Tanker


02 november, 2015

Noen ganger

petrus_og_petrine_host_collage

 

Nå sitter jeg på kjøkkenet og skriver.

Petrus har handlet i dag. Endelig kunne han tømme sparebøssa!! Endelig skulle vi på shopping med hans penger . Vi har nemlig vært på Expert og han har brukt alle sine oppsparte midler (og plutselig noen av mammaens – for hva er DS uten spill?) på en Nintendo 3DS XL. Fra den spilles det ganske irriterende sirkusmusikk, men jeg har ikke hjerte til å slå den av. Han har spart lenge, han er superfornøyd, han spiller, han knegger og han ler. Han ler ofte, men jeg liker den lyden best av alt her i verden, – og i ren mammastil så blir jeg et øyeblikk redd for at noe skal drepe den. jeg lar musikken spille. Mammarollen innbefatter mye som inkluderer følelser.

Det er hyggelig å se han sitte der, med et smil om munnen, mens han kjemper mot Super Mario. Jeg blir varm i hjertet. Dessuten, så pakker mørket inn huset på utsiden. Her inne er det bare kjøkkenlampa, Mac-en og DS-en som lyser. Petrinemannen er på konsert i Oslo – og vi er overlatt til hverandre, – Petrus, Petrinehunden og jeg. Koselig nok!!

Når vi sitter slik, han i sin egne verden og jeg i vår/min, så begynner tankene mine å virre. Jeg har en del problemstillinger som dukker opp igjen og igjen, – selv om det handler om ting utenfor meg.
Jeg pleier ikke å bruke energi på ting jeg ikke får gjort noe med. Jeg burde understreket pleier for deretter å fjerne streken med viskelær. Fordi de følgende ordene bare kom dumpende ned:

Noen ganger
flyr tankene.

De minnes ordene

De minnes holdningene

De ser hva du gjorde

Noen ganger,
flyr tankene

De blir til sinne.

Sinne mot ordene du brukte.
Jeg

hvor de traff.

Sinne mot handlingene dine
Jeg

hvordan de krenket.

Sinne mot valgene dine,
Jeg

avvisningen.

Sinne mot din passivitet
Jeg SÅ
hvordan det såret.

Sinne mot din manipulering
Jeg

hva makten gjorde.

Sinne mot bortforklaringer
Jeg

mistilliten.

Sinne mot løgnene
Jeg

usikkerheten
og utryggheten

Sinne mot dine svart/hvitt – bilder
Jeg

regnbuen slukke
sammen med tillitten, håpet og selvbildet.

Sinne mot dine utspill,
jeg

hvor mye det ødela.

Dine ord og handlinger
skulle jeg gjerne vært blind for.

Er det bare jeg som blir sint på vegne av andre i blant?
Ordene kom dumpende da jeg satt her.
Jeg lar de stå, – også fordi de ikke er rettet mot et enkelt menneske,

Dagens innlegg ble plutselig moll, selv om jeg har
– vært hos frisøren,
– skodd bilen for vinteren,
– bestilt bord til en happening i vinter
– sendt avgårde en viktig mail
– gått en deilig høsttur i solskinn
– handlet med Petrus
– vinket en fornøyd mann avgårde på musikkopplevelse
– sendt bursdagshilsner
– hatt lesestund med Petrus
– sett «Kjære, Mamma» på Tv2 Livsstil.
– hatt en mega fin dag

Petrine


via

Jeg gleder meg over adventstiden. Jeg gleder meg til jul. Det er stas. Det har jeg ikke alltid gjort. I barndommen så gledet jeg meg ALLTID til jul. Ikke bare gavene, men vi hadde tradisjoner i familien og med venner. Jeg visste at førstedag var så hellig at det var en ha – på – pysjen – lenge dag. Det var en dag hvor jeg lekte med gavene, tegnet eller leste en av bøkene jeg hadde fått. Vi kunne spille spill og samles om en film på tv, om nrk sendte en. På annendag så var vi oftest på besøk, noe vi også var på nyttårsaften Dagene imelllom var vi hjemme. Det var så fredlig og godt, med Svensk tvs julesending for barn hver morgen. Jeg nøt julen !

Det gjorde jeg også i de årene jeg var gift. Det var en trygg og god ramme rundt både advent og høytiden i seg selv. Mange av tradisjonene ble holdt ved hevd og nye tilført. Så ble jeg skilt.. Jeg forble barnløs og etter som årene gikk så ble julen en vanskeligere tid.

Som singel og barnløs opplevde jeg at jeg var på tvers av alle forventinger og samfunnsnormer. Møtte jeg mennesker som jeg ikke hadde sett på mange år så spurte de om hvor mange barn jeg hadde, – jeg hadde INGEN! Og det gjorde SÅ vondt! Så vondt at jeg ikke hadde lyst til å forholde meg til familiehøytider, det til tross for at jeg hadde venner og familie som det var hyggelig å være sammen med. Det var både trygt, hyggelig og innebar tradisjoner. Det å ikke ha de barna man også selv hadde forventinger om ble en gnagende sorg. En sorg som jeg ikke formidlet så ofte, også fordi jeg opplevde å få tilbakemeldinger på at jeg kunne jo ikke ha sorg over noe jeg ikke hadde mistet.

Men, det var jo det jeg nettopp hadde! – jeg hadde mistet drømmen. Forøvrig gleden og forventningen i forbindelse med høytider også. Jeg gjorde det som var tradisjon og som jeg trodde var forventinger fra de rundt meg, men forholdet var nok større til klumpen i magen. Den klumpen som handlet om tårer og sinne. Ja, faktisk sinne over at jeg følte at det ikke var plass til meg,der jeg hang i løse luften utenfor et A4-liv. Men, i år gleder jeg meg til jul. Jeg gleder meg til at badet blir ferdig, til å lage gaver og kaker sammen med gutta, til å pynte, til å gi gaver og til de tradisjonene som har blitt våre. Det er faktisk år siden sist…

…sårene grodde litt sakte….

Jeg er ikke alene, og var ikke alene, da jeg trøblet mot høytidene. Så ensomhet var ikke stikkordet i min sorg. Kjærlighetssorg er mer riktig, sorg i forhold til at man savnet det man knytter til begrepet. – Mann og barn. Men rundt om i Norge er det mange som bærer på en sorg, som er ensomme og alene, som trenger noen ekstra og som sårt trenger omsorg i den tiden vi går inn i. Høytider kan virke som forstørrelsesglass på vonde følelser.

Bry deg !

Kirkens bymisjon har en sms-aksjon, også i år, hvor du kan, via et pengebeløp, gi noe til en som gruer seg til jul… Det er en mulighet, en annen mulighet er å åpne døren hjemme, ta en ekstra telefon eller gjøre noe annet som gleder andre…. Valget er fritt ….

Petrine :)


Karsten Isacksen har sagt at man er voksen når man har tilgitt foreldrene sine. Med det så mener han vel at vi alle får med oss opplevelser på godt og vondt fra de som har satt oss til verden. Som voksen kan man få metaperspektiv på barnedommen, og ved å se den fra utsiden kan man se noe man er spesielt fornøyd med. Jeg gjør i alle fall det, og deler noe av det med dere.

Jeg vokste opp på 60//70 – tallet, på en tid hvor det norske samfunnet var på full fart fremover. Jeg hadde få leker, en sovedukke, en Tjorven dukke og en apekatt. Jeg hadde tegnesaker og koppstell, en symaskin og en del ting til. Og jeg hadde foreldre som ga meg den beste barndommen de kunne gi.

Jeg er glad for at de:

INTRODUSERTE MEG FOR BØKER:

Jeg vokste opp i et hjem hvor det å lese bøker var dagligdags. Foreldrene mine leste for meg og for sin egendel, og den første skribenten jeg husker at jeg hadde et forhold til var Einar Skjæråsen. Han kom fra Trysil, som pappa, og vi hadde en diktsamling av han i bokhylla. Jeg var ikke gamlejenta da jeg kunne diktet LYKKE utenat.

Åtte øyne i hverandre,
fire munner rundt et bord.
Fire vegger kring ei lykke;
Vesla, Påsan, Far og Mor!

Åtte hendre hektet sammen
til en ring kring stort og smått
herregud, om hele vide verden,
hadde det så godt.

Jeg vet ikke hvorfor det ble akkurat det diktet, men jeg vet at blant annet den boken gjorde meg kjempeglad i bøker. Jeg liker å drømme meg inn i en ukjent verden,  både gjennom romaner, noveller og faglitteratur. Så takk for at dere skapte leseglede hos meg.

TOK MEG MED PÅ TURER:

Familien min var ofte på farta. Foreldrene mine likte å være ute, sommer som vinter. Så jeg er et av de barna som ofte var på tur i helgene, enten ute med båten, i skogen, på stranda eller i marka på ski. I feriene var vi enten på fisketur, på Norgesturne eller på besøk hos familie på Hedmarken. Fellesnevneren er at jeg fikk ulike typer opplevelser og ulike erfaringer. Jeg er fortsatt glad i å være ute, og tro meg: Det å ikke skulle være ute hver eneste dag var noe jeg savnet da jeg fikk en arbeidsplass hvor vi i større grad oppholder oss innendørs. Kanskje barndommens erfaringer har ført til at jeg fortsatt liker å være i bevegelse, både her hjemme og i verden?

ALDRI SNAKKET STYGT OM NOEN ANDRE:

Som voksen er jeg imponert over at foreldrene mine ikke har snakket stygt om andre i mitt nærvær. Om jeg huffet meg over noe eller noen, så fikk jeg alltid et svar om at oftest så har hver og en en grunn til å handle slik de gjør. Når man vokser opp og kommer i andre miljøer, så kan man være bli imponert over at man er oppfostret med denne holdningen til andre mennesker og ikke holdninger som innebærer at det er helt på sin plass å kritisere, dømme og klage over andre på grunnlag av sin egne subjektive opplevelse. Jeg er nok ikke like flink som foreldrene mine, men jeg har en bevissthet i forhold til det og jobber med saken. Det fordi jeg tror det ligger bøttevis av mellommennekelighet i å fremsnakke i stedet for å baksnakke.

DISKUTERTE MED MEG:

Gjennom å få lov til å ytre mine meninger, samtidig som jeg fikk høre deres så lærte jeg at en sak har flere sider og jeg lærte å skille sak og person. Jeg sier ikke herved at jeg er utlært og at jeg aldri fller i min egne lille følelsesboble, men jeg sier at jeg har fått med meg erfaring som jeg synes at jeg har hatt nytte av senere i livet.

GA MEG FØLELSEN AV Å HØRE TIL OG AT JEG BLE TELT MED:

Jo, jeg har kranglet med foreldrene mine! Jeg har synes de har hatt de teiteste meningene som kan tenkes og jeg har vært urimelig mot dem og de mot meg. Uansett hvilken temperatur situasjonen hadde, så ga de meg alltid en følelse av jeg var en del av dem, det var plass til meg og jeg var en selfølgelig del av deres opplevelser. Jeg kan ikke huske at de hadde kjæresteturer eller gjorde mye uten meg. Jeg kan ikke huske at de har uffet seg over meg og sagt de har vært slitne av maset mitt, kravene jeg kom med eller lignende. NÅ er det jo slik at hukommelsen er selektiv, men følelsen jeg sitter igjen med er ekte og min egen: De var glad for og i meg.

LOT MEG SPARE TIL DET JEG ØNSKET MEG:

Nå var jeg barn i en annen tid enn i dag, så det å spare til det man ønsket seg var nok mer nødvendig enn det er nå. Jeg husker at jeg satte meg et mål, at vi var i butikken å så på deg jeg sparte til og at vi inngikk avtale om hvor mye jeg skulle spare og hvor mye de skulle bidra med. Jeg klarer faktisk den dag i dag å kjenne på spenninngen i å se at syltetøyglasset ble fylt og ikke minst gleden ved å bytte det inn til noe spesielt. Jeg kjøpte blant annet en rød dukkevogn, merket var Simo og den sto på øverste hylle i butikken. Jeg helte alle småpengene mine på disket og fikk dette røde vidunderet i innbytte. Hvilken glede da og hvilket minne nå. Som voksen er det en erfaring som har kommet godt med gjennom livet. Jeg lærte noe om økonomi, jeg lærte mye om tall og jeg lærte at alt er mulig, bare man legger en plan.  Nå er jeg mor i en annen tid, men jeg håper at jeg klarer å lære Petrus noe om økonomistyring.  Jeg kunne nok listet opp masse mer, men jeg tok de første fem tingene som falt meg inn. Jeg ser at jeg setter mer pris på dette som voksne, og at jeg ønsker å videreføre noe av dette til min Petrus.

Har du med deg minner og erfaringer fra barndommen, som du gjerne vil formidle videre til dine barn?

Petrine


Jeg er i periode veldig travel. Det er mye å gjøre på jobb og i hjem og familien. Jeg er ikke alltid like flink til å skape hverdagsøyeblikk som får meg til å stresse ned.

Da jeg skrev masteroppgaven så gikk jeg en times tur hver dag, og jeg la meg ned for å høre på en melodi via høretelefoner, for å koble ut oppgaven, flere ganger daglig. Disse rutinene forsvantetter at masteroppgaven ble levert, og det er noen år siden. Derfor har jeg satt meg ned for å finne ut hva som får meg til å slappe av fra hverdagslivet kav.

liten gutt i vannkanten
1) Å GÅ LANGS STRANDEN
Det er en ting vi er flinke til i den Petrinse familie, og det er å ta turen ned til stranden. Der koser gutta seg og vi får tid til å slappe av. Jeg liker å sitte helt stille se på krusningene og høre på vannet som skvulper langs stranden. Det minner meg om fri og ferie. Jeg er en av de som ble drasset med på båt- , bade – og fisketur i barndommen og er nok miljøbetinget glad i vann og sjø. Kanskje derfor jeg trives godt ved det våte element, der jeg slapper av og lar Petrus få gode opplevelser som han kan ha med seg videre.

høre på musikk
Via

2) LYTT TIL ROLIG MUSIKK
med høretelefoner på øra med en melodi jeg liker eller en tekst jeg ikke har hørt før så flytter fokus fra tanker og over til musikken. Jeg har mine favoritter som jeg spiller om jeg skal roe ned, og noen skaper stemining for dagdrømming. Jeg er en av de som heier på å drømme seg bort, for jeg tror at drømmer kan bli virkelighet.

 

venninner
3) TID MED VENNER
Det å være sosial er helt nødvendig for at trivselen skal være på topp, og selv på en slitsom dag er det hyggelig å tilbringe tid med de man er glad i og bryr seg om.

 

løpe
Via
4) TRENE
Det å løpe er for meg den eneste form for hjerneklyster. Om kondisen er på topp og jeg slipper å konsentrere meg om å flytte bena og om å puste så får jeg sortert tankene.
Da kan jeg til slutt tenke på ingenting og det er deilig.

 

lese bok
5) LESE EN BOK
Det å leve seg inn i en ukjent verden og følge en historie med driv tar deg vekk fra stress, mas eller andre ting som opptar deg. Om det ikke er eksamensstoff da, for da kommer nemlig trangen til å vaske og gjøre rent.

6) SE PÅ HIMMELEN
Da jeg var barn så pleide vi å ligge på ryggen for å se på skyene. Vi forsøkte å finne figurer i formasjonene og jeg kan love deg at det til tider har vært mange ulike dyr som har fart avsted på himmelrommet.

 

stresse ned
Via

7) AUTOGEN TRENING
Før var jeg riktig god til å få korppen til å slappe av. Det holdt at jeg bestemte meg der jeg satt eller lå. Slik er det ikke nå, så det hender at jeg lytter til en cd som instruerer meg i hvordan jeg skal slappe av i en og en kroppsdel. Kunsten er å slappe helt av uten å sove. Man får jammen energi av å koble fra noen minutter. Jeg har hørt at om man skal yte optimalt så bør man ta en slik pause hvert 90 minutt. Det bygger visstnok på at vi i søvn drømmer etter halvannen time. Om det er rett, det vet jeg rett og slett ikke.

 

fortausrestaurant
8) SE PÅ LIVET
Jeg bare elsker å være på kafe, på flyplasser og andre steder hvor det farter folk forbi. Jeg sitter å ser på de der de haster videre i verden. Det er fasinerende å se på hvordan klær skaper folk, hvordan man er mot hverandre og hvor forskjellig uttrykk ulike mennesker har. Jeg er mest av alt fasinert over hvor mange flotte mennesker som er rundt om.

Slapp av med en god helg!

Petrine


Her er mora som ikke kan skrive hjem om å være rolig og behersket i en hver sammenheng. Reisedagen var hodet på og over kokepunktet flere ganger…,

For det første så oppdaget jeg dagen før avreise at passet til Petrus ikke var funksjonelt da jeg la alt til rette kvelden før vi skulle dra. Jeg var på passkontoret med minsten ti minutter før åpningstid, som i følge en informasjon på nette var klokken 08.00. Det viste seg at det ikke åpnet før klokken ni, men jeg fikk komme inn tidligere og tenkte dette var lett match. Helt til fotograferingen skulle foretas. Man smiler da på bilder, gjør man ikke? Jeg prøvde å forklare at han skulle lukke munnen, noe han gjorde til gangs. Knep den skikkelig sammen… Det endte med at vi ble henvist til fotobokser eller til en fotograf. Da sistnevnte enda var stengt, så ble boksen eneste alternativ, og jeg prøvde alle innfalllsvinkler til den lille gutten som fikk prestasjonsangst. Verken oppmuntrende ord eller sannheten om at jeg ble stresset og irritert hjalp. Til slutt, etter en laaaang evighet, så fikk vi til et bilde som ble godkjent av en, nestemann derimot var i tvil, men endte på at det gikk gjennom sensuren.. Nødpasset ble skrevet og Petrus begynte barnehagedagen og jeg dro avgårde til jobb.

Rett etter endte arbeidsøkter så dro vi til flyplassen, hvor vi fikk sendt baggasje og vogn avgårde, vi kom oss gjennom sikkerhetskontrollen og begynte å vente på et forsinkket fly. Jeg lot Petrus leke i det lengste, for med plassbilletter så er man jo sikret et sete. Da køen begynte å minke så gikk vi avgårde, og da meddelte poden at han trengte ny bleie, så vi var raske på stellerommet og var en av de siste som kom til gaten, med et pass til Petrus som var gyldig fra 2. Mai 2013 til 2. Mai 2013. Og da flyet var forsinket så hadde de ikke tid til å vente på nødpass ble utskrevet, og etter mye frem og tilbake fikk jeg beskjed om at ikke ville la meg reise. I min frustrasjon og etter hvert ikke hyggelige tone, så ringte jeg til politiet, heldigvis! Jeg fikk nemlig to politier til gaten, som sa at man kunne reise fritt i Shlengen og at de hadde en utskrift fra registeret som jeg kunne ta med slik at jeg hadde en dokumentasjon på at det var en skrivefeil på passkontoret.

Takk og lov, for jeg så både penger og feriedager fly 3med lette vinger ut i intet, mens jeg måtte tilbringe de etterlengtede soldagene i regntunge nord. Det er forhåpentligvis den eneste gangen jeg er årsaken til at et fly ikke kommer avgårde. Og da jeg kom ombord i flyet sint, sliten og glad så kunne en av de gamle damene prise seg lykkelig over at jeg ikke hadde et glass kaldt vann, for hun kunne fått en ufrivillig dukkert! Hun kjeftet og fortalte meg at jeg kunne ikke dra til flyplassen uten pass. Hun skulle lbare vite at denne dagen hadde handlet om pass fra ende til annen….

Vi har det godt og varmt på ferie og vi koser oss masse, og jeg skal forsøke å ta med sol og varme hjem i kofferten…


Advarsel: Personlig, langt ( og for spesielt interesserte, i følge Petrinemannen).

For noen uker siden tenkte jeg tilbake på de flotte menneskene som har Down syndrom. Det var på den 21. mars, den dagen som er dedikert til dem. Til de menneskene som i min oppvekst var plassert på en institusjon langt fra hjemmet. Til de menneskene som har særegne trekk ved øynene, som kan ha stor tunge og hjertefeil, og som på mange måter kan forbli barnlige hele livet.

Heldigvis så har samfunnet forandret seg med hensyn til hvordan mennesker som har en forandring på 21. kromoson blir møtt, stimulert, behandlet og ivaretat. Heldigvis, de har fått naturlig plass i samfunnet ! Og de viser at de vil og kan, akkurat som hvem som helst!

I alle fall mange av dem.

Allikevel!
Det får meg til å tenke tilbake til de valg vi tak da jeg var gravid med Petrus. Da fikk jeg, på grunn av min høye alder, tilbud om fostervannsdiagnostikk eller duotest. Det for å sjekke ut om hvor stor sannsynlighet det var for at Petrus hadde en genetisk feil. Vi gikk mange runder før vi bestemte oss for å gå for Duotest. Det er test som blir utført på alle gravide kvinner i Danmark, og som blir tilbudt alle kvinner over 35 i Norge. Årsaken til at tilbudet blir gitt kvinner med høy alder at risikoen for at man skal være bærer av et barn med kromosonavvik øker i takt med kvinnenens alder.

Selve testen går ut på at det blir tatt en blodprøve av kvinnen i 1. trimester for å sjekke ut verdien av hormonet Østriol. Det har vist seg at kvinner som bærer et barn med kromosonavvik har lav verdi av dette hormonet. Blodets verdi av Østriol og tykkelsen på barnets nakkefolder i uke 9 – 12 vil si noe om sannsynlighetne for at fosteret man bærer har Down syndrom, Pataus eller Edwardssyndrom.

Vi valgte som sagt å ta denne testen.

Vi hadde på forhånd diskutert at vi sto ovenfor et valg om det skulle vise seg at jeg bar på et barn som med stor sannsynlighet hadde kromosonavvik. Vi hadde snakket om hvordan barna med funksjonsnedsettelse hadde gitt oss av glede og innsikt, om hvordan foreldrene kjempet for sine barn og deres rettigheter og hva det kunne komme til å kreve av ekstra innsats i forhold til oppdragelse, stimulering og trening for at barnet skulle få en god oppvekst og fremtid. Vi hadde jo begge gjennom jobb møtt foreldre i sorg, foreldre som hadde kjempet for barna sine i et byråkratisk samfunn og vi hadde hørt deres bekymring for barnets fremtid. Vi hadde også gledet oss over fremskritt, ledd av morsomme innspill og blitt kjempeglad i de barna som krevde litt ekstra.

Vi visste at ikke alle som har kromosonavvik fungerer like godt i hverdagen som de flotte ambasadørene fra Tangerudbakken. Det er ikke alle som får et liv hvor de kommer seg ut og frem.

Jeg hevder ikke at de ikke har livets rett, men vi så også denne sannheten i hvitøyet.

Vi tok ingen beslutning!

Da jeg kom til Ullevål, hvor den første delen av testen skulle foretas, så ble jeg godt mottatt. Jeg fikk god informasjon om både Duotest og fostervannsdiagnostikk. Jeg fikk se en film og jeg fikk snakke med en sykepleier. Det er kjekt med informasjon. Jeg liker fakta på bordet, og her hadde jeg en pleier som kunne svare på relevante og mindre relevante spørsmål. Det passet meg.

Blodprøven tok jeg på Ullevål.

Del to foregikk på Rikshospitalet Jeg må erkjenne at jeg dro til ultralyden med en liten klump i magen. Blodprøven var jo allerede klar, så det var dagen for at sannsynlighetsberegningen skulle foregå. Tankene var mange. De handlet om hva vi ville gjøre om det var sannsynlig avvik. Det handlet om etikk og det handlet om mine erfaringer som spesialpedagog. Jeg tenke på alle de barna som utviklet seg jevnt og trutt. De som (i mine øyne) fikk en god livsskvalitet med sin diagnose. Tankene fløy også til de som man ikke fikk kontakt med og som forble en baby hele livet.  Jeg var innom alle de flotte barna som jeg har arbeidet med og blitt glad i.  Man blir glad i mennesker man har en relasjon med, uansett funksjonsnivå.

Heldigvis <3

Spenningen var stor da ultralyden ble foretatt. Den viste ikke noen tykk nakkefolder.  Sett i lys av blodprøveresultatet så var den minimal risiko for at fosteret hadde kromosonavvik.

Jeg var jublende glad.

Jeg var lykkelig for at så langt virket alt bra for fosteret jeg bar på. Jeg var superfornøyd fordi vi slapp å ta valget om å beholde eller fjerne fosteret.  Jeg slapp å tenke på om jeg ville klare å ivareta et barn som ville trenge ekstra hjelp og støtte. Jeg visste jo at jeg har både kompetanse og ønske om å møte barn som trenger noe ekstra, men ville jeg som en småbarnsmor i 40-årene klare det i mange år fremover, – på hjemmebane?

Jeg slapp å ta det valget som ville trigge den etiske og følelsesmessige siden av meg.

Jeg slapp det.  Jeg var jublende glad. Resultatet kunne jo bli at vi valgte det bort. Det hadde ikke handlet om at vi ikke har plass til og ikke setter pris på mennesker med funksjonsavvik. Det hadde handlet om vår redsel over å ikke strekke til. Det hadde handlet om vår realistiske tankegang om at vi allerede var langt opp i alder og at vi kanskje ikke ville klare å være der for en som trenger maksimal støtte gjennom HELE livet. Det handlet om at vi begge hadde erfaring på at mange familiers kamp var slitsom og støtteapparatets innsats kunne oppleves som utilstrekkelig,

Vi var av de som slapp å velge, og det var vi glad for. Testen og prosessen var følelsesmessig slitsom.

Petrine :)


Petrine er en av de som må kjøre et stykke på E6
for å komme til jobb.
Hun farter på Europaveien i Østfold
Den har forvandlet seg fra å være ulykkebelastet,
med en kjørebane i hver retning,
til å bli en yndet slalåmløype for fartsglade og innpålitne bilkjørere.
De har nemlig fått to felt å boltre seg i,
og tar all den plass de kan!
Både på tvers og på langs.

De spretter inn og ut med den samme marginen som Ingemar Stenmark sneiet portene.
Forskjellen er at portene mellom Halden og Moss flytter seg i en fart på 100 kilometer i timen.
Vettskremt så forsøker jeg å telle til 1001 – 1002 – 1003,
og kommer akkurat til tu… før en bil snitter fronten min.
Den kommer inn fra venstre i et kilometertall
som overgår det tallet som er innrammet på skilt underveis.
Bilen bak har nok akkurat samme tempo som bilen rett foran.
Den har en avstand til meg som gjør registreringsnummeret dens helt usynlig.
Ikke nok med at den ikke lar meg lese meg til et kjennetegn som jeg kan ringe inn til politiet,
den forsøker også å dytte meg gjennom den nye fartsglade slalåmkjøreren foran.

Her er det ikke snakk om å pumpebremse for å fortelle at jeg synes den bak er for nærgående.
Da er det sannsynlig at jeg får fylt barnesetet av halvannet tonn med fremmedlegeme.
Det er ikke innkjøpt til inntrengere,
men til 12 kilo Petrus.

Jeg er en mamma på veien,
jeg forsøker å kjøre forsiktig,
men jeg ser at jeg ufrivillig er med i en risikosport.
Min bønn til alle dere som har det travelt på vei fra A til Å,
om dere ser en sølvgrå bil på vei gjennom Østfold,
vær så snill:

Hold avstand,
både foran og bak meg!!!

Jeg er på vei til familien min!

Og til alle dere som skal ut i påsketrafikken:
GOD TUR,
– KJØR FORSIKTG!!

Petrine


10 mars, 2013

Den tomme stolen

Huset er fylt av festpyntede.
Det er en stol som står tom.
Den er tom og opptatt.
Både da og for alltid!
Det var ikke plass til en ukjent

Hvordan møter du nye mennesker?

Petrine


12 februar, 2013

Grip dagen

Petrine er ei relativ fornuftig dame.
Og i tidligere år krysset mine veier ei flott dame,
som jeg alltid er kjempeglad for å treffe på.
Hun var opptatt av at vi ikke må noen ting,
fordi vi har mulighet til å ta egne valg.
Om hun var fattig,
som man kan være som ung og nyetablert,
så kjøpte hun seg ei bok, litt musikk eller noen blomster.
Jeg hadde nok den gang,
kjøpt meg havregryn og melk.
Mat må man jo ha,
selv om man er fattig.

Eller?

Hennes filosofi var at er man fattig så kan man lese,
lytte til musikk eller nyte synet av blomster igjen og igjen.
Nytelsen gjorde at hun følte at pengene varte lenger.
Hun er og var ikke ei dame som
trøstehandlet for øyeblikkets gleder.
Nei, hun er ei livsnytende dame,
som kjenner sine bøker og sin musikk
og som vet å nyte øyeblikket.

Jeg er nok mer flink til å nyte øyeblikket
og livets enkle gleder nå.
Jeg har ofte tenkt på hennes enkle filosofi med dette verset
fra sangen: Jeg vil male dagen blå :
(eller Regnverjsdag i november)

Jeg vil male dagen hvit,
glemme arbeidslivets slit.
Kjøpe franske anemoner
for de siste tjue kroner,
lytte til Vivaldis toner.
Jeg vil male dagen hvit.

Grip deg selv i å kose deg i hverdagen!
Den dagen som vokser i lengde for hver dag som går,!
Våren er i anmarsj…

Petrine


30 januar, 2013

Bloggtørke..

Det har gått litt trått med bloggingen i det siste.
Ordene mine dukker gjerne opp når jeg ligger i badekaret,
er ute å kjører bil eller så dukker de i alle fall opp
på tidspunkt hvor det ikke er passende å bruke penn og papir,
og i hvert fall ikke datamaskin.

Kameraet er heller ikke på offensiven,
og det som blir fanget av linsa passer mest av alt til privat bruk.
Ønsker jeg å bruke kameraet på mobilen min,
så har faktisk motivet blitt anerledes eller forsvunnet
innen det har fått med seg at jeg har trykket på utløseren.
Jeg skulle hatt en mobil med et raskt og greit kamera.
Da den  forrige telefonen fikk seg et bad i akvariet
så er den utgaven jeg har nå praktisk og vanntett.

Jeg tror kanskje ikke at en ny mobil med et godt kamera
eller innkjøp av en ny ordbok er løsningen på at det ikke står blogginnlegg i kø.
Etter å ha skrevet meg gjennom en haug med oppgaver gjennom studietidene,
så vet jeg at resultatet på at jeg føler et skrivepress ikke vil bli flere innlegg
Det fører derimot et ekstremt rent hus,
dobbelt  vaskede vinduer
og brettekanter i alle skap.

Jeg liker å ha det ryddig rundt meg,
men i det jeg skal sette meg ned med noe jeg er presset til å gjøre,
så dukker de praktiske oppgavene opp som troll av eske.
Oppgaver som jeg ser nødvendig å bli ferdig med innen jeg fortsetter med det skriftlige.
Det er en uskrevet naturlov,
som nesten fører til polerte bilhjul.
Det holder i en slik situasjoen ikke at de ble vasket før de ble lagt bort for sesongen.
Det jeg vil understreke er at jeg får innfall om helt ekstreme arbeidsoppgaver
så raskt jeg setter meg ned med et skriftlig prosjekt.
Det til tross for at jeg egentlig liker ord,
men det er nok en stille protest på å føle press,
hva vet jeg?

oline hund

Det deilige er at når jeg er ferdig med det pålagte, skriftlige arbeidet
så skinner til og med neglene på hunden…

Eller,
det var nok en liten løgn…
Men det er sant at det er rent og ryddig i en hver krok.

Jeg stresser iderfor kke med å presse frem blogginnlegg,
det kan bli så slitsomt…

Ha en god dag, med eller uten blogging !

Petrine :)


Page 10 of 11« First...7891011