Uncategorized


Kjære, dagbok!

Vet du hva jeg kom til å tenke på en dag da jeg lå på stranden ?
Jeg var akkurat ferdig med en bok, da jeg kom på de mikroskopiske stedene hvor jeg kunne bytte bøker da jeg reiste rundt i verden. Det var ofte et skap med dør, – hvor det var stablet bøker.

Jeg likte dette gatebiblioteket, – fordi jeg på en enkel måte kunne skaffe meg lesestoff, samtidig som jeg kunne fortsette å ha bare en bok i sekken. Du, vet at jeg måtte pakke lett, for alt som havnet i sekken, havnt jo etter hvert på ryggen min.
Nå skriver jeg meg bort igjen!

Det var disse små byttesentralene jeg tenkte på da jeg lå på stranden. I et øyeblikk så tenkte jeg at det hadde vært genialt med en slik liten løsning rundt om. Det hadde vært genialt at jeg kunne gi leseropplevelser videre og arve andres valg. Jeg hadde likt om jeg fant det på stranden, kafeer, busstopp og andre steder hvor vi ferdes. I byen min så hadde lekeplassen også vært et sted for omløp av leseglede.

Det hadde ivaretatt virklighetsflukt for store og små
( og jeg hadde gladelig delt litt leserglede, ved å donere mine leste bøker til et slikt opplegg i ny og ne )

Er du enig med meg? Er gatebibliotek en lur løsning?

Petrine


 

Kjære dagbok!

Jeg tok den turen med kamera, som jeg planla i går.

Jeg dro til det området som vi passerte hver gang vi gikk til «tante Ingrid». Vi valgte enten å gå Fjordveien, eller Værlegata. Området mellom disse to gatene kaller vi Nyquistbyen. Jeg vet ikke om du vet det, men det er en bydel, som ligger i nærheten av jernbanen og havna i Moss.

Det første som møtte meg på runden min var gatekunst, som vitnet om at det bodde barn i gården. Asfalten var sirlig og fargerikt dekorert av en som fortsatt holder området levende. Et lite steinkast unna, så var  postkassen overfylt, søplekassene tomme og gresset dekket nesten til det tydelige tegnet på at hagen hadde vært et oppvekstområde for barn. Huskene ble nesten skjult av den overgrodde hagen.

Huset sto tomt og fikk meg til å tenke på revyvisa om Enerhaugen:

«Her har vi trivdes og her har vi levd
og kjener hver stein og hver stokk.
Men, nå skal vi rives og jevnes med jord`n
Vi er ikke tidsmessige nok!
Ta deg en hvil nå; Maja
Du har strevd nok som du har.
Og så glemmer vi at bakom vårs,
Står bulldozerne klar!»

Det var kanskje slik han hadde det, mannen som kom bort å snakket med meg.
Han kom vandrende hjemover! Til et hjem, som han blir kastet ut av, – den 1. august.
Han levde enda der han og familien hadde valgt å skape minner. Historier om hvorfor de likte seg akkurat her ble fortalt. Jeg fikk også vite at han bor i et av de husene som i utgangspunktet ikke skulle rives. I samme slengen så fikk jeg høre om de som bodde i et hus som hadde vært i familien i flere generasjoner. De  som nå også måtte flytte ut og som  hadde fått økt gjelden sin betraktelig på grunn av et gammelt vedtak. Et vedtak som nå har fått nye rammer.  Han var rolig, men ikke motløs, mannen som ville fortsette å bo i huset sitt. Han levde i nuet og viste ikke hvor han skulle ha senga si om en stund.

Det eneste sikre er at bulldoseren står klar.

«Vi har vært heldig og har blitt spart
for ulykker, nød eller brann
Det som har brent i huset hos vårs
har vi selv fått i stand. 
En må satse litt for kosen 
så`n kan ha en lerkefugl
for eksempel når vi gikk i bad, 
for eksempel hver påske og jul. 
Det er godt her ute i trappa
på trinna `a Maya har slitt. 
Jeg kan hør´a  bak i hagan, 
trufast pusler ´a me sitt. !

Jeg vet ikke hvorfor sangen om Enerhaugen dukket opp hos meg, for det er ikke en jeg har hørt alt for ofte, men jeg tror kanskje at det handler om at det for beborene oppleves på samme måte.  Versene er hentet fra en revyvise som ble skrevet i forbindelse med at Enerhaugen, en gammel bydel i Oslo, skulle saneres til fordel med boligblokker. Det var et område med trehusbebyggelse som ble jevnet med jorden uten at de som bodde der klarte å forhindre det. Obos var større enn hver enkelt familie, deres tilknytning og deres stedbundne historie. Enerhaugen ble oppbygd p 1800 – tallet.

Tomtene i Nyquistbyen ble lagt ut i 1870, – og gjennom 140 år har bydelen rommet mange folk, deres historier og familiers liv. Moss i vekst krever nye vedtak og  i likhet med Enerhaugen, skal dette området rives for å få plass til noe mer tidsriktig. Jernbanelinjene skal flyttes noen hundre meter og det vil i den forbindelse er det mange som har blitt og blir husløse. Nå er det 20 år siden vedtaket, – og noen ble flyttet for noen år siden, men andre som sagt har fått vite at også deres hus står for fall. Jeg tror det startet med at omtrent 20 hus ble berørt, mens i 2017 var antallet 87 og hvilket antall hus som forsvinner er jeg jammen ikke sikker på. Det jeg vet sikkert er at disse bildene er tydelig bevis på at hus forfaller når de ikke er bebodd. De første ble fraflyttet i 2012. Det vil si at disse bildene ikke gir et godt inntrykk av hvor fin bydelen var og er.

Jeg skriver ikke dette innlegget for å debattere saken, som i kombinasjon med riksvei 19, er en varm potet I Moss, men jeg gikk ut med kamera for å huske de veien jeg gikk for nesten femti år siden, da jeg gledet meg til å gå på besøk.

Jeg avsluttet også med et par lånte setninger fra sangen om Enerhaugen, men jeg har gjort om det siste.
Snart saneres et stykk gammel mossehistorie til fordel for noe mer tidsriktig!

Så får vi se da!

 

Tida har gått
Klokka har slått
For Nyquistbyen!

Petrine

Pst, jeg har bevisst valgt å legge ut bilder av ubebodde hus. Bydelen er også levende, –  og har en annen type sjarm enn tidens tann <3


Kjære, dagbok!
Du vet, at gjennom et langt yrkesliv så har jeg lært meg at rutiner kan gi trygghet og sikre at viktige ting blir ivaretatt. I dag her jeg erfart at vi jammen trenger det her på hjemmebane også.

Dere vet, Petrus pakket sekken sin i går. Han tok med en bamse, reinsdyret fra julenissen, Sau, toalettsaker, pysj og fotballdrakt som dagens antrekk. Vi, som hadde takket nei til fest, da vi skulle ha to gutter hjemme og ikke ordnet barnevakt til de, satt plutselig her hjemme alene. Den eldste dro nemlig med familie til Danmark. Så da hadde vi plutselig fri. Ingen fest, men fotball -Vm i stedet. Utfallet hadde vært litt annerledes med litt informasjonsflyt og planlegging.

Men, det var faktisk ikke gårsdagen det skulle handle om, det var dagen i dag. Da jeg våknet mye senere enn vanlig så startet jeg dagen med en kopp kaffe, deretter satt jeg på en vaskemaskin før jeg skrev et blogginnlegg og tok enda en kopp kaffe.

Tiden gikk og plutselig var det formiddag.

Det var da jeg kom på det! Jeg måtte spørre Petrinemannen om han hadde spist, for jeg hadde rett og slett glemt at det er helt normalt å spise frokost. Det hadde visstnok han også.

Så selv om det er deilig å la humla suse, så har rutinene en god misjon. De minner oss på at mat er en viktig  del av livet, – og passer på at vi får den i oss.

Ikke for det, da vi først kom på at vi ikke hadde spist så dro vi like godt ut og spiste en deilig lunsj.
Aldri så galt …..

 

Petrine :D


04 juni, 2018

Det er mandag

Det er mandag!

Det er mandag!
Den minner meg på at en ny uke er i anmarsj og at hverdagslivet går sin vante gang. Det er planlegging av treninger, kamper, avslutninger og tid til å slappe av. Dessuten så skal jeg til Oslo på en legesjekk. Det er jo alt dette som er livet! Det betyr at dagene skal leves og ikke stresses bort.

Det er mandag!
Dt betyr at jeg må planlegge uka.
For meg er det veldig viktig, for jeg har i en periode kjent litt på tilbakefall. For å forebygge dette må jeg gjøre tre ting:
1) ta signalene på alvor,
2) lage en oversikt over uka
3) huske å putte inn egentid i timeplanen.

Det er mandag!
Jeg gleder meg til sol, til fotballkamper, til å være på jobb, til å gå tur og til å lufte kamera.

Det er mandag, jeg ønsker resten av uka velkommen
Jeg er forberedt !

  • og gleder meg, – god uke !

Petrine
#Møkkamandag


17. mai så spilles det marsj og fanfarer gjennom det ganske land. Det marsjeres i gater og spilles ved gamlehjem. Det er innmarsjer og nasjonalsanger. Det er mange musikanter som kler på seg uniformen, eller som pakker frem instrumentet, for å skape stemning i løpet av nasjonaldagen vår.

Jeg er de evig takknemlig!

Det er sikkert ikke mange av dere som vet det, men jeg har spilt i korp. Gjennom barndom og ungdom så var jeg en av de som gikk kilometer etter kilometer på 17. mai for å skape stemning, som lagde fanfare på Moss verft når båter skulle sjøsettes eller døpes og som var delaktig i runder på Melløs stadion under pauser i fotballkamper. Jeg spilte også i pausen for Djurgården, i gatene i Salzburg og på Rhinen. Det er et mikrostort knippe av opplevelser vi hadde etter å ha øvd gjennom hele vinteren. Vi var et stor korps og var vel omtrent 150 spillende medlemmer. Vi var en gjeng, vi var et team og vi var et korps. Vi var Jeløy skolekorps.

Hos meg så sitter korpsmusikken i blodet, – og på 17. mai så rykker det i marsjfoten. Jeg blir glad av stemningen som korpsmusikken skaper, men litt lei meg når jeg ser hvor få som spiler. Jeg vet ikke hva som har skjedd på veien, men interessen for korpsmusikk har synket i byen min. Når jeg ser på størrelsen på korpsene, så tror jeg at om vi slår sammen alle sammen, så blir de på størrelse på et av de vi hadde da «musikken» var en del av min hverdag. Den kraften som vi hadde når vi kom gjennom gatene har nok blitt svakere, men innsatsen fra de som spiller har ikke blitt mindre.

I dag, 18. mai, er det jeg som spiller en fanfare for alle de ildsjeler som holder  liv i korpsmusikken i Norge, for alle de musikanter son øver gjennom året og for alle de korps som får blodet til boble på 17. mai.

Gi meg et barnetog og korpsmusikk og jeg kan fortelle at jeg blir rørt!

Tusen takk!

– for musikk og stemning!

Petrine

( og kjenner du noen gryende musikanter så er det sikkert t korps i din nærhet som ønsker flere medlemmer )


 

Det var en trøtt gutt som gikk avgårde til skolen i morges. Langhelgen er over, – og dermed også muligheten til å sove lenge. I går våknet han først etter klokken ni, – og da oppleves det som brutalt å bli vekket tidlig for å bli dratt ut i hverdagen og sendes ut på skoleveien.

Det som var et lite høydepunkt i dag morges var at kleskoden var sommer, – noe som innebar en shorts, en t – skjorte og en hettegenser. Dessuten så puttet han en regnjakke i sekken i fare for at gårsdagens regnvær skulle komme i reprise. Jeg tenker at den er preventiv i seg selv, -og han var fornøyd med å være forberedt.

I det han trippet lett på skolevei, så konstanterte jeg at helgen var over. Den helgen som vi også hadde brukt til å forberede 17. mai. Petrus har vandret innendørs med de nesten ubrukte joggeskoene. De som enda ikke bærer preg av fotballsparking, sykling og klatring. De som enda ikke har fått lov til å være med på lek og moro, men som skal få gå noen kilometer den 17.
Petrus er en gutt av vår tid, hvor aktivitet, fart og bevegelse er dagligdags. Helidgvis så velger han det fremfor digitale spill og aktiviteter. Nå sier jeg ikke at han ikke spiller eller er på Youtube, men det skjer faktisk ikke hver uke en gang her. Det er jo jeg glad for: Jeg, som har tro på at kroppsbeherskelse og god fysisk helse er bra for å danne et godt selvbilde, oppleve mestring og opprettholde god psykisk helse.

Denne gutten, som liker å være i farta, han skal spille fotballkamp i morgen. Det vil si at vi skal heie på laget hans. Det er en hyggelig liten time som går med til å se på barnas glede og engasjement. Det skal jeg etter at jeg har hatt en hel dag ute på Hvaler. Slik været er nå, så vil jeg tro at det blir en god arbeidsdag med aktiviteter i fjæra. Apropos fjæra, vi har vært på stranden og badet både i går og i dag. Deilig

Før jeg avslutter dagens lille sttuasrapport, så vil jeg jammen legge ut en hilsen fra Petter Stordalen. Han fikk meg til å glede meg over denne «møkkamandagen»

TGIM

MAAANDAG🌞🙏! Alt ligger til rette for en fantastisk start på uka😎Hopp om bord på mandagstoget og nyt turen🚉🤗

Publisert av Petter A. Stordalen 14. mai 2018

HA en glad fortsettelse på uka :D

 


12 mai, 2018

Det bare skjedde

Plutselig skjedde det!
Det ble vår.

Snøen som vi koste oss med forsvant. dessverre så har smeltingen for noen skapt mer hodebry for mange. Dog ikke for oss!
Det er vår!

De største forandringene her hjemme er at hockeyskøytene er byttet ut med fotballsko. De varme jakkene henger mer i ro på knaggen enn for noen uker siden. Shorts og T – skjorter har fått seg en omgang i vaskemaskinen og har funnet veien til et skap hvor det enda finnes vintertøy.
Det er vår!

På trærne har det kommet en vakker grønnfarge og noen rakler.
Det har resultert i at et par av den maskuline delen av familien har kløende øyne og rennende nese.
Det er vår!

Jeg setter så pris på våren og alt det som ligger på en måte foran oss,
– sommeren, sola, ferien og ikke minst det å få satt hagemøbler på plass igjen.
Her venter vi på en maler, – og har ryddet alt unna. Jeg håper at han er ferdig før sommeren er over!

Da april gikk over i mai, så hadde vi en samtale om denne måneden. Mai har et allsidig innslag av annerledesdager.
Jeg kom til at med nasjonaldager, arbeidernes dag, frigjøringsdager og pinsedager så er det mer enn nok å holde styr på.
Jeg måtte sjekke ut hva Petrus visste,  – og han hadde en viss oversikt. Det viste han i denne oppsummeringen med meg :

Vet du hvorfor vi markerer 1. mai?
– Ja, det er dagen til dem som jobber
– Vet du hvorfor vi går i tog 1. mai ?
– Ja, vi trener til 17. mai
-Hva vet du om 17. mai ?
– Det er Norges bursdag
– Hva fikk vi på 17. mai?
– kake 🍰 🇳🇴

Jeg håper at du har hatt gode dager i den perioden jeg har vært fraværende fra bloggen.
Dessuten så ønsker jeg at du nyter resten av mai, og husker på at det passer alltid med kake, uansett anledning.

Sees snart
Petrine


Hallo og god søndag !

Akkurat nå sitter jeg fast i sofaen, og gutta er på vei til trening med minstemann. Sola som jeg venter på er litt sent ute og jeg skal bruke dette innlegget til å synes bittelittegrann synd på meg selv.

I går så skulle jeg først hjelpe til  med å rydde på et bruktmarked i byen her og deretter  skulle jeg på jubileumsfest til ei venninne som rundet år.

Da jeg var i ferd med å gå ut av døra kjente jeg at at det var kaldere enn jeg trodde. Jeg måtte stikke opp etter litt varmere klær. Jeg kom meg raskt opp trappa, men jeg kom desto raskere ned. BANG!

Vi har 12 trappetrinn og de utgjør en ganske bratt trapp. Når du faller i den så

  • går det fort fra toppen og ned
  • rekker man ikke å ta seg for
  • husker man ikke hva som skjedde før man ligger nederst i trappa.
  • får kroppen  noen slag
  • har man ingen andre valg enn å vente på at man slutter å skli
  • gjør det innmari vondt
  •  kommer alle stormende til for å hjelpe, inklusiv hunden
  • er det vanskelig å reise seg igjen
  • føler man seg mørbanket og lurer på om man har brekt noen ben i kroppen
  •  var den første jeg ønsket meg  mamma. Det selv om jeg er voksen og det er mange år siden hun gikk bort.

Min store anbefaling er å gå sakte i trappa og holde deg på bena. Om du lurer påhvorfor, ta et blikk på lista: Der kan du også se at det er ingen som noen gang tar plassen til mamma <3

 

Ha en glad søndag, og jeg klarer meg fint om du skulle lure på det ..

Petrine

LagreLagre

LagreLagreLagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagreLagreLagre


20 mars, 2018

Det er helt magisk

Veien bukter seg gjennom landskapet
Det med snødekte trær
Mørket har pakker seg rundt strekningen.
Strålene fra busslyktene lyser opp veien og alt det eventyrlige som vi ser foran oss.

Det er da han sier det:

» Mamma,- dette er magisk. Det er nesten som et eventyr, bare det er fakta.»

Jeg lener meg tilbake i setet, – og vet at gutten vår rett.
Det å være nåla i høystakken og få oppleve dette er helt magisk.
Jeg gleder meg til dagene som kommer

Det var dag 1 i #reimakidventure og ikke ante vi da at eventyret skulle overgå alt …

Det var helt magisk og likevel fakta !!

 

Petrine

Skjekk emneknaggene #reimakid #Reimakidventure #Millionhoursofjoy på Instagram og følg med her  i dagene fremover.
Jeg skal dele høydepunkt med dere fra denne flotte turen som vi vant.
Forsøkte å blogge i Finland, men fikk ikke appen til å virke.
Fra i dag skal dere få en smakebit i ny og ne.


Page 1 of 1312345...10...Last »