tema


07 november, 2017

Tårene som presset på

 

Åh, jeg kjenner tårene presse på.

Jeg er i butikken for å kjøpe tyttebærsyltetøy.
Minstemann har bestilt det til dagens middag.
For å komme til kassa må jeg forbi bladdisken,
– og der slår det imot meg:

«Kom i superform i løpet av fire uker».

Jeg kjenner tårene presse på.
Det er ikke tid og sted for hulking,
– men akkurat nå føler jeg at en tur i butikken er like krevende som et maratonløp.

Jeg leter ikke etter superformen,
– jeg ønsker å stå gjennom hele hverdagen
uten å måtte sove
etter hver aktivitet jeg har gjennomført…

#utbrent

p

Dette er også et innlegg i under temaet #utbrent. Jeg er sakte på vei tilbake til arbeid og hverdagsliv, – og mye av det jeg legger ut har jeg skrevet tidligere.

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre


Nå har jeg ikke fasitsvaret på hva barn synes er en god lek, men jeg vet at de mener at det er frivillig og noe de styrer selv. Men, jeg har noen tanker om hva god lek kan være, – og det har jeg listet opp her.

  • Det er når barn er i lek på eget initiavitet
  • Det er når barn er sammen i leken over tid og at de er opptatt av hva de holder på med.
  • Det er når barna skifter roller og er enige om hva leken skal inneholde og hvor veien videre er
  • Det er når de er i leken med hele seg, latter, alvor, glede, bevegelse, forandring og innlevele.
  • Det er når vi ser at leken er en verdi i seg selv.
  • Det er når de møter de andre med respekt
  • Det er når de stopper opp og utveksler kompetanse for så å fortsette videre.
  • Det er når de bruker fantasi og kreativitet
  • Det er når mange er sammen og når de møter hverandre med respekt, tar i mot hverandres innspill, enes om forslag, er skapende og har det gøy
  • Det er når de har det lystbetont
  • Det er når de glemmer tid og sted
  • Det er når de later som og gjør ting «på likksom»

Birgitta Knutsdotter Olofson sier at «kjennetegn på god lek er når barn viser enighet, gjensidighet og alermering»

Det var dagens lille bilde på hva en god lek kan være.

Petrine

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre


I dag har jeg lett i arkivet til den gamle bloggen. Det har temaet værstinger, og jeg kom på det da jeg leste følgende overskrift i avisa: Han vil samle verstingene i en klasse. Reportasjen handler om at det er bekymringsfult at vold og utagerende atferd er økende og har et forslag er å opprette en egen klasser for de som lager bråk. Nå er det ikke slik at jeg skal debattere dette, men jeg kom på at jeg har skrevet et innlegg om dette tidligere. Og det har jeg tenkt til å dele på nytt i dag:

Jeg hadde en gang en tanke om at jeg hver torsdag skulle komme med et tema, en problemstilling eller noe som er rettet mot barn eller foreldrerollen, som et torsdagstema. Jeg forsøker igjen, – og dagens tema er knyttet til at jeg møter på atferd som kan være vanskelig å forstå eller å hanskes med.

Gjennom mange års arbeid med barn og unge så har jeg erfart at det finnes mange som strever med å få til eller som blir utelukket fra samspill med de andre. Det vil si at barnet kan streve med ferdigheter som trengs for å bli sosialt deltakende i samhandlingen eller at de møter på andre som strever med det samme. Det vil si at de møter på mobbere eller andre som eksluderer dem. Jeg tror nemlig at det i tillegg til arv og personlighet også kan handle om tilfeldigheter om et barn får bli med eller ikke.

Sørgelig nok!

Reaksjonen til de som ikke får bli med er ikke ensartet. Noen blir stille, innesluttede og får vondter, andre finner seg andre å være sammen med og noen blir utaggerdende. Den sistnevnte gruppen er den som kan få tilnavnet «Værstingene!».

Stigmatisert og plassert!

Da jeg var barn så hatet jeg at noen andre fortalte meg hvordan jeg var, – jeg liker det ikke i dag heller.

Det er lettere å forholde seg til tilbakemldinger som beskriver egenskaper og hendelser enn å bli definert av en som ikke sitter inne i mine følelser og tanker. Og med det som utgangspunkt for tanekrekken så kan jeg bare stille meg undrende til hvordan det er å møte verden for denne «VÆRSTINGEN!».

Dere vet det barnet som slår, ødelegger lek, banner, sparker og som er tydelig i miljøet det omgås. En tydelighet som understreker og forsterker vanskene det har med de sosiale spillereglene.

Når jeg kan bli usikker av at det blir stillhet i det jeg kommer inn i et rom om det er to som sender hverandre et blikk eller ved at jeg oppfatter latter som jeg ikke forstår utspringet til, så lurer jeg på hvordan det kan være for et lite menneske å møte voksne og barn som har definert hvem det er. Jeg tror nemlig det kommer til uttrykk i hvordan vi møter det, kroppen har sitt eget språk i tillegg til ordene vi sier. Plutselig kan det være vi som understreker eller underbygger handlingene til barnet. Det betyr ikke økt mestring eller selvbilde, dessverre.

Jeg lurer på hvordan det å være forelder til det barnet som tydelig preger miljøet med sitt nærvær, dog ikke alltid med handlinger som oppleves positivt av alle de andre i nærheten.

Jeg sier ikke her at jeg ikke bryr meg om barna som blir utsatt for støy, ufin atferd og ødelagt lek eller skoledag, men denne gangen så prøver jeg å tenke på de som kanskje aldri får en positiv tilbakemelding på barnet sitt eller på hvem de er.

Jeg blir glad når jeg ser at barnet mitt trives sammen med andre barn, når barnehagepersonalet eller andre kommer med morsomheter eller opplevelser de har hatt sammen vår lille pode, og jeg vet ikke hvordan jeg hadde taklet det om jeg fant han alene eller i en konflikt oftest når jeg hentet han.

Jeg kan bare tenke meg inn i smerten. Vi vil jo at barna våre skal ha det godt, ha venner og trives.

Med en utaggerende atferd så kan det være vanskelig å komme i mål.

Målsetningen med dette innlegget er ikke at vi skal putter fingrene i ørene og hendene foran øya med hensyn til «Værstingens» atferd, men jeg vil at vi som voksne skal tenker over hva vi formidler av ord, av handlng (Det kan være dette barnet som ikke blir bedt i bursdag) og hvordan vi møter egne barn som naturlig nok er oppgitt over at miljøet blir preget av forstyrrende atferd.

Jeg vil at dere tar bort merkelappen dere har på dette barnet som famler rundt i blinde og at dere hilser på det når dere møter det med et enkelt lite : «Hei!»

Gjør det samme med foreldrene også.

To små ting, som kan bety så mye …

Jeg snakket med en narkoman en gang. Han hadde vært i butikken og da han kom ut så var han jublende glad for at kassadama hadde smilt, sagt hei og ønsket han en god dag. Han var så glad at han gråt. Jeg tror ikke jenta i kassa var klar over hvilken glede hun spredte, men hun fikk i alle fall en ung mann til å føle seg som en del av, i stedet for å føle seg utstøtt av, hverdagslivet.

For en liten stund!

Jeg vet at det kan være vanskelig å hanskes med utaggerende atferd.

Jeg har mer enn en gang vært oppgitt og fortvilet over at jeg ikke til enhver tid har klart å ivareta alle barna i barnegruppen fordi jeg ikke kunne overse eller hjelpe det barnet som er utaggerende.

En gang i jobb så følte jeg at jeg hadde forsøkt alt og oppgitt sa jeg til barnet det gjaldt:

» Jeg vet ikke hvordan vi skal løse det her! Det er ikke så lurt å stikke av, å slå eller å rive ned hytta de andre har bygd, hvordan synes du vi skal løse det? »

«Gi meg klistremerker når jeg er grei» sa det lille barnet!

Det har jeg ledd mye av i ettertid, – og jeg kan fortelle at klistremerker nok ikke hjalp, men barnet hadde et viktig poeng. Det ville bli sett for det som var bra, og ikke bare når det lagde av kaos.

Det hører med til historien at jeg husker dette barnet som veldig morsomt og kreativt.

Også dette barnet var noe mer enn den mest synlige atferden,

som de fleste andre .

 

Petrine

 

 

 

LagreLagre

LagreLagreLagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre


Jeg er hos legen og jeg registrerer hva som blir sagt:
» Nå kan jeg ikke høre på hodet ditt mer, jeg må lytte til kroppen din! For deg! Den sier stopp! »

Jeg hadde sluttet å sove om natten,
jeg hadde vansker med å planlegge
og jeg hadde vansker med å finne ord.

Det har vært sånn en stund!
For det er lenge siden jeg hadde ord til å skrive gode innlegg,
siden jeg klarte å lese en bok
eller siden jeg har klart å konsentrere meg over tid.

Det som har vært mer dagligdags er smerter i kroppen, en total følelse av å være sliten og av å ha en hjerne som går på lavgir. Eller en hjerne som er totalt er på utsiden av hodet, på høygir.  Jeg har liten oversikt og kort lunte, – og jeg vet nok innerst inne at det er noe riv ruskende galt, men det har kommet gradvis. På den ene side har jeg hatt tanker om at jeg er alvorlig syk og på den annen side har jeg trodd at det skal gå over.  Jeg har møtt vanskene. med å fortsette fordi jeg har hatt en vilje og et ønske om å opprettholde det som er normalt.

Dessuten så føler jeg det skamfult å ikke klare å fylle hverdagene med det jeg selv ser på som vanlig.

Tilbake til legekontoret:

Jeg hører hva som blir sagt og kjenner tårene presser på.
Jeg forstår at det betyr at jeg skal sykemeldes og jeg vet legen har rett.
Hun sier at jeg skulle hørt på henne før

Fordi det livet jeg har levd de siste årene har satt spor.

Dype, – i kroppen min.

Den har skreket så høyt den kan, men jeg har vært døv.

Sykemelding er et faktum.

#utbrent

P

Del gjerne om du kjenner noen andre som ville ha godt å vite at det er flere i samme bås.

Dette er skrevet for et år siden,  men jeg har en temapreiode om utbrenthet nå . Hold deg gjerne oppdatert gjennom facebooksiden :D Jeg er dessverre ikke helt på bena enda, – og det er noe av årsaken til at bloggen ikke er så levende som jeg hadde ønsket .

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre


 

Plutselig en dag så sluttet kroppen og hodet mitt å være lagspillere.
Der hodet sa gå, svarte kroppen stopp.

Smertene som kroppen signaliserte,
klarte hodet å overhøre,

Tårene som ble sendt i rakettfart ut av øynene,
– valgte hendene å tørke bort.

Det var slik det var ;
Jeg travet videre til tross for at
jeg kjente ordene ble utydelige,
meningene ble svakere,
lydene for sterke,
hukommelsen utvasket
og sakte, men sikkert følte at jeg bare var.

Helt til en dag,
– til den dagen da kroppen sa stopp.

Kommunikasjonen den hadde bedrevet var nyttesløs, så derfor trakk den ut proppen og sendte alle kreftene ut med tidevannet. All energien gikk over i historien og kroppen segnet om på sofaen eller i senga, – og der ble den i flere måneder.
( og er der delvis enda)
Den lå der kraftløs, mens hodet hadde planer om å fortsette i samme tempo.

Men, det gikk ikke.

Manglende evne til å gjøre ting fjernet mestringsfølelsen, –  fikk meg til å føle med verdiløs.
De manglende kreftene ga meg også dårlig samvittighet ovenfor både jobb, familie og overfor meg selv.
Jeg hadde det trøblete med å innse at jeg ikke bare klarte å ta meg sammen!

Det var nemlig umulig å ta seg selv i nakken eller å gå den siste mila.
Det handlet ikke om vilje.
Jeg var makteløs.
Det gikk rett og slett ikke!

Jeg gikk tom for energi, – helt tom.!!

Kreftene forsvant ut med tidevannet. ! – og det er stadig lekkasje !

( så nå har dere fått en liten forklaring på hvorfor innleggene er sjeldnere, ordene tommere og meningene svakere. Jeg har dessverre blitt utladet )

Petrine

Dette er også en av de innleggene som  er for den tiden i fjor høst da jeg lå langflat på sofaen. Fremover så kommer det ulike innlegg om temaet Kraftløs #utbrent Følg gjerne facebooksiden til bloggen for å holde deg oppdatert

LagreLagre

LagreLagreLagreLagre

LagreLagre

LagreLagre


Jeg kjenner et barn.

( eller sannheten er et jeg  kjenner kjempe mange barn )

Et barn som ikke trives med den hverdagen det er pålagt å ha i følge norsk lov.

Skolen er et ork, vennene fra barnehagen er over alle hauger og det forteller at barna som er tilstede nå er annerledes. Det sier at disse har en mer fysisk måte å tilnærme seg hverandre på, språket er råere og verdiene er forskjellige fra det som er kjent og kjært.

Sånn kan verden oppleves for et barn som savner vennene sine
og som strever med å tilegne seg nye på adekvat vis.

Barnet blir observert, lekende sammen med alle barna!

De store
og de små,
– og selv sier det:

«Jeg har mange å leke med, men jeg har ikke en venn.»

Jeg sitter å grubler og finner ut at jeg heller vil ha noen gode venner enn en haug med bekjente. Ikke så ulikt dette barnet som ikke trives i hverdagen, hvor det er mange å leke med, men som ikke en spesiell venn som venter akkurat  på seg.

La oss ta vennskap og barns sorg over venner som forsvinner på alvor!

Petrine

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre


I dag så jeg en status på facebook og etter å ha tenkt gjennom den, så fant jeg ut at jeg ville legge den ut her i bloggen.

Stautsen lyder:

«Undrer meg litt over hvor » dugnadsånden» blant ungene våre har blitt av. Vi foreldre ordner/ selger alt ungene egentlig selv burde gidde å gå rundt på dørene og gjøre. Hvor finner vi eierskapet til å » ha gjort noe selv og ikke minst: dette har jeg klart selv». Men når Halloween kommer DA gidder de!»

Jeg synes statusen har noe for seg. Jeg er nemlig ikke sikker på at vi gjør barna våre så veldig mye godt ved å gjøre det meste for de. Selv om vi gjør det i beste mening.

Ja, jeg er en av de som kjører barnet mitt til trening, som er i nærheten under økten og som passer på at han har med seg riktig utstyr og alt det han trenger. Dessuten har jeg gått fra postkasse til postkasse, sendt mail, bakt kake og forsøkt å tigge for å samle inn penger i lagkassa. Jeg gjør det og jeg gjør det av glede. Jeg er nok ikke den eneste som gjør dette, men er det til det beste for barna våre?

Jeg tenker tilbake til min egen barndom.

Nå drev jeg ikke med noen aktiviteter da jeg var seks, syv år, så jeg har vel ikke noe reelt sammenligningsgrunnlag. Men, da jeg gikk i andre klasse så var det min oppgave å komme meg på balletten og ha med riktig utstyr. Jeg pakket sammen tingene mine, tok bussen til og fra og hadde helt oversikt over trening og beskjeder.
Da jeg gikk i musikken var det på samme vis. Jeg syklet til øvelser, – noterte ned datoer for konserter, for dåp av båter og for andre spilleoppdrag.
Da jeg løp orientering så tok jeg to busser frem og to busser tilbake for å trene. Det med klær og utstyr som matchet været og hva slags trening jeg skulle ha. Jeg var vant til at det skulle være sånn, jeg tok ansvar for det jeg skulle og det var min oppgave å være oppdatert. Mitt liv, mitt ansvar! Det ligger mye ansvarsfølelse og mestring i dette. I tillegg til at jeg fikk en god følelse av at foreldrene mine stolte på meg, viste meg respekt og støttet meg når jeg måtte ha hjelp. Men, jeg trengte ikke hjelp for å ta bussen, for å gå inn på treninger og øvelser eller for å være med vennene mine på disse ulike aktivitetene. Jeg hadde denne kompetansen inne, – og det var helt vanlig at unge kunne ta dette ansvaret.

Når  jeg sitter å rabler dette så faller en annen episode ned i hodet mitt:
Det var en dag ganske oppgitt over at barn og unge har liten oversikt over lekser, avtaler og andre ting. I ren frustrasjon så gulpet jeg dette ut over Petrinemannen. Han svarte at han faktisk hadde tenkt på dette og mente at blant annet ukeplaner gjorde at de ikke tar det samme ansvaret som før. Jeg kjente at haka falt og at tankene begynte å svirre;

«Hallo, hvordan kan et papirark i uka gjøre at de verken tar ansvar eller har oversikt?»

Jo, det hadde han tenkt nøye over det.
Han refererte til da vi var elever på barneskolen:
Han mener nemlig at da vi satt der med den avklipte kladdeboka, som vi fikk utdelt som leksebok, så måtte vi forholde oss til tidspunkt for prøver, for turer, for avtaler og ikke minst for lekser flere ganger:

1) Man må lytte og få med seg en beskjed. Man måtte finne ut av hva, når og hvor

2) Man måtte sette avtalen inn i boka på riktig sted og riktig tidspunkt. Man gjentar det man har fått beskjed om

3) Man må skrive ned beskjeden. Man gjentar enda en gang og det viser seg at det vi skriver husker vi bedre.

4) Man har ansvar for å få leksene gjort, vite hva det er og når det skal leveres helt selv.

Han mente at lekseboka skaffet oss oversikt og ga oss ansvar.

Det var ikke foreldrene som hadde oversikt over leksene våre, det var vi.
Vår oppgave å få gjort de og vår oppgave å møte lærer/skole om det ikke var gjort.
Vi hadde ansvar for egen læring, uten at det var uttalt av en regjering.
Vi hadde det fordi vi ble oppdratt til selvstendighet gjennom ansvarliggjøring. Litt etter litt.  De voksne mente vi fikk til, de hadde troa og forventningene. De ga oss muligheten, lot oss prøve, lot oss feile og lot oss lykkes ( og som vernet seg selv fra tidsklemma).

Vi lærte å holde avtaler, vi lærte at ting henger sammen og vi fikk eierskap til livet vårt.

Jeg tenker på det mannen sa og jeg tror han har et poeng.

For det er ikke bare ukeplanen vi tar ansvar for! Vi , som foreldre,  bruker facebook og Spond, messenger og Sms for å holde oversikten, for å få arbeidsoppgaver, for å få bursdagsinvitasjoner og for å holde treningstider. For barna!!
Vi bruker bilen og vaskemaskinen.
Vi er der, holder oversikten og lager orden i systemet for våre håpefulle. Jeg er til og med pliktig til å skrive under på at pjokken har gjort lekser. Så på den ene side så er det vi som foreldre som fratar barna ansvar og på den annen side så gjør systemene rundt oss det. I vår hjelpsomhet så har vi kanskje fjernet forventningen og troen på at barna kan? At de kan ta ansvar for eget liv ( selvfølgelig innen for noen rammer ) og at de kan skaffe seg den kompetansen som trengs.

Gjennom å hjelpe til så kanskje vi minsker de unges evne til problemløsning, til å tåle motgang, til å stå til ansvar for noe, som man kanskje må om man har glemt en fotballsko, ikke gjort en lekse eller glemmer en avtale. Kanskje de ikke får eierskap i sitt eget liv, ikke ser hva som kreves og ikke lærer seg de systemer som gjør at man tar ansvar og får oversikt. Og jeg kjører avgårde. Til og med jeg!, som gjennom lang skolegang og langt yrkesliv har lært at rutiner, systemer og oversikt kan gjøre dagen lettere for de som er utrygge, de som har angst og som synes overganger er vanskelig. Kanskje de unges psykiske vansker også henger sammen med at de gjennom snille foreldre mister muligheten til å bygge selvtillitt, få et godt selvbilde og troen på at det er mye man  kan??

For å skaffe seg selvtillit så må man ha muligheten til å prøve og feile. Man må oppleve hva man får til og hva man må trene mer på.  Denne informasjonen og selvinnsikten kan man ikke skaffe seg uten å handle. Det er gjennom å gjøre og eventuelt få konkrete tilbakemeldinger at man kan bli kjent med sine egne ferdigheter og kan bygge et bilde av hva man kan. Selvtillit er nemlig knyttet til ferdigheter, mens selvbilde er knyttet til hvem du er.

Norske forskere er nok enig i at vi ikke bygger selvtillitt når vi stiller opp tre hundre prosent for barna våre. : «Hvis barna ikke får lov til å prøve seg så blir de nesten handlingslammet», sies det, samtidig som det understrekes av at når «vi undervurderer våre barn så bygger vi ikke selvtillit. De som vokser opp med foreldre som overbesytter de og gjør det meste for de, hos de så ser man at de unge kan bli både deprimerte og utrygge».

Skal jeg gå helt tilbake til starten så handler vel dugnadsfølelsen også om at man kan stille opp for andre uten å få noe igjen. Ved å sette egne barn i høysetet så kanskje vi dyrker jeg – et mer enn vi-et og gjør at man i liten grad stiller opp for andre uten at man får noe igjen. Det sies også at man har det best nåe man har evnen til å dele med andre . Det er en annen greie, men du kan lese om det her 

Er du, som meg, som følger barnet ditt tett opp? tror du at vi gjør barna en bjørnetjenste?

Ha en fin kveld med eller uten curligkost

Petrine

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre


20 september, 2017

Å være i farta #Barnetogleken

og bena er fulle av spring

Ved siden av der vi bodde var det en lang gressdekket bakke.
Den var lang, den var grønn og den innbød til bevegelse
Den ba oss om å løpe full fart nedover,
eller enda bedre:
Den var en invitasjon til å rulle rundt,
rundt,
rundt
og rundt
til vi var på bunnen.

Når jeg ser på bildet jeg tok av Emil i sommer så tenker jeg på den lange bakken.
Også på at Astrid Lindgren var god til å fremme leken
og jeg synes de siste linjene i Idas sommervise passer godt
til temaet lek og til bildet.

«Og jag gjör roliga ställen
der barna kan springe omkring.
Då blir barna fulla med  sommar
og bena blir fulla av spring. »

Det er slik leken er: Full av fart, glede og bevegelse på morsomme steder

Har du sluttet å løpe nedover bakken helt fylt av glede?

(Her kan du høre Idas sommarvisa)

Petrine :D


Da jeg var liten så elsket jeg å leke i skrenter, i skogen og på plenen.

Vi laget små områder til ulik type lek,
– og små fjellhyller kunne være et hjem, plenen arena for ballspill og trærne bygde vi hytter i.
Vi vernet om leken og vi kunne leke den igjen, igjen og igjen.

Jeg tror ikke at leken er så annerledes i dag, – men der vi hadde time etter time på hjemmebane,
– så er barn i dag store deler av dagen på andre steder enn hjemme.

La oss verne om leken, – la barn ta naturen og nærmiljøet tilbake.

Petrine :D

#Barnetogleken

Vil du få små innputt om barn og lek, – og litt mer vi er opptatt av der og da så følg oss gjerne på facebook


11 september, 2017

Barnet og leken 1

Hei, folkens !
I dag har jeg bladd i gamle ukeblader, – og jeg har sett på utallige artikler rettet mot barn og barnefamilier. Mange av de er knyttet til mat, det å komme seg ut i naturen og ikke minst mot ferier. Nå setter jeg pris på gode turer, god mat og ikke minst på å komme bort på ferie. Og jeg kan med hånden på hjertet blitt motivert til barnevennlige alternativer gjennom ukeblader jeg har lest.

Men, det er et tema som jeg savner i bladene, i skolen og i samfunnet generelt. Det er barn og lek. I et samfunn hvor alt blir satt opp mot kunnskapsmål, hvor det meste av barnas tid er organisert i barnehage, sfo eller fritidsaktiviteter, så er jeg redd for at temaet lek blir organisert bort. Misforstå meg rett, for jeg vet at lek enda finnes i barnehagen, men også at målstyring mot fag er på full fart inn der også. Jeg mener at leken er verneverdig!

Nå er det heller ikke sånn at jeg ikke vil at barn skal lære, det er akkurat det jeg vil. Jeg vil at barn ska beholde nysgjerrigheten sin, de skal få forske på egenhånd og de skal få mulighet til å benytte den indre kraften som er i oss alle når vi er barn, – den som driver de fremover, den som fremmer latter og glede og ikke minst gir de kompetanse på ulike områder.

Jeg har bestemt meg for å sette lek på kartet, på min egen lille måte. Jeg vil forsøke å legge ut mange ulike innlegg om barn og lek. Mest i form av et bilde og en kort tekst, men også noen hvor jeg tar for meg lek og forsøker å fortelle hvorfor jeg vil ha leken tilbake til barndommen. Og da snakker jeg om den fri leken, den som oppstår spontant, er lystbetont og som barna kan styre selv.

Jeg håper du vil følge meg, hjelpe meg til å verne om og sette den viktige leken på kartet og mest av alt gi barna frihet til å ivareta sin viktigste form for læring. Det kan du gjøre ved en å sette en tommel opp, dele og delta på facebooksiden til bloggen.

Jeg takker for oppmerksomheten så langt, vi sees i morgen!

Petrine

LagreLagre


Page 1 of 912345...Last »