tema


Verdensdagen for psykisk helse er i dag, – og årets fokus er at vi skal være rause.

Mot oss selv og andre.

 

Hva vil det si egentlig si å være raus?

Det første jeg tenker på når jeg hører ordet raushet er mamma.
Av alle jeg har kjent i denne verden så var mamma den personen som er synonym med raushet. Hun hadde rom til alle, tro på dem og mente at absolutt alle hadde en ressurs. Hun fortalte meg at det ikke er alles styrker som viser seg ved første øyekast og hennes mangel på fordommer lærte meg at alle har en verdi , uansett hva de kunne og ikke minst på tvers av hva de eide. Hennes raushet førte til at hun ikke tok seg selv høytidelig og at hun delte på alt hun eide. Og det var verken påtatt eller kunstig, hun var slik. Hun forsøkte å overføre noen av holdningene på meg, – og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt: «Om du ikke har noe hyggelig å si om andre så kan du holde munn!» og «Du vet ikke hvorfor de løser det slik eller hvorfor de gjør det sånn, de har nok en grunn for det! Den vet du lite om»

Jeg er oppdratt til at det å være raus handler om å gi rom til andre, – også til de som er forskjellig fra og har andre verdier enn deg. For meg så er det ensbetydende med å se andre, si hei, lytte til de, ha tid og gi av seg selv. Det betyr også at man skal unne andre ting, opplevelser eller suksess, at man lar andre får feile og at man er vennlig, sier unnskyld og tilgir. Men, det betyr ikke at man utsletter seg selv. Det å sette grenser, det å si nei eller det å ivareta egne behov.

Hva vil det si å være raus mot seg selv? 

Det å være raus mot seg selv vil nok oppleves som ulikt fra person til person. Det fordi vi har ulike behov, har vært vårt verdensbilde og har unike behov. Så derfor svarer jeg nok på det spørsmålet ut fra mitt subjektive ståsted.

Det å være raus med seg selv er for meg å ivareta min egen integritet, gi meg selv rom for å feile  og være fornøyd med å gjøre ting godt nok. Jeg vil nok at ting skal være nøyaktig og grundig, – og jeg jobber med det siste punktet.  Erfaring tilsier at jeg er raus mot meg selv når jeg tar pauser, gjør noe hyggelig og skjemmer meg bort en gang i blant. For meg så oppleves en tur i skogen som mer luksus og glede enn et par nye sko eller en ny veske. For andre er det omvendt. Det viktigste i forhold til å være raus med seg selv er at man ikke er den strenge varianten av tante Sofie når man vurderer seg selv og sine handlinger. Noen ganger har jeg tenkt hva hadde jeg sagt om det var en venninne som hadde løst oppgaven sånn, som hadde hatt det slik som du har det nå og som var rådløs? De første gangene så ble jeg overrasket over at jeg var strengere mot meg selv enn mot de rundt meg,-  nå har det vært nødvendig å justere disse grensene.

Hva er raushet for deg? I møte med andre og i forhold til deg selv ?

Petrine :D

Pst får behov for å si at jeg håper noen av holdningene mine plopper ut i atferd, for jeg vet at jeg glipper også :D

Her på slutten vil jeg minne om at vi alle har en psykisk helse og at det er godt å snakke med noen om du ikke har det godt med din. Her er en link med oversikter over telefonnumre til steder hvor det finnes noen hjelpsomme mennesker :D 


Hei og god dag!

Her i vinter så fikk jeg nummeret ved siden av hysterisk anfall da jeg så Petrus være i nærheten av veibanen en dag det var superglatt.  Mitt forhold til vei og biler er en nedarvet redsel, som jeg fikk i gave fra mamma. Bestefaren min omkom i en trafikkulykke. Han ble påkjørt. Det vil si at jeg ikke var adekvat på tilbakemeldingen til gutten vår, der jeg hysterisk hylte at han skulle flytte seg. Han var på siden av veien, men for meg var han nok nesten foran bilen.

Etter den episoden har jeg tenkt mye på hvordan det er smart å gi tilbakemeldinger, – og siden det er friluftsfredag i dag, så tenkte jeg å relatere det til å være ute i skogen, ved vannet og andre steder i naturen. Det er ikke så lenge siden jeg skrev om risikolek og at barn trenger den for å vokse, – og for å utvikle et godt selvbilde og god selvtillit. Hvordan vi kommuniserer med, når de er aktive , er med å underbygge dette bildet.

Min hysteriske måte å be Petrus om å komme sg unna veibanen på var ikke konstruktiv.  – Det er også lite hensiktsmessig å si : «vær forsiktig!» Barn trenger konkrete tilbakemeldinger! Når man bare sier: » vær forsiktig», så kan barnet under seg over hva det skal se opp for. En tilbakemelding som er spesifikk og beskrivende er lettere å forstå og dermed til konkret hjelp. Vi ønsker jo ikke at de skal bli forvirret, men vi vil skåne de mot å skade seg. Derfor må vi sette fokus direkte på episoden.

En annen ting som kan oppstå når vi ber om at barnet skal være forsiktig er at vi skaper frykt. Det kan få barnet til å unngå å oppsøke risiko, – og derigjennom ikke bli rustet til å mestre situasjoner som krever problemløsning og ekstra mot. Det kan være at de slutter å oppsøk situasjoner som er vanskelige og krevende, noe som kan hindre en sunn og god vekst hos barnet.

Tenk deg at barnet ditt er i toppen av et tre. Du ser at det klatrer utover grenene, – og du er redd for at det skal falle ned. Har du katastrofetanker så kan det være at du ser en scene som har vært tenkelig utfall. Kanskje du ser barnet ditt ligger mørbanket på bakken. Det er svært nærliggende for deg som har ansvaret for barnet å si : «Vær forsiktig!» Ja, for meg også!

Jeg trener på å gjøre noe annet i stedet for å si : «Vær forsiktig!»
Jeg trener på å stoppe opp og se på situasjonen for å finne ut hva det er lurt å si. Det betyr også at jeg tenker igjennom hvor sannsynlig det er for at barnet blir alvorlig skadet om det faller ned. Er det så stor risk som jeg tenkte med en gang? Hva er det ved denne situasjonen som gjør at jeg føler ubehag? Er min egen frykt jeg kjenner på? Det er ikke minst viktig at vi tar oss tid til å se på om barnet mestrer situasjonen eller om det trenger litt veiledende hjelp.
Jeg vet ikke om jeg har nevnt det tidligere, men jeg hørte på  Hanna H Brorson, som har skrevet boken Tankevirus. Hun fortalte at om maler fremtiden med skumle bilder så vil vi fremme angst og redsel.  Om vi derimot forholder oss til hva som skjer her og nå så vil bildet se annerledes ut . Hun beskrev at nuet gir oss handlingsrom. Det vil si at vi må handle raskt og hjelpe barnet om det er i fare: Det kan også bety at vi må veilede det til klare å komme seg ned uten å skade seg.

Om vi tenker på barnet i forannevnte eksempel, – det som er på vei utover greinene. Til  det  er det bedre å komme med konkret forklaring. Det kan vi gi ved å fortelle de at greinene er tykkere og tåler mer innved stammen, at det er lurt å holde seg fast eller hvor de skal sett føttene for å komme opp eller ned.

Hva du kan si i stedet for «Vær forsiktig!»

Barn er ulike og har ulik erfaring med å utforske naturen. Det vil si at når vi er i skråninger, balanserer på steiner langs vannet eller klatrer oppover på steiner så må vi hjelpe barna til å være bevisste, se eventuelle farer og ta de beste valgene. Det gjør vi ved å bytte ut «Vær forsiktig» med

  • legg merke til
    – at fjellet er glatt
    – at du kan skli på den mosen
    – at det er kråkeboller i vannet
    – at stokken er råtten
    – at det er en stein som stikker ut der oppe. Den kan være løs
  • ser du at
    – vennen din er rett foran deg
    – det er to som allerede går på balanselina
  • prøv å
    – bevege hendene dine raskt
    – ta tak steinen til høyre
    – sett bena godt inn i fjellsprekken
    – holde deg godt fast
    – kjenne at foten din har fest når di går over på stenene
    – å holde meg i hånden
    – sitte stille til jeg får hjulpet deg
  • kjenner du at
    – brua gynger
    – at det er store bølger og at båten er ustø?
    – at snøen kjennes ut som is?
    – at det er varmt på steinen som er rundt bålet?
  • Hvordan opplever du det?
    – Får du det til?
    – Trenger du hjelp?
    – er det skummelt
    – Er det spennende?
    – er det morsomt?
  • Hva er din plan?
    – Hvordan har du tenkt til å komme over dit?
    – Hva er den smarteste måten å komme seg ut i båten på?
    – hvor er det trygt å stå og fiske?
    – Vil du ha noen med deg? Hvem skal bli med deg? ( om man vil at barnet skal ha støtte/ ikke gå alene)Dere ser hvordan jeg har tenkt.

 

Ved å stille spørsmål og veilede i stedet for å be de være forsiktig så anerkjenner vi samtidig barnet og utfordrer deres evne til å tenke problemløsende og risikoananlysere sitasjonen. Gjennom dette så viser vi at vi har tro på de og vi hjelper de til å styrke både selvbilde og selvtillitt gjennom å fremme deres ferdigheter.

Ha en god dag, med eller uten et «vær forsiktig !»

Petrine

Tror du at noen andre hadde hatt godt av denne påminnelsen så hadde jeg blitt glad for at du deler innlegget , – også om du ville følge bloggens facebooksiden <3 Takk for at du leste


Jeg må bare hvile først!

Petrus rusker i meg!
Jeg våkner, lukker opp øynene og observerer at han står der
Han ser intenst på meg og spør: » Mamma, blir du mer syk igjen nå? Blir du aldri bra?! Kan du ikke være med, bare litt?»
Jeg svarer, så ærlig jeg kan,  at jeg er mye bedre enn jeg var og at jeg forøker å bli best mulig. Sannheten er jo at selv ikke jeg har svaret på dette, selv om også jeg gjerne skulle sett fasiten. Jeg har aldri, aldri hatt et ønske om å bli lenket til sofaen for bare å sove. Jeg har ikke hatt et ønske om å ikke mestre hverdagen,  – jeg vil jo helst være på farta med sjettegiret på.

I dag er nemlig en av de dagene da jeg har sovet.
Jeg har vært på jobb, – og som jeg pleier etter en arbeidsdag, så har jeg tatt en liten hvil. Jeg er fortsatt ikke helt fit for fight, men jeg har tatt tilbake noe av hverdagen – og jeg vet at jeg er sårbar for å kræsjlande i den berømmelige veggen enda en gang. Det har jeg ikke noe ønske om å gjøre ..

Jeg, som mamma, ønsker jo å være sammen det vakre barnet vi har fått. Jeg har et ønske om å delta i lek, være med på spilling, lese bøker, delta på treninger, kamper, dugnader og alt det som hører mammarollen til. Smerten jeg kjenner fordi jeg ikke mestrer dette sitter som en klump i halsen og en klo om hjertet. Den har pirret tårekanaler og styrket den dårlige samvittigheten, samtidig som kroppen har verket, ordene lekt gjemsel med hukommelsen og øyelokkene har føltes som bly. Blander man dette i en miks med kort lunte, lys – og lydskyhet så er summet at  jeg har følt maktesløsheten overveldende.

Det var sånn det var da dt startet, før over et år med sykemelding!

For meg så starte det hele med å være pårørende, småbarnsmamma, lærer, bonusmamma og at jeg plutselig befant meg i en konfliktsone, Det handlet på den ene side om å være der for og hjelpe andre og på den andre side om å befinne meg i noe jeg ikke hadde verktøy for å løse. Det handlet om liver og jeg fikk heller ikke satt de grenser og ikke tatt de pauser jeg trengte da sorgen var et faktum.

Det å gå på akkord med egne krefter,
det å være oppriktig glad i  og redd om en son er syk,
det å passe på en liten pjokk i en verden med lite avlastning,
det å skulle være på plass og levere,
det å ønske at man er super på alt,
det å miste den siste som støttet deg,
det å stå alene med flyttekasser og putte mye av barndommen i esker
og det å se hvordan en fire åring tror det er sin skyld at de rundt han oppfører seg lite voksent.
Det krevde hele meg.

Det krevde mer enn hele meg, for plutselig var jeg tom, – det forsto jeg først et par år etter at legen min hadde bedt meg om å ta en skikkelig pause. Jeg la fru doktor sin kompetanse til side og fortsatte med hodepine, med verking i huden, med knallharde muskler, med smertefulle ledd og uten søvn et par år til. Da var hele meg, det sosiale nettverket og kreftene forsvunnet. Mestringsfølelsen og interessen hadde også dratt sin vei.

Det å bli utbrent kan oppleves ulikt for ulike personer, for meg så endte det med at det eneste jeg fikk til var å sove. Jeg sov på dagen, jeg sov om natten og jeg kjente at jeg trengte å sove om jeg måtte opp for å ordne noe. Jeg klarte rett og slett ikke å holde øynene eller kroppen oppe. Det eneste som fungerte var å ligge med bevisstheten gjemt bak noen lukkede øyelokk. Jeg virket ikke!

Jeg virket ikke og gutten vår trengte meg.
Han trengte noen som var der for han,  som et barn trenger foreldre sine. Han trengte oss også fordi vi var det som var igjen av nettverket og fordi barn trenger oppmerksomhet og tilbakemeldinger.  Det vet jeg mer enn noen annen. Utdannelse og et langt yrkesliv har gitt meg tro på relasjoner. Det hjalp så lite hva han trengte! Jeg kunne ikke gi han det. Det i en verden hvor det å skulle ta en dusj føltes som et maratonløp.

Han var liten og jeg var sliten. Noe som var og er en utrolig dårlig kombinasjon.

Vi har et felles ønske om at jeg skal være frisk, han fordi han vil ha meg der og jeg fordi jeg vil fylle den plassen som mamma på en god måte. Jeg er på vei fremover, selv om tanker, hukommelse, ord, energi og følelsen av meg selv kommer tilbake etter metoden tre skritt frem og to tilbake. Han får fortsatt høre : «Ja, jeg må bare hvile først! »

Heldigvis mye sjeldnere enn før!

Vi er på vei til et bedre oss!

  • og du , husk at det hver dag er plass til et pusterom!

Petrine :D

 


 

vasser i vannet

God formiddag!
Akkurat nå sitter jeg med Mac-en, en kaffe, noen bøker, noen tusj og lyst til å gjøre en hel haug annet enn det jeg skal. Det er et fenomen som inntrer når jeg må konsentrere meg over tid, – jeg er en kløpper på å finne på mye annet jeg skulle gjort. Det er plutselig viktig å kjøpe garn, strikke tre omganger på genseren til Petrus, ta bilder til mange ferdigskrevene innlegg på bloggen, stryke lommetørkler og gå på vannet. Jeg har hørt at det er helt normalt å utsette ting man skal til fordel for andre ting, og da også ting som ikke er så lystbetonte. Det kalles prokrastinering,- og er et kjent fenomen for flere enn meg.
Dette er ikke en lidelse, men kan bli et problem for mange. Har man plutselig 500 ting man skulle gjort, så blir det selvfølgelig vanskelig å ta det igjen.

Det å skrive denne lille hilsenen i full fart er også en del av fenomenet, – jeg får finne et bilde og sette meg til bøkene. Selv om konsentrasjonen må plukkes opp i ny og ne, så skal jeg være sensor for elevene mine i morgen. De fortjener at jeg åpner bøkene. Må bare gjøre et par ting til først!

Ha en glad dag , – med eller uten utsettelser.
Petrine :D

#prokrastinering


«Nei!», – døra smeller døra igjen og gutten går sin vei.
For 317 gang i dag er han illsint og jeg som forelder føler meg maktesløs
Barnets ører er lukket, atferden uakseptabel og jeg er maktesløs i å sette grenser.
Ikke at den kjeftinga jeg driver er noe bedre.

Det er nok flere som i perioder kan opplevende at det er krevende å være forelder. Følelsen av å være familie oppleves som alt annet enn hyggelig, – og oppdragerrollen ligger langt utenfor mestringssonen. Har man havnet inn i krigssonen så er det er trøst at det er hjelp å få.

Mange kommuner har et lavterskeltilbud til familier som har følelsen av å være i en unntakstilstand. For det er mulig å få hjelp av metoden PMTO,  – Parent Management Training – Oregon.  Det går ut på at man gjennom veiledning og samtaler kan få hjelp til å bryte det fastlåste mønsteret.

Barn og foreldre påvirker hverandre, noe som betyr at man som foreldre blir følelsesmessig påvirket av barnets måte å møte oss på. Også motsatt! Det vil si at man kan låse seg i reaksjonsmønstre som ikke er gode for barn eller foreldre. Det kan utspille seg ved at barna viser dårlig atferd og foreldre blir stresset, kjefter og barna utøver mer av den uønskede atferden. Et slikt mønster er vanlig i familier der barna utfordrer omsorgspersonene, i kortere eller lengre perioder.

Om et barn opprettholder en måte å være på som kan utfordre andre,  så er det ikke nødvendigvis foreldrene som er årsaken til det. Vi er født med ulikt temperament, og noen av de er mer stridige enn andre. Allikevel så er det vi som forelder som har ansvaret for samspillet vi har med barna våre.

Jeg skriver at barn kan utfordre oss i kortere eller lengre perioder, fordi det finnes metoder som kan være til hjelp for å forandre måten man møter hverandre på.  Det er smart om man benytter seg av det, for statistisk så kan barn med atferdsvansker få andre ting å slite med senere i livet. Det sies at de kan få rusproblemer, psykiatriske vansker og oppleve utenforskap i arbeidslivet senere i livet.
For å forebygge dette, så er det mange kommuner som tilbyr et veiledningstilbud til foreldre som ønsker å få et bedre samspill med barna sine. Man er opptatt av hva som er positivt og hvordan man kan måte barna på en adekvat måte. Man snakker om utfordrende situasjoner og forøker å legge strategier på hvordan man kan møte disse. Målet er å minske de negative metodene man ubevissst kan bruke i møte med barn sine. Gjennom å lære å bruke ros og oppmuntring til hensiktsmessig grensesetting ovenfor barna sine. Det vil si at gjennom veiledning så kan man få hjel til å styrke rollen som mamma og pappa.

Jeg var i kontakt med en som er PMTO veileder, og hun kunne fortell at man for eksempel kunne se på disse temaene sammen:

  • Hvordan gi gode beskjeder og legge tilrette for samarbeid.
  • Hvordan bygge barns selvbilde gjennom å styrke selvtillitt og selvbilde. Mestring, Ros og anerkjennelse er vesentlig.
  • Grensesetting. Forutsigbarhet og trygghet blir satt på dagsorden, for å styrke mamma – og papparollen til å sett gode rammer hjemme.
  • Positiv involvering. Gjennom å bli kjent med barnet på en ny måte og fremelske det, samt vektlegge det positive i samspilet, så vil det styrke relasjon mellom barn og voksne.
  • Kommunikasjon. Gode samtaler blitt satt på dagsorden også får man et verktøy til å få barn til å fortelle ting hjmme.

Det sies at positive foreldreferdigheter minsker angst og atferdsvansker hos barn, at samspillet i familien bedres og at man får bedre hverdager.

Om du tenker at det hadde vært kjekt med en samtale og en veiledning på hvordan du møter ditt barn, så er det flere kommuner som har et tilbud til oss som foreldre. Om du titter inn på siden pmto.no kan du finne frem til den nærmeste veilederen til der du bor. Og om du følger denne linken så kan du finne informasjonsbrosjyren som blir delt ut i kommunen jeg bor i. 

Har du tenkt noen ganger, som jeg, at du er på ville veier når det gjelder hvordan du møter barnet ditt, og at du hadde trengt en som kan hjelpe deg inn på rett spor igjen?

Hva synes du, skal jeg starte opp med torsdagstema igjen?
Jeg blir også glad om du liker facebooksiden til bloggen. Trykk her :D

Petrine :D

Pst, jeg føler for å minne dere på at Petrus kan være hvem som helst.


Nå for tiden så har vi ikke tid?

For noen år siden så var jeg i Asia på backpackertur,
– og det jeg lærte ganske raskt var at tiden her og tiden der var to ulike begrep.

Da vi bestilte en frokost, så satt vi utålmodige å ventet de første dagene. Vi så på klokka, så etter de som kom med maten og hadde en diskusjon på hvor lang tid man kunne bruke på å helle omm en skål med Corn Flakses.

Etter hvert så lærte vi at det var lurt å ta med en god bok, dagboken, spillkort eller bare lene oss tilbake og nyte. Vi lærte å sette pris på at tiden gikk sakte og at vi hadde en god pause ved hvert måltid og at de vi møtte rundt om hadde tid til å være tilstede. Vi satt på tiden.

Jeg har tenkt på dette mye i det siste, så ofte at jeg har vurdert å flytte langt avsted. Jeg vet at vi alltid er et barn av tiden, men jeg synes begrepet har flydd ut av alle sine trinser.

Man har ikke tid til noen ting lenger..
– ikke til å telle til tre mellom hver bil på E6, ei heller å se at man har bilen bak oss i speilet før vi legger oss inn når vi kjører forbi på samme sted.
– ikke til å se seg til siden når man skal over til den andre siden av gata, ei heller å gå av sykkelen å gå over fotgjerngerfeltet når vi skal krysse veien.
– ikke til å la andre gå foran i køen
– ikke til å gå til butikken. Det er da så mye raskere å kjøre, dessuten er det så tungt å bære
– ikke til å spare til det vi ønsker oss. Derfor har vi kredittkort og Luksusfellen
– ikke tid til å la oss vente på at julenissen kommer først på julaften. De dukker opp i butikker i august og på kjøpesenter og i barnehage lenge før han skal komme i de tusen hjem.
– ikke tid til å vente på at våren kommer, når vi endelig har en vinter som kan brukes til vinteraktiviteter
– ikke tid til å nyte stadiet barn er på. Jeg har tre millioner hørt, bare han kan gå, sykle, begynner på skolen, kan sykel etc….
– ikke tid til barna, – i barnehager er det pengene og kvalitet som rår. Det betyr færre voksne tilstede sammen med barna.
– ikke tid til å nyte hverdagene, det er så mange som går å venter på ferien…
– ikke tid til å logge av, men det er hele tiden noe på facebook, instagram, snapchat som er viktigere enn den su er sammen med akkurat nå..

Er noe av det jeg ramser opp, tegn i tiden?

Uansett, enig eller ikke:

Kjære dere, – la oss nyte øyeblikket og være stede i nuet.
Det er mer verdifult enn å bruke det til å tenke på hvor fint det blir da vi kommer dit…

Tidsforvirret Petrine

 

 


Hei, kjære lesere!
For en stund siden så dumpet det en mail ned i innboksen. Den satt hele tankespinneriet i gang, – og jeg fikk så lyst til å skrive litt om det. La oss si at mailen handler om Petrus, – en gutt på syv år, han er glad i fotball, har lyst til å gå på skøyter og han trives i skogen og husker en gang han fikk låne en fiskestang. En fiskestang det var mulig å få fisk på.

Denne Petrus er ikke så ulik vår gutt: Han går i andre klasse, han liker å være aktiv og han har noen få venner i nabolaget. Likheten til tross så har de et ulikt utgangspunkt. Der Petrus har tre medlemskap som han setter høyt,- fotballklubben, hockeyklubben og for ikke å glemme Norges jeger og fiskeforening, så lever den andre gutten i et hjem som har en lav inntekt.

De fleste barn i Norge har det bra, de har det veldig bra! Men, samtidig som vi er i et av verdens rikeste land så er det mange barn som lever opp i familier med lav inntekt. Det er flere og flere som lever opp under fattigdom. Det vil si at man mangler de ressurser som skal til for å skaffe seg mat, delta på aktiviteter og og andre ting som vi forbruker i samfunnet.

Det er flere og flere barn som lever i familier som ikke får dekket de behov og det forbruket som ansees som normalt i Norge. Mange av disse barna er fortsatt sosiale og har et godt nettverk, men mange barn lager strategier for hvordan de skal verne om seg selv og foreldrene, for å skjule skammen de føler for å ikke kunne delta på det samme som andre barn. Det viser seg at de ikke spør om penger til å være med på turer, at de velger bort fritidsaktiviteter og skjuler skammen de føler ved å unnlate å fortelle venner og omverdenen om at de ikke har råd til å delta på det de ønsker å være en del av. Konsekvensen av dette er at barna blir eksludert fra et fellesskap og opplever å bli stående utenfor.

Den mailen som satt alt i gang var en invitasjon til en dag med fokus på dette temaet: Hvordan  kan vi bidra til at barn og unge får  et tilbud om friluftsaktiviteter uavhengig av økonomi? Jeg slapp ikke taket på temaet i det jeg fastslo at det ikke passet å delta på på seminaret. Jeg har alltid vært  mye i naturen, – og det har ikke kostet noe særlig mer enn en matpakke og litt drikke. Jeg hadde ikke tenkt på at selv om skogen der så kan økonomien være den store dørstokken som hindrer ferdsel der.

Har du tanker om temaet? Hvordan du kan stille opp uten å sette mer fokus på at man har ulik inntekstbakgrunn? Hvordan få alle ut i skogen og opp i trærne? Kom gjerne med tips!

Noen av fredagene vil bli koblet til friluftsliv, og her vil jeg fortelle små historier, vise bilder, legge ut oppskrifter, forlag til aktiviteter og så videre. Bli gjerne med på #friluftsfredager fremover

Petrine

#barnefattigdom #friluftsliv

LagreLagre

LagreLagre


Møkkamandag, denne gang om lekser og fritid ! 

Hei, dere og velkommen til en ny uke!
En ny uke med nye lodd, nye gevinster, nye treninger, noen nye lekser og spiren til en ny krig her i huset. Lekser, – bare ordet får små horn til å vokse frem i panna, adrenalinet til å pumpe ut i årene og stemningen i huset til å bli amper. Vi som tidligere hadde hyggelige ettermiddager har til tider noe vi kan kalle unntakstilstand.

Jeg ser ikke alltid frem til at leksene kommer samtidig som uka begynner #Møkkamandag

Jeg er vel en av de som mener at fotballtrening er viktigere enn lekser.

Argumentasjonen jeg skal komme med er:

Samfunnet har forandret seg.
Da jeg gikk på skolen så var jeg hjemme omtrent et kvarter etter at skolen sluttet. Noen ganger så ville det si at det fortsatt var formiddag. Jeg fikk tid til å slappe av, gjøre lekser og likevel være ute å leke før middag.

Mange barn i dag er på en institusjon fra tidlig morgen til sen ettermiddag. Der jeg var ute i skogen og oppe i trærne, så er de på betonggulv og gjerne en asfaltert skolegård. Nå er det ikke de fysiske rammene til skolen jeg vil belyse. Jeg vil se på barns manglende mulighet til å leke fritt og variert.

Både Sfo og skole har rammer som skal ivareta barnas sikkerhet. De skal også se til  at barna har pass. Det er det vi foreldre betaler for.

Et resultat av våre valg er at barna får brukt kroppen som det verktøy det er og slik den er skapt til alt for lite. Når de små i tillegg skal hjem å gjøre lekser så blir det minimal tid igjen til lek og bevegelse. La oss ta et ansvar for at vi lar barna ha lengre arbeidsdager enn oss, ved at de har fri fra lekser når de kommer hjem.

Jeg undrer meg over om man lærer noe av å produsere
Jeg tipper at det er mange hjem som til tider kan se på lekser om noe man bare må få unnagjort. Det er nok flere enn oss som kjemper med et barn, som man egentlig vil gi fri, for at det skal være seg gode arbeidsvaner. Men å bare skrive ned det som forventes i full fart, er det en god vane som fremmer læring? Jeg bare undrer!

Jeg lurer virkelig på om man lærer noe om man jobber med en puls som nærmer seg firehundre og sytti. ( ok, jeg tok litt hardt i ) Jeg har ofte lurt på om det å svare på  oppgaver i racerfart mens adrenalinnivået og pulsen er høy fremmer ny kunnskap. Det vil si når man har motstand til det hele situasjonen. Jeg har nemlig lært at det man lærer er det man er nysgjerrig på, det man har lyst å finne ut av og det man opplever som meningsfullt. Man trenger å være motivert for å lære!

Min påstand er at man ikke er motivert når man er sliten!

Min påstand er at man ikke er motivert når man helst vil leke, trene eller noe annet fordi man har lyst!

Jeg har også en formening om at man ikke er motivert når man er sint. 

Jeg må avklare en ting når jeg sier at jeg er for at man skal prioritere lek, trening og sosial omgang med andre fremfor lekser så handler det ikke om  at man ikke skal ta ansvar for å gjøre ting ferdig. Jeg mener også at man kan øve. Jeg vet jo at for at man skal bli god så må man trene. Men, barn i dag er vant til å tilegne seg kompetanse på mange ulike måter, – og derfor tror jeg at det er mange ulike veier til måloppnåelse av læreplanmålene enn å sitte enda mer stille etter skoletid. Jeg tror for eksempel at det er motivasjon og læring når han leser en bok sammen med meg. Da leser jeg litt og han har lyst til å lese litt. Vi bytter på. Jeg tror mindre på læring ved at han ramser opp teksten utenat.

Jeg ser at dette også blir et langt innlegg, men det dukket opp fordi kommunen vår har fått et forslag på bordet om leksefrie skoler. De lærde strides, – noen mener at det gir bedre resultater om man har leksefri  og andre mener at man lærer seg gode arbeidsvaner, får arbeidet i fred og ro, man får tilstrekkelig repetisjoner til at stoffet fester seg og at man lærer selvstendig problemløsning gjennom lekser. Om jeg skal trekke det i sammenheng med det jeg har lest av forsking tidligere, så er det slik at det er de som allerede klarer seg bra i skolen som har best utbytte av lekser.

Kanskje det er så enkelt at mestring skaper motivasjon til å trene mer?

Noen har arenaen for mestring på et annet sted en på en stol bak en pult. La oss åpne for barn som mestrer enten det er ved å være i bevegelse, ved å forme, ved å bygge hytte i skogen, ved å lese en murstein av en bok eller ved å lage middag,

La oss se til Finland, – la barna få leksefri!

Petrine

Jeg får et behov for å si at poden vår er ikke representativ for alt innholdet. Men, jeg tror det finnes mange Petruser der ute og jeg minner på at vår gutt ikke alltid er den jeg skriver om. Det er sant at han ikke alltid er glad i leksene sine… Jeg må også understreke at jeg år ikke forsket på temaet og at dette ikke på noen måte er rettet mot de skolene vi forholder oss til.

 

 


24 november, 2017

Er det en årsak til alt?

 

Jeg har ofte godt og lurt på hva som er årsaken til egenskaper vi er født med.

Snodig nok så er vi i stand til å imitere ansikt fra vi er bitte, bitte, små: Denne egenskapen er et godt hjelpemiddel i kommunikasjon.

Slik er det, –  og vi lar det være sånn.

Fult så rart er det ikke at vi er født med en refleks til å gripe. Den gjør at barnet kan hode seg fast og hindre fall, – og vi forstår hvorfor et barn snur seg mot brystet og begynner å suge når et bryst berører kinnet.

Det handler om å overleve.

Slik er det, –  og vi lar det være sånn.

Jeg morer meg over at vi, uansett hvor vi er født i verden, babler med de samme lydene. Det er hvilke lyder miljøet rundt fanger opp og stimulering som er grunnlaget for hvilket språk vi tilegner oss.
Ma,ma, ma, man blir Ma i noen land og mamma i vårt.
Vi tar tak i de lydene vi kjenner igjen, – og bygger videre på det.
Når jeg tenker nøye på dette, så er det merkelig at en vietnameser, som har meget korte ord, har startet på samme sted som oss som forstår hva Overbuljongpakkmesterassisten betyr.

Slik er det, – og vi lar det være sånn.

Alle barn i verden er født til å leke. Det vil si  at man evner å være spontan, være aktiv, glad og holde på med det man finner for godt i øyeblikket.  Det er den egenskapen som man ønsker å opprettholde i flyktningleire, på steder hvor kriser har innfunnet seg og det er den egenskapen som man ser på som både helsebringende og naturlig.

Vi vet at barn hopper ut og inn av leken, selv når de sørger.
Vi vet at at om man savner en venn så kan man leke at man har en og vi vet at der hvor mange barn er sammen så begynner de å leke.

Vi vet også at mange av gatelekene verden over kjenner vi igjen på tvers av landegrenser og bakgrunn.  Mange av de innbefatter at barn er i bevegelse eller sosiale. De snakker sammen, de forholder seg til regler og de blir enige om forandringer. Barn kan dessuten gjøre det samme om igjen og om igjen, – og jeg våger å påstå at de tilegner seg kompetanse og ferdigheter når de leker.

Jeg tror at det er en grunn til at vi leker. Vi er jo født med egenskapen!

Slik er det, – og hvorfor lar vi det ikke være sånn?

Hvorfor har barndommen blitt målstyrt?

Jeg tror vi er på ville veier, langt fra det som er en naturlig kilde til kompetanse.

Petrine

#målstyring #leken #barnetogleken #lekendelæring

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagreLagreLagre

LagreLagreLagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre


07 november, 2017

Tårene som presset på

 

Åh, jeg kjenner tårene presse på.

Jeg er i butikken for å kjøpe tyttebærsyltetøy.
Minstemann har bestilt det til dagens middag.
For å komme til kassa må jeg forbi bladdisken,
– og der slår det imot meg:

«Kom i superform i løpet av fire uker».

Jeg kjenner tårene presse på.
Det er ikke tid og sted for hulking,
– men akkurat nå føler jeg at en tur i butikken er like krevende som et maratonløp.

Jeg leter ikke etter superformen,
– jeg ønsker å stå gjennom hele hverdagen
uten å måtte sove
etter hver aktivitet jeg har gjennomført…

#utbrent

p

Dette er også et innlegg i under temaet #utbrent. Jeg er sakte på vei tilbake til arbeid og hverdagsliv, – og mye av det jeg legger ut har jeg skrevet tidligere.

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre


Page 1 of 912345...Last »