Tag: hverdag


Skattemeldingen sa at jeg kom til å få tilbake penger. Omtrent nok til å ta en lunsj ute! Jeg er glad for at jeg ikke kom i minus, – men jeg er en av de som er glad for at vi bor i et land hvor vi betaler skatt. Godene blir fordelt, – og jeg opplever at vi blir ivaretatt. Jeg har kopiert facebookstatusen til Tarjei Jensen Beck. Han ble skutt på Utøya og har lagt ut en status hvor ting blir satt i perspektiv.

«Fikk igjen på skatten sa du? Jeg har også fått igjen på skatten.
I 2011 ble jeg skutt på Utøya. Det resulterte i 20-talls operasjoner, fysioterapi og hjelp fra psykolog. Aldri har jeg tenkt at jeg ikke har kunnet tatt i mot behandling som følge av at jeg skulle måtte ta opp lån eller gå personlig konkurs.
I dag befinner jeg meg på rehabilitering på Sunnaas sykehus for smertene i kneet som følge av skaden. Det er finansiert av skatt og fellesskapets penger. Jeg skal også opereres videre fordi kneet ikke er helt bra enda. Finansiert av fellesskapets penger. Når livgrunnen rundt meg har revnet og man har falt har fellesskapet stilt opp og hjulpet meg opp igjen av ett helsevesen i verdensklasse.
Så jeg har også fått igjen på skatten. Fått hjelp til å overleve, leve og til å fortsatt kunne le. Fått hjelp til å se at livet har gleden og lyset som mål; ikke tristhet og mørke. Uten å måtte ofre en eneste tanke på at det skulle måtte gå stort utover lommeboka. Jeg har fått igjen på skatten.»

Petrine :D


Petrus digger å være i farta. Han har stort sett et eller flere prosjekter på gang. Det er alt fra å følge et frø til plante til fotografering, tegning, baking, snekring og fysisk aktivitet. Pluss, pluss. Han drives av dette helt alene. Vi trenger ikke å belønne han for at han skal være i aktivitet på hjemmebane, – og om det er lenge siden sist han var på isen, så har han lyst til å komme seg på skøytene. Han har en indre motivasjon til å være i farta. Han gjør nemlig aktiviteten på grunn av sin egen interesse for den, – og det å holde på er en belønning i seg selv.

Petrus har mye av denne driven, – og det er jeg glad for. Samtidig som jeg ser at vi på et tidspunkt sikkert kommer til å stoppe denne, ved å sette grenser for hva han får holde på med. Vår lille pode vil nemlig bli god i alle typer ballspill, i ishockey, i å lage ting med hendene og vil ta ansvaret for å lage mat her hjemme. Så nå er hver fredag hans middag-lage-dag. Heldige oss, som har en gutt som har evnen til å planlegge, som har tusen og tredve ønsker/planer og som fritar oss for «middags – ansvar» hver uke.

Men, vi kommer nok til å hindre han i å holde på.

Som allerede nevnt så er Petrus en gutt som kan kaste seg på alle bølger, gode eller dårlige, – helt uavhengig av foreldrenes ønske om at han skal ha noen dager helt uten opplegg. Vi har nemlig en tro på at det å kjede seg, ha egentid, ha tid til lek eller å slappe av er godt for alle. Vi tror at kroppen trenger hvile for å restitueres og for å prestere. Videre håper vi at vi skal ivareta evnen til å ha egendriv og personlig så lurer jeg på om det å ha en stram timeplan både på skole og fritid vil drepe motivasjonen, styrke fokuset på prestasjon og gi alt for liten tid til å danne sin egen identitet og få liten tid til å bli kjent med seg selv.

Et realistisk selvbilde er etter min mening ikke bare knyttet til skole- og idrettsprestasjoner, men det handler også om å vite hva man liker, hva man kan koble av med og ha kompetanse på seg selv i ulike situasjoner. Jeg har tenkt at i en travel hverdag med skole og fritidsaktiviter så kan det bli så mye fokus på hva man skal og hva man presterer, så mye at vi kanskje glemmer hvem barnet er. Og i en verden hvor de psykiske lidelsene blant unge er økende så har jeg fundert på om dette kan være en liten, men medvirkende årsak til det hele.

Livet handler om balanse, – om aktivitet og hvile, om prestasjon og lek, om å være fri og ha struktur etc. På en eller annen måte så ønsker jeg at vi klarer å la han forsatt ha evnen til å vite hva han vil, hva han ønsker og kunne motivere seg selv til å ta valg og være i aktivitet, samtidig som vi setter rammer som gir tid til å leve litt på tvers av en timeplan også. Dessuten så har jeg et mål om alt som er på fritiden skal være basert på egne ønsker og egen lyst, – fordi skole, lekser og det å være en del av en familie gir rammer i seg selv. (Og, jeg sier ikke nå at det er lov å starte på nye aktiviteter hver uke, bare så det er sagt.)

Selvfølgelig så drives Petrus av ytre motivasjon også. Før siste seriekamper i hockeyen så var vissheten om at det vill bli premieutdeling som gjorde at han ville hjem fra fjellet for å spille kamp. Det har seg nemlig slik at for en gutt på seks år så er det gull alt som glimrer og selvfølgelig kan drømmen om en medalje eller en pokal være grunnen til at man stiller opp i det hele tatt. Nå er det ikke slik for gutten vår, men han er glad for det lille ekstra etterpå. Og denne gangen ble det to medaljer, – en av «gull» og en i sjokolade, – hvilken glede! Og, personlig tror jeg at den av sjokolade var den beste, – i alle fall i smak.

Så her sitter mammaen til en gutt som er full av egendriv. Den driven og kreativiteten jeg er redd for å stoppe, men som jeg samtidig kommer på tvers av troen på og formeningen om at helt fri til lek, venner, kjedsomhet og aktivitet er superviktig. Paradoksalt nok, viktig fordi egen driv og indre motivasjon skal opprettholdes!

Jeg håper en genial løsning for opprettholde balansen kommer, – dersom problemstillingen blir virkelighet.
Enn så lenge er det tid til lek og egenaktivitet.

Petrine :D


skolebilde

Phu, sier jeg bare…
Stedet er garderoben og situasjonen utsprang seg for en tid siden:

Jeg kjenner jeg svetter og blir varm, samtidig som jeg tenker at den gutten der burde roe seg ned!

Mammaen har hentet han rett etter skoleslutt og han får jo lov til å gå tidlig hjem.
Problemstillingen er nok at minstemann ikke vil bli med, selv om det blir sagt at han blir hentet fordi han skal gjøre noe han gleder seg til. Dessuten så hører jeg at det vises til en avtale som var inngått  i morges. Den handlet om at han skulle hentes tidlig.

Barn av 2016, altså, de skal ha i pose og sekk!

«Seriøst, er det ikke bare å kle på seg, dra og glede seg over at det er litt ekstra fri fra SFO,» tenker jeg

Samtidig som gutten fortsetter.
Han har et lydnivå som ligger langt over HMS – reglene og vil enten påføre noen hørselskade eller skru Tinitus på høyeste nivå for de som sliter med sånn.

Men, den gang ei.

Mammaen, ber han om å ta på seg klærne, ved hjelp av et situasjonsbetinget, akutt og selvlaget tegnespråk.
Hun har nok konkludert med at hun må bruke ropert om også hun skal overgå lydmuren. Derfor blir klærne lydløst lagt frem.  Kreativ løsning!

Ikke viste jeg at det var mulig, men responsen på utspillet er at volumet økes ytterligere og klærne fyker rundt i rommet.
Det som er fylt med et ukjent antall barn og foreldre. De ser i guttens retning, – og tenker kanskje det samme som meg: «Det var da en voldsom og fysisk reaksjon, – som må påføre mammaen høyt blodtrykk. «

Jeg kunne kommet med flere beskrivelser fra situasjonen, men gjør historien kort. Det endte med at mor var på skattejakt i garderoben, fant klærne og tok de på han som ikke ville hjem. Hylingen forsvant, gutten ble roligere og de fant veien ut av døra sammen.

Gutten kom seg til avtalen han hadde og gledet seg til.

Det vet jeg fordi jeg er den mammaen!

Jeg husket ikke på at pjokken ikke digger forandringer. Han liker det som er gjenkjennende, – så nå henter jeg han fem minutter seinere om jeg skal hente han tidlig. Da ser nemlig verden omtrent dagligdags ut, garderoben er relativt tom og alt går mye lettere.

Jeg hadde glemt hele episoden, helt til jeg en dag så en annen mamma som skulle ha på barnet sitt klær. Det ville heller ikke kle påseg.

Jeg tittet bort på henne.
Kanskje hun følte det som kritikk, men jeg tenkte : « Phu, da er vi heldigvis flere i samme båt <3 »

Hverdagen er en dans på roser, – man kan plutselig treffe på en av tornene.

Petrine <3

#hverdagen #livet #foreldreogbarn

 


hverdagen i gummistøvler

Jeg har ei venninne som bor på tunet her hvor jeg bor. En dag som jeg skulle besøke henne så var det skikkelig grått og regntungt. Petrus gikk dit i shorts, tykk jakke og sko, mens jeg nok en gang satt pris på gummistøvelene mine: De som føles litt varme fordi de har for på innsiden.
Jeg ser på bildet at jeg står ved et sted hvor et dyr har vært før meg :)

Det var et lite hverdagsglimt, – og det er jo disse vanlige dagene det er flest av. SÅ la oss gjøre stas på de

Petrine


blåser såpebobler

-«Mamma, – hva er mobbe?»
– «Mobbe er at man gjør vonde ting mot en annen mange ganger. For eksempel slår, dytter, at man blir enige med vennene sine om at en ikke får være med nesten alltid, at man snakker stygt om og sånne ting som ikke er en hyggelig måte å være på mot andre. Har du opplevd det? »
– Ja noen ganger!
– » Hva tenker du på da?»
– «Myke, søte kattunger!»

Note myself: Husk at barn tenker konkret og ikke i overført betydning!! :)
– og kopier gjerne strategien om å tenke på noe hyggelig om verden går litt i mot.

Petrine :)


23 november, 2015

Tidlig en hverdagsmorgen

 

Sovende gutt

Det er mørkt!
Det er varmt!
Det er stille!
Helt til vekkeklokka skriker til som ei gammal kråke.
Den hyler ut at det er en ny morgen og at jobben kaller.
Jeg lister meg i dusjen, lar være å føne håret og prøver å ikke vekke minstemann.
Han liker å sove på morgenen og derfor vil jeg at han skal få sove så lenge som mulig.
I det jeg går inn på å vekke han
fordi han skal opp og ut,
fordi han skal i barnehagen så tenker jeg:
Hva er det vi driver med egentlig?

Er det riktig av meg å ikke la han sove til han våkner,
å la han spise frokosten i barnehagen
og være mye av dagen sammen andre voksne enn Petrinemannen og meg?

Jeg trives i jobben min,
jeg vet at Petrus møter vennene sine i barnehagen og at han liker seg med de.
Jeg klarer alikevel ikke kvitte meg med tanken:
Er det riktig av meg å dra han op og ut lenge før solen står opp?
Er det riktig det vi gjør?
Jeg bare spør!

 

Petrine :)

Enda et innlegg som har flyttet til ny adresse.

Har du lyst til å følge noe nytt, nye gammelt nytt og andre sprell så er det bare å bli med på facebook, dele eller kommentere. Jeg finnes på instagram og snap på som @petrusogpetrine :) Velkommen.