Uncategorized


I dag så jeg en status på facebook og etter å ha tenkt gjennom den, så fant jeg ut at jeg ville legge den ut her i bloggen.

Stautsen lyder:

«Undrer meg litt over hvor » dugnadsånden» blant ungene våre har blitt av. Vi foreldre ordner/ selger alt ungene egentlig selv burde gidde å gå rundt på dørene og gjøre. Hvor finner vi eierskapet til å » ha gjort noe selv og ikke minst: dette har jeg klart selv». Men når Halloween kommer DA gidder de!»

Jeg synes statusen har noe for seg. Jeg er nemlig ikke sikker på at vi gjør barna våre så veldig mye godt ved å gjøre det meste for de. Selv om vi gjør det i beste mening.

Ja, jeg er en av de som kjører barnet mitt til trening, som er i nærheten under økten og som passer på at han har med seg riktig utstyr og alt det han trenger. Dessuten har jeg gått fra postkasse til postkasse, sendt mail, bakt kake og forsøkt å tigge for å samle inn penger i lagkassa. Jeg gjør det og jeg gjør det av glede. Jeg er nok ikke den eneste som gjør dette, men er det til det beste for barna våre?

Jeg tenker tilbake til min egen barndom.

Nå drev jeg ikke med noen aktiviteter da jeg var seks, syv år, så jeg har vel ikke noe reelt sammenligningsgrunnlag. Men, da jeg gikk i andre klasse så var det min oppgave å komme meg på balletten og ha med riktig utstyr. Jeg pakket sammen tingene mine, tok bussen til og fra og hadde helt oversikt over trening og beskjeder.
Da jeg gikk i musikken var det på samme vis. Jeg syklet til øvelser, – noterte ned datoer for konserter, for dåp av båter og for andre spilleoppdrag.
Da jeg løp orientering så tok jeg to busser frem og to busser tilbake for å trene. Det med klær og utstyr som matchet været og hva slags trening jeg skulle ha. Jeg var vant til at det skulle være sånn, jeg tok ansvar for det jeg skulle og det var min oppgave å være oppdatert. Mitt liv, mitt ansvar! Det ligger mye ansvarsfølelse og mestring i dette. I tillegg til at jeg fikk en god følelse av at foreldrene mine stolte på meg, viste meg respekt og støttet meg når jeg måtte ha hjelp. Men, jeg trengte ikke hjelp for å ta bussen, for å gå inn på treninger og øvelser eller for å være med vennene mine på disse ulike aktivitetene. Jeg hadde denne kompetansen inne, – og det var helt vanlig at unge kunne ta dette ansvaret.

Når  jeg sitter å rabler dette så faller en annen episode ned i hodet mitt:
Det var en dag ganske oppgitt over at barn og unge har liten oversikt over lekser, avtaler og andre ting. I ren frustrasjon så gulpet jeg dette ut over Petrinemannen. Han svarte at han faktisk hadde tenkt på dette og mente at blant annet ukeplaner gjorde at de ikke tar det samme ansvaret som før. Jeg kjente at haka falt og at tankene begynte å svirre;

«Hallo, hvordan kan et papirark i uka gjøre at de verken tar ansvar eller har oversikt?»

Jo, det hadde han tenkt nøye over det.
Han refererte til da vi var elever på barneskolen:
Han mener nemlig at da vi satt der med den avklipte kladdeboka, som vi fikk utdelt som leksebok, så måtte vi forholde oss til tidspunkt for prøver, for turer, for avtaler og ikke minst for lekser flere ganger:

1) Man må lytte og få med seg en beskjed. Man måtte finne ut av hva, når og hvor

2) Man måtte sette avtalen inn i boka på riktig sted og riktig tidspunkt. Man gjentar det man har fått beskjed om

3) Man må skrive ned beskjeden. Man gjentar enda en gang og det viser seg at det vi skriver husker vi bedre.

4) Man har ansvar for å få leksene gjort, vite hva det er og når det skal leveres helt selv.

Han mente at lekseboka skaffet oss oversikt og ga oss ansvar.

Det var ikke foreldrene som hadde oversikt over leksene våre, det var vi.
Vår oppgave å få gjort de og vår oppgave å møte lærer/skole om det ikke var gjort.
Vi hadde ansvar for egen læring, uten at det var uttalt av en regjering.
Vi hadde det fordi vi ble oppdratt til selvstendighet gjennom ansvarliggjøring. Litt etter litt.  De voksne mente vi fikk til, de hadde troa og forventningene. De ga oss muligheten, lot oss prøve, lot oss feile og lot oss lykkes ( og som vernet seg selv fra tidsklemma).

Vi lærte å holde avtaler, vi lærte at ting henger sammen og vi fikk eierskap til livet vårt.

Jeg tenker på det mannen sa og jeg tror han har et poeng.

For det er ikke bare ukeplanen vi tar ansvar for! Vi , som foreldre,  bruker facebook og Spond, messenger og Sms for å holde oversikten, for å få arbeidsoppgaver, for å få bursdagsinvitasjoner og for å holde treningstider. For barna!!
Vi bruker bilen og vaskemaskinen.
Vi er der, holder oversikten og lager orden i systemet for våre håpefulle. Jeg er til og med pliktig til å skrive under på at pjokken har gjort lekser. Så på den ene side så er det vi som foreldre som fratar barna ansvar og på den annen side så gjør systemene rundt oss det. I vår hjelpsomhet så har vi kanskje fjernet forventningen og troen på at barna kan? At de kan ta ansvar for eget liv ( selvfølgelig innen for noen rammer ) og at de kan skaffe seg den kompetansen som trengs.

Gjennom å hjelpe til så kanskje vi minsker de unges evne til problemløsning, til å tåle motgang, til å stå til ansvar for noe, som man kanskje må om man har glemt en fotballsko, ikke gjort en lekse eller glemmer en avtale. Kanskje de ikke får eierskap i sitt eget liv, ikke ser hva som kreves og ikke lærer seg de systemer som gjør at man tar ansvar og får oversikt. Og jeg kjører avgårde. Til og med jeg!, som gjennom lang skolegang og langt yrkesliv har lært at rutiner, systemer og oversikt kan gjøre dagen lettere for de som er utrygge, de som har angst og som synes overganger er vanskelig. Kanskje de unges psykiske vansker også henger sammen med at de gjennom snille foreldre mister muligheten til å bygge selvtillitt, få et godt selvbilde og troen på at det er mye man  kan??

For å skaffe seg selvtillit så må man ha muligheten til å prøve og feile. Man må oppleve hva man får til og hva man må trene mer på.  Denne informasjonen og selvinnsikten kan man ikke skaffe seg uten å handle. Det er gjennom å gjøre og eventuelt få konkrete tilbakemeldinger at man kan bli kjent med sine egne ferdigheter og kan bygge et bilde av hva man kan. Selvtillit er nemlig knyttet til ferdigheter, mens selvbilde er knyttet til hvem du er.

Norske forskere er nok enig i at vi ikke bygger selvtillitt når vi stiller opp tre hundre prosent for barna våre. : «Hvis barna ikke får lov til å prøve seg så blir de nesten handlingslammet», sies det, samtidig som det understrekes av at når «vi undervurderer våre barn så bygger vi ikke selvtillit. De som vokser opp med foreldre som overbesytter de og gjør det meste for de, hos de så ser man at de unge kan bli både deprimerte og utrygge».

Skal jeg gå helt tilbake til starten så handler vel dugnadsfølelsen også om at man kan stille opp for andre uten å få noe igjen. Ved å sette egne barn i høysetet så kanskje vi dyrker jeg – et mer enn vi-et og gjør at man i liten grad stiller opp for andre uten at man får noe igjen. Det sies også at man har det best nåe man har evnen til å dele med andre . Det er en annen greie, men du kan lese om det her 

Er du, som meg, som følger barnet ditt tett opp? tror du at vi gjør barna en bjørnetjenste?

Ha en fin kveld med eller uten curligkost

Petrine

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre


Da Petrus var omtrent halvannet år så var vi i Frankrike. Vi besøkte en strand og han satt der med bøtte,spade og gravemaskinen sin. Det tok ikke lang tid før det kom ei litt eldre jente bort. Hun satt en stund å så på han, før de plutselig var i lek sammen. De bablet, de delte leker og de gjorde det samme. De forstå hverandre, men vokste opp med hvert sitt språk.

Dere med barn kjenner dere nok igjen i det!

Barn skaper kontakt gjennom leken, og dermed blir den på en måte barndommens kjennetegn. På tvers av landegrenser, uavhengig av språk og uten fokus på den andres utseende eller egenskaper så lekes det.

Lek er en fin arena for å skape kontakt og vennskap

Petrine :D


Jeg spurte et barn hva leker er.
Det svarte :

«Det er når vi gjør det vi har lyst til og har det gøy. Kanskje å hoppe tau, Bjørnen sover og Boksen går!». 

Jeg spurte om det ikke var lek om vi voksne sa at de skulle leke Bjørnen sover.
Nå var det flere barn tilstede og de var enige om at det ikke var lek, fordi det var noe de voksne har bestemt.

Konklusjon på dette spontane og mikrostore forskningsprosjektet er at barn opplever at de leker de bestemmer rammene:
Jfr frilek!
For meg er frilek den aktiviteten som oppstår spontant etter barnas initiativ og opprettholdes av egen motivasjon.

De opplever det vi setter i gang som voksenstyrte aktiviteter.
Selv om vi setter i gang en lek.

Et tankekors for oss som heier på leken! Vi må gi barn tid og rom!

Petrine

LagreLagre

LagreLagre


Han sitter på gulvet og lurer på fotballresultater.
Jeg må innrømme at jeg kommer til kort,
uten at han nevneverdig bekymrer seg over det.

Han henter Ipaden og snakker med Siri. Hun vet resultatene på de siste kampene til Liverpool, lurer på om han refererer til United eller City når han spør etter Manchester og hun forteller hvordan det gikk med landslaget i siste kamp.

Han morer seg og forsetter å spørre om hun noen ganger har sett en sko som ser ut som elefant, om hun vet hva en giraff er og om hun vet hvordan man lager pannekaker. Hun hadde ikke sett en sånn sko, hadde et bilde på en giraff og finner frem ulike oppskrifter på pannekaker.

Men, da han spør om hun er en robot så svarer hun: » Det er det bare noen få som vet!»

Dermed er det avduket for den store helgequizen: Er Siri en robot ?

( Petrus, han gadd ikke snakke med den damen inne i Ipaden mer. Han valgte fotballen! )

Petrine :D


12 september, 2017

Barnet og leken 2

 

«Leken er nødvendig i barns liv!»
Thomas Aquinas

I går satt jeg på en lekeplass.
Det var et barn som forsøkte å balansere på en line der.
Plutselig sto det et barn på den motsatt siden av lina.
De så på hverandre, og lo.

Den ene gutten forsøkte å gå over til den andre siden, etter et par steg, falt han av. Han viste med kroppen at den andre kunne forsøke. Heller ikke han kom seg over.

De så på hverandre enda en gang og lo.

Plutselig sto de på samme side av lina.
Den ene rakte ut en hånd, – den andre tok den og kom seg opp det slakke båndet. Sammen klarte de hver sin gang å komme seg fra side til side.

Da det var gjort, så fant de ut navnene på hverandre,
før de sammen løp mot neste aktivitet.

Leken bandt de sammen!

Leken knytter vennskap!
Leken ivaretar empati!
Leken skaper utvikling!

Har du sett på barn som leker i det siste? Hva lekte de?

Petrine

#Barnetogleken

 

LagreLagre

LagreLagre


11 september, 2017

Om bøker, mat og tradisjoner

Vi leser om Willy Wonka, om Charlie Bucket og familien hans.
Jeg tror det er derfor Petrus jublet over middagen vår i dag.
Kålsuppe!!, – utbrøt han.

Eller Får – i -kål, som vi andre kaller det :D

Høsten har inntatt det Petrinske hjem.
Vi koser oss med den norske nasjonalrettten hver eneste høst
og personlig er jeg glad for at jeg slipper å leve på kålsuppe som de gjør hos familien Bucket.

Petrine

LagreLagre

LagreLagre


11 september, 2017

Ha en god valgdag

Jeg husker eksakt hvor jeg var den 11. september i 2001.
Jeg var på jobb, kjørende til et møte, da jeg fikk nyhetene om flyene og tvillingtårnene.

Jeg vet hva jeg skal gjøre den 11. september 2017,
jeg skal gi min stemme.
Det er min rett og jeg slår et slag for demokratiet.

By the way: Og skal jeg være ærlig så blir det deilig å slippe valgkampen. Jeg synes retorikken er ufin og jeg håper at politikere igjen skal fremme sin egen sak uten å tråkke på andre. Vi vil at barna våre skal fremsnakke hverandre, skille mellom sak og person og ikke mobbe. Paradoksalt er mediene er fulle av folk som i hver setning forteller hva som er feil med alle som mener annet enn seg selv.

Godt valg!

Petrine


10 september, 2017

God søndagskveld

Hei, bloggen !

Det er søndag og jeg skal straks gjøre meg klar til i morgen .
Men, aller først så skal jeg ønske dere en god kveld!

Ha en glad og fin uke!

Petrine


Inspirert av Anja sitt riktige valg på en vanlig dag, da hun tok en topptur, så bestemte jeg meg for å forsøke det samme. Altså, ta et riktig valg og en topptur. Jeg er ikke riktig på plass igjen etter forrige ukes tripp, så med dårlig samvittighet så takket jeg nei til å dra til «Vikingland» i Horten. Jeg trengte tre ting, – egentid, søvn og bevegelse, og jeg bestemte meg for å sette det på dagsplanen i dag. For det har jeg lært meg, at om jeg ikke hører på hva kroppen skriker så blir alt bare vondt verre.

Det her kunne godt blitt et innlegg hvor jeg forteller om en fin, fin tur som er verdt å ta for andre. Det blir det ikke. Sannheten er nemlig slik:

Det har seg sånn at jeg skulle på toppen av Jeløya og i dag var det Bjørnåsen som var målet. Forrige gang jeg gikk dit så var det fra den andre siden av åsen. Da opp fra Nes camping, for de som er kjent. Det opplevde jeg som ganske bratt, så i dag valgte jeg en annen rute, og på et tidspunkt var jeg usikker på om det var riktig valg.

Jeg skulle finne en liten parkeringsplass etter en gård og en bakke, men den fant jeg ikke.
Dermed kjørte jeg alt for langt, satt på google maps og snudde. Jeg kom helt tilbake til gården og snudde på nytt. Denne gangen fant jeg en parkeringsplass, men der gikk stien bare opp til noen hytter. Å være gjest hos noen ukjente var absolutt ikke det jeg hadde planlagt. Jeg skulle jo til Bjørnåsen og toppen der.

Jeg snudde først meg, satt meg i bilen, snudde deretter den og kjørte. Plutselig tilbake på gården. Igjen!

Da hadde jeg benyttet meg av at vi lever i en digital verden. Jeg hadde da lest i Moss Avis at det skulle være et utgangspunkt omtrent ved gården, men jeg så ikke den nevnte parkeringsplassen selv da jeg var der. Men, jeg så en gutt på utsiden av bilen sin. Jeg tenkte at han kanskje var mer kjent enn meg, noe han også var.  Han viste meg et kart og sa jeg skulle ganske langt tilbake. Jeg snudde igjen, men da jeg var underveis så synes jeg det var kjempe langt, – og heldigvis kom gutten kjørende etter og viste meg veien. Han hadde forstått at gamle damer på tur kan være helt håpløst. Og mer håpløs skulle det bli

Jeg fikk parkert bilen, – og begynte å gå. Fant stien inn i skogen og traff en mann. Hans fortalte at jeg skulle holde til venste hele veien, så da gjorde jeg det, selv om det var mot min logikk å gå nedover når jeg skulle til toppen. Det var nok til andre venstre han mente, for da jeg hadde gått i et kvarters tid så traff jeg den gutten som hadde hjulpet meg til å starte på stien. Han hadde gått opp fra en annen kant og kunne fortelle meg at jeg var på feil vei. At det var til høyre jeg skulle holde.

Jeg lot han og følge hans gå først, gikk en liten runde og gikk deretter veien han hadde fortalt at jeg skulle gå. Jeg kom til toppen, pauset litt, drakk vann, tok et bilde og returnerte igjen. Og mot alle odds så gikk jeg rett på bilen og fant veien hjem.
Neste gang så vet jeg hvor jeg skal gå, tror jeg… om ikke så kan det være at jeg treffer på en ung, høflig og tålmodig gutt som gir tips til gamle damer som har gått seg vill. Ellers kjørt seg bort, for den saks skyld .

Vil du ta turen?  Min forklaring til veivalg er sånn:
Kjør til du treffer gutten, la han vise deg hvor du skal parkere.
Gå til skiltet, møt en mann og la han forvirre deg, og følg anvisningene.
Møt gutten fra tidligere og jenta hans, la de veilede deg på nytt. Følg anvisningene og finn frem.
Velg en sti og hold deg til den på vei ned. Stopp, spis blåbær og bringebær, fortsett ned til bilen og kjør hjem.
Vær lykkelig for at du har vært på toppen! – og fordi dagens kinderegg var at jeg fikk sovet, kost meg på tur og hatt egentid.

Men, apropos veivalg: Det finnes hjelp til å finne frem her, her eller fra Nes camping her . Tror det er sikrere å følge disse anvisningene :D ps, denne turen er faktisk barnevennlig, men det passer ikke med barnevogn.

 

Petrine

 


14 juli, 2017

Hujedamej på Katthult

Jeg er og blir forelsket i Emil! Besøket på Katthult i Astrid Lindgrens verden bare understreket hvorfor jeg liker den lille gutten som ofte faller dårlig ut med det han gjør av sin godhet. Det ender ofte med at han på grunn av et hyss løper med pappa Anton etter seg til Snekkerboden, der setter han kroken på innsiden og pappaen på utsiden.

 

Utallige timeout har gjort gutten til en kløpper med kniv og hvilken samling med tregubber han har laget!!

Husene på gården skal være slik de var i Småland på begynnelsen av 1900 – tallet, og der var det rom for barna å leke både på gården og i husene. Om ikke plassen blir brukt som kulisser til ulike opptreden da, for også her kan vi kose oss med kjente hendelser fra bøkene og vi moret oss nok en gang over Ida som ble heist opp i flaggstanga, over Anton som fikk tåa i rottefella, over Lina som kronisk er på frieri til Alfred og ikke minst om Emil som satt hodet fast i suppebollen. To ganger!!

Det blir like morsomt hver gang, selv om vi kan historiene, – eller kanskje nettopp derfor?

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagreLagreLagre

LagreLagre

LagreLagre


Page 4 of 13« First...23456...10...Last »