hverdag


10 juni, 2018

Glimt fra uke 23

I dag skal jeg gi dere noen små glimt fra uke 23

Jeg tror faktisk jeg hører regndråper, og jeg kjenner at jeg håper at hørsel ikke leker med meg.  For oss som bor sør i landet, så er det så tørt at jeg er livredd for at det skal bli tordenvær. Jeg vet ikke om det er katastrofetanker, men jeg ser for meg at lynnedslag eller uforsiktighet med ild kan gjøre stor skade akkurat nå.

Når det er sagt så er vi en familie som bruker været. Vi er jo gode på å være ute og de siste ukene har vi tjuvstartet sommerferien. Det føles faktisk sånn, for vi har vært på stranden til langt på kveld, vi har tatt kveldsbad, spist maten ute og sluppet litt opp på rutiner. Hadde noen sagt at jeg var midt i sommerferien så hadde jeg trodd dem. Jeg har feriefølelse, selv om jeg også har hatt helt flatt batteri på grunn av eksamen til elevene. Så sola kan gjøre underverker også, selv om den akkurat i år har tørket opp en ellers så frodig natur.

Krabbefiske uke 23 hov, krabbesnøre

Gutt under brygga på krabbefiske

Badevannet har vært upåklagelig og krabbene har dukket opp på Jeløya. Gutta fisker, fisker og fisker, med eller uten hell. Dessuten så har de funnet ut at det er letter å finne østers enn blåskjell til krabbemat, noe jeg ikke liker, men som er normalen for barna. Rart det der, – normalen forandrer seg

Krabbefiske

Det har vært så varmt at gutta har spurt etter pannekaker alt for mange ganger, men i går så var det litt mer stille og jeg stekte pannekaker på to liter melk, og det var en fornøyd gjeng med gutter som koste seg.

Jeg vet ikke om jeg har fortalt det , men jeg har fitbit, og den får meg blant annet til å gå 250 skritt i timen. I dag så satt jeg ute og var i Fjällbäcka. Der var Erica og Patrick opptatt med å løse et mord, som jeg da fulgte fra sidelinjen. Ti minutter før hel time så dirret det på armen og jeg måtte opp å gå.

Jeg tok en tur ut og møtte på en liten, pjuskete skjærunge som var stiv av skrekk. I alle fall så det ut som den ikke visste hvordan verken føtter eller fjør virket. Den sto helt forstenet, Jeg våget ikke gå for nærme, men fanget den på linse. Er den ikke søt?

Skjærunge

Skjærunge

Ha en glad uke, – og kos dere.
Har helgen stelt godt med dere?

 

Petrine :D


Jeg må bare hvile først!

Petrus rusker i meg!
Jeg våkner, lukker opp øynene og observerer at han står der
Han ser intenst på meg og spør: » Mamma, blir du mer syk igjen nå? Blir du aldri bra?! Kan du ikke være med, bare litt?»
Jeg svarer, så ærlig jeg kan,  at jeg er mye bedre enn jeg var og at jeg forøker å bli best mulig. Sannheten er jo at selv ikke jeg har svaret på dette, selv om også jeg gjerne skulle sett fasiten. Jeg har aldri, aldri hatt et ønske om å bli lenket til sofaen for bare å sove. Jeg har ikke hatt et ønske om å ikke mestre hverdagen,  – jeg vil jo helst være på farta med sjettegiret på.

I dag er nemlig en av de dagene da jeg har sovet.
Jeg har vært på jobb, – og som jeg pleier etter en arbeidsdag, så har jeg tatt en liten hvil. Jeg er fortsatt ikke helt fit for fight, men jeg har tatt tilbake noe av hverdagen – og jeg vet at jeg er sårbar for å kræsjlande i den berømmelige veggen enda en gang. Det har jeg ikke noe ønske om å gjøre ..

Jeg, som mamma, ønsker jo å være sammen det vakre barnet vi har fått. Jeg har et ønske om å delta i lek, være med på spilling, lese bøker, delta på treninger, kamper, dugnader og alt det som hører mammarollen til. Smerten jeg kjenner fordi jeg ikke mestrer dette sitter som en klump i halsen og en klo om hjertet. Den har pirret tårekanaler og styrket den dårlige samvittigheten, samtidig som kroppen har verket, ordene lekt gjemsel med hukommelsen og øyelokkene har føltes som bly. Blander man dette i en miks med kort lunte, lys – og lydskyhet så er summet at  jeg har følt maktesløsheten overveldende.

Det var sånn det var da dt startet, før over et år med sykemelding!

For meg så starte det hele med å være pårørende, småbarnsmamma, lærer, bonusmamma og at jeg plutselig befant meg i en konfliktsone, Det handlet på den ene side om å være der for og hjelpe andre og på den andre side om å befinne meg i noe jeg ikke hadde verktøy for å løse. Det handlet om liver og jeg fikk heller ikke satt de grenser og ikke tatt de pauser jeg trengte da sorgen var et faktum.

Det å gå på akkord med egne krefter,
det å være oppriktig glad i  og redd om en son er syk,
det å passe på en liten pjokk i en verden med lite avlastning,
det å skulle være på plass og levere,
det å ønske at man er super på alt,
det å miste den siste som støttet deg,
det å stå alene med flyttekasser og putte mye av barndommen i esker
og det å se hvordan en fire åring tror det er sin skyld at de rundt han oppfører seg lite voksent.
Det krevde hele meg.

Det krevde mer enn hele meg, for plutselig var jeg tom, – det forsto jeg først et par år etter at legen min hadde bedt meg om å ta en skikkelig pause. Jeg la fru doktor sin kompetanse til side og fortsatte med hodepine, med verking i huden, med knallharde muskler, med smertefulle ledd og uten søvn et par år til. Da var hele meg, det sosiale nettverket og kreftene forsvunnet. Mestringsfølelsen og interessen hadde også dratt sin vei.

Det å bli utbrent kan oppleves ulikt for ulike personer, for meg så endte det med at det eneste jeg fikk til var å sove. Jeg sov på dagen, jeg sov om natten og jeg kjente at jeg trengte å sove om jeg måtte opp for å ordne noe. Jeg klarte rett og slett ikke å holde øynene eller kroppen oppe. Det eneste som fungerte var å ligge med bevisstheten gjemt bak noen lukkede øyelokk. Jeg virket ikke!

Jeg virket ikke og gutten vår trengte meg.
Han trengte noen som var der for han,  som et barn trenger foreldre sine. Han trengte oss også fordi vi var det som var igjen av nettverket og fordi barn trenger oppmerksomhet og tilbakemeldinger.  Det vet jeg mer enn noen annen. Utdannelse og et langt yrkesliv har gitt meg tro på relasjoner. Det hjalp så lite hva han trengte! Jeg kunne ikke gi han det. Det i en verden hvor det å skulle ta en dusj føltes som et maratonløp.

Han var liten og jeg var sliten. Noe som var og er en utrolig dårlig kombinasjon.

Vi har et felles ønske om at jeg skal være frisk, han fordi han vil ha meg der og jeg fordi jeg vil fylle den plassen som mamma på en god måte. Jeg er på vei fremover, selv om tanker, hukommelse, ord, energi og følelsen av meg selv kommer tilbake etter metoden tre skritt frem og to tilbake. Han får fortsatt høre : «Ja, jeg må bare hvile først! »

Heldigvis mye sjeldnere enn før!

Vi er på vei til et bedre oss!

  • og du , husk at det hver dag er plass til et pusterom!

Petrine :D

 


Nå for tiden så har vi ikke tid?

For noen år siden så var jeg i Asia på backpackertur,
– og det jeg lærte ganske raskt var at tiden her og tiden der var to ulike begrep.

Da vi bestilte en frokost, så satt vi utålmodige å ventet de første dagene. Vi så på klokka, så etter de som kom med maten og hadde en diskusjon på hvor lang tid man kunne bruke på å helle omm en skål med Corn Flakses.

Etter hvert så lærte vi at det var lurt å ta med en god bok, dagboken, spillkort eller bare lene oss tilbake og nyte. Vi lærte å sette pris på at tiden gikk sakte og at vi hadde en god pause ved hvert måltid og at de vi møtte rundt om hadde tid til å være tilstede. Vi satt på tiden.

Jeg har tenkt på dette mye i det siste, så ofte at jeg har vurdert å flytte langt avsted. Jeg vet at vi alltid er et barn av tiden, men jeg synes begrepet har flydd ut av alle sine trinser.

Man har ikke tid til noen ting lenger..
– ikke til å telle til tre mellom hver bil på E6, ei heller å se at man har bilen bak oss i speilet før vi legger oss inn når vi kjører forbi på samme sted.
– ikke til å se seg til siden når man skal over til den andre siden av gata, ei heller å gå av sykkelen å gå over fotgjerngerfeltet når vi skal krysse veien.
– ikke til å la andre gå foran i køen
– ikke til å gå til butikken. Det er da så mye raskere å kjøre, dessuten er det så tungt å bære
– ikke til å spare til det vi ønsker oss. Derfor har vi kredittkort og Luksusfellen
– ikke tid til å la oss vente på at julenissen kommer først på julaften. De dukker opp i butikker i august og på kjøpesenter og i barnehage lenge før han skal komme i de tusen hjem.
– ikke tid til å vente på at våren kommer, når vi endelig har en vinter som kan brukes til vinteraktiviteter
– ikke tid til å nyte stadiet barn er på. Jeg har tre millioner hørt, bare han kan gå, sykle, begynner på skolen, kan sykel etc….
– ikke tid til barna, – i barnehager er det pengene og kvalitet som rår. Det betyr færre voksne tilstede sammen med barna.
– ikke tid til å nyte hverdagene, det er så mange som går å venter på ferien…
– ikke tid til å logge av, men det er hele tiden noe på facebook, instagram, snapchat som er viktigere enn den su er sammen med akkurat nå..

Er noe av det jeg ramser opp, tegn i tiden?

Uansett, enig eller ikke:

Kjære dere, – la oss nyte øyeblikket og være stede i nuet.
Det er mer verdifult enn å bruke det til å tenke på hvor fint det blir da vi kommer dit…

Tidsforvirret Petrine

 

 


Jeg har de to, tre siste årene drømt meg tilbake til Bali.

Jeg var der for lenge siden.
Første gang var på den tiden hvor det var kun et stort hotell på øya, – og det var i Sanur. Det var etter at det ble farger på Tv, men før mobiltelefon var allemannseie. Det var det året da Lady Diana tok farvel etter en trafikk ulykke. ( Hvorfor vi opplevde akkurat det som en befrielse, kan du lese her )   Jeg var der på starten av en rundtur i Sør Øst Asia og vi så store deler av øya. Vi var i hvertfall på utallige steder med mulighet for strand og bad.

Vi likte oss på Bali, – og bestemte oss for å dra tilbake noen år senere.

Vi var tilbake etter at bomba hadde falt. Da var det forandret. På den ene side så var det preget av at turistene uteble, noe som påvirket Balineserenes levekår. På den andre side så var det mer utbygd. Spesielt i Ubud, som var en liten bygd, med få boeneheter og en en liten gate, første gang vi var der. Denne gangen var det flere hoteller, kafeer og selvfølgelig mer lik resten av verden, hvor det er bygd opp turistmaskiner.

Likevel, så vil jeg tilbake, til snorkling, til ekstrem forskjell på flo og fjære, til rismarker, til kafeer med puter på gulvet, til blomster, til sjø og strand, til apakatter som stjeler i sekken din og til lukten av Bali.

På den første turen vi var på den Indonesiske øya, så bodde vi noen dager i Ubud. Vi hadde en et roms leilighet i en vakker og frodig hage, – og hver dag så fikk vi servert en stor kanne te, et fruktfat og brød, egg eller noe annet ved siden av til frokost. En av de tingene vi fikk var toast med banan i. Det er så rart med smak og lukt, det kan plutselig ta deg tilbake til den gang da.

Så gjett hva frokosten i dag var?
Ja, nettopp, toast med banan og en kopp te. Det smakte nesten Bali,
– manglet bare duften av en fuktig have, strykejernvarm luft og den riktige aromaen på teen.
Selv sine små mangler så var det en smak av Bali.

Toast med banan og te.

Petrine

LagreLagre

LagreLagre


Hei, folkens og friluftsfredag!

Da er det fredag og snart helg.
Det er en god dag, kjenner jeg. To dager med fri gir pusterom for hele gjengen og ikke minst mulighet til å skape noen opplevelser sammen.

Som de foregående fredagene så vil jeg vie dagen til et innlegg om friluftsliv. Her kommer 10 årsaker til at jeg vil fortsette å komme med innlegg som på en eller annen måte omhandler friluftliv på fredager

  1. Jeg var mye ute i naturen i min oppvekst og friluftsliv er en stor del av mitt verdigrunnlag
  2. I en verden hvor vi på mange måter inntar (for?) mange inntrykkene gjennom digitale medier så har jeg et ønske om at barna ( og vi voksne) skal få glede seg gjennom å sanse.
  3. Barn og voksne skal få glede seg over naturens mangfold og oppleve tilhørighet til naturen
  4. Barn og voksne kan få opplevelser sammen
  5. Naturen er en fin arena for å få kompetanse om dyr og planter
  6. Naturen er et flott sted for å utøve risikolek
  7. Veien er  målet når man er på tur, man kan være i bevegelse, sanse, oppleve, oppdage og være nysgjerrig hele tiden
  8. Det sies at barn og ung i dag har større psykiske utfordringer enn tidligere, samtidig som forskning fastslår at man senker stressnivået og øker mestringsnivået når man er i naturen. Det vil si at friluftliv kan forebygge psykisk sykdom.
  9. Naturen er vakker
  10. Ved å være ute så skaper man tilhørighet til naturen. Naturtilhørighet er en stor del av den norske kulturen. Det vil si at vi har hatt tradisjon på søndagsturer, fritidsfiske, bærplukking og fjellturer for å nevne noe.

Har du noen punkter du vil slenge på lista mi om friluftsliv?

Petrine

LagreLagre

LagreLagre


Hei, kjære lesere!
For en stund siden så dumpet det en mail ned i innboksen. Den satt hele tankespinneriet i gang, – og jeg fikk så lyst til å skrive litt om det. La oss si at mailen handler om Petrus, – en gutt på syv år, han er glad i fotball, har lyst til å gå på skøyter og han trives i skogen og husker en gang han fikk låne en fiskestang. En fiskestang det var mulig å få fisk på.

Denne Petrus er ikke så ulik vår gutt: Han går i andre klasse, han liker å være aktiv og han har noen få venner i nabolaget. Likheten til tross så har de et ulikt utgangspunkt. Der Petrus har tre medlemskap som han setter høyt,- fotballklubben, hockeyklubben og for ikke å glemme Norges jeger og fiskeforening, så lever den andre gutten i et hjem som har en lav inntekt.

De fleste barn i Norge har det bra, de har det veldig bra! Men, samtidig som vi er i et av verdens rikeste land så er det mange barn som lever opp i familier med lav inntekt. Det er flere og flere som lever opp under fattigdom. Det vil si at man mangler de ressurser som skal til for å skaffe seg mat, delta på aktiviteter og og andre ting som vi forbruker i samfunnet.

Det er flere og flere barn som lever i familier som ikke får dekket de behov og det forbruket som ansees som normalt i Norge. Mange av disse barna er fortsatt sosiale og har et godt nettverk, men mange barn lager strategier for hvordan de skal verne om seg selv og foreldrene, for å skjule skammen de føler for å ikke kunne delta på det samme som andre barn. Det viser seg at de ikke spør om penger til å være med på turer, at de velger bort fritidsaktiviteter og skjuler skammen de føler ved å unnlate å fortelle venner og omverdenen om at de ikke har råd til å delta på det de ønsker å være en del av. Konsekvensen av dette er at barna blir eksludert fra et fellesskap og opplever å bli stående utenfor.

Den mailen som satt alt i gang var en invitasjon til en dag med fokus på dette temaet: Hvordan  kan vi bidra til at barn og unge får  et tilbud om friluftsaktiviteter uavhengig av økonomi? Jeg slapp ikke taket på temaet i det jeg fastslo at det ikke passet å delta på på seminaret. Jeg har alltid vært  mye i naturen, – og det har ikke kostet noe særlig mer enn en matpakke og litt drikke. Jeg hadde ikke tenkt på at selv om skogen der så kan økonomien være den store dørstokken som hindrer ferdsel der.

Har du tanker om temaet? Hvordan du kan stille opp uten å sette mer fokus på at man har ulik inntekstbakgrunn? Hvordan få alle ut i skogen og opp i trærne? Kom gjerne med tips!

Noen av fredagene vil bli koblet til friluftsliv, og her vil jeg fortelle små historier, vise bilder, legge ut oppskrifter, forlag til aktiviteter og så videre. Bli gjerne med på #friluftsfredager fremover

Petrine

#barnefattigdom #friluftsliv

LagreLagre

LagreLagre


Gutt tar på seg skøyter
Fotoglimt fra uke 1

Livet blir ikke som man har planlagt, begynner en film som jeg så på nittitallet. Jeg tror den het: «Mens, du sov!» Jeg husker akkurat den setningen i starten i filem, fordi det er slik livet er. Jeg underviser elever som skal lære seg planlegging og verdien av det, – og samtidig så bruker jeg tid på å fortelle at det ikke alltid går som man planlegger, uten at det er feil. Det er bare noe annet enn man har tenkt.

Jeg hadde planer om å legge ut et bilde hver dag, med emneknaggen 365 dager med hverdag. En gang i uka har jeg tekt til å samle de syv bildene sammen og si noe om uka vår. Allerede i uke 1 så røk planen. Petrus ble syk, og en gutt som har feberhete kinn, som ligger på sofaen og som sover, skal slippe å bli delt i all offentlighet og dessuten så blir ikke bildene særlig inspirerende.

Men han var litt oppe og ute i helgen, og jeg fikk samlet noen få fotoglimt.  Petrus fikk både hilst på familien høns og lekt seg litt på isen i Moss sin fine storstue. Det er så fint med kunstis midt i sentrum. Jeg viser dere noen få bilder og har fått beskjed om å fortelle at han går uten hjem til ære for fotografen ( heldigvis så falt han ikke ). En hockeyspiller vet at hjelmen skal være på.

  • her på slutten er en av hønene å hilser på Petrus :D

 

Håper at uke 1 har vært fin for deg, – og at dere har fått samlet noen gode øyeblikk :D

Petrine

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre


 

Annonse
I julen hadde vi besøk, og av alle ting så snakket vi om kassetter! Samtalen gikk lett rundt bordet, der vi mimret over den gang da musikken var på et analogt format. Vi kom inn på reklamekassetter og forsøkte å huske ulike titler. Mange gikk som er farsott over landet.

Vi snakker åttitallet, vi snakket tennissokker, skulderputer og mohairgensere i pastell. Vi snakker synthesizermusikk! Vi snakker om at digitale hverdagen var i oppstarten. Det var da vi betalte for reklame innpakket i kassetter. Reklame som var krydret med musikk.

Petrinemannan har denne høsten vært så heldig at han har fått tak i et par av disse klenodiene, – og det var de vi snakket om da vi hadde besøk i julen. Han har fått tak i to fra Dagbladet, men jeg hadde et sterkere forhold til Posten sin sommerkassett. Det var der vi fant «Ja, Reidar reiser snart.»

– «Jeg spilte kassetter i bilen og drømte meg ut i verden !»

Kasett og kasettspiller fra 80 - tallet

 

Men, tilbake til julen og til de musikkelskende samlerne jeg kjenner. De som mest av alt spiller musikken på vinyl! De som har har masse kompetanse om temaet! Ja, som også tar vare på historien via «kasettband»!

Men, hva om man vil ta mer vare på musikken på et digitalt medie, – er det mulig?

Det var nemlig et av spørsmålene som dukket opp, – og ja det er mulig å ta vare på retromusikk fra tiden før synthesizerene på digitalemedier. Det finnes et firma, BGA Minner, som har spesialisert seg på å digitalisere musikk, filmer og andre ting fra analoge formater.

Jeg har en 8 mm film av en familie som jeg var mye sammen med på 70/80 – tallet.  Jeg har en film fra et familietreff på Vhs og så har vi disse kassettene da. Jeg trodde at vi hadde spilt de for aller siste gang, men det viser seg at jeg kan få forvandlet disse analoge mediene over til det digitale. Ikke fordi kvaliteten på kassettene eller de gamle filmene er så gode, men fordi det rett og slett handler om minner.

Så om du har noen kassetter med film eller musikk liggende, hvor spilleren ikke har spist opp båndet, så har du mulighet til å få de digitaliser.

Åh, jeg kom plutselig på en kassett full av favorittmusikk som jeg fikk av en kamerat på 80 – tallet, den hadde jeg gjerne hatt med meg videre.

Har du en film eller musikk som du skulle ønske du kan ha til evig tid?

Petrine

Om du lurer på hva en kassett er for noe, så finner du svaret her 

Pst, jeg har vært på et besøk i en garasje for å ta bildene av en kassettspiller.

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre


Hei, dere!

Det er allerede den 23 desember og den lille, forventningsfulle akftenen.

Nest siste episode er her, og i dag skal jletreet pyntes i det Petrinske hjem . Kanskje flere med oss som har den tradisjonen å få pynt på treet på den lille julaften og som pleier å se Hovmesteren på nrk?

Og husk, selv om julekvelden kan komme brått på kjerringa så er det ingen som har det godt om du sliter deg ut. Nyt dagen og ta det med ro. Over helgen er hverdagen her igjen. Og frem til da skal du kose deg <3

 

Petrine


Page 2 of 712345...Last »