tema


20 september, 2017

Å være i farta #Barnetogleken

og bena er fulle av spring

Ved siden av der vi bodde var det en lang gressdekket bakke.
Den var lang, den var grønn og den innbød til bevegelse
Den ba oss om å løpe full fart nedover,
eller enda bedre:
Den var en invitasjon til å rulle rundt,
rundt,
rundt
og rundt
til vi var på bunnen.

Når jeg ser på bildet jeg tok av Emil i sommer så tenker jeg på den lange bakken.
Også på at Astrid Lindgren var god til å fremme leken
og jeg synes de siste linjene i Idas sommervise passer godt
til temaet lek og til bildet.

«Og jag gjör roliga ställen
der barna kan springe omkring.
Då blir barna fulla med  sommar
og bena blir fulla av spring. »

Det er slik leken er: Full av fart, glede og bevegelse på morsomme steder

Har du sluttet å løpe nedover bakken helt fylt av glede?

(Her kan du høre Idas sommarvisa)

Petrine :D


Da jeg var liten så elsket jeg å leke i skrenter, i skogen og på plenen.

Vi laget små områder til ulik type lek,
– og små fjellhyller kunne være et hjem, plenen arena for ballspill og trærne bygde vi hytter i.
Vi vernet om leken og vi kunne leke den igjen, igjen og igjen.

Jeg tror ikke at leken er så annerledes i dag, – men der vi hadde time etter time på hjemmebane,
– så er barn i dag store deler av dagen på andre steder enn hjemme.

La oss verne om leken, – la barn ta naturen og nærmiljøet tilbake.

Petrine :D

#Barnetogleken

Vil du få små innputt om barn og lek, – og litt mer vi er opptatt av der og da så følg oss gjerne på facebook


11 september, 2017

Barnet og leken 1

Hei, folkens !
I dag har jeg bladd i gamle ukeblader, – og jeg har sett på utallige artikler rettet mot barn og barnefamilier. Mange av de er knyttet til mat, det å komme seg ut i naturen og ikke minst mot ferier. Nå setter jeg pris på gode turer, god mat og ikke minst på å komme bort på ferie. Og jeg kan med hånden på hjertet blitt motivert til barnevennlige alternativer gjennom ukeblader jeg har lest.

Men, det er et tema som jeg savner i bladene, i skolen og i samfunnet generelt. Det er barn og lek. I et samfunn hvor alt blir satt opp mot kunnskapsmål, hvor det meste av barnas tid er organisert i barnehage, sfo eller fritidsaktiviteter, så er jeg redd for at temaet lek blir organisert bort. Misforstå meg rett, for jeg vet at lek enda finnes i barnehagen, men også at målstyring mot fag er på full fart inn der også. Jeg mener at leken er verneverdig!

Nå er det heller ikke sånn at jeg ikke vil at barn skal lære, det er akkurat det jeg vil. Jeg vil at barn ska beholde nysgjerrigheten sin, de skal få forske på egenhånd og de skal få mulighet til å benytte den indre kraften som er i oss alle når vi er barn, – den som driver de fremover, den som fremmer latter og glede og ikke minst gir de kompetanse på ulike områder.

Jeg har bestemt meg for å sette lek på kartet, på min egen lille måte. Jeg vil forsøke å legge ut mange ulike innlegg om barn og lek. Mest i form av et bilde og en kort tekst, men også noen hvor jeg tar for meg lek og forsøker å fortelle hvorfor jeg vil ha leken tilbake til barndommen. Og da snakker jeg om den fri leken, den som oppstår spontant, er lystbetont og som barna kan styre selv.

Jeg håper du vil følge meg, hjelpe meg til å verne om og sette den viktige leken på kartet og mest av alt gi barna frihet til å ivareta sin viktigste form for læring. Det kan du gjøre ved en å sette en tommel opp, dele og delta på facebooksiden til bloggen.

Jeg takker for oppmerksomheten så langt, vi sees i morgen!

Petrine

LagreLagre


Liten Petrus med bøkene sine. Fra moss-avis.no

Jeg har alltid hatt leselyst.
Jeg har lest utallige bøker med dikt, noveller og romaner. Noen har limt seg fast og andre har jeg ingen erindring om. I disse dager har jeg vært satt pris på lydbøker og at man kan få lest bøker ved å lytte. Jeg liker historier, å leve seg inn i en annen verden og bli med på reiser man ikke har tatt selv.

Forleden så ble jeg stående å snakke med en mamma til en gutt i tidlig tenåringere og hun lurte på om jeg hadde forslag til å hvordan de kunne fremme leselyst hos gutten sin, – og siden jeg har fundert på det samme i forhold til vår gutt, – så kommer kommer et innlegg.

Her har jeg tenkt gjennom mulige innfallvinker og jeg er glad om dere kommer med egne erfaringer eller forslag til bøker for en trettenåring eller en seksåring. Enten i kommentarfeltet her eller under innlegget på bloggens facebookside.

Hvordan kan vi fremme leselyst
  • Les for barnet ditt. Det er hyggelig å bli lest for og gjennom det få med seg lengre historier. Barnet får utvidet språkforståelse og ordforråd (sier pedagogen i meg). Jeg har også en tro på lydbøker og vi bruker gjerne det i bilen.
  • Del lesingen mellom deg og barnet. Det er der vi er om dagen, – og det er på nivået les overskriften og et par setninger så leser jeg resten. Jeg håper at det skal bli mer og mer overlatt til seksåringen etter hvert.
  • Ipad er stas, – og jeg har latt han skrive små historier og skrive av leseleksa før han leser det. Jeg har lastet ned noen apper som skal være bra for lese og skriveopplæring. For eksempel : Lingit STR+, Happi staver  ( kryssordspill) og Happi og ordtyven .
  • Hos oss blir egenlesing belønnet med litt ekstra tid om kvelden. Ti minutter lengre oppe om han vil bruke de til å lese. Høyt!
  • Velg enkle og spennende bøker. Vi er snart gjennom hele serien med bøkene til Jørn Lier Horst om Detektivbyrå 2, – fordi det er de som fenger. Ellers så har vi lest litt Roald Dahl, Anne Cath Vestly,  Astri Lindgren eller det som vi finner i øyeblikket. Og de fleste av bøkene her har vært til høytlesning.
  • Petrus har hatt et ønske om å se filmene om Harry Potter og Doktor Proktor. Filmene av gutten som går på Galtvort har for høy aldersgrense. Derfor har vi lest de to første bøkene, slik at han kan historiene. Vi har også lest Doktor Proktor før vi har sett filene. Les bøkene før dere ser filmen 
  • Bruk biblioteket, et sted som oppevarer skatter av historier, som vi kan låne med hjem helt gratis. Både innbundet og som lydbok.
  • Ikke legg nivået for høyt, – og her kommer vi litt i konflikt her i huset. For historiene Petrus liker har mye tekst og er lange, mens leseferdighetene ligger på et helt annet nivå. Så om noen vet om bøker som passer en seksåring, er spennende og informative og har lite tekst så mottar jeg gjerne et tips. Og , jeg vet at mammaen til tenåringsgutten også er åpen for tips om bøker som er spennende, men ikke for tunge å lese for en som ikke er så glad i det.
  • Bli med på sommerles!  Det er motiverende at du kan registrere hva du har lest, og enda mer motiverende at du står i fare for å få en premie, om du har flaks. Dessuten så har de en historie, hvor det blir lagt ut avsnitt en gang i uken. Petrus synes det er spennende å vente på neste kapittel. Merk, man kan registrere både de barna leser selv, det vi leser for de og lydbøker

Har du tips til bøker for barn og unge? kom gjerne med alder på de du tenker bøkene passer til.

Petrine :D


Hei, dere!

Jeg må bare fortelle at det er godt å være med hunden ute i naturen. Det er der jeg har hatt ro til å gjøre ingenting,  stillhet nok til å høre fuglekvitter og bølgeskvulp og opplevelser nok til å få påfyll. Lydnivået er lavt, luktene er gode og synsinntrykkene hyggelige. Jeg trives ute og når sant skal sies så kunne jeg tenkte meg å være i fjellet, i naturparker, på fiske i Lofoten og andre ting som gjør at jeg må oppholde meg enda mer utendørs. vårt en liten, lokal eventyrer.

Hva er et eventyrer?

For meg er et eventyr en historie med ulike følelsesmessige opplevelser, – og heldigvis så går det alltid bra til slutt.  En eventyrer er derfor en som oppsøker steder hvor det kan oppleve ting som påvirker en følelsesmessig, – og som gir en gode minner i ettertid. Man behøver ikke dra langt avgårde for å få oppleve eventyret, det kan hende midt i hverdagen, -og da gjerne midt i naturen. Det er jo også den som ga Th Kittelsen inspirasjon til bildene sine, – og han har jo illustrert mange av de norske eventyrene. Så når jeg er en hverdagseventyrer så samler jeg små eller store opplevelser i naturen. Akkurat sånn det er nå så handler det om hundremeterskogen, den som er i nærmiljøet og på øya her, men jeg kunne gjerne tatt en tur til fjells, – men jeg er hysterisk redd for å se ned høyder, så vi snakker seriøst ikke om 71 grader nord. Men, et eventyr skal vel også inneholde litt spenning, så jeg kunne tenke meg en topp, en som har en god flate å stå på, men sm gir meg en flott utsikt likevel. Og Petrus måtte vært boltet fast langt fra kanten, for om jeg er redd for å falle ned selv. så er jeg enda mer hysterisk med han. #Høydeskrekk

Jeg er seriøst mer god på, rågod faktisk, å trives med på komme til steder hvor jeg ikke har vært før, se meg omkring og gjerne bli kjent på nye folk, smake på nye kulturer og samle på sanseinntrykk. SÅ det ultimate eventyrer handler om å oppsøke steder, være tilstede i øyeblikket og bruke nese, ører og øyne.

Det å ha en hel dag til å være tilstede i nuet, ute, det er en del av eventyret. Jeg trives med dager, som er satt av til ingenting, og som blir fylt med øyeblikk. Ingen steder smaker brødskiva eller den nytrukne kaffen så godt som ute på tur.

Å gå på lommelykttur i mørket er en flott tur på en eventyrer i barnsalder. Eller? Jeg vet om voksne som også kan få spenningsnivået økt ved å ta en tur i skogen på kvelden. Ikke for det, mitt spenningsnivå økte her en dag, ja midt på dagen, da hunden min snuste, snuste og ville ned i en hule i skogen. Jeg vet ikke hva jeg var redd skulle komme ut av hullet, men en bjørn finnes definitivt ikke på Jeløya. Øya gir rom for mange andre naturopplevelser,  – og jeg kommer til å vise bilder fra store og små eventyr herfra. Jeg har nemlig en liten plan om å sette fokus på friluftsliv, fremsnakke Moss og slå et slag for nærturer i noen innlegg fremover. Jeg håper å inspirere andre til å ta seg en tur utenfor stuedørene og hagen. Og at vi kan se at vi ikke må reise langt avgårde eller bruke store pengesummer for å ha gode opplevelser.

Kom gjerne innom om du vil se glimt fra byen min, eller om du vil finne frem eventyreren i deg eller barnet ditt.

Petrine :D


 

«Her har det vært
en liten påskehare
og gjemt et lite egg.
Men
vi vet ikke hvor hun har gjemt det,
for hun har sikkert glemt det.

Let oppe
Let nede
og
se om du kan se det.

Let ute,
let inne,
og
se om du kan finne

– det lille påskeegget !!!»

Tradisjonen med å lete etter påskeegget er mer vanlig i Tyskland og i Usa enn det er her i Norge. Det til tross er mange barn på skattejakt rundt i de norke hjem på påskeaften. Og her er nok variasjonene over hvordan dette foregår mange. Jeg vet at noen lager skattekart.

Leken jeg er kjent med prøver jeg å få forklart her :

Eggene skal gjemmes.
Den som skal lete går ut av rommet, blir igjen inne etc
Den/de andre gjemmer egget.
Den ene kommer inn igjen og får beskjed om i hvilken høyde det er gjemt.
Dette blir markert som fugl, fisk eller krabbe

( tenk . Tampen brenner )

Fugl er høyt. fisk midt i mellom og krabbe er på gulvnivå.
De som leter vandrer rundt i rommet.
De som har gjemt gjenstanden sier at det blir varmere, varmere når man nærmer seg egget.
Beveger man seg fra egget, så sier man at det blir kaldere.
Den som leter blir fortløpende oppdatert på om det er varmt eller kaldt .

Dette pågår til egget er funnet.
Og dermed har denne personen fått sitt påskeegg.
Man leker helt til alle har funnet sine egg :)

Del gjerne om du kjenner noen som ville ha glede av leken :D

Petrine

 

Jeg blir glad om du følger meg på facebook eller på instagram

Dette innlegget har jeg også lagt ut tidligere, på min gamle blogg med samme navn. :)

 

 

 

 

 


 

Det nærmer seg påske med stormskritt og jeg legger ut gamle ord om igjen. Det er jo noe som er stabilt fra år til år, og eventyret om påskeharen er det for meg. Jeg har selv lært det, da jeg arbeidet i barnehage og jeg må ærlig innrømme at jeg ikke kan noe om opprinnelsen for eventyret .

Jeg håper på skikkelig vårfornemmelse i påsken. Da er det fritt frem for eggeejakt i hagen, og historien om påskeharen forteller jeg uansett hvor vi kommer til å gjemme eggene.

påskehare med egg

EVENTYRET OM PÅSKEHAREN 

En gang, for lenge siden bodde det en fugl som het Lepus langt inne i en skog.

Det var i grunn en lykkelig fugl, eller ikke helt.

For i den samme skogen bodde det en jeger.

Han het Origon.

Han var spesielt farlig for små fugler.

En dag da den lille fuglen lå å hvilte på reiret sitt,

så kom den farlige jegeren.

Han tråkket i stykker reiret

og knuste alle de små eggene.

Den lille fuglen Lepus var fra seg i sorg.

Han visste ikke hva han skulle gjøre.

 

Men,

i skogen bodde det også en vårgudinne.

Hun var snill mot alle små dyr.

Den lille fuglen bestemte seg for å gå til henne.

 

«Å, Kjære Vårgudinne«, sa den lille fuglen,

«den fryktlige jegeren har knust alle eggene mine. 

Jeg skulle ønske at jeg kunne være et annet dyr.

At jeg var rask og lur, slik at jeg kunne lure jegeren»

«Vil du bli et slikt dyr?» spurte Vårgudinnen.

» Ja, gjerne», svarte den lille fuglen.

 

Og vips var hun forvandlet til en hare.

 

«Å tusen takk», sa den lille fuglen, som nå var blitt en hare.

«Nå kan jeg hoppe foran jegeren og forvirre han når han skal på jakt.» 

 

Nå var den lille fuglen veldig lykkelig,

men den oppdaget at det var noe alvorlig galt.

Og den gikk igjen til Vårgudinnen.

 

» Du skjønner at jeg har et reir borte i skogen der, 

men det er ingen egg i det. 

Jeg savner velidig å lage egg» 

«Å er det ikke verre», svarte Vårgudinnen.

«Gå nå å legg deg på reiret ditt». 

Den lille haren hoppet til reiret sitt, og la seg på det.

«Nå kan du titte oppi», sa Vårgudinnen.

Og der lå det tre gule egg.

Ja” sa vårgudinnen. ”Det er min gave til deg. Fra nå av skal du få legge egg en gang hver vår”. Nærmere bestemt i påsken.Og siden den gang av har den lille haren bare blitt kalt for Påskeharen. Fant denne på nett, men med to linjer ekstra

Ja” sa vårgudinnen. ”Det er min gave til deg. Fra nå av skal du få legge egg en gang hver vår”. Nærmere bestemt i påsken.Og siden den gang av har den lille haren bare blitt kalt for Påskeharen.

Eventyret er en gjengivelse fra min gamle blogg med samme navn
I morgen kommer leken vi bruker når vi har eggejakt.

Kanskje du kjenner noen du vil dele eventyret med?

Petrine

Jeg blir superglad om du har lyst til å følge bloggens facebookside eller instagramkonto  

 

 

 

 


24 mars, 2017

ord, ord, ord…

Altså., det her er en av de innleggene som kan være personlig og som sikkert kan treffe flere enn meg hjemme.

Det er nok ikke bare jeg som har latt tanker og skravla gå når man møter noen med tilsvarende frustrasjon og opplevelse som deg selv? Jeg synes jo ikke det er greit, og jeg bruker tid på slik etter på. I håp om at jeg ikke kaster meg på en slik runde siden, –  selv om jeg faktisk er frustrert over situasjonen. For det er jo ingen løsning i skravlinga, det kan føre til at folk blir såra, rykter spredd og det er vel i bunn og grunn slik mobbing oppstår.  Det er nok ikke bare jeg som har det sånn. At man lar seg rive med, at man ikke kan se en situasjon fra flere sider, at vi glemmer de andre sin versjon og at man kan gjøre ting vondt verre.

Jeg har mange ganger vært lei meg, nettopp fordi jeg har blitt definert av andre enn de som kjenner meg godt og som ikke vet noe om situasjonen. Jeg vet hvor håpløst det er å ikke få lagt frem sin egen sak og få lagt ballen død. Det er super vondt og super vanskelig. Allikevel….

Nå er jeg våken.
Det er natt, – jeg burde sovet.
DU sover kanskje?

Helt uvitende om at jeg ble hektet med i min egen frustrasjon
og snakket om personer og situasjoner ,
– på et sted hvor det ikke burde komme?

 

Petrine :/


Petrus digger å være i farta. Han har stort sett et eller flere prosjekter på gang. Det er alt fra å følge et frø til plante til fotografering, tegning, baking, snekring og fysisk aktivitet. Pluss, pluss. Han drives av dette helt alene. Vi trenger ikke å belønne han for at han skal være i aktivitet på hjemmebane, – og om det er lenge siden sist han var på isen, så har han lyst til å komme seg på skøytene. Han har en indre motivasjon til å være i farta. Han gjør nemlig aktiviteten på grunn av sin egen interesse for den, – og det å holde på er en belønning i seg selv.

Petrus har mye av denne driven, – og det er jeg glad for. Samtidig som jeg ser at vi på et tidspunkt sikkert kommer til å stoppe denne, ved å sette grenser for hva han får holde på med. Vår lille pode vil nemlig bli god i alle typer ballspill, i ishockey, i å lage ting med hendene og vil ta ansvaret for å lage mat her hjemme. Så nå er hver fredag hans middag-lage-dag. Heldige oss, som har en gutt som har evnen til å planlegge, som har tusen og tredve ønsker/planer og som fritar oss for «middags – ansvar» hver uke.

Men, vi kommer nok til å hindre han i å holde på.

Som allerede nevnt så er Petrus en gutt som kan kaste seg på alle bølger, gode eller dårlige, – helt uavhengig av foreldrenes ønske om at han skal ha noen dager helt uten opplegg. Vi har nemlig en tro på at det å kjede seg, ha egentid, ha tid til lek eller å slappe av er godt for alle. Vi tror at kroppen trenger hvile for å restitueres og for å prestere. Videre håper vi at vi skal ivareta evnen til å ha egendriv og personlig så lurer jeg på om det å ha en stram timeplan både på skole og fritid vil drepe motivasjonen, styrke fokuset på prestasjon og gi alt for liten tid til å danne sin egen identitet og få liten tid til å bli kjent med seg selv.

Et realistisk selvbilde er etter min mening ikke bare knyttet til skole- og idrettsprestasjoner, men det handler også om å vite hva man liker, hva man kan koble av med og ha kompetanse på seg selv i ulike situasjoner. Jeg har tenkt at i en travel hverdag med skole og fritidsaktiviter så kan det bli så mye fokus på hva man skal og hva man presterer, så mye at vi kanskje glemmer hvem barnet er. Og i en verden hvor de psykiske lidelsene blant unge er økende så har jeg fundert på om dette kan være en liten, men medvirkende årsak til det hele.

Livet handler om balanse, – om aktivitet og hvile, om prestasjon og lek, om å være fri og ha struktur etc. På en eller annen måte så ønsker jeg at vi klarer å la han forsatt ha evnen til å vite hva han vil, hva han ønsker og kunne motivere seg selv til å ta valg og være i aktivitet, samtidig som vi setter rammer som gir tid til å leve litt på tvers av en timeplan også. Dessuten så har jeg et mål om alt som er på fritiden skal være basert på egne ønsker og egen lyst, – fordi skole, lekser og det å være en del av en familie gir rammer i seg selv. (Og, jeg sier ikke nå at det er lov å starte på nye aktiviteter hver uke, bare så det er sagt.)

Selvfølgelig så drives Petrus av ytre motivasjon også. Før siste seriekamper i hockeyen så var vissheten om at det vill bli premieutdeling som gjorde at han ville hjem fra fjellet for å spille kamp. Det har seg nemlig slik at for en gutt på seks år så er det gull alt som glimrer og selvfølgelig kan drømmen om en medalje eller en pokal være grunnen til at man stiller opp i det hele tatt. Nå er det ikke slik for gutten vår, men han er glad for det lille ekstra etterpå. Og denne gangen ble det to medaljer, – en av «gull» og en i sjokolade, – hvilken glede! Og, personlig tror jeg at den av sjokolade var den beste, – i alle fall i smak.

Så her sitter mammaen til en gutt som er full av egendriv. Den driven og kreativiteten jeg er redd for å stoppe, men som jeg samtidig kommer på tvers av troen på og formeningen om at helt fri til lek, venner, kjedsomhet og aktivitet er superviktig. Paradoksalt nok, viktig fordi egen driv og indre motivasjon skal opprettholdes!

Jeg håper en genial løsning for opprettholde balansen kommer, – dersom problemstillingen blir virkelighet.
Enn så lenge er det tid til lek og egenaktivitet.

Petrine :D


Statuer i Vigelandsanlegget Frognerparken Petrus og petrine

Hei, – og god dag!

Jeg pleier å stikke innom Anne Brith sin blogg i ny og ne. De siste ukene så har hun løftet temaer som vi kan komme bort i som foreldre.  Hun har skrevet bra om barn og barnefordeling, synes jeg. Hun har firet på egne behov for at dagene skal bli greiest for minstemann. Det var ikke dette temaet som var linken til mitt innlegg i dag, men diskusjonen hvor hun forteller at hun belønner barnet sitt med en fastsatt kronesum for den øverste karakteren. Mange mener det er riktig og andre mener det er feil, – og her har jeg ikke tenkt til å lage en konklusjon. Barn er forskjellige og foreldre er forskjellige.

Stentårn i Hellas

Allikevel har vi noe felles og det er at vi trenger å bli sett av de rundt oss, – og gjene få en tilbakemelding som viser at vi har gjort noe bra. Det er hvordan tilbakemeldingene kommer som er ulikt, – og kanskje det skal være det?

Det jeg vet er at alle trenger en tilbakemelding på hva de gjør. Uansett. Oftest får de det i samvær med andre barn og voksne, ved at man får en reaksjon i form av ord, blikk eller annet kroppsspråk. Det er jo slik vi lærer og slik vi sosialiseres. Det vil si at vi lærer hva som er akseptert og riktig i det miljøet man befinner seg. Så at vi trenger tilbakemelding er riktig. Vi er avhengig av det. Og konkrete tilbakemeldinger er gode veiledere som er med på på å bygge selvtillitt og selvbilde i tillegg til å øke kompetanse.

Sten på sten

Det neste som debateres er om tid med foreldre skal være belønning, og her kommer det nok an på øyet som ser. Er man av flere i en stor søskenflokk så kan jo det å få opplevelser med en av foreldrene være premien, – samtidig som vi som foreldre skal være tilgjengelig for barna sine. Det er vår oppgave og plikt.

I oppveksten så opplevde jeg at foreldrene mine i det store og hele var tilgjengelige, men jeg husker enda at jeg gledet meg ekstra de dagene vi skulle gjøre noe som ikke var dagligdags. –  ta en togtur, en busstur, dra til byen fordi det var ekstra fri eller at jeg hadde «pappadag». Det var dager mamma holdt på med noe annet, og vi andre stelte hjemme. Det var stas det og. Så jeg tenker at selv om vi, som Anne Britt understreker, skal være tilstede for barna våre, så kan man lage litt ekstra fest av noe av tiden. SÅ hvordan man skal belønnes, er opp til hver enkelt.

Steinvarde på steinstrand i Hellas

Vi er skikkelig dårlig på materielle eller økonomiske belønninger her hjemme. Jeg har aldri kjøpt en gave fordi Petrus har vært flink hos tannlegen,  hos legen eller andre ting som det forventes at vi må gjøre. Jeg har forsøkt å tenke gjennom livet hans, og han har til dags dato ikke fått penger eller ting for noe han har utført eller gjort, men nå er jeg i tenkeboksen. Skal jeg lage et system.

Steiner

Vi har en problemstilling vi gjerne skulle funnet en løsning på. Jeg tenker at det å bryte et mønster er alfa omega. I tillegg så ønsker Petrus seg en klokke som man kan ringe til og skrive meldinger på. Her er det to ting som kommer i konflikt med undertegnede, for jeg har jo som sagt ikke brukt materielle eller økonomiske belønninger på pjokken min. Ikke at jeg har brukt et belønningssystem tidligere heller.  Dessuten er mot at små barn skal ha noe som ligner på en telefon. Men, mønsteret bør brytes. Så nå biter jeg meg selv i halen og vurderer et belønningssystem som innbefatter det vi ønsker en annen tilnærming til, klistremerker og en Gps klokke, –  som man kan ringe til!

Tror jeg, for det sitter langt inne. Personlig så føler jeg at jeg kjøper ungen min, jeg vil jo at motivasjonen skal komme innenfra!! Jeg vil at han skal gjøre det han må, uten at det kommer en premie i den andre enden i form av materiell ting.

Sten på sten på stranden i helas

MEN:

Jeg vet at han likte å få en stjerne i en gjev farge på hjelmen sin på en trening fordi innsatsen var høy.

Motivasjonen er gjenglemt på lekeplassen, fotballbanen, i ishallen eller ved de bøkene han velger og matematikkstykkene han lager selv! Så han trenger en ytre motivasjonskilde.

Vi vil ha den glade og syngende gutten vi pleier å ha her! Hele tiden !, – også når vi føler at gutten og vi kommer til kort.
Hva hadde du gjort?
Hadde du laget et belønningssystem?

og har du en Gps klokke for barn å foreslå, eventuelt?

Jeg er så i tvil….

Petrine

(Og om jeg skal lage et belønningssystem med materiell premie så er jeg litt mer bekvem med å belønne innsatsen og ikke resultatet. Målet er jo å trene opp rutiner, – og mest av alt, bryte et dårlig mønsster. )


Page 1 of 812345...Last »