Tag: hverdag


Samarbeid med Handeland PR og Playmobil

Hei,
det er noen dager siden jeg skrev et innlegg og delte det her på bloggen. Det betyr ikke at jeg ikke har hatt lyst til å skrive, men det er et resultat av at etter skolestart så har tiden og kreftene gått med til å få hverdagen til å gå rundt.

 

 

I forrige uke så hørte jeg bare sofaen rope på meg. De timene jeg oppholdt meg hjemme, så var jeg rågod til å lytte på møbelet som normalt inneholder sittende personer, – i tillegg til de som slukner helt ufrivillig etter jobb og andre aktiviteter.

 

 

Jeg sov, sov og sov, – og var ganske så energiløs.

Så kom en pakke med posten. Det var nok Petrus som fikk tilsendt en flott bil, men i det jeg fikk pakken i hus så våknet energinivået hos meg. Jeg tømte ut delene og satt i gang med å sette bilen sammen. Jeg tok et bilde av hver prosess, – og satt de sammen til en film. Det var så gøy å ha et prosjekt å holde på med, – og jeg koste meg. Jeg glemte, eller blåste i, at meningen kanskje var at den yngre garde skulle få delene til å bli en brannbil. Jeg hadde det kjekt og tenkte med meg selv, at om folk visste at jeg kapret lekene til Petrus så hadde de trodd jeg var gal. og enda verre om de visste at jeg våknet til liv av det.

 

Dette skjedde her om dagen . Petrus har fått leke med den, men i dag tok jeg med meg bilen, litt papir, kamera og en eske fyrstikker for å forsøke å skape litt liv i bildene. Litt riktig brann til brannbilen på en måte. Da jeg var ferdig så var jeg gjennomvåt, fordi jeg glemte at jeg var på stranden og rygget bakover , ut i vannet, for å få bedre vinkel på bildet. Våt eller ikke, – jeg koste meg bak kamera, – og hadde en fin stund ute.

 

Så jeg takker for lekene til Petrus, – og må si at det kom akkurat da jeg trengte det mest. For Petrus er lek med Playmobil en mer tilbakevendende aktivitet, – som også lokker naboens fireåring på besøk.

 

Petrine :D


20 august, 2018

Hverdag, velkommen!

Jeg kjenner at det er sand på innsiden av øyelokkene, – så jeg holder de lukket og går i blinde inn i dusjen. Jeg tror vann er mirakelmiddelet for oppvåkning.

En dusj og kaffe burde virke !
Noe det også gjør

Det er slutt på en lang, varm og allsidig sommerferie, – og jeg skal ha Petrus opp og avgårde

Jeg vet ikke hva som skjedde i år, men det har sklidd helt ut. Rutinene, altså!
Det startet med at det var varmt, – og det eneste riktige å gjøre ved leggetid var å gå til stranden for et bad. Man trenger da å kjøle seg ned, gjør man ikke?

Og når man legger seg senere, så våkner man senere. Dermed var vi i gang! I gang med å bryte alt som er forutsigbart og trygt.

I ferien så trenger man ikke forte seg for å komme seg ut i verden!  Mange uker som starter med pysj og avlappning er hjelpemidler om man skal ødelegge hverdagsrutinen helt. I år har vi klart det til gangs, det å la være å la struktur og klokke styre dagen vår. Og nå er det tid for å hale rutinene tilbake!

For en drøy uke siden så minnet kalenderen oss på at nå må vi komme sakte over i hverdagsmodus. Vi har forsøkt på det!!

Det finnes sikkert råd på hvordan vi skal komme i rutiner etter ferien, men det er ingenting som har virket med å legge Petrus i vanlig tid de siste dagene. Jo, det er forresten en som blir fornøyd, og det er fitbit-en min. Jeg gleder den med noen ekstra skritt hver gang jeg løper opp og ned trappa for å motivere han til sove. Det selv om det fortsatt er lyst ute, det er varmt under dyna og han ikke er trøtt.

Den trøttheten han manglet i går, dukket opp i morgentimene i dag. De første gangene jeg forsøkte å få liv i han i morges, så var muskeltonusen i feriemodus og hodet i drømmeland. Da jeg løftet på hans, så var han rett og slett slappfisk.
Jeg lot det komme litt lys inn i rommet, – uten av det hjalp nevneverdig.

Jeg brukte nesten en time på å få han ut av senga, – og det gikk jammen enda en time før vi var på vei til ishallen. Med en brødskive i hver hånd.

Vi rakk det, – og i morgen skal jeg ut av døra to timer tidligere. Jeg håper at resultatet av at han har blitt vekket tidlig i flere dager plutselig kan få han til å være trøtt om kvelden. Men, enn så lenge så mater jeg fitbiten og tenker at det finnes ingen annen måte å få rutinene på plass enn hverdagen i seg selv.

Så velkommen skal du være !

Petrine

pst, dette er skrevet i forrige uke, for akkurat nå sitter jeg i Svolvær og lurer på hvordan første skoledag ble for han som har kost seg med en lang og fin sommerferie


19 april, 2018

Å føle at man jukser

Jeg sitter sammen med Petrus, han holder på med lekser.
Jeg ser på hva han gjør og vi snakker om leksene.
Han har engelsklekse som skal oppsummere hva han kan av kroppsdeler og tall. Han teller, tegner og farger. Jeg tar en titt gjennom papirer som ligger i elevmappa hans. Der finner jeg diktaten fra sist uke. Elevene har høyfrekventord, som de skal kunne fra uke til uka. Disse ordene får de som diktat i slutten av uka. Petrus pleier å ha disse ordene inne, – og sist uke hadde han ingen feil.

Jeg kommenterte det med : «Jeg ser at du skrev alle ordene riktig på denne diktaten». 
Hvorpå poden svarte: «Ja, det er jo ikke noe rart, jeg jukset jo!»
Jeg tenkte: « I alle dager, hvorfor jukset han? Han kunne de på rams før han gikk»:
Jeg måtte følge opp dette: «Jukset du? «

Gutten så på meg, som om jeg hadde gått glipp av noe viktig, før han svarte:
«Ja, jeg øvde jo på de før jeg kom til skolen. altså jukset jeg! «

Jukset!, eller pugget som vi kalte det i gamle dager!

Uansett, øvelse gjør mester !

Ha en fin dag, med eller uten juks!

Petrine

LagreLagre

LagreLagre


03 januar, 2018

Forandring i januar

Jeg våknet og visste at det var sant:
Jeg trengte forandring!

Jeg ville ikke kunne sove igjen om jeg ikke bestemte meg.

Jeg tok en beslutning!
Jeg utførte en handling:

Jeg la hodet i fotenden og føttene på puta.
Akkurat som Pippi Langstrømpe.
og jeg  visste som henne,
–  at ingenting er umulig

Petrine :D


15 desember, 2017

Hverdagen og en fredagsmorgen

Det er en vakker morgen.
Snøen dekker bakken og alt virker lysere, selv om solen ikke har stått opp enda.
Jeg er fortsatt i pysjen og kaffen er i koppen.

Petrus er snart klar for skolen, og han blir fortalt at bakeforkle og kokkelue ligger i sekken. Han skal nemlig på besøk til en venn av familien, – en reserve bestefar, – for å bake kakemenn etter skoletid. Det er stor stas, – og det gledes. Både til det og til kanskje å få lov til å bruke skøytebanen i friminuttet.

Jeg har en plan for dagen og det er å hente meg inn igjen, fordi kraftlageret er tomt.

Jeg har et ønske om å ta med meg Nisse Nils ut for å ta noen nye bilder av den flotte byen min, men jeg vet at det er en tid for alt, – og akkurat nå så har han en liten førjulsferie.

I kjøleskapet er det både en deig til sandnøtter og en røre til krumkaker, om jeg får overskudd til å forvandle de til julekaker.

Med andre ord, denne fredagen er en hverdag i adventstiden.

Det er da jeg konstanterte at jeg er glad for å ha en dag hjemme og at jeg har mulighet til å hvile at kom på det.
Jeg kom på det hun sa, da jeg traff henne tidligere i uka:

» Du vet ikke hvordan jeg savner hverdagene!»

Hun sto ( og står) midt i en livskrise, – og kjente at tiden var tøff og at den fremover kom til å kreve sitt. Jeg vet om flere som kjemper for seg selv og sine, selv om vi nærmer oss jul.

Jeg sender en god og varm tanke til alle de som har så tøffe dager at man savner hverdagen,
– og til alle oss andre, – la oss sette pris på det hverdagslige. Det er når alt kommer til alt, det som er selve livet.

Ta vare å hverandre og nyt hverdagen <3

Petrine


Petrus var ferdig på trening og kom ned trappa etter en dusj.
Han var klar for en episode med «Snøfall!» ( ja, vi jukser litt )
Han hadde tatt på seg en pysj  Den var hvit, hadde blå blomster, som jeg fobinder med melkekartongen fra tidligere tider og rakk han omtrent til kneet.

Det var da jeg hørte Petrinemannen si:
«Du nå har buksa di blitt alt for kort!!»

Hvorpå poden svarte:
«Pappa, det er ikke bukse aom har blitt kort, men jeg som har vokst, masse!» 

Det hele handler om øyet som ser !

Petrine


I dag har jeg lett i arkivet til den gamle bloggen. Det har temaet værstinger, og jeg kom på det da jeg leste følgende overskrift i avisa: Han vil samle verstingene i en klasse. Reportasjen handler om at det er bekymringsfult at vold og utagerende atferd er økende og har et forslag er å opprette en egen klasser for de som lager bråk. Nå er det ikke slik at jeg skal debattere dette, men jeg kom på at jeg har skrevet et innlegg om dette tidligere. Og det har jeg tenkt til å dele på nytt i dag:

Jeg hadde en gang en tanke om at jeg hver torsdag skulle komme med et tema, en problemstilling eller noe som er rettet mot barn eller foreldrerollen, som et torsdagstema. Jeg forsøker igjen, – og dagens tema er knyttet til at jeg møter på atferd som kan være vanskelig å forstå eller å hanskes med.

Gjennom mange års arbeid med barn og unge så har jeg erfart at det finnes mange som strever med å få til eller som blir utelukket fra samspill med de andre. Det vil si at barnet kan streve med ferdigheter som trengs for å bli sosialt deltakende i samhandlingen eller at de møter på andre som strever med det samme. Det vil si at de møter på mobbere eller andre som eksluderer dem. Jeg tror nemlig at det i tillegg til arv og personlighet også kan handle om tilfeldigheter om et barn får bli med eller ikke.

Sørgelig nok!

Reaksjonen til de som ikke får bli med er ikke ensartet. Noen blir stille, innesluttede og får vondter, andre finner seg andre å være sammen med og noen blir utaggerdende. Den sistnevnte gruppen er den som kan få tilnavnet «Værstingene!».

Stigmatisert og plassert!

Da jeg var barn så hatet jeg at noen andre fortalte meg hvordan jeg var, – jeg liker det ikke i dag heller.

Det er lettere å forholde seg til tilbakemldinger som beskriver egenskaper og hendelser enn å bli definert av en som ikke sitter inne i mine følelser og tanker. Og med det som utgangspunkt for tanekrekken så kan jeg bare stille meg undrende til hvordan det er å møte verden for denne «VÆRSTINGEN!».

Dere vet det barnet som slår, ødelegger lek, banner, sparker og som er tydelig i miljøet det omgås. En tydelighet som understreker og forsterker vanskene det har med de sosiale spillereglene.

Når jeg kan bli usikker av at det blir stillhet i det jeg kommer inn i et rom om det er to som sender hverandre et blikk eller ved at jeg oppfatter latter som jeg ikke forstår utspringet til, så lurer jeg på hvordan det kan være for et lite menneske å møte voksne og barn som har definert hvem det er. Jeg tror nemlig det kommer til uttrykk i hvordan vi møter det, kroppen har sitt eget språk i tillegg til ordene vi sier. Plutselig kan det være vi som understreker eller underbygger handlingene til barnet. Det betyr ikke økt mestring eller selvbilde, dessverre.

Jeg lurer på hvordan det å være forelder til det barnet som tydelig preger miljøet med sitt nærvær, dog ikke alltid med handlinger som oppleves positivt av alle de andre i nærheten.

Jeg sier ikke her at jeg ikke bryr meg om barna som blir utsatt for støy, ufin atferd og ødelagt lek eller skoledag, men denne gangen så prøver jeg å tenke på de som kanskje aldri får en positiv tilbakemelding på barnet sitt eller på hvem de er.

Jeg blir glad når jeg ser at barnet mitt trives sammen med andre barn, når barnehagepersonalet eller andre kommer med morsomheter eller opplevelser de har hatt sammen vår lille pode, og jeg vet ikke hvordan jeg hadde taklet det om jeg fant han alene eller i en konflikt oftest når jeg hentet han.

Jeg kan bare tenke meg inn i smerten. Vi vil jo at barna våre skal ha det godt, ha venner og trives.

Med en utaggerende atferd så kan det være vanskelig å komme i mål.

Målsetningen med dette innlegget er ikke at vi skal putter fingrene i ørene og hendene foran øya med hensyn til «Værstingens» atferd, men jeg vil at vi som voksne skal tenker over hva vi formidler av ord, av handlng (Det kan være dette barnet som ikke blir bedt i bursdag) og hvordan vi møter egne barn som naturlig nok er oppgitt over at miljøet blir preget av forstyrrende atferd.

Jeg vil at dere tar bort merkelappen dere har på dette barnet som famler rundt i blinde og at dere hilser på det når dere møter det med et enkelt lite : «Hei!»

Gjør det samme med foreldrene også.

To små ting, som kan bety så mye …

Jeg snakket med en narkoman en gang. Han hadde vært i butikken og da han kom ut så var han jublende glad for at kassadama hadde smilt, sagt hei og ønsket han en god dag. Han var så glad at han gråt. Jeg tror ikke jenta i kassa var klar over hvilken glede hun spredte, men hun fikk i alle fall en ung mann til å føle seg som en del av, i stedet for å føle seg utstøtt av, hverdagslivet.

For en liten stund!

Jeg vet at det kan være vanskelig å hanskes med utaggerende atferd.

Jeg har mer enn en gang vært oppgitt og fortvilet over at jeg ikke til enhver tid har klart å ivareta alle barna i barnegruppen fordi jeg ikke kunne overse eller hjelpe det barnet som er utaggerende.

En gang i jobb så følte jeg at jeg hadde forsøkt alt og oppgitt sa jeg til barnet det gjaldt:

» Jeg vet ikke hvordan vi skal løse det her! Det er ikke så lurt å stikke av, å slå eller å rive ned hytta de andre har bygd, hvordan synes du vi skal løse det? »

«Gi meg klistremerker når jeg er grei» sa det lille barnet!

Det har jeg ledd mye av i ettertid, – og jeg kan fortelle at klistremerker nok ikke hjalp, men barnet hadde et viktig poeng. Det ville bli sett for det som var bra, og ikke bare når det lagde av kaos.

Det hører med til historien at jeg husker dette barnet som veldig morsomt og kreativt.

Også dette barnet var noe mer enn den mest synlige atferden,

som de fleste andre .

 

Petrine

 

 

 

LagreLagre

LagreLagreLagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre


09 oktober, 2017

Ord til trøst

I går gikk jeg en liten tur ned til mitt lille fristed,- det koster verken mange minutter eller kalorier å komme dit, men det gir masse ro, rom for tanker og mulighet til å puste ut. Jeg vet ikke, men jeg føler at jeg hører til ved vannet, – og hashtag strandavår er det jeg bruker når jeg viser bilder herfra.

 

Det er ikke sånn at jeg eier en egen strand altså, men jeg føler den som vår. Det er nemlig mange faste som kommer hit, så vi har et eieforhold til stranda, steinene, den lille bekken og plenen. Akkurat som vi.

Jeg tok et lite friminutt på stranda vår i går, – og det var da jeg plutselig kom på et ordtak jeg har lest eller hørt. Det sier at

«den som har vært travel lenge må stoppe opp og vente på sjelen.»

Da ble det ikke så trist å vente på at engerilageret blir fylt opp igjen.

Petrine

#høst #ordtak #strandavår #solnedgang #friminutt

 


Skattemeldingen sa at jeg kom til å få tilbake penger. Omtrent nok til å ta en lunsj ute! Jeg er glad for at jeg ikke kom i minus, – men jeg er en av de som er glad for at vi bor i et land hvor vi betaler skatt. Godene blir fordelt, – og jeg opplever at vi blir ivaretatt. Jeg har kopiert facebookstatusen til Tarjei Jensen Beck. Han ble skutt på Utøya og har lagt ut en status hvor ting blir satt i perspektiv.

«Fikk igjen på skatten sa du? Jeg har også fått igjen på skatten.
I 2011 ble jeg skutt på Utøya. Det resulterte i 20-talls operasjoner, fysioterapi og hjelp fra psykolog. Aldri har jeg tenkt at jeg ikke har kunnet tatt i mot behandling som følge av at jeg skulle måtte ta opp lån eller gå personlig konkurs.
I dag befinner jeg meg på rehabilitering på Sunnaas sykehus for smertene i kneet som følge av skaden. Det er finansiert av skatt og fellesskapets penger. Jeg skal også opereres videre fordi kneet ikke er helt bra enda. Finansiert av fellesskapets penger. Når livgrunnen rundt meg har revnet og man har falt har fellesskapet stilt opp og hjulpet meg opp igjen av ett helsevesen i verdensklasse.
Så jeg har også fått igjen på skatten. Fått hjelp til å overleve, leve og til å fortsatt kunne le. Fått hjelp til å se at livet har gleden og lyset som mål; ikke tristhet og mørke. Uten å måtte ofre en eneste tanke på at det skulle måtte gå stort utover lommeboka. Jeg har fått igjen på skatten.»

Petrine :D


Petrus digger å være i farta. Han har stort sett et eller flere prosjekter på gang. Det er alt fra å følge et frø til plante til fotografering, tegning, baking, snekring og fysisk aktivitet. Pluss, pluss. Han drives av dette helt alene. Vi trenger ikke å belønne han for at han skal være i aktivitet på hjemmebane, – og om det er lenge siden sist han var på isen, så har han lyst til å komme seg på skøytene. Han har en indre motivasjon til å være i farta. Han gjør nemlig aktiviteten på grunn av sin egen interesse for den, – og det å holde på er en belønning i seg selv.

Petrus har mye av denne driven, – og det er jeg glad for. Samtidig som jeg ser at vi på et tidspunkt sikkert kommer til å stoppe denne, ved å sette grenser for hva han får holde på med. Vår lille pode vil nemlig bli god i alle typer ballspill, i ishockey, i å lage ting med hendene og vil ta ansvaret for å lage mat her hjemme. Så nå er hver fredag hans middag-lage-dag. Heldige oss, som har en gutt som har evnen til å planlegge, som har tusen og tredve ønsker/planer og som fritar oss for «middags – ansvar» hver uke.

Men, vi kommer nok til å hindre han i å holde på.

Som allerede nevnt så er Petrus en gutt som kan kaste seg på alle bølger, gode eller dårlige, – helt uavhengig av foreldrenes ønske om at han skal ha noen dager helt uten opplegg. Vi har nemlig en tro på at det å kjede seg, ha egentid, ha tid til lek eller å slappe av er godt for alle. Vi tror at kroppen trenger hvile for å restitueres og for å prestere. Videre håper vi at vi skal ivareta evnen til å ha egendriv og personlig så lurer jeg på om det å ha en stram timeplan både på skole og fritid vil drepe motivasjonen, styrke fokuset på prestasjon og gi alt for liten tid til å danne sin egen identitet og få liten tid til å bli kjent med seg selv.

Et realistisk selvbilde er etter min mening ikke bare knyttet til skole- og idrettsprestasjoner, men det handler også om å vite hva man liker, hva man kan koble av med og ha kompetanse på seg selv i ulike situasjoner. Jeg har tenkt at i en travel hverdag med skole og fritidsaktiviter så kan det bli så mye fokus på hva man skal og hva man presterer, så mye at vi kanskje glemmer hvem barnet er. Og i en verden hvor de psykiske lidelsene blant unge er økende så har jeg fundert på om dette kan være en liten, men medvirkende årsak til det hele.

Livet handler om balanse, – om aktivitet og hvile, om prestasjon og lek, om å være fri og ha struktur etc. På en eller annen måte så ønsker jeg at vi klarer å la han forsatt ha evnen til å vite hva han vil, hva han ønsker og kunne motivere seg selv til å ta valg og være i aktivitet, samtidig som vi setter rammer som gir tid til å leve litt på tvers av en timeplan også. Dessuten så har jeg et mål om alt som er på fritiden skal være basert på egne ønsker og egen lyst, – fordi skole, lekser og det å være en del av en familie gir rammer i seg selv. (Og, jeg sier ikke nå at det er lov å starte på nye aktiviteter hver uke, bare så det er sagt.)

Selvfølgelig så drives Petrus av ytre motivasjon også. Før siste seriekamper i hockeyen så var vissheten om at det vill bli premieutdeling som gjorde at han ville hjem fra fjellet for å spille kamp. Det har seg nemlig slik at for en gutt på seks år så er det gull alt som glimrer og selvfølgelig kan drømmen om en medalje eller en pokal være grunnen til at man stiller opp i det hele tatt. Nå er det ikke slik for gutten vår, men han er glad for det lille ekstra etterpå. Og denne gangen ble det to medaljer, – en av «gull» og en i sjokolade, – hvilken glede! Og, personlig tror jeg at den av sjokolade var den beste, – i alle fall i smak.

Så her sitter mammaen til en gutt som er full av egendriv. Den driven og kreativiteten jeg er redd for å stoppe, men som jeg samtidig kommer på tvers av troen på og formeningen om at helt fri til lek, venner, kjedsomhet og aktivitet er superviktig. Paradoksalt nok, viktig fordi egen driv og indre motivasjon skal opprettholdes!

Jeg håper en genial løsning for opprettholde balansen kommer, – dersom problemstillingen blir virkelighet.
Enn så lenge er det tid til lek og egenaktivitet.

Petrine :D


Page 1 of 212