Tanker


Hun hadde brystkreft. Foto:PEtrus og Petrine

I dag har jeg lånt bort tastaturet mitt, – og det er Nina, ei venninne, som er gjesteskribent . Les, skjekk brystene, støtt rosa sløyfe aksjonen og ikke minst LEV LIVET!!!

«PLUTSELIG HADDE JEG BRYSTKREFT

I oktober hvert eneste år dukker Rosa sløyfe aksjonen frem i media, i ulike butikker og bedrifter i Norge, i regi av Foreningen for brystkreftopererte (FFB) og Kreftforeningen. Denne aksjonen er forøvrig internasjonal og målet er å vise solidaritet med de som rammes av brystkreft, fremme kunnskap og samle inn penger til videre forskning og andre brystkreftrelaterte prosjekter.

Over 3 000 kvinner får brystkreft hvert eneste år, bare i Norge. Det vil si at 1 av 12 kvinner vil få brystkreft i løpet av livet, samt noen få menn.

I oktober i fjor var jeg på venninnetur til Budapest, hvor vi koste oss gjennom en hel uke med deilig mat, utflukter, massasje, bad og shopping. Da jeg kom hjem og sto i dusjen morgenen etter, oppdaget jeg en dyptliggende kul i armhulen.

Jeg rakk aldri å glede meg over denne flotte turen i ettertid, for da jeg dro til legen dagen etter jeg oppdaget kulen – og til mammografi, hvorpå jeg også tok biopsi, uken etter det igjen, visste jeg instinktivt at jeg hadde fått kreft. Jeg hadde rett. Min diagnose var brystkreft med spredning til lymfene.

Jeg visste lite om hva dette innbar fra før. Jeg ante ikke en gang at brystkreft kunne spre seg, men det kan den. Blir den ikke oppdaget raskt nok, kan den også spre seg innover til vitale organer og gi en mer komplisert diagnose og dertil behandling.
Brystkreft kommer ikke og banker på før den kommer og den gir heller ikke nødvendigvis noen symptomer på at den er der. Den jobber i stillhet og kan for noen oppdages gjennom en kul eller forandringer i brystet. For andre oppdages den gjennom mammografi.
Fra jeg fikk diagnosen og til behandlingen startet noen uker senere, gjennomgikk jeg mange andre undersøkelser i tillegg, for å utelukke at jeg hadde kreft andre steder i kroppen. Mens jeg ventet på svarene trodde jeg oppriktig at jeg var full av kreft og at jeg kom til å dø. Slik var det heldigvis ikke.

Å få brystkreft, – eller en kreftdiagnose i det store og hele, er veldig skremmende. Hverdagslivet blir endevendt og man går inn i en boble hvor man på mange måter står på utsiden av samfunnet ellers. Jeg var fylt med frykt for alt jeg skulle i gjennom i forkant. Jeg gruet meg til det aller meste underveis og kan i ettertid si at det gikk så uendelig mye bedre enn jeg noen gang kunne forvente. Min svulst var i utgangspunktet godt over 5 cm, den responderte raskt på cellegiften og ble til slutt mikroskopisk. Jeg fikk dermed brystbevarende operasjon.

Min kropp har tålt 15 cellegifter og 23 strålebehandlinger veldig godt. Jeg har hatt få bivirkninger, men mot slutten av cellegiftbehandlingen fikk jeg mye vann i kroppen og noe nevropati.
Med fantastisk støtte og mye kjærlighet fra kjæreste, familie og venner underveis har jeg kommet meg helskinnet gjennom 9 måneders intens behandling og er i dag veldig takknemlig for at det gikk så fint som det gjorde. For det kom nok av skremmende historier om diverse bivirkninger av behandlingsforløpet underveis, som jeg heldigvis aldri fikk.

Min sterke oppfordring til alle kvinner (og menn) er derfor å bruke oktober månedens Rosa sløyfeaksjon som en gyllen anledning til selvundersøkelse av bryster og armhulene og/eller bestille mammografitime.

Jo raskere en kreftsvulst blir oppdaget, jo større mulighet for overlevelse er det.

Selv skal jeg til min første kontroll nå i oktober. Deretter drar jeg på en ny venninnetur som en fin avslutning på alt jeg har vært igjennom – og før jeg skal tilbake i jobb igjen.»

Nina Merete Almås

 

Det var Nina sin historie.
Jeg vil også anbefaler dere å besøke Hegeprosjektet, hvor du gjennom å kjøpe et bilde er med på å støtte kreftsaken

Petrine :)

 

 

 

 

 

 

 


gutt lærer ved å forske i Oslofjorden Foto:Petrus og petrine

Kjære, deg som leser.

Jeg har gjennom mange års utdannelse lært at det grunnleggende samspillet fra barnet blir født og gjennom barndommen er avgjørende for hvilken kompetanse barnet utvikler.
Det første samspillet starter mens det er nyfødt. Om vi ser en baby i ansiktet,  lager grimaser og deretter venter litt,  så vil babyen gjøre det samme. Det er nok derfor vi som voksne gaper omkapp med babyen når vi skal mate den, – fordi vi mer eller mindre bevisst vet at barnet aper etter det vi gjør. Poenget er ikke at vi gaper sammen med babyen.
Det jeg vil frem til er at allerede fra vi er helt nye så er vi del av et samspill.

Lek og læring i fjæra Foto: Petrus og petrine

Barnet vokser til og omsorgspersonene imitere lyder og grimaser det lager, de vil lære å skille den ene form for gråt fra den andre og de vil lese kroppsspråket for å forstå hva barnet vil. Når det blir enda eldre så vil barnet lære hva ting heter, hva det kan brukes til og hvordan ting fungerer. Vi vil også etter hvert snakke med den lille, ved at vi snakker og deretter venter lyder, smil eller annen respons, før vi sier noe igjen

Gjennom samspill og samtale  med andre barn eller med oss voksne så vil den lille tilegne seg kunnskap og, enda bedre, kompetanse.  Vi har vel alle rullet en ball til et barn som har lært å sitte, frem og tilbake, frem og tilbake i det uendelige? Du har kanskje gått opp og ned trappa, lest den samme boka og puslet det samme pusslespillet gjentatte ganger. Som en respons på barnets oppfordring eller som besvarelse på deres nysgjerrighet. Barnet er avhengig av oss, at vi gir tilbakemeldinger, at vi forsøker å forstå, at vi gir mat når det er sultent og skifter når bleia er våt. Dessuten så ønsker barn gjentakelse. På den ene side lærer de seg begreper og tilegner seg kompetanse.  På den andre side  oppfatter de betydningen av kommunikasjon og samspill.

Lek og læring i fjæra Foto: Petrus og petrine

Slik er det i barndommen og i resten av livet.
Vi er avhengig av den tilbakemeldingen vi får, – hjemme, i barnehage, på skole, på jobb, med venner og familie og i samfunnet forøvrig. Vi korrigerer oss etter disse. Hele livet må vi ha hjelp og for at den skal være best mulig så må den som skal stå oss bi vite hvor skoen trykker. Man trenger derfor å bli kjent med hverandre, – det vil si hverandres styrker og svakheter, kompetanse eller manglende mestring.

Relasjonen vil også kunne gi barna tilbakemeldinger på hvem de er, – og på hvordan de fungerer i det miljøet det til enhver tid er i. Dessuten så vil man gjennom ved å være sammen, skape rutiner, bli kjent og skape trygghet. For meg, som mamma til en gutt som trenger tid på å trives og ha det godt i nye situasjoner, så er samspilet og tryggheten avgjørende for hvordan dagen og situasjonen skal bli. For han, for pappaen hans og for meg.  For oss er det viktig at læreren har kompetanse til å se, være tilstede for og ha relasjon til skolestarteren.  Det viktigste du kan gi et annet menneske er å se det!!!  Da mener jeg slik at de får anerkjennelse, møtes av en som er aktivt tilstede og omgis av gode relasjoner. Opplever ikke Petrus dette så vil han ikke finne den tryggheten han trenger,  ikke opprettholde nysgjerrigheten han innehar og det vil kunne drepe gleden over å lære. Jeg vet at Petrus ikke er enestående i denne sammenhengen, for jeg møter daglig elever som har dårlig erfaring med å gå på skole. Jeg jobber på videregående skole og jeg møter de som tidligere har droppet ut, de som har vegret seg mot skoledagen og som føler at de ikke har fylt rollen som elev på en slik måte som samfunnet forventer. Flott ungdom, som oftest kommer godt i mål om miljøet er mindre og hvor det er større voksentetthet enn det som er vanlig i skolen. Og, vi snakker da en helt vanlig lærerplan med en helt vanlig eksamen.

Bildet er tatt av Nicoline Verdi Petersen

Bildet er tatt av Nicoline Verdi Petersen

Av ren nysgjerrighet så har  jeg pleid å spørre tenåringene om hvor det gikk feil.  Nesten entydig har de sagt at de glapp på barneskolen. Det var på barneskolen de egentlig droppet ut men det var en lov som fanget de opp frem til de gikk ut av tiende klasse. Selv om de kanskje ikke møtte til den undervisningen de hadde plikt til å motta, selv om de kanskje fikk en lærer hjem noen timer av uka eller selv om de satt på bakerste benk uten å følge med.  Så kjære dere som forvalter penger og unge menneskers liv. Jeg kommer til å skrive flere innlegg om skolen senere, – men i dette så vil jeg spørre om hva tanken bak forslaget til statsbudsjettet er, – det forlaget som kan innebære mange kutt av lærerstillinger.

Hva er tanken bak?

– når de som har droppet ut sier noe om at de ikke ble sett,
at de ikke fikk tilnærme seg det faglige stoffet med en metode som passet dem,
og at man opplevde at mobbing ikke ble stoppet.

Hva er tanken bak?

Jeg bare spør
– og setter deres forslag opp mot alt jeg tror på og har tilegnet meg av kompetanse gjennom nesten tredve år i samspill med barn og unge. Man trenger variasjon, man trenger trygghet, man trenger lagkamerater og man er avhengig av miljøet rundt.

Jeg bare spør,
– samtidig som jeg nå har hørt at barn som mistrives i grunnskolen dropper ut i videregående skole. Derfor lurer jeg på hvorfor det ikke satses på nettopp økt tetthet av lærere for å fremme gode, allsidige og varierte læringsmiljøer, – også utenfor klasserommet. Det er faktisk bevist gang på gang at det man lærer bedre ved å aktivt tilnærme seg stoffet enn å sitte som en statist på en stol.

Jeg bare spør,
– fordi barn og unge lærer gjennom relasjoner og gode samspill. De er faktisk totalt avhengige av det fra de er helt små. I min definisjon av gode samspill så ligger også en mobbefri hverdag, en dag hvor det er rom for humor og glede og hvor lek og trivsel skaper læring.

Jeg bare spør,
– samtidig som jeg trøster en som trenger trygghet og daglige tilbakemeldinger fra læreren for at skolen kanskje ikke skal fremkalle magesmerter og hodepine. Han var fem år da han begynte i en institusjon hvor den viktige leken er fjernet fra læreplan og hverdag.

Jeg leser med stor interesse

Det er med stor interesse jeg leser at forslag til det nye statsbudsjettet vil kunne innebære at mange lærere vil bli oppsagt. Og om jeg skal sette dette i sammenheng med hva jeg tror på, hva jeg har av kompetanse, hva jeg har hørt videregående elever si og opp mot at jeg har hatt en seksåring som har hatt hodepine, magevondt og ønsker om å være hjemme fra dag to i første klasse, så kjenner jeg at jeg blir matt. Er det sånn at alle skal få tilsendt en fotlenke, settes på en stol og få en ipad utdelt? Det finnes jo apper som gir ros eller ris hver gang man har løst en oppgave. Da slipper man å ha lærere i det hele tatt.

Seriøst, burde man ikke heller se på skolen som system i stedet for å på den ene side pålegge elever å bli målt i alle bauger og kanter og på den annen side fjerne de menneskene som er viktige personer i barn og unges liv? De mennesker som burde bli belønnet for å møte våre håperfulle små hver eneste dag, – og hvis kompetanse skal bli målt i karakteren i matematikk. Jeg skulle ønske de heller fikk belønning hver gang de klarte å nå frem til elevene og gi de meningsfulle dager.

Sukk, kanskje hjemmeundervisning med tid til lek og glede er tingen. Det er kanskje målet også?

 

Petrine


06 oktober, 2016

Å være enebarn

 

Dame ved vannet enebarn Foto Petrus og petrine

Jeg er enebarn!

For en stund tilbake så fikk jeg forespørsel om hvordan det er å være enebarn. Jeg begynte å fundere på det.

Jeg er enebarn!

I barndommen så husker jeg at jeg ønsket meg søsken, men jeg har ikke en opplevelse av at det var et stort savn. Jeg er barn av 60 – tallet og vokste opp på en nybygd drabantby, som besto av blokker, rekkehus og eneboliger. Området var nybygd, noe som innebar at alle kom flyttene dit på likt, – og det var mange barn innenfor for de nye veggene. For meg var det en ressurs og en fryd, det var alltid noen å leke med, – alltid!
På ferier så reiste vi enten til familie eller med andre familier. Det betydde at jeg oftest hadde noen å leke med da også. Jeg opplevde barn og venner som viktige i mitt liv Men jeg tror ikke de var viktigere for meg enn for barn med søsken. Jeg klarte meg fint uten søsken, kanskje også fordi det var lekekamerater  tilgjengelig det meste av tiden.

Den dag i dag så trives jeg godt i mitt eget selskap. Jeg kjeder meg aldri og har alltid flere planer enn de jeg greier å gjennomføre. Jeg har tenkt at mitt behov for å være alene og mitt konstante egendriv er et resultat av at jeg var alene som barn hjemme. Jeg vil jo tro at erfaringene man får gjennom å ikke ha andre barn å spille på også kan være av det gode, – som det å kunne lage planer, stå i det og komme i mål, selv om man ikke har en lagkamerat hele tiden. I mitt tilfelle betydde det fravær av søsken.

En annen fordel med å være enebarn er at jeg altid har visst at foreldrene mine har vært glad i meg. Det var jo ingen å dele oppmerksomheten med, – noe som jeg faktisk følte som både krav og støtte. Kravene ble aldri uttalt, men jeg hadde en egendefinert norm om å alltid prestere. Noe som også var lettere fordi jeg alltid fikk hjelp og ble hørt. Jeg fikk jo fokus, på godt og vondt, og jeg husker at jeg skulle ønske de hadde vært foreldre til en grensetøyende person også, fordi noen ganger så synes jeg de var strenge. Spesielt i tenårene,kanskje :) På en annen side så fikk jeg alltid hjelp til lekser, jeg hadde alltid noen å snakke med og jeg lærte at det var greit å være uenige, – for jeg opplevde at jeg var like god, selv om jeg hadde meninger på tvers av de eller samfunnet ellers. Jeg opplever som voksen at jeg har lært å skille mellom sak og person. Noe som jeg tror er en ressurs.

Mamma og pappa var redde for at jeg skulle bli bortskjemt, som de kalte det. De var nøye med at jeg skulle lære meg å spare, at jeg skulle dele og at jeg ikke alltid skulle vinne eller ha rett. Nå viser forskning på enenbarn at de greier seg godt på skolen, at de får god utdannelse, at de blir sosialt kompetente og at de langt fra blir noen egoister. Det kan være tilbakemeldingen og opplevelsen av å bli sett og  høre til som er årsaken til det?

Dame i solnedgangen - enebarn Foto: Petrus og Petrine

 

Jeg er enebarn!

–  og opplevde det som helt ok i barndommen
Som voksne ble jeg redd for å bli alene, – og jeg opplevde det som en styrke og en belastning å oppleve å miste foreldrene mine og se de være syke. Mamma gikk bort i løpet av noen timer, mens pappa var syk gjennom år før han tilslutt sovnet inn. Jeg stilte gjerne opp for den gode pappaen min, men jeg må innrømme at det har kostet både krefter og tårer å se en du er glad i svinne hen og ikke mestre kroppen sin. Jeg har hatt dårlig samvittighet fordi jeg dro hjem, dro på ferie eller valgte å være hjemme en ettermiddag eller kveld med Petrus. Jeg forsøkte å stenge bort samvittigheten når jeg har dratt med meg gutten min fra sykeseng til sykeseng, – og gledet meg  desto mer over de gode dagene hvor de hadde glede av hverandre de to. Jeg har til og med hatt dårlig samvittighet for den dårlige samvittigheten. På en annen side så var pappa klar og våken helt til det siste, – og har var takknemlig, han fortalte at han satt pris på gutta gjorde  og han klagde aldri til tross for at han var syk. Han var min styrke og min støtte helt til sekundet etter at han sovnet inn. Jeg savner tankene og styrken hans, og enda mer så savner jeg vissheten om at han var glad i meg tross alt. Jeg savner også mamma, de daglige samtalene med henne og alt hun stelte i stand nettopp fordi jeg var meg. Jeg savner den umistelige kjærligheten fra foreldrene mine, – like mye som alle andre som savner foreldrene sine, men for meg så ble det nære nettverket borte med de.  Nettopp fordi jeg ikke har søsken å dele sorg og minner med.

Nå når jeg ikke lenger trekkes mellom rollen som mor, arbeidstaker og datter, så savner jeg søsken som kunne ha vært  en del av mitt nettverk og ikke minst kunne vært tanter og onkler for Petrus. Jeg hadde ønsket at han skulle ønske at han opplevde familie, slik jeg opplevde den i barndommen. De som jeg opplevde som oppriktig intereserte, som en heiagjeng i det fjerne og som i dag er den trygge støtten jeg har. Det selv om de bor flere mil borte. Jeg er lei meg for at Petrus aldri vil oppleve det felleskapet, den støtten og den følelsen av tilhørighet som familie kan være, – og han har ingen heiagjeng som representerer de verdiene jeg vokste opp med. Så synd, men sant!

Solnedgang Foto: Petrus og Petrine

Det vanskeligste med å være enebarn er den følelsen av alenehet som voksen, det å se at barnet ditt vokser opp uten den eldre generasjon som støtte og den mangelen på noen som du kan dele barndommens minner med.

Å være enebarn er ikke vanskelig, – og det er ikke et stort problem, men det har vært mer sårt som voksen enn som barn. Jeg tror at den støtten jeg fikk, den nære heiagjengen, evnen til egendriv og selvbildet man bygger opp gjennom tilbakemeldinger er gode ressurser å ha. Og, dette har  jeg kanskje fått nettopp fordi jeg er enebarn?

Så fritt frem for enebarn, – i alle fall om nettverket virker om foreldrene faller fra.

Petirne :)

Takk for at du leste, – lik eller del gjerne om du tror andre vil vite hvordan det kan oppleves å være enebarn.


05 oktober, 2016

Livet

Soloppgang over Visterflo Foto:Petrus og Petrine

 

Av og til er jeg nødt om
å ta livet mitt med
på en aldri så liten luftetur
H. Børli

En liten kveldshilsen fra meg, – med lånte ord og  et bilde jeg tok i full fart på vei til jobb. Lyset var jo så fint

Petrine :)


05 oktober, 2016

Å ha den gladeste gutten

 

liten gutt tre år

Jeg er mamma til den gladeste gutten

Jeg er mamma til den gladeste gutten.
Han som digger å være i vinden, forsøke nye ting og er super glad om han får være sosial.

Jeg er mama til den gladeste gutten,
– som er fornøyd når han trives og som for vondt i magen når han mistrives.

Jeg er mamma til den gladeste gutten,
– og lurer på hvordan jeg skal holde på den postive innstillingen i en verden hvor folk tråkker på hverandre, klager på alt og alle og avviser de som ikke er lik en selv.

Jeg er mamma til den gladeste gutten
– til tross for han har en livserfaring som mange små ikke har

Jeg er mamma til den gladeste gutten
– og jeg håper jeg alltid vil høre latterkuler, se deg forske og opprettholde gleden.

Jeg er mamma til den gladeste gutten og er redd hver gang jeg tråkker feil. Jeg er redd for å dempe latteren, hvin og energi. Jeg er redd for å stoppe gutten som jeg vet har pågangsmot, i det uendelige, når han er motivert. Den gutten som er det viktigste i livet mitt, og som pleier å synge samtidig som han leker. Den gutten som har vist meg hva latter og glede er til gang. Jeg håper jeg kan opprettholde livet, leken og latteren.

Jeg er mamma til den gladeste gutten, og det vil jeg fortsette å være. Jeg vil se den gladeste gutten, også i han som voksen mann.

Jeg vil være mamma til den gladeste gutten!

Alltid!!

Petrine


Løvetann stor liten Petrus og Petrine

God dag, du!

Har du tenkt på at noen ganger er man liten, men stor nok til mange ting.  I dagens innlegg har jeg satt fokus på det å nettopp det. Ellers så kan jeg fortelle at vi synes det er deilig med høstferie og skal nyte den. Håper dere også har gode dager.

Du er liten, men stor nok

Jeg så du kom løpende, – du løp han rett i mot.
Du rakte ut hånden din og smilte.
Du løftet så blikket ditt å spurte:
«Tror du han kommer tilbake?»
«Tror du jeg kan snakke med han?»

DU er liten, men stor nok til å kjenne på sorgen.
Du er liten, men stor nok på å kjenne på daglig savn fra den som alltid har vært der og tatt deg med.
DU er liten, men stor nok til tenke
DU er liten med stor nok til å lage ditt eget bilde av virkeligheten. Kanskje ikke det beste…
Du er liten, men ikke stor nok til å ikke forstå at det ikke er din feil.
Du er liten, men stor nok til å få en ryddig og ærlig forklaring fra alle parter.
Du er liten , men stor nok til å tro at du må spørre et annet sted enn hjemme.
Du er liten, men stor nok til  kjenne at du er avkuttet fra den du savner.
Du er liten, men stor nok til å ønske at ting var sånn som før
Du er liten, men stor nok til å lete etter løsninger
Du er liten, men stor nok til å øyne et håp i det du løper bort til en voksen du stoler på…

… som dessverre ikke kan hjelpe!
En voksen som også snakker for døve ører til en som er blind for dine behov..

Det er dessverre ikke slik at det alltid er den som er voksen som vet best!

Du er liten og ikke stor nok til å se sammenhengen

Petrine

 


sti på Ramberg

Har du hørt om Kiss Kidd syndrom? Det hadde ikke jeg.

Jeg satt å leste et innlegg på facebook som Maia som skriver bloggen Fabelaktig skrev i forbindelse med gutten deres ett års dag. Det fikk meg til å tenke på hvordan den første tiden med vår lille Petrus var.

Fødselen orker jeg faktisk ikke sette ord på.  Den har jeg snakket med jordmor om og jeg har blitt anbefalt å komme med en klage til sykehuset om den. Det har jeg ikke maktet.

Det gikk jo bra med både Petrus og meg, men Petrus var illsint. Han skrek så ille at sykepleieren kom å fortalte meg at hun var grei med han, at hun ikke var hardhendt og at hun forsøkte å tilfredstille hans behov da det var legevisitt og vi ikke fikk være på spebarnsintensiven.  Det står til og med i epikrisen hans. Svart på hvitt har vi en bekreftelse på at vi hadde en gutt som skrek, skrek og skrek.

Da Petrus skulle følges ekstra opp på helsestasjonen så var vi der litt oftere enn vanlig.  Fordi han var litt ustabil i hoftene, han virket skjev i kroppen og hadde hodet stort sett vendt en vei, så var vi også hos fysioterapeut. Det da han var veldig liten. Og det ble redningen for han og oss.

Under et av de besøkene, da han var veldig ny, så ble vi anbefalt til å dra til en navngitt manuellterapeut.

Vi bestilte time, selv om jeg var skeptisk til at en enkel person skulle redde en liten gutt fra å måtte ha en solostemme i et skrikekor. Jeg har mer tro på at det finnes mer mellom himmel og jord enn jeg tror på alle de som mener de har løsningen.

Men, min skepsis var ubetinget. 

Da vi kom til den manuelle terapeuten så var jeg like skeptisk. Mens vi satt og ventet så lurte jeg på hvordan dette besøket skulle gi oss en annen hverdag. Da jeg satt der med tankene mine, så kom det en stor og rolig mann inn gjennom døra. Han la vår lille gutt trygt inn i hendene sine.

Det var så rart å se på, – om jeg trodde nesten ikke mine egne øyne. Petrus var stiv i kroppen, han var lettere misfornøyd, men ikke illsint da den store mannen strøk fingrene nedover ryggraden han. Plutselig stopper han opp og sier: » Her er det noe, – jeg masserer litt ekstra her!». I det han gjorde det så datt armene til Petrus avslappet ned lang siden, hodet hans falt bakover og han sovnet. Gutten forandret seg i løpet av sekunder og etter den tid så var det kroniske sinnet borte.

Vi fikk en gutt som sov natten igjennom, som sov en god lur på dagen og som etter den tid kunne snu hodet sitt til begge sider. Dessuten så har han etter den tid vært glad og lattermild det meste av tiden.

Var det Kiss Kidd – syndrom? Spiller ingen rolle, det var hjelp å få

Da vi kom tilbake til fysioterapeuten så avsluttet hun de ukentlige besøkene. Vi var tilbake hos den manuelle terapeuten og hos fysioterapeuten en gang, etter at det hadde gått et stykke tid, men Petrus var da like fin. Da jeg spurte om hva det hele hadde handlet om, så fikk jeg en forklaring på at det var Kiss-kidd-syndrom. Selv om jeg er spesialpedagog så var begrepene ukjente for meg. Jeg måtte lese meg opp på hva det var.

Det handler om låsninger i nakken!

De øverste nakkeleddene er viktige for barnas motoriske utvikling, deres oppfattelse av egen kropp og for at balanseorganet som samarbeider med øynene. Det sies at barnet kan få psykomotoriske problemer eller andre utviklingsforstyrrelser om man ikke får gjort noe med låsningene. Årsaken til det er nok at barnet unngår å gjøre de tingene som det synes er vondt eller vanskelig. Det får derfor ikke trening i det man normalt skal kunne og normalt mestrer.

Jeg kjente lite til syndromet da jeg fikk Petrus, men jeg må si at jeg er glad for at vi ble tipset. Det ble sagt at hans låsninger kunne oppstå ved en vanskelig fødsel, noe som sikkert var riktig i Petrus sitt tilfelle. I ettertid har jeg hørt at morens anatomi også kan være en faktor for om barnet får det. Ikke vet jeg, men jeg vet at en stor manns trygge hender forvandlet vår  lille gutt i løpet av noen små sekunder. Og for meg spiller det ingen rolle hva som gjorde at Petrus var sint og misfornøyd den første tiden, for det viktigste var den mirakelmannen (manuelle terapeuten) som ved et tryllelslag gjorde dagene til Petrus lettere

Moralen blir at man kan ta i mot tips, selv om man er skeptisk. Og heldigvis kan det være hjelp å få. I alle fall var det det for oss.

Petrine :)

 


27 september, 2016

Dårlig mammadag

 

Skøter og hockeyutstyrI dag føler jeg meg som en dårlig mamma.

Altså, alle de primære oppgavene som innbefatter klær, mat, kos, søvn og tid til lek er i varetatt. Vi har til og med sett at han har gått til skolen, at han har gjort lekser og at han har fått tid til å fortelle om dagen sin. Sa jeg at han har hatt tid til lek?
Men, siden han har vært på hockeytrening og han må opp tidlig så rakk vi ikke å lese på sengen. Dessverre! Det ble sang og en liten samtale før vi sa god natt. Så helt ille er ikke mammadagen, men …

hockeyspire?

Det er kombinasjonen hockeytrening og pjokken som får meg til å kjenne på den dårlige samvittigheten.

Petrus har lyst til å trene med puck og kølle, –  han har lyst til å spille hockey. Det innbefatter at han må bytte treningsgruppe mens han er på isen. Det synes han er skummelt og litt vanskelig. Selv om det er der de trener på de tingene han har lyst til å gjøre. Han forteller om kamper og om å spille,  han drømmer og slår med kølle på plassen foran huset. Han vil lære det nye.  Samtidig er han han en fyr som velger det trygge, som velger kjente voksne, kjente rammer og holder på rutiner. Og komfortsonen ligger langt utenfor det å bli kjent med nye øvelser, være på en ny banehalvdel og sammen med nye voksne. Han digger de gamle og gode, – og han er ukomfertable med forandringer. Han er også redd for at de andre er bedre enn han.

Første gang p rollerblades

Derfor har jeg dårlig samvittighet fordi jeg presset han i dag. Jeg forklarte (maste) at han får med seg det grunnleggende av det han trenger å lære om han er på gruppa som øver på det han ønsker å mestre, – og jeg spurte han om hvilken løsning vi skulle velge. Vi ble enige om at han skulle være en liten stund på den nye gruppa og resten av tiden på den gamle. Det var han fornøyd med, helt til han kom i hallen og en kamerat kom. Da ville han slippe å forholde seg til avtalen. Men, der kom Petrinemannen meg til unnsetning, – og Petrus måtte holde avtalen med meg. En liten tid på den nye gruppa og resten av tiden på det som var kjent og kjært. Jeg så til at han fikk komme over til den gamle gruppa etter minutter på den nye. Da han kom hjem så var han superfornøyd med at han hadde lært noe nytt. Det viste han oss en trillion ganger da vi var på vei hjem. Han var fornøyd med dagens trening, – men jeg føler meg som en dårlig mamma. Kanskje fordi jeg mest av alt mener at det skal være lek og gøy å trene. Og at det ikke skal innbefatte noen form for press.

Men, så vet jeg at han velger det trygge til det uendelige, nettopp om han ikke blir presset litt.

Hva er riktig å gjøre, tro… er det noen som har erfaring?
Har noen tips?

 

 


01 september, 2016

Tommel opp for seksåringen

IMG_0046

I mange år så trodde jeg aldri, og jeg mener aldri,
at jeg skulle få lov til å liste meg opp om morgenen,
finne frem gaver, kake og lys før jeg listet meg opp trappa
hvis mål var å vekke mitt eget barn på bursdagen.

Derfor er det ekstra stas hver gang vi kommer til 1. september.

Da har nemlig vår vakre, lille (store) gutt bursdag!

Det er mange ord som kunne beskrive gleden over å bli mamma
og det er kanskje fler som kan beskrive gutten vi får lov til å følge.
De skal jeg spare dere for,
men jeg roper et stort HURRA
for den allsidige opplevelsen det er å være forelder
og for all variasjon og latter en seksåring kan putte inn i hverdagen .

Gratulerer med 6 årsdagen til min største og vakreste hverdagsglede!
Jeg er takknemlig <3

Petrine :)


Innskolingsdag

Snart er du seks år. Du er skolestarter

Du kan se på tv -program som er merket med seks år pluss.
Du kan sikkert kjøre mer på Tusenfryd (og en gang skal du få komme dit for første gang), du har begynt på skolen, – og du har dessverre erklært at du har sluttet igjen.

Det er mye som har skjedd på kort tid, – og det er strevsomt for deg med alle forandringene. For meg og om jeg skal være ærlig.

En ting er jo at kroppen din vokser racerfort og at det plutselig har blitt vanskelig å kneppe knapper og ta på sokker igjen. For du har nemlig vokst mye i sommer. Vi kan se det på at klærne har blitt korte og på at du har armer og ben i stadig bevegelse.  Rygg, mage og hofter også, forøvrig. Du er som en kålmark. Musklene skal holde følge med knoklene som har tenkt til å strekke seg og deg litt lenger, – og derfor blir du urolig. Av samme grunn får du ikke ting som du klarte før.   Jeg prøver å fortelle deg at det er et lurt påfunn av kroppen, det at vi  beveger oss og dermed hjelper til i strekkprosessen. Jeg understreker også at du vil bli mindre klumsete siden, men jeg er ikke sikker på at du tror på meg.

Refsnes skole

Jeg vet at du iherdig har forsøkt å lære deg å knytte skolissene, men når knappen plutselig er vriompeis, så konstanterer vi raskt at heller ikke et sett med skolisser er lagspillere. Da hjelper det ikke med en oppfordring fra skolen om at det er lurt å kunne knyte før skolestart. Det har heller ikke hjulpet med tårer og utallige forsøk. Lissene er og blir håpløse! Jeg  bekymrer med ikke for disse skolissene, du kommer til å lære det med tiden. Derfor har jeg kjøpt sko med borrelås og byttet ut knyting med anorakk lås. Du, skjønner det gutten min, at jeg vet at det ikke alltid er lett å være nesten seks år,  – fordi du forandrer deg sånn. Og, jammen har vi erfart at det ikke er lett å være nesten seks år, når resten av verden også er i endring.

Vi vet begge to at det har kostet tårer, motivasjon, samtaler og belønning å begynne på skolen.

Vi vet at du har hatt ulike forslag for å få lov til å bli hjemme, – vi vet at du har grått fordi du vil til de voksne i barnehagen og vi vet at du ikke har synes at overgangen til stedet alle maser om har gått knirkefritt. Vi vet det, og den ene delen av meg vil holde det for oss selv, men jeg deler det, fordi jeg tror at vi ikke er de eneste foreldrene som opplever at det er sorg over at venner har startet på andre skoler, – de vennene som man til tider har vært mer sammen med enn med søsken og foreldre gjennom hverdagene. Alle mennesker og alle rutiner som har skapt trygghet og som har vært hverdag er borte. Klart det er et savn og klart det er en form for sorg, som vi voksne kanskje glemmer. Det er enklere for oss å holde oversikt, å sende en sms, dra på besøk, dele statuser på facebook og holde kontakt på ulike måter enn det er for en liten gutt på fem. Savnet er kanskje desto større for den lille.

Refsnes skole

Vi her hjemme vet at du digger friminuttene, frileken og gymsalen på Sfo. vi ser at du er i ferd med å bli kjent med nye venner , sette grenser for barn som møter deg på måter du ikke liker og at du prøver å finne din nye plass. Vi vet også at du elsker å være sammen med andre og tror at det kan gjøre overgangen til en ny hverdag og en ny institusjon lettere.

Det er litt dumt at ettermiddagene har forandret seg med leksenes inntog, stemningen er litt mer amper enn den pleier. Kombinasjonen av Prins Vil ikke, ubrukelige viskelær, kjedelige oppgaver, knekte blyantspisser og en mer eller mindre oppmuntrende mamma er til tider ikke den beste. Alle forslag blir delt opp i enkelte faktorer og ganget med minus, tips om man blir fortere ferdig om man faktisk starter med å skrive eller tegne blir avvist og tverre svar blir møtt med en oppgitt mamma.

Kjære gutten min,  jeg har en hemmelighet:  Jeg lyst til å sende deg ut av døra, si at du skal blåse i leksene og si at du skal ha det gøy med vennene dine. Men, det er ikke det jeg sier, – jeg heier, maser, tegner og skriver i min kladdebok, sitter sammen med deg ved bordet og tenker i mitt stille sinn, – at nå er våre nesten seks år med hyggelige ettermiddager blitt omvandlet og jeg erkjenner at gruer meg til de neste ni årene og 180 dagene. Jepp, jeg teller ned. Og ønsker leksene dit peppern gror.
Det var vondt for deg når du forsto at vi ikke kunne ha en fridag sammen mer. Vi som har hatt den muligheten en dag i uka helt siden du startet i barnehagen. Du kan ikke forstå at noen ikke tror du kan lære å lese eller å regne hjemme nå som du er skolegutt. Du har jo lært masse hjemme før. Og, om jeg skal være ærlig så har jeg ikke et godt svar, for jeg skulle gjerne hatt den muligheten i mange år til. Jeg vet jo at du har rett, du lærer masse når du er i aktivitet og når du er drevet av nysgjerrighet. Du lærer masse her hjemme også. Jeg vet at du kommer til å  lære en drøss på skolen altså, og tror du ikke meg så kan du jo spørre storerbror.

Men, tro meg, kjære vakre skolegutt! Vi krysser fingrene for at du skal bli bedre kjent med de andre elevene, at du får brukt alle lekemulighetene,  at du får lov til å gå på fotballbanen og på andre siden av skolen etter hvert,  at du snart blir kjent med lærere, de med deg og at dagene blir enklere.

og i mammahjertet så håper jeg at du fortsatt er deg selv etter at strevet med å tilpasse seg er over.

For vi er så heldige i landet vårt at alle har plikt til å få skolering og rett til å få en utdannelse, Jeg håper årene blir gode, allsidige og aktive for deg. Det fortjener du, og staten, for du er allsidig og kan utvikle deg til en flott voksen. Vi heier i vei..

Det er nemlig litt tidlig å gi seg når man bare er i startgropa. Det synes jeg også, – selv om jeg ønsker leksene dit pepperen gror.

Petrine

DAGENS FOTNOTE:  ( jeg har med tårer i øynene, klump i magen og med varmt hode sett på «Fra barn til borger» på nrk. For der fikk ikke barn være barnslige, humor var lov i gang og trapper, kravene var store og disiplinen militær. Det her er en skikkelig subjektiv oppfattelse av en skolestartermamma, som tror på relasjoner, på likeverdig kommunikasjon og som ser på humor og barnlig glede som en ressurs: Og som sender avgårde en iten gutt til en enda ukjent verden. Trykk på linken og se dokumentaren)


Page 5 of 10« First...34567...10...Last »