Den fineste gaven fra Petrus

For Petrus er det gull alt som glimrer og han er så stolt over belønningene sine. Så stolt at han har erobret den hylle i stua som er i alles øyensyn. Der, rett over Tv – en er det sirlig plassert gullforgylte hockeyspillere, fotballer i sølv eller bronse og for å ikke glemme hockeypuckene. Han ser på de med stjerner i blikket og er fornøyd med egen innsats, mens vi av den eldre garde tørker støv av trofeene i ujevne intervaller. Hans facinasjon for pokalenes glans og hans evne til å la det representere hva han har mestret er imponerende for meg. Jeg er nemlig skikkelig dårlig til å feire seire og ikke minst til å se hva jeg mestrer . Det meste er en selvfølgelighet.

Livets selvfølgelighet fikk seg et dytt da jeg fikk kreftdiagnosen før jul. Det som bare skjer andre, – det rammet plutselig oss. Man får seg en vekker og blir prisgitt de leger man møter  og den behandling man får.  Midt mellom legeavtaler, cellegiftkurer, stråling, trening og andre behandlinger, så sjonglerer jeg med gråt, redsel, optimisme, latter, takknemlighet, stå på mot, hverdagen og ikke minst mammarollen.

I det jeg fikk diagnosen, så visste jeg at det ville påvirke hele gjengen rundt meg. Det var supervondt, samtidig som det fikk fighterinstingtet mitt til å våkne. Jeg var rask til å definere hverdagene som det viktigste å kjempe for.  Den innbefatter nemlig de jeg er glad i, samtidig som det representerer det normale.
Jeg valgte raskt å fortelle minsten om  og hva legene hadde sagt,  Jeg har en formening om at Petrus hadde senset at det var noe, om vi ikke hadde fortalt det. Pappaen gikk i bakken, – og mammaen var en blanding av et helt følelsespekter. Jeg tok full sats og fortalte så enkelt og konkret som mulig hva legene hadde sagt. Han ble redd og lei seg, – og det har vi snakket om mange ganger.  Jeg opplever at han har tillitt til oss, – og midt i alt vi ikke rår over, så er det er ordene og ærligheten en styrke. Jeg føler nemlig at vi har ord, – også for det som er litt vanskelig. ( Han har forøvrig fått lov til å være med på sykehuset, og jeg regner med at de som har snakket med han der, har bekreftet det vi har sagt. )

Dagene har gått. Jeg har tatt for meg behandlingen bit for bit, –  en dag av gangen. Det har fugert. Jeg har klart meg godt underveis, hverdagen har vært så normal som vi kunne – men har fundert på om jeg er en god mamma når:

  1. jeg kjenner at lunta er kort
  2. jeg gråter fordi jeg er redd
  3. jeg forsøker å holde på fotfeste i en ukjent verden
  4. Jeg streber etter å lage middag, spise sammen og daglig ha tid til å leve oss inn i litteraturens verden.
  5.  jeg tørker Petrus sine tårer og trøster når han er lei seg fordi jeg skal miste håret.
  6. når jeg lar Petrus bestemme hvem som skal vite at jeg er syk og når vi skal fortelle det til medelevene hans. Jeg har tenkt at det er best at de vet, men det tok noen uker før Petrus var klar for å slippe katta ut av sekken.  Vi fulgte minstens tempo og lot pappaen være familiens informant til klassen
  7. jeg gruer meg til behandling og sier det høyt
  8. jeg lar Petrus bestemme når jeg skal bruke parykk. ( Det har blitt sjeldnere og sjeldnere )
  9. jeg forsøker å ha hverdagene så normale som mulig og ikke vil la sykdommen ta for mye plass
  10.  jeg føler meg frisk og ikke forstår alvoret i diagnosen og behandlingen
  11. jeg sa nei til å ha huset fult av barn, fordi jeg ikke ville bli smittet.
  12. jeg har lyst til å innfri alle Petrus sine ønsker, men velger å la han betale sykkelen han har spart til og si nei til mange andre ting
  13. jeg har latt pappaen følge til trening og selv har jeg bare sett på kampene hans.
  14. jeg  svelger klumpen i halsen når de andre barna forteller planer for sommerferien, – og vi ikke klarer å lage en fast plan mellom behandlinger.
  15. jeg går eller sykler tur med Petrus
  16. når jeg sitter på strandkanten å ser han bader, i stedet får å være uti

Lista kunne blitt lenger, – så det er  mye tanker rundt det å være mamma når du  føler at du ikke strekker til.  Jeg har levd et god liv underveis, men selvfølgelig så har hjernens aktivitet påvirket meg.

Petrus traff derfor godt med gaven som han var så stolt av å ha kjøpt til meg:
For der på hylla, – rett over Tv – en blant gullforgylte hockeyspillere, fotballer i sølv eller bronsje  og  hockeypucker står det nå også en stor fin pokal hvor det er skrevet :
Worlds best mum.

 

Petrine :D

 


Du liker kanskje også å lese dette

Kommentarer

  1. En sånn pokal må være det beste å få.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.