hverdag


I dag er det første desember, det er første desember i dag. Og hver dag frem til julaften så vil dere finne en episode av en julekalender her på bloggen. Frem til den 24. desember så kan dere se en episode av Gubben Petterson og Tomtemaskinen.

Følg med da vel :D Her er dagens lille filmsnutt Kos deg


God dag, kjære dere!

Den første adventskalenderen jeg kan huske var luker med bilder bak. Den hadde jeg noen år, før jeg fikk en med bitttesmå plastfigurer som kan kunne henge på en snor. Om jeg minnes rett så var det hester, geiter og andre dyr som var inne i lukene, – men hukommelsen er vel selektiv. Jeg tror ikke at det var debatt i media, mellom foreldre eller på noen måte diskusjon om hva som var riktig og hva som er feil i forhold til kalendere. Jeg vokste også opp i en tid da Norge ble stablet på bena etter krigen, så de rundt meg, levde nok under de samme kår som meg. Vi hadde ikke mye, men vi hadde det vi trengte og var fornøyd med det.

Jeg tror jo fortsatt at barn blir fornøyde med det de får, bare de blir sett og blir satt pris på. Om jeg minnes rett så er det 24 ruter i en stor melkesjokolade og det var en slik Børre fra Svingen fikk for å telle ned til jul. Han var superfornøyd med det. Selv Linus klarte å leve med Malvin sine sprell av en julekalender, der eske, på eske, på ekse var inne i hverandre. Jeg husker at jeg synes utrolig synd på gutten hver enste dag, men premien, den var ubetalelig ( Så nrk sin julekalender og tid til å se den sammen er noe jeg kan like)

Her i huset så har det vært en bokstavkjeks og en kalender med små boker og figurer som vi bruker om igjen og om igjen. Jeg har en kalender som jeg gjerne vil ha på veggen i desember og i den kommer det i år både gaver og lapper med hyggelige ord, noe vi skal gjøre etc. I tillegg så har jeg lyst til å la Elf lage sprell i desember. Jeg gjør det kanskje mest fordi jeg synes tanken er morsom selv. Så får vi se da, hvor vellykket det blir.

Men, om noen av dere er litt sent ute, så finner du en nedlasbar variant her og på her . Den siste linken har også en artikkelen om kalendre som skaper mindre forbruk av ting.

Jeg vet at mange er ferdige med å skaffe til veie kalendere, men her er i alle fall to tips av den lettvinte varianten om du ønsker det.

 

Petrine

LagreLagre


21 november, 2017

Et forsøk på ny rutine

 

Jeg er med i et bloggnettverk, hvor vi ikke er så mange, men vi er selvfølgelig flotte bloggere. I dag leste jeg et tips fra Anja som jeg tenkte at jeg skulle følge. Rådet. altså! Hun pleier nemlig å starte dagen med et besøk på de bloggene hun følger .

Petrinemannen skulle ta ansvaret for Petrus, og jeg tenkte at jeg skulle benytte anledningen til å ta et kvarters besøk i blogglandia. Kaffen var varm, jeg var i startgropa og klikket meg inn på Laila sine skriblerier på Casa Didriksen Jeg rekker å lese at Isa hadde vært på biblioteket for å låne seg en bok med julesanger..

Dunk, dunk, dunk…
Dunk, dunk, dunk, dunk, dunk,
dunk, dunk, dunk, dunk, dunk, dunk , dunk,

Lyden blir raskere og raskere, samt sterkere og sterkere. Den kommer fra annen etasje.
Jeg konstanterer at det er en sprettball som gjør det en sprettball skal,  – den spretter rundt.
Raskere og raskere, høyrer og høyere og mer og mer utstyrlig.
Der Petrus ( og ballen ) oppholder seg så har bokskapene glassdører, rammene på bildene er foreløpig hele og på bunnen av trappa er et speil. Jeg finner ut at det er lurt å minne Petrus på at ball er best ute, – at det faktisk ikke er lov inne.

Jeg reddet det som var i glass og går ned for å lese videre.

Rett før jeg kom i gang igjen, så kom spørsmålet fra Petrus om han kunne få gå til skolen i krokodille drakt. Jeg, som regnet med at han hadde spurt pappaen sin først og som synes et alt for lite kostyme i plastmateriale ikke er vinterklær, svarte nei og gikk tilbake til livet der oppe i nord.

Jeg kommer til Yme sin inspeksjon og at det diskuteres om det er trygt å gå ut på et isbelagt tak, før jeg hører hulking fra Petrus sitt rom. Jeg går opp og ser en som har tårer fra det allerede nevnte dyret. De er store og renner nedover kinnet. Jeg trøster og hører at «jeg får aldri lov til noen ting!», i det han viser til saken i grønt som har fått husarrest i dag. Jeg forstår at her må det mammalist til. Det betyr at jeg må finne buksa med stretch, genseren fra NHL og en svart jakke som matcher genseren.

Det er nemlig bare de myke klærne som passer på en dag som denne, – og trøst fra en mamma som for litt siden var på vei inn i en annen verden.

Klæren kom på, sorgen gikk over og gutten ble klar til dagen.

Jeg konstanterte at min visitt hos andre bloggere må skje på et annet tidspunkt.
Dessuten var kaffen kald.

men, jeg likte ideen, og har planer om å følge oppskriften, bare på et annet tidspunkt i døgnet.

 

Ha en glad dag, med eller uten krokodiller og bloggroller.

 

Petrine

 

LagreLagreLagreLagre


Petrus var ferdig på trening og kom ned trappa etter en dusj.
Han var klar for en episode med «Snøfall!» ( ja, vi jukser litt )
Han hadde tatt på seg en pysj  Den var hvit, hadde blå blomster, som jeg fobinder med melkekartongen fra tidligere tider og rakk han omtrent til kneet.

Det var da jeg hørte Petrinemannen si:
«Du nå har buksa di blitt alt for kort!!»

Hvorpå poden svarte:
«Pappa, det er ikke bukse aom har blitt kort, men jeg som har vokst, masse!» 

Det hele handler om øyet som ser !

Petrine


17 november, 2017

En oppsummering på en fredag

Fint denne uka

Det fineste som har skjedd den siste uka er at vi fikk noen timer med snø. Det var nemlig stor glede, om vi ser bort fra at jeg er litt pysete på veien når den første snøen faller, for jeg innbiller meg at det er mange som er litt for sent ute til å sko bilen sin. Og seilende biler er jeg litt lettere vettskremt for.

Men, utover det, så er jeg glad for at bakken blir hvit, for at barna finner frem alt de har av akebrett og annet vinterutstyr, – og for at de år en mikrostor følelse av hvordan det var å være barn da jeg var liten. Jeg har nemlig en illusjon om at vi hadde snø hele vinteren og sol hele sommeren! Om det er en sannhet som ligger litt utenfor virkligheten, så er jeg ganske så sikker på at vi hadde utallige timer på ski, at skøytebanen var utomhus og at vi akte i gatene. Ja, da vi hadde bilfrie helger.

Det rare er at vi gjerne vil gi videre vi fikk da vi var barn, og derfor ønsker jeg snøen velkommen. Den tilbyr nemlig lek og aktivitet for store og små. og den gjør verden mye lysere. Og med hånden på hjertet så er det litt trist at kvelden kommer de få dagene hvor det hvines fordi man sklir nedover en mer eller mindre snedekket bakke,  de ettermiddagens man kan lage snølykter eller ønske Kalle velkommen og de stundene hvor man kan smake vinterens magi. Det er med litt tungt hjerte at jeg roper Petrus inn til mat og kveldstell. Men, vi har en gutt som blir på høyde med himmelen om han ikke får sove sine timer, jeg vet at jetlag kan være slitsomt og jeg har hørt at man konsentrerer seg særs dårlig når man har døgnet. Så jeg ropte han inn og krysset fingrene for at det blir flere fine vinterdager denne sesongen.

Lest denne uka

Når jeg først er inne på å oppsummere den siste uka så vil jeg linke til noe av det jeg har lest, – slik at du kan ta en titt om du har lyst :

  • Jeg har jo smelt i bakken med et brak, og er sakte, men sikkert på vei tilbake til hverdagen. Men, jeg har jo som tidligere nevnt at jeg har hatt ( og har ) vansker med å akseptere det. Det oppleves som en trøst at en spesiallege i psykiatri har noe av den samme erfaringen. Ikke at jeg synes det er fint at han brant lyset i begge endre, men det føles noen ganger godt at man ikke er alene.
  • Jeg synes Anja skriver så godt om å være bonusmor i dette innlegget. Hun er en god rollemodell og mamma <3 Les innlegget: «Fra stemor til den nye dama» 
  • Jeg har mang en gang vært oppgitt over vår egen ansvarsfraskrivelse. Det være seg når man ikke stopper opp ved veikanten for å få øyekontakt med sjåføren før man krysser gata, når en foreleser sier at det er samfunnet som har oppdrageransvaret for barna våre, når foreldre er sinte for votter uten navn er borte og  i mange , mange andre sammenhenger. Det er jo til syvende og sist at livet er et resultat av de valg man tar, – og at det er vi som har mulighet til å påvirke de. I en hverdag hvor barn er på institusjon mye i løpet av dagen, så er det godt med slike innlegg som Kona til skriver i innlegget : «Det brysomme foreldremøtet».  Hun understreker at det er vi som har ansvar for våre barn, – og ja, det er slik det er. Vi valgte å sette barn til verden, – og vi valgte det ansvaret det er.
  • Alle har vel kjent på følelsen av å ikke være innafor når mange av de du kjenner legger ut serier med bilder på anledninger hvor du ikke teller med. Denne unge jenta har satt fint ord på det i en kronikk i Aftenposten  
  • Dette innlegget av Anne Brith fikk meg til å pakke inn gaver som vi skal gi til noen som vil bli ekstra glad over en ekstra gave til jul. Tidligere har vi kjøpt det Petrus ønsker seg aller mest, pakket det inn og gitt det til noen som ikke får så mange ønsker oppfylt som han, men nå ønskes det ikke slike gaver mer. Det er et ønske at gavene skal inneholde opplevelser. Det treffer nok flere, men Petrus har mindre forhold til kinobilletter enn det han vil ha over lat annet :D Men, spill og opplevlser skal det bli. Det er samlende for flere.

 

Det var en bitteliten innsikt i min verden den siste uken. Og jeg håper fortsettelsen er like fin som starten .

Har du hatt fine opplevelser eller lest noe du gjerne vil dele ?

God fredag og god helg

 

Petrine


I forrige uke så kjørte jeg forbi et hus, hvor det var pyntet til jul.
Der sto det et juletre og lyste opp, – og jeg trodde ikke det jeg så. Jeg har nemlig vokst opp med at juletreet skal opp den lille julaften, hvor det å vente på treet og gavene gjør at følelsene har boblet i kroppen. Det har vært en viktig del av tradisjonen. Og akkurat til jul er tradisjoner viktige. Derfor ble jeg forundret da jeg tittet inn gjennom vinduet jeg kjørte forbi, til tross for at det har vært jul i butikkene i lange tider så måtte jeg se på datoen. Jeg pustet lettet ut fordi vi enda skriver november. Det er nemlig så mange ting jeg vil rekke før vi skriver 3. desember.  Etter den dagen så skal det bare være kos og hygge ( og en trillion med juleavslutninger med beskjeden:  Husk å ta med kake, kaffe og småpenger til lodd )

 

Her er noe av det jeg har lyst til å ha i boks før vi tenner det første lyset:

  • Jeg har planer om å ta julebilde av minstemann og få trykt opp julekort. Ha, ha jeg har forsøkt å få minsten med på fotografering, men vi har ikke fått til det. Neste helg, kanskje. Det er så mørk etter vi er ferdige med jobb og skole de andre dagene
  • Jeg har noen ting jeg skal strikke ferdig ( og likevel så kjøpte jeg garn til denne genseren til Petrus i dag. Det var noe ved gutten her som minnet meg om pjokken vår, og dermed var et nytt prosjekt i hus. Men først det jeg har på planen )
  • Petrus har en plan om å lage Empire State Building som pepperkakehus. Jeg har satt 16 åringen på tegnejobben, så får vi se om vi klarer utfordringen sammen. Så å bake pepperkakehus
  • Skrive ønskeliste. Jepp, jeg har det enda :D Selv om det er vanskelig å få ting på den.
  • Lage en oversikt over hva Elf skal gjøre de ulike dagene i desember: Det vil si en liste over hva vi skal gjøre også. Noen ganger kan jo Elf komme med noen hint om morgenen.
  • Handle alle julegavene, eller de som ikke er ferskvarer. Til noen er en matkasse et hyggelig alternativ.
  • Samle alle de gamle julefavorittene på min egen spilleliste på Spotify
  • Ta julebilder til desemberinnlegg til bloggen
  • Dra ut i skogen og lage dørkrans av gran
  • Gjøre ferdig to ferdigstrikka nisseluer. De trenger å få festet trådene, få på seg dusk og ta seg en tur i vaskemaskinen. Nisseluer hører ti i adventstiden
  • Lese boken jeg fikk av ei venninne for mange år siden. Den heter juleskrinet og jeg leser den hvert eneste år.
  • Finne frem julebøker, julefilmer og musikk. Vi lever jo som levninger fra retrotiden og musikken kommer også fra vinyl
  • Dra på teatertur med jobben. Vi skal se boken om Mormonerne. Det gledes

Det var litt av det jeg har planer om å få unna i løpet av denne måneden. Så får vi se da, om vi bare kan konsentrere oss om å bake, lese bøker, se film og ta det med ro i desember.

Nyt kvelden!

Petrine

 

 

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre


07 november, 2017

På den røde løperen

 

Noen ganger så er man på den røde løperen uten å være på fest. Her er handler det om bevegelse og glede, – på en ettermiddag. En helt vanlig hverdag!

Det har seg nemlig slik at byen vår har laget et rødt belegg på gang og sykkelstier, – og vi synes det er kult !

Like kult som å være i farta. I helgen var det skøyter og skateboard som var greia.

Ha en fin og glad uke :D

 

Nann Karin Solvang

 

LagreLagre

LagreLagre


I dag har jeg lett i arkivet til den gamle bloggen. Det har temaet værstinger, og jeg kom på det da jeg leste følgende overskrift i avisa: Han vil samle verstingene i en klasse. Reportasjen handler om at det er bekymringsfult at vold og utagerende atferd er økende og har et forslag er å opprette en egen klasser for de som lager bråk. Nå er det ikke slik at jeg skal debattere dette, men jeg kom på at jeg har skrevet et innlegg om dette tidligere. Og det har jeg tenkt til å dele på nytt i dag:

Jeg hadde en gang en tanke om at jeg hver torsdag skulle komme med et tema, en problemstilling eller noe som er rettet mot barn eller foreldrerollen, som et torsdagstema. Jeg forsøker igjen, – og dagens tema er knyttet til at jeg møter på atferd som kan være vanskelig å forstå eller å hanskes med.

Gjennom mange års arbeid med barn og unge så har jeg erfart at det finnes mange som strever med å få til eller som blir utelukket fra samspill med de andre. Det vil si at barnet kan streve med ferdigheter som trengs for å bli sosialt deltakende i samhandlingen eller at de møter på andre som strever med det samme. Det vil si at de møter på mobbere eller andre som eksluderer dem. Jeg tror nemlig at det i tillegg til arv og personlighet også kan handle om tilfeldigheter om et barn får bli med eller ikke.

Sørgelig nok!

Reaksjonen til de som ikke får bli med er ikke ensartet. Noen blir stille, innesluttede og får vondter, andre finner seg andre å være sammen med og noen blir utaggerdende. Den sistnevnte gruppen er den som kan få tilnavnet «Værstingene!».

Stigmatisert og plassert!

Da jeg var barn så hatet jeg at noen andre fortalte meg hvordan jeg var, – jeg liker det ikke i dag heller.

Det er lettere å forholde seg til tilbakemldinger som beskriver egenskaper og hendelser enn å bli definert av en som ikke sitter inne i mine følelser og tanker. Og med det som utgangspunkt for tanekrekken så kan jeg bare stille meg undrende til hvordan det er å møte verden for denne «VÆRSTINGEN!».

Dere vet det barnet som slår, ødelegger lek, banner, sparker og som er tydelig i miljøet det omgås. En tydelighet som understreker og forsterker vanskene det har med de sosiale spillereglene.

Når jeg kan bli usikker av at det blir stillhet i det jeg kommer inn i et rom om det er to som sender hverandre et blikk eller ved at jeg oppfatter latter som jeg ikke forstår utspringet til, så lurer jeg på hvordan det kan være for et lite menneske å møte voksne og barn som har definert hvem det er. Jeg tror nemlig det kommer til uttrykk i hvordan vi møter det, kroppen har sitt eget språk i tillegg til ordene vi sier. Plutselig kan det være vi som understreker eller underbygger handlingene til barnet. Det betyr ikke økt mestring eller selvbilde, dessverre.

Jeg lurer på hvordan det å være forelder til det barnet som tydelig preger miljøet med sitt nærvær, dog ikke alltid med handlinger som oppleves positivt av alle de andre i nærheten.

Jeg sier ikke her at jeg ikke bryr meg om barna som blir utsatt for støy, ufin atferd og ødelagt lek eller skoledag, men denne gangen så prøver jeg å tenke på de som kanskje aldri får en positiv tilbakemelding på barnet sitt eller på hvem de er.

Jeg blir glad når jeg ser at barnet mitt trives sammen med andre barn, når barnehagepersonalet eller andre kommer med morsomheter eller opplevelser de har hatt sammen vår lille pode, og jeg vet ikke hvordan jeg hadde taklet det om jeg fant han alene eller i en konflikt oftest når jeg hentet han.

Jeg kan bare tenke meg inn i smerten. Vi vil jo at barna våre skal ha det godt, ha venner og trives.

Med en utaggerende atferd så kan det være vanskelig å komme i mål.

Målsetningen med dette innlegget er ikke at vi skal putter fingrene i ørene og hendene foran øya med hensyn til «Værstingens» atferd, men jeg vil at vi som voksne skal tenker over hva vi formidler av ord, av handlng (Det kan være dette barnet som ikke blir bedt i bursdag) og hvordan vi møter egne barn som naturlig nok er oppgitt over at miljøet blir preget av forstyrrende atferd.

Jeg vil at dere tar bort merkelappen dere har på dette barnet som famler rundt i blinde og at dere hilser på det når dere møter det med et enkelt lite : «Hei!»

Gjør det samme med foreldrene også.

To små ting, som kan bety så mye …

Jeg snakket med en narkoman en gang. Han hadde vært i butikken og da han kom ut så var han jublende glad for at kassadama hadde smilt, sagt hei og ønsket han en god dag. Han var så glad at han gråt. Jeg tror ikke jenta i kassa var klar over hvilken glede hun spredte, men hun fikk i alle fall en ung mann til å føle seg som en del av, i stedet for å føle seg utstøtt av, hverdagslivet.

For en liten stund!

Jeg vet at det kan være vanskelig å hanskes med utaggerende atferd.

Jeg har mer enn en gang vært oppgitt og fortvilet over at jeg ikke til enhver tid har klart å ivareta alle barna i barnegruppen fordi jeg ikke kunne overse eller hjelpe det barnet som er utaggerende.

En gang i jobb så følte jeg at jeg hadde forsøkt alt og oppgitt sa jeg til barnet det gjaldt:

» Jeg vet ikke hvordan vi skal løse det her! Det er ikke så lurt å stikke av, å slå eller å rive ned hytta de andre har bygd, hvordan synes du vi skal løse det? »

«Gi meg klistremerker når jeg er grei» sa det lille barnet!

Det har jeg ledd mye av i ettertid, – og jeg kan fortelle at klistremerker nok ikke hjalp, men barnet hadde et viktig poeng. Det ville bli sett for det som var bra, og ikke bare når det lagde av kaos.

Det hører med til historien at jeg husker dette barnet som veldig morsomt og kreativt.

Også dette barnet var noe mer enn den mest synlige atferden,

som de fleste andre .

 

Petrine

 

 

 

LagreLagre

LagreLagreLagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre


Jeg er hos legen og jeg registrerer hva som blir sagt:
» Nå kan jeg ikke høre på hodet ditt mer, jeg må lytte til kroppen din! For deg! Den sier stopp! »

Jeg hadde sluttet å sove om natten,
jeg hadde vansker med å planlegge
og jeg hadde vansker med å finne ord.

Det har vært sånn en stund!
For det er lenge siden jeg hadde ord til å skrive gode innlegg,
siden jeg klarte å lese en bok
eller siden jeg har klart å konsentrere meg over tid.

Det som har vært mer dagligdags er smerter i kroppen, en total følelse av å være sliten og av å ha en hjerne som går på lavgir. Eller en hjerne som er totalt er på utsiden av hodet, på høygir.  Jeg har liten oversikt og kort lunte, – og jeg vet nok innerst inne at det er noe riv ruskende galt, men det har kommet gradvis. På den ene side har jeg hatt tanker om at jeg er alvorlig syk og på den annen side har jeg trodd at det skal gå over.  Jeg har møtt vanskene. med å fortsette fordi jeg har hatt en vilje og et ønske om å opprettholde det som er normalt.

Dessuten så føler jeg det skamfult å ikke klare å fylle hverdagene med det jeg selv ser på som vanlig.

Tilbake til legekontoret:

Jeg hører hva som blir sagt og kjenner tårene presser på.
Jeg forstår at det betyr at jeg skal sykemeldes og jeg vet legen har rett.
Hun sier at jeg skulle hørt på henne før

Fordi det livet jeg har levd de siste årene har satt spor.

Dype, – i kroppen min.

Den har skreket så høyt den kan, men jeg har vært døv.

Sykemelding er et faktum.

#utbrent

P

Del gjerne om du kjenner noen andre som ville ha godt å vite at det er flere i samme bås.

Dette er skrevet for et år siden,  men jeg har en temapreiode om utbrenthet nå . Hold deg gjerne oppdatert gjennom facebooksiden :D Jeg er dessverre ikke helt på bena enda, – og det er noe av årsaken til at bloggen ikke er så levende som jeg hadde ønsket .

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre


Petrus og jeg var ute på tur med Petrinehunden. Vi gikk forbi et terrassebygg under oppføring, og Petrus: «Nå kan vi se at
dette skal bli et hus, – det blir stort!» Hvorpå jeg sa meg enig, – og tilførte: » Stakkars naboer som mister utsikten mot vannet.!»

Gutten min så på meg, ristet på hodet og sa:
» Mamma, det finnes mange i verden det er mer synd på en de. Det finnes fattige barn, barn som ikke får gå på skole og mange som bor der det er krig. Noen klarer å flykte og noen får ikke til det. De er det synd på !»

Takk til deg, 7 åringen min, – for at du setter ting i perspektiv.
( og minner meg på at vi må ha kontanter til  bøsse bærerene for Tv – aksjonen når de kommer på døra. )

Hva er vel en manglende utsikt over fjorden opp mot vanskelige fremtidsutsikter?

Barn, altså <3

Petrine

Og vet du at da jeg var barn så lærte jeg følgende sang om Unicef :
Unicef er et trylleord, det tror mange barn på jord
Unicef gir melk og brød – for all slags nød
( sang fra 60 -tallet, fra datidens julebukkinnsamling )

Jeg blir glad om du følger oss på facebook eller på instagram

LagreLagre

LagreLagre


Page 5 of 7« First...34567