Tanker


08 august, 2012

Oppstart og togtur

rose

 

Dagens innlegg er subjektivt og renner over av mammatanker:
Det første ble skrevet i går, og den siste notat i kveld :
Verden er opptatt av to lag!
To lag som skal kaste ballen i motstanderens mål.
Uvisst om Norge eller Brasil vinner, men jeg vet at det er nesten tomt på kafeen.
Jeg vet også at jeg sitter her og venter på at barnehagedagen til Petrus skal bli ferdig.
Og at det innebærer en klump i halsen.

Nok en gang leverte jeg en gutt som forandret seg radikalt på parkeringsplassen foran barnehagen
Vipps, borte var smilet, latteren og fjaset han hadde for seg i morges.
Borte var «stikke – fra -mammaleken»som han holdt med på vei til bilen.
Borte var ordene og livet i ansiktet hans.
Han svarte ikke når jeg spurte om noe.
Han kommenterte ikke alt jeg gjorde.
Noe som er høyst normalt.
(Det hender at jeg har tenkt: » Kan du ikke bare holde opp å be om feedback på det du sier et eneste sekund? «)

Da jeg skulle gå fra han i barnehagen var de voksne borte også.
De var i nærheten.
Der sto han i blå regndress, med tre fingre i munnen.
Han tittet på ingenting.
Jeg skulle i det minste ønske at han gråt, eller at han var så fornøyd at han tullet og fjaset.
Jeg måtte jo gå på et tidspunkt.
Jeg gikk med klump i halsen fra en gutt som tappert svelget gråten.
Han var så liten og alene…
Noe jeg følte jeg var alene om å se.

liten gutt med bamse

Det var vondt å gå.
Jeg ringte barnehagen!
He, he en ekskollega minnet meg på at det var en mulighet. ( Takk Rigmor !)
Heldigvis hadde en voksen gått tilbake til han.
Hun hadde sett at han var trist.
Da hadde han hadde grått så han hadde hikstet

HURRA!!

Etterpå hadde han vært glad. Det gjorde et mamma hjerte godt.

gutt spiller xylofon

Dette var i går.
Jeg var oppriktig glad for at han reagerte.
Vi som foreldre har jo hatt våre bekymringer fordi vi tror han blir oppfattet som et stille, lekende barn som bare tilpasser seg.
Heldigvis er han ikke bare slik.
Han er en som sterkt hever sin rett, selv om det ikke er det.
Det står faktisk i epikrisen fra sykehuset at han har sterkt temperament.
Derfor har vår bekymring vært stor, når vi ser en forandring, som vi oppfatter at INGEN andre ser.
He, he vi har nesten hatt en litt paranoid følelse av å bli oppfattet som gamle og hysteriske foreldre som har skapt et problem hos sønnen vår.
Vi er så gamle at det kan gro mose på oss.
Vi er opptatt av at barna skal ha det bra.
Vi har virkelig tro på barnehage.
Vi har ikke vonde følelser til å benytte barnehage til barnet vårt.
Gjennom erfaring så blir vi gode på å observere og vi kjenner derfor gutten vår.
Så det vi forteller har vært reelt.

Pjokken snakket og han var fornøyd da jeg hentet han i går.
Vel hjemme fortalte han om at han leste boka.
Han fortalte om fotball og drue.
Han kan spise et fruktfat alene, så det var nok lykke.
Det var godt for foreldrene da han forsøkte å synge noen sanger som vi verken forsto ord eller beveglese til.
Han hadde hatt det bra i barnehagen etter hvert.
I morgen så håper jeg han fra starten av får et fang, en å sparke ball med eller en som snakker litt ekstra med han. Han trenger hjelp i overgangen. Han fortjener å bli sett. Så han ikke blir stående med tre fingre i munnen og et tomt blikk..

Svtish over til noen annet :
Da Petrus var ti uker, så var vi på togtur til Hamar. Ved togbytte på Oslo S, så kom jeg ikke med det første toget, det andre toget eller det tredje toget fordi de ikke kunne ta med vogn. Det endte med at jeg tok et tog til et annet sted for å bli hentet der: Det var mer enn 10 minus, og jeg kunne ikke la den lille pjokken ligge i vogna i en evighet. Den gang da så bestemte jeg meg for å aldri mer ta NSB!! I dag brøt jeg prinsippet: Petrus har sett toget kjøre forbi hos besteforeldrene og har spurt om å få kjøre tog. Stakkars gutt, skulle han gå glipp av den kule erfaringen det er å kjøre tog? Det fordi mammaen han for en stund siden holdt på å fryse på seg brystbetennelse og kolbrand på grunn av  Norges Statsbaner? Nei, prinsipper er til å brytes: I dag har vi kjørt tog. Skikkelig stas.

Det var en haug å kommentere, fra mørke tunnelser til arbeidende gravemaskiner. Vi kjørte tog en vei, tok en liten pause og kjørte tilbake. Ved utgangspunktet kom neste bestilling: » Kjøre tog! Det skal vi ! En annen gang,..

Nå er jo prinsippet allerede brutt… og vi likte oss begge to…

Ha en knall fin torsdag !

Petrine :)


08 juli, 2012

Veivalg til besvær

Kjære, Deg!
I dag er jeg sint og fortvilet. Jeg er vel egentlig bekymret, så bekymret at jeg kjenner følelsene river i meg.
Det kommer av at du er ute og vandrer på en vei som er full av humper. Humper som løgn, fornektelse og avtalebrudd. Denne veien gjør det vanskelig for deg og alle de som er rundt deg.
Jeg vet jo at livet er full av veivalg. Jeg vet at livets vei har bakker og svinger, men vi har et valg om hvordan vi vil komme oss videre.
Jeg føler at du har tatt noen uten kart og kompass. Du er i mine øyne ute av kurs. Det vil si på helt ville veier.
Jeg kan dessverre ikke ta deg i hånda, gå tilbake til start og velge om igjen for deg.
Det skulle jeg gjerne gjort.
Jeg skulle gjerne låst deg fast i en kjetting, gitt deg bare to alternativer å velge mellom,
Begge to skulle gi deg det beste i verden. For det er det alle rundt deg vil : De vil deg best i verden !

De som vil deg best i verden, de prøver det de kan  for å få deg til neste veikryss. Det krysset som vil lede deg inn på den riktig veien. Den veien som gjør deg glad, levende og rusfri.
Jeg vet nemlig ikke om du ser det: Det at du er et flott og vakkert menneske,
Et menneske man blir glad av å være sammen med.
En som har en behagelig personlighet og som blir satt pris på.
En person som man gleder seg over, og som man ikke vil skal gå til grunne.
Kjedelig at du er voksen og at man ikke kan ta valgene for deg.
Hva skal til for at du ser at du trenger å ta ut ny kurs?
De rundt deg bekymrer seg for denne veien som er vond å gå. De bryr seg, vil deg vel og er redde for å miste DEG.
Vi du låne kompasset mitt, jeg kan hjelpe deg å ta ut kursen .
Det lover jeg :)

Petrine :)


04 juni, 2012

Kjære,Carl Ivar!

Det har kommet meg for øret at du vil selge barnehagene i Oslo. Det for å redusere kommunens gjeld, slik at avdragende kan brukes for eksempel i eldreomsorgen eller til veier.  Det fordi du ikke ser noen prinsipiell forskjell på å selge hvitevarer, drive  resturant eller drive en barnehage. Butikk er butikk!

Så langt følger jeg deg!

Men deretter: Fortjenesten på å selge en vaskemaskin kan man umiddelbart måle. Selve maskinen vil være forringet i løpet av noen år.
Varigheten på et resturantbesøk er bare noen timer, og eieren kan telle opp omsetningen i kroner og øre.

Min forståelse av butikken barnehage er at fortjenesten ikke kan måles her og nå. Jeg tenker at utgiftsposten vil være en investering for fremtiden. Om barnehagen er med på å forme empatiske og sosiale vesener, så kan det sees på som avdrag som kan levere i eldreomsorgen om noen år.

Jeg skal ikke diskutere privatisering eller offentlig drift.

Jeg skal ikke stille spørsmål om Norge skal velge mellom å ivareta deg, og de andre eldre, eller min lille Petrus !

Eller om velferdssamfunnet Norge har ansvaret for flere enn akkurat deg eller meg?

Jeg skal ikke undre meg over om jeg forstår deg riktig når jeg leser at pengene skal brukes til veier, de eldre eller andre samfunnsoppgaver, men ikke til barnehage.

Men jeg stiller spørsmål med sammenligningene dine! Fordi jeg ikke kan se at verdiskapningen kan sammenlignes!

Dagens innlegg ble vel litt politisk basert på en klønete uttalelse? Men mennesker kan på ingen måte sammenlignes med ting, uansett om det sikkert ikke var konkret ment..

Petrine


… det er en risikosport.

Sannsynligheten for komplikasjoner øker med økt alder:
– Barnet kan dø sent i graviditeten eller i løpet av de 7 første dagene.
– Mammaen kan få blodpropp, diabetes, høyt blodtrykk og blødninger i tredje trimester.
– Lavt liggende morkake
– Flere fødsler
– Barnet kan få Downs, Edwards og Patas syndrom
– For tidlig fødsel
– Fødselen  kan ende i et hastekeisersnitt.

Å velge å fullføre svangerskapet handlet for meg om mange tanker. Jeg regnet ut hvor gammel jeg ville bli når barnet ble ti, femten, tyve etc.. Jeg krysset fingre for at jeg lever lenge og holder meg frisk. Jeg er spesialpedagog, og jeg vet noe om funksjonshemninger. Jeg var i tankene gjennom mange diagnoser, og hva det kunne innebære. Jeg visste jo også at risikoen for at noe skal gå galt øker med alder. Derfor takket vi ja til Duotest.

Det innebar at jeg tok en blodprøve, samt at jeg fikk en utvidet ultralyd ganske tidlig i svangerskapet.

Ved Duotest så måles konsentrasjonen av to hormoner i den gravide sitt blod, Ved ultralydundersøkelsen så måles tykkelsen i fosterets nakkefolder. Økt tykkelse på folderen kan være en indikator på fosteret kan ha en av de forannevnte syndrom. Ved avvik på enten blodprøven eller på måling av nakkefolderen, så får man tilbud om fostervannsdiagnostikk.

Resultatet viste at jeg hadde en fysisk alder langt under den levde. Bør jeg fortelle at jeg vokste litt akkurat da :) ? Resultatet fra ultralyden av  nakkefolderen og resultatet fra blodprøven ga liten indikering på at noe var galt med det lille vesenet i magen. Så vi valgte bort fostervannsdiagnostikk. Og jeg må si at jeg var glad for gode score. Hadde de vært annerledes, så hadde vi blitt stilt i et etisk dilemma og et vanskelig valg. Jeg er glad vi slapp det :)

Svangerskapet var flott. Vi gledet oss til Petrus. Jeg var ikke redd for komplikasjoner eller feil. Jeg følte meg frisk og i form.

Vi ønsket en vakker gutt velkommen med: «Må ditt liv gi deg gode dager og god livskvalitet. Vi ønsker deg alt godt!»

Petrine :)


13 februar, 2012

Å bli mamma i moden alder

er forbeholdt skuespillere fra Hollywood, Ellen Arnstad…. og meg.

De spretter ut av svangerskapet og ser ut som de vakreste fotomodeller. Jeg føler meg mer som Brigdet Jones, med et stadig mål om å spise mindre sjokolade og om å trene mer.

Klesskapet mitt bærer preg av at jeg pga noen bonuskilo etter svangerskapet har et labert forhold til klesbransjen. Jeg holder meg langt unna butikker med klær for størrelser større enn 92. Så jeg burde fått en goodiebag av Jan Thomas som innholdt full styling av meg, av garderoben min og masse luksus å smeske seg med i ettertid. Det burde jeg.

I boken » a devil wears Prada» fikk de til redaksjonen tilsendt moter. Hensikten var å få de til å bli IT, gjennom markedsføring i Bladet.

Men til min redaksjon, bestående av en sofakrok, en pc og en kopp te, kommer nok ikke noen prøvekolleksjon, personlig trener, premiere billetter, avtale om en shoppingtur meg Carrie fra Sex og singel liv i New York eller et besøk av Jan Thomas. Det til tross for at jeg ved hjelp av noen tastetrykk kan formidle begivenhetene gjennom Petrus og Petrine.

Jeg er ikke damene fra Hollywood. Jeg er ikke Ellen Arnstad. Jeg er meg.

Så jeg må nok gå den harde vei… Veien om trening og kosthold. Deretter den forferdelige turen inn i prøverommene. Og så får jeg ha min lit til mot, vilje og flaks, for vi vet jo tross alt ikke hvor haren hopper.. Plutselig kan det bli uante resultater :)

På jobben skal vi delta på » Gå rundt Svalbard» på dytt.no. Vi starter i dag. På vei mot et bedre jeg :)

Petrine :)


Hun tok det som en selvfølge. Det ble en drøm. Og for noen blir drømmen virkelighet. Som for meg. Jeg fikk veldig sent i livet oppleve gleden over å bli mamma.

Det er sorg som vi ikke snakker om. Det er en smerte som forsterkes av ubetenksomme og kanskje velmenende bemerkningerom at «det er vel snart på tide å få små?»

«Kan dere ikke bare adoptere om barna ikke kommer som bestilt?»

«Du, vet jo ikke hva du savner, du har jo ikke hatt barn!»

Men sorg handler jo om savn!

Det handler ikke om at man ikke har oppelvelsesrike dager eller et meningsfylt liv. Det handler ikke om at man ikke har venner og familie. Det handler ikke om at man ikke gleder seg over andres barn. Det handler ikke om at man har det gøy og kan nyte opplevelsene som fyller hverdagen. Det handler om et savn. Den sorgen over å ikke oppleve det største i verden: Å BLI FORELDER!!

I Tara er en reportasje om ei flott dame som er ufrivillig barnløs, og der oppfordres det til å ta opp temaet ufrivillig barnløshet. Jeg tenker at nettopp MORSDAGEN er en fin dag til å glede seg over å være mamma, men også en fin anledning til å sende en god tanke til alle de som skulle de var i våre sko.

Ha en fin, fin vintersøndag. Og til de som er så heldige å være mamma eller å ha en mamma: Kos dere med MORSDAGEN!!

Petrine :)


Page 10 of 10« First...678910