14 november, 2016
Kaffe, te eller vin, hva må jeg ha mest av?
Her kommer fortsettelsen av Lammelårsutfordringen :)
Kaffe, vin eller te. Hva må jeg ha mest av?
Jeg må ha det, bare må ha det, hver morgen.
Jeg må ha minst en halv kopp med kaffe!
Til frokost og til kos så kan jeg like gjerne drikke te, men etter et stort glass med vann på morgenen så må jeg ha påfyll av koffeindrikken.
Te er på mange måter mer spennende enn kaffe, det finnes så mange varianter og så mange smaker. I disse dager så er chai en favoritt. Spesielt god synes jeg den er om jeg koker tevannet med et par centimeter oppkuttet ingefær og en kanelstang i.
Det blir så mye sterkere smak om jeg koker det i vannet som jeg trakter teen på. Skal jeg være rask så bruker jeg teposer, men om jeg skal kose meg litt over tid så koker jeg meg en kanne på løsvektte.
Skal jeg ha det ekstra luksuriøst, så varmer jeg melk og steamer det. Da får jeg en god Chai latte. Helt etter min smak, sterk og det eneste søtningmiddelet er melken.
Det er nok te jeg må ha mest av, men kaffe som jeg må ha først.
Vin, ja det kommer faktisk nederst på listen over det jeg må ha av drikke. Sannheten er at jeg nesten ikke har drukket alkohol de siste tre årene. Jeg har vært på et par store fester hvor vin har vært servert til maten og utover det så er vann eller farris helt innafor.
Hva er din favoritt drikke?
Petrine :)
10 november, 2016
Hvilken bok vil jeg anbefale? – og gjerne hvorfor!
Moss har et flott bibliotek i de gamle møllene, her er utsikten fra et vindu
Tidligere leste, leste og leste jeg. Jeg var en racer til å komme meg gjennom ulik litteratur, men dessverre så er jeg ikke så god til å sette meg ned med en bok nå. Jeg vet ikke om det handler om at jeg er dårlig på å komme i gang, at jeg er dårligere til å konsentrere meg eller om det handler om at jeg blir avbrutt oftere, men når jeg ført er i gang så leser jeg til jeg er ferdig .
For meg er lydbøker løsningen. Jeg har i hele høst hatt lydbøker i bilen og gjerne til strikketøyet her hjemme. Nå er jeg inne i en periode hvor jeg lytter til krim kreert av Hjort og Rosenfeldt. Jeg er i gang med bok tre hvor den skadeskutte psykologen Sebastian Begmann og etterforskningteamet han til tider definerer seg som en del av. Genialt med kombinasjonen lydbøker, bibliotek og bilkjøring.
Men, hvilken bok skal jeg anbefale. Jeg synes det er et vanskelig valg. Men det er noen bøker som sitter igjen lenge etter at jeg har lest dem. Den første jeg vil nevne da er
For dagene er onde, av Anne Karin Elstad. Den leste jeg da den kom ut, midt på åttitallet, og jeg har så klare bilder av historien i boka. De er så sterke at jeg valgte bort å se filmen som er laget på romanen. Jeg var sikker på at trammen, trærne og miljøet ikke ville se ut som det gjorde i mitt hode. Det hele utspiller seg nemlig på et lite gårdsbruk, to hovedpersoner som utvikler et forhold på tvers av klasse og erfaringer. Og slik jeg husker det så var ikke det så lett i et lite bygdesamfunn, der sladderen gror.
En annen bok som jeg gikk å tenkte mye på i ettertid er Geisha. Den handlet om et søskenpar hvor den ene ble Geisha og den andre ble hore. Jeg brukte mye tid på mine egne tanker og holdninger, for jeg mener jo at man ikke skal selges til tjenester, slik de to jentene på hver sin måte ble. Allikevel så synes jeg hun ble Geisha var heldig. Jeg ble forvirret av mine egne meninger. Les den og tenk.
Den tredje boka som dukker opp her jeg sitter er Balansekunst. Den lånte jeg av ei venninne da jeg var på Gran Canaria for å skrive Masteroppgave. Jeg hadde med meg lite annet enn faglitteratur, og venninna mi reddet meg med den flotte romanen som Balansekunst er. Historien som fortelles strekker seg fra 1947 til 1975 og den handler om personer fra ulike kaster i India. Jeg likte den godt og den er leserverdig.
Ok, da tar jeg med meg bok nummer fire og fem også.
Bok fire leste jeg i kappløp med tre andre på strender, på busser og i hengekøyer rundt i Mexico. Det var en av jentene som hadde med seg boka Lekestue av Roger Kurland. Felles for oss som var på tur sammen er at vi alle arbeidetpå ulike institusjoner hvis hensikt var å ivareta andre mennesker. Vi leste og lo, – vi leste og diskuterte og vi gledet oss til de andre tok seg en dukkert eller forsvant fra boka en liten stund. For da var det om å gjøre å være raskest til å rappe til seg boka. Jeg har lest den for elever i ettertid, men nå har den faktisk gått i oppløsning. En annerledes leseropplevelser som det er knyttet gode og morsomme minner til.
Den siste jeg vil trekke frem er boken Room. Da jeg startet å lese den så brukte jeg litt tid på å gruble på hvorfor substantiv ble skrevet som egennavn, men jeg skal love deg at da jeg var kommet over de første sidene så var jeg grepet. Den handler om en mor som er innesperret med sin sønn og jeg var imponert over hvordan hun som mor klarte å gjøre dagene meningsfulle for barnet sitt. Dessuten så griper historien på mange måter, men jeg vil ikke røpe historiens gang og hva jeg ble gående å tenke på etter å ha lest denne boken. I tilfelle du kommer til å lese den. Jeg vet at også denne boken er laget til film. Den skal jeg se fordi jeg tenker at jeg kanskje kan bruke den i undervisning, for historien handler om relasjoner, om rutiner, om oppdragelse, om barnevern og om ulike oppvekstmiljøer.
Jeg klarte rett og slett ikke å velge den beste boken og mens jeg sitter her så dukker det opp mange flere bøker som jeg har likt godt. Vil dere ha tips om en barnebok, så har vi ledd oss gjennom Tonje Glimmerdal her i huset.
Hvilken bok eller bøker ville du anbefale?
Bruk gjerne kommentarfeltet eller facebook til å komme med boktips.
Takk for at du leste. Del gjerne om du kjenner noen som vil ha lesetips, med bøker fra gamledager :)
Petrine
08 november, 2016
om å strekke seg mot stjernene
«Mamma, lukt her a, det begynner å lukte vondt av hanskene mine, gjør det ikke?»
Petrus kommer mot meg.
I hånden har han en hockeyhanske.
Jeg later som det lukter gruff, selv om det forhåpentligvis er lenge til vi må hanskes med den problemstillingen her hjemme.
Jeg vet ikke om dere har vært innom en hockeygarderobe eller gått forbi en, når gjengen nettopp har vært på isen eller åpnet en bag som har lagret alt det svette utstyret. Fra den samme gjengen. Det lukter værre enn en kombinasjon av Mosslukta ganger tre, Myggsprayen til den retthalede grisungen og reven og fårikål. Det er en avstand fra den odøren til den man finner i et prafymeri, for å si det sånn. Og det er lenge til Petrus sin hanske lukter slik, – forhåpentligvis.
Allikevel så later jeg som om det lukter vondt av hanskene hans.
Det er fordi jeg vet hvorfor det har blitt viktig.
Han har hatt en helg borte fra oss, for vi har vært i femtiårslag. Og han har hatt det som plommen i egget der han har hengt på en «stjerne» som er mer enn dobbelt så gammel. Han har sett Hockeylaget U14 spille to kamper, han har jublet over mål og nesten mål og buet mer mot det andre laget om de har vært på vei til å score. Han har også vært på isen og lekt seg med de store gutta, – og han både skaffet seg nye ferdigheter med skøyter på og utvidet ordforrådet. Heldigvis så har han litt dårlig hørsel og ikke en forståelse for alt som blir sagt. For i enkelte ord er det kjekt å ikke få med seg den siste bokstaven, som i ordet hesteku..
Men på skøyter har han lært å bevege seg bakover, han har fått bedre selvtillitt på egne ferdigheter og han har hatt stort utbytte av å være med de store rollemodellene. De som sikkert ikke vet hvor viktige de er for de som er små som kommer etter. De som ikke har peiling på at det å se opp til, observere og ta etter er en vanlig måte å lære seg nye ting på. De som ikke vet at de har skapt enda mer interesse for å være på skøyteisen for en liten gutt.
Jeg tar i mot hansken,
jeg later som det lukter vondt
og jeg blir med på den kneggende latteren til Petrus
Fordi det er viktig for han, – han vil være en av gutta.
De er stjernene han vil strekke seg etter.
Petrine :)
07 november, 2016
Pepperkaker, melk, freia melkesjokolade og allehelgenshelg.
Petrus spiste pepperkaker i går. Han var hos storesøsteren sin . Der fikk han noen pepperkaker som han gomlet på. Det ga meg gode og litt sørgmodige tanker på en gang. Pepperkaker og melk var vanlig kost for bestefar og Petrus, da pappa enda levde. De koste seg sammen med kakene som knaste og som smuldret opp i munnen, – og de var enige om at det var god kaffemat. Det og Freia melkesjokolade.
Spisingen fikk meg til å tenke på pappaen min, på den dagen da verden gikk videre selv om hjerte hans sluttet å slå, på livet vi levde og på alt jeg savner. Jeg tenkte på mamma, på de daglige små samtalene, på alle ganger jeg var irritert på henne og mest av alt latteren og gleden hennes ved å omgåes andre og dele av det som kunne deles. Det er så rart at livet hennes sluttet i løpet av noen korte timer og enda rarere at jeg får vondt i magen når jeg ser reklamen om prat, smil og løft som går på tv – en om dagen. Mamma fikk hjerneblødning, og selv om hun kom raskt herfra og kunne snakke da, så ble hun liggende på et venterom på sykehuset noen timer ( ja faktisk flere) før de undersøkte henne og skannet hjernen hennes: Da var skadene for store. Jeg blir derfor kvalm hver gang jeg ser reklamen, for selv om vi reagerte raskt nok, så var det glipp i systemet da vi kom et steg videre. Og pappa ville ikke fremme dette som sak, for vi hadde mistet mamma, uansett.. mens jeg tenkte at vi kanskje kunne hjelpe noen andre.
Det var de pepperkakene i går som fikk meg til å kjenne på sorgen. Den er ikke så vond lenger, men det er en sår følelse og et ønske om at jeg fortsatt skulle ha de med meg. Jeg skulle jo gjerne hatt de som besteforeldre til Petrus, hatt de som rollemodell for de gode holdningene jeg savner, deres omtanke og generøsitet og mest av alt fordi de var mamma og pappa. Jeg er fortsatt glad i mamma og jeg er fortsatt glad i pappa, – og jeg savner deres støtte og det at de var glad i meg uansett. Jeg var det viktigste for dem, som Petrus er for meg!
Denne helgen er det Allehelgenssøndag, – og den er satt av fordi vi skal minnes de som ikke lenger er blant oss. De som vi savner. Den er satt av til å kjenne på sorgen og til å tenne lys. Vi har i dag tent lys for alle de gode minnene, for all latter, for alle turer, for alle lesestunder, for alle diskusjoner og krangler, for alle morsomme historier, for all selvironi og artigheter, for papperkake, melk og Freia Melkesjokolade. Det blir gode minner av slikt.
Vi har tent lys for å få det til å skinne på kirkegården og for å få de varme og gode bildene man har av de man savner skal lyse.
Vi har tent lys for å lyse opp i mørket, – og vi skal se til at det brenner i flere dager.
Vi har tent lys for sorgen også kan være god og savnet kan minne deg på det fine du har opplevd
Har du noen du savner og som du skal tenne lys for denne helgen?
Petrine
26 oktober, 2016
Hvilket land eller by jeg gjerne skulle bodd i?
Det er så mange steder jeg gjerne skulle vært, og det er så mange steder jeg gjerne skulle vært tilbake til. Jeg, har fra jeg var liten , blitt trukket mot nord Norge, – og i sommer da vi var i Tromsø så lekte vi litt med tanken om å bo der et år. Litt for å smake på mørketiden, litt for å leve i «mammas by» og litt fordi det er kjent og ukjent på en og samme gang. Benytter anledningen til å dele noen bilder fra sommerens tur til Tromsø
Jeg trekkes også ut i verden og da jeg var på en av mine turer med ryggsekk så traff jeg en svensk gutt som hadde vært ute å reist lenge: Jeg spurte han om hvor han ville reise tilbake om han fikk en eneste billett. Han svarte New Zealand!!
Nå vet jeg ikke om jeg ville vært der et år, men jeg hadde nok likt å reise dit.
Vi leker med tanken om å reise bort i store deler av sommeren i 2017, og da er Bali en av alternativene vi har vært innom. Men, det ligger jo i Indonesia og er kanskje ikke et av de stedene vi drar med barn? Kanskje vi rett og slett bare blir her hjemme. Men, – jeg kunne tenke meg å leve langsomt som de gjør enkelte steder i verden, men tro meg, lydnivået i Indonesia var mega høyt da vi var der og skulle ferdes på buss. Hjelpes!! Det lå langt utenfor anbefalt desibel det som kom ut av høyttalerene da det ble vist film.
Det fineste landet jeg var i på nittitallet var Vietnam. Det var lite utbygd for turisme, trafikkbildet besto av en trillion sykler uten forståelige regler og landet hadde alt fra torghandel med byttevirksomhet til butikker organisert på spesielle måter, de hadde fjell og vakre strender, by og land og ja, var nok mitt favoritt land fra en rundttur i Asia. Så hadde jeg fått spørsmålet da, så hadde svaret vært nettopp Vietnam. Men, jeg tipper at utbyggingen for turisme har vært stor, at mine bilder har blitt ødelagt og jeg lar det landet forbli i minnene. Akkurat som jeg kan velge bort en film etter en bok jeg liker, fordi mine bilder ikke skal knuses til noe annet. Jeg vil ta vare på de.
Sant nok, så kunne jeg tenke meg å arbeide på den norske skolen et sted det er varmt også, så jeg klarer jammen ikke bestemme meg. Ser dere, jeg kunne gjerne leve litt i andre steder av verden, men her hjemme blir vi boende her vi bor nå. Her har vi jo naturen, sola, stranda, fin skolevei, venner til Petrus og gode naboer, – mest av det vi ønsker oss.
Hvor ville du bodd for et år? Jeg har ikke snøring …
Petrine :)
21 oktober, 2016
10 ting jeg synes er skummelt – en liste
Til og med jeg synes ting er skummelt. Før i verden så trodde jeg at jeg var superpyse, men jeg har egentlig erfart at jeg er ganske så tøff, men det er finnes ting jeg ikke liker. Her får du en liten innblikk …
1. Brennmaneter
- Valget i Usa – og i den forbindelse så må jeg nevne at jeg er redd klovner, – både han midt i valgkampen og de som pynter seg for å skremme
- Hunder som går uten bånd
- De bilene som kjører slalåm mellom bilene på E6 og som har glemt regelen med å telle til 1003, – da innom 1001 og 1002 først.
- De fotgjengerne og sykkelistene som kommer busende ut i veien, uten å ha stoppet opp og fått øyenkontakt med sjåføren. Når begynte man å gi ansvaret for eget liv over på andre, tro?
- Når de åpner bagasjerom på biler på en krim
- Folk som lar eget gruff gå utover andre
- Lyden av feiekost på asfalten
- Tyver som putter henda under hodeputa di når du sover i en hytte i Thailand
- At gutten min skal møte de folka med for mye gruff
Petrine :)
14 oktober, 2016
10 ting som er fint med å være gammel mamma
jeg er en gammel mamma!
Jeg var jo veldig gammel da Petrus kom til verden, – og mange spør meg hvordan det var og er. Jeg har listet opp ti fine ting, som sikkert ikke er avhengig av alder, men likevel fine
- Jeg var ferdig utdannet og hadde jobb, det betyr stabil familieøkonomi, da Petrus ble født.
- Jeg har hatt tid til å være bare meg ,- fest, moro, utdannelser, dyrket fritidsinteressene mine, etc
- Jeg bekymrer meg ikke for hva andre sier og mener. Jeg var nok mer redd for det tidligere.
- Vi kunne velge å være hjemme med Petrus utover permisjonstiden. ( selv om halv barnehageplass og halv inntekt bare tilsier 7200 i kontantstøtte ) Vi har hatt mulighet til å arbeide redusert gjennom årene Petrus gikk i barnehagen. Noe både Petrinemannen og jeg har gjort. Han har tatt det ut i mere ferie, – og jeg arbeidet mindre hver uke.
- Jeg har rukket å reise mye, se mye av verden og få en god utdannelse gjennom det.
- Pjokken var etterlengtet, – han er bare best! Det var mange klossete uttalelser da jeg ønsket/savnet barn: Blant annet at man ikke kan savne noe man ikke har hatt,- men vit det man kan sørge over brutte drømmer og over det man ikke har hatt
- Jeg har verdens største lykkepille i huset, selv om jeg hadde gitt opp håpet. Og det har jeg i mange år fremover.
- Jeg var veldig rastløs og mye på farta da jeg var yngre, nå har jeg ro til at Petrus skal få tid til å leke meg kamerater her hjemme.
- Jeg er innom det yngre miljøet gjennom møte med foreldre til andre barn
- Sist men absolutt ikke minst, Pjokken himself!! Jeg digger han :)
Petrine :)
Jeg har flyttet over et innlegg fra den gamle bloggen, som ble skrevet for noen år siden,- om samme team. Se her
14 oktober, 2016
Å bli mamma i moden alder, – svangerskapet
I prosessen med å flytte gamle innlegg over på bloggen, så kommer et personlig ett her.
Jeg var godt opp i årene da jeg ble gravid med velse Petrus.
Jeg har fått mange spørsmål om det å være så gammel og bli mamma for
første gang, så nå har jeg tenkt til å skrive noen innlegg relatert til det.
Da jeg ble gravid med Petrus så hadde jeg havarete svangerskap
og mange års sorg og savn over manglende foreldrerolle i kofferten.
Paradoksalt har jeg hele mitt yrkesaktive liv arbeidet med barn og unge.
Jeg visste godt hvilken glede barn er og at foreldrerollen er et arbeidsforhold 24/7.
Jeg vil nødig innrømme det, men jeg kunne kjenne på en slags urettferdighetssans
når jeg sendte barn avgårde til familier som ikke virket med hensyn til omsorg.
Tross dette så trivdes jeg hver eneneste dag
sammen alle de flotte barna jeg ble kjent med
og jeg gråt over sorgen man ikke snakker om.
Sorgen over å være barnløs.
Jeg følte det som en samfunnsnorm som jeg ikke klarte å innfri.
Jeg ville ikke innse at mitt barndomsbilde over hvordan fremtiden skulle bli var knust.
Jeg fikk tilbakemeldinger om at man kan ikke savne noe man ikke har hatt.
Nei, jeg kunne ikke savne noen jeg ikke kjente,
men jeg hadde likevel en smerte rundt et stort ønske som ikke ble innfridd.
Det til tross så hadde jeg meningsfylte og glade dager som barnløs også.
Jeg tror at det finnes et indre behov om å føre familien videre.
Det var i alle fall min følelse.
Det å være gravid var en glede og en skummel reise.
Jeg hadde jo en smertelig erfaring på at det ikke er en selvfølge at man skal kunne bli forelder.
Jeg, som spesialpedagog, hadde en bevissthet i forhold til at eldre foreldre har
hyppigere mulighet for å få barn med kromosonfeil.
Det var en mulighet jeg ikke ønsket å benytte.
Jeg visste også at barn kan skades under fødsel
og jeg hadde en bevissthet i forhold hvor skjørt livet er.
Jeg var kjempe glad
og
jeg var livredd.
Ser jeg bort fra redselen,
som var mest tilstede i starten av svangerskapet.
så opplevde jeg at det var greit å være gravid.
Jeg la ikke mye på meg, jeg var jevn i humøret og jeg hadde det helt OK.
Jeg har til normalt litt høyt sukkernivå i blodet. I svangerskapet holdt jeg det i sjakk ved at jeg spiste sunt, og jeg klarte å holde meg unna kaker, sjokolade, frukt og annet som inneholder sukker.
Det synes jeg er mer vanskelig nå som jeg ikke har et lite barn i magen.
Det er en annen sak.
Den mest skremmede opplevelsen var da jeg i fjerde måned fikk blødninger.
Det som fløy rundt i magen min på vei til legen var større enn sommerfugler, mer som kråker.
Jeg var urolig, livredd og gråtkvalt.
Heldigvis viste det seg å handle om en lavtliggende morkake,
og ikke om en liten baby som skulle slutte reisen med oss.
Det kunne vi leve med.
Jeg fikk beskjed om å ta det rolig resten av svangerskapet,
noe som bekkenet tok ansvaret for. .
Det var nok bekknløsningen som var den største plagen.
Den har forøverig ikke gitt seg helt enda.Plutselig dukker låsningene opp
som en påminnelse omden tiden da viventet på
vår lillegutt.
En tid som jeg har gjemt varmt og godt i hjertet mitt
Jeg hadde nok et svangerskap helt likt mange andre mødres.
Jordmor uttalte en uke før fødsel at jeg hadde et svangerskap lettere enn mange unges.
Hun sa også at hun ikke så det som umulig for meg å bære frem flere barn.
Det stemmer overens med resultatet av duotesten jeg fikk.
Der var nemlig min fysiske alder langt under den bilologiske.
Den attesten har jeg tatt vare på :)
Det å gå gravid i 40 – årene var for meg en god erfaring,
men jeg vet at kvinnens alder som førstegangsmor blir debatert rundt om.
Vi gjør karriere og venter lengere med å etablere familie.
Hva som er ideel alder skal jeg ikke debatere her,
men jeg oppfordrer kvinner til å ikke vente for lenge…
Når er egentlig riktig alder?
Jeg kommer til å skrive et innelgg senere om fordeler og ulemper med å bli mamma sent i livet.
Det sett med mine øyne.
I det neste innlegget i denne «serien» vil jeg sin litt om Duo – test og tankene rundt det.
Petrine:)
13 oktober, 2016
Å snakke til og ikke med
Noen ganger så opplever jeg meg selv som en dårlig forelder. Ordene : «Nei» og «ikke» er de som hyppigst komer ut av munnen min, – da i kommmandoform. Kommunikasjonen har i stressende situasjoner, ved tidspress, ved lite søvn og om jeg er redd, forandret seg fra å snakke med til å snakke til. Eller kanskje enda mer ærlig er å si kjefte på.
Du vet når du har gitt den samme beskjeden tre millioner ganger:
Når klokka løper og arbeidstiden nærmer seg og pjokken bare skal rydde på rommet. Det rommet som jeg har foreslått mer enn en gang at vi skal rydde sammen. Det rommet hvor jeg har satt frem en kasse slik at utkledningstøyet kan puttes opp i. Det rommet hvor jeg har kjøpt inn hyller og esker for at det skal være enkelt å legge ting tilbake på plass. Det rommet som absolutt trenger en opprydning, – men kanskje ikke før klokken syv på en arbeidsdag. På en arbeidsdag hvor tiden er i ferd med å løpe i fra oss.
Er det bare jeg som går i trass, – det etter å ha både forberedt på at aktiviteten må avsluttes, forsøkt å avslutte den en gang, to ganger og tre ganger. Når jeg for n – te gang føler at jeg ikke når frem og at jeg mislykkes så blir jeg grinete. Jeg kan da rett før jeg går avslutte med: Jeg ba deg om— jeg sa i fra om…, akkurat som om det hjelper når jeg allerede har tapt.
Dessverre så er det min egen reaksjon og mine egne følelser som får situasjonen til å smake gruff. Det til tross for at jeg vet at det lønner seg å snakke med og inngå avtaler på forhånd. Det vet jeg jo hjeper! Til tross for at jeg vet at min reaksjon er med på å påvirke løsningen så er jeg ikke alltid bevisst denne kompetansen. Det er jo jeg som i form av å være voksen som er den sterkeste, det er jeg som har makt og som på en måte er og skal være sjefen. I alle fall er det jeg som er størst, har levd lengt og har mest makt.
Selv om jeg vet dette, så finnes det tider som gjør at det glipper. Hyppigheten er størst når jeg er sliten, når klokka presser avtaler nærmere og værst er jeg når jeg er redd. Det er da jeg glemmer at jeg gjør lurest i å snakke med, vise den andre respekt, fordele ansvar, inngå avtaler og helst finne en løsning sammen. Jeg glemmer det totalt, – og hører meg selv snakke til!
Ordene består bare av tre bokstaver, men det er en vesentlig forskjell på bruken av ordet med eller til. I alle fall i denne situasjonen.
Er jeg alene om å havne i denne grøfta?
Petrine :/
10 oktober, 2016
Å se utenfor sin egen tankegang – psykisk helse
I dag er verdensdagen for psykisk helse.
På ungdomsskolen så hadde min venninne ei venninne.
Det var hun pene dere vet:
Hun som alltid hadde smilet på!
Det mørke, lange tykke håret var alltid velstelt og ansiktstrekkene var perfekte.
Begge var hyggelige å være sammen med, – og fra utsiden virket alt perfekt.
Dessverre så var det perfekte bare et illustrasjon, for det skulle vise seg at min venninnes venninne valgte å ta avskjed med livet. Det var for trøblete!
Jeg var i tenårene.
Jeg mente at det å velge å avslutte livet var en av de mest egoistiske og stygge ting du kunne gjøre.
Det var så vanskelig å forstå for ei som gikk på ungdomsskolen, for ei som var klar for livet, for ei som hadde allsidige dager og som var aktiv med ulike aktiviteter at andre ikke hadde den samme gleden og den samme helsen som en selv. Jeg hadde ikke innsikt i at noen faktisk kunne slite med å glede seg over dagene, at andre kunne være redd for dagligdagse ting og i psykisk helse forøvrig.
Jeg hadde disse tankene helt til det var et minneord til den vakre jenta i avisa. Der sto det mange flotte ord om jenta, det sto litt om hva hun slet med og det var avsluttet med et dikt av Andre Bjerke. Da jeg hadde lest minneordet så leste jeg det igjen og igjen. Den som hadde skrevet viste så veldig respekt for livet som hadde vært og for valget som var tatt. Jeg grublet over ordene, snakket med mamma om dem og lærte mye om at psyken kan være kronglete. Jeg har møtt lignende valg med respekt siden da. Selv om det har vært vondt.
Jeg avslutter derfor innlegget med diktet, som fikk meg til å snu tankene om det å ta sitt eget liv. Jeg startet med å mene at det var dårlig gjort for de som var igjen, til å se at valget har en årsak og at det må møtes med respekt.
Med sorg og respekt.
For det gjør vondt å miste, – både for de som mistet håpet, for de som mister livsgnisten og for de som er igjen.
Det er verdensdagen for psykisk helse i dag, – og jeg markerer den ved å gi dere diktet som i mange år har vært viktig for meg:
Menneskerettserklæringen §1
- Deg er det skjenket en rett til å bli
- død eller levende, trell eller fri.
- Velg å bli narr eller velg å bli vis,
- fugl eller giftslange, ild eller is!
- Gjør du deg selv til en gjenstand for salg?
- Ingen skal nekte deg retten til valg.
- Velger du det som er skjendig og slett,
- er det din helligste menneskerett.
- Velg, om du vil, å fornedre deg selv.
- Velg din fordervelse. Velg å bli trell!
- Hva er din ånd? Er den sverd eller fjær?
- Vit at ditt valg har besvart hvem du er.
- DU er ansvarlig for den du er blitt.
- DU har vært velgeren. Valget var fritt!
- André Bjerke.
Har du mulighet så gi en klem, ta en telefon eller gjør noe godt for en annen. Kanskje en av de du ser så sjelden.
Petrine :)