31 desember, 2018
Når 2018 går over i 2019
2018, vipps så var det over.
Jeg er ikke sikker på at jeg nådde alle målene jeg hadde satt meg, og jeg vet ikke om jeg har klart å holde ordet balanse i fokus, men store deler av året har jeg fått til det. Og spesielt fornøyd har jeg vært med at jeg klarte å legge lista lavt og kose oss i hele desember. Det ble en måned med mye kos og lite mas. Det var en kjekk opptrapping mot jul
Om jeg skal se på årets overraskelser og gleder så må jeg trekke frem turen vi vant hos Reima, #reimakidventure, Ydmyke, takknemlige og glade for en tur til Ruka i Finland. Det var en uke helt full med vinteraktiviteter, morsomme opplevelser og en trillion glade øyeblikk. Vi var så heldige , – og setter enda stor pris på turen, noe jeg vet vi vil gjøre i lange, lange tider. Jeg vet at jeg sikkert kommer til å nevne den mer enn en gang her .
Det er også en annen opplevelse som var stor for Petrus og pappaen hans. Petrus fikk være med på Summer Classic , hvor han blant annet fikk møte Mats Zuccarello, være på trening med andre små hockeyspirer og ikke minst få se et glimt av seg selv i en film fra eventet i ettertid
Det var enda et ønske på min bucketlist som ble oppfylt, og det var en tur til Lofoten. I august så var jeg der og det var virkelig pent der oppe, – og jeg tror jeg må tilbake for å utforske det fotogene landskapet enda mer. Vi bor i et vakkert land, verken mer eller mindre.
Årets familieferie gikk til Bulgaria, til Stockholm og til fjells. og når sommeren 2018 kom med sol og varme dag etter dag, så ble jeg faktisk lei av å være på stranden. Det ble etter hvert til at vi løp ned til stranden for å bade og gikk opp igjen for å holde oss i skyggen. Det var jo deilig og varmet nok der. Det må jo ha vært tidenes sommer.
Året 2018 har ikke vært det mest aktive i sosiale medier, men de siste to månedene har jeg vørt mer aktiv på Instagram enn tidligere. Det har vært hyggelig å bli kjent med mange noe folk, og om du har lyst til å følge meg og oss, – så blir jeg glad om du har lyst til å følge meg der Profilen heter Petrusogpetrine .
Året 2019
Mine ønsker og mål for det neste året
1) Bli frisk. Jeg var på mammografi i desember.
Jeg løp inn og var ferdig før timen skulle startet.
Det er raskt og effektivt, – og jeg ser på sjekken som samme måte som man har servce på bilen, man gjør det fordi det er lurt og så er man ferdig med det.
Sånn var det, trodde jeg.
Helt det kom ene telefon som fortalte meg at jeg måtte tilbake. Resultatet etter flere besøk er at jeg nå i januar skal behandles mot brystkreft. Så (mitt ønske) målet mitt for dette året er å bli frisk . (om du vil, så send noen gode tanker ut i universet eller ta meg med i bønnen din, – jeg trenger en heiagjeng og ikke medlidenhet. ) For så langt det er mulig så skal jeg holde på hverdagene og normaliteten. Pjokken min fortjener det, – og som Anja (fra Lappeteppet.no) sa: Du er ikke en sykdom, – du er deg og har en sykdom. (Vurderte lenge å la verden være uvitende, men det er det største målet jeg har. Jeg trenger gode energier, tanker og bønner. Dessuten så ønsker jeg ikke at det blir tema når vi møtes, jeg vil som sagt ha normaliteten Da ble det som å slippe katta ut av sekken )
2) Få til å fotografere enda mer. Kamera har vært flittig brukt i perioder, og nå så vil jeg bruke det enda mer målrettet enn jeg har gjort tidligere. Jeg har et prosjekt som dukker opp i hodet med ujevne mellomrom, og det har jeg tenkt å få realisert. Sånn sakte, men sikkert. Jeg mottar coaching og vil bruke denne for å få prosjektet i havn.
3) Ha gode dager. Desember har vist meg at å kombinere rolige dager her hjemme med jobb på dagen har vært godt. Jeg ønsker fortsatt å ha de gode dagene, – og skal forsøke å fylle de enda mer med gode møter og ting jeg trives med. Det vi gjorde i desember var at vi bestemte noen ting vi skulle gjøre hver dag, og det gjorde vi. Så nøkkelen er nok planlegging, også til hyggelige ting.
4) Strikke av garnlageret mitt. Jeg har en del garn liggende, og det lageret skal minskes. Jeg har startet frisk, med en jakke, som har vårlige farger, Det med garn jeg har liggende. Jeg håper at den blir tynn, varm og god å bruke til vårlige dager. Dessuten så håper jeg at jeg kan strikke noen julegaver, sokker, votter og andre ting som gjør at lageret tømmes. Det vil skape litt mer plass her hjemme, samtidig som det er mye god økonomi i å bruke det jeg allerde har.
5) Dra til New York. Da Petrus var mindre så ville han besøke Madagaskarpinvinene og det lovte jeg han. SÅ i løpet av 2019 så vil jeg forsøke å ta turen over dammen med minstemann. Da står Centra Park og dyrehagen på listen over ting vi skal rekke mens vi er der.
6) Lese enda mer. Resultatet av at jeg har vært utbrent er at jeg har lest mindre. Jeg har ikke kalrt å holde på tankene og det har vært nytteløst å lese en bok. Lesegleden har jeg opprettholdt ved hjelp av lydbøker, men det siste året har jeg også klart å lese bøker igjen. Hvilken glede og lykke
7) Vokse litt mer på sosiale medier. Til det så trenger jeg din hjelp, for det er du som leser som kan få spredd budskapet om at jeg finnes. Men jobben i seg selv er det jeg selv som må stå for. Og det kan være at det er på Instagram dere vil se den største aktiviteten, da det er bilder som jeg vil bli enda bedre på.
8) Gå gjennom oppgavene til 100 dagers prosjektet igjen. Jeg har fulgt 100 dagers prosjektet i regi av Peter Adolfsson og Anne Brith Davidsen Det har vært lærerikt og utfordrende. Det braklandet litt, jmf pkt 1, men jeg vil gjerne fullføre og ikke minst gjøre det igjen. Det gir nemlig mening.
9) Følge The everyday eyecandyprosjekt gjennom året. Man følger en gruppe på Facebook, og deler løsningene etter hvert som oppgavene er løst. Gjerne et i uka. Det vil også utfordre meg med kamera, og det er jo gøy
10) Sist men definitivt ikke minst, jeg vil bruke tid med gjengen min. Det vil si at det blir fotballetreninger og kamper, samt hockeyhaller både her og der. Det viktigste er jo til syvende og sist de folka jeg bryr meg om .
Jeg håper at 2019 blir et veldig godt år, for deg, for dine, for meg og for mine, – og alle andre jeg kjenner. La 2019 bli lykkens år <3
Petrine
30 desember, 2018
Juleglimt på årets nest siste dag
Hei, og god lille nyttårs aften!
Det er den siste nest siste dag. Vi er hjemme, men skulle ha vært på hyttetur, men på grunn av feil med hytta så ble vi hjemme. Ikke helt sånn vi hadde tenkt oss at denne juleferien skulle bli. Det var vel ikke bare juleferien som ikke ble som vi hadde tenkt, for alt annet ble også fylt med andre tanker og andre ting enn det vi hadde planlagt.
Da jeg var liten så sang vi en sang:
Det var midt i julenatt, Tarzan var på fluejakt,
skjøt en flue midti hue, med sin lille pil og bue
Det var midt i julenatt, Tarzan var på fluejakt.
Det var ikke fluer vi jaktet på julekvelden, men lus.
Vi grer Petrus jevnlig, men denne uken så ble søndag til mandag før vi tok kammen gjennom håret hans. Denne mandagene var det funn, – to lus, en litt større enn den andre, men ingen kjempestore. Vi brukte mikroskop for å ta de nøye i øyensyn. Det var langt fra pene, – og ser mer uskyldige ut når de ser ut som små knappehull som virrer rundt langs et hårstrå på vasken. Nå hadde det seg sånn at denne mandagen var julaften. Det var så sent på julaften at man ikke fikk tak i liniment, så en etterlysning på Facebook ga heldigvis napp. Kur ble satt og det er straks klart for en runde til. Med liniment, ikke lus .
Her hjemme har julen vært stille og rolig, – og det har vært deilig. Har hatt tid til å kjede oss, til å lese, til å se på sjakk ( De andre ) og ikke minst til å starte på et nytt strikketøy. Jeg hadde en del garn liggende og det skal bli en lysegrønn og tynn jakke til våren. Strikking er godt mot småspising, mot kjedsom het og helt ideelt til å holde på med mens man hører lydbok Dessuten har vi vært på hyggelige besøk. Riktig så hyggelig det også .
Vi har avslappende dager her hjemme. Håper du koser deg der du er.
Petrine
10 oktober, 2018
Om mellommenneskelighet, mamma og å være raus
Verdensdagen for psykisk helse er i dag, – og årets fokus er at vi skal være rause.
Mot oss selv og andre.
Hva vil det si egentlig si å være raus?
Det første jeg tenker på når jeg hører ordet raushet er mamma.
Av alle jeg har kjent i denne verden så var mamma den personen som er synonym med raushet. Hun hadde rom til alle, tro på dem og mente at absolutt alle hadde en ressurs. Hun fortalte meg at det ikke er alles styrker som viser seg ved første øyekast og hennes mangel på fordommer lærte meg at alle har en verdi , uansett hva de kunne og ikke minst på tvers av hva de eide. Hennes raushet førte til at hun ikke tok seg selv høytidelig og at hun delte på alt hun eide. Og det var verken påtatt eller kunstig, hun var slik. Hun forsøkte å overføre noen av holdningene på meg, – og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt: «Om du ikke har noe hyggelig å si om andre så kan du holde munn!» og «Du vet ikke hvorfor de løser det slik eller hvorfor de gjør det sånn, de har nok en grunn for det! Den vet du lite om»
Jeg er oppdratt til at det å være raus handler om å gi rom til andre, – også til de som er forskjellig fra og har andre verdier enn deg. For meg så er det ensbetydende med å se andre, si hei, lytte til de, ha tid og gi av seg selv. Det betyr også at man skal unne andre ting, opplevelser eller suksess, at man lar andre får feile og at man er vennlig, sier unnskyld og tilgir. Men, det betyr ikke at man utsletter seg selv. Det å sette grenser, det å si nei eller det å ivareta egne behov.
Hva vil det si å være raus mot seg selv?
Det å være raus mot seg selv vil nok oppleves som ulikt fra person til person. Det fordi vi har ulike behov, har vært vårt verdensbilde og har unike behov. Så derfor svarer jeg nok på det spørsmålet ut fra mitt subjektive ståsted.
Det å være raus med seg selv er for meg å ivareta min egen integritet, gi meg selv rom for å feile og være fornøyd med å gjøre ting godt nok. Jeg vil nok at ting skal være nøyaktig og grundig, – og jeg jobber med det siste punktet. Erfaring tilsier at jeg er raus mot meg selv når jeg tar pauser, gjør noe hyggelig og skjemmer meg bort en gang i blant. For meg så oppleves en tur i skogen som mer luksus og glede enn et par nye sko eller en ny veske. For andre er det omvendt. Det viktigste i forhold til å være raus med seg selv er at man ikke er den strenge varianten av tante Sofie når man vurderer seg selv og sine handlinger. Noen ganger har jeg tenkt hva hadde jeg sagt om det var en venninne som hadde løst oppgaven sånn, som hadde hatt det slik som du har det nå og som var rådløs? De første gangene så ble jeg overrasket over at jeg var strengere mot meg selv enn mot de rundt meg,- nå har det vært nødvendig å justere disse grensene.
Hva er raushet for deg? I møte med andre og i forhold til deg selv ?
Petrine :D
Pst får behov for å si at jeg håper noen av holdningene mine plopper ut i atferd, for jeg vet at jeg glipper også :D
Her på slutten vil jeg minne om at vi alle har en psykisk helse og at det er godt å snakke med noen om du ikke har det godt med din. Her er en link med oversikter over telefonnumre til steder hvor det finnes noen hjelpsomme mennesker :D
01 august, 2018
Velkommen august !
Hei, og velkommen august!
Det er vanligvis deg jeg forbinder med å høre gresshoppene sang, men i år har de dukket opp lenge før. Så jeg kan allerede stryke det av lista. Men, hvert år så lokker du med skolestart og et nytt arbeidsår for meg. Det lokker i det fjerne, selv om jeg enda nyter feriedager. I går var jeg innom Fru Jacobsen og hun har alltid en oppsummering av forrige måned og setter seg noen mål for de ukene vi har foran oss, og hver gang så tenker jeg at jeg skal gjøre det samme. Så, kjære august, la oss se på hva jeg tenker om ukene som kommer. Jeg vil med dette ønske deg velkommen!
Men, først ukene som utgjorde juli:
Juli har vært underbar, selv om jeg nesten ikke har oppholdt meg på stranden. Det har vært så varmt og godt at jeg har holdt meg i skyggen. Men, vi har brukt de minuttene det tar å komme seg til strandkanten for å bade. Kveldsbad er alltid en god ting.
Vi har vært på ferie, som for oss har innebært dager hjemme, i syden, i storby og på fjellet.
Det beste øyeblikket:
Det finnes ikke bare et godt øyeblikk, men det å kjøle seg ned i vann,enten i fjorden, i et fjellvann eller på dusjen kommer høyt opp på lista.
Beste kjøp:
Jeg må tenke meg om, – har jeg kjøpt meg noe? Jeg er på ingen måte en shopper, men kaldt drikke har vært godt. Dessuten så kjøpte jeg en Soda Stream maskin, noe som har fått Petrus til å drikke mer vann. Han liker det bedre med kullsyre i, – og nå er jeg ikke bekymret for et ekstremt lite væskeinntak.
Opptur:
Ferie, – og at Anja reddet oss da vi var på vei hjem fra Stockholm. Må også nevne at terrassen jeg har hørt om i 8 år plutselig eksisterer. Det ble fint. Bare resten av hagen igjen nå.
Nedtur:
Tja, da jeg møter meg selv i døra, kjenner på symptomene fra det å være utbrent og ikke er den tålmodige, alltid flinke mammaen som jeg vil være
Beste middag:
Reker med tilbehør på terrassen
Favorittbilde:
Petrus elsker å fiske, han er glad i være ute, han finnes mest av alt i fotballdrakt og han digger afrofletter. Dette bildet er hele han! – en aktiv #reimakid. Eller det mangler faktisk fotballen, for på hjemmebane er det alltid en ball i nærheten.
Beste lydbok:
Så lenge det er stjerner på himmelen lastet jeg ned bare fordi den dukket opp som et lesetips. Jeg hadde ingen forventninger til den, – men handlingen foregår rundt Hope McKenne-smith, hennes bakeri, familie og dens historie. Fortellingen tar meg med til en tid som har vært, inn i grusomme Holicost øyeblikk og får meg til å tenke på det hatet som jeg kan se blir formidlet mot andre i dagens mediebilde. Jeg er ikke ferdig med den, men til nå har jeg blitt revet med i fortellingen og jeg gleder meg til å bli med på fortsettelsen.
For august så har jeg følgende tanker:
Jeg har mange ting jeg gleder meg til, og jeg lister det opp her:
- å treffe familien min på Hedmarken
- å ta med Petrus på Zuccarello sin hockeycamp. Han gleder seg stort over å få møte den store helten
- å dra til Lofoten
- å innrede nytt kontor og et nytt klasserom på jobben
- å møte nye elever
- å nyte flere sommerdager
Mål for august:
Å gå 10 000 skritt daglig!
Å fortsette å drikke vann
Å lese minst en bok
Å strikke minst et par votter
Å gjøre minst 5 ting for min egendel
Gjøre ferdig blomsterkasse på forsiden av huset
Komme et skritt lenger i hagen
Forberede Petrus sin bursdag, kjøpe gave og lage kjøreplan
Velkommen , august!
Stell pent med oss og kom med gode løsninger!
Har du noe du gleder deg til, eller har du ønsker for august?
Petrine
31 mai, 2018
Jeg må bare hvile meg først
Jeg må bare hvile først!
Petrus rusker i meg!
Jeg våkner, lukker opp øynene og observerer at han står der
Han ser intenst på meg og spør: » Mamma, blir du mer syk igjen nå? Blir du aldri bra?! Kan du ikke være med, bare litt?»
Jeg svarer, så ærlig jeg kan, at jeg er mye bedre enn jeg var og at jeg forøker å bli best mulig. Sannheten er jo at selv ikke jeg har svaret på dette, selv om også jeg gjerne skulle sett fasiten. Jeg har aldri, aldri hatt et ønske om å bli lenket til sofaen for bare å sove. Jeg har ikke hatt et ønske om å ikke mestre hverdagen, – jeg vil jo helst være på farta med sjettegiret på.
I dag er nemlig en av de dagene da jeg har sovet.
Jeg har vært på jobb, – og som jeg pleier etter en arbeidsdag, så har jeg tatt en liten hvil. Jeg er fortsatt ikke helt fit for fight, men jeg har tatt tilbake noe av hverdagen – og jeg vet at jeg er sårbar for å kræsjlande i den berømmelige veggen enda en gang. Det har jeg ikke noe ønske om å gjøre ..
Jeg, som mamma, ønsker jo å være sammen det vakre barnet vi har fått. Jeg har et ønske om å delta i lek, være med på spilling, lese bøker, delta på treninger, kamper, dugnader og alt det som hører mammarollen til. Smerten jeg kjenner fordi jeg ikke mestrer dette sitter som en klump i halsen og en klo om hjertet. Den har pirret tårekanaler og styrket den dårlige samvittigheten, samtidig som kroppen har verket, ordene lekt gjemsel med hukommelsen og øyelokkene har føltes som bly. Blander man dette i en miks med kort lunte, lys – og lydskyhet så er summet at jeg har følt maktesløsheten overveldende.
Det var sånn det var da dt startet, før over et år med sykemelding!
For meg så starte det hele med å være pårørende, småbarnsmamma, lærer, bonusmamma og at jeg plutselig befant meg i en konfliktsone, Det handlet på den ene side om å være der for og hjelpe andre og på den andre side om å befinne meg i noe jeg ikke hadde verktøy for å løse. Det handlet om liver og jeg fikk heller ikke satt de grenser og ikke tatt de pauser jeg trengte da sorgen var et faktum.
Det å gå på akkord med egne krefter,
det å være oppriktig glad i og redd om en son er syk,
det å passe på en liten pjokk i en verden med lite avlastning,
det å skulle være på plass og levere,
det å ønske at man er super på alt,
det å miste den siste som støttet deg,
det å stå alene med flyttekasser og putte mye av barndommen i esker
og det å se hvordan en fire åring tror det er sin skyld at de rundt han oppfører seg lite voksent.
Det krevde hele meg.
Det krevde mer enn hele meg, for plutselig var jeg tom, – det forsto jeg først et par år etter at legen min hadde bedt meg om å ta en skikkelig pause. Jeg la fru doktor sin kompetanse til side og fortsatte med hodepine, med verking i huden, med knallharde muskler, med smertefulle ledd og uten søvn et par år til. Da var hele meg, det sosiale nettverket og kreftene forsvunnet. Mestringsfølelsen og interessen hadde også dratt sin vei.
Det å bli utbrent kan oppleves ulikt for ulike personer, for meg så endte det med at det eneste jeg fikk til var å sove. Jeg sov på dagen, jeg sov om natten og jeg kjente at jeg trengte å sove om jeg måtte opp for å ordne noe. Jeg klarte rett og slett ikke å holde øynene eller kroppen oppe. Det eneste som fungerte var å ligge med bevisstheten gjemt bak noen lukkede øyelokk. Jeg virket ikke!
Jeg virket ikke og gutten vår trengte meg.
Han trengte noen som var der for han, som et barn trenger foreldre sine. Han trengte oss også fordi vi var det som var igjen av nettverket og fordi barn trenger oppmerksomhet og tilbakemeldinger. Det vet jeg mer enn noen annen. Utdannelse og et langt yrkesliv har gitt meg tro på relasjoner. Det hjalp så lite hva han trengte! Jeg kunne ikke gi han det. Det i en verden hvor det å skulle ta en dusj føltes som et maratonløp.
Han var liten og jeg var sliten. Noe som var og er en utrolig dårlig kombinasjon.
Vi har et felles ønske om at jeg skal være frisk, han fordi han vil ha meg der og jeg fordi jeg vil fylle den plassen som mamma på en god måte. Jeg er på vei fremover, selv om tanker, hukommelse, ord, energi og følelsen av meg selv kommer tilbake etter metoden tre skritt frem og to tilbake. Han får fortsatt høre : «Ja, jeg må bare hvile først! »
Heldigvis mye sjeldnere enn før!
Vi er på vei til et bedre oss!
- og du , husk at det hver dag er plass til et pusterom!
Petrine :D
21 mai, 2018
Tiden sin tann og ute av kontroll?
Nå for tiden så har vi ikke tid?
For noen år siden så var jeg i Asia på backpackertur,
– og det jeg lærte ganske raskt var at tiden her og tiden der var to ulike begrep.
Da vi bestilte en frokost, så satt vi utålmodige å ventet de første dagene. Vi så på klokka, så etter de som kom med maten og hadde en diskusjon på hvor lang tid man kunne bruke på å helle omm en skål med Corn Flakses.
Etter hvert så lærte vi at det var lurt å ta med en god bok, dagboken, spillkort eller bare lene oss tilbake og nyte. Vi lærte å sette pris på at tiden gikk sakte og at vi hadde en god pause ved hvert måltid og at de vi møtte rundt om hadde tid til å være tilstede. Vi satt på tiden.
Jeg har tenkt på dette mye i det siste, så ofte at jeg har vurdert å flytte langt avsted. Jeg vet at vi alltid er et barn av tiden, men jeg synes begrepet har flydd ut av alle sine trinser.
Man har ikke tid til noen ting lenger..
– ikke til å telle til tre mellom hver bil på E6, ei heller å se at man har bilen bak oss i speilet før vi legger oss inn når vi kjører forbi på samme sted.
– ikke til å se seg til siden når man skal over til den andre siden av gata, ei heller å gå av sykkelen å gå over fotgjerngerfeltet når vi skal krysse veien.
– ikke til å la andre gå foran i køen
– ikke til å gå til butikken. Det er da så mye raskere å kjøre, dessuten er det så tungt å bære
– ikke til å spare til det vi ønsker oss. Derfor har vi kredittkort og Luksusfellen
– ikke tid til å la oss vente på at julenissen kommer først på julaften. De dukker opp i butikker i august og på kjøpesenter og i barnehage lenge før han skal komme i de tusen hjem.
– ikke tid til å vente på at våren kommer, når vi endelig har en vinter som kan brukes til vinteraktiviteter
– ikke tid til å nyte stadiet barn er på. Jeg har tre millioner hørt, bare han kan gå, sykle, begynner på skolen, kan sykel etc….
– ikke tid til barna, – i barnehager er det pengene og kvalitet som rår. Det betyr færre voksne tilstede sammen med barna.
– ikke tid til å nyte hverdagene, det er så mange som går å venter på ferien…
– ikke tid til å logge av, men det er hele tiden noe på facebook, instagram, snapchat som er viktigere enn den su er sammen med akkurat nå..
Er noe av det jeg ramser opp, tegn i tiden?
Uansett, enig eller ikke:
Kjære dere, – la oss nyte øyeblikket og være stede i nuet.
Det er mer verdifult enn å bruke det til å tenke på hvor fint det blir da vi kommer dit…
Tidsforvirret Petrine
29 januar, 2018
Møkkanadag: Om lekser og fritid
Møkkamandag, denne gang om lekser og fritid !
Hei, dere og velkommen til en ny uke!
En ny uke med nye lodd, nye gevinster, nye treninger, noen nye lekser og spiren til en ny krig her i huset. Lekser, – bare ordet får små horn til å vokse frem i panna, adrenalinet til å pumpe ut i årene og stemningen i huset til å bli amper. Vi som tidligere hadde hyggelige ettermiddager har til tider noe vi kan kalle unntakstilstand.
Jeg ser ikke alltid frem til at leksene kommer samtidig som uka begynner #Møkkamandag
Jeg er vel en av de som mener at fotballtrening er viktigere enn lekser.
Argumentasjonen jeg skal komme med er:
Samfunnet har forandret seg.
Da jeg gikk på skolen så var jeg hjemme omtrent et kvarter etter at skolen sluttet. Noen ganger så ville det si at det fortsatt var formiddag. Jeg fikk tid til å slappe av, gjøre lekser og likevel være ute å leke før middag.
Mange barn i dag er på en institusjon fra tidlig morgen til sen ettermiddag. Der jeg var ute i skogen og oppe i trærne, så er de på betonggulv og gjerne en asfaltert skolegård. Nå er det ikke de fysiske rammene til skolen jeg vil belyse. Jeg vil se på barns manglende mulighet til å leke fritt og variert.
Både Sfo og skole har rammer som skal ivareta barnas sikkerhet. De skal også se til at barna har pass. Det er det vi foreldre betaler for.
Et resultat av våre valg er at barna får brukt kroppen som det verktøy det er og slik den er skapt til alt for lite. Når de små i tillegg skal hjem å gjøre lekser så blir det minimal tid igjen til lek og bevegelse. La oss ta et ansvar for at vi lar barna ha lengre arbeidsdager enn oss, ved at de har fri fra lekser når de kommer hjem.
Jeg undrer meg over om man lærer noe av å produsere
Jeg tipper at det er mange hjem som til tider kan se på lekser om noe man bare må få unnagjort. Det er nok flere enn oss som kjemper med et barn, som man egentlig vil gi fri, for at det skal være seg gode arbeidsvaner. Men å bare skrive ned det som forventes i full fart, er det en god vane som fremmer læring? Jeg bare undrer!
Jeg lurer virkelig på om man lærer noe om man jobber med en puls som nærmer seg firehundre og sytti. ( ok, jeg tok litt hardt i ) Jeg har ofte lurt på om det å svare på oppgaver i racerfart mens adrenalinnivået og pulsen er høy fremmer ny kunnskap. Det vil si når man har motstand til det hele situasjonen. Jeg har nemlig lært at det man lærer er det man er nysgjerrig på, det man har lyst å finne ut av og det man opplever som meningsfullt. Man trenger å være motivert for å lære!
Min påstand er at man ikke er motivert når man er sliten!
Min påstand er at man ikke er motivert når man helst vil leke, trene eller noe annet fordi man har lyst!
Jeg har også en formening om at man ikke er motivert når man er sint.
Jeg må avklare en ting når jeg sier at jeg er for at man skal prioritere lek, trening og sosial omgang med andre fremfor lekser så handler det ikke om at man ikke skal ta ansvar for å gjøre ting ferdig. Jeg mener også at man kan øve. Jeg vet jo at for at man skal bli god så må man trene. Men, barn i dag er vant til å tilegne seg kompetanse på mange ulike måter, – og derfor tror jeg at det er mange ulike veier til måloppnåelse av læreplanmålene enn å sitte enda mer stille etter skoletid. Jeg tror for eksempel at det er motivasjon og læring når han leser en bok sammen med meg. Da leser jeg litt og han har lyst til å lese litt. Vi bytter på. Jeg tror mindre på læring ved at han ramser opp teksten utenat.
Jeg ser at dette også blir et langt innlegg, men det dukket opp fordi kommunen vår har fått et forslag på bordet om leksefrie skoler. De lærde strides, – noen mener at det gir bedre resultater om man har leksefri og andre mener at man lærer seg gode arbeidsvaner, får arbeidet i fred og ro, man får tilstrekkelig repetisjoner til at stoffet fester seg og at man lærer selvstendig problemløsning gjennom lekser. Om jeg skal trekke det i sammenheng med det jeg har lest av forsking tidligere, så er det slik at det er de som allerede klarer seg bra i skolen som har best utbytte av lekser.
Kanskje det er så enkelt at mestring skaper motivasjon til å trene mer?
Noen har arenaen for mestring på et annet sted en på en stol bak en pult. La oss åpne for barn som mestrer enten det er ved å være i bevegelse, ved å forme, ved å bygge hytte i skogen, ved å lese en murstein av en bok eller ved å lage middag,
La oss se til Finland, – la barna få leksefri!
Petrine
Jeg får et behov for å si at poden vår er ikke representativ for alt innholdet. Men, jeg tror det finnes mange Petruser der ute og jeg minner på at vår gutt ikke alltid er den jeg skriver om. Det er sant at han ikke alltid er glad i leksene sine… Jeg må også understreke at jeg år ikke forsket på temaet og at dette ikke på noen måte er rettet mot de skolene vi forholder oss til.
15 januar, 2018
Møkkamandag : om oppdragelse og metoo
Si meg en ting, hvordan skal jeg oppdra gutten min?
Jeg har akkurat bladd gjennom lørdagens Vg og skrollet meg gjennom sosiale medier. Det bilde jeg får av menn denne lørdagen er et jeg ikke vil at gutten min skal passe inn i. Det skisserer mannspersoner som har en grenseløs atferd som jeg ikke synes at pjokken skal leve opp til.
Jeg leser om at mitt bysbarn trekker seg fra alle sine politiske verv, da han har hatt seksuelle tilnærminger til mindrårige. Jeg leser om at Fylkesordføreren i Hedmark trekker seg fordi han har fått mange varsler mot seg. Jeg leser at en gutt er tatt for voldtekt av en norsk jente, jeg leser om en ektemann er drapssiktet i forbindelse med at ei dame har vært borte fra sitt hjem siden i fjor. Jeg leser om at Erna Solberg innrømmer at de har gjort en alt for dårlig jobb når de har håndtert en varslingsak mot en partikollega og jeg leser om at Krf har mottatt en varslingssak, som de nå ser på .
Noe av denne bøtteballetten startet med MeToo! Nei, den påstanden holder ikke mål. Det startet jo enten da disse voksne var barn, da de var ungdom eller i alle fall da det ble utført grenseløse handlinger. Det store spørsmålet er jo hva som gjør at man bruker makt for å tilfredsstille egne behov eller å dekke øyeblikkets ønsker! Jeg skal jo oppdra en gutt, og undrer meg over det!
Her jeg sitter med kaffekoppen min så tenker jeg at her er det mange som ikke har gjort jobben sin. På fredag snakket jeg med elevene mine om mobbing og vi var enige om at mange er indirekte med på mobbingen ved å ikke melde saken videre. Det er også skoler, lærere og andre som får en sak i hendene, og som definerer den som «ikke så farlig», som sier at det løser du selv eller som finner andre unnskyldninger for å ikke melde det videre eller å gjøre noe med det. I noen av de forannevnte saker så handler det også om medpolitikere og de i nettverket rundt. Jeg tenker at mye av det som #Metoo løfter opp i lyset, – er det noen som har noe visst om. Jeg tenker at de også har et ansvar. Både for å stoppe handlingene og for å melde fra. Det holder ikke å i ettertid si: «Dette var en vekker for meg!» Jeg antar at det var noen som sto der med hodet i sanden, som visste noe. Jeg tror det var noen der som på ingen måte sa noe høyt eller grep inn på andre måter. Jeg vil tro at det var noen som visste og som var passive tilskuere til at andre tråkket over streken Jeg tror ikke at det er sånn i alle saker, jeg vil egentlig ikke tro at det er sånn i hele tatt, men jeg tror det likevel. Erna sin bekreftelse på at de har gjort en for dårlig jobb, bekrefter det for meg. Jeg håper at alle slutter å tie, at meldinger blir fulgt opp og at alle tar et ansvar fra nå! ( psst jeg forsøkte ikke her å frata den som har trakassert andre sitt ansvar)
Det vil si at man burde la tankene gå oppom hodet og stoppe før man gjorde andre noe vondt. Og som tilskuer bør melde fra om man ser det som er uønsket.
Det vil si at å oppdra et barn til å bli en tenåring og mann handler om å gi selvbilde som gjenspeiler hvordan han er, selvtillit nok til å ikke tråkke på andre og nok sosial kompetanse til å være trygg i møte med de han møter: Han må oppøve respekt for alle mennesker. Det slik at han behandler de godt og respekterer deres integritet og grenser. Jeg vil heller ikke at han skal være en som er passiv medspiller, ved at han ikke melder saken videre og ikke hjelper den som blir grenseløst behandlet. Men, hvordan kan jeg få han til å være en stopper?
Jeg har googlet og via Susanne Kaluza sin blogg så fant jeg fire punkter som jeg vil dele med dere Hun hadde funnet frem til Magda Pecseny som hadde skrevet et brev til gutten sine. I brevet blir det sagt at de kommer til å oppleve at noen de kjenner vil gjøre noe vondt mot andre. Gutta blir oppfordret til å si i fra. De skal fortelle høyt at det ikke er noe kult å gjøre andre vondt eller på annen måte få den uønsket atferd stoppet. Gjerne ved at den som er i ferd med å gjøre noe galt forstår at han gjør noe uakseptabelt. Hun sier at alle vil passe inn, – og derfor vil de stoppe handlingen om du klarer å få de til å føle seg som en idiot.
Hun har også laget en huskeliste, – og denne kortversjonen er fra Susanne sin blogg:
- Hvis det er trygt å si noe, så si det høyt. Be den som gjør noe dumt å slutte og gjør det på det rene at han oppfører seg som en idiot.
- Hvis det ikke er trygt så forlat rommet og ring meg ( Her har jeg lyst til å tilføye : eller en annen voksen som du stoler på og som du vet kan være til hjelp)
- Selv om du ikke liker jenta,( eller gutten ), grip inn! Selv om hun/han har vært ekkel mot deg før. Hva skiller deg fra den som gjør noe dumt, om du ikke griper inn?
- Ikke vær redd for at noen kommer til å hate deg for å stoppe de kule gutta fra å gjøre noe dumt. Å stoppe noen fra å gjøre noe slemt gjør deg til en helt.
Jeg sitter her med kaffekoppen, mac-en og en liste over hvordan man kan agere om man ser at noen går over streken mot andre. Jeg ser at jeg har et stort ansvar for å oppdra gutten min til å bli en respektfull, voksen mann, – og jeg tenker på denne lista burde mange andre kjenne til. På den måten hadde vi sluppet #Metoo den virale kampanjen, hvis mål er å sette trakassering på kartet. Den som har fått folk til å ta hodet opp av sanden, og gitt de som er involvert mulighet til å snakke. Både de som har utført handlinger før tanken har vært oppom hodet og de som har blitt utsatt for de tankeløse eller maktutøvende folka.
Og når vi først er inne på denne saken, så må jeg si at jeg i perioder har jeg tenkt at medier har gått helt over alle støvleskaft også. Jeg har ikke flust av evne til å konsentrere meg om dagen, og jeg glemmer ganske lett, men jeg har til gangs fått med meg at det har vært noen kjente politikere involvert. Jeg har ikke så tungt for det . Og kjære NRK; Dere trenger ikke komme med en ekstra nyhetssending og bryte inn midt i en sang, for å fortelle at en viss politiker har trukket seg fra sine verv. Ekstrasendinger er til noe ekstraordinært, hadde jeg en formening om, litt som på størrelse med en krig, at det har vært dødsfall i monarkiet eller at det er unntakstilstand. Altså, jeg har tålmodig nok til å vente til neste gang det kommer en nyhetssending. Jeg jeg holder ut i fem minutter.
Petrine
Jeg har lyst til å blogge litt mer, men jeg trenger litt struktur for å klare å lage et system på innleggene. En av tankene er å innfør #møkkamandag og dette innlegget ble det første ut. Det er noe dritt, også på en mandag, at det finnes noen som ikke klarer å forholde seg innenfor normale grenser. MEN: La oss også huske på at det er flest av de menn som behandler de rundt seg godt, – for dette metoo – trykket kan jo snu opp og ned på normalen.
23 desember, 2017
Jul, minner og savn
Det er jul nå.
Det var mammas tid.
Hun brukte tid og energi, hun brukte metervis med pakkebånd og pakkepair der hun skulle huske på alle hun kjente! Hun koste seg der hun sang og styret på mellom kakebakst og andre julesysler.
Jeg savner det.
Jeg savner henne og jeg savner oss.
Den lille gjengen vi var, som hørte på sølvguttene klokken fem, som spiste så mye middag at vi måtte vente med desserten og som måtte vaske opp før vi kunne pakke opp gaver. Gavene var ganske uviktige, – for vi pakket opp en nå og da, – og rakk både kaffe, kaker og dessert innimellom slagene. Dessuten så fikk pappa alltid julehefter eller bøker som han leste litt om og fra for oss. Jeg savner han også.
Jeg savner pappa!
Jeg savner at vi dro ut på julaften for å handle gave til mamma. Jeg savner da jeg var liten og var med på å dele ut julegaver og jeg savner at han lærte meg glede med bøker og historier. Jeg savner de siste julene vi hadde sammen, selv om jeg da hadde to kjøleskap å fylle, to steder å lage mat og en haug med ekstra gaver å handle. Alt gjorde jeg med glede, fordi han satt så veldig pris på at vi kom, – og han var så flink til å fortelle oss det. At du brydde deg, at han var glad i oss og at han var takknemlig for besøk og hjelp. Og han var redd om hvordan det skulle bli når han ble borte, -.visste han hvordan det skulle bli ?
Jeg savner foreldrene mine, – og gleder meg sånn over gode minner.
For jeg er heldig, jeg har vokst opp sammen med folk som er gode med hverandre,
et hjem hvor alkoholen ikke tok plass
og hvor det var glede i det lille.
Jeg savner det mer enn noen gang, – for ikke alle har hverandre i fokus.
Jeg savner foreldrene mine,
– jeg savner oss!
Men, jeg har heldigvis med meg mange gode minner og fine tradisjoner! <3
Petrine
22 desember, 2017
Å se at julen også er sår
Jeg bar på en sorg i mange år over at jeg ikke hadde barn. Høytider løftet denne sorgen opp og frem, spesielt høytider og andre anledninger som handlet om barn.
Mange av vennene mine hadde barn og de traff hverandre på barnas bursdager, til juletrefester og alt som har med barn å gjøre. Jeg hadde ikke barn, – og var ikke en naturlig del av dette felleskapet. Det var sårt, – også fordi jeg ønsket at livet var annerledes.
17. mai, var fellesskapets dag , – og julen var har et race av slike dager. Sånne «såre, kjenne på – at – man – skulle – ønske – at – livet – var – annerledes – dager.» Det startet jo før advent, når temaet om julekalender dukket opp, snek seg gjennom gaveinnkjøp, juleinnkjøp og toppet seg på julaften med ønsket om å se barnlig forventning i små gnistrende øyne. Det handlet ikke om at jeg ikke gledet meg over å gi, for det gjorde jeg da og det gjør jeg nå. Det handlet ikke om at jeg ikke satt pris på barna rundt meg, for jeg har brukt mange timer sammen med venners barn, har vært barnvakt og hatt med meg noen av de på ferie. Jeg digget de. Så jeg hadde og har evnen til å glede meg over de som var rundt meg, – men jeg hadde et savn. Et savn som ble borte da Petrus ble født, for nå er det jeg som pakker kalendergaver, leser ønskelister skrevet av barnlig skrift og gleder meg til å se forventninger i gnistrende barneøyne. Og Petrus kan det der med å gnistre. Han er god til å smile, han elsker å tulle og han har nedtelleing til julaften både på dag, time og minuttnivå. Han gleder seg til og over jula.
Så i vår iver etter å glede oss til jul, så har jeg et ønske om at vi ser de som har et sårt forhold til høytiden.
Se de som har et ønske som ikke blir innfridd, de som har mistet noen, de som ønsker de var sammen med barna sine og de som lever i et familieforhold som gjør høytider vanskelige. For det har jeg sett gjennom årene, at jeg var heldig som vokste opp i en familie, hvor det var trygt og godt å være. Det er nemlig ikke alle som har « tanter, onkler eller andre som er glad i seg» ( sitat Petrus ), ei heller i familier hvor de klarer å rydde opp i konflikter og noen vokser opp i hjem hvor vold, rus og alkohol er en del av hverdagen.
Høytider kan virke som forstørrelsesglass på følelser, på godt og vondt! Jeg har det godt og jeg har den gleden i livet som jeg vil ha, men husk:
Det er ikke alle som løfter julen høyere enn himmelen, for noen er hverdagen best.
Om du skal gjøre en god gjerning i dag, så smil til de du møter, – også de du ikke kjenner.
Petrine :)