balanse


Jeg må bare hvile først!

Petrus rusker i meg!
Jeg våkner, lukker opp øynene og observerer at han står der
Han ser intenst på meg og spør: » Mamma, blir du mer syk igjen nå? Blir du aldri bra?! Kan du ikke være med, bare litt?»
Jeg svarer, så ærlig jeg kan,  at jeg er mye bedre enn jeg var og at jeg forøker å bli best mulig. Sannheten er jo at selv ikke jeg har svaret på dette, selv om også jeg gjerne skulle sett fasiten. Jeg har aldri, aldri hatt et ønske om å bli lenket til sofaen for bare å sove. Jeg har ikke hatt et ønske om å ikke mestre hverdagen,  – jeg vil jo helst være på farta med sjettegiret på.

I dag er nemlig en av de dagene da jeg har sovet.
Jeg har vært på jobb, – og som jeg pleier etter en arbeidsdag, så har jeg tatt en liten hvil. Jeg er fortsatt ikke helt fit for fight, men jeg har tatt tilbake noe av hverdagen – og jeg vet at jeg er sårbar for å kræsjlande i den berømmelige veggen enda en gang. Det har jeg ikke noe ønske om å gjøre ..

Jeg, som mamma, ønsker jo å være sammen det vakre barnet vi har fått. Jeg har et ønske om å delta i lek, være med på spilling, lese bøker, delta på treninger, kamper, dugnader og alt det som hører mammarollen til. Smerten jeg kjenner fordi jeg ikke mestrer dette sitter som en klump i halsen og en klo om hjertet. Den har pirret tårekanaler og styrket den dårlige samvittigheten, samtidig som kroppen har verket, ordene lekt gjemsel med hukommelsen og øyelokkene har føltes som bly. Blander man dette i en miks med kort lunte, lys – og lydskyhet så er summet at  jeg har følt maktesløsheten overveldende.

Det var sånn det var da dt startet, før over et år med sykemelding!

For meg så starte det hele med å være pårørende, småbarnsmamma, lærer, bonusmamma og at jeg plutselig befant meg i en konfliktsone, Det handlet på den ene side om å være der for og hjelpe andre og på den andre side om å befinne meg i noe jeg ikke hadde verktøy for å løse. Det handlet om liver og jeg fikk heller ikke satt de grenser og ikke tatt de pauser jeg trengte da sorgen var et faktum.

Det å gå på akkord med egne krefter,
det å være oppriktig glad i  og redd om en son er syk,
det å passe på en liten pjokk i en verden med lite avlastning,
det å skulle være på plass og levere,
det å ønske at man er super på alt,
det å miste den siste som støttet deg,
det å stå alene med flyttekasser og putte mye av barndommen i esker
og det å se hvordan en fire åring tror det er sin skyld at de rundt han oppfører seg lite voksent.
Det krevde hele meg.

Det krevde mer enn hele meg, for plutselig var jeg tom, – det forsto jeg først et par år etter at legen min hadde bedt meg om å ta en skikkelig pause. Jeg la fru doktor sin kompetanse til side og fortsatte med hodepine, med verking i huden, med knallharde muskler, med smertefulle ledd og uten søvn et par år til. Da var hele meg, det sosiale nettverket og kreftene forsvunnet. Mestringsfølelsen og interessen hadde også dratt sin vei.

Det å bli utbrent kan oppleves ulikt for ulike personer, for meg så endte det med at det eneste jeg fikk til var å sove. Jeg sov på dagen, jeg sov om natten og jeg kjente at jeg trengte å sove om jeg måtte opp for å ordne noe. Jeg klarte rett og slett ikke å holde øynene eller kroppen oppe. Det eneste som fungerte var å ligge med bevisstheten gjemt bak noen lukkede øyelokk. Jeg virket ikke!

Jeg virket ikke og gutten vår trengte meg.
Han trengte noen som var der for han,  som et barn trenger foreldre sine. Han trengte oss også fordi vi var det som var igjen av nettverket og fordi barn trenger oppmerksomhet og tilbakemeldinger.  Det vet jeg mer enn noen annen. Utdannelse og et langt yrkesliv har gitt meg tro på relasjoner. Det hjalp så lite hva han trengte! Jeg kunne ikke gi han det. Det i en verden hvor det å skulle ta en dusj føltes som et maratonløp.

Han var liten og jeg var sliten. Noe som var og er en utrolig dårlig kombinasjon.

Vi har et felles ønske om at jeg skal være frisk, han fordi han vil ha meg der og jeg fordi jeg vil fylle den plassen som mamma på en god måte. Jeg er på vei fremover, selv om tanker, hukommelse, ord, energi og følelsen av meg selv kommer tilbake etter metoden tre skritt frem og to tilbake. Han får fortsatt høre : «Ja, jeg må bare hvile først! »

Heldigvis mye sjeldnere enn før!

Vi er på vei til et bedre oss!

  • og du , husk at det hver dag er plass til et pusterom!

Petrine :D

 


Kjære, venn!
– jeg savner deg sånn

Jeg har et inderlig ønske om at vi to kan bli gode kompiser, atter en gang.
Jeg savner deg,
jeg savner de avtalene vi inngikk
og alt du fikk meg til å oppleve.
Både av reiser rundt i verden, besøk hos venner,  tilegnelse av ny kompetanse og ikke minst trening.
Jeg har lyst til å klare alt dette igjen.
Alt sammen!

Til det så trenger jeg deg!

Jeg har savnet de daglige treffene våre, hvor vi ble enige om hva vi skulle bruke de neste dagene til. Strategien vår var smart for vi fant på masse og vi hadde mange flotte opplevelser hver uke. Jeg ble både glad og full av energi av det vi fylte dagene med.

Du var så god til å vekke nysgjerrighet nok til at jeg tok nye utdannelser, at jeg oppsøkte nye mennesker og til at jeg måtte finne ut av både det ene og det andre. Å sitte der time etter time å lage ting av en blanding av mel, olje og salt er en av de tingene jeg ikke hadde gjort uten deg. Det er jeg ganske sikker på.

Det var så hyggelig da jeg traff deg igjen, av alle steder i Finland.
Det var så tilfeldig, for blant snøscootere og sparkstøtting, så var du.
Du fikk meg til å kjenne glede av å se nye mennesker, få lyst til å oppleve enda flere ting og til å innse at det livet jeg lever nå ikke er godt for meg. Du fikk meg til å kaste et blikk bak skulderen og ti år tilbake i tid. Til den tiden da gåturer, venner og opplevelser var dagligdags. Du fikk meg til å innse at jeg må gjøre noen grep for å ha det godt og at løsningen ligger der man har noen å snakke med, der telefoner og digitale medier legges bort og der man når sine mål, om de enn er små. Du viste meg natur, nye steder, bøker, musikk, strikketøy og mennesker som gjør meg glad,  – og fortalte meg at det var nødvendige elementer i et godt liv for meg. Du sa at jeg skulle se tilbake på de siste årene og se om jeg hadde disse viktige tingene i livet mitt da.

De siste årene:
Jeg har vært tom for energi, – helt tom, som i bunnskrapt.
Så energiløs at jeg har sovet nesten et år.
Mye tid har jeg sovet bort.
Nå gledes det over at jeg sakte, men sikkert har startet oppvåkningen.
Jeg klarer flere aktiviteter før jeg må hvile og før kroppen protesterer.
Jeg har flere timer uten søvn.

Jeg opplever å mestre litt igjen  – og jeg har til og med tenkt at det hadde vært godt å komme tilbake i løpeform.
Du fikk meg til å innse at de periodene jeg har løpt så har jeg hatt det bra. På rundene i skogen var  det du og jeg. Nå har jeg forstått at det er mange ulike apper, klokker og digitalt utstyr som  kan ta din plass. Jeg kan kjøpe meg en digital dings men jeg ønsker mest av alt møtepunkter med deg. Jeg har nemlig en iboende tro på at gode relasjoner, nærhet og mestring kan skape endring. Vi trengte ikke  en klokke som målte pulsen på håndleddet og  som fortalte hva som skal gjøres i neste økt?
Vi var en del av hverandres hverdag, – og det betydde alt.

Det er det jeg ha tilbake!

Kjære, venn. jeg savner at du dyttet meg over dørstokken, at du fikk meg til å putte opplevelser på ukeplanen og at du ga meg liv til dagene. Jeg ønsker å ha deg tilbake i livet mitt, – og håper at vi finner tilbake til hverandre igjen. Jeg trenger deg i livet mitt for å ha det bra!

Kan du ikke bare komme tilbake?
Kjære motivasjon, jeg savner deg!

Petrine

 

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagreLagreLagreLagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre


03 januar, 2018

Forandring i januar

Jeg våknet og visste at det var sant:
Jeg trengte forandring!

Jeg ville ikke kunne sove igjen om jeg ikke bestemte meg.

Jeg tok en beslutning!
Jeg utførte en handling:

Jeg la hodet i fotenden og føttene på puta.
Akkurat som Pippi Langstrømpe.
og jeg  visste som henne,
–  at ingenting er umulig

Petrine :D


Året begynte med en feberhet gutt, en leken hund og to friske voksne. Foreldrerollen gjorde at vi var i ro det meste av dagen, og for å bote litt på det, så vill jeg bevege meg litt før jeg krabbet under dyna.

Jeg tror ikke jeg har fortalt det til dere, men i år er jeg helt uten nyttårsforsett. Jeg har valgt meg et ord for året, – BALANSE! Bare jeg tenker på ordet så ser jeg for meg et menneske som beveger seg grasiøst. Et mennesker som er godt koordinert og som med letthet kan stå på et ben, som en hane, samtidig som det har hendene er over hodet. – Jeg assosierer ordet med Yoga, – og jeg tenkte at denne avslappende og rolige treningsformen var en fin avslutning på årets første dag.

Jeg fant frem Yogamatta, en video på Youtube, en flaske vann og litt rolig musikk. Jeg var klar til å fortsette #ProsjektNyMamma, som jeg både startet på og avsluttet i løpet av en uke for noen år siden.

Jeg hadde rommet for meg selv og startet med å følge instruksene på videoen. «Jommen, sa jeg smør! Dette var mer som plankehaug enn en katt!,» tenkte jeg forsøkte å gjøre det damen ba meg om. Hun fortalte meg at jeg skulle sette håndflatene mot hverandre og flytte de under venstre armhule, med håndflaten forover,  før jeg skulle strekke ut,presse albuene pluss skulderbladene sammen og la pusten hjelpe meg til å slappe av.

Slappe av?
Jeg konstanterte at armene var for korte, musklene stive og at å puste som en hvalross ikke får deg over i en meditativ tilstand. Man blir bare livredd for at alle knokler er i ferd med å knekke tvert av, fordi det knaker både her og der. Jeg vet ikke om jeg følte meg balansert da jeg var ferdig, men jeg vet nå at jeg har et forbedringspotensiale, – om det er kompetanse man trenger å ha. Følg med videre, kanskje jeg bruker den til noe. Da vil jeg komme med en ny situasjonsrapport

Har du et forsett for i år, valgt deg et ord eller tar du livet som det faller seg?

Petrine

 

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre