Tanker


02 februar, 2019

Februar, velkommen !

Januar har vært lang og kort på en gang. Det har vært en måned hvor dagene har blitt lengre, lyset ønskes velkommen tilbake og hvor ventetiden har vært lang. Hverdagene har vært annerledes enn vanlig, men samtidig helt vanlige.

Vi har vært på treninger, på kamper, ute på tur og hatt hverdager som vi pleier. Med middager, samseing av Zombielars, lesing av Harry Potter og spilling av brettspill. Det har vært leksemas, matpakkesmøring og litt jobbing. I tillegg så har dagene vært preging av sykehusbesøk, venting, redsel og resultater for undertegnede. Jeg har vært i en unntakstilstand, som jeg til tider har hatt koll på og til tider har latt meg rive med i. Jeg har et ambivalent forhold til situasjonen, for på den ene side er jeg glad for mamografi og at svultsen ble funnet og fjernet Dessuten er jeg takknemlig for å bo i Norge hvor vi har et godt behandlingsopplegg og en flokk med ansatte engler til å ivareta oss.  Men på den annen side så skulle jeg ønske at jeg slapp hele greiene. For hele livet vårt er snudd på hodet og i det neste året så er det behandling som vil stå i fokus. Noe som vil påvirke hele gjengen min her, – og ikke minst han på åtte.

Januar kom også med mange hyggelige hilsner, med en planleggingsdag på Støtvig hotell, med masse snø, med vinterlig glede blant barna og med gode store kopper med te. For å ikke snakke om varm sjokolade. Det kommer alltid godt med.

Det er med stor spenning jeg ønsker februar velkommen, samtidig som jeg vet at jeg kommer til å sette pris på at dagene vil ble enda lysere. Jeg er glad for lyset , – noe jeg alltid har vært. Jeg er glad for turene og jeg har en plan om å ta et bilde daglig, også i februar.

Målene mine for de neste målene mine for februar og månedene videre er å

  1. ta vare på de gode øyeblikkene
  2. fortsette å følge fotokurset jeg tar på nett
  3. ta minst et bilde daglig
  4. ikke henge med opp i bagateller
  5. å holde på mantraene mine, på troen, på håpet og på bønnen
  6. fortsette å strikke på den vårgrønne jakka mi
  7. jobbe, om jeg får tid og mulighet til det.
  8. følge behandling som blir anbefalt og lagt til rette for av legene.
  9. Være sosial når jeg kan og  har overskudd.
  10. være mest mulig med folka mine.

Jeg er spent her jeg ønsker februar velkommen!

Har du satt deg noen mål for måneden?

Petrine :D

 


08 januar, 2019

Å gjøre hverandre gode

Jeg har et bilde hengende over pulten min. Det er en gjeng med gutter, de er kledt i fotballdrakter og de holder hverandres hender. De smiler , de løper og de viser med hele seg at de er glade.

Det er en gjeng med små, glade fotballspillere, – og da bildet ble tatt hadde de har nettopp avsluttet en kamp. Jeg husker ikke resultatet, men jeg vet at de hadde det fint på fotballbanen. De er nemlig en gjeng med gutter som er gode med hverandre og selv om de er små, så er de gode lagspillere.
De er så gode som små gutter kan være.
Det har vært dette lagets styrke dette året, – der de andre har mange enkelt spillere som er gode, så er denne gjengen et lag. De sentrer, de ser hverandre og er hverandres støttespillere.

Nå er det ikke slik at denne gjengen  med 7 – åringer ikke har lyst til å være den som putter i mål,
det er ikke sånn at de ikke bommer og at de ikke feiler,
det er ikke sånn at de kan glemme at det er flere enn de på banen,
det er ikke sånn at de er superdupergode og best i verden,
men det er sånn at de har trenere som har fokus på at gutta er en gjeng.

Jeg er mamma til en av de gutta, – og for han har denne gjengen vært viktig for at han faktisk spiller fotball. Den gjengen av trenere og spillere er ene og alene årsaken til at han løper etter en ball i ny og ne, – og at han synes det er super gøy. Han synes det var gøy fordi han var så heldig å være en del av et lag, å være en gjeng og  å ha flotte trenere. Han var del av en av de spillerne som oppfordres til å se hverandre, som læres til å bli lagspillere og som gang på gang vant. Nettopp fordi de var et lag. Han er heldig.

Har dere tenkt på det,
–  at vi faktisk er avhengige av å være del av noe for å trives,
– at vi er avhengig av gode tilbakemeldinger for å vokse
og ikke minst at våre ulike gode egenskaper til sammen kan bli alt vi trenger av kompetanse.

Tenk på det, vi trenger å være et lag, ha et samspill  og være hverandres heiagjeng.
Vi må gjøre hverandre gode.

Sist men ikke minst så er dette en hyllest til alle de som hver uke bruker av sin tid, sin personlighet og sin kompetanse for å skape idrettsglede hos de spirende små. Det gjelder uansett idrett eller klubb. Det er noen som gir av hele seg for å videreføre bevegelsesglede og kompetanse. Det er så fint det. Takk!
Jeg er evig takknemlig hver gang jeg leverer poden min og han blir møtt med et : Hei, Petrus!
Jeg er synes det er kjekt hver gang han kommer hjem og forteller om hva slags tilbakemeldinger han har fått og om klapp på skuldrene. I tillegg til å gi av sin tid, så ser de hver og en.

Takk, altså !

 

Ha en glad og god kveld.

 


Det er mange ting jeg plutselig kan tenke på.

Noen gang har jeg brukt hjerneceller på hva som fikk den første nordmannen til å slå seg ned blant kulde og snø? Jeg har kommet til at de sikkert dukket opp på sommeren når det er lyst hele tiden, – for å velge å bosette seg i en god blanding av mørke og kulde er for meg en gåte, på en tid der Rockwool ikke var oppfunnet og elektrisk oppvarming var Science Fitction. Og nå vil jeg at du skal misforstå meg rett, . jeg synes Norge er et vakkert land og jeg liker forandringer i årstidene. Det vet jeg for når jeg har vært på andre kanter av verden, så er det nettopp den variasjonen jeg har savnet .

En annen ting jeg har tenkt på, er om fenomenet vinterbading oppsto da en falt i vannet og kjente på den brusende varme følelsen i kroppen når de kom opp? Eller om det var en som kom på at det var godt for kropp og sjel. Det kan jo faktisk være at det er et resultat av at man har varmet seg opp, som i badstue , og har hatt behov for å ta en avkjøling etterpå.

Jeg bader vinteren igjennom. I alle fall de helgene hvor det passer inn i timeplanen. Det er forfriskende, kaldt og vekker til live energi. Det er deilig, – det synes jeg. Jeg blir så våken, jeg blir så klar for dagen og jeg får blodet til å boble.

Slik så det ut på forrige ukes bad

En annen bonus som jeg setter pris på er at jeg fryser mindre gjennom dagene og uka enn tidligere, og jeg er sjelden syk. Men, det aller beste er at man bare må bestemme seg, gå ut i vannet og legge på svøm. Du kan ikke stoppe opp og kjenne etter, stå i vannet og vurdere om hva du mener om temperaturen og minst av alt tenke deg om før du hopper uti. Du må bare gjøre det. Denne målrettede måten å angripe en situasjon på er overførbar til andre anledninger, – og det er slik at enkelte ting er det bare lurt å gjøre og få unna.

Så om du vil bryte dine egne grenser , få blodet til å bruse og være så målretta som få, så er det innafor å ta et bad. Gratis er det også. Men, det er et men, jeg vet ikke om alles helse er forenelig med et kaldt vinterbad, – og uansett form så synes jeg det er en sikkerhet at vi er flere enn en som bader sammen. Ikke at jeg tror at noe skal skje, men alikevel.

Å bade om vinteren er mental trening, et sosialt møte, en iskald fornøyelse og et skikkelig energipåfyll. Jeg liker det. Takk for sosial, målretta trening <3

By the way, noen av disse tankene har kanskje rot i at byen min har nyttårsbad på bystranda hver eneste nyttårsaften.

Okke som , ha et forrykende fint nytt år

 

 


31 desember, 2018

Når 2018 går over i 2019

2018, vipps så var det over.
Jeg er ikke sikker på at jeg nådde alle målene jeg hadde satt meg, og jeg vet ikke om jeg har klart å holde ordet balanse i fokus, men store deler av året har jeg fått til det. Og spesielt fornøyd har jeg vært med at jeg klarte å legge lista lavt og kose oss i hele desember. Det ble en måned med mye kos og lite mas. Det var en kjekk opptrapping mot jul

Om jeg skal se på årets overraskelser og gleder så må jeg trekke frem turen vi vant hos Reima, #reimakidventure, Ydmyke, takknemlige og glade for en tur til Ruka i Finland.  Det var en uke helt full med vinteraktiviteter, morsomme opplevelser og en trillion glade øyeblikk. Vi var så heldige , – og setter enda stor pris på turen, noe jeg vet vi vil gjøre i lange, lange tider.  Jeg vet at jeg sikkert kommer til å nevne den mer enn en gang her .

Det er også en annen opplevelse som var stor for Petrus og pappaen hans. Petrus fikk være med på Summer Classic , hvor han blant annet fikk møte Mats Zuccarello, være på trening med andre små hockeyspirer og ikke minst få se et glimt av seg selv i en film fra eventet i ettertid  

Det var enda et ønske på min bucketlist som ble oppfylt, og det var en tur til Lofoten. I august så var jeg der og det var virkelig pent der oppe, – og jeg tror jeg må tilbake for å utforske det fotogene landskapet enda mer. Vi bor i et vakkert land, verken mer eller mindre.


Årets familieferie gikk til Bulgaria, til Stockholm og til fjells. og når sommeren 2018 kom med sol og varme dag etter dag, så ble jeg faktisk lei av å være på stranden. Det ble etter hvert til at vi løp ned til stranden for å bade og gikk opp igjen for å holde oss i skyggen. Det var jo deilig og varmet nok der. Det må jo ha vært tidenes sommer.


 


Året 2018 har ikke vært det mest aktive i sosiale medier, men de siste to månedene har jeg vørt mer aktiv på Instagram enn tidligere. Det har vært hyggelig å bli kjent med mange noe folk, og om du har lyst til å følge meg og oss, – så blir jeg glad om du har lyst til å følge meg der Profilen heter Petrusogpetrine .


 

Året 2019

Mine ønsker og mål for det neste året
1) Bli frisk. Jeg var på mammografi i desember.
Jeg løp inn og var ferdig før timen skulle startet.
Det er raskt og effektivt, – og jeg ser på sjekken som samme måte som man har servce på bilen, man gjør det fordi det er lurt og så  er man ferdig med det.
Sånn var det, trodde jeg.
Helt det kom ene telefon som fortalte meg at jeg måtte tilbake. Resultatet etter flere besøk er at jeg nå i januar skal behandles mot brystkreft. Så (mitt ønske) målet mitt for dette året er å bli frisk . (om du vil, så send noen gode tanker ut i universet eller ta meg med i bønnen din, – jeg trenger en heiagjeng og ikke medlidenhet. ) For så langt det er mulig så skal jeg holde på hverdagene og normaliteten. Pjokken min fortjener det, – og som Anja (fra Lappeteppet.no) sa: Du er ikke en sykdom,  – du er deg og har en sykdom. (Vurderte lenge å la verden være uvitende, men det er det største målet jeg har. Jeg trenger gode energier, tanker og bønner. Dessuten så ønsker jeg ikke at det blir tema når vi møtes, jeg vil som sagt ha normaliteten Da ble det som å slippe katta ut av sekken )

2) Få til å fotografere enda mer. Kamera har vært flittig brukt i perioder, og nå så vil jeg bruke det enda mer målrettet enn jeg har gjort tidligere. Jeg har et prosjekt som dukker opp i hodet med ujevne mellomrom, og det har jeg tenkt å få realisert. Sånn sakte, men sikkert. Jeg mottar coaching og vil bruke denne for å få prosjektet i havn.

3) Ha gode dager. Desember har vist meg at å kombinere rolige dager her hjemme med jobb på dagen har vært godt. Jeg ønsker fortsatt å ha de gode dagene, – og skal forsøke å fylle de enda mer med gode møter og ting jeg trives med. Det vi gjorde i desember var at vi bestemte noen ting vi skulle gjøre hver dag, og det gjorde vi. Så nøkkelen er nok planlegging, også til hyggelige ting.

4) Strikke av garnlageret mitt. Jeg har en del garn liggende, og det lageret skal minskes. Jeg har startet frisk, med en jakke, som har vårlige farger, Det med garn jeg har liggende. Jeg håper at den blir tynn, varm og god å bruke til vårlige dager. Dessuten så håper jeg at jeg kan strikke noen julegaver, sokker, votter og andre ting som gjør at lageret tømmes. Det vil skape litt mer plass her hjemme, samtidig som det er mye god økonomi i å bruke det jeg allerde har.

5)  Dra til New York. Da Petrus var mindre så ville han besøke Madagaskarpinvinene og det lovte jeg han.  SÅ i løpet av 2019 så vil jeg forsøke å ta turen over dammen med minstemann. Da står Centra Park og dyrehagen på listen over ting vi skal rekke mens vi er der.

6) Lese enda mer. Resultatet av at jeg har vært utbrent er at jeg har lest mindre. Jeg har ikke kalrt å holde på tankene og det har vært nytteløst å lese en bok. Lesegleden har jeg opprettholdt ved hjelp av lydbøker, men det siste året har jeg også klart å lese bøker igjen. Hvilken glede og lykke

7) Vokse litt mer på sosiale medier. Til det så trenger jeg din hjelp, for det er du som leser som kan få spredd budskapet om at jeg finnes. Men jobben i seg selv er det jeg selv som må stå for. Og det kan være at det er på Instagram dere vil se den største aktiviteten, da det er bilder som jeg vil bli enda bedre på.

8) Gå gjennom oppgavene til 100 dagers prosjektet igjen. Jeg har fulgt 100 dagers prosjektet i regi av Peter Adolfsson og Anne Brith Davidsen  Det har vært lærerikt og utfordrende. Det braklandet litt, jmf  pkt 1, men jeg vil gjerne fullføre og ikke minst gjøre det igjen. Det gir nemlig mening.

9) Følge The everyday eyecandyprosjekt gjennom året. Man følger en gruppe på Facebook, og deler løsningene etter hvert som oppgavene er løst. Gjerne et i uka.  Det vil også utfordre meg med kamera, og det er jo gøy

10) Sist men definitivt ikke minst, jeg vil bruke tid med gjengen min. Det vil si at det blir fotballetreninger og kamper, samt hockeyhaller både her og der. Det viktigste er jo til syvende og sist de folka jeg bryr meg om .

Jeg håper at 2019 blir et veldig godt år, for deg, for dine, for meg og for mine, – og alle andre jeg kjenner. La 2019 bli lykkens år <3

Petrine

 

 

 

 

 

 


Hei, og god  lille nyttårs aften!
Det er den siste nest siste dag. Vi er hjemme, men  skulle ha vært på hyttetur, men på grunn av feil med hytta så ble vi hjemme. Ikke helt sånn vi hadde tenkt oss at denne juleferien skulle bli. Det var vel ikke bare juleferien som ikke ble som vi hadde tenkt, for alt annet ble også fylt med andre tanker og andre ting enn det vi hadde planlagt.

Da jeg var liten så sang vi en sang:
Det var midt i julenatt, Tarzan var på fluejakt,
skjøt en flue midti hue, med sin lille pil og bue
Det var midt i julenatt, Tarzan var på fluejakt.

Det var ikke fluer vi jaktet på julekvelden, men lus.
Vi grer Petrus jevnlig, men denne uken så ble søndag til mandag før vi tok kammen gjennom håret hans. Denne mandagene var det funn, – to lus, en litt større enn den andre, men ingen kjempestore. Vi brukte mikroskop for å ta de nøye i øyensyn. Det var langt fra pene, – og ser mer uskyldige ut når de ser ut som små knappehull som virrer rundt langs et hårstrå på vasken.  Nå hadde det seg sånn at denne mandagen var julaften. Det var så sent på julaften at man ikke fikk tak i liniment, så en etterlysning på Facebook ga heldigvis napp. Kur ble satt og det er straks klart for en runde til. Med liniment, ikke lus .

Her hjemme har julen vært stille og rolig, – og  det har vært deilig. Har hatt tid til å kjede oss, til å lese, til å se på sjakk ( De andre ) og ikke minst til å starte på et nytt strikketøy. Jeg hadde en del garn liggende og det skal bli en lysegrønn og tynn jakke til våren. Strikking er godt mot småspising, mot kjedsom het og helt ideelt til å holde på med mens man hører lydbok  Dessuten har vi vært på hyggelige besøk. Riktig så hyggelig det også .

Vi har avslappende dager her hjemme. Håper du koser deg der du er.

Petrine


Verdensdagen for psykisk helse er i dag, – og årets fokus er at vi skal være rause.

Mot oss selv og andre.

 

Hva vil det si egentlig si å være raus?

Det første jeg tenker på når jeg hører ordet raushet er mamma.
Av alle jeg har kjent i denne verden så var mamma den personen som er synonym med raushet. Hun hadde rom til alle, tro på dem og mente at absolutt alle hadde en ressurs. Hun fortalte meg at det ikke er alles styrker som viser seg ved første øyekast og hennes mangel på fordommer lærte meg at alle har en verdi , uansett hva de kunne og ikke minst på tvers av hva de eide. Hennes raushet førte til at hun ikke tok seg selv høytidelig og at hun delte på alt hun eide. Og det var verken påtatt eller kunstig, hun var slik. Hun forsøkte å overføre noen av holdningene på meg, – og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt: «Om du ikke har noe hyggelig å si om andre så kan du holde munn!» og «Du vet ikke hvorfor de løser det slik eller hvorfor de gjør det sånn, de har nok en grunn for det! Den vet du lite om»

Jeg er oppdratt til at det å være raus handler om å gi rom til andre, – også til de som er forskjellig fra og har andre verdier enn deg. For meg så er det ensbetydende med å se andre, si hei, lytte til de, ha tid og gi av seg selv. Det betyr også at man skal unne andre ting, opplevelser eller suksess, at man lar andre får feile og at man er vennlig, sier unnskyld og tilgir. Men, det betyr ikke at man utsletter seg selv. Det å sette grenser, det å si nei eller det å ivareta egne behov.

Hva vil det si å være raus mot seg selv? 

Det å være raus mot seg selv vil nok oppleves som ulikt fra person til person. Det fordi vi har ulike behov, har vært vårt verdensbilde og har unike behov. Så derfor svarer jeg nok på det spørsmålet ut fra mitt subjektive ståsted.

Det å være raus med seg selv er for meg å ivareta min egen integritet, gi meg selv rom for å feile  og være fornøyd med å gjøre ting godt nok. Jeg vil nok at ting skal være nøyaktig og grundig, – og jeg jobber med det siste punktet.  Erfaring tilsier at jeg er raus mot meg selv når jeg tar pauser, gjør noe hyggelig og skjemmer meg bort en gang i blant. For meg så oppleves en tur i skogen som mer luksus og glede enn et par nye sko eller en ny veske. For andre er det omvendt. Det viktigste i forhold til å være raus med seg selv er at man ikke er den strenge varianten av tante Sofie når man vurderer seg selv og sine handlinger. Noen ganger har jeg tenkt hva hadde jeg sagt om det var en venninne som hadde løst oppgaven sånn, som hadde hatt det slik som du har det nå og som var rådløs? De første gangene så ble jeg overrasket over at jeg var strengere mot meg selv enn mot de rundt meg,-  nå har det vært nødvendig å justere disse grensene.

Hva er raushet for deg? I møte med andre og i forhold til deg selv ?

Petrine :D

Pst får behov for å si at jeg håper noen av holdningene mine plopper ut i atferd, for jeg vet at jeg glipper også :D

Her på slutten vil jeg minne om at vi alle har en psykisk helse og at det er godt å snakke med noen om du ikke har det godt med din. Her er en link med oversikter over telefonnumre til steder hvor det finnes noen hjelpsomme mennesker :D 


01 august, 2018

Velkommen august !

Hei, og velkommen august!
Det er vanligvis deg jeg forbinder med å høre gresshoppene sang, men i år har de dukket opp lenge før. Så jeg kan allerede stryke det av lista. Men, hvert år så lokker du med skolestart og et nytt arbeidsår for meg. Det lokker i det fjerne, selv om jeg enda nyter feriedager. I går var jeg innom Fru Jacobsen og hun har alltid en oppsummering av forrige måned og setter seg noen mål for de ukene vi har foran oss, og hver gang så tenker jeg at jeg skal gjøre det samme. Så, kjære august, la oss se på hva jeg tenker om ukene som kommer. Jeg vil med dette ønske deg velkommen!

Men, først ukene som utgjorde juli:
Juli har vært underbar, selv om jeg nesten ikke har oppholdt meg på stranden. Det har vært så varmt og godt at jeg har holdt meg i skyggen. Men, vi har brukt de minuttene det tar å komme seg til strandkanten for å bade. Kveldsbad er alltid en god ting.
Vi har vært på ferie, som for oss har innebært dager hjemme, i syden, i storby og på fjellet.

Det beste øyeblikket:
Det finnes ikke bare et godt øyeblikk, men det å kjøle seg ned i vann,enten i fjorden, i et fjellvann eller på dusjen kommer høyt opp på lista.

Beste kjøp:
Jeg må tenke meg om, – har jeg kjøpt meg noe? Jeg er på ingen måte en shopper, men kaldt drikke har vært godt. Dessuten så kjøpte jeg en Soda Stream maskin, noe som har fått Petrus til å drikke mer vann. Han liker det bedre med kullsyre i, – og nå er jeg ikke bekymret for et ekstremt lite væskeinntak.

Opptur:
Ferie, – og at Anja reddet oss da vi var på vei hjem fra Stockholm. Må også nevne at terrassen jeg har hørt om i 8 år plutselig eksisterer. Det ble fint. Bare resten av hagen igjen nå.

Nedtur:
Tja, da jeg møter meg selv i døra, kjenner på symptomene fra det å være utbrent og ikke er den tålmodige, alltid flinke mammaen som jeg vil være

Beste middag:
Reker med tilbehør på terrassen

Favorittbilde: 

Petrus elsker å fiske, han er glad i være ute, han finnes mest av alt i fotballdrakt og han digger afrofletter. Dette bildet er hele han! – en aktiv #reimakid. Eller det mangler faktisk fotballen, for på hjemmebane er det alltid en ball i nærheten.

Beste lydbok: 

Så lenge det er stjerner på himmelen lastet jeg ned bare fordi den dukket opp som et lesetips. Jeg hadde ingen forventninger til den, – men handlingen foregår rundt Hope McKenne-smith, hennes bakeri, familie og dens historie. Fortellingen tar meg med til en tid som har vært, inn i grusomme Holicost øyeblikk og får meg til å tenke på det hatet som jeg kan se blir formidlet mot andre i dagens mediebilde. Jeg er ikke ferdig med den, men til nå har jeg blitt revet med i fortellingen og jeg gleder meg til å bli med på fortsettelsen.

For august så har jeg følgende tanker:

Jeg  har mange ting jeg gleder meg til, og jeg lister det opp her:

  • å treffe familien min på Hedmarken
  • å ta med Petrus på Zuccarello sin hockeycamp. Han gleder seg stort over å få møte den store helten
  • å dra til Lofoten
  • å innrede nytt kontor og et nytt klasserom på jobben
  • å møte nye elever
  • å nyte flere sommerdager

Mål for august: 

Å gå 10 000 skritt daglig!

Å fortsette å drikke vann

Å lese minst en bok

Å strikke minst et par votter

Å gjøre minst 5 ting for min egendel

Gjøre ferdig blomsterkasse på forsiden av huset

Komme et skritt lenger i hagen

Forberede Petrus sin bursdag, kjøpe gave og lage kjøreplan

Velkommen , august!
Stell pent med oss og kom med gode løsninger!

Har du noe du gleder deg til, eller har du ønsker for august?

Petrine

 

 

 

 


Jeg må bare hvile først!

Petrus rusker i meg!
Jeg våkner, lukker opp øynene og observerer at han står der
Han ser intenst på meg og spør: » Mamma, blir du mer syk igjen nå? Blir du aldri bra?! Kan du ikke være med, bare litt?»
Jeg svarer, så ærlig jeg kan,  at jeg er mye bedre enn jeg var og at jeg forøker å bli best mulig. Sannheten er jo at selv ikke jeg har svaret på dette, selv om også jeg gjerne skulle sett fasiten. Jeg har aldri, aldri hatt et ønske om å bli lenket til sofaen for bare å sove. Jeg har ikke hatt et ønske om å ikke mestre hverdagen,  – jeg vil jo helst være på farta med sjettegiret på.

I dag er nemlig en av de dagene da jeg har sovet.
Jeg har vært på jobb, – og som jeg pleier etter en arbeidsdag, så har jeg tatt en liten hvil. Jeg er fortsatt ikke helt fit for fight, men jeg har tatt tilbake noe av hverdagen – og jeg vet at jeg er sårbar for å kræsjlande i den berømmelige veggen enda en gang. Det har jeg ikke noe ønske om å gjøre ..

Jeg, som mamma, ønsker jo å være sammen det vakre barnet vi har fått. Jeg har et ønske om å delta i lek, være med på spilling, lese bøker, delta på treninger, kamper, dugnader og alt det som hører mammarollen til. Smerten jeg kjenner fordi jeg ikke mestrer dette sitter som en klump i halsen og en klo om hjertet. Den har pirret tårekanaler og styrket den dårlige samvittigheten, samtidig som kroppen har verket, ordene lekt gjemsel med hukommelsen og øyelokkene har føltes som bly. Blander man dette i en miks med kort lunte, lys – og lydskyhet så er summet at  jeg har følt maktesløsheten overveldende.

Det var sånn det var da dt startet, før over et år med sykemelding!

For meg så starte det hele med å være pårørende, småbarnsmamma, lærer, bonusmamma og at jeg plutselig befant meg i en konfliktsone, Det handlet på den ene side om å være der for og hjelpe andre og på den andre side om å befinne meg i noe jeg ikke hadde verktøy for å løse. Det handlet om liver og jeg fikk heller ikke satt de grenser og ikke tatt de pauser jeg trengte da sorgen var et faktum.

Det å gå på akkord med egne krefter,
det å være oppriktig glad i  og redd om en son er syk,
det å passe på en liten pjokk i en verden med lite avlastning,
det å skulle være på plass og levere,
det å ønske at man er super på alt,
det å miste den siste som støttet deg,
det å stå alene med flyttekasser og putte mye av barndommen i esker
og det å se hvordan en fire åring tror det er sin skyld at de rundt han oppfører seg lite voksent.
Det krevde hele meg.

Det krevde mer enn hele meg, for plutselig var jeg tom, – det forsto jeg først et par år etter at legen min hadde bedt meg om å ta en skikkelig pause. Jeg la fru doktor sin kompetanse til side og fortsatte med hodepine, med verking i huden, med knallharde muskler, med smertefulle ledd og uten søvn et par år til. Da var hele meg, det sosiale nettverket og kreftene forsvunnet. Mestringsfølelsen og interessen hadde også dratt sin vei.

Det å bli utbrent kan oppleves ulikt for ulike personer, for meg så endte det med at det eneste jeg fikk til var å sove. Jeg sov på dagen, jeg sov om natten og jeg kjente at jeg trengte å sove om jeg måtte opp for å ordne noe. Jeg klarte rett og slett ikke å holde øynene eller kroppen oppe. Det eneste som fungerte var å ligge med bevisstheten gjemt bak noen lukkede øyelokk. Jeg virket ikke!

Jeg virket ikke og gutten vår trengte meg.
Han trengte noen som var der for han,  som et barn trenger foreldre sine. Han trengte oss også fordi vi var det som var igjen av nettverket og fordi barn trenger oppmerksomhet og tilbakemeldinger.  Det vet jeg mer enn noen annen. Utdannelse og et langt yrkesliv har gitt meg tro på relasjoner. Det hjalp så lite hva han trengte! Jeg kunne ikke gi han det. Det i en verden hvor det å skulle ta en dusj føltes som et maratonløp.

Han var liten og jeg var sliten. Noe som var og er en utrolig dårlig kombinasjon.

Vi har et felles ønske om at jeg skal være frisk, han fordi han vil ha meg der og jeg fordi jeg vil fylle den plassen som mamma på en god måte. Jeg er på vei fremover, selv om tanker, hukommelse, ord, energi og følelsen av meg selv kommer tilbake etter metoden tre skritt frem og to tilbake. Han får fortsatt høre : «Ja, jeg må bare hvile først! »

Heldigvis mye sjeldnere enn før!

Vi er på vei til et bedre oss!

  • og du , husk at det hver dag er plass til et pusterom!

Petrine :D

 


Nå for tiden så har vi ikke tid?

For noen år siden så var jeg i Asia på backpackertur,
– og det jeg lærte ganske raskt var at tiden her og tiden der var to ulike begrep.

Da vi bestilte en frokost, så satt vi utålmodige å ventet de første dagene. Vi så på klokka, så etter de som kom med maten og hadde en diskusjon på hvor lang tid man kunne bruke på å helle omm en skål med Corn Flakses.

Etter hvert så lærte vi at det var lurt å ta med en god bok, dagboken, spillkort eller bare lene oss tilbake og nyte. Vi lærte å sette pris på at tiden gikk sakte og at vi hadde en god pause ved hvert måltid og at de vi møtte rundt om hadde tid til å være tilstede. Vi satt på tiden.

Jeg har tenkt på dette mye i det siste, så ofte at jeg har vurdert å flytte langt avsted. Jeg vet at vi alltid er et barn av tiden, men jeg synes begrepet har flydd ut av alle sine trinser.

Man har ikke tid til noen ting lenger..
– ikke til å telle til tre mellom hver bil på E6, ei heller å se at man har bilen bak oss i speilet før vi legger oss inn når vi kjører forbi på samme sted.
– ikke til å se seg til siden når man skal over til den andre siden av gata, ei heller å gå av sykkelen å gå over fotgjerngerfeltet når vi skal krysse veien.
– ikke til å la andre gå foran i køen
– ikke til å gå til butikken. Det er da så mye raskere å kjøre, dessuten er det så tungt å bære
– ikke til å spare til det vi ønsker oss. Derfor har vi kredittkort og Luksusfellen
– ikke tid til å la oss vente på at julenissen kommer først på julaften. De dukker opp i butikker i august og på kjøpesenter og i barnehage lenge før han skal komme i de tusen hjem.
– ikke tid til å vente på at våren kommer, når vi endelig har en vinter som kan brukes til vinteraktiviteter
– ikke tid til å nyte stadiet barn er på. Jeg har tre millioner hørt, bare han kan gå, sykle, begynner på skolen, kan sykel etc….
– ikke tid til barna, – i barnehager er det pengene og kvalitet som rår. Det betyr færre voksne tilstede sammen med barna.
– ikke tid til å nyte hverdagene, det er så mange som går å venter på ferien…
– ikke tid til å logge av, men det er hele tiden noe på facebook, instagram, snapchat som er viktigere enn den su er sammen med akkurat nå..

Er noe av det jeg ramser opp, tegn i tiden?

Uansett, enig eller ikke:

Kjære dere, – la oss nyte øyeblikket og være stede i nuet.
Det er mer verdifult enn å bruke det til å tenke på hvor fint det blir da vi kommer dit…

Tidsforvirret Petrine

 

 


Møkkamandag, denne gang om lekser og fritid ! 

Hei, dere og velkommen til en ny uke!
En ny uke med nye lodd, nye gevinster, nye treninger, noen nye lekser og spiren til en ny krig her i huset. Lekser, – bare ordet får små horn til å vokse frem i panna, adrenalinet til å pumpe ut i årene og stemningen i huset til å bli amper. Vi som tidligere hadde hyggelige ettermiddager har til tider noe vi kan kalle unntakstilstand.

Jeg ser ikke alltid frem til at leksene kommer samtidig som uka begynner #Møkkamandag

Jeg er vel en av de som mener at fotballtrening er viktigere enn lekser.

Argumentasjonen jeg skal komme med er:

Samfunnet har forandret seg.
Da jeg gikk på skolen så var jeg hjemme omtrent et kvarter etter at skolen sluttet. Noen ganger så ville det si at det fortsatt var formiddag. Jeg fikk tid til å slappe av, gjøre lekser og likevel være ute å leke før middag.

Mange barn i dag er på en institusjon fra tidlig morgen til sen ettermiddag. Der jeg var ute i skogen og oppe i trærne, så er de på betonggulv og gjerne en asfaltert skolegård. Nå er det ikke de fysiske rammene til skolen jeg vil belyse. Jeg vil se på barns manglende mulighet til å leke fritt og variert.

Både Sfo og skole har rammer som skal ivareta barnas sikkerhet. De skal også se til  at barna har pass. Det er det vi foreldre betaler for.

Et resultat av våre valg er at barna får brukt kroppen som det verktøy det er og slik den er skapt til alt for lite. Når de små i tillegg skal hjem å gjøre lekser så blir det minimal tid igjen til lek og bevegelse. La oss ta et ansvar for at vi lar barna ha lengre arbeidsdager enn oss, ved at de har fri fra lekser når de kommer hjem.

Jeg undrer meg over om man lærer noe av å produsere
Jeg tipper at det er mange hjem som til tider kan se på lekser om noe man bare må få unnagjort. Det er nok flere enn oss som kjemper med et barn, som man egentlig vil gi fri, for at det skal være seg gode arbeidsvaner. Men å bare skrive ned det som forventes i full fart, er det en god vane som fremmer læring? Jeg bare undrer!

Jeg lurer virkelig på om man lærer noe om man jobber med en puls som nærmer seg firehundre og sytti. ( ok, jeg tok litt hardt i ) Jeg har ofte lurt på om det å svare på  oppgaver i racerfart mens adrenalinnivået og pulsen er høy fremmer ny kunnskap. Det vil si når man har motstand til det hele situasjonen. Jeg har nemlig lært at det man lærer er det man er nysgjerrig på, det man har lyst å finne ut av og det man opplever som meningsfullt. Man trenger å være motivert for å lære!

Min påstand er at man ikke er motivert når man er sliten!

Min påstand er at man ikke er motivert når man helst vil leke, trene eller noe annet fordi man har lyst!

Jeg har også en formening om at man ikke er motivert når man er sint. 

Jeg må avklare en ting når jeg sier at jeg er for at man skal prioritere lek, trening og sosial omgang med andre fremfor lekser så handler det ikke om  at man ikke skal ta ansvar for å gjøre ting ferdig. Jeg mener også at man kan øve. Jeg vet jo at for at man skal bli god så må man trene. Men, barn i dag er vant til å tilegne seg kompetanse på mange ulike måter, – og derfor tror jeg at det er mange ulike veier til måloppnåelse av læreplanmålene enn å sitte enda mer stille etter skoletid. Jeg tror for eksempel at det er motivasjon og læring når han leser en bok sammen med meg. Da leser jeg litt og han har lyst til å lese litt. Vi bytter på. Jeg tror mindre på læring ved at han ramser opp teksten utenat.

Jeg ser at dette også blir et langt innlegg, men det dukket opp fordi kommunen vår har fått et forslag på bordet om leksefrie skoler. De lærde strides, – noen mener at det gir bedre resultater om man har leksefri  og andre mener at man lærer seg gode arbeidsvaner, får arbeidet i fred og ro, man får tilstrekkelig repetisjoner til at stoffet fester seg og at man lærer selvstendig problemløsning gjennom lekser. Om jeg skal trekke det i sammenheng med det jeg har lest av forsking tidligere, så er det slik at det er de som allerede klarer seg bra i skolen som har best utbytte av lekser.

Kanskje det er så enkelt at mestring skaper motivasjon til å trene mer?

Noen har arenaen for mestring på et annet sted en på en stol bak en pult. La oss åpne for barn som mestrer enten det er ved å være i bevegelse, ved å forme, ved å bygge hytte i skogen, ved å lese en murstein av en bok eller ved å lage middag,

La oss se til Finland, – la barna få leksefri!

Petrine

Jeg får et behov for å si at poden vår er ikke representativ for alt innholdet. Men, jeg tror det finnes mange Petruser der ute og jeg minner på at vår gutt ikke alltid er den jeg skriver om. Det er sant at han ikke alltid er glad i leksene sine… Jeg må også understreke at jeg år ikke forsket på temaet og at dette ikke på noen måte er rettet mot de skolene vi forholder oss til.

 

 


Page 1 of 1112345...10...Last »