Barn


Jeg kjenner et barn.

( eller sannheten er et jeg  kjenner kjempe mange barn )

Et barn som ikke trives med den hverdagen det er pålagt å ha i følge norsk lov.

Skolen er et ork, vennene fra barnehagen er over alle hauger og det forteller at barna som er tilstede nå er annerledes. Det sier at disse har en mer fysisk måte å tilnærme seg hverandre på, språket er råere og verdiene er forskjellige fra det som er kjent og kjært.

Sånn kan verden oppleves for et barn som savner vennene sine
og som strever med å tilegne seg nye på adekvat vis.

Barnet blir observert, lekende sammen med alle barna!

De store
og de små,
– og selv sier det:

«Jeg har mange å leke med, men jeg har ikke en venn.»

Jeg sitter å grubler og finner ut at jeg heller vil ha noen gode venner enn en haug med bekjente. Ikke så ulikt dette barnet som ikke trives i hverdagen, hvor det er mange å leke med, men som ikke en spesiell venn som venter akkurat  på seg.

La oss ta vennskap og barns sorg over venner som forsvinner på alvor!

Petrine

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre


I dag så jeg en status på facebook og etter å ha tenkt gjennom den, så fant jeg ut at jeg ville legge den ut her i bloggen.

Stautsen lyder:

«Undrer meg litt over hvor » dugnadsånden» blant ungene våre har blitt av. Vi foreldre ordner/ selger alt ungene egentlig selv burde gidde å gå rundt på dørene og gjøre. Hvor finner vi eierskapet til å » ha gjort noe selv og ikke minst: dette har jeg klart selv». Men når Halloween kommer DA gidder de!»

Jeg synes statusen har noe for seg. Jeg er nemlig ikke sikker på at vi gjør barna våre så veldig mye godt ved å gjøre det meste for de. Selv om vi gjør det i beste mening.

Ja, jeg er en av de som kjører barnet mitt til trening, som er i nærheten under økten og som passer på at han har med seg riktig utstyr og alt det han trenger. Dessuten har jeg gått fra postkasse til postkasse, sendt mail, bakt kake og forsøkt å tigge for å samle inn penger i lagkassa. Jeg gjør det og jeg gjør det av glede. Jeg er nok ikke den eneste som gjør dette, men er det til det beste for barna våre?

Jeg tenker tilbake til min egen barndom.

Nå drev jeg ikke med noen aktiviteter da jeg var seks, syv år, så jeg har vel ikke noe reelt sammenligningsgrunnlag. Men, da jeg gikk i andre klasse så var det min oppgave å komme meg på balletten og ha med riktig utstyr. Jeg pakket sammen tingene mine, tok bussen til og fra og hadde helt oversikt over trening og beskjeder.
Da jeg gikk i musikken var det på samme vis. Jeg syklet til øvelser, – noterte ned datoer for konserter, for dåp av båter og for andre spilleoppdrag.
Da jeg løp orientering så tok jeg to busser frem og to busser tilbake for å trene. Det med klær og utstyr som matchet været og hva slags trening jeg skulle ha. Jeg var vant til at det skulle være sånn, jeg tok ansvar for det jeg skulle og det var min oppgave å være oppdatert. Mitt liv, mitt ansvar! Det ligger mye ansvarsfølelse og mestring i dette. I tillegg til at jeg fikk en god følelse av at foreldrene mine stolte på meg, viste meg respekt og støttet meg når jeg måtte ha hjelp. Men, jeg trengte ikke hjelp for å ta bussen, for å gå inn på treninger og øvelser eller for å være med vennene mine på disse ulike aktivitetene. Jeg hadde denne kompetansen inne, – og det var helt vanlig at unge kunne ta dette ansvaret.

Når  jeg sitter å rabler dette så faller en annen episode ned i hodet mitt:
Det var en dag ganske oppgitt over at barn og unge har liten oversikt over lekser, avtaler og andre ting. I ren frustrasjon så gulpet jeg dette ut over Petrinemannen. Han svarte at han faktisk hadde tenkt på dette og mente at blant annet ukeplaner gjorde at de ikke tar det samme ansvaret som før. Jeg kjente at haka falt og at tankene begynte å svirre;

«Hallo, hvordan kan et papirark i uka gjøre at de verken tar ansvar eller har oversikt?»

Jo, det hadde han tenkt nøye over det.
Han refererte til da vi var elever på barneskolen:
Han mener nemlig at da vi satt der med den avklipte kladdeboka, som vi fikk utdelt som leksebok, så måtte vi forholde oss til tidspunkt for prøver, for turer, for avtaler og ikke minst for lekser flere ganger:

1) Man må lytte og få med seg en beskjed. Man måtte finne ut av hva, når og hvor

2) Man måtte sette avtalen inn i boka på riktig sted og riktig tidspunkt. Man gjentar det man har fått beskjed om

3) Man må skrive ned beskjeden. Man gjentar enda en gang og det viser seg at det vi skriver husker vi bedre.

4) Man har ansvar for å få leksene gjort, vite hva det er og når det skal leveres helt selv.

Han mente at lekseboka skaffet oss oversikt og ga oss ansvar.

Det var ikke foreldrene som hadde oversikt over leksene våre, det var vi.
Vår oppgave å få gjort de og vår oppgave å møte lærer/skole om det ikke var gjort.
Vi hadde ansvar for egen læring, uten at det var uttalt av en regjering.
Vi hadde det fordi vi ble oppdratt til selvstendighet gjennom ansvarliggjøring. Litt etter litt.  De voksne mente vi fikk til, de hadde troa og forventningene. De ga oss muligheten, lot oss prøve, lot oss feile og lot oss lykkes ( og som vernet seg selv fra tidsklemma).

Vi lærte å holde avtaler, vi lærte at ting henger sammen og vi fikk eierskap til livet vårt.

Jeg tenker på det mannen sa og jeg tror han har et poeng.

For det er ikke bare ukeplanen vi tar ansvar for! Vi , som foreldre,  bruker facebook og Spond, messenger og Sms for å holde oversikten, for å få arbeidsoppgaver, for å få bursdagsinvitasjoner og for å holde treningstider. For barna!!
Vi bruker bilen og vaskemaskinen.
Vi er der, holder oversikten og lager orden i systemet for våre håpefulle. Jeg er til og med pliktig til å skrive under på at pjokken har gjort lekser. Så på den ene side så er det vi som foreldre som fratar barna ansvar og på den annen side så gjør systemene rundt oss det. I vår hjelpsomhet så har vi kanskje fjernet forventningen og troen på at barna kan? At de kan ta ansvar for eget liv ( selvfølgelig innen for noen rammer ) og at de kan skaffe seg den kompetansen som trengs.

Gjennom å hjelpe til så kanskje vi minsker de unges evne til problemløsning, til å tåle motgang, til å stå til ansvar for noe, som man kanskje må om man har glemt en fotballsko, ikke gjort en lekse eller glemmer en avtale. Kanskje de ikke får eierskap i sitt eget liv, ikke ser hva som kreves og ikke lærer seg de systemer som gjør at man tar ansvar og får oversikt. Og jeg kjører avgårde. Til og med jeg!, som gjennom lang skolegang og langt yrkesliv har lært at rutiner, systemer og oversikt kan gjøre dagen lettere for de som er utrygge, de som har angst og som synes overganger er vanskelig. Kanskje de unges psykiske vansker også henger sammen med at de gjennom snille foreldre mister muligheten til å bygge selvtillitt, få et godt selvbilde og troen på at det er mye man  kan??

For å skaffe seg selvtillit så må man ha muligheten til å prøve og feile. Man må oppleve hva man får til og hva man må trene mer på.  Denne informasjonen og selvinnsikten kan man ikke skaffe seg uten å handle. Det er gjennom å gjøre og eventuelt få konkrete tilbakemeldinger at man kan bli kjent med sine egne ferdigheter og kan bygge et bilde av hva man kan. Selvtillit er nemlig knyttet til ferdigheter, mens selvbilde er knyttet til hvem du er.

Norske forskere er nok enig i at vi ikke bygger selvtillitt når vi stiller opp tre hundre prosent for barna våre. : «Hvis barna ikke får lov til å prøve seg så blir de nesten handlingslammet», sies det, samtidig som det understrekes av at når «vi undervurderer våre barn så bygger vi ikke selvtillit. De som vokser opp med foreldre som overbesytter de og gjør det meste for de, hos de så ser man at de unge kan bli både deprimerte og utrygge».

Skal jeg gå helt tilbake til starten så handler vel dugnadsfølelsen også om at man kan stille opp for andre uten å få noe igjen. Ved å sette egne barn i høysetet så kanskje vi dyrker jeg – et mer enn vi-et og gjør at man i liten grad stiller opp for andre uten at man får noe igjen. Det sies også at man har det best nåe man har evnen til å dele med andre . Det er en annen greie, men du kan lese om det her 

Er du, som meg, som følger barnet ditt tett opp? tror du at vi gjør barna en bjørnetjenste?

Ha en fin kveld med eller uten curligkost

Petrine

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre


24 september, 2017

Indre motivasjon #barnetogleken

Jeg kan telle alle fotballtreningene Petrus har hatt på begge hendene. De er ikke mange.
Jeg tror ikke at det spiller noen rolle for innsats og glede på kamp.
Han har det gøy og blir revet med når han er med lagkameratene på jakt etter lærkula og helst mål!

I løpet av denne sommeren så har han ofte lekt seg til kompetanse på å få ballen med seg på banen.
Han har en liten kamerat som er god i fotball.  De har holdt det gående, time etter time.  De blir drevet av  den naturlige motivasjonen. Den som kommer innenfra og som fører til den ferdigheten man har lyst til å ha. Denne indre motivasjonen er typisk for barn som leker, – og forskning viser at barn som lærer gjennom fri tilnærming, det vil si gjennom lek,  ofte blir gode på det de lærer. Nå skal jeg ikke skryte på sønnen min super kompetanse, men at han har lært mye gjennom å lek det kan jeg skrive under på.

Dagens oppsummering: Lek er oftes fri og den drives av en indre motivasjon.

Og jeg lar et sitat av Edward  Deci sette punktum i dag: «De med indre motivasjon presterer ikke bare bedre enn ytre motiverte personer, de har det også vesentlig bedre med seg selv». La barna leke! ( og la leken komme mer inn i skolen igjen!)

Petrine

 


20 september, 2017

Å være i farta #Barnetogleken

og bena er fulle av spring

Ved siden av der vi bodde var det en lang gressdekket bakke.
Den var lang, den var grønn og den innbød til bevegelse
Den ba oss om å løpe full fart nedover,
eller enda bedre:
Den var en invitasjon til å rulle rundt,
rundt,
rundt
og rundt
til vi var på bunnen.

Når jeg ser på bildet jeg tok av Emil i sommer så tenker jeg på den lange bakken.
Også på at Astrid Lindgren var god til å fremme leken
og jeg synes de siste linjene i Idas sommervise passer godt
til temaet lek og til bildet.

«Og jag gjör roliga ställen
der barna kan springe omkring.
Då blir barna fulla med  sommar
og bena blir fulla av spring. »

Det er slik leken er: Full av fart, glede og bevegelse på morsomme steder

Har du sluttet å løpe nedover bakken helt fylt av glede?

(Her kan du høre Idas sommarvisa)

Petrine :D


Da jeg var liten så elsket jeg å leke i skrenter, i skogen og på plenen.

Vi laget små områder til ulik type lek,
– og små fjellhyller kunne være et hjem, plenen arena for ballspill og trærne bygde vi hytter i.
Vi vernet om leken og vi kunne leke den igjen, igjen og igjen.

Jeg tror ikke at leken er så annerledes i dag, – men der vi hadde time etter time på hjemmebane,
– så er barn i dag store deler av dagen på andre steder enn hjemme.

La oss verne om leken, – la barn ta naturen og nærmiljøet tilbake.

Petrine :D

#Barnetogleken

Vil du få små innputt om barn og lek, – og litt mer vi er opptatt av der og da så følg oss gjerne på facebook


Barn utvikler seg på flere måter når de samarbeider!

Gjennom samarbeid så må man ta hensyn til hverandre,
man prøver å komme til enighet,
man gjør seg forstått
og man kan være totalt uenige.

Leken er en god ramme for samarbeid!

Barna bruker ofte kreativitet og blir enige om innholdet i leken underveis,
– og kan få erfaring som er med på språklig, sosial, følelsesmessig og kreativ utvikling.

Jeg tror at leken har egen verdi, men at den kan gi verdifull bonus, – utvikling!

Petrine

 

LagreLagre


Da vi var i Astrid Lindgren sin verden i ferien, så formidlet de gammeldagse leker i Klungerdalen.

En av de som ble lekt var en som de kalte «Mitt i prick» eller midt i blinken som vi hadde sagt her i Norge.  Jeg skal forsøke å forklare leken her:

De tegnet en rett linje i sanden med en pinne og så fant de en stein.  Et stykke fra den rette streken så aget de en blink. Det gjorde de ved at det ble tegnet tre store sirkler på utsiden av hverandre. Når man har tegnet en rett linje, har laget en sirkel og funnet en stein så stiller alle seg bak streken. Man kaster etter tur og man får poeng etter hvor i sirkelen steinen treffer. OG det er selvfølgelig mest poeng i den innerste sirkelen. Midt i blinken gir full pott, det vil si 100 poeng.

leken

Om man ikke vil ha en hel blink så kan man lage et punkt hvor man skal treffe, og da er det bare den som treffer som får poeng og den som kommer nærmest som vinner runden om ingen treffer blink.

 

Petrine

LagreLagre


11 september, 2017

Barnet og leken 1

Hei, folkens !
I dag har jeg bladd i gamle ukeblader, – og jeg har sett på utallige artikler rettet mot barn og barnefamilier. Mange av de er knyttet til mat, det å komme seg ut i naturen og ikke minst mot ferier. Nå setter jeg pris på gode turer, god mat og ikke minst på å komme bort på ferie. Og jeg kan med hånden på hjertet blitt motivert til barnevennlige alternativer gjennom ukeblader jeg har lest.

Men, det er et tema som jeg savner i bladene, i skolen og i samfunnet generelt. Det er barn og lek. I et samfunn hvor alt blir satt opp mot kunnskapsmål, hvor det meste av barnas tid er organisert i barnehage, sfo eller fritidsaktiviteter, så er jeg redd for at temaet lek blir organisert bort. Misforstå meg rett, for jeg vet at lek enda finnes i barnehagen, men også at målstyring mot fag er på full fart inn der også. Jeg mener at leken er verneverdig!

Nå er det heller ikke sånn at jeg ikke vil at barn skal lære, det er akkurat det jeg vil. Jeg vil at barn ska beholde nysgjerrigheten sin, de skal få forske på egenhånd og de skal få mulighet til å benytte den indre kraften som er i oss alle når vi er barn, – den som driver de fremover, den som fremmer latter og glede og ikke minst gir de kompetanse på ulike områder.

Jeg har bestemt meg for å sette lek på kartet, på min egen lille måte. Jeg vil forsøke å legge ut mange ulike innlegg om barn og lek. Mest i form av et bilde og en kort tekst, men også noen hvor jeg tar for meg lek og forsøker å fortelle hvorfor jeg vil ha leken tilbake til barndommen. Og da snakker jeg om den fri leken, den som oppstår spontant, er lystbetont og som barna kan styre selv.

Jeg håper du vil følge meg, hjelpe meg til å verne om og sette den viktige leken på kartet og mest av alt gi barna frihet til å ivareta sin viktigste form for læring. Det kan du gjøre ved en å sette en tommel opp, dele og delta på facebooksiden til bloggen.

Jeg takker for oppmerksomheten så langt, vi sees i morgen!

Petrine

LagreLagre


Noen helger er fylt med ingenting annet enn øyeblikkets valg, andre med planlagte turer eller som denne, – med fest.

Petrus fylte 7 år på forrige fredag og han vekket meg hver halvtime fra klokken 0330. Han var superspent og livredd! Spent på hva som befant seg innenfor gavepapiret og livredd for at vi skulle glemme å vekke han med kake, lys og sang. Og, tro meg, vi passet på at tradisjonen ble holdt ved hevd. Fikk, som sagt, også hjelp fra den nybakte syvåringen.

Fredag var vi hjemme og serverte kake til de som stakk innom og lørdag var det duket for Labyrintfest. Da var de gutta han savner så veldig fra barnehagen invitert og de barna han leker med her hjemme. Det ble bursdagsfest med temaet Labyrint.

Og hvilken fest det ble. Petrus var veldig fornøyd og tilbakemeldinger som «universets beste bursdag» fra gjester sier at det var noen som koste seg de to timene som bursdagen varte.

Temaet Didaros og Labyrint hadde Petrus ønsket seg til bursdagen sin i fjor. Da lå jeg nede for telling, og jeg klarte ikke planlegge eller gjennomføre festen. Så i år hadde vi inget valg, krefter eller ikke,  – det var klart for å lage Livspucker, oppgaver og slimpopcorn.

Jeg bestilte noen lamper på Wish, skrev ut livspucker fra nrk.no, hvor jeg også fant Memory og medaljer. Nå brukte jeg sjokolade – gullpenger til belønning, – men det andre skrev jeg ut og laminerte. I tillegg så handlet jeg inn grønt godteri, lagde grønn gele, hadde grønt tilbehør, laget

Oppgavene var følgende: 

Finn riktig nøkkel: Jeg han en hengelås på to godteriglass og festet tre nøkler til glasset med en tråd. De måtte finne glasset, få opp låsen og ta ut livspuckene som lå oppe i glassene.
QUIZ: Jeg benyttet meg rett og slett av spørsmålene som ligger på nrk.no. Det var spenning hver gang jeg trykket på svaret jeg krysset av på, – og jubelen var stor om svaret ble markert med grønt. De som hadde fem eller flere riktige svar fikk to livspucker og de andre fikk en. Og for en mamma som sliter med konsentrasjonen, så var det digg at spillet tok ansvar for å holde tellinga på antall riktige svar. Quizen finnes her
Balansere: Det var satt opp benker som barna måtte balansere på og det var lagt livspucker litt unna de, slik at kunne plukke med seg noen.
Hva er ned i bøtta? Jeg satt på et hjemmesnekret lokk av papp på tre bøtter. Midt i lokket hadde jeg laget et hull, stort nok til at et barn kunne putte hånden sin ned i den. Jeg klipte av bunnen i en plastpose og festet den ned i hullet. Det vil si at posen dannet en tunnel ned i posen og man ikke kunne se hva som var nede i bøtta. Øverst på posen, der hvor barnet skulle putte hånden ned i, tapet jeg den smalere, også det for å hindre innsyn. Bøtta hadde jeg fylt med ulike ting, – popcorn i den ene, en med bomull og i den siste var det kongler. Og mellom fyllet lå det livspucker som skulle plukkes opp. Jeg jaktet egentlig på slim til fyll, men det var utsolgt i butikkene jeg var innom.
Kaste slimballer i en bøtte: Petrus hadde slimballer, – og de brukte vil til å kaste i en bøtte. De fikk ta livspucken i bøtta om de klarte å få like mange baller i den som de var deltakere på laget. Alle barn hadde tre forsøk hver.
Memory: Den aller siste posten var å besøke Didaros hvor det var memory. Der mistet man en livspuck for hvert feilskjær i hukommelsen. Jeg kan røpe at alle kom godt i havn.

Alle oppgavene, med unntak av quizen, måtte gjennomføres på tid. Det var nedtelling de siste tyve sekundene. Da måtte de raskt ut av rommet. Rakk de ikke komme seg ut ble de sprutet på og de måtte bli i «slimsuget». Laget kunne befri «fangen» med en livspuck.

Borddekorasjon: Grønne gele krokodiller

Vi serverte : 
Pølser før lekene
Sjokoladekake med grønne geletopper, is, grønn gele og slimpopcorn etter lekene.
Grønt godteri

Jeg skal lære dere å lage slimpopcorn, men i et annet innlegg. Det ser ufyselig ut og smaker faktisk godt. Litt sånn: «Karamelliserte popcron.»

Tiden gikk fort, det ble lite tid til frilek, – og vi har fått tilbakemelding om flere fornøyde barn.

Petrus fikk mange fine gaver, – og jeg liker ikke trekke frem noen egentlig.. Og i denne sammenheng er egentlig ingen nevnt og ingen glemt.  Men, det var en av vennene som hadde laget slimkuler av gele i isbitformer og tegnet livspucker som bursdagskort. Det var jammen innertier…

Kreativiteten altså…

Tiden gikk så fort og vi var så opptatte at vi ikke fikk tatt bilder underveis. Men, noen tips har dere jo fått om dere vil lage en temabursdag hjemme.

Petrine

LagreLagre

LagreLagre


01 september, 2017

Kjære, syvåringen min!

Året du har vært  seks år har vært spennende for deg og for meg.

Som seksåring var du aktiv, – hockey og fotball


Det å være seks år har vært kjedelig. Lekser, sier jeg bare.

Det å være seks år, var heller ikke så lettvint og morsomt som vi hadde håpet på. Skoleåret ble litt strevsomt og ikke slik det var tenkt.

Det å være seks år har vært morsomt, lek og venner

Og nå er du syv år…

Vi liker sangen, latteren og alle de morsomme påfunnene dine.

Vi digger at du sprudler

med all din lek,

din bevegelse,

dine morsomme funderinger

og hele deg!!

Jeg fant noen bilder av deg fra det siste året:

Du har vært å finne liggende på utallige brygger for at du skal finne liv under vannflata,

du har fisket, ( og fått en kjempestor sei )

klatret,

du har fundert over engelske setninger,

laget egne matematikkstykker,

lekt med venner,

sparket ball

og også vært fornøyd med livet.

Det er slik vi fortsatt ønsker at det skal være,
– og vi håper at det å være syv år blir morsomt og greit.

Og nå, kjære gutten vår; Gratulerer med dagen!
Vi ønsker syvåringen velkommen
og vil at dagene fortsatt blir fylt med lek, sang, latter, bevegelser og glede.

 

Vi digger deg!

Mamma <3


Page 5 of 22« First...34567...1020...Last »