tema


 

Statuer i Vigelandsanlegget Frognerparken Petrus og petrine

jeg er en gammel mamma!

Jeg var jo veldig gammel da Petrus kom til verden, – og mange spør meg hvordan det var og er. Jeg har listet opp ti fine ting, som sikkert ikke er avhengig av alder, men likevel fine

  1. Jeg var ferdig utdannet og hadde jobb, det betyr stabil familieøkonomi, da Petrus ble født.
  2. Jeg har hatt tid til å være bare meg ,- fest, moro, utdannelser, dyrket fritidsinteressene mine, etc
  3. Jeg bekymrer meg ikke for hva andre sier og mener. Jeg var nok mer redd for det tidligere.
  4. Vi kunne velge å være hjemme med Petrus utover permisjonstiden. ( selv om halv barnehageplass og halv inntekt bare tilsier 7200 i kontantstøtte ) Vi har hatt mulighet til å arbeide redusert gjennom årene Petrus gikk i barnehagen. Noe både Petrinemannen og jeg har gjort. Han har tatt det ut i mere ferie, – og jeg arbeidet mindre hver uke.
  5. Jeg har rukket å reise mye, se mye av verden og få en god utdannelse gjennom det.
  6. Pjokken var etterlengtet, – han er bare best! Det var mange klossete uttalelser da jeg ønsket/savnet barn: Blant annet at man ikke kan savne noe man ikke har hatt,-  men vit det man kan sørge over brutte drømmer og over det man ikke har hatt
  7. Jeg har verdens største lykkepille i huset, selv om jeg hadde gitt opp håpet. Og det har jeg i mange år fremover.
  8. Jeg var veldig rastløs og mye på farta da jeg var yngre, nå har jeg ro til at Petrus skal få tid til å leke meg kamerater her hjemme.
  9. Jeg er innom det yngre miljøet gjennom møte med foreldre til andre barn
  10. Sist men absolutt ikke minst, Pjokken himself!! Jeg digger han :)

    Petrine :)

    Jeg har flyttet over et innlegg fra den gamle bloggen, som ble skrevet for noen år siden,- om samme team. Se her


eldre mamma Gravid Petrus og PEtrine

I prosessen med å flytte gamle innlegg over på bloggen, så kommer et personlig ett her.

 

Jeg var godt opp i årene da jeg ble gravid med velse Petrus.

Jeg har fått mange spørsmål om det å være så gammel og bli mamma for

første gang, så nå har jeg tenkt til å skrive noen innlegg relatert til det.

 

eldre mamma Gravid mage Petrus og PEtrine

Da jeg ble gravid med Petrus så hadde jeg havarete svangerskap

og mange års sorg og savn over manglende foreldrerolle i kofferten.

Paradoksalt har jeg hele mitt yrkesaktive liv arbeidet med barn og unge.

Jeg visste godt hvilken glede barn er og at foreldrerollen er et arbeidsforhold 24/7.

Jeg vil nødig innrømme det, men jeg kunne kjenne på en slags urettferdighetssans

når jeg sendte barn avgårde til familier som ikke virket med hensyn til omsorg.

Tross dette så trivdes jeg hver eneneste dag

sammen alle de flotte barna jeg ble kjent med

og jeg gråt over sorgen man ikke snakker om.

 

Sorgen over å være barnløs.

 

Jeg følte det som en samfunnsnorm som jeg ikke klarte å innfri.

Jeg ville ikke innse at mitt barndomsbilde over hvordan fremtiden skulle bli var knust.

Jeg fikk tilbakemeldinger om at man kan ikke savne noe man ikke har hatt.

Nei, jeg kunne ikke savne noen jeg ikke kjente,

men jeg hadde likevel en smerte rundt et stort ønske som ikke ble innfridd.

Det til tross så hadde jeg meningsfylte og glade dager som barnløs også.

Jeg tror at det finnes et indre behov om å føre familien videre.

Det var i alle fall min følelse.

 

Det å være gravid var en glede og en skummel reise.

Jeg hadde jo en smertelig erfaring på at det ikke er en selvfølge at man skal kunne bli forelder.

Jeg, som spesialpedagog, hadde en bevissthet i forhold til at eldre foreldre har

hyppigere mulighet for å få barn med kromosonfeil.

Det var en mulighet jeg ikke ønsket å benytte.

Jeg visste også at barn kan skades under fødsel

og jeg hadde en bevissthet i forhold hvor skjørt livet er.

 

 

Jeg var kjempe glad

og

jeg var livredd.

 

 

Ser jeg bort fra redselen,

som var mest tilstede i starten av svangerskapet.

så opplevde jeg at det var greit å være gravid.

Jeg la ikke mye på meg, jeg var jevn i humøret og jeg hadde det helt OK.

Jeg har til normalt litt høyt sukkernivå i blodet. I svangerskapet holdt jeg det i sjakk ved at jeg spiste sunt, og jeg klarte å holde meg unna kaker, sjokolade, frukt og annet som inneholder sukker.

Det synes jeg er mer vanskelig nå som jeg ikke har et lite barn i magen.

Det er en annen sak.

 

Den mest skremmede opplevelsen var da jeg i fjerde måned fikk blødninger.

Det som fløy rundt i magen min på vei til legen var større enn sommerfugler, mer som kråker.

Jeg var urolig, livredd og gråtkvalt.

 

Heldigvis viste det seg å handle om en lavtliggende morkake,

og ikke om en liten baby som skulle slutte reisen med oss.

Det kunne vi leve med.

Jeg fikk beskjed om å ta det rolig resten av svangerskapet,

noe som bekkenet tok ansvaret for. .

Det var nok bekknløsningen som var den største plagen.

Den har forøverig ikke gitt seg helt enda.Plutselig dukker låsningene opp

som en påminnelse omden tiden da viventet på

vår lillegutt.

 

En tid som jeg har gjemt varmt og godt i hjertet mitt

 

 

Jeg hadde nok et svangerskap helt likt mange andre mødres.

Jordmor uttalte en uke før fødsel at jeg hadde et svangerskap lettere enn mange unges.

Hun sa også at hun ikke så det som umulig for meg å bære frem flere barn.

Det stemmer overens med resultatet av duotesten jeg fikk.

Der var nemlig min fysiske alder langt under den bilologiske.

Den attesten har jeg tatt vare på :)

 

Det å gå gravid i 40 – årene var for meg en god erfaring,

men jeg vet at kvinnens alder som førstegangsmor blir debatert rundt om.

Vi gjør karriere og venter lengere med å etablere familie.

Hva som er ideel alder skal jeg ikke debatere her,

men jeg oppfordrer kvinner til å ikke vente for lenge…

 

Når er egentlig riktig alder?

 

Jeg kommer til å skrive et innelgg senere om fordeler og ulemper med å bli mamma sent i livet.

Det sett med mine øyne.

I det neste innlegget i denne «serien» vil jeg sin litt om Duo – test og tankene rundt det.

 

 

Petrine:)

 

 

 

 

 


13 oktober, 2016

Å snakke til og ikke med

 

hverdagen i gummistøvler

Noen ganger så opplever jeg meg selv som en dårlig forelder. Ordene : «Nei» og «ikke» er de som hyppigst komer ut av munnen min, – da i kommmandoform. Kommunikasjonen har i stressende situasjoner, ved tidspress, ved lite søvn og om jeg er redd, forandret seg fra å snakke med til å snakke til. Eller kanskje enda mer ærlig er å si kjefte på.

Du vet når du har gitt den samme beskjeden tre millioner ganger:

Når klokka løper og arbeidstiden nærmer seg og pjokken bare skal rydde på rommet. Det rommet som jeg har foreslått mer enn en gang at vi skal rydde sammen. Det rommet hvor jeg har satt frem en kasse slik at utkledningstøyet kan puttes opp i. Det rommet hvor jeg har kjøpt inn hyller og esker for at det skal være enkelt å legge ting tilbake på plass. Det rommet som absolutt trenger en opprydning, – men kanskje ikke før klokken syv på en arbeidsdag. På en arbeidsdag hvor tiden er i ferd med å løpe i fra oss.

Er det bare jeg som går i trass, – det etter å ha både forberedt på at aktiviteten må avsluttes, forsøkt å avslutte den en gang, to ganger og tre ganger. Når jeg for n – te gang føler at jeg ikke når frem og at jeg mislykkes så blir jeg grinete. Jeg kan da rett før jeg går avslutte med: Jeg ba deg om— jeg sa i fra om…, akkurat som om det hjelper når jeg allerede har tapt.

Dessverre så er det min egen reaksjon og mine egne følelser som får situasjonen til å smake gruff. Det til tross for at jeg vet at det lønner seg å snakke med og inngå avtaler på forhånd. Det vet jeg jo hjeper! Til tross for at jeg vet at min reaksjon er med på å påvirke løsningen så er jeg ikke alltid bevisst denne kompetansen. Det er jo jeg som i form av å være voksen som er den sterkeste, det er jeg som har makt og som på en måte er og skal være sjefen. I alle fall er det jeg som er størst, har levd lengt og har mest makt.

Selv om jeg vet dette, så finnes det tider som gjør at det glipper. Hyppigheten er størst når jeg er sliten, når klokka presser avtaler nærmere og værst er jeg når jeg er redd. Det er da jeg glemmer at jeg gjør lurest i å snakke med, vise den andre respekt, fordele ansvar, inngå avtaler og helst finne en løsning sammen. Jeg glemmer det totalt, – og hører meg selv snakke til!

Ordene består bare av tre bokstaver, men det er en vesentlig forskjell på bruken av ordet med eller til. I alle fall i denne situasjonen.

Er jeg alene om å havne i denne grøfta?

Petrine :/


høstblader Petrus og petrine

I dag er verdensdagen for psykisk helse.

På ungdomsskolen så hadde min venninne ei venninne.
Det var hun pene dere vet:
Hun som alltid hadde smilet på!
Det mørke, lange tykke håret var alltid velstelt og ansiktstrekkene var perfekte.

Begge var hyggelige å være sammen med, – og fra utsiden virket alt perfekt.
Dessverre så var det perfekte bare et illustrasjon, for det skulle vise seg at min venninnes venninne valgte å ta avskjed med livet.  Det var for trøblete!

Jeg var i tenårene.
Jeg mente at det å velge å avslutte livet var en av de mest egoistiske og stygge ting du kunne gjøre.
Det var så vanskelig å forstå for ei som gikk på ungdomsskolen, for ei som var klar for livet, for ei som hadde allsidige dager og som var aktiv med ulike aktiviteter at andre ikke hadde den samme gleden og den samme helsen som en selv. Jeg hadde ikke innsikt i at noen faktisk kunne slite med å glede seg over dagene, at andre kunne være redd for dagligdagse ting og i psykisk helse forøvrig.

Jeg hadde disse tankene helt til det var et minneord til den vakre jenta i avisa. Der sto det mange flotte ord om jenta, det sto litt om hva hun slet med og det var avsluttet med et dikt av Andre Bjerke. Da jeg hadde lest minneordet så leste jeg det igjen og igjen. Den som hadde skrevet viste så veldig respekt for livet som hadde vært og for valget som var tatt. Jeg grublet over ordene, snakket med mamma om dem og lærte mye om at psyken kan være kronglete. Jeg har møtt lignende valg med respekt siden da. Selv om det har vært vondt.

Jeg avslutter derfor innlegget med diktet, som fikk meg til å snu tankene om det å ta sitt eget liv. Jeg startet med å mene at det var dårlig gjort for de som var igjen, til å se at valget har en årsak og at det må møtes med respekt.

Med sorg og respekt.

For det gjør vondt å miste, – både for de som mistet håpet, for de som mister livsgnisten og for de som er igjen.

Lønneblad i høstfarger Petrus ogpetrine

Det er verdensdagen for psykisk helse i dag, – og jeg markerer den ved å gi dere diktet som i mange år har vært viktig for meg:

Menneskerettserklæringen §1

  • Deg er det skjenket en rett til å bli
  • død eller levende, trell eller fri.
  • Velg å bli narr eller velg å bli vis,
  • fugl eller giftslange, ild eller is!
  • Gjør du deg selv til en gjenstand for salg?
  • Ingen skal nekte deg retten til valg.
  • Velger du det som er skjendig og slett,
  • er det din helligste menneskerett.
  • Velg, om du vil, å fornedre deg selv.
  • Velg din fordervelse. Velg å bli trell!
  • Hva er din ånd? Er den sverd eller fjær?
  • Vit at ditt valg har besvart hvem du er.
  • DU er ansvarlig for den du er blitt.
  • DU har vært velgeren. Valget var fritt!
  • André Bjerke.

Har du mulighet så gi en klem, ta en telefon eller gjør noe godt for en annen. Kanskje en av de du ser så sjelden.

Petrine :)


Petrinehunden har bursdag Bichon Havanaise Foto: Petrus og petrine

Du bør ikke skue hunden på hårene.

I mange år så hadde jeg en god følgesvenn, som var med på det meste i livet mitt. Den var i Danmark og på fjellet, på venninnetur og på turer hvor jeg trengte å være alene og den inneholdt det meste av livet mitt. Plutselig så var vennen min inne til sjekk og fikk dødsdommen. Det ville koste meg masse penger om jeg skulle opprettholde vennskapet. Det var i alle fall det jeg fikk fortalt.

Jeg snakker om den blå bilen min!!
Etter mange års følge så fikk jeg beskjed om reperasjonen ville koste mer enn bilens verdi. Det var bare en ting å gjøre, tenkte jeg

Jeg måtte bytte ut mitt kjære fremkomstmiddel med et nytt kjøretøy. Et uten personlighet og felles historie. Dessverre,

Men, det var faktisk ikke bilen som innlegget skulle handle om, – for på vei til en løpetur stakk jeg innom en liten bankfilial. Det er lenge siden, forstår dere, for det var før den digitale bankhverdagen. Jeg kom inn i det lille rommet, – ikledd jobbesko, løpetøy og et smil. Jeg skulle jo bare ha et midlertidig lån, fordi jeg nettopp hadde solgt et hus og skulle løse ut lånet i det jeg skulle inn i en ny bolig .

Samtidig som meg så kom en annen dame inn i lokalet. Hun hadde dressjakke, høye heler og et trangt skjørt.

Jeg hilste på damen bak skranken, fortalte mitt ærend og ble overrasket over at damen avslo henvendelsen i det jeg hadde fremlagt den. Det helt uten å gå inn på min konto. Hun henvndte seg deretter til damen i den fine innpakningen. Jeg ble stående mens de høye helene sto stille og damene kom til en løsning. Jeg hadde bestemt meg for å trosse at pengene mine sto å en konto med få uttak i året, – og jeg ventet til det var min tur igjen. Da jeg kom frem til damen så ba jeg henne om å flytte pengene mine til en annen bank, – hvorpå damen da, helt uten takt og tone utbrøt: «Har du så mange penger??»

Jeg flyttet pengene, kjøpte meg bolig og fikk hjelp av en kamerat til å redde livet til følgesvennen min i noen år til.
Det er et av mine innspill til at barn får seg til å si at «Bare fattige mennesker handler på Cubus,»

Faktisk så sier ikke innpakningen vår noe om hvilken kapital vi har i kroner og øre. For min del så er jeg opptatt av at det skal bli mindre kjøp og kast, at vi bør ivareta miljøet og at jeg vil at gutten min skal lære at hvilken verdi man har som menneske handler om hvordan man er mot hverandre. Vi har et klesskap med masse arveklær, – og jeg vet at Petrus ikke har en fattigslig barndom. Han har opplevelser i bøtter og spann, han har mange å leke med og han har klær som passer både årstid og aktiviet. Dessuten så synes han det er stas å bruke klær som han har fått av en han ser opp til.

Har du tenkt på at i det du står for at menneskers verdi måles i hvor klær er kjøpt så er du med på å fremme mobbing og er med på å  sette matrielle verdier høyere enn mellommennekelige: Burde ikke du gå i deg selv? Og nå sier jeg ikke at du ikke kan kjøpe dyre klær til barna dine, men det er holdningen du viderefører som ikke er god. For at de opprinnelig fra barn, det har jeg vansker for å tro.

By the way, man vet ikke om klærne med riktig merke – og prislapp er betalt kontant. Det finnes mange på vei i luksusfellen der ute…

Petrine :)

Noen ganger så tenker jeg at jeg ikke skal bry meg og ikke skrive innlegg som handler om økonomi, for jeg tror at når vi tar det opp så kan det oppleves vondt for de som føler at de ikke strekker til, men samtidig så mener jeg at vi som voksne må prøve å fremme gode holdninger.

Det er ikke føsrte gang dette temaet er i media, – jeg skrev et innlegg i 2013 : Les det gjerne her 


I dag har jeg hentet et gammelt innlegg på den gamle bloggandressen: Klær til innpakning eller påkledning? Det ligger her og kommer ut på nytt fordi jeg leser på KK.no at debatten fortsatt er levende. Der kan du lese om jeg mamma som overhørte en kommentar mellom barn: Bare fattige mennesker handler klær på Cubus. Resten av innlegget er skrevet av meg i 2013.

Her kommer Petrus i en arvet dress, en hjemmestrikket lue og nykjøpte støvler og votter. Petrus og petrine

Her kommer Petrus i en arvet dress, en hjemmestrikket lue og nykjøpte støvler og votter. God nok på jakt etter erfaringer

Jeg var ute å kjørte da Ukeslutt var på P1 i går.

Der var blant annet Susanne Kaluza for å diskuterte barns klesvaner, eller rettere sagt foreldrenes valg i forhold til påkledning av barn. Debatten tar utgangspunkt i at barn går rundt med luer som koster 1400 kroner og jakker som passserer fire tusenlapper i pris. Det handler om barn i barnehage og småskolen.

 

Kaluza mente, som meg,  at man har et ansvar for å la barna få tilbakemeldinger på hvem du er i stedet for hva du har, at det var sunt å arve og at man har det like godt i klær som ikke har et merke. Logoen som får prisen til å stige til himmels, – uavhengig av kvalitet. Diskusjonspartneren hennes var av den mening at man må være fri til å kjøpe hva man vil til barna og at det må sidestilles med ferier og alt annet som er forskjellige her i landet. Jeg er enig i at man må lære seg at verden er ulik ut fra hvor og når du vokser opp, men jeg er mer opptatt av hva som er motivet bak handlingen av dyre klær til små barn. Det handler også om hvordan foreldre formidler betydningen av klærne til sine håpefulle små. Her i huset har barna et avslappet forhold til klær, og minsten velger helst etter motiv og farge. Jeg liker ikke gensere med store print på, men de morgenene Petrus finner de i skapet så er det de som skal på.(«Kule gensre med Lynet McQueen», sitat Petrus.)  Han har nemlig slike favoritter uavhengig av min smak:  Jeg tror ikke gutta her i huset er så ulik mange andre barn, de velger ut fra hva de liker i form, farge og etter hvor bekvemt plagget er på. Det uavhenging av om det er et merkeplagg eller et som er fra en av de store kjedebutikkene.

 

Så tilbake til utgangspunktet om at det er foreldrene som velger disse merkeklærne til barna. Hva er det som gjør at klær med en høy prislapp og et spesielt merke blir dratt ut av butikkene og hjem til små barns klesskap. Jeg leste på Vg – nett i dag at det var en familie som følte seg presset til å kjøpe merkeklær til barnet. De viser til at når de møter andre foreldre så måler de hverandre ut fra hvordan barna var kledt. Det ble også begrunnet med at de ønsket det beste for barna sine og at det var noe av motivet. Med det som motiv så blir dette det rene vanvidd. Jeg er pedagog. Jeg vet at trygge voksne er gode for barna. Det å være trygg handler også om å tro på sine egne valg og stå for dem. Herunder også hvor mye penger du bruker på påkledning. Jeg vet også at barna påkledning er avgjørende for hvordan barna har det i løpet av dagen. I den sammenhegn er funksjon viktigere enn fashion. Min erfaring er at pyntedukker ofte beveger seg mindre, står mer stille og er mer oppatt av innpakkingen sin enn de som er på fullfart fremover med lapper på klærne, med klær som fremmer bevegelse og med klær holder de varme. Nå er det nok ikke klærne i seg selv som får barn til å stå stille, men foreldres masing om å holde seg pene, om å tenke på at de har på seg dyre klær og om de voksnes frustrasjon om noe går i stykker.

Jeg erfart flere ganger at klær skaper folk,

også de passive og frosne.

 

Det jeg heldigvis ikke har erfaring med er at barn ekskluderer andre barn fordi de ikke har de riktige klærne på seg. Jeg vet at fenomenet finnnes og at det finnes også i byen min.  På et foreldremøte i høst så var det en forelder som fortalte om at hun hadde byttet barnehage til barnet sitt fordi det ble eksludert av de andre på grunn uriktig kleskode. Om vi som foreldre skal gi barna våre det beste så tenker jeg at vi må begynne i en annen ende enn i klesskapet. Våre holdninger rekruteres av de som kommer etter oss. Det vil si våre barn, – og dermed så må vi også huske på at fiksering om et perfekt ytre, måling av andre ut fra innpakning og hvordan vi styrer pengene våre er noe barna våre kan arve.

Og vi vil ha trygge og sosiale barn,

som kan omgåes andre,

vil vi ikke?

 

Uavhengig av hva de andre har på seg!

Eller?

 

I forkant av dette innlegget så fant jeg frem til begrepet «Cubusbarna»: Det er de barna som er representert i barnehage og skole med klær som er handlet fra en av alle kjedebutikkene som finnes. I vår by er det derimot vanskelig å finne noe annet til minstemann fordi det er det eneste alternativet. Litt forundret så lurer jeg på hvor dette begrepet kommer fra? Ikke at jeg tror det kommer fra barna, for som  tidligere nevnt, så tror jeg de er likeglad med merket om de ikke har blitt øst ørene fulle av hva som er det ENESTE riktige å ha på seg.

Så jeg SKRIKER TIL

DERE FORELDRE SOM DEFINERER ANDRE MINDREVERDIGE

PÅ GRUNN AV HVORDAN BARNA ER KLEDD:

SKJERP DERE!

Dere lager holdninger som handler om eksludering og fokus på andre verdier enn meneskeverd!

 

Det her blir et kritisk innlegg, og med det mener jeg ikke å si at barn ikke kan gå i dyre klær, jeg sier ikke at vi bare arver her i huset, jeg sier ikke at foreldrene kan ta sine egne valg med hensyn til hva de bruker pengene på. Jeg sier at du som voksen har et ansvar for hva man formidler i forhold til holdninger og verdier. Jeg ber om at dere tenker etter:  Hva er motivet forå kjøpe den dyreste buksa eller den dyreste lua? Om motivet er at «alle de andre har», » at venninners press får deg til å handle» eller at det handler om at det er viktig at det er akkurat det merket,

fremfor at det er det plagget du liker og barnet har det best i ,

så styr unna.

 

Nå kan det virke som jeg ikke er opptatt av klær,

men det er ikke sant.

Jeg liker at barna er godt kledd for lek sånn i hverdagen:

Jeg er opptatt av at klærne skal puste,

de skal holde fuktighet ute,

de skal holde barnet riktig tempereret

og de skal være gode å bevege seg i.

 

Jeg liker også å ta på gutten min litt penere klær når anledningen byr seg. Det er hyggelig!

Jeg følger folk som er flinke til å kle barna sine på instagram og jeg leser blant annet Charlotte Pettersen sin blogg.   Hun har forøvrig gitt ut en stor bok med strikkeoppskrifter, og om du har tid og lyst så kan du lage varme og fine plagg helt uten merker!

Det liker jeg!

 

Når det gjelder klær så tar vi egne valg når vi skal handle.

Vi har vår grense for hvor mye vi skal bruke på klær og sko. Både Petrus og vi er lykkelig for det han arver. Han arver jo av en han ser opptil. Barn ser jo ofte opp til eldre barn, og det blir jo stas å få klær av en som har en STOR stjerne. Vi som foreldre er glad for at miljøet og lommebokens innhold spares, – og at gode holdninger videreformidles. Vi forteller ikke barna prislappen på det de har på seg, det de har av sportsutstyr eller det de har av leker og annet utstyr. Ikke prislappen på det andre har heller! Det spiller absolutt ingen rolle. Det viktigste for oss er at barna har noen å leke med, at de er i lek og beveglese og at de er likanes med folk rundt seg. Det står vi for, og det  prøver vi å formidle gjennom å fremme andres egenskaper

og vise glede ved å møte barnas venner. Uansett hva de er kledd i!

Der har du oss, med eller uten merkelapp!

 

 


Hun hadde brystkreft. Foto:PEtrus og Petrine

I dag har jeg lånt bort tastaturet mitt, – og det er Nina, ei venninne, som er gjesteskribent . Les, skjekk brystene, støtt rosa sløyfe aksjonen og ikke minst LEV LIVET!!!

«PLUTSELIG HADDE JEG BRYSTKREFT

I oktober hvert eneste år dukker Rosa sløyfe aksjonen frem i media, i ulike butikker og bedrifter i Norge, i regi av Foreningen for brystkreftopererte (FFB) og Kreftforeningen. Denne aksjonen er forøvrig internasjonal og målet er å vise solidaritet med de som rammes av brystkreft, fremme kunnskap og samle inn penger til videre forskning og andre brystkreftrelaterte prosjekter.

Over 3 000 kvinner får brystkreft hvert eneste år, bare i Norge. Det vil si at 1 av 12 kvinner vil få brystkreft i løpet av livet, samt noen få menn.

I oktober i fjor var jeg på venninnetur til Budapest, hvor vi koste oss gjennom en hel uke med deilig mat, utflukter, massasje, bad og shopping. Da jeg kom hjem og sto i dusjen morgenen etter, oppdaget jeg en dyptliggende kul i armhulen.

Jeg rakk aldri å glede meg over denne flotte turen i ettertid, for da jeg dro til legen dagen etter jeg oppdaget kulen – og til mammografi, hvorpå jeg også tok biopsi, uken etter det igjen, visste jeg instinktivt at jeg hadde fått kreft. Jeg hadde rett. Min diagnose var brystkreft med spredning til lymfene.

Jeg visste lite om hva dette innbar fra før. Jeg ante ikke en gang at brystkreft kunne spre seg, men det kan den. Blir den ikke oppdaget raskt nok, kan den også spre seg innover til vitale organer og gi en mer komplisert diagnose og dertil behandling.
Brystkreft kommer ikke og banker på før den kommer og den gir heller ikke nødvendigvis noen symptomer på at den er der. Den jobber i stillhet og kan for noen oppdages gjennom en kul eller forandringer i brystet. For andre oppdages den gjennom mammografi.
Fra jeg fikk diagnosen og til behandlingen startet noen uker senere, gjennomgikk jeg mange andre undersøkelser i tillegg, for å utelukke at jeg hadde kreft andre steder i kroppen. Mens jeg ventet på svarene trodde jeg oppriktig at jeg var full av kreft og at jeg kom til å dø. Slik var det heldigvis ikke.

Å få brystkreft, – eller en kreftdiagnose i det store og hele, er veldig skremmende. Hverdagslivet blir endevendt og man går inn i en boble hvor man på mange måter står på utsiden av samfunnet ellers. Jeg var fylt med frykt for alt jeg skulle i gjennom i forkant. Jeg gruet meg til det aller meste underveis og kan i ettertid si at det gikk så uendelig mye bedre enn jeg noen gang kunne forvente. Min svulst var i utgangspunktet godt over 5 cm, den responderte raskt på cellegiften og ble til slutt mikroskopisk. Jeg fikk dermed brystbevarende operasjon.

Min kropp har tålt 15 cellegifter og 23 strålebehandlinger veldig godt. Jeg har hatt få bivirkninger, men mot slutten av cellegiftbehandlingen fikk jeg mye vann i kroppen og noe nevropati.
Med fantastisk støtte og mye kjærlighet fra kjæreste, familie og venner underveis har jeg kommet meg helskinnet gjennom 9 måneders intens behandling og er i dag veldig takknemlig for at det gikk så fint som det gjorde. For det kom nok av skremmende historier om diverse bivirkninger av behandlingsforløpet underveis, som jeg heldigvis aldri fikk.

Min sterke oppfordring til alle kvinner (og menn) er derfor å bruke oktober månedens Rosa sløyfeaksjon som en gyllen anledning til selvundersøkelse av bryster og armhulene og/eller bestille mammografitime.

Jo raskere en kreftsvulst blir oppdaget, jo større mulighet for overlevelse er det.

Selv skal jeg til min første kontroll nå i oktober. Deretter drar jeg på en ny venninnetur som en fin avslutning på alt jeg har vært igjennom – og før jeg skal tilbake i jobb igjen.»

Nina Merete Almås

 

Det var Nina sin historie.
Jeg vil også anbefaler dere å besøke Hegeprosjektet, hvor du gjennom å kjøpe et bilde er med på å støtte kreftsaken

Petrine :)

 

 

 

 

 

 

 


gutt lærer ved å forske i Oslofjorden Foto:Petrus og petrine

Kjære, deg som leser.

Jeg har gjennom mange års utdannelse lært at det grunnleggende samspillet fra barnet blir født og gjennom barndommen er avgjørende for hvilken kompetanse barnet utvikler.
Det første samspillet starter mens det er nyfødt. Om vi ser en baby i ansiktet,  lager grimaser og deretter venter litt,  så vil babyen gjøre det samme. Det er nok derfor vi som voksne gaper omkapp med babyen når vi skal mate den, – fordi vi mer eller mindre bevisst vet at barnet aper etter det vi gjør. Poenget er ikke at vi gaper sammen med babyen.
Det jeg vil frem til er at allerede fra vi er helt nye så er vi del av et samspill.

Lek og læring i fjæra Foto: Petrus og petrine

Barnet vokser til og omsorgspersonene imitere lyder og grimaser det lager, de vil lære å skille den ene form for gråt fra den andre og de vil lese kroppsspråket for å forstå hva barnet vil. Når det blir enda eldre så vil barnet lære hva ting heter, hva det kan brukes til og hvordan ting fungerer. Vi vil også etter hvert snakke med den lille, ved at vi snakker og deretter venter lyder, smil eller annen respons, før vi sier noe igjen

Gjennom samspill og samtale  med andre barn eller med oss voksne så vil den lille tilegne seg kunnskap og, enda bedre, kompetanse.  Vi har vel alle rullet en ball til et barn som har lært å sitte, frem og tilbake, frem og tilbake i det uendelige? Du har kanskje gått opp og ned trappa, lest den samme boka og puslet det samme pusslespillet gjentatte ganger. Som en respons på barnets oppfordring eller som besvarelse på deres nysgjerrighet. Barnet er avhengig av oss, at vi gir tilbakemeldinger, at vi forsøker å forstå, at vi gir mat når det er sultent og skifter når bleia er våt. Dessuten så ønsker barn gjentakelse. På den ene side lærer de seg begreper og tilegner seg kompetanse.  På den andre side  oppfatter de betydningen av kommunikasjon og samspill.

Lek og læring i fjæra Foto: Petrus og petrine

Slik er det i barndommen og i resten av livet.
Vi er avhengig av den tilbakemeldingen vi får, – hjemme, i barnehage, på skole, på jobb, med venner og familie og i samfunnet forøvrig. Vi korrigerer oss etter disse. Hele livet må vi ha hjelp og for at den skal være best mulig så må den som skal stå oss bi vite hvor skoen trykker. Man trenger derfor å bli kjent med hverandre, – det vil si hverandres styrker og svakheter, kompetanse eller manglende mestring.

Relasjonen vil også kunne gi barna tilbakemeldinger på hvem de er, – og på hvordan de fungerer i det miljøet det til enhver tid er i. Dessuten så vil man gjennom ved å være sammen, skape rutiner, bli kjent og skape trygghet. For meg, som mamma til en gutt som trenger tid på å trives og ha det godt i nye situasjoner, så er samspilet og tryggheten avgjørende for hvordan dagen og situasjonen skal bli. For han, for pappaen hans og for meg.  For oss er det viktig at læreren har kompetanse til å se, være tilstede for og ha relasjon til skolestarteren.  Det viktigste du kan gi et annet menneske er å se det!!!  Da mener jeg slik at de får anerkjennelse, møtes av en som er aktivt tilstede og omgis av gode relasjoner. Opplever ikke Petrus dette så vil han ikke finne den tryggheten han trenger,  ikke opprettholde nysgjerrigheten han innehar og det vil kunne drepe gleden over å lære. Jeg vet at Petrus ikke er enestående i denne sammenhengen, for jeg møter daglig elever som har dårlig erfaring med å gå på skole. Jeg jobber på videregående skole og jeg møter de som tidligere har droppet ut, de som har vegret seg mot skoledagen og som føler at de ikke har fylt rollen som elev på en slik måte som samfunnet forventer. Flott ungdom, som oftest kommer godt i mål om miljøet er mindre og hvor det er større voksentetthet enn det som er vanlig i skolen. Og, vi snakker da en helt vanlig lærerplan med en helt vanlig eksamen.

Bildet er tatt av Nicoline Verdi Petersen

Bildet er tatt av Nicoline Verdi Petersen

Av ren nysgjerrighet så har  jeg pleid å spørre tenåringene om hvor det gikk feil.  Nesten entydig har de sagt at de glapp på barneskolen. Det var på barneskolen de egentlig droppet ut men det var en lov som fanget de opp frem til de gikk ut av tiende klasse. Selv om de kanskje ikke møtte til den undervisningen de hadde plikt til å motta, selv om de kanskje fikk en lærer hjem noen timer av uka eller selv om de satt på bakerste benk uten å følge med.  Så kjære dere som forvalter penger og unge menneskers liv. Jeg kommer til å skrive flere innlegg om skolen senere, – men i dette så vil jeg spørre om hva tanken bak forslaget til statsbudsjettet er, – det forlaget som kan innebære mange kutt av lærerstillinger.

Hva er tanken bak?

– når de som har droppet ut sier noe om at de ikke ble sett,
at de ikke fikk tilnærme seg det faglige stoffet med en metode som passet dem,
og at man opplevde at mobbing ikke ble stoppet.

Hva er tanken bak?

Jeg bare spør
– og setter deres forslag opp mot alt jeg tror på og har tilegnet meg av kompetanse gjennom nesten tredve år i samspill med barn og unge. Man trenger variasjon, man trenger trygghet, man trenger lagkamerater og man er avhengig av miljøet rundt.

Jeg bare spør,
– samtidig som jeg nå har hørt at barn som mistrives i grunnskolen dropper ut i videregående skole. Derfor lurer jeg på hvorfor det ikke satses på nettopp økt tetthet av lærere for å fremme gode, allsidige og varierte læringsmiljøer, – også utenfor klasserommet. Det er faktisk bevist gang på gang at det man lærer bedre ved å aktivt tilnærme seg stoffet enn å sitte som en statist på en stol.

Jeg bare spør,
– fordi barn og unge lærer gjennom relasjoner og gode samspill. De er faktisk totalt avhengige av det fra de er helt små. I min definisjon av gode samspill så ligger også en mobbefri hverdag, en dag hvor det er rom for humor og glede og hvor lek og trivsel skaper læring.

Jeg bare spør,
– samtidig som jeg trøster en som trenger trygghet og daglige tilbakemeldinger fra læreren for at skolen kanskje ikke skal fremkalle magesmerter og hodepine. Han var fem år da han begynte i en institusjon hvor den viktige leken er fjernet fra læreplan og hverdag.

Jeg leser med stor interesse

Det er med stor interesse jeg leser at forslag til det nye statsbudsjettet vil kunne innebære at mange lærere vil bli oppsagt. Og om jeg skal sette dette i sammenheng med hva jeg tror på, hva jeg har av kompetanse, hva jeg har hørt videregående elever si og opp mot at jeg har hatt en seksåring som har hatt hodepine, magevondt og ønsker om å være hjemme fra dag to i første klasse, så kjenner jeg at jeg blir matt. Er det sånn at alle skal få tilsendt en fotlenke, settes på en stol og få en ipad utdelt? Det finnes jo apper som gir ros eller ris hver gang man har løst en oppgave. Da slipper man å ha lærere i det hele tatt.

Seriøst, burde man ikke heller se på skolen som system i stedet for å på den ene side pålegge elever å bli målt i alle bauger og kanter og på den annen side fjerne de menneskene som er viktige personer i barn og unges liv? De mennesker som burde bli belønnet for å møte våre håperfulle små hver eneste dag, – og hvis kompetanse skal bli målt i karakteren i matematikk. Jeg skulle ønske de heller fikk belønning hver gang de klarte å nå frem til elevene og gi de meningsfulle dager.

Sukk, kanskje hjemmeundervisning med tid til lek og glede er tingen. Det er kanskje målet også?

 

Petrine


06 oktober, 2016

Å være enebarn

 

Dame ved vannet enebarn Foto Petrus og petrine

Jeg er enebarn!

For en stund tilbake så fikk jeg forespørsel om hvordan det er å være enebarn. Jeg begynte å fundere på det.

Jeg er enebarn!

I barndommen så husker jeg at jeg ønsket meg søsken, men jeg har ikke en opplevelse av at det var et stort savn. Jeg er barn av 60 – tallet og vokste opp på en nybygd drabantby, som besto av blokker, rekkehus og eneboliger. Området var nybygd, noe som innebar at alle kom flyttene dit på likt, – og det var mange barn innenfor for de nye veggene. For meg var det en ressurs og en fryd, det var alltid noen å leke med, – alltid!
På ferier så reiste vi enten til familie eller med andre familier. Det betydde at jeg oftest hadde noen å leke med da også. Jeg opplevde barn og venner som viktige i mitt liv Men jeg tror ikke de var viktigere for meg enn for barn med søsken. Jeg klarte meg fint uten søsken, kanskje også fordi det var lekekamerater  tilgjengelig det meste av tiden.

Den dag i dag så trives jeg godt i mitt eget selskap. Jeg kjeder meg aldri og har alltid flere planer enn de jeg greier å gjennomføre. Jeg har tenkt at mitt behov for å være alene og mitt konstante egendriv er et resultat av at jeg var alene som barn hjemme. Jeg vil jo tro at erfaringene man får gjennom å ikke ha andre barn å spille på også kan være av det gode, – som det å kunne lage planer, stå i det og komme i mål, selv om man ikke har en lagkamerat hele tiden. I mitt tilfelle betydde det fravær av søsken.

En annen fordel med å være enebarn er at jeg altid har visst at foreldrene mine har vært glad i meg. Det var jo ingen å dele oppmerksomheten med, – noe som jeg faktisk følte som både krav og støtte. Kravene ble aldri uttalt, men jeg hadde en egendefinert norm om å alltid prestere. Noe som også var lettere fordi jeg alltid fikk hjelp og ble hørt. Jeg fikk jo fokus, på godt og vondt, og jeg husker at jeg skulle ønske de hadde vært foreldre til en grensetøyende person også, fordi noen ganger så synes jeg de var strenge. Spesielt i tenårene,kanskje :) På en annen side så fikk jeg alltid hjelp til lekser, jeg hadde alltid noen å snakke med og jeg lærte at det var greit å være uenige, – for jeg opplevde at jeg var like god, selv om jeg hadde meninger på tvers av de eller samfunnet ellers. Jeg opplever som voksen at jeg har lært å skille mellom sak og person. Noe som jeg tror er en ressurs.

Mamma og pappa var redde for at jeg skulle bli bortskjemt, som de kalte det. De var nøye med at jeg skulle lære meg å spare, at jeg skulle dele og at jeg ikke alltid skulle vinne eller ha rett. Nå viser forskning på enenbarn at de greier seg godt på skolen, at de får god utdannelse, at de blir sosialt kompetente og at de langt fra blir noen egoister. Det kan være tilbakemeldingen og opplevelsen av å bli sett og  høre til som er årsaken til det?

Dame i solnedgangen - enebarn Foto: Petrus og Petrine

 

Jeg er enebarn!

–  og opplevde det som helt ok i barndommen
Som voksne ble jeg redd for å bli alene, – og jeg opplevde det som en styrke og en belastning å oppleve å miste foreldrene mine og se de være syke. Mamma gikk bort i løpet av noen timer, mens pappa var syk gjennom år før han tilslutt sovnet inn. Jeg stilte gjerne opp for den gode pappaen min, men jeg må innrømme at det har kostet både krefter og tårer å se en du er glad i svinne hen og ikke mestre kroppen sin. Jeg har hatt dårlig samvittighet fordi jeg dro hjem, dro på ferie eller valgte å være hjemme en ettermiddag eller kveld med Petrus. Jeg forsøkte å stenge bort samvittigheten når jeg har dratt med meg gutten min fra sykeseng til sykeseng, – og gledet meg  desto mer over de gode dagene hvor de hadde glede av hverandre de to. Jeg har til og med hatt dårlig samvittighet for den dårlige samvittigheten. På en annen side så var pappa klar og våken helt til det siste, – og har var takknemlig, han fortalte at han satt pris på gutta gjorde  og han klagde aldri til tross for at han var syk. Han var min styrke og min støtte helt til sekundet etter at han sovnet inn. Jeg savner tankene og styrken hans, og enda mer så savner jeg vissheten om at han var glad i meg tross alt. Jeg savner også mamma, de daglige samtalene med henne og alt hun stelte i stand nettopp fordi jeg var meg. Jeg savner den umistelige kjærligheten fra foreldrene mine, – like mye som alle andre som savner foreldrene sine, men for meg så ble det nære nettverket borte med de.  Nettopp fordi jeg ikke har søsken å dele sorg og minner med.

Nå når jeg ikke lenger trekkes mellom rollen som mor, arbeidstaker og datter, så savner jeg søsken som kunne ha vært  en del av mitt nettverk og ikke minst kunne vært tanter og onkler for Petrus. Jeg hadde ønsket at han skulle ønske at han opplevde familie, slik jeg opplevde den i barndommen. De som jeg opplevde som oppriktig intereserte, som en heiagjeng i det fjerne og som i dag er den trygge støtten jeg har. Det selv om de bor flere mil borte. Jeg er lei meg for at Petrus aldri vil oppleve det felleskapet, den støtten og den følelsen av tilhørighet som familie kan være, – og han har ingen heiagjeng som representerer de verdiene jeg vokste opp med. Så synd, men sant!

Solnedgang Foto: Petrus og Petrine

Det vanskeligste med å være enebarn er den følelsen av alenehet som voksen, det å se at barnet ditt vokser opp uten den eldre generasjon som støtte og den mangelen på noen som du kan dele barndommens minner med.

Å være enebarn er ikke vanskelig, – og det er ikke et stort problem, men det har vært mer sårt som voksen enn som barn. Jeg tror at den støtten jeg fikk, den nære heiagjengen, evnen til egendriv og selvbildet man bygger opp gjennom tilbakemeldinger er gode ressurser å ha. Og, dette har  jeg kanskje fått nettopp fordi jeg er enebarn?

Så fritt frem for enebarn, – i alle fall om nettverket virker om foreldrene faller fra.

Petirne :)

Takk for at du leste, – lik eller del gjerne om du tror andre vil vite hvordan det kan oppleves å være enebarn.


Løvetann stor liten Petrus og Petrine

God dag, du!

Har du tenkt på at noen ganger er man liten, men stor nok til mange ting.  I dagens innlegg har jeg satt fokus på det å nettopp det. Ellers så kan jeg fortelle at vi synes det er deilig med høstferie og skal nyte den. Håper dere også har gode dager.

Du er liten, men stor nok

Jeg så du kom løpende, – du løp han rett i mot.
Du rakte ut hånden din og smilte.
Du løftet så blikket ditt å spurte:
«Tror du han kommer tilbake?»
«Tror du jeg kan snakke med han?»

DU er liten, men stor nok til å kjenne på sorgen.
Du er liten, men stor nok på å kjenne på daglig savn fra den som alltid har vært der og tatt deg med.
DU er liten, men stor nok til tenke
DU er liten med stor nok til å lage ditt eget bilde av virkeligheten. Kanskje ikke det beste…
Du er liten, men ikke stor nok til å ikke forstå at det ikke er din feil.
Du er liten, men stor nok til å få en ryddig og ærlig forklaring fra alle parter.
Du er liten , men stor nok til å tro at du må spørre et annet sted enn hjemme.
Du er liten, men stor nok til  kjenne at du er avkuttet fra den du savner.
Du er liten, men stor nok til å ønske at ting var sånn som før
Du er liten, men stor nok til å lete etter løsninger
Du er liten, men stor nok til å øyne et håp i det du løper bort til en voksen du stoler på…

… som dessverre ikke kan hjelpe!
En voksen som også snakker for døve ører til en som er blind for dine behov..

Det er dessverre ikke slik at det alltid er den som er voksen som vet best!

Du er liten og ikke stor nok til å se sammenhengen

Petrine

 


Page 4 of 9« First...23456...Last »