31 august, 2017
Da Lady Di sin bortgang føltes som en befrielse
Den 31. august i 1997 så befant jeg meg i Indonesia. Og jeg tror at Lady Dianas bortgang reddet oss litt !
Jeg og venninna mi hadde tatt turen ut i verden med ryggsekk og var ganske så ferske i gamet. Det var ikke mange dagene siden vi hadde forlatt ferdrelandet og bare noen timer siden vi hadde gått rundt det samme kvartalet fire ganger på vei for å finne hotellet vårt i Singapore. He, he jeg har hørt at om man ikke har kompass i skogen så går man ofte i sirkler. Det gjør man også i store byer som man ikke er kjent og om man ikke har laget noen holdepunkter underveis. I alle fall om man skal tilvennes til en annen tidssone og ikke minst et annet klima! Her var det dampstrykejernvarmt, hele tiden.
Etter et par dager i den flotte verdensbyen bestemte vi oss for å ta turen over til nabolandet, Indonesia. Vi tok full sats og jeg har en formening om at vi tok syvmilstøvlene på, for etter en båttur så sto vi på på Batam. Vi sto der med bankkort, Amerikanske Dollar, reisesjekker, en 60 -liters ryggsekk og godt mot. Dere skal tro meg når jeg forteller at det hadde vært bedre å ha en flaske vann og litt kjeks.
Miinibanken var ute av drift, det var ingen som byttet reisesjekker i gangbar valuta og det var umulig å veksle dollar til Ruphia. Som nevnt, så hadde vi ikke så mye mer enn klær i sekken, – og da en taxisjåfør kom oss til unnsetning og skaffet oss et sted å bo for natten, så var vi på den ene siden lykkelige og på den andre lettere vettskremte. Det var deilig å vite at vi hadde et sted å sove og det var skremmende at det utenfor boligen satt mørke menn og spilte kort hele kvelden. Og til tross for manglede niste så ble vi på rommet helt til neste dag!! Det var et hotell med betongvegger, med et vindu, en dør, en seng og en varmtvannstank som laget et leven uten like. Den gikk på gass! Det var ikke et hotell med Piccolo, resepsjon eller frokostsal. Det var et sted hvor man ble sulten. I alle fall om man ikke hadde med mat og ikke våget å gå ut av døra.
He, he det må jeg le av nå og det hadde jo aldri skjedd om vi hadde vært lengre på tur. Skrekken forsvant, – i takt med hørselen, – for i det landet vi var i nå så hadde man ikke peiling på at man faktisk kan skru på volumknappen og at det ikke er nødvendig med stand by på høyeste nivå.
Tilbake til døgnet på Batam. Før vi krabbet inn mellom de beskyttende veggene så hadde vi en avtale om at vi skulle bli plukket opp dagen etter. Sjåføren skulle hjelpe oss å finne et sted å få kjøpt veien videre. Mannen kom, vi besøkte et reisebyrå, kjøpte billett og kom oss til flyplassen. Der fikk vi forøvrig et nytt problem, for der skulle det betales en skatt, – og vi hadde fortsatt ikke penger.
På et eller annet finurlig vis så kom vi inn til gaten, eller hva det heter når hele flyplassen er på størrelse med en ballsal. Vi ble sittende å vente. Time etter time etter time. Det var ganske folksomt da vi kom og etter hvert ble det færre og færre og færre på plassen. Vi iforsøkte å finne ut om vår flybillet var falsk, om flyet var kansellert eller om det var forsinkelser. Vi klarte ikke å få svar på det. Der satt vi da med en tom mage og en klump i halsen som vokste seg større for hvert minutt. Vi hadde jo fortsatt ikke gangbar valuta. Ei heller mat.
Det var der det skjedde. Vi så nyheten på en liten TV – skjerm og i en annen reisenes avis. Den nyheten om at Lady Diana hadde gått i døden sammen sin Romeo. Klumpen i halsen vokste seg kjempehøy og tøt ut av øynene som saltvann. Reaksjonen var umiddelbar og han som leste avisen trodde nok at vi var i Prinsessens innerste vennesirkel. Han slapp avisen og ga den til oss. Til oss som satt der å gråt og som endelig fikk slippe følelsene fri. De følelsene som handlet om skikkelig dårlig planlegging og om at verden hadde mistet en ung og vakker prinsesser. I eventyrene har nemlig prinsessene evig liv.
Så i et lite øyeblikk føltes Lady Di sin bortgang som en befrielse på innestengte følelser, – og vi synes oppriktig ulykken var veldig trist. Det var verdt å gråte for!
Petrine :D
By the way: Det ble servert rosa kake og søt saft på flyet , – og vi hadde fortsatt ikke gangbar valuta da vi skulle ut av flyplassen i Jakarta :D Og etter den gangen levde vi lykkeligere på tur, alltid med vann og kjeks i sekken Vi hadde også oftest gangbar valuta i lommeboka.
24 juli, 2016
Byen som var kjent for lukta
«Å dra til Moss» er et begrep som jeg ofte fant i Donaldblader da jeg var lita. Da, som nå, synes jeg byen jeg bor i var/er flott! Jeg forsto ikke at å reise til denne østfoldbyen skulle være negativt. Men, som voksen har jeg forstått hva begrepet betyr, – og at det er kanskje er knyttet til den berømte Mosselukta. Den lukta som noen enda forbinder med fabrikken ved fossen, men som faktisk ikke finnes mer. Cellulosen som var en stor og viktig arbeidsplass i kommunen vår, er nå borte.
Historien startet da Momme Peterson kom til byen og startet en bedrift i 1801. Det startet med salg av trelast og tobakk, før bedriften satset på skipsfart. I 1883 så startet M. Peterson &sønn cellulosefabrikk , – og da startet den tidlige produksjonen av papir.
Fabrikken fortsatte å produsere papir, – noe som førte til at byen til tider kunne lukte som en utedo. Men, i 2012, så var dessverre fabrikken konkurs og mosselukta gikk over i historien.
For min egen del så er Cellulosen, som fabrikken het på folkemunne, synonymt med store godteposer og heidundrende juletrefester. Pappaen til ei venninne jobbet nemlig på fabrikken, – og jeg var så heldig at jeg fikk bli med henne på den største juletrefesten av de alle. Den ble holdt i Mossehallen, hadde konkurranser og, som sagt, den aller største godteposen. Det var tider det.
Da vi levde av industri i byen vår og da jeg fikk en stooor pose med godteri. Den inneholdt mer enn det vanlige papirkremmerhuset med smågodt for en krone
Ha en god sommerdag!
Nann Karin
22 juli, 2016
Jeg vil vise deg Ramberg
Vet du? Da jeg var liten var det alltid snø om vinteren og sol hele sommeren
Det er så rart å tenke tilbake til da jeg var liten. Da var det nemlig sol hele sommeren og snø hele vinteren. Og uten å ha vært inne å sett på en statistikk så er jeg nesten overbevist om at det er helt sant. Vi gikk masse på ski, skøyter, kunne bruke sparkstøtting og lekte i snøen dag etter dag.
Vi likte å gå på ski og det var alltid stas om en voksen ville bli med oss i Rambergløypa. Jeg husker den som morsom den ene veien og superkjedelig den andre. For fra toppen av Jeløya, ved Bangtjern, så skulle vi ned til vannet ved Fuglevik. Det vil si at vi kunne suse nedover, nedover, nedover og nedover i stor fart. Helt til vi kom til bunn. Der skulle vi raskt ta svingen før det gikk oppover. Det var like spennende hver gang, – hvor mange som falt og hvem som faktisk stod runden igjennom. Jeg husker bare at vi falt en gang, – men da falt vi til gjengjeld en hel gjeng i en hel haug. Jeg tror den var stor.
Det å komme seg oppover var en annen sak. Det var nemlig ikke like fartfylt, men vi hadde hverandre, vi skravlet og kom oss opp på toppen igjen, hvor gang. Og, mer enn en gang så tok vi løypa nok en gang. Det var jo superkult å fare utfor …
Siden jeg nå lever i en tid med mindre snø om vinteren og mer regn om sommeren så er jeg oftest gående på gamle trakter til fots. Jeg synes det er vakkert der og løypa er akkurat passe lang. Det er fortsatt like langt ned fra toppen og like langt å gå opp igjen, men når man er oppe igjen så har man fått god mosjon i vakkert terreng.
Noe bildene understreker.
Petrine :)
I disse dager så kan det komme noen reisebrev fra byen min, Moss.
29 juni, 2016
Byen min, Kjellerødgården
Vil du vite bitteitt om Kjellerødgården?
Da jeg gikk på ungdomskolen så åpnet det første pizzastedet i Moss. I noen år var bursdagsfeiring synonymt med pizza og is på Pizzarelli, som stedet het. Det lå i et Kjellerrødgården, som faktisk ble påbegynt i 1770.
Det som er kult er at huset har holdt brennevinshandel, skomaker, boliger og kolonialhandel. Det før det ble startet bakeri der.
Bygget ligger der enda og du kan enda få servert pizza der, selv om Pizzarelli dessverre er historie.
Og er du en av de som kommer fra ferjekaia og skal ut av Moss så har du ganske sikkert kjørt forbi dette bygget. Det ligger nemlig nært inntil en av veiene som fører til E6. Så se etter dette bygget når du er på farten ut av byen vår.
Petrine
Og vil du få flere glimt fra byen min så er det bare å følge med. Det kommer flere i løpet av sommeren.
27 juni, 2016
Å lage reisebrev fra byen min, Moss
Vil du i løpet av sommeren få små reisebrev fra byen min?
I løpet av sommerukene så skal jeg legge ut enkle reisebrev fra byen min. Jeg har nemlig alltis hørt at Moss er en stygg by. Og om du er en av de som kommer med ferja og bare kjører ut på E6 så kan jeg forstå hvorfor du mener det På det strekket så er det mye trafikk, det er et vell av byggestiler og du ser lite av de vakre naturperlene, de mange strendene eller de fine byggene. Derfor har jeg tatt med meg kameraet mitt ut på tur, – og jeg vil legge ut bilder og litt tekste til deg.
Så følg med , følg med!
Håper jeg kan vise deg hvor fint det er i byen min
Petrine
Det er sommer og det er ferie, – og det vil bloggen bære preg av. Det blir nok tilfeldig når det kommer innlegg og de vil nok inneholde færre ord enn bilder. :)