Uncategorized


05 juni, 2016

Å oppsummere uke 22

DSC_8004

Da er vi allerede i juni, og de siste dagene smaker så mye av sommer som det er mulig for meg. Jeg elsker varme dager som er fylt med sol, – og selv om jeg holdt på å koke bort da jeg var sensor for elever som hadde det like varmt, så er jeg glad for dager hvor vi kan være ute, gå på stranden, ta kveldsbad og sitte på terrassen til sent. Den siste uken har gitt oss alt det.
For å være ærlig, så er jeg ikke like glad i stekende sol som jeg var før, så jeg har valgt parasoll eller skygge. Men, jeg liker sol og varme alikevel.

Refsnes på Jeløya

Ukens innspurt
Om jeg skal oppsummere denne uken så burde jeg vel egentlig ha en bunke skolebøker plassert, med tanke på og omsorg for de som har vært oppe denne uka og skal opp til eksamen den neste. De jeg heier på er nemlig straks klare for tid som lærling eller andre valg, . Det eneste som gjenstår for oss er å motivere de over målstreken og ønske de lykke til videre. Så stå på folkens, ikke det at jeg tror dere leser bloggen her, – men jeg vet dere kan komme godt i mål.

Ukens Høydepunkt
Når du har en skolestarter i hus, så er nok det å få orange sekk og ha innskolingsdager en av sommerens høydepunkt. Og på tirsdag så sto Petrinemannen og jeg å så på at Petrus fikk sin første skolesekk med en trafikkvennlig farge. De var en flott gjeng som ble stilt opp på rekke og jeg var kanskje ikke den eneste mammaen som svelget unna klumpen i halsen?

Innskolingsdag

Refsnes skole

Ukens matauk
Petrus, 14 – åringen og jeg var å plukket rabarbra til den store gullmedalje, – og undertegnede laget saft og syltetøy av de lange stenglene. Friskt og godt. Jeg kan gjerne dele oppskrifter ved en annen anledning.

Rabarbraplante

Hjelp av barna til å lage syltetøy

rabarbrasaft og syltetøy

Ukas utelek
I det sola varmer opp lufta, termometeret viser mange røde og svetten pipler i panna så er det ingen ting som slår lek med vann. Også denne uka så har plaskebassenget og vannkanalene, Aqua play, blitt brukt flittig. Sistnevnte leketøy ble jeg kjent med for mange, mange år siden, da jeg jobbet i barnehage, og jeg har sett så masse fin lek med de. Her hjemme kunne jeg ønske meg mye, mye mer, men leken er god med de kanalene vi har også.

 

Vannlek med aqua play

qua play, vannlek

Ukas tårevåte
Jeg svelget unna tårene da Petrus var klar for noen timer skole, men jeg klarte ikke å holde latteren eller tårene tilbake da jeg så filmen «Et helt, halvt år» på fredag. Jeg kan gjerne anbefale den, – for hos meg så havner den i kategorien Feel Good: Se den da vel.

Ukas rundtur. 
Jeg skulle egentlig se blomstringen i Hardanger denne helgen. Men da vi fant ut at vi var for sent ute, så avlyste vi turen. Lørdagsmorgen ble jeg plukket opp, likevel. Jeg hadde ikke styringen, men sjåføren tok turen over fjorden og vi kom oss til Telemark. Der fotograferte vi litt, smakte thaimat i Seljord og tok litt å drikke på «brygga» i Skien. Fyren bak disken på kaffebaren var blid, hyggelig og delte gjerne ut ekstra isbiter, – noe som fikk meg i enda bedre humør. Det er hyggelig å bli møtt med et lite smil og litt ekstra service. Så ti poeng til han bak disken.

kaffe, kart og meny Siljan

siljan

ku i Seljord

kirke Seljord

Moss fra Bastøferga

Ukas bok

Egentlig så leser jeg AntiSuper, og skal senere dele erfaringene med deg. Men, da jeg så filmen på fredag så måtte jeg finne ut hvordan det går med Lou, og resten av gjengen, etter at Will tok sitt valg. Derfor er jeg allerede et stykke ut i boken «Etter Deg», – og jeg gleder meg til fortsettelsen. Det er en bok som passer i dette deilige sommerværet. Den er lettlest og jeg slapper av når jeg leser den.

Ukas jakt. 
På den tidligere nevnte turen så var vi blant annet i Seljord. Og i vannet der så skal det finnes sjøorm. Vi tok turen til
utsiktstårnet hvor vi ikke fant annet en trapper, en flott utsikt og hyggelige mennesker.

utsiktstårn seljordvannet

på vei over våtmarken utsikt til sjøormen

trapper i utstiktstårnet

seljordvannet

Ukas blomst
Jeg har tatt bilder av utallige blomster denne uka, men det er nok den avblomstra løvetannen som jeg liker aller best.

Løvetann

Ukas historietime 
På rundturen vår sa være vi innom Øvre verket på Ulefoss. Det består av gamle hus som kom fra gårdene rundt, og de huset familiene til arbeiderne på Jernverket der. Det var en historieforteller som fant oss, og han kunne blant annet fortelle om tippoldemor Karine, som ble enke, men som ble boende i den ene leiligheten der til hun døde.Dessuten så tok alle tingene i husene oss med på en annen historisk reise. Det kan være jeg deler mer med dere ved en annen anledning.

ulefoss verk

markblomster ulefoss øvre verk

Ukas ord: innholdsrik

Det var noen glimt og ord fra uka som gikk

 

Petrine :)

 


stien ned til Reierstranden Jeløy

Jippy, nå nærmer ferien seg med stormskritt. Jeg skal nok dele både opplevelser, feriemål og andre drømmer med dere innen da og selvfølgelig gjennom sommeren. Vi skal ha Norgesferie i år, – og vi ser frem til det. Jeg skal dele hva vi gjør når vi er på tur, på stranden her vi bor, når vi er i skogen og også når vi er på lenger tur. Det til tross for at det er mange med liten mulighet til annet enn kortreiste opplevelser, – for jeg er ikke til hjelp om jeg gjemmer bort hva vi gjør gjennom dagene. Dessuten synes jeg kortreiste opplevelser er helt innafor. Mange av feriene vi har hatt så har vi nettopp vært hjemme, men vi har fylt dagene på en annen måte enn vi gjør i hverdagen. Men, det skulle ikke handle om vår ferie.

Årsaken til jeg skriver dette innlegget er at jeg reagerer på at de sosiale medier allerede er ute med sympatierklæringer og synes synd – på – innlegg til de som ikke har de samme rammene for ferie som noen andre. Og det er denne sympatierklæringen jeg reagerer på. Hadde jeg som en mamma eller pappa med liten mulighet til å ta med med barna på tur til syden eller på ferie så hadde jeg ikke likt at folk i det ganske land skulle lage en aksjon og virkelig forstørre at det er synd på meg. Hadde jeg vært midt i en økonomisk, personlig eller familiær krise, så hadde jeg jammen ikke likt å finne følgende tekst på facebookveggen min:

«NOEN GLEDER SEG EKSTREMT MYE TIL TURER OG REISER HIT OG DIT I SOMMERFERIEN,
ANDRE SITTER FORTVILET OG FORSTÅR IKKE HVORDAN DE I DET HELE TATT SKAL KLARE Å BETALE NESTE REGNING. ELLER REGNINGER GENERELT!
Sett denne på din status OM DU HAR MEDFØLELSE med alle som ikke er rike i Norge!
ALLE BARN kunne trengt en ferietur med familien ,MEN DE HAR INGEN MULIGHET TIL Å FÅ DET Til fordi økonomien er for dårlig for dem…
MEN HVOR MANGE AV DERE BRYR DERE EGENTLIG OM AT MANGE BARNEFAMILIER og ANDRE FÅR EN TØFF SOMMER OGSÅ I VÅRT SÅKALTE «RIKE LAND»?
KOPIER DETTE OM DU HAR EN SNEV AV MEDFØLELSE MED ALLE DISSE FAMILIENE……..IKKE DEL!!! Dette er viktig»

Nå kan det virke som om jeg ikke har empati for de som lever i en annen livssituasjon enn meg, – tro meg, det har jeg! Men jeg personlig hadde følt en slik facebookstatus som hets og en klar forventning om at man må dra på ferie for å ha en fin sommer. Jeg vet med meg selv at jeg har det fint her jeg bor. Jeg vet at vi har muligheter for uteliv, at vi har venner som er hjemme til ulike tider og at vi alltids skulle finne på gode øyeblikk og morsomme opplevelser. Vi har telt og sovepose, vi har kreativitet og vi har det initiativet som kan få oss ut for å gjøre noe annerledes og hyggelig. Det er godt nok for oss og det er godt nok for barna våre. Og, jeg tror at det er mange flotte foreldre som faktisk klarer å skape magiske øyeblikk med små midler. Jeg vet også at mange voksne savner noen å planlegge og dele opplevelsene med. Jeg ser nå at jeg kan sitte på min høye hest, fordi jeg kan velge om jeg vil på ferie eller om jeg vil være hjemme. Og det gjør meg takknemlig og ydmyk.

Allikevel så blir jeg engasjert av deling av slik status i alle typer medier.  Jeg mener nemlig at man ikke hjelper en som har en funksjonsvanske ved å synes synd på den. Man kan være til hjelp, en venn eller en å støtte seg på om vi møter de ut fra de egenskapene det har. Videre hjelper vi ikke en som ikke kan lese ved å synes synd på dem, vi må da finne en metode hvor de kan tilegne seg bokstaver og trekke de sammen. Vi hjelper ikke en som er fattig eller ikke kan reise til syden ved å synes synd på dem. Vi hjelper de ikke… i mine øyne krenker vi dem.

Dette innlegget handler ikke om at jeg ikke kan leve meg inn i at mange synes de skal gi noe annet til barna sine enn de har mulighet til, -men det handler om at jeg synes at man kan ha en fin ferie hjemme, om at man kan gi av seg selv og mest av alt at vi skal møte hver og en med respekt og gi de verdighet. Det gjør vi ikke ved å skrike med STORE BOKSTAVER PÅ FACEBOOK at det er synd på de som ikke har mest å rutte med.

Vi kan starte med å møte alle mennesker med respekt, – kanskje en utstrakt hånd og invitere med på kortreiste opplevelser. Blå kors trenger tidgivere for å kunne gi ferietilbud til barn og deres familier opplevelser, – og det er flere enn de som trenger organisasjoner som trenger frivillige for å skape opplevelser. Dere kan også gi av tiden deres. Og noen trenger kanskje nettverk og felleskap mer enn alt annet.

Ferie handler ikke om avstand i kilometer, det handler om andre opplevelser, noe å glede seg til og ikke minst noen å dele opplevelsene og minnene med.

Stopp denne synes- synd – på- debatten, vær så snill <3

Petrine <3

 


28 mai, 2016

Å dra på beverjakt

 

Bever på svømmetur  i Vansjø

Visste du at beveren starter husbygginga ved at de lager en kanal under vann. Den ender opp i en liten dam, som danner kjøkkenet i hytta. Det ved at det lille bassenget blir dekket med kvist, stokker, jord og mudder. Det er slik de bygger ut etter hvert, for også en beverfamilie kan danne en generasjonsbolig og de trenger både en stue og soverom som er på tørrere plasser. Men, inngangen beholder de under vann for å beskytte seg selv mot rovdyr.
De er familiekjære disse gnagerne og kommer det noen fra andre beverkulturer flyttende, så vil de fastboende forsvare sitt territorium mot innvandrerne.

bever

å se p bever

I vansjø er det bever

Jeg vet ikke om dette var viktig informasjon for deg, – for meg har det vært ganske så uvesentlig frem til jeg forsto at det bor bevere i byen min. De har kostet på seg og bor ganske så sentralt med nærhet til både sentrum skoler og offentlige veier. De benytter seg lite av disse fasilitetene, men de  benytter seg av alt vannet og skogen rundt seg. De rydder fram lysninger i terrenget og samler alt av buskas stokker og greiner på et sted. Så selv om de er natteranglere så er de ganske systematiske i livet sitt. De kommer ut til omtrent samme tid hver kveld, de drar hver til sitt og  skaffer seg mat og boet materialer til utvidelse. Og alt dette har jeg lest meg opp på fordi jeg har lyst til å få et fint fotografi med disse store gnagerne på.

beveren

bever spiser siv

Jeg har nemlig vært ute for å fotografere Børre, Beate, Bjarne, Bettina og Birger Bever. Og jeg fikk se bevere. De svømte helt inntil der jeg satt, men da jeg knipset bildet så ble Beate så livredd at hun kjapt forsvant under vann og dukket opp en del meter bort. Så da Børre kom svømmende helt inntil vannkanten og føttene mine så hadde jeg ikke hjerte til å fotografere han. Jeg tror at han hadde endt arbeidsdagen og var på vei hjem til familien med dagens lønning. I munnen hadde han et helt tre. Han kom nemlig drassende med ei lita bjerk, – og tenk om han skulle måtte dukke og miste dagens fangst på grunn av et knips fra et Nikonkamera. Det hadde vært et ran fra min side, så dermed jaktet jeg plutselig på mobiltelefonen min, men innen den var på plass, kameraet var på og bildet var tatt så var Børre straks ferdig med arbeidsveien sin og motivet mitt ble litt som en nål i en høystakk, eller som en dråpe i det store havet. Det er vel mer riktig å si det sånn.

Og etter en slik safari så kan jeg konstantere at jeg ikke egner meg til jakt, – ikke orker jeg å skyte i fare for å skade noen og om jeg ser byttet så blir jeg så ivrig at jeg eller kameraet jager det vekk. Så sorry,  du fotograf på andre siden av vannet, om jeg ødela for deg,  – unnskyld :)

Men, før jeg slutter så må jeg fortelle at også bevere blir mobbet. Jeg har sett ved flere anledninger at de må slå rundt med halen sin i et forsøk på å jage bort stupende måker.

I dag kunne alle i den Petrinske familie krysse av for at de har sett bevere, – det kan også de flotte folka som var med oss.
Bevere er kule dyr, har du noe å fortelle om de som jeg ikke har listet opp?

 

Petrine

 


26 mai, 2016

Å vandre i naturen

Måker

Noen ganger så kan jeg sitte  å dagdrømme, – eller noen ganger er alt for lenge siden. Tidligere så dagdrømte jeg daglig, men jeg har ikke fått det til de siste årene. Og kreativiteten forsvant nok med de daglige avbrekkene, tror jeg. Det har vært lite oppkomme av ideer, lite bilder på hvordan jeg kan farger hverdagen min og få ord som har rent ut som perler på en snor. Men, jeg tror det er i ferd med å skje en forandring. De siste ukene har jeg vørt ute med kameraet litt alene et par tre ganger ukentlig  – og jeg må si at jeg trenger det. Jeg har ikke behov for en trillion bilder, men jeg har behov for å vandre rundt, lete etter motiv og være helt alene. For det første så oppdager jeg deler av naturen som jeg ikke har hatt øye for tidligere,  for det andre så har jeg helt fokus på det jeg driver med og for det tredje så blir jeg helt tom i hodet. Sist men ikke minst så har jeg erkjent at jeg har levd livet lite på egne premisser de siste årene. så disse turene er gull verdt. Det er deilig, med tid, stillhet, fuglelyder og bølgeskvulp. Jeg opplever naturen som en kilde til avkobling og til glede.

fine naturen strandnellik

sjøbuer Kuvauven hvaler

sjøbuen

Sjøbu Kuvauven

Det å være ute på slike vandringer gir meg også tid til å tenke, fundere over livet og fable om alt annet som ikke er så viktig. Og det beste er at jeg føler at dagdrømmene får en bitteliten plass igjen,  at jeg noen ganger kan få et lite flashback av tiden da setninger plutselig kom dumpende og at jeg blir mer klar over hva jeg tenker, hva jeg lykkes med og hva jeg vil videre. Naturen og en tur med kamera er rekrasjon for meg.

kjetting

rep fra en båt

kasse til å oppevare levende fisk i

 

Og mens jeg går slik så lurer jeg på om jeg er alene om å ikke sette meg selv i høysetet og som dermed tilpasser meg folk, fe og situasjoner som jeg ikke vil være i ?

Petrine


Dagens overskrift har jeg rett og slett stjålet fra bloggen snart 40, fordi der er det et innlegg som jeg ble gående å gruble på. Det begynner med følgende setninger:

«Er du i mot mobbing? Sånn virkelig i mot mobbing, mener jeg. Ikke bare sånn obligatorisk-i-mot-mobbing, men virkelig i mot det?» ( sitat snart40.no)

Er jeg det? Jeg som er oppdratt til å se på de som er annerledes enn meg selv en gang til. For å se de gode sidene. Jeg som har hørt mang en gang at alle har en grunn til å gjøre som de gjør og at om jeg ikke hadde noe hyggelig å si om andre så kunne jeg la være å si det. Er jeg sånn ordentlig mot mobbing? Jeg vet ikke!

Eller, jeg er jo det. Jeg var sint på min lille pode i forrige uke fordi han lo av en som hadde det vondt, jeg prøver å speile hvordan det oppleves om man er ufin mot andre og jeg har stoppet bilen og gått ut når jeg har sett at barn har blitt plaget. Så, ja, jeg er mot mobbing, – men jeg stopper det ikke alltid. I alle fall ikke i alle sammenhenger.

Jeg omgåes noen folk som aldri forteller noe positivt om andre. De står sammen om  å snakke om en felles fiende i negative ordelag.  Jeg liker ikke å høre det som blir sagt, – jeg har ikke lyst til å omgåes disse som på ingen måte farger dagen eller personer rundt seg rosa. Men, gjør jeg noe for å stoppe det, – for å ta de andre i forsvar eller for motsi det som blir sagt for å omdefinere den negative omtalen? Jeg gjør nok ikke alltid det. Det til tross for at dette er hets og siden det pågår over tid ligger under definisjonen mobbing.

Jeg har sett og hørt at noen er ufine mot folk jeg er glad i. Jeg har hørt mye stygt bli sagt, lyttet til manipulerende setninger og observert bruk av hersketeknikker mot de jeg bryr meg om. I denne forbindelse har jeg også sett at de står mange sammen og  utelukker en.  Jeg har ikke sagt til de som utfører disse handlingene at alt som har blitt og blir gjort ligger under definisjon mobbing, – også fordi det har gått over tid. Jeg har heller ikke sagt at jeg synes de burde rydde opp i det de har satt i gang, at jeg ikke synes de kan sitte på sin høye hest å sole seg, for de er etter definisjon mobbere. Men, gjør jeg det?

Jeg har vært i sosiale lag hvor venner, bekjente eller andre folkegrupper har blitt hetset. Noen ganger er det ikke måte på hva som finnes av feil og mangler, mer eller mindre smarte valg og ekstremt annerledes hudfarge. Enkelte ting har vært letter å si noe om, selv om jeg ikke liker noen av tingene, så er det ikke alltid jeg gjør noe for å stoppe det. Og det føles nesten enklest å stoppe det som rammer de som jeg ikke kjenner så godt, som folkegrupper, enn det som rammer de jeg har nærmere relasjoner til.

Jeg vet at jeg har et ansvar for å grenser når andre blir hetset, enten det er i jobben min som lærer, på jobb som kollega, som venn og medmenneske, – og når jeg møter hets mot folkegrupper eller meninger. Både i det små og i større sammenhenger. Det er slik at felleskapet styrkes når man står sammen mot en felles fiende. Og, det vil jo si at det oppleves enda mer brutalt for den som står på utsiden, – den blir jo enda mer alene og enda mer utsstengt. De andre har jo sammen dannet en barrikade og en mur. Alikevel så har jeg ikke alltid satt grenser, selv om jeg selv har følt på å være den ene. Den som ikke regnes med.

Jeg er mot mobbing, men jeg må jammen jobbe med å sette grenser for de rundt seg. For det er jo slik at de som observerer, de som lytter og de som ikke gjør noen ting er medhjelpere til de som mobber.

DSC_7128

Reier, Jeløy Moss

Er du flink nok til å sette grenser. Er du i mot mobbing? Helt på alvor?

Takk for at du leser! – og takk for at du deler om du tror det er noe andre vil gruble på.

 

Petrine

 

 

 


mamma

Her en dag så spurte Petrus meg om hvordan det var å vokse opp i gamle dager. Jeg fortalte noen små historier om da jeg var med bestemor og bestefar på båttur, om familiens venner som var viktige for meg, om da jeg lærte å sykle på stor, voksne sykkel og hvordan jeg ble kjent med venner jeg har i dag. Etter på snakket vi litt om hvordan han hadde det, – og han sammenlignet alt både han og jeg gjorde da vi var små. Vi snakker derfor om fisking, om skigåing, aking og om å være på stranden. Det var etter den samtalen jeg kom på en tekst jeg skrev for lenge siden. Noe av den er publisert tidligere, men ikke hele. Derfor tenkte jeg at jeg kunne dele den med dere i dag :) Tanker om tiden før og om å oppdra et barn i en annerledes verden, – nå:

refsnes

Min barndom på 60 – og 70 – tallet hadde andre verdier og annet syn på barn enn vi har i dag. Jeg opplevde å vokse opp i et nybygd boligområde som rommet mange arbeiderfamilier innenfor betongveggene. Det var nok ikke overflod av penger og materielle goder, men jeg kan aldri huske at jeg manglet noe eller at vi hadde dårlig råd. Vi var ikke blant de første som hadde tv, men vi hadde ski, akebrett, fiskeutstyr, båt og tid til å gjøre ting sammen. Jeg vokste opp i et hjem hvor vi var ute i naturen mange dager og helger i løpet av et år, og hvor jeg ikke kan huske annet enn sol på sommeren, snø på vinteren og flust av bær i skogen på høsten. Utenfor husveggene yret det av andre barn. Det var alltid mange å leke med! Innenfor vinduene var det alltid foreldre hjemme. De lot oss leke fritt, men blandet seg inn når det var nødvendig. Mitt barndomsparadis var nok mest av alt utendørs, på stranden, i skogen, på fjellet, på veien og ikke minst på den store gressplenen hvor vi lekte oss igjennom barndommen. Vi sanket materiale til hytte og bygde de uten kyndig veiledning, vi klatret i fjell, hoppet paradis, kranglet, lekte og ble venner igjen.

gutt i skogen, hvitveis

Det går nesten et halvt århundre før jeg skal få oppdra en liten gutt. Han som jeg ventet alt for lenge på. To streker dukket opp på testen etter at jeg hadde kastet det snøret som håpet hang på. Jeg hadde gitt opp tanken og sørget meg gjennom tapet over å ikke få bli mor. Det handlet om tilfeldigheter, om storken som ikke kom og om at kroppen min ikke holdt på fosteret når det først hadde tatt seg en liten plass i magen min. Det var med skrekkslagenfryd jeg konstaterte at jeg var gravid på nytt. Det i en alder hvor prognosene for at det kan gå galt var store. Både pappaen og jeg håpet at vi skulle få møte verdens beste gave om knappe ni måneder, en gave som viste seg å være Lykkens sønn.

femåring husker i skogen

Jeg skal oppdra et barn i en annerledes verden, hvor man organiserer bort en del av familielivet. Barnet går på babysvømming, er med på mors fitness og på babysang lenge før barnehagen overtar ansvaret for offentlig oppdragelse. Det er satt rammer rundt barnets frihet gjennom offentlig barnepass og organisert fritid, noe som gjør meg skeptisk. Jeg tror barn gjennom en fullsatt timeplan kan miste erfaring og opplevelser som jeg vil gi min lille gutt. Jeg, som mamma, har nemlig et ønske om at barnet mitt skal få tid nok til å kjede seg, få mulighet til å møte uventede oppgaver og til å være spontant aktiv sammen sine venner, slik at han blir kreativ, selvstendig og problemløsende gutt som kan trives i sitt eget selskap. Det med trygge voksne som støtte.Samtidig som jeg kaster meg ut i jobb, synes at barnet mitt skal få egne valg og jeg føler meg litt dobbelt i  meningene mine.

DSC_1947

Jeg rakk et langt og inspirerende yrkesliv som barnløs. Egoisten i meg og det faktum at nærmiljøet er tomt for barn på dagtid førte til at vi valgte barnehage til gutten vår. Gutten trives der, hvor han har venner, er sosial i lek og har gode voksne rundt seg. Vi har tro på at gode barnehager er et godt supplement til hjemmet, men vi har en bevissthet i forhold til at barndommen også skal romme tid sammen med familien. Vi har øremerket ettermiddagene og kveldene til å være hjemme og i nærmiljøet. I tillegg har vi begge valgt å arbeide redusert for å være med gutten som farger dagene våre glade.

Den gang da vi var små var det Barne-tv hver tirsdag. Det er en forvirrende jobb å skulle veilede vår lille pode i en jungel av muligheter og i et hav av informasjon. Nå er sannheter og uvirkeligheten bare et tastetrykk unna, og vår jobb er å finne det kartet som gir et godt bilde av den digitaliserte verden. Vi vil jo at han skal være kompetent både der og ikke minst sosialt sammen med sine venner. Hadde jeg blitt fortalt at barndommen skulle forandres fra å være hjemme med venner i aktiv utelek det meste av dagen og året til en verden hvor barndommen er institusjonalisert og digitalisert så hadde jeg trodd det var science fiction. Jeg har hengt med så langt, og vet det er virklighet.

Uvirkelig nok. Like uvirkelig som at jeg ble mor til verdens vakreste under!
Jeg er takknemlig for at verden går fremover og at jeg må holde meg ung med den.

Det er jeg programforpliktet til!

Gutten min fortjener det!

Petrine <3

 


I Musikkpavliongen i Moss 17 mai

Dagen i dag startet med en hyggelig frokost, – og Petrus synes det var stas at vi hadde pyntet bordet med blomster, flagg, dekketallerkener og glass med stett. Vi koste oss med spekemat og eggerøre, ventet på musikken som ikke kom og snakket om at vi i dag skulle treffe tantebarnet mitt. Hun studerer i Usa, og endelig er hun hjemme. Det vi helt glemte å snakke om var hva vi skulle ha på oss når vi skulle ut å ta en titt på barnetog og andre feststemte aktiviteter. Før barnehagetoget så hadde vi en gjennomgang og prøving av klær, slik at Petrus fikk lagt sin egen plan. I går var ikke tanken i mitt hode en gang, for den 17. mai har vi bunad. Punktum!

Bunadskledd gutt venter på barnetoget

Men, Petrus var ikke enig i at jeg hadde definert og satt punktum.  Han hadde flere setninger å tilføye, blant annet at «gutter har ikke bunad» og «jeg er fin i fotballdrakt». Ja, jeg må si meg enig i at han er fin i fotballdrakt, fordi jeg alltid synes han er en flott fyr, men på den 17. synes jeg vi skal pynte oss litt ekstra for landet og hverandre. Jeg synes kanskje det er ekstra viktig nå, for verden rundt oss er ikke så fredelig og ivaretakende som jeg skulle ønske. Og etter lirking og snakking, diskusjon og prøving så fikk jeg tilslutt satt punktum. Antrekket ble bunad, – i alle fall deler av dagen.

Alby og Galleri F 15 på 17. mai

Fotball på plenen på Alby i bunad 17. mai

Det ble en fargerik dag, hvor Petrus fikk spise is, bli med i toget og han gikk faktisk skoene av seg. Så om dere kjenner Askeladden personlig så kan der tipse han om at i Moss ligger en skosåle i størrelse 29. Det vil si at etter barnetog og en fotballkamp så ble antrekket byttet, slik at skoene matchet det han hadde på seg. Petrus er opptatt av slikt. Dermed fikk han en anledning til å ha på både tversoversløyfa og hatten, som han synes er super flott.

Ballong fløy til værs 17. mai

Klær og sko har vært en del av dagen vår i dag, – så en notis til meg selv er at vi skal planlegge klær SAMMEN før den 17.neste år. Da han skal gå hele veien til og gjennom byen så er det lurt med sko hvor sålen holder. Og har du lyst til å vite om dagen har handlet om andre ting enn klær og sko så kan du jo gjerne ta en titt på bildene.

17. mai i Saab er kult

17. mai Saab og henger

 

Håper deres dag har vært god , med eller uten fotballdrakt/ bunad.

å gå av seg skoen på 17. mai

  • og for de som venter på trekningen av Barnevaderen, så kan jeg fortelle at det ble Ragnhild som vant. Hun ønsket seg grå med sebramønster til en gutt hun kjenner. Fint om hun sender meg en mail med størrelse og adresse til
    petrusogpetrine att gmaildottcom.

Petrine


 

Strand Kolombari Hei, denne dagen har også vært god og varm her i Moss. Jeg valgte å gå ut på den siden av huset som hadde skygge nå i ettermiddag, fordi jeg synes det litt vel varmt på terrassen. Snodig nok så må jeg på en måte tilvennes varmen hvert år, og selv om jeg har vært een uke ute å reist, så føltes det varmere her nå enn jeg opplevde at det var der da. Apropos ferie, jeg slipper den visstnok ikke og i dag kommer enda et innlegg fra den..

Fotograferende gutt

Da vi var på Kreta så var Petrus og jeg på fotosafari, – det vil si at vi tok oss en tur rundt i nærmiljøet med hvert vårt kamera. Vi kom i  kontakt med innbygere og vi fikk sett masse som minsten synes var fasinerende nok. Det var stas å kunne se sitron, lime, appelsin og aprikos vokse på trær,  for å ikke snakke om oliven og druer. Dessuten så tok vi bilder av en del blomster, – for det er masse fine krukker i gater, inngangspartier og rundt om..

Inngangsparti Hellas, Kreta

blomsterkrukker Kreta

blomsterkrukker, Kreta

Pelagonia på vegg

krukker og kar med blomster

Blomster i krukker, Kolombari Kreta

Trapp med blomster på Kreta

katt og blomsterkrukker Hellas

Det var dagens glimt fra vår blomstrende fotoshoot i Kolimbari på Kreta.

Nå skal jeg finne frem 13 og 17. mai klær til minstemann. Det er vel på tide å finne ut om vi har det vi trenger, – for plutselig er dagen her :)

 

Inntil vi høres, – ha gode dager!

Petrine


Kolamaristranden solsenger

Jeg skrev noen innlegg da jeg var på Kreta og dette er et av de. Jeg fikk ikke lastet opp verken bilder eller innlegg da det ble avbrutt fordi det ble brukt for lang tid. Men, okke som her kommer det:

I dag sitter jeg godt plassert på solsengen. Sånn i en bisetning så kan jeg fortelle at jeg har på meg både bukse og skjorte. Himmelen er stedvis blå, solen skinner, men vinden er bitende kald. Rundt meg så er de fleste solsengene tomme og siden et håndkle vil blåse herfra til evigheten, så er det ingen reserverte senger heller. Ikke at det er lov å reservere heller, men…

Solseng på stranden Kolamari

Her om dagen så hadde vi vært på frokost og på vår vei tilbake til hotellrommet så traff Petrus en av kameratne sine. Ved bassenget. Vi ble enige om at vi skulle slå oss ned på to av sengene, noe vi også gjorde. Jeg plasserte Petrus, to av vennene hans, det jeg hadde med meg av ting på den plassen vi hadde erobret for denne dagen. Deretter gikk jeg opp etter badeleker: jeg var rask fordi det var vennenes foreldre som så etter gutten vår.

Da jeg var tilbake så hadde noen andre flyttet inn med håndklær mellom våre ting og de tre barna. Og det vil si , inn på min plass! De hadde tatt plass på de to solsengene som jeg plutselig følte et veldig eierforhold til. Et sterkt et også,- jeg hadde plassert min eiendeler,  inklusiv det dyrebareste jeg har, Petrus der. Det BURDE være et sterkt signal om at plassen var opptatt. Siden jeg var der først, og siden jeg hadde reservert plassen, så la jeg de nyinnflyttede håndklærne til de to nabosengene.

De var nemlig helt tomme
Ingen ting
Ingen barn
Ingen håndklær

Jeg satte meg godt tilrette. Petrus badet. Jeg fulgte med og vi slappet av i solen i et par timer. Jeg slappet så godt av at jeg hadde glemt slaget om solsengene. Det helt til en fransk familie sto foran meg. De stilte seg opp, pekte på oss og ytret en hel masse. Heldigvis på et språk jeg ikke forstår. Jeg pekte på nabosengene. De hentet håndklærne og solsengene og parkerte seg helt oppe i oss. Riktignok rett bak. Jeg forstår ikke fransk, mens dere tale var klar: Vi hadde tatt deres reserverte gressflekk og de meterne vi ikke hadde fratatt de ville de fortsatt ha. Koste hva det koste vil av intimsoner og stemning.

Avra Imperial på Kreta

Jeg setter ikke Petrus på en solseng med tingene mer. Jeg burde vel heller legge igjen noen håndklær og gå noen timer?
Men, seriøst hva er den greia med solsenger og eierforhold egentlig? Er det bare jeg som har kjempet for min rett og er det flere enn meg som har opplevd at andre flytter inn på deres reserverte plass og går? Og hva er det som gjør at man reserverer senger når man ikke skal være der noen timer?

 

Petrine :)

 


dame i solnedgang

En motivasjonsfator i livet er det jeg har til å glede seg til. Akkurat nå ser jeg frem til:

  • å dra på ferie med gutten min, en hel uke bare vi to, bøker, vann, sol og sikkert noen is.
  • å lytte til lydbøkene jeg etter hvert skal få ryddet på ipoden min
  • å fotografere enda mere
  • å rydde frem hagemøblene
  • å få orden i alt jeg har stuet bort. Det vil si i klær, i ting, i hytteplaner, i ting jeg ikke blir ferdig med
  • å være heiagjeng for de elevene som er på full fart mot eksamen
  • å løpe tur med den lille, vakre gutten min ved siden av meg. Han syklende.
  • å lage en plan for sommerferien
  • å ligge i hengekøya med en god bok
  • å se Doktor Proktor på teater sammen med Petrus
  • å flytte grønnskasprosjektet til Petrus ut i solen
  • å høste rababera fra hagen og lage pai
  • å spise norske jordbær

Er det bare jeg som liker å ha noe å glede meg til i hverdagen ?

Petrine :)

 


Page 10 of 13« First...89101112...Last »