Petrine er ei relativ fornuftig dame.
Og i tidligere år krysset mine veier ei flott dame,
som jeg alltid er kjempeglad for å treffe på.
Hun var opptatt av at vi ikke må noen ting,
fordi vi har mulighet til å ta egne valg.
Om hun var fattig,
som man kan være som ung og nyetablert,
så kjøpte hun seg ei bok, litt musikk eller noen blomster.
Jeg hadde nok den gang,
kjøpt meg havregryn og melk.
Mat må man jo ha,
selv om man er fattig.

Eller?

Hennes filosofi var at er man fattig så kan man lese,
lytte til musikk eller nyte synet av blomster igjen og igjen.
Nytelsen gjorde at hun følte at pengene varte lenger.
Hun er og var ikke ei dame som
trøstehandlet for øyeblikkets gleder.
Nei, hun er ei livsnytende dame,
som kjenner sine bøker og sin musikk
og som vet å nyte øyeblikket.

Jeg er nok mer flink til å nyte øyeblikket
og livets enkle gleder nå.
Jeg har ofte tenkt på hennes enkle filosofi med dette verset
fra sangen: Jeg vil male dagen blå :
(eller Regnverjsdag i november)

Jeg vil male dagen hvit,
glemme arbeidslivets slit.
Kjøpe franske anemoner
for de siste tjue kroner,
lytte til Vivaldis toner.
Jeg vil male dagen hvit.

Grip deg selv i å kose deg i hverdagen!
Den dagen som vokser i lengde for hver dag som går,!
Våren er i anmarsj…

Petrine

Kjære, Deg!
I dag er jeg sint og fortvilet. Jeg er vel egentlig bekymret, så bekymret at jeg kjenner følelsene river i meg.
Det kommer av at du er ute og vandrer på en vei som er full av humper. Humper som løgn, fornektelse og avtalebrudd. Denne veien gjør det vanskelig for deg og alle de som er rundt deg.
Jeg vet jo at livet er full av veivalg. Jeg vet at livets vei har bakker og svinger, men vi har et valg om hvordan vi vil komme oss videre.
Jeg føler at du har tatt noen uten kart og kompass. Du er i mine øyne ute av kurs. Det vil si på helt ville veier.
Jeg kan dessverre ikke ta deg i hånda, gå tilbake til start og velge om igjen for deg.
Det skulle jeg gjerne gjort.
Jeg skulle gjerne låst deg fast i en kjetting, gitt deg bare to alternativer å velge mellom,
Begge to skulle gi deg det beste i verden. For det er det alle rundt deg vil : De vil deg best i verden !

De som vil deg best i verden, de prøver det de kan  for å få deg til neste veikryss. Det krysset som vil lede deg inn på den riktig veien. Den veien som gjør deg glad, levende og rusfri.
Jeg vet nemlig ikke om du ser det: Det at du er et flott og vakkert menneske,
Et menneske man blir glad av å være sammen med.
En som har en behagelig personlighet og som blir satt pris på.
En person som man gleder seg over, og som man ikke vil skal gå til grunne.
Kjedelig at du er voksen og at man ikke kan ta valgene for deg.
Hva skal til for at du ser at du trenger å ta ut ny kurs?
De rundt deg bekymrer seg for denne veien som er vond å gå. De bryr seg, vil deg vel og er redde for å miste DEG.
Vi du låne kompasset mitt, jeg kan hjelpe deg å ta ut kursen .
Det lover jeg :)

Petrine :)

… det er en risikosport.

Sannsynligheten for komplikasjoner øker med økt alder:
– Barnet kan dø sent i graviditeten eller i løpet av de 7 første dagene.
– Mammaen kan få blodpropp, diabetes, høyt blodtrykk og blødninger i tredje trimester.
– Lavt liggende morkake
– Flere fødsler
– Barnet kan få Downs, Edwards og Patas syndrom
– For tidlig fødsel
– Fødselen  kan ende i et hastekeisersnitt.

Å velge å fullføre svangerskapet handlet for meg om mange tanker. Jeg regnet ut hvor gammel jeg ville bli når barnet ble ti, femten, tyve etc.. Jeg krysset fingre for at jeg lever lenge og holder meg frisk. Jeg er spesialpedagog, og jeg vet noe om funksjonshemninger. Jeg var i tankene gjennom mange diagnoser, og hva det kunne innebære. Jeg visste jo også at risikoen for at noe skal gå galt øker med alder. Derfor takket vi ja til Duotest.

Det innebar at jeg tok en blodprøve, samt at jeg fikk en utvidet ultralyd ganske tidlig i svangerskapet.

Ved Duotest så måles konsentrasjonen av to hormoner i den gravide sitt blod, Ved ultralydundersøkelsen så måles tykkelsen i fosterets nakkefolder. Økt tykkelse på folderen kan være en indikator på fosteret kan ha en av de forannevnte syndrom. Ved avvik på enten blodprøven eller på måling av nakkefolderen, så får man tilbud om fostervannsdiagnostikk.

Resultatet viste at jeg hadde en fysisk alder langt under den levde. Bør jeg fortelle at jeg vokste litt akkurat da :) ? Resultatet fra ultralyden av  nakkefolderen og resultatet fra blodprøven ga liten indikering på at noe var galt med det lille vesenet i magen. Så vi valgte bort fostervannsdiagnostikk. Og jeg må si at jeg var glad for gode score. Hadde de vært annerledes, så hadde vi blitt stilt i et etisk dilemma og et vanskelig valg. Jeg er glad vi slapp det :)

Svangerskapet var flott. Vi gledet oss til Petrus. Jeg var ikke redd for komplikasjoner eller feil. Jeg følte meg frisk og i form.

Vi ønsket en vakker gutt velkommen med: «Må ditt liv gi deg gode dager og god livskvalitet. Vi ønsker deg alt godt!»

Petrine :)

er forbeholdt skuespillere fra Hollywood, Ellen Arnstad…. og meg.

De spretter ut av svangerskapet og ser ut som de vakreste fotomodeller. Jeg føler meg mer som Brigdet Jones, med et stadig mål om å spise mindre sjokolade og om å trene mer.

Klesskapet mitt bærer preg av at jeg pga noen bonuskilo etter svangerskapet har et labert forhold til klesbransjen. Jeg holder meg langt unna butikker med klær for størrelser større enn 92. Så jeg burde fått en goodiebag av Jan Thomas som innholdt full styling av meg, av garderoben min og masse luksus å smeske seg med i ettertid. Det burde jeg.

I boken » a devil wears Prada» fikk de til redaksjonen tilsendt moter. Hensikten var å få de til å bli IT, gjennom markedsføring i Bladet.

Men til min redaksjon, bestående av en sofakrok, en pc og en kopp te, kommer nok ikke noen prøvekolleksjon, personlig trener, premiere billetter, avtale om en shoppingtur meg Carrie fra Sex og singel liv i New York eller et besøk av Jan Thomas. Det til tross for at jeg ved hjelp av noen tastetrykk kan formidle begivenhetene gjennom Petrus og Petrine.

Jeg er ikke damene fra Hollywood. Jeg er ikke Ellen Arnstad. Jeg er meg.

Så jeg må nok gå den harde vei… Veien om trening og kosthold. Deretter den forferdelige turen inn i prøverommene. Og så får jeg ha min lit til mot, vilje og flaks, for vi vet jo tross alt ikke hvor haren hopper.. Plutselig kan det bli uante resultater :)

På jobben skal vi delta på » Gå rundt Svalbard» på dytt.no. Vi starter i dag. På vei mot et bedre jeg :)

Petrine :)

Hun tok det som en selvfølge. Det ble en drøm. Og for noen blir drømmen virkelighet. Som for meg. Jeg fikk veldig sent i livet oppleve gleden over å bli mamma.

Det er sorg som vi ikke snakker om. Det er en smerte som forsterkes av ubetenksomme og kanskje velmenende bemerkningerom at «det er vel snart på tide å få små?»

«Kan dere ikke bare adoptere om barna ikke kommer som bestilt?»

«Du, vet jo ikke hva du savner, du har jo ikke hatt barn!»

Men sorg handler jo om savn!

Det handler ikke om at man ikke har oppelvelsesrike dager eller et meningsfylt liv. Det handler ikke om at man ikke har venner og familie. Det handler ikke om at man ikke gleder seg over andres barn. Det handler ikke om at man har det gøy og kan nyte opplevelsene som fyller hverdagen. Det handler om et savn. Den sorgen over å ikke oppleve det største i verden: Å BLI FORELDER!!

I Tara er en reportasje om ei flott dame som er ufrivillig barnløs, og der oppfordres det til å ta opp temaet ufrivillig barnløshet. Jeg tenker at nettopp MORSDAGEN er en fin dag til å glede seg over å være mamma, men også en fin anledning til å sende en god tanke til alle de som skulle de var i våre sko.

Ha en fin, fin vintersøndag. Og til de som er så heldige å være mamma eller å ha en mamma: Kos dere med MORSDAGEN!!

Petrine :)