tema


sti på Ramberg

Har du hørt om Kiss Kidd syndrom? Det hadde ikke jeg.

Jeg satt å leste et innlegg på facebook som Maia som skriver bloggen Fabelaktig skrev i forbindelse med gutten deres ett års dag. Det fikk meg til å tenke på hvordan den første tiden med vår lille Petrus var.

Fødselen orker jeg faktisk ikke sette ord på.  Den har jeg snakket med jordmor om og jeg har blitt anbefalt å komme med en klage til sykehuset om den. Det har jeg ikke maktet.

Det gikk jo bra med både Petrus og meg, men Petrus var illsint. Han skrek så ille at sykepleieren kom å fortalte meg at hun var grei med han, at hun ikke var hardhendt og at hun forsøkte å tilfredstille hans behov da det var legevisitt og vi ikke fikk være på spebarnsintensiven.  Det står til og med i epikrisen hans. Svart på hvitt har vi en bekreftelse på at vi hadde en gutt som skrek, skrek og skrek.

Da Petrus skulle følges ekstra opp på helsestasjonen så var vi der litt oftere enn vanlig.  Fordi han var litt ustabil i hoftene, han virket skjev i kroppen og hadde hodet stort sett vendt en vei, så var vi også hos fysioterapeut. Det da han var veldig liten. Og det ble redningen for han og oss.

Under et av de besøkene, da han var veldig ny, så ble vi anbefalt til å dra til en navngitt manuellterapeut.

Vi bestilte time, selv om jeg var skeptisk til at en enkel person skulle redde en liten gutt fra å måtte ha en solostemme i et skrikekor. Jeg har mer tro på at det finnes mer mellom himmel og jord enn jeg tror på alle de som mener de har løsningen.

Men, min skepsis var ubetinget. 

Da vi kom til den manuelle terapeuten så var jeg like skeptisk. Mens vi satt og ventet så lurte jeg på hvordan dette besøket skulle gi oss en annen hverdag. Da jeg satt der med tankene mine, så kom det en stor og rolig mann inn gjennom døra. Han la vår lille gutt trygt inn i hendene sine.

Det var så rart å se på, – om jeg trodde nesten ikke mine egne øyne. Petrus var stiv i kroppen, han var lettere misfornøyd, men ikke illsint da den store mannen strøk fingrene nedover ryggraden han. Plutselig stopper han opp og sier: » Her er det noe, – jeg masserer litt ekstra her!». I det han gjorde det så datt armene til Petrus avslappet ned lang siden, hodet hans falt bakover og han sovnet. Gutten forandret seg i løpet av sekunder og etter den tid så var det kroniske sinnet borte.

Vi fikk en gutt som sov natten igjennom, som sov en god lur på dagen og som etter den tid kunne snu hodet sitt til begge sider. Dessuten så har han etter den tid vært glad og lattermild det meste av tiden.

Var det Kiss Kidd – syndrom? Spiller ingen rolle, det var hjelp å få

Da vi kom tilbake til fysioterapeuten så avsluttet hun de ukentlige besøkene. Vi var tilbake hos den manuelle terapeuten og hos fysioterapeuten en gang, etter at det hadde gått et stykke tid, men Petrus var da like fin. Da jeg spurte om hva det hele hadde handlet om, så fikk jeg en forklaring på at det var Kiss-kidd-syndrom. Selv om jeg er spesialpedagog så var begrepene ukjente for meg. Jeg måtte lese meg opp på hva det var.

Det handler om låsninger i nakken!

De øverste nakkeleddene er viktige for barnas motoriske utvikling, deres oppfattelse av egen kropp og for at balanseorganet som samarbeider med øynene. Det sies at barnet kan få psykomotoriske problemer eller andre utviklingsforstyrrelser om man ikke får gjort noe med låsningene. Årsaken til det er nok at barnet unngår å gjøre de tingene som det synes er vondt eller vanskelig. Det får derfor ikke trening i det man normalt skal kunne og normalt mestrer.

Jeg kjente lite til syndromet da jeg fikk Petrus, men jeg må si at jeg er glad for at vi ble tipset. Det ble sagt at hans låsninger kunne oppstå ved en vanskelig fødsel, noe som sikkert var riktig i Petrus sitt tilfelle. I ettertid har jeg hørt at morens anatomi også kan være en faktor for om barnet får det. Ikke vet jeg, men jeg vet at en stor manns trygge hender forvandlet vår  lille gutt i løpet av noen små sekunder. Og for meg spiller det ingen rolle hva som gjorde at Petrus var sint og misfornøyd den første tiden, for det viktigste var den mirakelmannen (manuelle terapeuten) som ved et tryllelslag gjorde dagene til Petrus lettere

Moralen blir at man kan ta i mot tips, selv om man er skeptisk. Og heldigvis kan det være hjelp å få. I alle fall var det det for oss.

Petrine :)

 


27 september, 2016

Dårlig mammadag

 

Skøter og hockeyutstyrI dag føler jeg meg som en dårlig mamma.

Altså, alle de primære oppgavene som innbefatter klær, mat, kos, søvn og tid til lek er i varetatt. Vi har til og med sett at han har gått til skolen, at han har gjort lekser og at han har fått tid til å fortelle om dagen sin. Sa jeg at han har hatt tid til lek?
Men, siden han har vært på hockeytrening og han må opp tidlig så rakk vi ikke å lese på sengen. Dessverre! Det ble sang og en liten samtale før vi sa god natt. Så helt ille er ikke mammadagen, men …

hockeyspire?

Det er kombinasjonen hockeytrening og pjokken som får meg til å kjenne på den dårlige samvittigheten.

Petrus har lyst til å trene med puck og kølle, –  han har lyst til å spille hockey. Det innbefatter at han må bytte treningsgruppe mens han er på isen. Det synes han er skummelt og litt vanskelig. Selv om det er der de trener på de tingene han har lyst til å gjøre. Han forteller om kamper og om å spille,  han drømmer og slår med kølle på plassen foran huset. Han vil lære det nye.  Samtidig er han han en fyr som velger det trygge, som velger kjente voksne, kjente rammer og holder på rutiner. Og komfortsonen ligger langt utenfor det å bli kjent med nye øvelser, være på en ny banehalvdel og sammen med nye voksne. Han digger de gamle og gode, – og han er ukomfertable med forandringer. Han er også redd for at de andre er bedre enn han.

Første gang p rollerblades

Derfor har jeg dårlig samvittighet fordi jeg presset han i dag. Jeg forklarte (maste) at han får med seg det grunnleggende av det han trenger å lære om han er på gruppa som øver på det han ønsker å mestre, – og jeg spurte han om hvilken løsning vi skulle velge. Vi ble enige om at han skulle være en liten stund på den nye gruppa og resten av tiden på den gamle. Det var han fornøyd med, helt til han kom i hallen og en kamerat kom. Da ville han slippe å forholde seg til avtalen. Men, der kom Petrinemannen meg til unnsetning, – og Petrus måtte holde avtalen med meg. En liten tid på den nye gruppa og resten av tiden på det som var kjent og kjært. Jeg så til at han fikk komme over til den gamle gruppa etter minutter på den nye. Da han kom hjem så var han superfornøyd med at han hadde lært noe nytt. Det viste han oss en trillion ganger da vi var på vei hjem. Han var fornøyd med dagens trening, – men jeg føler meg som en dårlig mamma. Kanskje fordi jeg mest av alt mener at det skal være lek og gøy å trene. Og at det ikke skal innbefatte noen form for press.

Men, så vet jeg at han velger det trygge til det uendelige, nettopp om han ikke blir presset litt.

Hva er riktig å gjøre, tro… er det noen som har erfaring?
Har noen tips?

 

 


21 september, 2016

Kjære, unge vakre deg!

Etter at jeg hadde lagt ut innlegget om min venninne så fikk jeg dette bildet av ei ung jente

Etter at jeg hadde lagt ut innlegget om min venninne så fikk jeg dette bildet av ei ung jente

Hei, frøken lattermild!

Det er så lenge siden sist vi snakket sammen. Det er en stund siden du holdt meg oppdatert på Hotell Cæsar, som jeg aldri har fulgt, på bloggere og på hvor det finnes spøkelser! På ordentlig! Vi har ledd mye, jeg har stilt spørsmål til valgene dine og vi har nok ikke allltid sett ting fra samme vinkel og vært enig om hva som har vært det lureste veivalget. Men, vi har trivdes sammen og det er jo godt nok.

Noe av det vi har snakket om er at vi har hatt så totalt ulik oppvekst, både fordi jeg vokste opp på en annen tid enn deg. Men,  der jeg opplevde et stabilt hjem, så har du flyttet fra sted til sted og ikke sammen med de som satt deg til verden. Husker du at vi drøftet om årsaken til at du ikke følte deg god nok, at du stadig trengte forandring og at du trengte svært hyppige tilbakemeldinger på hvem du var? Vi kom til at vi alle trenger å høre til, vi trenger å følge oss verdifulle og vi trenger å være en del av en gjeng. Det er lettest å kjenne det igjen når vi ser på bittesmå babyer, de overlever jo faktisk ikke om de ikke får stell, mat og kroppskontakt, men det gjelder oss som har levd litt lenger også. Vi var enige om at det betyr det samme for deg, meg, søsknene dine og alle andre vi kjenner. Vi konkluderte med at vi er sosiale, vi trenger anerkjenelse, vi trenger å bli tatt på alvor, bli møtt med respekt og oppleve at vi er verdifulle. Det er av samme grunn at det er så vondt og vanskelig å bli holdt utenfor. Kanskje det også er derfor vi  ønsker å bli likt? Av oss selv og andre?

Nå ser jeg for meg at du lurer på hvorfor jeg i alle verden ikke forteller om ferieturer, føtter med slippslapper og rødlakkede negler eller at Petrus har fått ny sveis i dag, når jeg først tar kontakt med deg. Det er jo så lenge siden vi tok en prat. Fakta er at jeg tenker at det er best du leser dette her, – og at vi heller tar en kopp kakao når du er tilbake i gamlelandet. Da kan vi snakke om løst og fast.

Jeg skal være ærlig, – og det er at jeg er bekymret for hvordan du har det. Jeg er bekymret fordi det er noe som er forandret, – og det kan jeg se, selv om vi ikke er i samme land, i samme by eller i samme rom. Du vet jo at også så gamle damer, som meg, de er på instagram. Jeg bruker kontoen til å se glimt fra ulike hverdagsliv, til å finne inspirasjon og til å se på fine bilder. Du, vet at jeg har lyst til å lære foto, – og da er andres kompetanse god læremester. Og, det er akkurat instagramkontoen som bekymrer meg. Ikke min, men bildene du legger ut på din. De siste årene har bildene dine bestått av steder du har vært, fester du har  deltatt på, ting du synes ser morsomt ut og av hverdagslivet ditt generelt. Men, det siste halve året så ser bildene helt like ut. Du står meget  lettkledd foran et speil, du viser frem magen, du ser veltrent ut og du har brystet frem. Kommentarene dine omhandler hvor mye du har gått ned. Sist oppdatering var 6 kilo i minus, – og samme dag skulle du ut på to ulike treningsturer.

Hallo, du som ikke gadd å gå en tur uten en belønning i den andre enden! – Hva fikk deg til å skifte fra dongeri  til  treningstøy og til å være bedagelig til å bli en duracellkanin? Var det redselen for å ikke være god nok eller ønske om tlbakemelding? Eller faktisk noe helt annet?

Jeg kan se for meg at du himler med øynene nå og sier noe om at jeg alltid har heiet på å være i bevegelse. Jeg kan skrive under på at jeg tror kroppen er til for å blir brukt, men den trives nok ikke med å bli misbrukt. Du, må arrestere meg om jeg tar feil, men jeg har en mistanke om at treningen og spisingen din har gått over styr, – og at du har utviklet spiseforstyrrelse. Det er når man opplever at mat, kropp og vekt blir det viktigste i livet. Det er akkurat slik det ser ut for meg når jeg ser på dine bilder, dag etter dag.

Det kan ser ut som dine behov for tilbakemeldinger, behov for å føle deg verdifull og behov for å føle deg perfekt har gått litt ut av kontroll. Det kan se ut som om reklamens makt, for samfunnets definisjon på velykkethet og kanskje til og med de bloggerne du fulgte sine kropper har skapt uoppnåelige mål for deg og for kroppen din. Det kan hende at jeg tar feil, selv om bildene dine og magefølelsen min sier at dette ikke er greit.

Her kom altså brevet med min bekymring. Det er flybåren fra gamlelandet fordi jeg bryr meg og fordi jeg er redd om deg. Jeg dømmer deg ikke, for jeg liker hvem du er, uansett hvordan kroppen din ser ut, men jeg ønsker at du tenker over hva jeg har skrevet. Jeg har et ønske om at  du klarer å være ærlig mot deg selv og at du tar kontakt med helsepersonell. Her i Norge kan du kontakte Mental helse på tlf 116 123 eller for deg er det kanskje lettest å ta kontakt med sidetmedord.no

Jeg gleder meg til vi kan møtes for å snakke om sommerens opplevelser, – når du er tilbake i gamlelandet utpå høsten en gang.

Ha det moro på tur, – og vær ærlig med deg selv når du tenker gjennom det jeg har skrevet.
Du fortjener å ha det godt, – og du er god nok som du er!

Petrine:)


Funnet på cnn.com

Funnet på cnn.com

Hei,

nå er det allerede september og jeg hadde i sommer planer om å kome godt i gang med bloggingen. Jeg har en liten plan og kjøreliste, så får vi se om jeg klarer å fullføre den. I sommer tenkte jeg at jeg skulle sette av masse tid til å blogge og at det kom til å bli lettvint å rable i vei, men sannheten er at jeg har hatt behov for total avkobling fra alt som ligner på hverdag. Og en av de tingene jeg tenkte at jeg skulle skrive om var Sunn fornuft plakaten. Årsaken til det er mange.

Om jeg er på Bloglovin og ser på de mest populære postene, så er det i overkant mange som handler om kosthold og trening. Jeg tenker at det kan gi oss en pekepinn på hva vi ønsker å leve opp til, hva vi ønsker å lese om og noe om fokuset vi har i samfunnet på kropp, mat og trening.

Nå er jeg ingen livsstilsblogg, men jeg er en av de som faktisk ser at jeg har et godt utbytte av å løpe og av å spise relativt sunt. For meg er det to ting som gjør at jeg kobler ut, – det ene er å gå tur i naturen, gjerne i sammen med kameraet mitt, og det andre er å løpe. Og kroppen trenger jo bevegelse. Det mener ekspertene, noe jeg også har erfart. Man har mindre smerter, man sover bedre og er jevnere i humøret om man får brukt litt energi hver dag.

Det er når maten og kostholdet tar over, når det blir det som styrer dagen og handlingene at det er i ferd med å bli feil. Og jeg tror mitt søk på Bloglovin kan si noe om hvor mange av oss som har et mål om å bli en bedre, les lettere, sterkere, smidigere og vakrere, utgave av oss selv. Og for alle som er usikre og som ikke er fornøyd med seg selv så kan blogger som har mye fokus på akkurat kropp, mat og vekt være med på å skape urealistiske ideal. Et ideal som kan skape vonde opplevelser, dårlig kroppsbilde og manglende evne til å kose seg med maten.

Jeg tror at vi som voksne har viktige verdier å ivareta, for at de yngre skal vokse opp med en god helse kombinert med et godt kroppsbilde. Det kan være at vi trenger å være aktive med barna og servere relativt gode matvarer.

Nå kommer jeg ikke til å gjøre store endringen på bloggen for å minske kroppspresset herfra, men jeg kommer til å legge ut et par innlegg som er knyttet til temaet. Det ene er et brev til ei ung jente og det andre er deler av en mail jeg har fått sendt etter innlegget jeg skrev om min venninne. Les gjerne det innlegget også om du ikke har lest det tidligere :) Det andre er også et brev som jeg har skrevet til ei ung jente. Jenta kan være en jeg kjenner, kan være flere jeg kjenner og det kan være hvem som helst. Sannheten er at det finnes jenter som forandrer fokus, hvor kroppsidealet jages etter og fikseringen kan bli altomfattende. Da handler det ikke om å holde seg frisk mer, for i det fikseringen blir en del av livet så er det inne sunt.

Da vet dere at det kommer litt de nærmeste dagene, og så får vi håpe at det blir sparket i gang.

Petrine


Innskolingsdag

Snart er du seks år. Du er skolestarter

Du kan se på tv -program som er merket med seks år pluss.
Du kan sikkert kjøre mer på Tusenfryd (og en gang skal du få komme dit for første gang), du har begynt på skolen, – og du har dessverre erklært at du har sluttet igjen.

Det er mye som har skjedd på kort tid, – og det er strevsomt for deg med alle forandringene. For meg og om jeg skal være ærlig.

En ting er jo at kroppen din vokser racerfort og at det plutselig har blitt vanskelig å kneppe knapper og ta på sokker igjen. For du har nemlig vokst mye i sommer. Vi kan se det på at klærne har blitt korte og på at du har armer og ben i stadig bevegelse.  Rygg, mage og hofter også, forøvrig. Du er som en kålmark. Musklene skal holde følge med knoklene som har tenkt til å strekke seg og deg litt lenger, – og derfor blir du urolig. Av samme grunn får du ikke ting som du klarte før.   Jeg prøver å fortelle deg at det er et lurt påfunn av kroppen, det at vi  beveger oss og dermed hjelper til i strekkprosessen. Jeg understreker også at du vil bli mindre klumsete siden, men jeg er ikke sikker på at du tror på meg.

Refsnes skole

Jeg vet at du iherdig har forsøkt å lære deg å knytte skolissene, men når knappen plutselig er vriompeis, så konstanterer vi raskt at heller ikke et sett med skolisser er lagspillere. Da hjelper det ikke med en oppfordring fra skolen om at det er lurt å kunne knyte før skolestart. Det har heller ikke hjulpet med tårer og utallige forsøk. Lissene er og blir håpløse! Jeg  bekymrer med ikke for disse skolissene, du kommer til å lære det med tiden. Derfor har jeg kjøpt sko med borrelås og byttet ut knyting med anorakk lås. Du, skjønner det gutten min, at jeg vet at det ikke alltid er lett å være nesten seks år,  – fordi du forandrer deg sånn. Og, jammen har vi erfart at det ikke er lett å være nesten seks år, når resten av verden også er i endring.

Vi vet begge to at det har kostet tårer, motivasjon, samtaler og belønning å begynne på skolen.

Vi vet at du har hatt ulike forslag for å få lov til å bli hjemme, – vi vet at du har grått fordi du vil til de voksne i barnehagen og vi vet at du ikke har synes at overgangen til stedet alle maser om har gått knirkefritt. Vi vet det, og den ene delen av meg vil holde det for oss selv, men jeg deler det, fordi jeg tror at vi ikke er de eneste foreldrene som opplever at det er sorg over at venner har startet på andre skoler, – de vennene som man til tider har vært mer sammen med enn med søsken og foreldre gjennom hverdagene. Alle mennesker og alle rutiner som har skapt trygghet og som har vært hverdag er borte. Klart det er et savn og klart det er en form for sorg, som vi voksne kanskje glemmer. Det er enklere for oss å holde oversikt, å sende en sms, dra på besøk, dele statuser på facebook og holde kontakt på ulike måter enn det er for en liten gutt på fem. Savnet er kanskje desto større for den lille.

Refsnes skole

Vi her hjemme vet at du digger friminuttene, frileken og gymsalen på Sfo. vi ser at du er i ferd med å bli kjent med nye venner , sette grenser for barn som møter deg på måter du ikke liker og at du prøver å finne din nye plass. Vi vet også at du elsker å være sammen med andre og tror at det kan gjøre overgangen til en ny hverdag og en ny institusjon lettere.

Det er litt dumt at ettermiddagene har forandret seg med leksenes inntog, stemningen er litt mer amper enn den pleier. Kombinasjonen av Prins Vil ikke, ubrukelige viskelær, kjedelige oppgaver, knekte blyantspisser og en mer eller mindre oppmuntrende mamma er til tider ikke den beste. Alle forslag blir delt opp i enkelte faktorer og ganget med minus, tips om man blir fortere ferdig om man faktisk starter med å skrive eller tegne blir avvist og tverre svar blir møtt med en oppgitt mamma.

Kjære gutten min,  jeg har en hemmelighet:  Jeg lyst til å sende deg ut av døra, si at du skal blåse i leksene og si at du skal ha det gøy med vennene dine. Men, det er ikke det jeg sier, – jeg heier, maser, tegner og skriver i min kladdebok, sitter sammen med deg ved bordet og tenker i mitt stille sinn, – at nå er våre nesten seks år med hyggelige ettermiddager blitt omvandlet og jeg erkjenner at gruer meg til de neste ni årene og 180 dagene. Jepp, jeg teller ned. Og ønsker leksene dit peppern gror.
Det var vondt for deg når du forsto at vi ikke kunne ha en fridag sammen mer. Vi som har hatt den muligheten en dag i uka helt siden du startet i barnehagen. Du kan ikke forstå at noen ikke tror du kan lære å lese eller å regne hjemme nå som du er skolegutt. Du har jo lært masse hjemme før. Og, om jeg skal være ærlig så har jeg ikke et godt svar, for jeg skulle gjerne hatt den muligheten i mange år til. Jeg vet jo at du har rett, du lærer masse når du er i aktivitet og når du er drevet av nysgjerrighet. Du lærer masse her hjemme også. Jeg vet at du kommer til å  lære en drøss på skolen altså, og tror du ikke meg så kan du jo spørre storerbror.

Men, tro meg, kjære vakre skolegutt! Vi krysser fingrene for at du skal bli bedre kjent med de andre elevene, at du får brukt alle lekemulighetene,  at du får lov til å gå på fotballbanen og på andre siden av skolen etter hvert,  at du snart blir kjent med lærere, de med deg og at dagene blir enklere.

og i mammahjertet så håper jeg at du fortsatt er deg selv etter at strevet med å tilpasse seg er over.

For vi er så heldige i landet vårt at alle har plikt til å få skolering og rett til å få en utdannelse, Jeg håper årene blir gode, allsidige og aktive for deg. Det fortjener du, og staten, for du er allsidig og kan utvikle deg til en flott voksen. Vi heier i vei..

Det er nemlig litt tidlig å gi seg når man bare er i startgropa. Det synes jeg også, – selv om jeg ønsker leksene dit pepperen gror.

Petrine

DAGENS FOTNOTE:  ( jeg har med tårer i øynene, klump i magen og med varmt hode sett på «Fra barn til borger» på nrk. For der fikk ikke barn være barnslige, humor var lov i gang og trapper, kravene var store og disiplinen militær. Det her er en skikkelig subjektiv oppfattelse av en skolestartermamma, som tror på relasjoner, på likeverdig kommunikasjon og som ser på humor og barnlig glede som en ressurs: Og som sender avgårde en iten gutt til en enda ukjent verden. Trykk på linken og se dokumentaren)


Sten på sten på stranden i helas

Andre menneskers historie

Det er ingen ting som fascinerer meg som ulike menneskers historie.

Jeg kan sitte bergtatt og bli imponert over gode og dårlige valg. Jeg kan bli gående å tenke på mennesker og deres styrke etter å ha bi berørt av det de har å fortelle.

Stedet jeg arbeider på gir meg slike input, – fordi mange flotte ungdom kan ha levd et relativt røft liv, fordi de kan ha opplevd solskinnshistorier og ikke minst fordi vi får besøk av engasjerende  mennesker.

Før sommeren hadde vi besøk av en flott fyr. Han kom vi i kontakt med etter å ha lest en kronikk han hadde i Aftenposten  hvor tittelen var: Jeg har gått meg vill – og husker ikke veien tilbake.  Kronikken er i seg selv verdt å lese, da han med et godt språk illusterer han hvordan han opplever livet han og dama har som rusmisbruker. Det er levende, det er sårt og ærlig.

Strand Kolombari

Jeg har gått meg vill – og husker ikke veien tilbake

Tro meg, teksten rører og berører.
Det gjør noe med meg å få fortalt en historie hvor unge og vakre mennesker i starten i livet, forteller at de føler seg fanget i en runddans av rus og det å lure seg selv. Gang på gang!
Det er vond å få et innblikk i en verden hvor man ikke våger å være sosial i nykter tilstand.
Det såreste med hele teksten synes jeg er at han faktisk setter ord på at han ikke ønsker å være i den destruktive runddansen som et liv preget av rus er. Men, dessverre har han gått seg vill, veien tilbake var vanskelig å finne.

Elevene våre ble nysgjerrig på hvordan det gikk, – og de søkte han opp.

Han var tøff nok til å møte opp for å snakke til oss. Selv om han selvfølgelig var nervøs da han for første gang skulle fortelle historien sin til en hel sal med ungdom og voksne, – så leverte han! Med egne ord, et levd liv og en stor posjon optimisme så illustrerte han et røft, men også en optimistisk bilde.

Han fortalte så godt at man til tider kunne hørt en knappenål falle, – og plutselig var det latteren som fylte rommet.

Han fortalte om at han startet med rus da han gikk på ungdomsskolen! Han fullførte videregående skole i en hverdag hvor rusen var vanlig og han fortalte om når det glapp. Jeg blir så imponert over mennesker som setter seg mål, samtidig som utenforstående behov trekker bort fokus fra målet. Storslått å komme seg over målstreken da.

En ting er å bli imponert, – en annen ting er å bli lattermild!
For når du rømmer fra fengselet og rømmer tilbake og blir fersket fordi man  ikke får gjemt stigen, –  da er det vel lov å trekke på smilebåndet? Det ble litt strengere soningsforhold og masse tid til tankearbeid som et resultat av den lille flukten ut i det fri. Aldri så galt, – for han mente at han hadde tatt gode valg for seg selv da han var sperret inne.

Steiner

Da vi møtte han så var han rusfri.

For meg så var det et spørsmål som lå langt ute på tunga. I rollen som forelder og voksen, så vil jeg jo få de som er i ferd med å skli ut over på fast grunn. Helst med et trylleslag. Jeg lurte derfor på om de voksne rundt han kunne ha gjort noe for å hjelpe han til å bli rusfri.

Men, det var ikke noe de rundt han kunne gjøre.
Han svarte:
Det var han selv som måtte gå veien,
det var han selv som måtte ta valgene
og det var bare han som kunne sikte til neste sving.

Sten på sten

Jeg som voksen er jo innerst inne klar over at vi alle må stå for de valg vi tar og konsekvensene av de. Brutalt nok så ligger nøkkelen og ansvaret hos oss selv. Dessverre så hjelper ikke brannnett i denne sammenhengen heller. Så om man skal hjelpe noen på veien videre, så kan vi kanskje hjelpe de til å finne nøkkelen, hjelpe de til å lese kartet og være heiagjeng.

Hvert lille steg må også de ta selv.
Den ene eller den andre veien.
Han tok små skritt fremover da vi snakket med han før sommeren.
Vi heier fortsatt!

Jeg anbefaler dere å gå inn for å titte på teksten, dere vil få se bildet av en flott fyr.
Jeg håper og tror han kommer godt i havn.

Alle er ikke bare det vi ser!

Petrine :)

Nå er det lenge siden jeg har snakket med den unge mannen, men han vet at innlegget kommer…


lekeplassen moss

Lånt fra Moss kommunes facebookside

Heldige oss som bor i Moss!
Vi har fått verdens fineste lekeplass!
Den har husker og hinderløype for de yngste barna, den har en tunnel å krabbe gjennom og en morsom vannfontene å få bløtlagt klærne i.
( De som sitter på kroppen – vi har hatt utallige skift)

For de eldre barna er utfordringene større og annerledes.

lekeplass kirketorget Moss

Vi har besøkt plassen flere ganger. Ungene har vært kronisk i aktivitet , – de har snurret og klatret, de har sklidd og kravlet og de har ledd, ledd og ledd. Jeg liker godt at plassen har utfordringer til ulik alder, – og at det ikke bare er tilpasset de yngste barna. Det er så fint det, å få tøyd egne motoriske ferdigheter, å lære seg egne grenser for hva man får til eller ikke klarer og  å få være sosial om man ønsker det. For det er god plass til å ta en kaffe, det er rom for å finne lekekamerater på egen alder eller møte foreldre i samme situasjon.

Jeg synes plassen er et løft for byen vår, – et løft som også er tilpasset den yngre garde..

De som har fulgt bloggen min en stund vet at jeg mener at barn trenger, fortjener og trives med utfordringer, passende til utviklingen.
Denne plassen har plass til ulik alder!
Det er opp til oss foreldre å veilede de om de ikke kjenner sine egne begrensninger og det er vår oppgave å veilede de i bruken av apparatene.

lekeplass kirketorget Moss

lekeplass kirketorget Moss

lekeplass kirketorget Moss

Snurrebrett lekeplass i Moss sentrum

lekeplass kirketorget Moss

Jeg synes jo plassen er storflott….

….men, ikke alle med meg. Til tross for at plassen er bygd etter nasjonal standard, den er sertifisert av lekeplasskontrollører og dekket er som en madrass så skrikes det om sikkerhet!!

Ja, jeg er enig i at en lekeplass må være sikker!

Ja jeg er enig at barn ikke skal skade seg ( i alle fall ikke alvorlig )

Og, ja, jeg er enig med Moss kommune som må gå ut og fortelle foreldre at det faktisk er foreldre som har ansvar for at barnet leker forsvarlig på lekeplassen og det offentlige rom.

Selvfølgelig er det mitt ansvar å ivareta barnet mitt sin sikkerhet der, som i bilen, som i hjemmet, som langs veien, ved vannet og hvor vi måtte befinne oss. Og den beste sikkerheten jeg kan gi mitt barn er å lære det opp fra det er litet.
Til eksempel så krabbet Petrus opp og ned trappa fra han var et halvt år. Alltid!! Vi gikk bak han opp , snudde han, gikk foran han og lot han krabbe ned. Med ansiktet mot trappa og ryggen mot en av oss. Det handlet ikke om at vi ikke orket å bære han, det handlet om at vi har en superbratt trapp der vi bor og det var viktig for oss at han mestrer den. På samme måte stoppet vi han ved veikanten når vi skulle krysse veien, stå under treet når han klatret også videre…

Det handlet om å trene på det som kan være vanskelig,
det handlet om å lære seg hva man skal passe seg for,
det handlet om å gi mestringsfølelse,
det handlet om å få ting på riktig måte
og det handlet om å lære seg hvor egne grenser går.

Jeg har skrevet det tidligere og jeg skriver det gjerne igjen. At barn som bruker kroppen sin blir flinkere til å bruke den og de vet hvor grensen går. Jeg har jobbet i barnehage i en mannsalder og gjennom årene så har jeg sett at barn som er vant til å klatre i trær, stopper før det blir for høyt. De som balanserer velger en planke eller en line som er akkurat slik at man klarer det meste men samtidig synes det er litt vanskelig og så videre.  Barn trenger å være i farta for å lære seg å stoppe.

Dessuten ved å være i farta så styrker de selvtillit, selvbilde og motorikk. De lærer seg ferdigheter samtidig som de får et godt bilde av hva de ikke kan. Noe som trengs for å leke på plassen og andre steder for å få minst mulig skader. Det er til syvende og sist barnas ferdigheter det handler om.

(En annen problemstilling er i hvilken grad er det farlig at barn skader seg, så lenge det ikke er alvorlig?)

på vei mot kirketårnet

Så ja, barna må oppleve sikkerhet, og den beste sikkerheten du kan gi ditt barn er å la det få oppøve seg motoriske ferdigheter fra det er født.
Så slutt å syt, lær barnet ditt å bruke kroppen sin og veiled det så det forstår å sette egne grenser. Det er like mye ditt ansvar å lære det opp til å forstå egen sikkerhet som det er naturlig å sette de i setet og feste sikkerhetsbeltet.
Og jeg sier ikke at du bør la det være en Ronja Røverdatter som skal passe seg for helvetsgapet…

Karusellen på Kirketorget Moss

på trampolina Moss kommune

Vannlek i Moss sentrum

Du har også et annet valg, – bli hjemme.
Det er ingens om har sagt at du må besøke byens flotteste tiltak for små.
Selvom det betyr at barnet går glipp av ferdigheter, viktig kompetanse, morsom lek og glade timer.

Vi er superheldige som har fått landets fineste lekeplass, og jeg synes det er helt unødvenig at kommunen må fortelle oss foreldre at vi har ansvar for barna våre, der som i det offentlige rom.

Makan!!

 

Petrine :/

og om du lurer, så ja, jeg var lettere irritert da jeg skrev dette innlegget. Unnskyld for det, men det er barna det går utover at foreldre begrenser de.


baby lab universitetet i oslo o

Dere som har fulgt bloggen min en stund vet at jeg er opptatt av barns utvikling, litt som mor, men mest av alt som fagperson. Jeg har en utdannelse som bygger på barns utvikling og det ligger nok i ryggraden min. Derfor ssvarte jeg umiddelbart ja til en henvendelse fra Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo. De ønsket at jeg skulle hjelpe de å formidle at de trengte barn i alderen 0 – 6 år.

Det gjør jeg med glede og deler herved det de ønsket skulle videreformidles:

Vil du gjøre noe morsomt med barnet ditt, samtidig som du bidrar til å fremme viktig kunnskap om hvordan babyer og småbarn forstår verden? I babylaben på Psykologisk institutt (UIO), undersøker vi nettopp dette. Vi vil finne ut av hvordan babyer og småbarn løser viktige sosiale oppgaver, og hvilke medfødte evner de bruker til dette. Nyere internasjonal forskning viser at babyer forstår langt mer av verden enn hva man tidligere har antatt. Venter du barn, eller har du barn i alderen 0-6 år? Registrer deg for en uforpliktende påmelding, slik at vi kan ringe deg for å høre om dere er interessert i å delta når en studie som passer ditt barns alder er klart.

Studiene finner sted på Psykologisk Institutt, og foregår slik:
* Barnet er med deg hele tiden
* Studien varer ca 10-20 min
* Barnet deltar i korte leker, ser en tegnefilm eller et dukketeater
* Dere får en liten gave som takk for deltakelsen

Kunne dette vært noe for dere? Ta kontakt på mail: baby-og-barnelab@psykologi.uio.no
Ring 22845127
send en melding på våre Facebooksider: www.facebook.com/babyogbarnelab
Eller gå direkte til påmeldingsskjemaet:
https://nettskjema.uio/answer/babyogbarnelab.html

BABYLAB3

 

Jeg håper også at dere kan være behjelpelig med å spre budskapet ved å like og dele det!

Petrine

Om dere vil skrive ut plakater som dere kan henge i barnehager, på helsestasjoner etc, så finner dere den her


En kropp som virker, Ja, takk!

En kropp som virker, Ja, takk!

 

 

Da jeg var yngre enn jeg var nå, så var jeg aktiv med løping og trening generelt. Jeg hadde ei venninne som jeg trenet fast med. Jeg hørte henne i utviklingspssykologi, vi snakket om jobb, vi hadde samtaler om fotball, løste verdenskriser, delte morsomme historier  og det vi snakket minst om var hennes usunne forhold til mat og kropp. Selv om vi begge var klar over at det styrte hverdagen hennes.

Hun er, og var da, en flott, veltrenet og vakker jente.
Vakker, tvers igjennom.
Ei sånn dame det er behagelig å være sammen med og som er god med de rundt seg.
Jeg vet ingen som er mer positiv til verden rundt seg enn henne, – og jeg vet heller ingen som er så på riktig plass i livet som akkurt ho. Hun arbeider med de som trenger ekstra støtte, enten ved å hjelpe det lille barnet til å komme det ekstra skrittet videre eller når hun er med for å støtte ved livets slutt.

Jeg er glad i denne dame, som jeg var glad i den jenta for mange år siden. Det som var så synd, var at hun ikke var glad i eller fornøyd med seg selv. Det er vanskelig for oss som står på utsiden å forstå at mat og trening kan styre livet totalt, – og enda vanskeligere å se at ei du er glad i og synes er vakker ikke kan se det selv. Hun så ikke selv at hun var svært så tynn,  – for tynn faktisk! Da hun så seg i speilet,  så mente hun at hun burde bli enda vakrere i sine øyne. Det var dessverre synonymt med utseende på kroppen og det å bli enda tynnere:

Det blikket hun brukte hadde forstørrelsesglass i linsene, – for hun så at hun var tykk og utrent.
Ikke vet jeg om hun var totalt blind for alle de gode verdiene hun sto og står for.

Seriøst, som venninne så var det uforståelig.
Både hva hun så og at hun ikke hørte på de tilbakemeldingen vi ga.
«Herre-min-hatt!;» husker jeg at jeg tenkte, «Skjønner hun ikke hvor fin hun er som menneske og ser hun ikke hvor flott hun er?»
Men, sannheten er at det gjorde hun ikke.

Det var også vondt å se at  maten ble noe annet enn kos. Hun telte, målte og veide. Det handlet om å ta seg bra ut og ikke om kroppens behov for riktig ernæring. Det handlet om å få forbrent nok kalorier og ikke om å få kroppen til å yte maksimalt og ha god fysikk.  Alt ble styrt av tvang, – og hennes kroppsbildet var forvrengt i forhold til det vi så.

For meg , -merkelig og kjempe vondt!

Heldigvis så holdt hun på maten hun puttet inn og hun sluttet ikke å spise, men jeg vet at spisevegring kan føre til at man ikke inntar næring i det hele tatt. At noen må passes etter inntak av mat og at det å få i seg nødvendige kalorier kan bli en kamp.
Dessverre! Det ødelegger flotte kropper! Jeg vil tro at det også demper livsgleden. Unge mennesker lever med behov for kontroll!

Jeg har spurt den vakre dama om hun husker hvordan det hele startet.
Hun svarte at hun ikke er helt sikker, men mener at foreldrenes skillsmisse var en utløsende faktor. For i en slik sårbar periode så dukket vonde tilbakemeldinger fra medelever på barneskolen opp. Hun kjente på sin egen følelse av utilstrekkelighet og bildet hun hadde av seg selv var dårlig. Da jeg nettopp  leste om spisevegring så passet dette inn med årsakene som ble nevnt. Det ble blant annet sagt at det er mange ulike grunner til at man starter med et tvangsforhold til mat og kropp, men at ofte så kan det være biologiske, sosiale og psykiske faktorer som spiller sammen. Noe det da gjorde for min flotte venninne.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det er ikke bare min venninne som får mat og kropp som fiende. Det er ikke bare hun som har kroppens størrelse som mål på vellykkethet. Spisevegring er den vanligste psykiske lidelsen blant unge jenter i alderen 13 – 25 år. Og man antar at 90 prosent av de som har sykdommen er jenter og unge kvinner.

sunnfornuftknappen

Denne uken så ble Sunn Fornuft plakaten lansert. Den er laget i samarbeid med Susanne Kaluza og kvinneguiden.no, Anette Haga i Bonnier, Ingeborg Heidal i Adlink/aller, Laura Oskardottir i United Influencers og Finn Skårderud fra Villa sult. Målet med plakaten og samarbeidet med bloggere er å gjøre det lettere å skrive om kropp og helse på en god måte.

Jeg vil i løpet av flere innlegg fremover presentere mer om temaet og ikke minst vise plakaten og dens innhold.

Vi står sammen for å fremme et samfunn hvor man er fin nok akkurat som man er.

En kropp man trives i? Takk, som byr!

En kropp man trives i? Takk, som byr!

Kjenner du noen som du lurer på hvordan du skal møte, eller sliter du med denne problematikken selv, så har Mental Helse en døgnåpen vakttelefon hvor du kan få tips og råd. Ring da 116 123 og om du uttrykker deg bedre skriftlig så er det et tilbud til deg på sidetmedord.no

Alt utover det, spiller ingen trile

Alt utover det, spiller ingen trile

Petrine :)

Bare for å ha det på det rene, min venninne vet at innlegget kommer og har godkjent det jeg har skrevet.
Da jeg valgte bilder til dette innlegget så valgte jeg noen som er i farta, som bruker kroppen sin til lek, mestring, bevegelse og glede. Hva mer kan vi ønske oss enn en god helse og en kropp å trives i?
Teksten under bildene er kreert av Sunn fornuft plakaten_

 


lekene er ryddet

Er det greit at barna kjeder seg?

Nå er det straks ferietid og jeg vet at Petrus kommer til å fortelle meg at han kjeder seg. Jeg vet også at jeg kommer til å svare at det er helt greit. Han kommer kanskje til å gjenta påstanden og sutre litt, men så kommer han til å begynne med noe han liker. Det skjer hver gang.

Jeg vet også at det blir sjeldnere og sjeldnere at han kommer til å fortelle meg at han ikke har noe å finne på. Tidligere friperioder og ferier har lært meg det. Det er akkurat som han må avklimatiseres fra å ha mange tilbud, mange barn og mange voksne til å ordne opp rundt seg. Det er jo slik vi lever. Vi er raske til å komme med forslag, det være seg i barnehagen og hjemme. Dessuten så organiserer vi oss gjennom hverdagen med jobb, fritidsaktiviteter og alt et døgn inneholder. Det betyr jo at vi og barna ofte har et vell av tilbud og et vell av inntrykk hver eneste dag. Det er jo konstantert at barn og unge er stresset, at mange sliter med søvn og jeg tror at mange barn i dag er overstimulerte. Med det mener jeg nettopp at de bombanderes med inntrykk og at de, som oss, kan bli slitne av det.

Med hånden på hjertet så kommer jeg til å la Petrus kjede seg, for jeg tror at han blir kreativ av slik. Han kan for eksempel finne på å ta med et munnspill og star wars hjelmen sin for å synge :)

Gutt spiller for knapper og glansbilder

Hvordan har du det når barnet ditt kjeder seg? Føler du at du burde finne på noe med og for de? Synes du det er greit at jeg lar de gå for egen maskin?

Velkommen ferietid :)

Men, for å forebygge min egen kjedsomhet så ønsker jeg tips om hva man kan finne på i Østfold, i Akershus, i Vestfold, i Øst Agder  og på Hedmarken. Så tips mottas med takk :) Gjerne barnevennlig tips :)

Petrine :)


Page 5 of 9« First...34567...Last »