Tanker


Jeg er hos legen og jeg registrerer hva som blir sagt:
» Nå kan jeg ikke høre på hodet ditt mer, jeg må lytte til kroppen din! For deg! Den sier stopp! »

Jeg hadde sluttet å sove om natten,
jeg hadde vansker med å planlegge
og jeg hadde vansker med å finne ord.

Det har vært sånn en stund!
For det er lenge siden jeg hadde ord til å skrive gode innlegg,
siden jeg klarte å lese en bok
eller siden jeg har klart å konsentrere meg over tid.

Det som har vært mer dagligdags er smerter i kroppen, en total følelse av å være sliten og av å ha en hjerne som går på lavgir. Eller en hjerne som er totalt er på utsiden av hodet, på høygir.  Jeg har liten oversikt og kort lunte, – og jeg vet nok innerst inne at det er noe riv ruskende galt, men det har kommet gradvis. På den ene side har jeg hatt tanker om at jeg er alvorlig syk og på den annen side har jeg trodd at det skal gå over.  Jeg har møtt vanskene. med å fortsette fordi jeg har hatt en vilje og et ønske om å opprettholde det som er normalt.

Dessuten så føler jeg det skamfult å ikke klare å fylle hverdagene med det jeg selv ser på som vanlig.

Tilbake til legekontoret:

Jeg hører hva som blir sagt og kjenner tårene presser på.
Jeg forstår at det betyr at jeg skal sykemeldes og jeg vet legen har rett.
Hun sier at jeg skulle hørt på henne før

Fordi det livet jeg har levd de siste årene har satt spor.

Dype, – i kroppen min.

Den har skreket så høyt den kan, men jeg har vært døv.

Sykemelding er et faktum.

#utbrent

P

Del gjerne om du kjenner noen andre som ville ha godt å vite at det er flere i samme bås.

Dette er skrevet for et år siden,  men jeg har en temapreiode om utbrenthet nå . Hold deg gjerne oppdatert gjennom facebooksiden :D Jeg er dessverre ikke helt på bena enda, – og det er noe av årsaken til at bloggen ikke er så levende som jeg hadde ønsket .

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre


 

Plutselig en dag så sluttet kroppen og hodet mitt å være lagspillere.
Der hodet sa gå, svarte kroppen stopp.

Smertene som kroppen signaliserte,
klarte hodet å overhøre,

Tårene som ble sendt i rakettfart ut av øynene,
– valgte hendene å tørke bort.

Det var slik det var ;
Jeg travet videre til tross for at
jeg kjente ordene ble utydelige,
meningene ble svakere,
lydene for sterke,
hukommelsen utvasket
og sakte, men sikkert følte at jeg bare var.

Helt til en dag,
– til den dagen da kroppen sa stopp.

Kommunikasjonen den hadde bedrevet var nyttesløs, så derfor trakk den ut proppen og sendte alle kreftene ut med tidevannet. All energien gikk over i historien og kroppen segnet om på sofaen eller i senga, – og der ble den i flere måneder.
( og er der delvis enda)
Den lå der kraftløs, mens hodet hadde planer om å fortsette i samme tempo.

Men, det gikk ikke.

Manglende evne til å gjøre ting fjernet mestringsfølelsen, –  fikk meg til å føle med verdiløs.
De manglende kreftene ga meg også dårlig samvittighet ovenfor både jobb, familie og overfor meg selv.
Jeg hadde det trøblete med å innse at jeg ikke bare klarte å ta meg sammen!

Det var nemlig umulig å ta seg selv i nakken eller å gå den siste mila.
Det handlet ikke om vilje.
Jeg var makteløs.
Det gikk rett og slett ikke!

Jeg gikk tom for energi, – helt tom.!!

Kreftene forsvant ut med tidevannet. ! – og det er stadig lekkasje !

( så nå har dere fått en liten forklaring på hvorfor innleggene er sjeldnere, ordene tommere og meningene svakere. Jeg har dessverre blitt utladet )

Petrine

Dette er også en av de innleggene som  er for den tiden i fjor høst da jeg lå langflat på sofaen. Fremover så kommer det ulike innlegg om temaet Kraftløs #utbrent Følg gjerne facebooksiden til bloggen for å holde deg oppdatert

LagreLagre

LagreLagreLagreLagre

LagreLagre

LagreLagre


I dag så jeg en status på facebook og etter å ha tenkt gjennom den, så fant jeg ut at jeg ville legge den ut her i bloggen.

Stautsen lyder:

«Undrer meg litt over hvor » dugnadsånden» blant ungene våre har blitt av. Vi foreldre ordner/ selger alt ungene egentlig selv burde gidde å gå rundt på dørene og gjøre. Hvor finner vi eierskapet til å » ha gjort noe selv og ikke minst: dette har jeg klart selv». Men når Halloween kommer DA gidder de!»

Jeg synes statusen har noe for seg. Jeg er nemlig ikke sikker på at vi gjør barna våre så veldig mye godt ved å gjøre det meste for de. Selv om vi gjør det i beste mening.

Ja, jeg er en av de som kjører barnet mitt til trening, som er i nærheten under økten og som passer på at han har med seg riktig utstyr og alt det han trenger. Dessuten har jeg gått fra postkasse til postkasse, sendt mail, bakt kake og forsøkt å tigge for å samle inn penger i lagkassa. Jeg gjør det og jeg gjør det av glede. Jeg er nok ikke den eneste som gjør dette, men er det til det beste for barna våre?

Jeg tenker tilbake til min egen barndom.

Nå drev jeg ikke med noen aktiviteter da jeg var seks, syv år, så jeg har vel ikke noe reelt sammenligningsgrunnlag. Men, da jeg gikk i andre klasse så var det min oppgave å komme meg på balletten og ha med riktig utstyr. Jeg pakket sammen tingene mine, tok bussen til og fra og hadde helt oversikt over trening og beskjeder.
Da jeg gikk i musikken var det på samme vis. Jeg syklet til øvelser, – noterte ned datoer for konserter, for dåp av båter og for andre spilleoppdrag.
Da jeg løp orientering så tok jeg to busser frem og to busser tilbake for å trene. Det med klær og utstyr som matchet været og hva slags trening jeg skulle ha. Jeg var vant til at det skulle være sånn, jeg tok ansvar for det jeg skulle og det var min oppgave å være oppdatert. Mitt liv, mitt ansvar! Det ligger mye ansvarsfølelse og mestring i dette. I tillegg til at jeg fikk en god følelse av at foreldrene mine stolte på meg, viste meg respekt og støttet meg når jeg måtte ha hjelp. Men, jeg trengte ikke hjelp for å ta bussen, for å gå inn på treninger og øvelser eller for å være med vennene mine på disse ulike aktivitetene. Jeg hadde denne kompetansen inne, – og det var helt vanlig at unge kunne ta dette ansvaret.

Når  jeg sitter å rabler dette så faller en annen episode ned i hodet mitt:
Det var en dag ganske oppgitt over at barn og unge har liten oversikt over lekser, avtaler og andre ting. I ren frustrasjon så gulpet jeg dette ut over Petrinemannen. Han svarte at han faktisk hadde tenkt på dette og mente at blant annet ukeplaner gjorde at de ikke tar det samme ansvaret som før. Jeg kjente at haka falt og at tankene begynte å svirre;

«Hallo, hvordan kan et papirark i uka gjøre at de verken tar ansvar eller har oversikt?»

Jo, det hadde han tenkt nøye over det.
Han refererte til da vi var elever på barneskolen:
Han mener nemlig at da vi satt der med den avklipte kladdeboka, som vi fikk utdelt som leksebok, så måtte vi forholde oss til tidspunkt for prøver, for turer, for avtaler og ikke minst for lekser flere ganger:

1) Man må lytte og få med seg en beskjed. Man måtte finne ut av hva, når og hvor

2) Man måtte sette avtalen inn i boka på riktig sted og riktig tidspunkt. Man gjentar det man har fått beskjed om

3) Man må skrive ned beskjeden. Man gjentar enda en gang og det viser seg at det vi skriver husker vi bedre.

4) Man har ansvar for å få leksene gjort, vite hva det er og når det skal leveres helt selv.

Han mente at lekseboka skaffet oss oversikt og ga oss ansvar.

Det var ikke foreldrene som hadde oversikt over leksene våre, det var vi.
Vår oppgave å få gjort de og vår oppgave å møte lærer/skole om det ikke var gjort.
Vi hadde ansvar for egen læring, uten at det var uttalt av en regjering.
Vi hadde det fordi vi ble oppdratt til selvstendighet gjennom ansvarliggjøring. Litt etter litt.  De voksne mente vi fikk til, de hadde troa og forventningene. De ga oss muligheten, lot oss prøve, lot oss feile og lot oss lykkes ( og som vernet seg selv fra tidsklemma).

Vi lærte å holde avtaler, vi lærte at ting henger sammen og vi fikk eierskap til livet vårt.

Jeg tenker på det mannen sa og jeg tror han har et poeng.

For det er ikke bare ukeplanen vi tar ansvar for! Vi , som foreldre,  bruker facebook og Spond, messenger og Sms for å holde oversikten, for å få arbeidsoppgaver, for å få bursdagsinvitasjoner og for å holde treningstider. For barna!!
Vi bruker bilen og vaskemaskinen.
Vi er der, holder oversikten og lager orden i systemet for våre håpefulle. Jeg er til og med pliktig til å skrive under på at pjokken har gjort lekser. Så på den ene side så er det vi som foreldre som fratar barna ansvar og på den annen side så gjør systemene rundt oss det. I vår hjelpsomhet så har vi kanskje fjernet forventningen og troen på at barna kan? At de kan ta ansvar for eget liv ( selvfølgelig innen for noen rammer ) og at de kan skaffe seg den kompetansen som trengs.

Gjennom å hjelpe til så kanskje vi minsker de unges evne til problemløsning, til å tåle motgang, til å stå til ansvar for noe, som man kanskje må om man har glemt en fotballsko, ikke gjort en lekse eller glemmer en avtale. Kanskje de ikke får eierskap i sitt eget liv, ikke ser hva som kreves og ikke lærer seg de systemer som gjør at man tar ansvar og får oversikt. Og jeg kjører avgårde. Til og med jeg!, som gjennom lang skolegang og langt yrkesliv har lært at rutiner, systemer og oversikt kan gjøre dagen lettere for de som er utrygge, de som har angst og som synes overganger er vanskelig. Kanskje de unges psykiske vansker også henger sammen med at de gjennom snille foreldre mister muligheten til å bygge selvtillitt, få et godt selvbilde og troen på at det er mye man  kan??

For å skaffe seg selvtillit så må man ha muligheten til å prøve og feile. Man må oppleve hva man får til og hva man må trene mer på.  Denne informasjonen og selvinnsikten kan man ikke skaffe seg uten å handle. Det er gjennom å gjøre og eventuelt få konkrete tilbakemeldinger at man kan bli kjent med sine egne ferdigheter og kan bygge et bilde av hva man kan. Selvtillit er nemlig knyttet til ferdigheter, mens selvbilde er knyttet til hvem du er.

Norske forskere er nok enig i at vi ikke bygger selvtillitt når vi stiller opp tre hundre prosent for barna våre. : «Hvis barna ikke får lov til å prøve seg så blir de nesten handlingslammet», sies det, samtidig som det understrekes av at når «vi undervurderer våre barn så bygger vi ikke selvtillit. De som vokser opp med foreldre som overbesytter de og gjør det meste for de, hos de så ser man at de unge kan bli både deprimerte og utrygge».

Skal jeg gå helt tilbake til starten så handler vel dugnadsfølelsen også om at man kan stille opp for andre uten å få noe igjen. Ved å sette egne barn i høysetet så kanskje vi dyrker jeg – et mer enn vi-et og gjør at man i liten grad stiller opp for andre uten at man får noe igjen. Det sies også at man har det best nåe man har evnen til å dele med andre . Det er en annen greie, men du kan lese om det her 

Er du, som meg, som følger barnet ditt tett opp? tror du at vi gjør barna en bjørnetjenste?

Ha en fin kveld med eller uten curligkost

Petrine

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre


13 september, 2017

I hvilken bås er du?

Det er så mange ting vi kan enes om.
Det er så mange ting vi kan være uenig i.
Vi er like, unike og forskjellige.
Noen slipper man inn og andre stenger man ute.

Jeg liker denne videoen !

Ta en titt, –
en liten påminnelse om vi rett og slett bare er mennesker,
– og jeg lurer på hvilken bås du er i :D

LagreLagre

LagreLagre


08 april, 2017

Tenn lys

Tenn lys!
Et lys skal brenne for denne lille jord
Den blanke himmelstjerne der vi og alle bor
Må alle dele håpet så gode ting kan skje !
Må jord og himmel møtes !
Et lys er tent for det !

Ingenting passer bedre enn denne julesangen på en dag som denne.
Vi må nemlig ikke miste håpet
Vi må la kjærligheten vinne!
Vi må ta vare på hverandre!
Vi må vise omsorg og bygge bro!

Jeg må sende en varm tanke til alle de direkte berørte i nabolandet,
– og til  alle som blir truffet av en bølge av frykt.
Det er sikkert noe av hensikten.

Jeg tenner et lys for tro, håp og kjærlighet.
For størst av alt er kjærligheten:

Gjør noe godt i dag, – for deg selv eller for de rundt deg. Fru Bever skal dele ut påskeegg #payitforward
La det gode spre seg.

 

Petrine <3

og for oss som er i sosiale medier så finnes en huskeliste  her


Skattemeldingen sa at jeg kom til å få tilbake penger. Omtrent nok til å ta en lunsj ute! Jeg er glad for at jeg ikke kom i minus, – men jeg er en av de som er glad for at vi bor i et land hvor vi betaler skatt. Godene blir fordelt, – og jeg opplever at vi blir ivaretatt. Jeg har kopiert facebookstatusen til Tarjei Jensen Beck. Han ble skutt på Utøya og har lagt ut en status hvor ting blir satt i perspektiv.

«Fikk igjen på skatten sa du? Jeg har også fått igjen på skatten.
I 2011 ble jeg skutt på Utøya. Det resulterte i 20-talls operasjoner, fysioterapi og hjelp fra psykolog. Aldri har jeg tenkt at jeg ikke har kunnet tatt i mot behandling som følge av at jeg skulle måtte ta opp lån eller gå personlig konkurs.
I dag befinner jeg meg på rehabilitering på Sunnaas sykehus for smertene i kneet som følge av skaden. Det er finansiert av skatt og fellesskapets penger. Jeg skal også opereres videre fordi kneet ikke er helt bra enda. Finansiert av fellesskapets penger. Når livgrunnen rundt meg har revnet og man har falt har fellesskapet stilt opp og hjulpet meg opp igjen av ett helsevesen i verdensklasse.
Så jeg har også fått igjen på skatten. Fått hjelp til å overleve, leve og til å fortsatt kunne le. Fått hjelp til å se at livet har gleden og lyset som mål; ikke tristhet og mørke. Uten å måtte ofre en eneste tanke på at det skulle måtte gå stort utover lommeboka. Jeg har fått igjen på skatten.»

Petrine :D


Det er så mange ting man kan bruke hjernen sin til!

Noen ganger så kverner tankene rundt:
Jeg kan gruble over verdensfred og vannmangel.
Jeg kan lure på kakeoppskrifter og mellsomenneskelighet
Jeg kan vurdere dybdeskarphet og blenderåpning
og jeg kan tenke på viktige valg for meg og mine.

– andre ganger dukker tanker opp som troll i en eske.
For eksempel så kan jeg plutselig lurer på hvorfor bloggere kan si;
«jeg har en glad nyhet, en hemmelighet og noe fint jeg skal fortelle dere, om tre år, fire uker, to timer og seks minutter»

Jeg har gang fått munnkurv i ulike situasjoner,
– og jeg har på ingen måte behov for å sende det ut til verden der ute:
«Jeg vet noe som du ikke vet, men jeg vet at du skal få vite det en gang!»
Jeg venter til at jeg kan fortelle hele setningen

Hva er egentlig greia med å fortelle A og ikke vente til man også kan si B?

Er det bare jeg som plutselig kan bli fanget av en helt ubetydelig tanke
og bruke noen minutter på uviktige spørsmål?

Petrine

 

 


peis og strikketøy

Et øyeblikks hverdagsglede

Jeg sitter sammenkrøllet i sofaen.
Det er bare jeg og hunden hjemme.
Det knitrer i peisen og jeg nyter lyden av ingenting.
Alenetiden, atså <3

uklar morgensol

Hva er din lille hverdagsluksus?

Petrine


24 mars, 2017

ord, ord, ord…

Altså., det her er en av de innleggene som kan være personlig og som sikkert kan treffe flere enn meg hjemme.

Det er nok ikke bare jeg som har latt tanker og skravla gå når man møter noen med tilsvarende frustrasjon og opplevelse som deg selv? Jeg synes jo ikke det er greit, og jeg bruker tid på slik etter på. I håp om at jeg ikke kaster meg på en slik runde siden, –  selv om jeg faktisk er frustrert over situasjonen. For det er jo ingen løsning i skravlinga, det kan føre til at folk blir såra, rykter spredd og det er vel i bunn og grunn slik mobbing oppstår.  Det er nok ikke bare jeg som har det sånn. At man lar seg rive med, at man ikke kan se en situasjon fra flere sider, at vi glemmer de andre sin versjon og at man kan gjøre ting vondt verre.

Jeg har mange ganger vært lei meg, nettopp fordi jeg har blitt definert av andre enn de som kjenner meg godt og som ikke vet noe om situasjonen. Jeg vet hvor håpløst det er å ikke få lagt frem sin egen sak og få lagt ballen død. Det er super vondt og super vanskelig. Allikevel….

Nå er jeg våken.
Det er natt, – jeg burde sovet.
DU sover kanskje?

Helt uvitende om at jeg ble hektet med i min egen frustrasjon
og snakket om personer og situasjoner ,
– på et sted hvor det ikke burde komme?

 

Petrine :/


21 mars, 2017

Stjernepunkter #4

Siden sist så har vi vinket årets februar over i historien og vi har tatt i mot Mars og lysere dager med glede. Med glede og snø. For vi har faktisk hatt snø opptil flere dager i denne måneden, men nå har jeg faktisk gledet meg over de første vårblomstene, fått hengt opp Petrus sin fuglekasse og tenkt at det ikke er så lenge til hagemøblene kan komme frem.  Da kan man nyte kaffen i sola. Hvilken tid vi går i møte.

I dette innlegget vå vil jeg presentere ting jeg har tenkt på den, sett eller hørt den siste tiden. Jeg gir deg linkene :D

Jeg har tenkt tilbake til den gang jeg kjempet i mot

Jeg er en av de damene som heier på lek. Jeg har en grunnleggende tro på at det er en grunn til at alle barn i hele verden er født med den egenskapen  til å leke. Dessuten har  jeg observert hvor gode barn er til å ivareta, veilede hverandre og komme til kompromiss i denne formen for samvær. Den som er fri, den som inneholder glede og humor og den som gjerne oppstår spontant nettopp fordi barn møtes. Det er faktisk mye språk, kompetanse, sosialisering og samspill som utvikles når barn leker. Jeg har en grunnleggende tro på at leken gir barna noe viktig, – og at de lærer gjennom den. Derfor sto jeg på barrikaden mot seksåringer inn i skolen, for selv om de første årene skulle være lek, – så tenkte jeg at det var en snikinnføring av en pasifiserende skoledag. Den dagen som fremmer fedme, som ivaretar en form for innlæring som passer et knippe, som får satt seksåringer i vekstperioden stille og som ikke minst ville ta fra dem den viktige leken og den spontane læringen gjennom egen nysgjerrighet.  Jeg kom på alt jeg kjempet i mot da jeg leste om den som føler seg lurt av at seksåringene ble stasjonert på skolen i sin tid. Les her om «Då leken forsvann fra skulen»  Det ble som jeg trodde så jeg føler meg ikke lurt, men skuffet over at barnet mitt blir frarøvet viktig tid til lek. Og det passer vel inn i samfunnet hvor det her påstås at det sosiale har blitt umoderne. Hjelpes, – og vi som ikke utvikles og trives uten å være i samspill med andre:
Om du vil sette mer fokus på temaet, så kan det være en ide å se Margaret Olin sin film om barndom. Det står på min to do liste. Men, så er jeg mer enn gjennomsnittet opptatt av frilek .og læring gjennom å aktivt tilnærme seg stoffet.

Ps, på datamaskinen min ligger det en rekke innlegg om lek, så en dag kommer de ut. På rekke og rad :)

Ukens lydbok

Den siste boken jeg hørte var «Mormor hilser og sier unnskyld!».
Den handler om Elsa, 8 år, mormor og alle som bor i det samme huset som dem. Mormor er Elsa sin eneste venn. Hun er en god støtte når det er plagsomme medelever på skolen for minstefrøkna. Mormor er tidligere kirurg, jobbet rundt om i verden og gjør nå som hun vil. Det vil si at hun kjører bil uten førerkort, bryter seg inn i dyrehagen og skyter på folk med paintballgevær. Dessuten lager hun historier som tar de til Miamas, en verden som gir frihet fra Elsa sin dag med mobbing og løping fra medelevene. Mormor blir syk og før hun dør så leverer hunen bunke brev til åtteåringen. De skal leveres til adressatene, – og plutselig får Elsa nøstet opp i historiene til de som bor i samme leiegård som henne.

Ukens påminnelse

Linn, Fru Bever, har gjennom bloggen oppfordret oss kvinner til å sjekke oss. Og jeg griper muligheten og sprer budskapet videre. Skjekk deg, – det kan gjøre en forskjell.

Ukens drøm

Være enda mer ute i naturen og enda mer på reise. Jeg tror jeg kunne likt å være en kvinnelig Lars Monsen på korte turer :D Jeg har også en del steder i verden på listen over steder jeg vil dra til,  mange av de ligger i Norge . Ganske langt opp på listen ligger et besøk til Lofoten, – med kamera. Dessuten har jeg det så godt når jeg er utendørs. Men, først bli full ladet med energi :D

En podcast som ga meg tro og håp

Jeg har vært tom for energi over tid, og jeg ble så lykkelig da jeg hørte denne podcasten hvor Sveriges helseminister fortalte at han hadde hatt utmaningsdepresion ( vært utbrent, men jeg synes det svenske begrepet er mer dekkende) tidligere. Han lå på sofaen, trodde han ville ble liggende, ble frisk og har en jobb som krever sin mann. Han skal være med på å ivareta det svenske folkets helse.

Verdens lengste ishockeykamp har blitt spilt i Norge

Dette er ikke bilde fra kampen, altså :D

Nå kan jeg ikke påberope meg en super interesse for ishockey, men her i huset så blir jeg litt miljøpåvirket. Og dermed fikk jeg jammen med meg at det ble satt en verdensrekord i Norge for noen dager siden. Det var en kamp mellom Storhamar og Stjernen som varte fra klokken 1800 til o2.33, verdens lengste ishockeykamp. Jeg er glad jeg verken var publikum eller spiller, – tror trøttheten og sulten villle gjøre sitt inntog.

 

De gladeste menneskene er de som klare å gjøre det beste ut av hva de har

Her en en video med glade barn som absolutt er med i leken

The happiest people don’t have the best of everything, they ju…

It's all about gratitude Credit: Masaka Kids Africana

Posted by Viral Thread on 15. mars 2017

 

Ha en glad dag, med eller uten tid til lek.
Vi sees neste gang.

Petrine

 


Page 1 of 912345...Last »