss.
De blå møtte de gule, – og det endte uavgjort ved full tid.
Petrinemannen var litt irritert over det resultatet og bryter ut:
«Bare to skudd på mål og to scoringer!»

Hvorpå jeg tenkte:
» Hallo, det er vel 100 % vellykket!?! – for fotball handler vel om å utnytte mulighetene og score mål?
Så hvem er best?
De som putter ballen i mål når de har muligheten eller de som skyter x antall ganger utenfor? ?!»

 

Heia, Sprint!
– og gratulerer med seieren til storebror Moss FK.

I følge Petrinemannen var det et velfortjent utfall (av ekstraomgangene) av kampen .
Jeg derimot …. :D

 

Petrine


Det er helsefremmende å gå!
Jeg har gått en tur daglig. I starten kostet det krefter og etter hvert så ga det krefter. Jeg har funnet frem til hvilket utbytte man har av en daglig gåtur, og jeg har snekret sammen en liste over hvorfor det er så bra for oss å vandre langs gater, på stier eller i ulent terreng.

  1. For meg er en gåtur i naturen et fristed. Det er egentid og ikke minst et sted hvor jeg kan la tankene vandre.
  2. Kroppen danner endorfiner, – noe som igjen motvirker stress, anspenthet og trøtthet. Jeg føler meg mer fornøyd etter en gåtur.
  3. Om man går mens det er dagslys så får man litt påfyll av D – vitaminer. Og, de skal jo forebygge mange typer sykdommer.
  4. Styrker muskler og ledd, samt øker bevegligheten
  5. Bygger opp knoklene.
  6. Det øker fettforbrenningen
  7. Senker blodtrykket, – og forebygger sykdom.
  8. Forebygger diabetes, hjerte og kar sykdommer.
  9. Bremser utviklingen av Alsheimer
  10. Man kan se mange nye steder, – og om man går sammen med noen så kan man pleie vennskap.

Ta deg en liten tur ut, det er godt :D

Petrine


Det er så mange ting man kan bruke hjernen sin til!

Noen ganger så kverner tankene rundt:
Jeg kan gruble over verdensfred og vannmangel.
Jeg kan lure på kakeoppskrifter og mellsomenneskelighet
Jeg kan vurdere dybdeskarphet og blenderåpning
og jeg kan tenke på viktige valg for meg og mine.

– andre ganger dukker tanker opp som troll i en eske.
For eksempel så kan jeg plutselig lurer på hvorfor bloggere kan si;
«jeg har en glad nyhet, en hemmelighet og noe fint jeg skal fortelle dere, om tre år, fire uker, to timer og seks minutter»

Jeg har gang fått munnkurv i ulike situasjoner,
– og jeg har på ingen måte behov for å sende det ut til verden der ute:
«Jeg vet noe som du ikke vet, men jeg vet at du skal få vite det en gang!»
Jeg venter til at jeg kan fortelle hele setningen

Hva er egentlig greia med å fortelle A og ikke vente til man også kan si B?

Er det bare jeg som plutselig kan bli fanget av en helt ubetydelig tanke
og bruke noen minutter på uviktige spørsmål?

Petrine

 

 


24 mars, 2017

Fine fredagspunkter

Da er helgen i anmars og vi skal skru klokken et hakk nærmere sommer i løpet av den. Her er fredagen ensbetydende med at Petrus lager middagen, så jeg har tid til å rable med noen punkter i alle hast, Om dagen i dag:
– Dagens meny : Pannekaker
– Fikk hyggelig invitasjon i posten, til et femtiårslag. Hyggelig med sosiale treff og ikke minst å feire jubilanten. Barnevakt i boks!
– Petrus har fått klipt seg, etter en liten samtale hos frisøren. Han synes det var dumt at det ytterste håret skulle klippes av, for det var favoritthåret hans. Det han var mest glad i, for han hadde hatt det lengst.
Han meget fornøyd nå, – med rosa og svarte striper, og uten det ytterste håret.
– Petrus fikk vist meg to sitronsommerfugler. Jeg trodde de kom når varmen tok oss itt mer, men de er her for å feire våren.
– Men våren kommer noen akutte behov rasende inn gjennom døra. Dagens store må – ha- greie er rullesko. Dere vet slike med hjul under. Det har stått på ønskeliste fra før fødsel og alle andre har det. Eller i alle fall en! Disse behovene.
– Det lekes gjemsel i hele huset, hyggelig nok.  Det liker forøvrig Petrinehunden veldig dårlig. Hun kjenner nemlig ikke alle. Og det ukjente må det buffes på.
– «tantebarnet» mitt har bursdag. Vi gratulerer han med dagen.

Ha en forrykende glad helg!
Petrine


Page 1 of 912345...Last »