Uncategorized


26 november, 2017

Uka som var

Vipps var det søndag igjen, – og jeg ser kjapt tilbake på uka som gikk.

Ukas hyggeligste Jeg var i Oslo med jobben, hvor vi spiste god middag og så The book of Mormons. En fin ettermiddag og kveld,

Ukas mest spinnville. Jeg sier ikke mer enn Black Friday. Dagen som startet i Usa for at enkelte kjøpmenn skulle snu de røde tallene i regnskapet til sorte, før årets regnskap skulle legges frem. Man samlet sammen det man hadde og solgte det billig i håp om å få inn det som skulle til får å få positive tall. Men, det er et konsept som har vokst seg større enn himmelen, og for meg som bor i nærheten av det kjøpesenteret som innførte begrepet til Norge, synes det er spinnvilt at folk oppfører seg som gribber for å få tak i et klesplagg eller tre til en meget gunstig pris. Nå skal jeg ikke kimse av salg, men på videoen jeg så i lokalavisa, minner mer om en krig, – eller at det var verdens siste matbit som ble servert. Synd, men jeg får dessverre ikke delt videoen,  Jeg fant en video i en annen avis, 

Ukas overraskende. Det har seg sånn at det er ikke bare i de norske skoger at det sniker ulv rundt, – de plasserer seg på melkekartonger også. Den har tatt seg en plass og deler av befolkningen hjelper den med å ule. Uuuhhh, det er en ulv på på frokostbordet vårt! ! Nå skal jeg innrømme at jeg ikke er sikker på at jeg hadde lagt merke til ulven og langt mindre forstått at det var haselering med bønder, men at en tegnet ulv kan få storm i vannglasset var for meg overraskende.

Ukas påminner. Da jeg leste dette så fikk jeg en påminnelse om at jeg skulle vise de jeg satt pris på at jeg faktisk gjør det. En dag kan det faktisk være for sent.

Ukas kjedeligste: Petrus hadde gledet seg til åvære med på hockeycup i helgen, – og brukte lørdagskvelden til  å sparke fotball foran huset. Der står det en stolpe som han klarte å sparke til. Nå er benet høyt, rekvisisjon til røngten på kjøkkenbordet og en julefilm på tven. . Det var trist for gutten at han ikke fikk vært med, – og vi krysser fingrene for at tåen og forfoten bare er forslått og at han får med seg fortsettelsen på sesongen.

Ukas inspirerende: som mange av dere vet så er jeg med i et bloggnettverk, og denne uken så har noen ildsjeler laget en side som presenterer de bloggene som er med. DU finner den her :D

Ukens torsdag: Jeg sov, sov og sov. Jeg betalte tilbake Osloturen.

Ukens kjøp: I fjor kastet jeg støvlettene mine for at jeg ikke skulle bruke de et år til. De var nemlig slitne. Derfor stakk jeg innom en skobutikk her på øye på fredag. Der fant jeg noen nye, – og ved kassa fikk jeg rabatt fordi det var den svarte fredagen som det var. Til tross for at jeg var den eneste i butikken, at jeg ikke var ute etter supertilbud så takket jeg avslaget velkommen. Og støvlene tror jeg er varme og gode. Det er lammeskinn inne i de.

Ukens feil: Jeg strikker julegaver og om du får to høyrevotter av meg, så er tanken god, de er strikket med omtanke og alt bygger på et ukonsentrert øyeblikk .

Søndagens plan. Finne frem en eske med adventsting, slik at jeg kan få hengt opp en kalender til pjokken her.

Hvordan ble din uke?

Petrine

 


barnehage

» Blikk for barn» har de siste årene forsket på hvordan det er å være barn i de norske barnehagene. Og, de har blitt overrasket over hvor lang tid de minste barna er ute i barnehagen, – og rapporten sier noe om de aller minste barna ofte blir satt til å leke i sandkassen eller blir dyttet i en huske i den tiden de er utendørs. Dette gjelder også vinterstid.

Jeg hørte et intervju med en av de som har undersøkt kårene til barnehagebarna i går, – og hun nevnte videre at vi foreldre også hadde et ønske om at barna våre skulle være ute hver eneste dag. Og, at vi klappet ekstra mye om våre arvtakere fikk være med på tur.

Jeg må innrømme at jeg er en av de mammaene som har vært glad om gutten min har fått lov til å være ute litt hver dag. Men, har heller ikke sett det som et problem om personalet valgte å bli inne. Han nærmet seg to år da han startet i barnehagen og han kunne gå. De små bena skulle også bære han gjennom vinterkledde dager.

Faktisk en favorittdress, fordi den var tynn. lett, hadde ullefor og god passform

Det krevde en systematikk da jeg skulle handle inn vinterklær til poden. Jeg var kresen på hva gutten min skulle ha. Nå tenkte jeg ikke på hvilket merke plaggene hadde, men han skulle ha den  dressen som hadde lav vekt og som hadde god passform, de støvlene som veide minst og klær strikket av de tynneste garnet. Alt skulle puste og hjelpe til å holde han passe varm og tørr. Jeg hadde mange års påkledning av barn på baken, og jeg vet at for trang passform, for tykke klær under dressen og for tunge støvler gjør at det er vanskelig å leke ute.

(Tenk deg å bli polstret i litt små klær, du får verken til å bøye deg, hoppe rundt eller ha følelsen av å være fri)

Jeg mener også at store votter hemmer muligheten til å gripe etter ting. og jeg holder en knapp på hjemmestrikkede votter med en liten vindvott på utsiden,. Dessuten var jeg glad i votter med et tynt lag ullfor, med en god passform. De var av merket Troll, men jeg har ikke sett de siden den gang. Så poden hadde et godt grunnlag for å være i bevegelse, noe han gjerne var.

Med en liten avsporing fra påkledning så kan jeg fortelle at Petrus gikk i en barnehage hvor det var dyrestell og de hadde litt arbeid med de i løpet av dagen, – og han var en av de som elsket å måke møkk. Derfor er jeg ikke redd for at han satt mye i ro. Dessuten, om han var på tur, så var det gjerne i skogen over gjerdet, noe som heller ikke førte til passivitet. En annen faktor, som krevde litt ekstra tid, var at så fort Petrus begynte å gå rundt med gå vogn, og da han gikk for egen maskin, så lot vi han gå selv. Vi brukte lite vogn, vi lot han gå selv på tur ( hadde bæremeis med ) og det var ikke han som ble bært inn eller ut gjennom porten av barnehagen. Det var et bevisst valg fra oss som er foreldre,  – og jeg håper at det har ført til at han er i farta og bruker kroppen sin. Nå sier ikke jeg at man ikke bruker kroppen sin om man bruker vogn til barna, bærer de eller ikke har tid til å vente på de, men vi mente at det var bra for vår gutt at han lærte seg til at han har en kropp med mange flotte egenskaper og at han kan bruke de. Fordi jeg tror på at bevegelse avler bevegelse, – på samme måte som jeg tror søvn avler søvn.

Tilbake til at man kan se at små barn i barnehagen beveger seg for lite ute. Jeg tror det er en sammensatt problemstilling. Det handler både om påkledning, – hvor jeg tror på lette, litt tynne plagg av riktig materiale, feks ull, om at personalet er bevisst og at de har en plan for tiden som gjør at barna får hjelp til å være i bevegelse og om barnets evne til å bruke kroppen sin. Heldigvis så er det slik at vi som foreldre kan ta ansvar for minst to av disse punktene, –  og påvirke det tredje ved å ha gode samtaler med barnhagen. For hva vet vi om hva som skjer når barna er ute, hvem som er ute til ulike tider og hvordan de prioriterer utetid på dager hvor gradestokken har blå tall og når værgudene sender ruskevær til vårt lille land i nord?

Jeg ser fortsatt på uterommet som en viktig arena for bevegelse, som et areal for allsidig lek og som et supplement til  det som skjer innenfor barnehagens vegger. Jeg ønsker likevel rapporten velkommen, – for barna trenger bevisste omsorgspersoner rundt seg,  – voksne som legger til rette for trivsel og utvikling, som tar ansvar for søvn, kosthold, kos, lek og alt annet som fører til at barn har det best mulig.

De voksne som har ansvaret er oss, foreldre, med de ansatte i ulike institusjoner som støttespillere!

Her hadde nok barnevadere vært på sin plass :D

Har du små barn , og hvor bevisst er du hva slags klær det får på seg for utebruk?

Petrine

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre


21 november, 2017

Julegavetips fra meg til deg

Annonse

Som jeg har nevnt tidligere så har jeg et mål om å bli ferdig meg julegaver før november er over. Det er for at jeg i desember skal ha tid til å lage julegleder og nissestreker eller til å gå på juleavslutninger, pakke gaver, skive ønskeliste og la Elf finne på nye ting hver eneste dag. Men, på lista er det fortsatt noen som må krysses ut, og for å få gavene rett i hus så vurderer jeg å kjøpe de på nett. Hvordan er det med deg, – kan du også like at gavene er et tastetrykk unna?

 

Jeg har tittet gjennom sidene til BGA fotobutikk og da jeg så de solgte film til polaroid kamera, så bestemte jeg meg for å klikke hjem det. Jeg vet ikke om  jeg fortalt dere om at jeg har et polaroidkamera, et som vi morer oss med i festlige anledninger, som Petrus kan stikke av med og tømme for film og som er redningen når vi trenger bilder til en vennedagbok. Vi er glad i det lille kameraet vi har, – og har med spenning ventet på å se hvordan bildet som dukker frem på pappbiten blir. Hadde det ikke vært for at jeg hadde et slikt, til moro og spontan glede, så hadde det stått på ønskelista mi. Gi det til noen som vil ta vare på det morsomme i øyeblikket.

 

 

Jeg klikket meg videre og kom på at jeg pleide å gi et lite fotoalbum med fotominner fra det siste året til bestemoren min. Hun bodde langt unna og synes det var gøy å følge med. De siste årene pappa levde så var det også bilder han ønsket seg. Han kom seg ikke ut, og holdt oversikt over vår verden ved å få glimt av det som jeg hadde klikket inn på minnekortet. Som note to myself er at jeg trenger å få noen bilder ut av harddisken og over i album. Neste års prosjekt !!!

 

Det jeg personlig falt for var nok de flotte plakatene og lerretene med ferdigprodusert print.  Alle bildene i dette innlegget er fra fotobutikken. Jeg synes du skal klikke deg inn for å se om du finner din favoritt. Jeg fant mange.

På tampen av innlegget så kan jeg fortelle at du har leveransen omtrent tre dager etter bestilling. Legger du inn din ordre før klokken 1300 så blir pakken sendt samme dag. Det kan jeg like, spesielt i disse førjulstider hvor gaver skal videre.

 

Petrine

LagreLagre

LagreLagreLagreLagre

LagreLagreLagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre


 

Annonse


I dag har jeg brukt dagen på å forberede hva jeg skal gjøre frem mot jul. Jeg har skrevet lister, pakket inn de gavene som er i hus og funnet ut at jeg trenger litt til både adventstiden og julen som kommer. Jeg manglet pakkelapper, gaveposer og gjerne noe som kan få Petrus til å lage gaver. Vi pleier å ha et lite juleverksted før jul, hvor Petrus produserer gaver som han gir bort. Vi trives med det. 

Personlig er jeg ikke like god på å løpe rundt i butikker, og  jeg har kommet til at å handle på nettet er et godt alternativ. Jeg fant frem til partyking.no. Der søkte jeg opp jul og det dukket opp både praktiske og morsomme ting som kan brukes i tiden fremover. Jeg fant cellofanposer til årets karameller, servietter som minnet meg om en julefilm, det jeg trenger for å få fine pakker til jul og ikke minst en tusj som fungerer godt til å tegne på porselen eller glass. Petrus har med hell tegnet krus og små skåler som han har gitt bort ( og som mammaen har gjemt unna ) med slike penner. De kan jeg gå god for. Både pennene og de bruksvennlige gavene som krus er.

Partyking har alt du trenger og alt du ikke viste at du trengte for å arrangere festligheter. Det er genialt at du finner det på et sted. Det være seg om du leter etter utstyr til karnevalet, til temafesten eller til bursdagen. Selv falt jeg for at jeg i  disse førjulstider kunne  trykke meg inn på julegavetips til de jeg kjenner. Det er organisert ut fra alder eller ut fra hva slags relasjon man har til den enkelte. Det er like enkelt å finne ting trenger til andre morsomme anledninger, – og selv jeg finner lett frem på siden.

Sist, men ikke minst så hadde de adventskalendere med sjokolade! Det kunne jeg finne på å gi til de rundt meg før nedtellingen starter, slik at de får en liten kos hver dag i desember.

 

Har du handlet på eller hørt om Partyking før ?

 

Petrine

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre


I forrige uke så kjørte jeg forbi et hus, hvor det var pyntet til jul.
Der sto det et juletre og lyste opp, – og jeg trodde ikke det jeg så. Jeg har nemlig vokst opp med at juletreet skal opp den lille julaften, hvor det å vente på treet og gavene gjør at følelsene har boblet i kroppen. Det har vært en viktig del av tradisjonen. Og akkurat til jul er tradisjoner viktige. Derfor ble jeg forundret da jeg tittet inn gjennom vinduet jeg kjørte forbi, til tross for at det har vært jul i butikkene i lange tider så måtte jeg se på datoen. Jeg pustet lettet ut fordi vi enda skriver november. Det er nemlig så mange ting jeg vil rekke før vi skriver 3. desember.  Etter den dagen så skal det bare være kos og hygge ( og en trillion med juleavslutninger med beskjeden:  Husk å ta med kake, kaffe og småpenger til lodd )

 

Her er noe av det jeg har lyst til å ha i boks før vi tenner det første lyset:

  • Jeg har planer om å ta julebilde av minstemann og få trykt opp julekort. Ha, ha jeg har forsøkt å få minsten med på fotografering, men vi har ikke fått til det. Neste helg, kanskje. Det er så mørk etter vi er ferdige med jobb og skole de andre dagene
  • Jeg har noen ting jeg skal strikke ferdig ( og likevel så kjøpte jeg garn til denne genseren til Petrus i dag. Det var noe ved gutten her som minnet meg om pjokken vår, og dermed var et nytt prosjekt i hus. Men først det jeg har på planen )
  • Petrus har en plan om å lage Empire State Building som pepperkakehus. Jeg har satt 16 åringen på tegnejobben, så får vi se om vi klarer utfordringen sammen. Så å bake pepperkakehus
  • Skrive ønskeliste. Jepp, jeg har det enda :D Selv om det er vanskelig å få ting på den.
  • Lage en oversikt over hva Elf skal gjøre de ulike dagene i desember: Det vil si en liste over hva vi skal gjøre også. Noen ganger kan jo Elf komme med noen hint om morgenen.
  • Handle alle julegavene, eller de som ikke er ferskvarer. Til noen er en matkasse et hyggelig alternativ.
  • Samle alle de gamle julefavorittene på min egen spilleliste på Spotify
  • Ta julebilder til desemberinnlegg til bloggen
  • Dra ut i skogen og lage dørkrans av gran
  • Gjøre ferdig to ferdigstrikka nisseluer. De trenger å få festet trådene, få på seg dusk og ta seg en tur i vaskemaskinen. Nisseluer hører ti i adventstiden
  • Lese boken jeg fikk av ei venninne for mange år siden. Den heter juleskrinet og jeg leser den hvert eneste år.
  • Finne frem julebøker, julefilmer og musikk. Vi lever jo som levninger fra retrotiden og musikken kommer også fra vinyl
  • Dra på teatertur med jobben. Vi skal se boken om Mormonerne. Det gledes

Det var litt av det jeg har planer om å få unna i løpet av denne måneden. Så får vi se da, om vi bare kan konsentrere oss om å bake, lese bøker, se film og ta det med ro i desember.

Nyt kvelden!

Petrine

 

 

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre


10 november, 2017

Akkurat nå

Akkurat nå har jeg tenkt til å gi dere en mikrostor situasjonsrapport

Akkurat nå
– har jeg tent stearinlys og krabbet opp i sofaen
– har jeg bakt og pyntet sjokoladekake til helgens hockeyturnering
– hører jeg at regnet trommer mot terrassebordene
– tenker jeg at jeg skal bake horn med ost og skinke til neste måltid
– oppsummerer jeg dagens foredrag om mobbing i hodet, jeg tenker i gjennom det
– kjenner jeg at øyenlokkene er i ferd med å lukke seg, jeg trenger en høneblund.

Det skal jeg jammen ta før jeg baker deilige horn til gutta og meg .

Ha fortsatt en god fredag

Petrine



 

Gamle ord om igjen

Min barndom på 60 – og 70 – tallet hadde andre verdier og annet syn på barn enn vi har i dag. Jeg opplevde å vokse opp i et nybygd boligområde som rommet mange arbeiderfamilier innenfor betongveggene. Det var nok ikke overflod av penger og materielle goder, men jeg kan aldri huske at jeg manglet noe eller at vi hadde dårlig råd. Vi var ikke blant de første som hadde tv, men vi hadde ski, akebrett, fiskeutstyr, båt og tid til å gjøre ting sammen. Jeg vokste opp i et hjem hvor vi var ute i naturen mange dager og helger i løpet av et år, og hvor jeg ikke kan huske annet enn sol på sommeren, snø på vinteren og flust av bær i skogen på høsten. Utenfor husveggene yret det av andre barn. Det var alltid mange å leke med! Innenfor vinduene var det alltid foreldre hjemme. De lot oss leke fritt, men blandet seg inn når det var nødvendig. Mitt barndomsparadis var nok mest av alt utendørs, på stranden, i skogen, på fjellet, på veien og ikke minst på den store gressplenen hvor vi lekte oss igjennom barndommen. Vi sanket materiale til hytte og bygde de uten kyndig veiledning, vi klatret i fjell, hoppet paradis, kranglet, lekte og ble venner igjen.

Det går nesten et halvt århundre før jeg skal få oppdra en liten gutt. Han som jeg ventet alt for lenge på. To streker dukket opp på testen etter at jeg hadde kastet det snøret som håpet hang på. Jeg hadde gitt opp tanken og sørget meg gjennom tapet over å ikke få bli mor. Det handlet om tilfeldigheter, om storken som ikke kom og om at kroppen min ikke holdt på fosteret når det først hadde tatt seg en liten plass i magen min. Det var med skrekkslagenfryd jeg konstaterte at jeg var gravid på nytt. Det i en alder hvor prognosene for at det kan gå galt var store. Både pappaen og jeg håpet at vi skulle få møte verdens beste gave om knappe ni måneder, en gave som viste seg å være Lykkens sønn.

Jeg skal oppdra et barn i en annerledes verden, hvor man organiserer bort en del av familielivet. Barnet går på babysvømming, er med på mors fitness og på babysang lenge før barnehagen overtar ansvaret for offentlig oppdragelse. Det er satt rammer rundt barnets frihet gjennom offentlig barnepass og organisert fritid, noe som gjør meg skeptisk. Jeg tror barn gjennom en fullsatt timeplan kan miste erfaring og opplevelser som jeg vil gi min lille gutt. Jeg, som mamma, har nemlig et ønske om at barnet mitt skal få tid nok til å kjede seg, få mulighet til å møte uventede oppgaver og til å være spontant aktiv sammen sine venner, slik at han blir kreativ, selvstendig og problemløsende gutt som kan trives i sitt eget selskap. Det med trygge voksne som støtte.

Jeg rakk et langt og inspirerende yrkesliv som barnløs. Egoisten i meg og det faktum at nærmiljøet er tomt for barn på dagtid førte til at vi valgte barnehage til gutten vår. Gutten trives der, hvor han har venner, er sosial i lek og har gode voksne rundt seg. Vi har tro på at gode barnehager er et godt supplement til hjemmet, men vi har en bevissthet i forhold til at barndommen også skal romme tid sammen med familien. Vi har øremerket ettermiddagene og kveldene til å være hjemme og i nærmiljøet. I tillegg har vi begge valgt å arbeide redusert for å være med gutten som farger dagene våre glade.

Den gang da vi var små var det Barne-tv hver tirsdag. Det er en forvirrende jobb å skulle veilede vår lille pode i en jungel av muligheter og i et hav av informasjon. Nå er sannheter og uvirkeligheten bare et tastetrykk unna, og vår jobb er å finne det kartet som gir et godt bilde av den digitaliserte verden. Vi vil jo at han skal være kompetent både der og ikke minst sosialt sammen med sine venner. Hadde jeg blitt fortalt at barndommen skulle forandres fra å være hjemme med venner i aktiv utelek det meste av dagen og året til en verden hvor barndommen er institusjonalisert og digitalisert så hadde jeg trodd det var science fiction. Jeg har hengt med så langt, og vet det er virklighet.
Uvirkelig nok. Like uvirkelig som at jeg ble mor til verdens vakreste under!
Jeg er takknemlig for at verden går fremover og at jeg må holde meg ung med den.
Det er jeg programforpliktet til!

Gutten min fortjener det!

Jeg minner om at dere kan være med på trekningen om boken Mammarådet her. Den belyser også mammarollen anno 2014

Petrine

LagreLagre

LagreLagre


Noen ganger så ramler barndomsminner innover meg. De bare kommer fra minnelageret og dukker opp i hodet som om det skal være dagligdags at jeg tenker på de. På vei til høstferie dukket et slikt opp. Det tok plass i hodet mitt, fant frem hendelser og laget bilder. Jeg så det hele klart for meg. Dette handlet om at vi pleide å stoppe på historiske steder da vi var på vei til Trysil. Det var den gangen veien gikk innom alle småsteder, hvor vi stoppet i utallige lyskryss i Oslo og da vi kom 6 mil av gårde på en time. Det er, som du sikkert forstår, lenge siden.  Og alle slike små stopp var av det gode.  – og det rare er at jeg husker historiene bak disse stoppene enda.

Dette minnet dukket opp da vi nærmet oss Elverum, og vipps så hadde jeg kjørt innom minnessteinen ved Midtskogen. Om vi stiller tiden tilbake til 10. april i 1940, så var det ikke like fredfult rundt stenen som da vi var innom. Da møttes nemlig tyske og norske soldater i kamp. Målet fra tyskernes side var nemlig å ta kong Haakon VII og regjeringen. Det endte med at de tyske trakk seg tilbake.

I 2017.der  på Midtskogen leste vi opp navnene til de som deltok, så på bilder og leste tekst og klatret litt på steinen som tår deg som et monument fra tidligere dager.

Da vi først var inne på historien, så valgte vi å stoppe i Kongesparken i Nybergsund, eller ved «Sundet», som jeg er vant til at stedet blir kalt. Der unngikk nemlig den samme gjengen med mennekser, konge og regjering, å bli bombet der de løp gjennom skogen ved et område ved Nybergsund turistforening, der de hadde spist middag. Dette området kalles i dag Kongeparken og har statuer av de to forgående kongene våre. Både Olav og Haakon har statuer av hodene sine stående der.

Den siste delen av historien er koblet til byen vår, Moss og til Norges lover. Her kommer et lite bildedryss fra Eidsvollbygningen.

 

 

Det var årets mobile historietime, – og Petrus gjenfortalte om de ulike stedene i dag, så han har i alle fall fått med seg noe.

Er dere flinke til å formidle historie til barna deres?

Petrine


08 oktober, 2017

Bilder fra høstferien 1

Klatreparken speiler seg i vannet

Trysil er for meg de tre f – er, – Farmor, ferie og familie.
Det var til Trysil vi reiste når vi hadde ferie, – dit og.
Det var i Trysil jeg kjempet mot mygg og knott.
Det var i Trysil jeg lekte med fetterne, gikk på ski og brukte sparkestøtting på skara´n
Det var i Trysil jeg ( ikke alene da ) tok oppvaskmiddel fra tanta min ( og blandet i vann for at det ikke skulle synes )
Det var i Trysil jeg fanget fisk gjennom en vinflaske med en avkuttet bunn
Det var i Trysil jeg så lynet komme inn gjennom stikket og følge ledningene bortetter veggen
Det var i Trysil jeg hadde store deler av barndommen min.
Det er også i Trysil jeg føler meg ganske så hjemme.

 

Petrus har ikke det samme forholdet til Trysil som meg,
men vi er enige om at det er kjekt sted å være.
Og når jeg spør han om hva som er best med den lille bygda hvor pappaen min vokste opp,
så svarer han: «Det er vanskelig å svare på, alt er så fint!»
En ting er sikkert, – Trysil er for oss som liker å være i farta.
Jeg deler gjerne noen bilder og kommer tilbake med flere rapporter snart

Petrine


( Dette innlegget er skrevet og lagt ut på den gamle bloggen for to år siden, meg jeg reposter det her. Det er like aktuelt å støtte opp om forsking på kreft, barnekreft og ikke minst rosa sløyfe aksjonen. Altså , gamle ord om igjen )

Jeg fikk en mail i innboksen min i dag. Den inneholdt en link til en film. Den handlet om en mamma, en pappa, en datter og viser noen av gjengen rundt henne. Filmen fikk meg til å gråte så snørr og tårer rant, – og den fikk meg til å tenke på deg.

Det er så rart at det er over tredve år siden jeg ble kjent med deg. Dere kom flyttende, vi tok kontakt og har mer eller mindre opprettholdt den siden. Jeg er glad for bekjentskapet. Det er morsomt å tenke tilbake til alt vi opplevde sammen. Jeg husker at jeg leste bøker for dere på kvelden om jeg var barnevakt, – og at jeg ikke klarte å slutte da jeg leste :»EN fredag i Finnvik!» fordi jeg måtte nemlig se hvordan det gikk. Jeg var nesten voksen og du var barn. Jeg kan ikke huske slutten i dag, men jeg har en formening om at det var en grei avslutning.

Når jeg blar i minnebøkene så ser jeg at vi var på fjellet, vi var på stranden, i bursdager og vi hjalp dere med flyttelasset da dere flyttet langt avgårde. Det var kjekt for selv om dere plutselig bodde i et annet land, så hadde vi et bilde av hvordan dere hadde det. Dere var viktige for oss, – og jeg husker at jeg jobbet med ordene som mammaen din brukte da hun fortalte om flyttingen. Hun sa: «Slik er livet, man blir kjent, veiene krysses og så går vi videre. Noen holder vi kontakten med og andre var en del av livet der og da. Jeg håper vi holder kontakten.» Hun hadde rett og jeg har tenkt på de mange ganger da jeg har vært på reise og sagt ha det til folk vi har brukt tid med der og da.

Siden den gang har det rent mye vann i elven. Du ble mamma til to flotte barn, du fikk deg utdannelse og en jobb du trivdes i og du startet livet ditt som voksen.

Vi traff hverandre for noen år siden. Du minnet meg på at du hadde vært så glad for at jeg hadde skaffet deg billetter til en Carolakonsert. De billettene hadde jeg helt glemt. Jeg hadde tatt kontakt med avisa. Den gang så skrev man kort eller brev og jeg hadde sendt en hilsen avgårde. Der hadde jeg fortalt at du hadde en stor drøm. Det var å treffe idolet, Carola, men at sparepengene dine ikke rakk til. Du fikk billetten av avisa, du fikk et ønske oppfylt og selv som voksen satt du stor pris på det. Jeg husker at jeg kjørte og hentet deg.

Vi har snakket om minner, du og jeg. Vi lo av bilen vår som måtte dyttes i gang, av sodastreemmaskinen vi hadde (psst de er på vei tilbake på markedet) og at du var fasinert av en type bordgrill for innendørsbruk. Dessuten så var vi enige som at det var morsomt at vi viste » 8mm» tegnefilmer i bursdagene dine. Og enda mer morsomt var det å se de baklengs, – for da ble historien en annen.

 

Lånt fra Hegeprosjektet her

Vet du jeg hadde så inderlig sett at din historie ble en annen.  Jeg hadde satt pris på å kunne få innfridd et annet ønske på vegne av deg. Det hadde vært så deilig å svinge en tryllestav som kunne gjøre deg fri for sykdom, kunne be en bønn som ga deg muligheten å følge dine barn videre i verden og jeg hadde gjerne sett et under skje slik at du slapp å lage minnekasser til dine små etterkommere.

Du ble nemlig syk, du fikk brystkreft!

Du fikk behandling og levde håpefullt videre. Tappert og full av livsvilje så sto du på. Du fortalte at sykdommen hadde forandret innstillingen din til livet. Du ble mindre kritisk og blåste etterhvert av bagateller,! Du var mer aktivt tilstede og satt pris på alt som handlet om de du var glad i. Det var nettopp samspillet med de menneskene du elsket som som ble det viktigste, – og derfor prioriterte du å bruke tiden på de. Du gjorde det, – så lenge du kunne.

Du fikk tilbakefall med spredning og du levde en lang stund på «lånt» tid.

Vet du, da jeg fikk mailen i dag. Da jeg trykket på linken som tok meg til filmen. Til den filmen som handlet om en mamma, om en jente, om en pappa og en familie som også har blitt rammet av brystkreft. Da gråt jeg, masse.

Jeg gråt for deg, for barna dine, for foreldrene dine og for alle andre rundt deg,

Jeg gråt for alle kampene du sto i og for sorgen og savnet dine sitter igjen med. Heldigvis sammen med gode minner

Jeg gråt for at et ungt vakkert hjerte sluttet å slå.

Ditt! <3 

Jeg gråt for alle de som har sett sine kjære tape kampen, – de jeg kjenner og de jeg ikke kjenner.

Jeg gråt for alle de som sto i kampen og vant. Heldigvis, de finnes også i hopetall. Jeg kjenner heldigvis mange!

Jeg gråt også for de som var med i filmen, for Ida Helene, Solveig, mannen hennes og alle andre som står midt i en kamp for livet. Jeg ber fortsatt om mirakler, om medisinske løsninger og har håp.

Håp om at forskning vil nå frem og løsningene vil dukke opp.

Jeg gråt for alle de som er i en situasjon som Ida i filmen, for alle som kjemper sin livs kamp, for de som er heiagjeng og medrammet og jeg gråt på grunn av min egen redsel.

Når jeg tar tankene om sykdom innover meg så blir jeg livredd og superegoistisk.

Filmen fikk meg til å tenke på at mammaen i denne filmen også var opptatt av å skape minner. Hun prioriterte tid med flokken sin og det hun skulle gjøre resten av livet.

Filmen fikk meg til å gråte, til å føle omsorg for den vakre lille jenta, til å glede meg over egne gamle minner, til å tenke at det må finnes håp og ikke minst til å tenke på deg. Jeg er glad for minnene, jeg var glad for deg og som sagt så skulle jeg ønske at slutten var litt mer lik eventyrene.

Filmen fikk meg også til å lage pannekaker og hjemmelaget tomatsuppe til middag.

Bare fordi de elsker det, Petrinemannen og Petrus.

Om du vil se filmen så finner du den her. Den er vakker <3

Klem !

Ta vare på dagen i dag!

Petrine

Det er mange måter å støtte opp under rosa sløyfeaksjonen,
– en hyggelig variant er å spise salat på Jordbærpinkene sammen med enn venn, de gir en tier  til rosa sløyfe aksjonen.
Andre varianter er å løpe rosa sløyfe løpet, kjøpe rosa sløyfe ting eller gi penger til rosa sløyfe,
vippse penger til barnekreftsaken til 2160
eller kjøpe bilde av Hegeprosjektet.
Da støtter du kreftforsking generelt,
– og det er ikke knyttet til brystkreft spesielt .

 

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre


Page 3 of 1312345...10...Last »