Barn


Petrus kom løpende bortover stranda.
Han var proppfull av glede og energi.
Han kom løpende mot meg  og alle som lå og solte seg i sanden sto i fare for å få en sandpeeling.
Det bekymret han lite.  Les: ingen ting!
Han var hoppende glad, stolt av seg og full av endorfiner.
Han hadde fått lov til å sitte i en ring som ble dratt etter en båt.

Jeg satt på stranden da han fløy bortover vannflata. Jeg hørte at han hvinte av fryd og tenkte at han kanskje kjente litt på skrekken.Da han kom bort til meg så gikk snakketøyet i et ukjent tempo.
Han fortalte om hopp på bølgene, om tau i propellen, om at det var skummeltgøy, at det var noe av det kuleste han hadde gjort på lenge og at han jammen håpet at han fikk lov til å prøve det igjen en annen gang. Rumperisterne hadde fått sjøprøyten til å stå og gleden til å boble. Det har var uten tvil dagens største opplevelse.

Dette er en episode fra dagen i dag, – og jeg har lyst til å trekke den frem.
For det første var det snilt av han som ga vår lille pode lov til å tøye grenser og  han fortjener en stor takk.  For det andre fikk jeg en påminnelse om at det å tøye egne grenser, det å få lov til å holde på med fart og spenning og det å være i farta er viktig for de små barna våre.  Det er den eneste måte å bli trygg på. Min påstand!

Det finnes en type lek som jeg mener at barn i liten grad får prøve seg på,  – det er risikolek.
Gjennom den tøyer barna grenser, det ofte hører med høy lyd og den kan innebære fare for å skade seg. Jeg har jo tro på at det er en årsak til at vi er født med evnen til å leke, og at man velger å leke risikolek. Jeg tror at det er så enkelt at vi skal bli trygge. Ja, så merkelig det kan høres ut, så tror jeg det handler om å lære hvor egne grenser går, lære hvordan de skal finne løsning i ulike situasjoner og de skal oppleve følelsen av å mestre. Summen av dette kan være med på å skape trygghet. Jeg vil ikke at barn skal skade seg:  Likevel har  jeg har en tro på at om vi skal lære de å reise seg, så må de få lov til å falle. For å styrke selvtillitt så må man få en opplevelse av å mestre og derigjennom få et bilde av hva de kan. Ønsker vi trygge barn som løser situasjonen de står i, så må vi som voksne godt erkjenne at skader kan oppstå og la de få lov å prøve allikevel.( Jeg snakker ikke her om å slippe barna ut av flyet uten fallskjerm)  Om vi fratar barn all risiko og gir de total beskyttelse, så vil de kanskje forbli utrygge. Det fordi de ikke kommer i situasjoner hvor de mestrer, hvor de stilles ovenfor problemløsninger og hvor de havner i ukjente situasjoner.

Jeg vil at Petrus skal få lov til å bli trygg på sin egen mestring, at han skal forsøke å finne løsninger og at han kan leve etter Pippi Langstrømpes filosofi:

Dette har jeg ikke gjort før, så det klarer jeg helt sikkert. 

Da må jeg gi han få lov til å  oppøve ferdigheter etter Ronja Røverdatter metoden:

«…Derfor er det sikrest ikke å bli redd i Mattisskogen.» «Det skal jeg huske på,» sa Ronja. Da sukket Mattis og holdt godt rundt henne. «Men du husker det jeg har sagt du skal passe deg for også?» Jo visst husket hun det. Og i dagene som kom gjorde ikke Ronja annet enn å passe seg for det som var farlig og øve seg på ikke å være redd. Falle i elva skulle hun passe seg for, hadde Mattis sagt, derfor hoppet hun med liv og lyst på de glatte steinene ved elvebredden, der den fosset av gårde som aller verst. Hun kunne jo ikke gå borte i skogen og passe seg for å falle i elva. Skulle det være noe nytte i det, måtte hun jo gjøre det ved strykene og ikke noe annet sted.!» ( sitat Ronja Røverdatter A. Lindgren) 

Jeg må gi gutten min lov! 

Dette sier jeg, som i starten syntes det var skummelt at Petrus skulle spille ishockey, – og som sikkert hadde syntes det var tryggere at han spilte piano eller sang i kor. Heldigvis slapp jeg han på skøytebanen og jeg ser at han gleder seg over å være der og at han får til å være på glattisen.  Han er trygg på hva han mestrer!

(Og en digresjon i den sammenheng er at det ikke nytter å si til han at han er god til noe han ikke føler at han har gode nok ferdigheter på. Han har totalt snøring på hva han får til) 

Jeg håper at du har en glad og god søndag, – og så lurer jeg på om du er god til å tøye egne grenser og om du er god til å la de rundt deg få lov

Petrine :D

 

#mestring #glede #spennong #sommer #risikolek

 


Minigolf som miniatyrby

Hei, i går var jeg, som dere kanskje vet, i Gamlebyen i Fredrikstad.
På utsiden av «vollane» så ligger det er minigolfbane. Det er så lenge siden jeg har spilt minigolf, – og jeg hadde jammen glemt hvor morsomt det er. Ikke det at jeg traff og fikk «hole in one», men jeg fikk da ballen ned hullene før jeg hadde brukt opp alle slagene, hver gang. Noen ganger overrasket jeg meg selv ved å få ballen ned på to slag. Ikke at det var så viktig, altså

Minigolf – banen er laget md kopi bygninger fra Gamlebyen som utgangspunkt, og det var gøy å slå ballen gjennom kanoner, gjennom Krutthuset, over Vindelbrua og ikke minst se på fuglene som tok seg et bad i elva. Som de gjør rundt «vollane».

Jeg likte å slå minigolf på banen, ikke bare for spillinga, men også fordi anlegget var så flott.  Jeg gjenkjente mange av bygningene.  Anlegget har 12 hull og jeg vil tro at det ikke er så mange som kjenner til at det finnes enda. Det åpnet nemlig i midten av mai.

Litt informasjon om du vil spille minigolf der:
Anlegget ligger ved siden av Kongstenhallen i Fredrikstad, – det åpner klokken 07.00 om morgenen og vi betalte 100 kroner per voksen. Vi var ingen barn med, så jeg vet ikke om det var en annen pris for de. Det var solrikt og varmt i går, – og jeg skulle ønske at jeg hadde hatt på en caps, eller hadde vært tidligere ute. Det ble veldig varmt.

Varmen til tross, det er verdt et besøk, – ikke bare for å spille minigolf, men også for at anlegget var flott.

Å spille minigolf var morsomt, det var varmt og anlegget var verdt et besøk

Petrine


Jeg må bare hvile først!

Petrus rusker i meg!
Jeg våkner, lukker opp øynene og observerer at han står der
Han ser intenst på meg og spør: » Mamma, blir du mer syk igjen nå? Blir du aldri bra?! Kan du ikke være med, bare litt?»
Jeg svarer, så ærlig jeg kan,  at jeg er mye bedre enn jeg var og at jeg forøker å bli best mulig. Sannheten er jo at selv ikke jeg har svaret på dette, selv om også jeg gjerne skulle sett fasiten. Jeg har aldri, aldri hatt et ønske om å bli lenket til sofaen for bare å sove. Jeg har ikke hatt et ønske om å ikke mestre hverdagen,  – jeg vil jo helst være på farta med sjettegiret på.

I dag er nemlig en av de dagene da jeg har sovet.
Jeg har vært på jobb, – og som jeg pleier etter en arbeidsdag, så har jeg tatt en liten hvil. Jeg er fortsatt ikke helt fit for fight, men jeg har tatt tilbake noe av hverdagen – og jeg vet at jeg er sårbar for å kræsjlande i den berømmelige veggen enda en gang. Det har jeg ikke noe ønske om å gjøre ..

Jeg, som mamma, ønsker jo å være sammen det vakre barnet vi har fått. Jeg har et ønske om å delta i lek, være med på spilling, lese bøker, delta på treninger, kamper, dugnader og alt det som hører mammarollen til. Smerten jeg kjenner fordi jeg ikke mestrer dette sitter som en klump i halsen og en klo om hjertet. Den har pirret tårekanaler og styrket den dårlige samvittigheten, samtidig som kroppen har verket, ordene lekt gjemsel med hukommelsen og øyelokkene har føltes som bly. Blander man dette i en miks med kort lunte, lys – og lydskyhet så er summet at  jeg har følt maktesløsheten overveldende.

Det var sånn det var da dt startet, før over et år med sykemelding!

For meg så starte det hele med å være pårørende, småbarnsmamma, lærer, bonusmamma og at jeg plutselig befant meg i en konfliktsone, Det handlet på den ene side om å være der for og hjelpe andre og på den andre side om å befinne meg i noe jeg ikke hadde verktøy for å løse. Det handlet om liver og jeg fikk heller ikke satt de grenser og ikke tatt de pauser jeg trengte da sorgen var et faktum.

Det å gå på akkord med egne krefter,
det å være oppriktig glad i  og redd om en son er syk,
det å passe på en liten pjokk i en verden med lite avlastning,
det å skulle være på plass og levere,
det å ønske at man er super på alt,
det å miste den siste som støttet deg,
det å stå alene med flyttekasser og putte mye av barndommen i esker
og det å se hvordan en fire åring tror det er sin skyld at de rundt han oppfører seg lite voksent.
Det krevde hele meg.

Det krevde mer enn hele meg, for plutselig var jeg tom, – det forsto jeg først et par år etter at legen min hadde bedt meg om å ta en skikkelig pause. Jeg la fru doktor sin kompetanse til side og fortsatte med hodepine, med verking i huden, med knallharde muskler, med smertefulle ledd og uten søvn et par år til. Da var hele meg, det sosiale nettverket og kreftene forsvunnet. Mestringsfølelsen og interessen hadde også dratt sin vei.

Det å bli utbrent kan oppleves ulikt for ulike personer, for meg så endte det med at det eneste jeg fikk til var å sove. Jeg sov på dagen, jeg sov om natten og jeg kjente at jeg trengte å sove om jeg måtte opp for å ordne noe. Jeg klarte rett og slett ikke å holde øynene eller kroppen oppe. Det eneste som fungerte var å ligge med bevisstheten gjemt bak noen lukkede øyelokk. Jeg virket ikke!

Jeg virket ikke og gutten vår trengte meg.
Han trengte noen som var der for han,  som et barn trenger foreldre sine. Han trengte oss også fordi vi var det som var igjen av nettverket og fordi barn trenger oppmerksomhet og tilbakemeldinger.  Det vet jeg mer enn noen annen. Utdannelse og et langt yrkesliv har gitt meg tro på relasjoner. Det hjalp så lite hva han trengte! Jeg kunne ikke gi han det. Det i en verden hvor det å skulle ta en dusj føltes som et maratonløp.

Han var liten og jeg var sliten. Noe som var og er en utrolig dårlig kombinasjon.

Vi har et felles ønske om at jeg skal være frisk, han fordi han vil ha meg der og jeg fordi jeg vil fylle den plassen som mamma på en god måte. Jeg er på vei fremover, selv om tanker, hukommelse, ord, energi og følelsen av meg selv kommer tilbake etter metoden tre skritt frem og to tilbake. Han får fortsatt høre : «Ja, jeg må bare hvile først! »

Heldigvis mye sjeldnere enn før!

Vi er på vei til et bedre oss!

  • og du , husk at det hver dag er plass til et pusterom!

Petrine :D

 


27 mai, 2018

Akkurat nå

 

– er strandbagen pakket og solkremen på
– er Petrus på fotballtrening
– er 16 åringen og Petrinemannen på dugnad i hockeyhallen. Mye lopper igjen, så stikk innom Moss ishall
– hører jeg lydbok og vurderer hvilken bok jeg skal ta med på stranden
– skal jeg lage meg en kaffe og ta turen ut av døra
– har jeg startet med å ta et bilde i timen, kanskje jeg deler dagen med dere i kved
– skal jeg ønske dere alle en knallfin dag

Nyt søndagen <3

Petrine


«Nei!», – døra smeller døra igjen og gutten går sin vei.
For 317 gang i dag er han illsint og jeg som forelder føler meg maktesløs
Barnets ører er lukket, atferden uakseptabel og jeg er maktesløs i å sette grenser.
Ikke at den kjeftinga jeg driver er noe bedre.

Det er nok flere som i perioder kan opplevende at det er krevende å være forelder. Følelsen av å være familie oppleves som alt annet enn hyggelig, – og oppdragerrollen ligger langt utenfor mestringssonen. Har man havnet inn i krigssonen så er det er trøst at det er hjelp å få.

Mange kommuner har et lavterskeltilbud til familier som har følelsen av å være i en unntakstilstand. For det er mulig å få hjelp av metoden PMTO,  – Parent Management Training – Oregon.  Det går ut på at man gjennom veiledning og samtaler kan få hjelp til å bryte det fastlåste mønsteret.

Barn og foreldre påvirker hverandre, noe som betyr at man som foreldre blir følelsesmessig påvirket av barnets måte å møte oss på. Også motsatt! Det vil si at man kan låse seg i reaksjonsmønstre som ikke er gode for barn eller foreldre. Det kan utspille seg ved at barna viser dårlig atferd og foreldre blir stresset, kjefter og barna utøver mer av den uønskede atferden. Et slikt mønster er vanlig i familier der barna utfordrer omsorgspersonene, i kortere eller lengre perioder.

Om et barn opprettholder en måte å være på som kan utfordre andre,  så er det ikke nødvendigvis foreldrene som er årsaken til det. Vi er født med ulikt temperament, og noen av de er mer stridige enn andre. Allikevel så er det vi som forelder som har ansvaret for samspillet vi har med barna våre.

Jeg skriver at barn kan utfordre oss i kortere eller lengre perioder, fordi det finnes metoder som kan være til hjelp for å forandre måten man møter hverandre på.  Det er smart om man benytter seg av det, for statistisk så kan barn med atferdsvansker få andre ting å slite med senere i livet. Det sies at de kan få rusproblemer, psykiatriske vansker og oppleve utenforskap i arbeidslivet senere i livet.
For å forebygge dette, så er det mange kommuner som tilbyr et veiledningstilbud til foreldre som ønsker å få et bedre samspill med barna sine. Man er opptatt av hva som er positivt og hvordan man kan måte barna på en adekvat måte. Man snakker om utfordrende situasjoner og forøker å legge strategier på hvordan man kan møte disse. Målet er å minske de negative metodene man ubevissst kan bruke i møte med barn sine. Gjennom å lære å bruke ros og oppmuntring til hensiktsmessig grensesetting ovenfor barna sine. Det vil si at gjennom veiledning så kan man få hjel til å styrke rollen som mamma og pappa.

Jeg var i kontakt med en som er PMTO veileder, og hun kunne fortell at man for eksempel kunne se på disse temaene sammen:

  • Hvordan gi gode beskjeder og legge tilrette for samarbeid.
  • Hvordan bygge barns selvbilde gjennom å styrke selvtillitt og selvbilde. Mestring, Ros og anerkjennelse er vesentlig.
  • Grensesetting. Forutsigbarhet og trygghet blir satt på dagsorden, for å styrke mamma – og papparollen til å sett gode rammer hjemme.
  • Positiv involvering. Gjennom å bli kjent med barnet på en ny måte og fremelske det, samt vektlegge det positive i samspilet, så vil det styrke relasjon mellom barn og voksne.
  • Kommunikasjon. Gode samtaler blitt satt på dagsorden også får man et verktøy til å få barn til å fortelle ting hjmme.

Det sies at positive foreldreferdigheter minsker angst og atferdsvansker hos barn, at samspillet i familien bedres og at man får bedre hverdager.

Om du tenker at det hadde vært kjekt med en samtale og en veiledning på hvordan du møter ditt barn, så er det flere kommuner som har et tilbud til oss som foreldre. Om du titter inn på siden pmto.no kan du finne frem til den nærmeste veilederen til der du bor. Og om du følger denne linken så kan du finne informasjonsbrosjyren som blir delt ut i kommunen jeg bor i. 

Har du tenkt noen ganger, som jeg, at du er på ville veier når det gjelder hvordan du møter barnet ditt, og at du hadde trengt en som kan hjelpe deg inn på rett spor igjen?

Hva synes du, skal jeg starte opp med torsdagstema igjen?
Jeg blir også glad om du liker facebooksiden til bloggen. Trykk her :D

Petrine :D

Pst, jeg føler for å minne dere på at Petrus kan være hvem som helst.


ÆÆÆÆÆ, skriker han av fryd. han spretter opp og ned som en Jo- jo. Vannet spruter til alle kanter, og i takt med spruten øker intensiteten i skrikene. Det er kaldt, forfriskende og deilig med årets første bad.  Damen som hadde gradestokk sa det var 9 grader, men jeg dobbeltsjekket det ikke. Jeg var bare enig med misntemann da han synes det var på tide med en avkjølende dukkert.

Denne helgen har det gode været dratt ut av døra,. Det har vært en god smak av sommer. . Noe sier meg at jeg burde gått på et kurs slik at hagen og beddene mine hadde fått riktig førstehjelp, men når tjernet ligger der og blinker, kaffen er varm og matpakka i sekken. Da passer det bedre med en fisketur. Jeg strikket, hørte lydbok og slappt av mens gutta fisket, – og bare den største storebroren fikk fisk. Den var derimot en stor og fin ørret.

Hvordan sløyer du fisken, storebror ?

Prøver fiskelykken

Riktig utstyr

Fem bilder og en helg, en smakebit på hva vi har brukt helgen til . Hvordan er det, har du fått kost deg ute i det fine været?

Petrine

 

p

 


19 april, 2018

Å føle at man jukser

Jeg sitter sammen med Petrus, han holder på med lekser.
Jeg ser på hva han gjør og vi snakker om leksene.
Han har engelsklekse som skal oppsummere hva han kan av kroppsdeler og tall. Han teller, tegner og farger. Jeg tar en titt gjennom papirer som ligger i elevmappa hans. Der finner jeg diktaten fra sist uke. Elevene har høyfrekventord, som de skal kunne fra uke til uka. Disse ordene får de som diktat i slutten av uka. Petrus pleier å ha disse ordene inne, – og sist uke hadde han ingen feil.

Jeg kommenterte det med : «Jeg ser at du skrev alle ordene riktig på denne diktaten». 
Hvorpå poden svarte: «Ja, det er jo ikke noe rart, jeg jukset jo!»
Jeg tenkte: « I alle dager, hvorfor jukset han? Han kunne de på rams før han gikk»:
Jeg måtte følge opp dette: «Jukset du? «

Gutten så på meg, som om jeg hadde gått glipp av noe viktig, før han svarte:
«Ja, jeg øvde jo på de før jeg kom til skolen. altså jukset jeg! «

Jukset!, eller pugget som vi kalte det i gamle dager!

Uansett, øvelse gjør mester !

Ha en fin dag, med eller uten juks!

Petrine

LagreLagre

LagreLagre


Hei, folkens og friluftsfredag!

Da er det fredag og snart helg.
Det er en god dag, kjenner jeg. To dager med fri gir pusterom for hele gjengen og ikke minst mulighet til å skape noen opplevelser sammen.

Som de foregående fredagene så vil jeg vie dagen til et innlegg om friluftsliv. Her kommer 10 årsaker til at jeg vil fortsette å komme med innlegg som på en eller annen måte omhandler friluftliv på fredager

  1. Jeg var mye ute i naturen i min oppvekst og friluftsliv er en stor del av mitt verdigrunnlag
  2. I en verden hvor vi på mange måter inntar (for?) mange inntrykkene gjennom digitale medier så har jeg et ønske om at barna ( og vi voksne) skal få glede seg gjennom å sanse.
  3. Barn og voksne skal få glede seg over naturens mangfold og oppleve tilhørighet til naturen
  4. Barn og voksne kan få opplevelser sammen
  5. Naturen er en fin arena for å få kompetanse om dyr og planter
  6. Naturen er et flott sted for å utøve risikolek
  7. Veien er  målet når man er på tur, man kan være i bevegelse, sanse, oppleve, oppdage og være nysgjerrig hele tiden
  8. Det sies at barn og ung i dag har større psykiske utfordringer enn tidligere, samtidig som forskning fastslår at man senker stressnivået og øker mestringsnivået når man er i naturen. Det vil si at friluftliv kan forebygge psykisk sykdom.
  9. Naturen er vakker
  10. Ved å være ute så skaper man tilhørighet til naturen. Naturtilhørighet er en stor del av den norske kulturen. Det vil si at vi har hatt tradisjon på søndagsturer, fritidsfiske, bærplukking og fjellturer for å nevne noe.

Har du noen punkter du vil slenge på lista mi om friluftsliv?

Petrine

LagreLagre

LagreLagre


 

Fiskelykke?

Lykken er
å være syv år
og få være med til
det hemmelige fiskestedet
Til det stedet
hvor man kan få ørret

Lykken er å være syv år,
sitte på fjellknausen,
sette mark på kroken
og kaste ut snøret

Lykken er å være syv år
og vente på at duppen skal
forsvinne under vannflata

Lykken er å være syv år
og få lov til
å være med pappa på fisketur
og lure på om man har fiskelykke i dag

Lykken er å være syv år
og tro at fisketurer
er en del av hverdagen
for alle.

 

Men, kjære syvåringen min
Slik er det ikke!
Vil du ha med deg en venn?

Det er ikke alle som
som har fiskestang,
som har noen å bli med
og det er noen som
aldri har opplevd
spenningen og gleden
ved å få en fisk

Så ta gjerne med deg en venn!
– som kanskje har fiskelykke !?

Petrine :D

Fotnote:

Teamet barn i familier  med lav inntekt og friluftsliv ble forstørret for meg da det ble satt på dagsordenen av Oslofjordens friluftsråd på et seminar i januar. Vi kan ta en for laget, – og ta med venner av barna, uansett bakgrunn når vi drar på tur.

Jeg har skrevet eller lagt ut bilder om temaet her : Å ha med barn på fisketur, Aktiviteter med barn: krabbefiske , Dagen vi hadde tid til å gjøre ingenting 

 

 

LagreLagreLagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre


Hei,
Er det flere enn oss som har hjemmeferie eller bypåske i år? For oss handler det om å være mest mulig ute, – og for gutta handler det om å prøve fiskelykken. Det er godt det er sol, for det er ikke fritt for at jeg kan synes det er kjedelig å vente på de fiskerene støtt og stadig. Men, hva gjør man ikke når man er en del av en gjeng. Da må man vel gi og ta.

Det er jo ikke lenge siden vi var i Finland med skikkelig vinter, – og i dag da jeg så bildene så kom jeg til å tenke på pappaen min. Rett før han gikk bort så ville han kjøpe en sparkstøtting til gutten vår. Jeg sa at det trengte han ikke å bruke penger på, for sånn vintrene er her nede, så var det ikke nødvendig å ha.

Da vi var i Ruka så fikk Petrus lekt seg på en sparkstøtting, – og det gikk som en lek. Fartsfylt, fylt av glede og gjetatte ganger, helt frivillig. Det var da jeg kom på hvor morsomt det var å kjøre over skara`n i påsken da jeg var barn. Den harde overflaten gjorde det morsomt å kjøre i ful fart over jordet.

Det var da jeg bestemte meg, om vi får somlet oss til å få en hytte på tomta vi har, så skal Petrus få en spark av bestefar. For jeg ser at en spark gir glede, bevegelse og fart, – og om den ikke kan brukes her vi bor, så kan vi bruke den der det er vinter, snø og is.

He, he jeg kom på at en jeg kjenner tok med seg en sparkstøtting fra butikken, – fordi ingen skulle stjele den. Det var en super god tanke, men den var heller ikke h*ns.

Hvilke forhold har du til sparkstøtting?

Petrine

#reimakidventure #rukafinland

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre


Page 3 of 2612345...1020...Last »