Tanker


Advarsel: Personlig, langt ( og for spesielt interesserte, i følge Petrinemannen).

For noen uker siden tenkte jeg tilbake på de flotte menneskene som har Down syndrom. Det var på den 21. mars, den dagen som er dedikert til dem. Til de menneskene som i min oppvekst var plassert på en institusjon langt fra hjemmet. Til de menneskene som har særegne trekk ved øynene, som kan ha stor tunge og hjertefeil, og som på mange måter kan forbli barnlige hele livet.

Heldigvis så har samfunnet forandret seg med hensyn til hvordan mennesker som har en forandring på 21. kromoson blir møtt, stimulert, behandlet og ivaretat. Heldigvis, de har fått naturlig plass i samfunnet ! Og de viser at de vil og kan, akkurat som hvem som helst!

I alle fall mange av dem.

Allikevel!
Det får meg til å tenke tilbake til de valg vi tak da jeg var gravid med Petrus. Da fikk jeg, på grunn av min høye alder, tilbud om fostervannsdiagnostikk eller duotest. Det for å sjekke ut om hvor stor sannsynlighet det var for at Petrus hadde en genetisk feil. Vi gikk mange runder før vi bestemte oss for å gå for Duotest. Det er test som blir utført på alle gravide kvinner i Danmark, og som blir tilbudt alle kvinner over 35 i Norge. Årsaken til at tilbudet blir gitt kvinner med høy alder at risikoen for at man skal være bærer av et barn med kromosonavvik øker i takt med kvinnenens alder.

Selve testen går ut på at det blir tatt en blodprøve av kvinnen i 1. trimester for å sjekke ut verdien av hormonet Østriol. Det har vist seg at kvinner som bærer et barn med kromosonavvik har lav verdi av dette hormonet. Blodets verdi av Østriol og tykkelsen på barnets nakkefolder i uke 9 – 12 vil si noe om sannsynlighetne for at fosteret man bærer har Down syndrom, Pataus eller Edwardssyndrom.

Vi valgte som sagt å ta denne testen.

Vi hadde på forhånd diskutert at vi sto ovenfor et valg om det skulle vise seg at jeg bar på et barn som med stor sannsynlighet hadde kromosonavvik. Vi hadde snakket om hvordan barna med funksjonsnedsettelse hadde gitt oss av glede og innsikt, om hvordan foreldrene kjempet for sine barn og deres rettigheter og hva det kunne komme til å kreve av ekstra innsats i forhold til oppdragelse, stimulering og trening for at barnet skulle få en god oppvekst og fremtid. Vi hadde jo begge gjennom jobb møtt foreldre i sorg, foreldre som hadde kjempet for barna sine i et byråkratisk samfunn og vi hadde hørt deres bekymring for barnets fremtid. Vi hadde også gledet oss over fremskritt, ledd av morsomme innspill og blitt kjempeglad i de barna som krevde litt ekstra.

Vi visste at ikke alle som har kromosonavvik fungerer like godt i hverdagen som de flotte ambasadørene fra Tangerudbakken. Det er ikke alle som får et liv hvor de kommer seg ut og frem.

Jeg hevder ikke at de ikke har livets rett, men vi så også denne sannheten i hvitøyet.

Vi tok ingen beslutning!

Da jeg kom til Ullevål, hvor den første delen av testen skulle foretas, så ble jeg godt mottatt. Jeg fikk god informasjon om både Duotest og fostervannsdiagnostikk. Jeg fikk se en film og jeg fikk snakke med en sykepleier. Det er kjekt med informasjon. Jeg liker fakta på bordet, og her hadde jeg en pleier som kunne svare på relevante og mindre relevante spørsmål. Det passet meg.

Blodprøven tok jeg på Ullevål.

Del to foregikk på Rikshospitalet Jeg må erkjenne at jeg dro til ultralyden med en liten klump i magen. Blodprøven var jo allerede klar, så det var dagen for at sannsynlighetsberegningen skulle foregå. Tankene var mange. De handlet om hva vi ville gjøre om det var sannsynlig avvik. Det handlet om etikk og det handlet om mine erfaringer som spesialpedagog. Jeg tenke på alle de barna som utviklet seg jevnt og trutt. De som (i mine øyne) fikk en god livsskvalitet med sin diagnose. Tankene fløy også til de som man ikke fikk kontakt med og som forble en baby hele livet.  Jeg var innom alle de flotte barna som jeg har arbeidet med og blitt glad i.  Man blir glad i mennesker man har en relasjon med, uansett funksjonsnivå.

Heldigvis <3

Spenningen var stor da ultralyden ble foretatt. Den viste ikke noen tykk nakkefolder.  Sett i lys av blodprøveresultatet så var den minimal risiko for at fosteret hadde kromosonavvik.

Jeg var jublende glad.

Jeg var lykkelig for at så langt virket alt bra for fosteret jeg bar på. Jeg var superfornøyd fordi vi slapp å ta valget om å beholde eller fjerne fosteret.  Jeg slapp å tenke på om jeg ville klare å ivareta et barn som ville trenge ekstra hjelp og støtte. Jeg visste jo at jeg har både kompetanse og ønske om å møte barn som trenger noe ekstra, men ville jeg som en småbarnsmor i 40-årene klare det i mange år fremover, – på hjemmebane?

Jeg slapp å ta det valget som ville trigge den etiske og følelsesmessige siden av meg.

Jeg slapp det.  Jeg var jublende glad. Resultatet kunne jo bli at vi valgte det bort. Det hadde ikke handlet om at vi ikke har plass til og ikke setter pris på mennesker med funksjonsavvik. Det hadde handlet om vår redsel over å ikke strekke til. Det hadde handlet om vår realistiske tankegang om at vi allerede var langt opp i alder og at vi kanskje ikke ville klare å være der for en som trenger maksimal støtte gjennom HELE livet. Det handlet om at vi begge hadde erfaring på at mange familiers kamp var slitsom og støtteapparatets innsats kunne oppleves som utilstrekkelig,

Vi var av de som slapp å velge, og det var vi glad for. Testen og prosessen var følelsesmessig slitsom.

Petrine :)


Petrine er en av de som må kjøre et stykke på E6
for å komme til jobb.
Hun farter på Europaveien i Østfold
Den har forvandlet seg fra å være ulykkebelastet,
med en kjørebane i hver retning,
til å bli en yndet slalåmløype for fartsglade og innpålitne bilkjørere.
De har nemlig fått to felt å boltre seg i,
og tar all den plass de kan!
Både på tvers og på langs.

De spretter inn og ut med den samme marginen som Ingemar Stenmark sneiet portene.
Forskjellen er at portene mellom Halden og Moss flytter seg i en fart på 100 kilometer i timen.
Vettskremt så forsøker jeg å telle til 1001 – 1002 – 1003,
og kommer akkurat til tu… før en bil snitter fronten min.
Den kommer inn fra venstre i et kilometertall
som overgår det tallet som er innrammet på skilt underveis.
Bilen bak har nok akkurat samme tempo som bilen rett foran.
Den har en avstand til meg som gjør registreringsnummeret dens helt usynlig.
Ikke nok med at den ikke lar meg lese meg til et kjennetegn som jeg kan ringe inn til politiet,
den forsøker også å dytte meg gjennom den nye fartsglade slalåmkjøreren foran.

Her er det ikke snakk om å pumpebremse for å fortelle at jeg synes den bak er for nærgående.
Da er det sannsynlig at jeg får fylt barnesetet av halvannet tonn med fremmedlegeme.
Det er ikke innkjøpt til inntrengere,
men til 12 kilo Petrus.

Jeg er en mamma på veien,
jeg forsøker å kjøre forsiktig,
men jeg ser at jeg ufrivillig er med i en risikosport.
Min bønn til alle dere som har det travelt på vei fra A til Å,
om dere ser en sølvgrå bil på vei gjennom Østfold,
vær så snill:

Hold avstand,
både foran og bak meg!!!

Jeg er på vei til familien min!

Og til alle dere som skal ut i påsketrafikken:
GOD TUR,
– KJØR FORSIKTG!!

Petrine


10 mars, 2013

Den tomme stolen

Huset er fylt av festpyntede.
Det er en stol som står tom.
Den er tom og opptatt.
Både da og for alltid!
Det var ikke plass til en ukjent

Hvordan møter du nye mennesker?

Petrine


12 februar, 2013

Grip dagen

Petrine er ei relativ fornuftig dame.
Og i tidligere år krysset mine veier ei flott dame,
som jeg alltid er kjempeglad for å treffe på.
Hun var opptatt av at vi ikke må noen ting,
fordi vi har mulighet til å ta egne valg.
Om hun var fattig,
som man kan være som ung og nyetablert,
så kjøpte hun seg ei bok, litt musikk eller noen blomster.
Jeg hadde nok den gang,
kjøpt meg havregryn og melk.
Mat må man jo ha,
selv om man er fattig.

Eller?

Hennes filosofi var at er man fattig så kan man lese,
lytte til musikk eller nyte synet av blomster igjen og igjen.
Nytelsen gjorde at hun følte at pengene varte lenger.
Hun er og var ikke ei dame som
trøstehandlet for øyeblikkets gleder.
Nei, hun er ei livsnytende dame,
som kjenner sine bøker og sin musikk
og som vet å nyte øyeblikket.

Jeg er nok mer flink til å nyte øyeblikket
og livets enkle gleder nå.
Jeg har ofte tenkt på hennes enkle filosofi med dette verset
fra sangen: Jeg vil male dagen blå :
(eller Regnverjsdag i november)

Jeg vil male dagen hvit,
glemme arbeidslivets slit.
Kjøpe franske anemoner
for de siste tjue kroner,
lytte til Vivaldis toner.
Jeg vil male dagen hvit.

Grip deg selv i å kose deg i hverdagen!
Den dagen som vokser i lengde for hver dag som går,!
Våren er i anmarsj…

Petrine


30 januar, 2013

Bloggtørke..

Det har gått litt trått med bloggingen i det siste.
Ordene mine dukker gjerne opp når jeg ligger i badekaret,
er ute å kjører bil eller så dukker de i alle fall opp
på tidspunkt hvor det ikke er passende å bruke penn og papir,
og i hvert fall ikke datamaskin.

Kameraet er heller ikke på offensiven,
og det som blir fanget av linsa passer mest av alt til privat bruk.
Ønsker jeg å bruke kameraet på mobilen min,
så har faktisk motivet blitt anerledes eller forsvunnet
innen det har fått med seg at jeg har trykket på utløseren.
Jeg skulle hatt en mobil med et raskt og greit kamera.
Da den  forrige telefonen fikk seg et bad i akvariet
så er den utgaven jeg har nå praktisk og vanntett.

Jeg tror kanskje ikke at en ny mobil med et godt kamera
eller innkjøp av en ny ordbok er løsningen på at det ikke står blogginnlegg i kø.
Etter å ha skrevet meg gjennom en haug med oppgaver gjennom studietidene,
så vet jeg at resultatet på at jeg føler et skrivepress ikke vil bli flere innlegg
Det fører derimot et ekstremt rent hus,
dobbelt  vaskede vinduer
og brettekanter i alle skap.

Jeg liker å ha det ryddig rundt meg,
men i det jeg skal sette meg ned med noe jeg er presset til å gjøre,
så dukker de praktiske oppgavene opp som troll av eske.
Oppgaver som jeg ser nødvendig å bli ferdig med innen jeg fortsetter med det skriftlige.
Det er en uskrevet naturlov,
som nesten fører til polerte bilhjul.
Det holder i en slik situasjoen ikke at de ble vasket før de ble lagt bort for sesongen.
Det jeg vil understreke er at jeg får innfall om helt ekstreme arbeidsoppgaver
så raskt jeg setter meg ned med et skriftlig prosjekt.
Det til tross for at jeg egentlig liker ord,
men det er nok en stille protest på å føle press,
hva vet jeg?

oline hund

Det deilige er at når jeg er ferdig med det pålagte, skriftlige arbeidet
så skinner til og med neglene på hunden…

Eller,
det var nok en liten løgn…
Men det er sant at det er rent og ryddig i en hver krok.

Jeg stresser iderfor kke med å presse frem blogginnlegg,
det kan bli så slitsomt…

Ha en god dag, med eller uten blogging !

Petrine :)


08 august, 2012

Oppstart og togtur

rose

 

Dagens innlegg er subjektivt og renner over av mammatanker:
Det første ble skrevet i går, og den siste notat i kveld :
Verden er opptatt av to lag!
To lag som skal kaste ballen i motstanderens mål.
Uvisst om Norge eller Brasil vinner, men jeg vet at det er nesten tomt på kafeen.
Jeg vet også at jeg sitter her og venter på at barnehagedagen til Petrus skal bli ferdig.
Og at det innebærer en klump i halsen.

Nok en gang leverte jeg en gutt som forandret seg radikalt på parkeringsplassen foran barnehagen
Vipps, borte var smilet, latteren og fjaset han hadde for seg i morges.
Borte var «stikke – fra -mammaleken»som han holdt med på vei til bilen.
Borte var ordene og livet i ansiktet hans.
Han svarte ikke når jeg spurte om noe.
Han kommenterte ikke alt jeg gjorde.
Noe som er høyst normalt.
(Det hender at jeg har tenkt: » Kan du ikke bare holde opp å be om feedback på det du sier et eneste sekund? «)

Da jeg skulle gå fra han i barnehagen var de voksne borte også.
De var i nærheten.
Der sto han i blå regndress, med tre fingre i munnen.
Han tittet på ingenting.
Jeg skulle i det minste ønske at han gråt, eller at han var så fornøyd at han tullet og fjaset.
Jeg måtte jo gå på et tidspunkt.
Jeg gikk med klump i halsen fra en gutt som tappert svelget gråten.
Han var så liten og alene…
Noe jeg følte jeg var alene om å se.

liten gutt med bamse

Det var vondt å gå.
Jeg ringte barnehagen!
He, he en ekskollega minnet meg på at det var en mulighet. ( Takk Rigmor !)
Heldigvis hadde en voksen gått tilbake til han.
Hun hadde sett at han var trist.
Da hadde han hadde grått så han hadde hikstet

HURRA!!

Etterpå hadde han vært glad. Det gjorde et mamma hjerte godt.

gutt spiller xylofon

Dette var i går.
Jeg var oppriktig glad for at han reagerte.
Vi som foreldre har jo hatt våre bekymringer fordi vi tror han blir oppfattet som et stille, lekende barn som bare tilpasser seg.
Heldigvis er han ikke bare slik.
Han er en som sterkt hever sin rett, selv om det ikke er det.
Det står faktisk i epikrisen fra sykehuset at han har sterkt temperament.
Derfor har vår bekymring vært stor, når vi ser en forandring, som vi oppfatter at INGEN andre ser.
He, he vi har nesten hatt en litt paranoid følelse av å bli oppfattet som gamle og hysteriske foreldre som har skapt et problem hos sønnen vår.
Vi er så gamle at det kan gro mose på oss.
Vi er opptatt av at barna skal ha det bra.
Vi har virkelig tro på barnehage.
Vi har ikke vonde følelser til å benytte barnehage til barnet vårt.
Gjennom erfaring så blir vi gode på å observere og vi kjenner derfor gutten vår.
Så det vi forteller har vært reelt.

Pjokken snakket og han var fornøyd da jeg hentet han i går.
Vel hjemme fortalte han om at han leste boka.
Han fortalte om fotball og drue.
Han kan spise et fruktfat alene, så det var nok lykke.
Det var godt for foreldrene da han forsøkte å synge noen sanger som vi verken forsto ord eller beveglese til.
Han hadde hatt det bra i barnehagen etter hvert.
I morgen så håper jeg han fra starten av får et fang, en å sparke ball med eller en som snakker litt ekstra med han. Han trenger hjelp i overgangen. Han fortjener å bli sett. Så han ikke blir stående med tre fingre i munnen og et tomt blikk..

Svtish over til noen annet :
Da Petrus var ti uker, så var vi på togtur til Hamar. Ved togbytte på Oslo S, så kom jeg ikke med det første toget, det andre toget eller det tredje toget fordi de ikke kunne ta med vogn. Det endte med at jeg tok et tog til et annet sted for å bli hentet der: Det var mer enn 10 minus, og jeg kunne ikke la den lille pjokken ligge i vogna i en evighet. Den gang da så bestemte jeg meg for å aldri mer ta NSB!! I dag brøt jeg prinsippet: Petrus har sett toget kjøre forbi hos besteforeldrene og har spurt om å få kjøre tog. Stakkars gutt, skulle han gå glipp av den kule erfaringen det er å kjøre tog? Det fordi mammaen han for en stund siden holdt på å fryse på seg brystbetennelse og kolbrand på grunn av  Norges Statsbaner? Nei, prinsipper er til å brytes: I dag har vi kjørt tog. Skikkelig stas.

Det var en haug å kommentere, fra mørke tunnelser til arbeidende gravemaskiner. Vi kjørte tog en vei, tok en liten pause og kjørte tilbake. Ved utgangspunktet kom neste bestilling: » Kjøre tog! Det skal vi ! En annen gang,..

Nå er jo prinsippet allerede brutt… og vi likte oss begge to…

Ha en knall fin torsdag !

Petrine :)


08 juli, 2012

Veivalg til besvær

Kjære, Deg!
I dag er jeg sint og fortvilet. Jeg er vel egentlig bekymret, så bekymret at jeg kjenner følelsene river i meg.
Det kommer av at du er ute og vandrer på en vei som er full av humper. Humper som løgn, fornektelse og avtalebrudd. Denne veien gjør det vanskelig for deg og alle de som er rundt deg.
Jeg vet jo at livet er full av veivalg. Jeg vet at livets vei har bakker og svinger, men vi har et valg om hvordan vi vil komme oss videre.
Jeg føler at du har tatt noen uten kart og kompass. Du er i mine øyne ute av kurs. Det vil si på helt ville veier.
Jeg kan dessverre ikke ta deg i hånda, gå tilbake til start og velge om igjen for deg.
Det skulle jeg gjerne gjort.
Jeg skulle gjerne låst deg fast i en kjetting, gitt deg bare to alternativer å velge mellom,
Begge to skulle gi deg det beste i verden. For det er det alle rundt deg vil : De vil deg best i verden !

De som vil deg best i verden, de prøver det de kan  for å få deg til neste veikryss. Det krysset som vil lede deg inn på den riktig veien. Den veien som gjør deg glad, levende og rusfri.
Jeg vet nemlig ikke om du ser det: Det at du er et flott og vakkert menneske,
Et menneske man blir glad av å være sammen med.
En som har en behagelig personlighet og som blir satt pris på.
En person som man gleder seg over, og som man ikke vil skal gå til grunne.
Kjedelig at du er voksen og at man ikke kan ta valgene for deg.
Hva skal til for at du ser at du trenger å ta ut ny kurs?
De rundt deg bekymrer seg for denne veien som er vond å gå. De bryr seg, vil deg vel og er redde for å miste DEG.
Vi du låne kompasset mitt, jeg kan hjelpe deg å ta ut kursen .
Det lover jeg :)

Petrine :)


04 juni, 2012

Kjære,Carl Ivar!

Det har kommet meg for øret at du vil selge barnehagene i Oslo. Det for å redusere kommunens gjeld, slik at avdragende kan brukes for eksempel i eldreomsorgen eller til veier.  Det fordi du ikke ser noen prinsipiell forskjell på å selge hvitevarer, drive  resturant eller drive en barnehage. Butikk er butikk!

Så langt følger jeg deg!

Men deretter: Fortjenesten på å selge en vaskemaskin kan man umiddelbart måle. Selve maskinen vil være forringet i løpet av noen år.
Varigheten på et resturantbesøk er bare noen timer, og eieren kan telle opp omsetningen i kroner og øre.

Min forståelse av butikken barnehage er at fortjenesten ikke kan måles her og nå. Jeg tenker at utgiftsposten vil være en investering for fremtiden. Om barnehagen er med på å forme empatiske og sosiale vesener, så kan det sees på som avdrag som kan levere i eldreomsorgen om noen år.

Jeg skal ikke diskutere privatisering eller offentlig drift.

Jeg skal ikke stille spørsmål om Norge skal velge mellom å ivareta deg, og de andre eldre, eller min lille Petrus !

Eller om velferdssamfunnet Norge har ansvaret for flere enn akkurat deg eller meg?

Jeg skal ikke undre meg over om jeg forstår deg riktig når jeg leser at pengene skal brukes til veier, de eldre eller andre samfunnsoppgaver, men ikke til barnehage.

Men jeg stiller spørsmål med sammenligningene dine! Fordi jeg ikke kan se at verdiskapningen kan sammenlignes!

Dagens innlegg ble vel litt politisk basert på en klønete uttalelse? Men mennesker kan på ingen måte sammenlignes med ting, uansett om det sikkert ikke var konkret ment..

Petrine


… det er en risikosport.

Sannsynligheten for komplikasjoner øker med økt alder:
– Barnet kan dø sent i graviditeten eller i løpet av de 7 første dagene.
– Mammaen kan få blodpropp, diabetes, høyt blodtrykk og blødninger i tredje trimester.
– Lavt liggende morkake
– Flere fødsler
– Barnet kan få Downs, Edwards og Patas syndrom
– For tidlig fødsel
– Fødselen  kan ende i et hastekeisersnitt.

Å velge å fullføre svangerskapet handlet for meg om mange tanker. Jeg regnet ut hvor gammel jeg ville bli når barnet ble ti, femten, tyve etc.. Jeg krysset fingre for at jeg lever lenge og holder meg frisk. Jeg er spesialpedagog, og jeg vet noe om funksjonshemninger. Jeg var i tankene gjennom mange diagnoser, og hva det kunne innebære. Jeg visste jo også at risikoen for at noe skal gå galt øker med alder. Derfor takket vi ja til Duotest.

Det innebar at jeg tok en blodprøve, samt at jeg fikk en utvidet ultralyd ganske tidlig i svangerskapet.

Ved Duotest så måles konsentrasjonen av to hormoner i den gravide sitt blod, Ved ultralydundersøkelsen så måles tykkelsen i fosterets nakkefolder. Økt tykkelse på folderen kan være en indikator på fosteret kan ha en av de forannevnte syndrom. Ved avvik på enten blodprøven eller på måling av nakkefolderen, så får man tilbud om fostervannsdiagnostikk.

Resultatet viste at jeg hadde en fysisk alder langt under den levde. Bør jeg fortelle at jeg vokste litt akkurat da :) ? Resultatet fra ultralyden av  nakkefolderen og resultatet fra blodprøven ga liten indikering på at noe var galt med det lille vesenet i magen. Så vi valgte bort fostervannsdiagnostikk. Og jeg må si at jeg var glad for gode score. Hadde de vært annerledes, så hadde vi blitt stilt i et etisk dilemma og et vanskelig valg. Jeg er glad vi slapp det :)

Svangerskapet var flott. Vi gledet oss til Petrus. Jeg var ikke redd for komplikasjoner eller feil. Jeg følte meg frisk og i form.

Vi ønsket en vakker gutt velkommen med: «Må ditt liv gi deg gode dager og god livskvalitet. Vi ønsker deg alt godt!»

Petrine :)


13 februar, 2012

Å bli mamma i moden alder

er forbeholdt skuespillere fra Hollywood, Ellen Arnstad…. og meg.

De spretter ut av svangerskapet og ser ut som de vakreste fotomodeller. Jeg føler meg mer som Brigdet Jones, med et stadig mål om å spise mindre sjokolade og om å trene mer.

Klesskapet mitt bærer preg av at jeg pga noen bonuskilo etter svangerskapet har et labert forhold til klesbransjen. Jeg holder meg langt unna butikker med klær for størrelser større enn 92. Så jeg burde fått en goodiebag av Jan Thomas som innholdt full styling av meg, av garderoben min og masse luksus å smeske seg med i ettertid. Det burde jeg.

I boken » a devil wears Prada» fikk de til redaksjonen tilsendt moter. Hensikten var å få de til å bli IT, gjennom markedsføring i Bladet.

Men til min redaksjon, bestående av en sofakrok, en pc og en kopp te, kommer nok ikke noen prøvekolleksjon, personlig trener, premiere billetter, avtale om en shoppingtur meg Carrie fra Sex og singel liv i New York eller et besøk av Jan Thomas. Det til tross for at jeg ved hjelp av noen tastetrykk kan formidle begivenhetene gjennom Petrus og Petrine.

Jeg er ikke damene fra Hollywood. Jeg er ikke Ellen Arnstad. Jeg er meg.

Så jeg må nok gå den harde vei… Veien om trening og kosthold. Deretter den forferdelige turen inn i prøverommene. Og så får jeg ha min lit til mot, vilje og flaks, for vi vet jo tross alt ikke hvor haren hopper.. Plutselig kan det bli uante resultater :)

På jobben skal vi delta på » Gå rundt Svalbard» på dytt.no. Vi starter i dag. På vei mot et bedre jeg :)

Petrine :)


Page 10 of 11« First...7891011