Tanker


Møkkamandag, denne gang om lekser og fritid ! 

Hei, dere og velkommen til en ny uke!
En ny uke med nye lodd, nye gevinster, nye treninger, noen nye lekser og spiren til en ny krig her i huset. Lekser, – bare ordet får små horn til å vokse frem i panna, adrenalinet til å pumpe ut i årene og stemningen i huset til å bli amper. Vi som tidligere hadde hyggelige ettermiddager har til tider noe vi kan kalle unntakstilstand.

Jeg ser ikke alltid frem til at leksene kommer samtidig som uka begynner #Møkkamandag

Jeg er vel en av de som mener at fotballtrening er viktigere enn lekser.

Argumentasjonen jeg skal komme med er:

Samfunnet har forandret seg.
Da jeg gikk på skolen så var jeg hjemme omtrent et kvarter etter at skolen sluttet. Noen ganger så ville det si at det fortsatt var formiddag. Jeg fikk tid til å slappe av, gjøre lekser og likevel være ute å leke før middag.

Mange barn i dag er på en institusjon fra tidlig morgen til sen ettermiddag. Der jeg var ute i skogen og oppe i trærne, så er de på betonggulv og gjerne en asfaltert skolegård. Nå er det ikke de fysiske rammene til skolen jeg vil belyse. Jeg vil se på barns manglende mulighet til å leke fritt og variert.

Både Sfo og skole har rammer som skal ivareta barnas sikkerhet. De skal også se til  at barna har pass. Det er det vi foreldre betaler for.

Et resultat av våre valg er at barna får brukt kroppen som det verktøy det er og slik den er skapt til alt for lite. Når de små i tillegg skal hjem å gjøre lekser så blir det minimal tid igjen til lek og bevegelse. La oss ta et ansvar for at vi lar barna ha lengre arbeidsdager enn oss, ved at de har fri fra lekser når de kommer hjem.

Jeg undrer meg over om man lærer noe av å produsere
Jeg tipper at det er mange hjem som til tider kan se på lekser om noe man bare må få unnagjort. Det er nok flere enn oss som kjemper med et barn, som man egentlig vil gi fri, for at det skal være seg gode arbeidsvaner. Men å bare skrive ned det som forventes i full fart, er det en god vane som fremmer læring? Jeg bare undrer!

Jeg lurer virkelig på om man lærer noe om man jobber med en puls som nærmer seg firehundre og sytti. ( ok, jeg tok litt hardt i ) Jeg har ofte lurt på om det å svare på  oppgaver i racerfart mens adrenalinnivået og pulsen er høy fremmer ny kunnskap. Det vil si når man har motstand til det hele situasjonen. Jeg har nemlig lært at det man lærer er det man er nysgjerrig på, det man har lyst å finne ut av og det man opplever som meningsfullt. Man trenger å være motivert for å lære!

Min påstand er at man ikke er motivert når man er sliten!

Min påstand er at man ikke er motivert når man helst vil leke, trene eller noe annet fordi man har lyst!

Jeg har også en formening om at man ikke er motivert når man er sint. 

Jeg må avklare en ting når jeg sier at jeg er for at man skal prioritere lek, trening og sosial omgang med andre fremfor lekser så handler det ikke om  at man ikke skal ta ansvar for å gjøre ting ferdig. Jeg mener også at man kan øve. Jeg vet jo at for at man skal bli god så må man trene. Men, barn i dag er vant til å tilegne seg kompetanse på mange ulike måter, – og derfor tror jeg at det er mange ulike veier til måloppnåelse av læreplanmålene enn å sitte enda mer stille etter skoletid. Jeg tror for eksempel at det er motivasjon og læring når han leser en bok sammen med meg. Da leser jeg litt og han har lyst til å lese litt. Vi bytter på. Jeg tror mindre på læring ved at han ramser opp teksten utenat.

Jeg ser at dette også blir et langt innlegg, men det dukket opp fordi kommunen vår har fått et forslag på bordet om leksefrie skoler. De lærde strides, – noen mener at det gir bedre resultater om man har leksefri  og andre mener at man lærer seg gode arbeidsvaner, får arbeidet i fred og ro, man får tilstrekkelig repetisjoner til at stoffet fester seg og at man lærer selvstendig problemløsning gjennom lekser. Om jeg skal trekke det i sammenheng med det jeg har lest av forsking tidligere, så er det slik at det er de som allerede klarer seg bra i skolen som har best utbytte av lekser.

Kanskje det er så enkelt at mestring skaper motivasjon til å trene mer?

Noen har arenaen for mestring på et annet sted en på en stol bak en pult. La oss åpne for barn som mestrer enten det er ved å være i bevegelse, ved å forme, ved å bygge hytte i skogen, ved å lese en murstein av en bok eller ved å lage middag,

La oss se til Finland, – la barna få leksefri!

Petrine

Jeg får et behov for å si at poden vår er ikke representativ for alt innholdet. Men, jeg tror det finnes mange Petruser der ute og jeg minner på at vår gutt ikke alltid er den jeg skriver om. Det er sant at han ikke alltid er glad i leksene sine… Jeg må også understreke at jeg år ikke forsket på temaet og at dette ikke på noen måte er rettet mot de skolene vi forholder oss til.

 

 


 

Si meg en ting, hvordan skal jeg oppdra gutten min?
Jeg har akkurat bladd gjennom lørdagens Vg og skrollet meg gjennom sosiale medier. Det bilde jeg får av  menn denne lørdagen er et jeg ikke vil at gutten min skal passe inn i. Det skisserer mannspersoner som har en grenseløs atferd som jeg ikke synes at pjokken skal leve opp til.

Jeg leser om at mitt bysbarn trekker seg fra alle sine politiske verv, da han har hatt seksuelle tilnærminger til mindrårige. Jeg leser om at Fylkesordføreren i Hedmark trekker seg fordi han har fått mange varsler mot seg. Jeg leser at en gutt er tatt for voldtekt av en norsk jente, jeg leser om en ektemann er drapssiktet i forbindelse med at ei dame har vært borte fra sitt hjem siden i fjor. Jeg leser om at Erna Solberg innrømmer at de har gjort en alt for dårlig jobb når de har håndtert en varslingsak mot en partikollega og jeg leser om at Krf har mottatt en varslingssak, som de nå ser på .

Noe av denne bøtteballetten startet med MeToo! Nei, den påstanden holder ikke mål. Det startet jo enten da disse voksne var barn, da de var ungdom eller i alle fall da det ble utført grenseløse handlinger. Det store spørsmålet er jo hva som gjør at man bruker makt for å tilfredsstille egne behov eller å dekke øyeblikkets ønsker! Jeg skal jo oppdra en gutt, og undrer meg over det!

Her jeg sitter med kaffekoppen min så tenker jeg at her er det mange som ikke har gjort jobben sin. På fredag snakket jeg med elevene mine om mobbing og vi var enige om at mange er indirekte med på mobbingen ved å ikke melde saken videre. Det er også skoler, lærere og andre som får en sak i hendene, og som definerer den som «ikke så farlig», som sier at det løser du  selv eller som finner andre unnskyldninger for å ikke melde det videre eller å gjøre noe med det.                                                                              I noen av de forannevnte saker så handler det også om medpolitikere og de i nettverket rundt.  Jeg tenker at mye av det som #Metoo løfter opp i lyset, – er det noen som har noe visst om. Jeg tenker at de også har et ansvar.  Både for å stoppe handlingene og for å melde fra. Det holder ikke å i ettertid si: «Dette var en vekker for meg!» Jeg antar at det var noen som sto der med hodet i sanden, som visste noe. Jeg tror det var noen der som på ingen måte sa noe høyt eller grep inn på andre måter. Jeg vil tro at det var noen som visste og som var passive tilskuere til at andre tråkket over streken Jeg tror ikke at det er sånn i alle saker, jeg vil egentlig ikke tro at det er sånn i hele tatt, men jeg tror det likevel. Erna sin bekreftelse på at de har gjort en for dårlig jobb, bekrefter det for meg.  Jeg håper at alle slutter å tie, at meldinger blir fulgt opp og at alle tar et ansvar fra nå!     ( psst jeg forsøkte ikke her å frata den som har trakassert andre sitt ansvar)

Det vil si at man burde la tankene gå oppom hodet og stoppe før man gjorde andre noe vondt. Og som tilskuer  bør melde fra om man ser det som er uønsket.

Det vil si at å oppdra et barn til å bli en tenåring og mann handler om å gi selvbilde som gjenspeiler hvordan han er, selvtillit nok til å ikke tråkke på andre og nok sosial kompetanse til å være trygg i møte med de han møter: Han må oppøve respekt for alle mennesker. Det slik at han behandler de godt og respekterer deres integritet og grenser. Jeg vil heller ikke at han skal være en som er passiv medspiller, ved at han ikke melder saken videre og ikke hjelper den som blir grenseløst behandlet. Men, hvordan kan jeg få han til å være en stopper?

Jeg har googlet og via Susanne Kaluza sin blogg så fant jeg fire punkter som jeg vil dele med dere Hun hadde funnet frem til Magda Pecseny som hadde skrevet et brev til gutten sine. I brevet blir det sagt at de kommer til å oppleve at noen de kjenner vil gjøre noe vondt mot andre.  Gutta blir oppfordret til å si i fra. De skal fortelle høyt at det ikke er noe kult å gjøre andre vondt eller på annen måte få den uønsket atferd stoppet. Gjerne ved at den som  er i ferd med å gjøre noe galt forstår at han gjør noe uakseptabelt. Hun sier at alle vil passe inn, – og derfor vil de stoppe handlingen om du klarer å få de til å føle seg som en idiot.

Hun har også laget en huskeliste, – og denne kortversjonen er fra Susanne sin blogg:

  1. Hvis det er trygt å si noe, så si det høyt. Be den som gjør noe dumt å slutte og gjør det på det rene at han oppfører seg som en idiot.
  2. Hvis det ikke er trygt så forlat rommet og ring meg ( Her har jeg lyst til å tilføye : eller en annen voksen som du stoler på og som du vet kan være til hjelp)
  3. Selv om du ikke liker jenta,( eller gutten ),  grip inn! Selv om hun/han har vært ekkel mot deg før.  Hva skiller deg fra den som gjør noe dumt, om du ikke griper inn?
  4. Ikke vær redd for at noen kommer til å hate deg for å stoppe de kule gutta fra å gjøre noe dumt. Å stoppe noen fra å gjøre noe slemt gjør deg til en helt.

Jeg sitter her med kaffekoppen, mac-en og en liste over hvordan man kan agere om man ser at noen går over streken mot andre. Jeg ser at jeg har et stort ansvar for å oppdra gutten min til å bli en respektfull, voksen mann, – og jeg tenker på denne lista burde mange andre kjenne til. På den måten hadde vi sluppet #Metoo den virale kampanjen, hvis mål er å sette trakassering på kartet. Den som har fått folk til å ta hodet opp av sanden, og gitt de som er involvert mulighet til å snakke. Både de som har utført handlinger før tanken har vært oppom hodet og de som har blitt utsatt for de tankeløse eller maktutøvende folka.

Og når vi først er inne på denne saken, så må jeg si at jeg i perioder har jeg tenkt at medier har gått helt over alle støvleskaft også. Jeg har ikke flust av evne til å konsentrere meg om dagen, og jeg glemmer ganske lett, men jeg har til gangs fått med meg at det har vært noen kjente politikere involvert. Jeg har ikke så tungt for det . Og kjære NRK; Dere trenger ikke  komme med en ekstra nyhetssending og bryte inn midt i en sang, for å fortelle at en viss politiker har trukket seg fra sine verv. Ekstrasendinger er til noe ekstraordinært, hadde jeg en formening om, litt som på størrelse med en krig, at det har vært dødsfall i monarkiet eller at det er unntakstilstand. Altså, jeg har tålmodig nok til å vente til neste gang det kommer en nyhetssending. Jeg jeg holder ut i fem minutter.

Petrine

Jeg har lyst til å blogge litt mer, men jeg trenger litt struktur for å klare å lage et system på innleggene. En av tankene er å innfør #møkkamandag og dette innlegget ble det første ut. Det er noe dritt, også på en mandag, at det finnes noen som ikke klarer å forholde seg innenfor normale grenser. MEN: La oss også huske på at det er flest av de menn som behandler de rundt seg godt, – for dette metoo – trykket kan jo snu opp og ned på normalen.


23 desember, 2017

Jul, minner og savn

Det er jul nå.
Det var mammas tid.
Hun brukte tid og energi, hun brukte metervis med pakkebånd og pakkepair der hun skulle huske på alle hun kjente! Hun koste seg der hun sang og styret på mellom kakebakst og andre julesysler.

Jeg savner det.

Jeg savner henne og jeg savner oss.

Den lille gjengen vi var, som hørte på sølvguttene klokken fem, som spiste så mye middag at vi måtte vente med desserten og som måtte vaske opp før vi kunne pakke opp gaver. Gavene var ganske uviktige, – for vi pakket opp en nå og da, – og rakk både kaffe, kaker og dessert innimellom slagene. Dessuten så fikk pappa alltid julehefter eller bøker som han leste litt om og fra for oss. Jeg savner han også.

Jeg savner pappa!
Jeg savner at vi dro ut på julaften for å handle gave til mamma. Jeg savner da jeg var liten og var med på å dele ut julegaver og jeg savner at han lærte meg glede med bøker og historier. Jeg savner de siste julene vi hadde sammen, selv om jeg da hadde to kjøleskap å fylle, to steder å lage mat og en haug med ekstra gaver å handle. Alt gjorde jeg med glede, fordi han satt så veldig pris på at vi kom, – og han var så flink til å fortelle oss det. At du brydde deg, at han var glad i oss og at han var takknemlig for besøk og hjelp. Og han var redd om hvordan det skulle bli når han ble borte, -.visste han hvordan det skulle bli ?

Jeg savner foreldrene mine, – og gleder meg sånn over gode minner.

For jeg er heldig, jeg har vokst opp sammen med folk som er gode med hverandre,
et hjem hvor alkoholen ikke tok plass
og hvor det var glede i det lille.

Jeg savner det mer enn noen gang, – for ikke alle har hverandre i fokus.

Jeg savner foreldrene mine,
– jeg savner oss!

Men, jeg har heldigvis med meg mange gode minner og fine tradisjoner! <3

Petrine


22 desember, 2017

Å se at julen også er sår

Jeg bar på en sorg i mange år over at jeg ikke hadde barn. Høytider løftet denne sorgen opp og frem, spesielt høytider og andre anledninger som handlet om barn.

Mange av vennene mine hadde barn og de traff hverandre på barnas bursdager, til juletrefester og alt som har med barn å gjøre. Jeg hadde ikke barn, – og var ikke en naturlig del av dette felleskapet. Det var sårt, – også fordi jeg ønsket at livet var annerledes.

17. mai, var fellesskapets dag , – og julen var har et race av slike dager. Sånne «såre, kjenne på – at – man – skulle – ønske – at – livet – var – annerledes – dager.» Det startet jo før advent, når temaet om julekalender dukket opp, snek seg gjennom gaveinnkjøp, juleinnkjøp og toppet seg på julaften med ønsket om å se barnlig forventning i små gnistrende øyne. Det handlet ikke om at jeg ikke gledet meg over å gi, for det gjorde jeg da og det gjør jeg nå. Det handlet ikke om at jeg ikke satt pris på barna rundt meg, for jeg har brukt mange timer sammen med venners barn, har vært barnvakt og hatt med meg noen av de på ferie. Jeg digget de. Så jeg hadde og har evnen til å glede meg over de som var rundt meg, – men jeg hadde et savn. Et savn som ble borte da Petrus ble født, for nå er det jeg som pakker kalendergaver, leser ønskelister skrevet av barnlig skrift og gleder meg til å se forventninger i gnistrende barneøyne. Og Petrus kan det der med å gnistre. Han er god til å smile, han elsker å tulle og han har nedtelleing til julaften både på dag, time og minuttnivå. Han gleder seg til og over jula.

Så i vår iver etter å glede oss til jul, så har jeg et ønske om at vi ser de som har et sårt forhold til høytiden.
Se de som har et ønske som ikke blir innfridd, de som har mistet noen, de som ønsker de var sammen med barna sine og de som lever i et familieforhold som gjør høytider vanskelige. For det har jeg sett gjennom årene, at jeg var heldig som vokste opp i en familie, hvor det var trygt og godt å være. Det er nemlig ikke alle som har « tanter, onkler eller andre som er glad i seg» ( sitat Petrus ), ei heller i familier hvor de klarer å rydde opp i konflikter og noen vokser opp i hjem hvor vold, rus og alkohol er en del av hverdagen.

Høytider kan virke som forstørrelsesglass på følelser, på godt og vondt! Jeg har det godt og jeg har den gleden i livet som jeg vil ha, men husk:

Det er ikke alle som løfter julen høyere enn himmelen, for noen er hverdagen best.

Om du skal gjøre en god gjerning i dag, så smil til de du møter, – også de du ikke kjenner.

Petrine :)

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre


Jeg er hos legen og jeg registrerer hva som blir sagt:
» Nå kan jeg ikke høre på hodet ditt mer, jeg må lytte til kroppen din! For deg! Den sier stopp! »

Jeg hadde sluttet å sove om natten,
jeg hadde vansker med å planlegge
og jeg hadde vansker med å finne ord.

Det har vært sånn en stund!
For det er lenge siden jeg hadde ord til å skrive gode innlegg,
siden jeg klarte å lese en bok
eller siden jeg har klart å konsentrere meg over tid.

Det som har vært mer dagligdags er smerter i kroppen, en total følelse av å være sliten og av å ha en hjerne som går på lavgir. Eller en hjerne som er totalt er på utsiden av hodet, på høygir.  Jeg har liten oversikt og kort lunte, – og jeg vet nok innerst inne at det er noe riv ruskende galt, men det har kommet gradvis. På den ene side har jeg hatt tanker om at jeg er alvorlig syk og på den annen side har jeg trodd at det skal gå over.  Jeg har møtt vanskene. med å fortsette fordi jeg har hatt en vilje og et ønske om å opprettholde det som er normalt.

Dessuten så føler jeg det skamfult å ikke klare å fylle hverdagene med det jeg selv ser på som vanlig.

Tilbake til legekontoret:

Jeg hører hva som blir sagt og kjenner tårene presser på.
Jeg forstår at det betyr at jeg skal sykemeldes og jeg vet legen har rett.
Hun sier at jeg skulle hørt på henne før

Fordi det livet jeg har levd de siste årene har satt spor.

Dype, – i kroppen min.

Den har skreket så høyt den kan, men jeg har vært døv.

Sykemelding er et faktum.

#utbrent

P

Del gjerne om du kjenner noen andre som ville ha godt å vite at det er flere i samme bås.

Dette er skrevet for et år siden,  men jeg har en temapreiode om utbrenthet nå . Hold deg gjerne oppdatert gjennom facebooksiden :D Jeg er dessverre ikke helt på bena enda, – og det er noe av årsaken til at bloggen ikke er så levende som jeg hadde ønsket .

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre


 

Plutselig en dag så sluttet kroppen og hodet mitt å være lagspillere.
Der hodet sa gå, svarte kroppen stopp.

Smertene som kroppen signaliserte,
klarte hodet å overhøre,

Tårene som ble sendt i rakettfart ut av øynene,
– valgte hendene å tørke bort.

Det var slik det var ;
Jeg travet videre til tross for at
jeg kjente ordene ble utydelige,
meningene ble svakere,
lydene for sterke,
hukommelsen utvasket
og sakte, men sikkert følte at jeg bare var.

Helt til en dag,
– til den dagen da kroppen sa stopp.

Kommunikasjonen den hadde bedrevet var nyttesløs, så derfor trakk den ut proppen og sendte alle kreftene ut med tidevannet. All energien gikk over i historien og kroppen segnet om på sofaen eller i senga, – og der ble den i flere måneder.
( og er der delvis enda)
Den lå der kraftløs, mens hodet hadde planer om å fortsette i samme tempo.

Men, det gikk ikke.

Manglende evne til å gjøre ting fjernet mestringsfølelsen, –  fikk meg til å føle med verdiløs.
De manglende kreftene ga meg også dårlig samvittighet ovenfor både jobb, familie og overfor meg selv.
Jeg hadde det trøblete med å innse at jeg ikke bare klarte å ta meg sammen!

Det var nemlig umulig å ta seg selv i nakken eller å gå den siste mila.
Det handlet ikke om vilje.
Jeg var makteløs.
Det gikk rett og slett ikke!

Jeg gikk tom for energi, – helt tom.!!

Kreftene forsvant ut med tidevannet. ! – og det er stadig lekkasje !

( så nå har dere fått en liten forklaring på hvorfor innleggene er sjeldnere, ordene tommere og meningene svakere. Jeg har dessverre blitt utladet )

Petrine

Dette er også en av de innleggene som  er for den tiden i fjor høst da jeg lå langflat på sofaen. Fremover så kommer det ulike innlegg om temaet Kraftløs #utbrent Følg gjerne facebooksiden til bloggen for å holde deg oppdatert

LagreLagre

LagreLagreLagreLagre

LagreLagre

LagreLagre


I dag så jeg en status på facebook og etter å ha tenkt gjennom den, så fant jeg ut at jeg ville legge den ut her i bloggen.

Stautsen lyder:

«Undrer meg litt over hvor » dugnadsånden» blant ungene våre har blitt av. Vi foreldre ordner/ selger alt ungene egentlig selv burde gidde å gå rundt på dørene og gjøre. Hvor finner vi eierskapet til å » ha gjort noe selv og ikke minst: dette har jeg klart selv». Men når Halloween kommer DA gidder de!»

Jeg synes statusen har noe for seg. Jeg er nemlig ikke sikker på at vi gjør barna våre så veldig mye godt ved å gjøre det meste for de. Selv om vi gjør det i beste mening.

Ja, jeg er en av de som kjører barnet mitt til trening, som er i nærheten under økten og som passer på at han har med seg riktig utstyr og alt det han trenger. Dessuten har jeg gått fra postkasse til postkasse, sendt mail, bakt kake og forsøkt å tigge for å samle inn penger i lagkassa. Jeg gjør det og jeg gjør det av glede. Jeg er nok ikke den eneste som gjør dette, men er det til det beste for barna våre?

Jeg tenker tilbake til min egen barndom.

Nå drev jeg ikke med noen aktiviteter da jeg var seks, syv år, så jeg har vel ikke noe reelt sammenligningsgrunnlag. Men, da jeg gikk i andre klasse så var det min oppgave å komme meg på balletten og ha med riktig utstyr. Jeg pakket sammen tingene mine, tok bussen til og fra og hadde helt oversikt over trening og beskjeder.
Da jeg gikk i musikken var det på samme vis. Jeg syklet til øvelser, – noterte ned datoer for konserter, for dåp av båter og for andre spilleoppdrag.
Da jeg løp orientering så tok jeg to busser frem og to busser tilbake for å trene. Det med klær og utstyr som matchet været og hva slags trening jeg skulle ha. Jeg var vant til at det skulle være sånn, jeg tok ansvar for det jeg skulle og det var min oppgave å være oppdatert. Mitt liv, mitt ansvar! Det ligger mye ansvarsfølelse og mestring i dette. I tillegg til at jeg fikk en god følelse av at foreldrene mine stolte på meg, viste meg respekt og støttet meg når jeg måtte ha hjelp. Men, jeg trengte ikke hjelp for å ta bussen, for å gå inn på treninger og øvelser eller for å være med vennene mine på disse ulike aktivitetene. Jeg hadde denne kompetansen inne, – og det var helt vanlig at unge kunne ta dette ansvaret.

Når  jeg sitter å rabler dette så faller en annen episode ned i hodet mitt:
Det var en dag ganske oppgitt over at barn og unge har liten oversikt over lekser, avtaler og andre ting. I ren frustrasjon så gulpet jeg dette ut over Petrinemannen. Han svarte at han faktisk hadde tenkt på dette og mente at blant annet ukeplaner gjorde at de ikke tar det samme ansvaret som før. Jeg kjente at haka falt og at tankene begynte å svirre;

«Hallo, hvordan kan et papirark i uka gjøre at de verken tar ansvar eller har oversikt?»

Jo, det hadde han tenkt nøye over det.
Han refererte til da vi var elever på barneskolen:
Han mener nemlig at da vi satt der med den avklipte kladdeboka, som vi fikk utdelt som leksebok, så måtte vi forholde oss til tidspunkt for prøver, for turer, for avtaler og ikke minst for lekser flere ganger:

1) Man må lytte og få med seg en beskjed. Man måtte finne ut av hva, når og hvor

2) Man måtte sette avtalen inn i boka på riktig sted og riktig tidspunkt. Man gjentar det man har fått beskjed om

3) Man må skrive ned beskjeden. Man gjentar enda en gang og det viser seg at det vi skriver husker vi bedre.

4) Man har ansvar for å få leksene gjort, vite hva det er og når det skal leveres helt selv.

Han mente at lekseboka skaffet oss oversikt og ga oss ansvar.

Det var ikke foreldrene som hadde oversikt over leksene våre, det var vi.
Vår oppgave å få gjort de og vår oppgave å møte lærer/skole om det ikke var gjort.
Vi hadde ansvar for egen læring, uten at det var uttalt av en regjering.
Vi hadde det fordi vi ble oppdratt til selvstendighet gjennom ansvarliggjøring. Litt etter litt.  De voksne mente vi fikk til, de hadde troa og forventningene. De ga oss muligheten, lot oss prøve, lot oss feile og lot oss lykkes ( og som vernet seg selv fra tidsklemma).

Vi lærte å holde avtaler, vi lærte at ting henger sammen og vi fikk eierskap til livet vårt.

Jeg tenker på det mannen sa og jeg tror han har et poeng.

For det er ikke bare ukeplanen vi tar ansvar for! Vi , som foreldre,  bruker facebook og Spond, messenger og Sms for å holde oversikten, for å få arbeidsoppgaver, for å få bursdagsinvitasjoner og for å holde treningstider. For barna!!
Vi bruker bilen og vaskemaskinen.
Vi er der, holder oversikten og lager orden i systemet for våre håpefulle. Jeg er til og med pliktig til å skrive under på at pjokken har gjort lekser. Så på den ene side så er det vi som foreldre som fratar barna ansvar og på den annen side så gjør systemene rundt oss det. I vår hjelpsomhet så har vi kanskje fjernet forventningen og troen på at barna kan? At de kan ta ansvar for eget liv ( selvfølgelig innen for noen rammer ) og at de kan skaffe seg den kompetansen som trengs.

Gjennom å hjelpe til så kanskje vi minsker de unges evne til problemløsning, til å tåle motgang, til å stå til ansvar for noe, som man kanskje må om man har glemt en fotballsko, ikke gjort en lekse eller glemmer en avtale. Kanskje de ikke får eierskap i sitt eget liv, ikke ser hva som kreves og ikke lærer seg de systemer som gjør at man tar ansvar og får oversikt. Og jeg kjører avgårde. Til og med jeg!, som gjennom lang skolegang og langt yrkesliv har lært at rutiner, systemer og oversikt kan gjøre dagen lettere for de som er utrygge, de som har angst og som synes overganger er vanskelig. Kanskje de unges psykiske vansker også henger sammen med at de gjennom snille foreldre mister muligheten til å bygge selvtillitt, få et godt selvbilde og troen på at det er mye man  kan??

For å skaffe seg selvtillit så må man ha muligheten til å prøve og feile. Man må oppleve hva man får til og hva man må trene mer på.  Denne informasjonen og selvinnsikten kan man ikke skaffe seg uten å handle. Det er gjennom å gjøre og eventuelt få konkrete tilbakemeldinger at man kan bli kjent med sine egne ferdigheter og kan bygge et bilde av hva man kan. Selvtillit er nemlig knyttet til ferdigheter, mens selvbilde er knyttet til hvem du er.

Norske forskere er nok enig i at vi ikke bygger selvtillitt når vi stiller opp tre hundre prosent for barna våre. : «Hvis barna ikke får lov til å prøve seg så blir de nesten handlingslammet», sies det, samtidig som det understrekes av at når «vi undervurderer våre barn så bygger vi ikke selvtillit. De som vokser opp med foreldre som overbesytter de og gjør det meste for de, hos de så ser man at de unge kan bli både deprimerte og utrygge».

Skal jeg gå helt tilbake til starten så handler vel dugnadsfølelsen også om at man kan stille opp for andre uten å få noe igjen. Ved å sette egne barn i høysetet så kanskje vi dyrker jeg – et mer enn vi-et og gjør at man i liten grad stiller opp for andre uten at man får noe igjen. Det sies også at man har det best nåe man har evnen til å dele med andre . Det er en annen greie, men du kan lese om det her 

Er du, som meg, som følger barnet ditt tett opp? tror du at vi gjør barna en bjørnetjenste?

Ha en fin kveld med eller uten curligkost

Petrine

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre


13 september, 2017

I hvilken bås er du?

Det er så mange ting vi kan enes om.
Det er så mange ting vi kan være uenig i.
Vi er like, unike og forskjellige.
Noen slipper man inn og andre stenger man ute.

Jeg liker denne videoen !

Ta en titt, –
en liten påminnelse om vi rett og slett bare er mennesker,
– og jeg lurer på hvilken bås du er i :D

LagreLagre

LagreLagre


08 april, 2017

Tenn lys

Tenn lys!
Et lys skal brenne for denne lille jord
Den blanke himmelstjerne der vi og alle bor
Må alle dele håpet så gode ting kan skje !
Må jord og himmel møtes !
Et lys er tent for det !

Ingenting passer bedre enn denne julesangen på en dag som denne.
Vi må nemlig ikke miste håpet
Vi må la kjærligheten vinne!
Vi må ta vare på hverandre!
Vi må vise omsorg og bygge bro!

Jeg må sende en varm tanke til alle de direkte berørte i nabolandet,
– og til  alle som blir truffet av en bølge av frykt.
Det er sikkert noe av hensikten.

Jeg tenner et lys for tro, håp og kjærlighet.
For størst av alt er kjærligheten:

Gjør noe godt i dag, – for deg selv eller for de rundt deg. Fru Bever skal dele ut påskeegg #payitforward
La det gode spre seg.

 

Petrine <3

og for oss som er i sosiale medier så finnes en huskeliste  her


Skattemeldingen sa at jeg kom til å få tilbake penger. Omtrent nok til å ta en lunsj ute! Jeg er glad for at jeg ikke kom i minus, – men jeg er en av de som er glad for at vi bor i et land hvor vi betaler skatt. Godene blir fordelt, – og jeg opplever at vi blir ivaretatt. Jeg har kopiert facebookstatusen til Tarjei Jensen Beck. Han ble skutt på Utøya og har lagt ut en status hvor ting blir satt i perspektiv.

«Fikk igjen på skatten sa du? Jeg har også fått igjen på skatten.
I 2011 ble jeg skutt på Utøya. Det resulterte i 20-talls operasjoner, fysioterapi og hjelp fra psykolog. Aldri har jeg tenkt at jeg ikke har kunnet tatt i mot behandling som følge av at jeg skulle måtte ta opp lån eller gå personlig konkurs.
I dag befinner jeg meg på rehabilitering på Sunnaas sykehus for smertene i kneet som følge av skaden. Det er finansiert av skatt og fellesskapets penger. Jeg skal også opereres videre fordi kneet ikke er helt bra enda. Finansiert av fellesskapets penger. Når livgrunnen rundt meg har revnet og man har falt har fellesskapet stilt opp og hjulpet meg opp igjen av ett helsevesen i verdensklasse.
Så jeg har også fått igjen på skatten. Fått hjelp til å overleve, leve og til å fortsatt kunne le. Fått hjelp til å se at livet har gleden og lyset som mål; ikke tristhet og mørke. Uten å måtte ofre en eneste tanke på at det skulle måtte gå stort utover lommeboka. Jeg har fått igjen på skatten.»

Petrine :D


Page 1 of 1012345...10...Last »