Uncategorized


26 mai, 2016

Å vandre i naturen

Måker

Noen ganger så kan jeg sitte  å dagdrømme, – eller noen ganger er alt for lenge siden. Tidligere så dagdrømte jeg daglig, men jeg har ikke fått det til de siste årene. Og kreativiteten forsvant nok med de daglige avbrekkene, tror jeg. Det har vært lite oppkomme av ideer, lite bilder på hvordan jeg kan farger hverdagen min og få ord som har rent ut som perler på en snor. Men, jeg tror det er i ferd med å skje en forandring. De siste ukene har jeg vørt ute med kameraet litt alene et par tre ganger ukentlig  – og jeg må si at jeg trenger det. Jeg har ikke behov for en trillion bilder, men jeg har behov for å vandre rundt, lete etter motiv og være helt alene. For det første så oppdager jeg deler av naturen som jeg ikke har hatt øye for tidligere,  for det andre så har jeg helt fokus på det jeg driver med og for det tredje så blir jeg helt tom i hodet. Sist men ikke minst så har jeg erkjent at jeg har levd livet lite på egne premisser de siste årene. så disse turene er gull verdt. Det er deilig, med tid, stillhet, fuglelyder og bølgeskvulp. Jeg opplever naturen som en kilde til avkobling og til glede.

fine naturen strandnellik

sjøbuer Kuvauven hvaler

sjøbuen

Sjøbu Kuvauven

Det å være ute på slike vandringer gir meg også tid til å tenke, fundere over livet og fable om alt annet som ikke er så viktig. Og det beste er at jeg føler at dagdrømmene får en bitteliten plass igjen,  at jeg noen ganger kan få et lite flashback av tiden da setninger plutselig kom dumpende og at jeg blir mer klar over hva jeg tenker, hva jeg lykkes med og hva jeg vil videre. Naturen og en tur med kamera er rekrasjon for meg.

kjetting

rep fra en båt

kasse til å oppevare levende fisk i

 

Og mens jeg går slik så lurer jeg på om jeg er alene om å ikke sette meg selv i høysetet og som dermed tilpasser meg folk, fe og situasjoner som jeg ikke vil være i ?

Petrine


Dagens overskrift har jeg rett og slett stjålet fra bloggen snart 40, fordi der er det et innlegg som jeg ble gående å gruble på. Det begynner med følgende setninger:

«Er du i mot mobbing? Sånn virkelig i mot mobbing, mener jeg. Ikke bare sånn obligatorisk-i-mot-mobbing, men virkelig i mot det?» ( sitat snart40.no)

Er jeg det? Jeg som er oppdratt til å se på de som er annerledes enn meg selv en gang til. For å se de gode sidene. Jeg som har hørt mang en gang at alle har en grunn til å gjøre som de gjør og at om jeg ikke hadde noe hyggelig å si om andre så kunne jeg la være å si det. Er jeg sånn ordentlig mot mobbing? Jeg vet ikke!

Eller, jeg er jo det. Jeg var sint på min lille pode i forrige uke fordi han lo av en som hadde det vondt, jeg prøver å speile hvordan det oppleves om man er ufin mot andre og jeg har stoppet bilen og gått ut når jeg har sett at barn har blitt plaget. Så, ja, jeg er mot mobbing, – men jeg stopper det ikke alltid. I alle fall ikke i alle sammenhenger.

Jeg omgåes noen folk som aldri forteller noe positivt om andre. De står sammen om  å snakke om en felles fiende i negative ordelag.  Jeg liker ikke å høre det som blir sagt, – jeg har ikke lyst til å omgåes disse som på ingen måte farger dagen eller personer rundt seg rosa. Men, gjør jeg noe for å stoppe det, – for å ta de andre i forsvar eller for motsi det som blir sagt for å omdefinere den negative omtalen? Jeg gjør nok ikke alltid det. Det til tross for at dette er hets og siden det pågår over tid ligger under definisjonen mobbing.

Jeg har sett og hørt at noen er ufine mot folk jeg er glad i. Jeg har hørt mye stygt bli sagt, lyttet til manipulerende setninger og observert bruk av hersketeknikker mot de jeg bryr meg om. I denne forbindelse har jeg også sett at de står mange sammen og  utelukker en.  Jeg har ikke sagt til de som utfører disse handlingene at alt som har blitt og blir gjort ligger under definisjon mobbing, – også fordi det har gått over tid. Jeg har heller ikke sagt at jeg synes de burde rydde opp i det de har satt i gang, at jeg ikke synes de kan sitte på sin høye hest å sole seg, for de er etter definisjon mobbere. Men, gjør jeg det?

Jeg har vært i sosiale lag hvor venner, bekjente eller andre folkegrupper har blitt hetset. Noen ganger er det ikke måte på hva som finnes av feil og mangler, mer eller mindre smarte valg og ekstremt annerledes hudfarge. Enkelte ting har vært letter å si noe om, selv om jeg ikke liker noen av tingene, så er det ikke alltid jeg gjør noe for å stoppe det. Og det føles nesten enklest å stoppe det som rammer de som jeg ikke kjenner så godt, som folkegrupper, enn det som rammer de jeg har nærmere relasjoner til.

Jeg vet at jeg har et ansvar for å grenser når andre blir hetset, enten det er i jobben min som lærer, på jobb som kollega, som venn og medmenneske, – og når jeg møter hets mot folkegrupper eller meninger. Både i det små og i større sammenhenger. Det er slik at felleskapet styrkes når man står sammen mot en felles fiende. Og, det vil jo si at det oppleves enda mer brutalt for den som står på utsiden, – den blir jo enda mer alene og enda mer utsstengt. De andre har jo sammen dannet en barrikade og en mur. Alikevel så har jeg ikke alltid satt grenser, selv om jeg selv har følt på å være den ene. Den som ikke regnes med.

Jeg er mot mobbing, men jeg må jammen jobbe med å sette grenser for de rundt seg. For det er jo slik at de som observerer, de som lytter og de som ikke gjør noen ting er medhjelpere til de som mobber.

DSC_7128

Reier, Jeløy Moss

Er du flink nok til å sette grenser. Er du i mot mobbing? Helt på alvor?

Takk for at du leser! – og takk for at du deler om du tror det er noe andre vil gruble på.

 

Petrine

 

 

 


mamma

Her en dag så spurte Petrus meg om hvordan det var å vokse opp i gamle dager. Jeg fortalte noen små historier om da jeg var med bestemor og bestefar på båttur, om familiens venner som var viktige for meg, om da jeg lærte å sykle på stor, voksne sykkel og hvordan jeg ble kjent med venner jeg har i dag. Etter på snakket vi litt om hvordan han hadde det, – og han sammenlignet alt både han og jeg gjorde da vi var små. Vi snakker derfor om fisking, om skigåing, aking og om å være på stranden. Det var etter den samtalen jeg kom på en tekst jeg skrev for lenge siden. Noe av den er publisert tidligere, men ikke hele. Derfor tenkte jeg at jeg kunne dele den med dere i dag :) Tanker om tiden før og om å oppdra et barn i en annerledes verden, – nå:

refsnes

Min barndom på 60 – og 70 – tallet hadde andre verdier og annet syn på barn enn vi har i dag. Jeg opplevde å vokse opp i et nybygd boligområde som rommet mange arbeiderfamilier innenfor betongveggene. Det var nok ikke overflod av penger og materielle goder, men jeg kan aldri huske at jeg manglet noe eller at vi hadde dårlig råd. Vi var ikke blant de første som hadde tv, men vi hadde ski, akebrett, fiskeutstyr, båt og tid til å gjøre ting sammen. Jeg vokste opp i et hjem hvor vi var ute i naturen mange dager og helger i løpet av et år, og hvor jeg ikke kan huske annet enn sol på sommeren, snø på vinteren og flust av bær i skogen på høsten. Utenfor husveggene yret det av andre barn. Det var alltid mange å leke med! Innenfor vinduene var det alltid foreldre hjemme. De lot oss leke fritt, men blandet seg inn når det var nødvendig. Mitt barndomsparadis var nok mest av alt utendørs, på stranden, i skogen, på fjellet, på veien og ikke minst på den store gressplenen hvor vi lekte oss igjennom barndommen. Vi sanket materiale til hytte og bygde de uten kyndig veiledning, vi klatret i fjell, hoppet paradis, kranglet, lekte og ble venner igjen.

gutt i skogen, hvitveis

Det går nesten et halvt århundre før jeg skal få oppdra en liten gutt. Han som jeg ventet alt for lenge på. To streker dukket opp på testen etter at jeg hadde kastet det snøret som håpet hang på. Jeg hadde gitt opp tanken og sørget meg gjennom tapet over å ikke få bli mor. Det handlet om tilfeldigheter, om storken som ikke kom og om at kroppen min ikke holdt på fosteret når det først hadde tatt seg en liten plass i magen min. Det var med skrekkslagenfryd jeg konstaterte at jeg var gravid på nytt. Det i en alder hvor prognosene for at det kan gå galt var store. Både pappaen og jeg håpet at vi skulle få møte verdens beste gave om knappe ni måneder, en gave som viste seg å være Lykkens sønn.

femåring husker i skogen

Jeg skal oppdra et barn i en annerledes verden, hvor man organiserer bort en del av familielivet. Barnet går på babysvømming, er med på mors fitness og på babysang lenge før barnehagen overtar ansvaret for offentlig oppdragelse. Det er satt rammer rundt barnets frihet gjennom offentlig barnepass og organisert fritid, noe som gjør meg skeptisk. Jeg tror barn gjennom en fullsatt timeplan kan miste erfaring og opplevelser som jeg vil gi min lille gutt. Jeg, som mamma, har nemlig et ønske om at barnet mitt skal få tid nok til å kjede seg, få mulighet til å møte uventede oppgaver og til å være spontant aktiv sammen sine venner, slik at han blir kreativ, selvstendig og problemløsende gutt som kan trives i sitt eget selskap. Det med trygge voksne som støtte.Samtidig som jeg kaster meg ut i jobb, synes at barnet mitt skal få egne valg og jeg føler meg litt dobbelt i  meningene mine.

DSC_1947

Jeg rakk et langt og inspirerende yrkesliv som barnløs. Egoisten i meg og det faktum at nærmiljøet er tomt for barn på dagtid førte til at vi valgte barnehage til gutten vår. Gutten trives der, hvor han har venner, er sosial i lek og har gode voksne rundt seg. Vi har tro på at gode barnehager er et godt supplement til hjemmet, men vi har en bevissthet i forhold til at barndommen også skal romme tid sammen med familien. Vi har øremerket ettermiddagene og kveldene til å være hjemme og i nærmiljøet. I tillegg har vi begge valgt å arbeide redusert for å være med gutten som farger dagene våre glade.

Den gang da vi var små var det Barne-tv hver tirsdag. Det er en forvirrende jobb å skulle veilede vår lille pode i en jungel av muligheter og i et hav av informasjon. Nå er sannheter og uvirkeligheten bare et tastetrykk unna, og vår jobb er å finne det kartet som gir et godt bilde av den digitaliserte verden. Vi vil jo at han skal være kompetent både der og ikke minst sosialt sammen med sine venner. Hadde jeg blitt fortalt at barndommen skulle forandres fra å være hjemme med venner i aktiv utelek det meste av dagen og året til en verden hvor barndommen er institusjonalisert og digitalisert så hadde jeg trodd det var science fiction. Jeg har hengt med så langt, og vet det er virklighet.

Uvirkelig nok. Like uvirkelig som at jeg ble mor til verdens vakreste under!
Jeg er takknemlig for at verden går fremover og at jeg må holde meg ung med den.

Det er jeg programforpliktet til!

Gutten min fortjener det!

Petrine <3

 


I Musikkpavliongen i Moss 17 mai

Dagen i dag startet med en hyggelig frokost, – og Petrus synes det var stas at vi hadde pyntet bordet med blomster, flagg, dekketallerkener og glass med stett. Vi koste oss med spekemat og eggerøre, ventet på musikken som ikke kom og snakket om at vi i dag skulle treffe tantebarnet mitt. Hun studerer i Usa, og endelig er hun hjemme. Det vi helt glemte å snakke om var hva vi skulle ha på oss når vi skulle ut å ta en titt på barnetog og andre feststemte aktiviteter. Før barnehagetoget så hadde vi en gjennomgang og prøving av klær, slik at Petrus fikk lagt sin egen plan. I går var ikke tanken i mitt hode en gang, for den 17. mai har vi bunad. Punktum!

Bunadskledd gutt venter på barnetoget

Men, Petrus var ikke enig i at jeg hadde definert og satt punktum.  Han hadde flere setninger å tilføye, blant annet at «gutter har ikke bunad» og «jeg er fin i fotballdrakt». Ja, jeg må si meg enig i at han er fin i fotballdrakt, fordi jeg alltid synes han er en flott fyr, men på den 17. synes jeg vi skal pynte oss litt ekstra for landet og hverandre. Jeg synes kanskje det er ekstra viktig nå, for verden rundt oss er ikke så fredelig og ivaretakende som jeg skulle ønske. Og etter lirking og snakking, diskusjon og prøving så fikk jeg tilslutt satt punktum. Antrekket ble bunad, – i alle fall deler av dagen.

Alby og Galleri F 15 på 17. mai

Fotball på plenen på Alby i bunad 17. mai

Det ble en fargerik dag, hvor Petrus fikk spise is, bli med i toget og han gikk faktisk skoene av seg. Så om dere kjenner Askeladden personlig så kan der tipse han om at i Moss ligger en skosåle i størrelse 29. Det vil si at etter barnetog og en fotballkamp så ble antrekket byttet, slik at skoene matchet det han hadde på seg. Petrus er opptatt av slikt. Dermed fikk han en anledning til å ha på både tversoversløyfa og hatten, som han synes er super flott.

Ballong fløy til værs 17. mai

Klær og sko har vært en del av dagen vår i dag, – så en notis til meg selv er at vi skal planlegge klær SAMMEN før den 17.neste år. Da han skal gå hele veien til og gjennom byen så er det lurt med sko hvor sålen holder. Og har du lyst til å vite om dagen har handlet om andre ting enn klær og sko så kan du jo gjerne ta en titt på bildene.

17. mai i Saab er kult

17. mai Saab og henger

 

Håper deres dag har vært god , med eller uten fotballdrakt/ bunad.

å gå av seg skoen på 17. mai

  • og for de som venter på trekningen av Barnevaderen, så kan jeg fortelle at det ble Ragnhild som vant. Hun ønsket seg grå med sebramønster til en gutt hun kjenner. Fint om hun sender meg en mail med størrelse og adresse til
    petrusogpetrine att gmaildottcom.

Petrine


 

Strand Kolombari Hei, denne dagen har også vært god og varm her i Moss. Jeg valgte å gå ut på den siden av huset som hadde skygge nå i ettermiddag, fordi jeg synes det litt vel varmt på terrassen. Snodig nok så må jeg på en måte tilvennes varmen hvert år, og selv om jeg har vært een uke ute å reist, så føltes det varmere her nå enn jeg opplevde at det var der da. Apropos ferie, jeg slipper den visstnok ikke og i dag kommer enda et innlegg fra den..

Fotograferende gutt

Da vi var på Kreta så var Petrus og jeg på fotosafari, – det vil si at vi tok oss en tur rundt i nærmiljøet med hvert vårt kamera. Vi kom i  kontakt med innbygere og vi fikk sett masse som minsten synes var fasinerende nok. Det var stas å kunne se sitron, lime, appelsin og aprikos vokse på trær,  for å ikke snakke om oliven og druer. Dessuten så tok vi bilder av en del blomster, – for det er masse fine krukker i gater, inngangspartier og rundt om..

Inngangsparti Hellas, Kreta

blomsterkrukker Kreta

blomsterkrukker, Kreta

Pelagonia på vegg

krukker og kar med blomster

Blomster i krukker, Kolombari Kreta

Trapp med blomster på Kreta

katt og blomsterkrukker Hellas

Det var dagens glimt fra vår blomstrende fotoshoot i Kolimbari på Kreta.

Nå skal jeg finne frem 13 og 17. mai klær til minstemann. Det er vel på tide å finne ut om vi har det vi trenger, – for plutselig er dagen her :)

 

Inntil vi høres, – ha gode dager!

Petrine


Kolamaristranden solsenger

Jeg skrev noen innlegg da jeg var på Kreta og dette er et av de. Jeg fikk ikke lastet opp verken bilder eller innlegg da det ble avbrutt fordi det ble brukt for lang tid. Men, okke som her kommer det:

I dag sitter jeg godt plassert på solsengen. Sånn i en bisetning så kan jeg fortelle at jeg har på meg både bukse og skjorte. Himmelen er stedvis blå, solen skinner, men vinden er bitende kald. Rundt meg så er de fleste solsengene tomme og siden et håndkle vil blåse herfra til evigheten, så er det ingen reserverte senger heller. Ikke at det er lov å reservere heller, men…

Solseng på stranden Kolamari

Her om dagen så hadde vi vært på frokost og på vår vei tilbake til hotellrommet så traff Petrus en av kameratne sine. Ved bassenget. Vi ble enige om at vi skulle slå oss ned på to av sengene, noe vi også gjorde. Jeg plasserte Petrus, to av vennene hans, det jeg hadde med meg av ting på den plassen vi hadde erobret for denne dagen. Deretter gikk jeg opp etter badeleker: jeg var rask fordi det var vennenes foreldre som så etter gutten vår.

Da jeg var tilbake så hadde noen andre flyttet inn med håndklær mellom våre ting og de tre barna. Og det vil si , inn på min plass! De hadde tatt plass på de to solsengene som jeg plutselig følte et veldig eierforhold til. Et sterkt et også,- jeg hadde plassert min eiendeler,  inklusiv det dyrebareste jeg har, Petrus der. Det BURDE være et sterkt signal om at plassen var opptatt. Siden jeg var der først, og siden jeg hadde reservert plassen, så la jeg de nyinnflyttede håndklærne til de to nabosengene.

De var nemlig helt tomme
Ingen ting
Ingen barn
Ingen håndklær

Jeg satte meg godt tilrette. Petrus badet. Jeg fulgte med og vi slappet av i solen i et par timer. Jeg slappet så godt av at jeg hadde glemt slaget om solsengene. Det helt til en fransk familie sto foran meg. De stilte seg opp, pekte på oss og ytret en hel masse. Heldigvis på et språk jeg ikke forstår. Jeg pekte på nabosengene. De hentet håndklærne og solsengene og parkerte seg helt oppe i oss. Riktignok rett bak. Jeg forstår ikke fransk, mens dere tale var klar: Vi hadde tatt deres reserverte gressflekk og de meterne vi ikke hadde fratatt de ville de fortsatt ha. Koste hva det koste vil av intimsoner og stemning.

Avra Imperial på Kreta

Jeg setter ikke Petrus på en solseng med tingene mer. Jeg burde vel heller legge igjen noen håndklær og gå noen timer?
Men, seriøst hva er den greia med solsenger og eierforhold egentlig? Er det bare jeg som har kjempet for min rett og er det flere enn meg som har opplevd at andre flytter inn på deres reserverte plass og går? Og hva er det som gjør at man reserverer senger når man ikke skal være der noen timer?

 

Petrine :)

 


dame i solnedgang

En motivasjonsfator i livet er det jeg har til å glede seg til. Akkurat nå ser jeg frem til:

  • å dra på ferie med gutten min, en hel uke bare vi to, bøker, vann, sol og sikkert noen is.
  • å lytte til lydbøkene jeg etter hvert skal få ryddet på ipoden min
  • å fotografere enda mere
  • å rydde frem hagemøblene
  • å få orden i alt jeg har stuet bort. Det vil si i klær, i ting, i hytteplaner, i ting jeg ikke blir ferdig med
  • å være heiagjeng for de elevene som er på full fart mot eksamen
  • å løpe tur med den lille, vakre gutten min ved siden av meg. Han syklende.
  • å lage en plan for sommerferien
  • å ligge i hengekøya med en god bok
  • å se Doktor Proktor på teater sammen med Petrus
  • å flytte grønnskasprosjektet til Petrus ut i solen
  • å høste rababera fra hagen og lage pai
  • å spise norske jordbær

Er det bare jeg som liker å ha noe å glede meg til i hverdagen ?

Petrine :)

 


18 april, 2016

Denne uken oppsummert

DSC_5647

Denne uken så har hvitveisen endelig laget en flott ramme rundt stiene jeg pleier å ferdes på. Det er så vakkert og egentlig så kort tid hvor det er et helt hvitt teppe nesten gjennom hele skogen. Det er så vakkert, det er så deilig og det er så veldig vår.

hvitveis

Ukens målbevisste:
Petrus ba meg hente han tidligere i barnehagen en dag, – fordi han skulle hjem for å lære seg og sykle. Jeg fant frem sykkelen og hjelmen, han klatret opp og syklet avgårde. Så det er uken da Petrus bestemte seg for å sykle og gjorde det. Tenk om alt var så enkelt, – 1) Bestem deg 2) man kan det. Han gjorde på samme måte da han sluttet med bleier ( 2 år) og med smokk også :)

hairspray 1

 

hairspray2

Ukens hyggeligste og kulturelle:
Jeg har fine folk i livet mitt, – og på fredag så var jeg invitert på pizza, bobler og en tur på en lokal oppsetning av musikalen Hairspray. Det var så hyggelig det, både det å tjatre, bli tatt av boblene, av musikken, av replikkene og av en fargerik oppsetning. Gøy å se hva ungdom fra byen min leverte, – og jeg anbefaler deg også en tur på Parkteateret. Det var en så hyggelig kveld, og siden dagen plutselig hadde blitt natt så kunne vi skrive under på at tiden flyr avgårde i godt selskap. Jeg koste meg sammen med dere jenter, – takk for en fin, fin gave og kveld.

DAme i solnedgang

Solnedgang

Ukens vakreste og dummeste:
De vakreste solnedgangene har lokket meg ut av huset og ned til vannet. Kamera og hunden har vært følgesvenn. helt til kameraet gikk i bakken og plutselig fikk behov for et opphold på et kamerasykehus. Kan man leve uten kamera, tro?

Fra bloggen til Jonna Jinton, - etter avtale

Fra bloggen til Jonna Jinton, – etter avtale

 

Fra bloggen til Jonna JInton - etter avtale

Fra bloggen til Jonna JInton – etter avtale

 

Fra bloggen til Jonna Jinton

Fra bloggen til Jonna Jinton

Ukens favorittblogger,Jonna Jinton, – livet består av de valg man tar og konsekvensene av dem, har jeg lært en gang. Men, jeg vil si at livet heldigvis sper på med tilfeldigheter. Som når man plutselig befinner seg på en blogg som er helt magisk. Jonna flyttet fra Gøteborg og hundre mil nordover for  å finne ro. Det morsomme er at hun gjennom å trekke seg tilbake har fått en vakker plass i bloggverden. Fra utsiden så passer hun inn i det miljøet hun lever i og gjennom bilder og tekst så fremmer hun det skjøre, det vakre på en romantisk måte.

Ukens dings, – nye høretelefoner. Jeg har endelig fått noe som gir god lyd selv når jeg er ute å går eller når jeg sitter i solen å hører på lydbok, musikk eller podcast.

petrus, macen og sydendrømmen

Ukens valg: Jeg har bestemt meg for å ta med meg Petrus en uke til syden ganske så snart. Det er slik at jeg plutselig har fått en uke fri og da benytter vi anledningen. Det varmeste stedet er nok Kreta og jeg håper at det er sikkert nok der da. Petrus ble jublende glad dag jeg fortalte det, – spratt rundt, måtte se på bilder og video fra stedet og var forundret over at alle steder i syden ligner på hverandre. Godt observert, siden jeg har valgt et sted med barneklubb. Det kan jo være at vi treffer andre familier med barn på et sted som er lagt tilrette for de yngste menneskene.
Da Petrus hadde tenkt seg om, så kom følgende spørsmål: Men, mamma, hva om jeg savner pappa, hva gjør vi da? Det tenker han som skal være borte fra pappaen sin en uke, – og jeg lurer på hvordan det er å være barn av en forelder som tenker at barna ikke skal være med den andre. men , – det er en annen diskusjon. Vi gleder oss og har funnet frem sommerklær og har tanker om hva vi må oppdatere garderoben med. Det blir kjekt med sol og varme.

Ukens problemstilling: Hvordan får jeg lydbøker fra Mp3 filer lagt inn på en ipod uten at jeg må flytte hver eneste fil, for å få boken til å bli lest i riktig rekkefølge. Er det noen der ute som har svaret så er jeg takknemlig for det.

I dag starter en ny uke og jeg håper den bringer med seg mange, mange gode hendelser.

Ha en glad og fin uke !
Petrine :)

 

 

 


blogger

Det er en ting jeg savner etter å ha flyttet plattform og det er bloggrollen jeg hadde på siden. Nå er det slik at jeg faktisk ikke savner det inne på siden, men det var et godt verktøy når jeg ønsket å oppdatere med på hva som hadde skjedd siden sist jeg var innom. Det er den egoistiske siden i meg, den som trenger oversikt, som får meg til å lage et/flere innlegg med hvilke flotte folk jeg liker å titte innom. De første jeg nevner er de jeg har fulgt lenge og som jeg på en måte har blitt kjent med og glad i. Jeg ramser de opp i tilfeldig rekkefølge, –

Ballongferd

Her på Sandaker er nok en av de første bloggene jeg startet å følge. Jeg fant den ved en tilfeldighet og ble glad i de små historiene. Jeg er glad i bilder og jeg er glad i tekst, og her blir det hele illustrert helt uten fotografier.

Laila i Casa Didriksen startet nok opp omtrent samtidig om meg. Legen fra Gildeskål får meg til å trekke på smilebåndet, reflektere over ulike temaer og lengte nordover. Hun har seriøst den flotteste utsikten gjennom dovinduet. En gang må jeg bare stikke innom på en kaffe, ikke det at jeg oftest er på de kanter, men det er på min Bucketliste.

Pias verden. Det kommer ikke innlegg hyppig, men de som kommer digger jeg. Pia er morsom og seriøs. Hun har satt seg selv på verdenskartet med historiene om Bønna, – og jeg har gått tilbake til Else Beth og gjengen når jeg har hatt behov for en god latter. Jeg vet at Pia har trappet ned, men håper hun aldri forsvinner helt.

Diaper Diva Diary er også en kul dame, – og innleggene hennes er morsomme. De er og blir blant mine favoritter,  – og Stine ble nummer to i kåringen av årets mammablogg i fjor. Velfortjent!

Casa Kaos, – er man blant mammabloggere så kjenner  man til Marte. Hun er god på å formidle at alt er godt nok, – også jeg er enig i at vi må slappe av i mammarollen. Vi har nok likevel ikke samme synspunkter på alt, men er grunnleggende enig at vi skal drepe mammapolitiet og ikke strekke oss mot toppen. Vi har rett til og bør kose oss og nyte livet ( og påskeeggene i skuffen :) )  Jeg digger Marte og er innom hver gang jeg finner en oppdatering på facebook.

sett deg opp i kurven og la ballongen gå

Bestemorshage Jeg har en hemmelig drøm. Det handler om å bo landlig til, være husmor på ordentlig og holde orden på det meste. Der jeg forsøker å få liv og røre i vinduskarmen har Åshild grunnleggende kunnskaper som ikke slutter med vinduskarmen. Der jeg tenker at jeg skal fylle boksene med syv slag og komme over redselen for smult, så koker denne flotte damen smultringer og steker andre kaker. Jeg liker meg landlig og jeg liker meg hos Åshild

Hanna i Drømmeland Hanna elsker rosa, er hyggelig og elskverdig, mamma til 3 og skriver om hverdagslivet. Som de fleste jeg nevner her, så har jeg også fulgt henne en god stund.

Livets Små Underfundigheter – Jeg er glad i tankesprang og ordspill. Derfor passer denne bloggen perfekt til meg

gul ballongferd

Fru Jacobsen Da jeg startet å skrive så var Fru Jacobsen ganske så etablert. Det vil si at jeg begynte å stikke innom småbarnsmammaen som hadde valgt å være hjemme med barna sine, – og jeg har fortsatt å gå på besøk dit. De lever anerledes enn meg som haster ut om morgenen og har et barn, for de har hele dagen og etter hvert fire barn.

Mammadamen Da jeg startet å skrive blogg så fant jeg Karianne flere steder i media. Hun hadde nettopp gitt ut en bok og skrev bloggen Mammadamen. Det vil si at jeg fant frem til familien som har to små gutter, – og jeg liker hennes boktips, flotte refleksjoner og en hvis saklighet i innleggene.

Muligens irrelevant Renate som skriver bloggen fant jeg ved hjelp av et tips. Jeg er glad jeg fikk hjelp til  å finne bloggen som mang en gang har fått meg til å trekke på smilebåndet over de små gjenkjennende historiene: Når sant skal sies så har jeg grått så snørr og tårer har rent.

Fru Bever Linn bor i byen min og siden vi har felles venner så treffes vi i ny og ne. Hun kastet seg inn i blogglandia da hun ventet den fjerde lille gutten. Det ble litt flying start for gutten, for foreldrene og litt røffere kost på bloggen enn tenkt, da minstemann var syk. Det ser ut som det ordner seg og at de har fått all den hjelp de skal ha, så vi heier på det friske livet. Også vi som står rundt.

Jeg lover at jeg kommer til å skrive flere innlegg med blogger jeg leser, så bare følg med, følg med.

Petrine :)

Jeg mangler bare noen følgere for å passere 300 følgere, så jeg blir super takknemlig om dere inviterer venner som dere tror at dere kan like bloggen. Link til siden finner du her

 

 


01 april, 2016

Dagens bilde 1: #Vår

blåveis er et godt vårtegn

 

Hei,

noen ganger har jeg det så fult i hodet at jeg kan kjenne tankene sånn tre centimeter på utesiden. Det var en sånn ettermiddag som jeg tok meg en tur opp i skogen for å lete etter blåveis. Jeg fant ganske få, også planter, på et sted jeg i alle år har gått for å titte på den vakre spede blomsten. Nå er stedet i et naturreservat, så det er ikke lov å plukke de med seg, men det så ut som det hadde vært rådyr der og rabbet til seg det meste med blad og rot.

Jeg fikk knipset de få blomstene jeg fant og deler gjerne et slikt vakkert vårtegn med deg :)

 

blåveisen strekker seg mot himmelen

Petrine :)


Page 10 of 13« First...89101112...Last »