07 november, 2017

Tårene som presset på

 

Åh, jeg kjenner tårene presse på.

Jeg er i butikken for å kjøpe tyttebærsyltetøy.
Minstemann har bestilt det til dagens middag.
For å komme til kassa må jeg forbi bladdisken,
– og der slår det imot meg:

«Kom i superform i løpet av fire uker».

Jeg kjenner tårene presse på.
Det er ikke tid og sted for hulking,
– men akkurat nå føler jeg at en tur i butikken er like krevende som et maratonløp.

Jeg leter ikke etter superformen,
– jeg ønsker å stå gjennom hele hverdagen
uten å måtte sove
etter hver aktivitet jeg har gjennomført…

#utbrent

p

Dette er også et innlegg i under temaet #utbrent. Jeg er sakte på vei tilbake til arbeid og hverdagsliv, – og mye av det jeg legger ut har jeg skrevet tidligere.

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre



 

Gamle ord om igjen

Min barndom på 60 – og 70 – tallet hadde andre verdier og annet syn på barn enn vi har i dag. Jeg opplevde å vokse opp i et nybygd boligområde som rommet mange arbeiderfamilier innenfor betongveggene. Det var nok ikke overflod av penger og materielle goder, men jeg kan aldri huske at jeg manglet noe eller at vi hadde dårlig råd. Vi var ikke blant de første som hadde tv, men vi hadde ski, akebrett, fiskeutstyr, båt og tid til å gjøre ting sammen. Jeg vokste opp i et hjem hvor vi var ute i naturen mange dager og helger i løpet av et år, og hvor jeg ikke kan huske annet enn sol på sommeren, snø på vinteren og flust av bær i skogen på høsten. Utenfor husveggene yret det av andre barn. Det var alltid mange å leke med! Innenfor vinduene var det alltid foreldre hjemme. De lot oss leke fritt, men blandet seg inn når det var nødvendig. Mitt barndomsparadis var nok mest av alt utendørs, på stranden, i skogen, på fjellet, på veien og ikke minst på den store gressplenen hvor vi lekte oss igjennom barndommen. Vi sanket materiale til hytte og bygde de uten kyndig veiledning, vi klatret i fjell, hoppet paradis, kranglet, lekte og ble venner igjen.

Det går nesten et halvt århundre før jeg skal få oppdra en liten gutt. Han som jeg ventet alt for lenge på. To streker dukket opp på testen etter at jeg hadde kastet det snøret som håpet hang på. Jeg hadde gitt opp tanken og sørget meg gjennom tapet over å ikke få bli mor. Det handlet om tilfeldigheter, om storken som ikke kom og om at kroppen min ikke holdt på fosteret når det først hadde tatt seg en liten plass i magen min. Det var med skrekkslagenfryd jeg konstaterte at jeg var gravid på nytt. Det i en alder hvor prognosene for at det kan gå galt var store. Både pappaen og jeg håpet at vi skulle få møte verdens beste gave om knappe ni måneder, en gave som viste seg å være Lykkens sønn.

Jeg skal oppdra et barn i en annerledes verden, hvor man organiserer bort en del av familielivet. Barnet går på babysvømming, er med på mors fitness og på babysang lenge før barnehagen overtar ansvaret for offentlig oppdragelse. Det er satt rammer rundt barnets frihet gjennom offentlig barnepass og organisert fritid, noe som gjør meg skeptisk. Jeg tror barn gjennom en fullsatt timeplan kan miste erfaring og opplevelser som jeg vil gi min lille gutt. Jeg, som mamma, har nemlig et ønske om at barnet mitt skal få tid nok til å kjede seg, få mulighet til å møte uventede oppgaver og til å være spontant aktiv sammen sine venner, slik at han blir kreativ, selvstendig og problemløsende gutt som kan trives i sitt eget selskap. Det med trygge voksne som støtte.

Jeg rakk et langt og inspirerende yrkesliv som barnløs. Egoisten i meg og det faktum at nærmiljøet er tomt for barn på dagtid førte til at vi valgte barnehage til gutten vår. Gutten trives der, hvor han har venner, er sosial i lek og har gode voksne rundt seg. Vi har tro på at gode barnehager er et godt supplement til hjemmet, men vi har en bevissthet i forhold til at barndommen også skal romme tid sammen med familien. Vi har øremerket ettermiddagene og kveldene til å være hjemme og i nærmiljøet. I tillegg har vi begge valgt å arbeide redusert for å være med gutten som farger dagene våre glade.

Den gang da vi var små var det Barne-tv hver tirsdag. Det er en forvirrende jobb å skulle veilede vår lille pode i en jungel av muligheter og i et hav av informasjon. Nå er sannheter og uvirkeligheten bare et tastetrykk unna, og vår jobb er å finne det kartet som gir et godt bilde av den digitaliserte verden. Vi vil jo at han skal være kompetent både der og ikke minst sosialt sammen med sine venner. Hadde jeg blitt fortalt at barndommen skulle forandres fra å være hjemme med venner i aktiv utelek det meste av dagen og året til en verden hvor barndommen er institusjonalisert og digitalisert så hadde jeg trodd det var science fiction. Jeg har hengt med så langt, og vet det er virklighet.
Uvirkelig nok. Like uvirkelig som at jeg ble mor til verdens vakreste under!
Jeg er takknemlig for at verden går fremover og at jeg må holde meg ung med den.
Det er jeg programforpliktet til!

Gutten min fortjener det!

Jeg minner om at dere kan være med på trekningen om boken Mammarådet her. Den belyser også mammarollen anno 2014

Petrine

LagreLagre

LagreLagre


Nå har jeg ikke fasitsvaret på hva barn synes er en god lek, men jeg vet at de mener at det er frivillig og noe de styrer selv. Men, jeg har noen tanker om hva god lek kan være, – og det har jeg listet opp her.

  • Det er når barn er i lek på eget initiavitet
  • Det er når barn er sammen i leken over tid og at de er opptatt av hva de holder på med.
  • Det er når barna skifter roller og er enige om hva leken skal inneholde og hvor veien videre er
  • Det er når de er i leken med hele seg, latter, alvor, glede, bevegelse, forandring og innlevele.
  • Det er når vi ser at leken er en verdi i seg selv.
  • Det er når de møter de andre med respekt
  • Det er når de stopper opp og utveksler kompetanse for så å fortsette videre.
  • Det er når de bruker fantasi og kreativitet
  • Det er når mange er sammen og når de møter hverandre med respekt, tar i mot hverandres innspill, enes om forslag, er skapende og har det gøy
  • Det er når de har det lystbetont
  • Det er når de glemmer tid og sted
  • Det er når de later som og gjør ting «på likksom»

Birgitta Knutsdotter Olofson sier at «kjennetegn på god lek er når barn viser enighet, gjensidighet og alermering»

Det var dagens lille bilde på hva en god lek kan være.

Petrine

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre


I dag har jeg lett i arkivet til den gamle bloggen. Det har temaet værstinger, og jeg kom på det da jeg leste følgende overskrift i avisa: Han vil samle verstingene i en klasse. Reportasjen handler om at det er bekymringsfult at vold og utagerende atferd er økende og har et forslag er å opprette en egen klasser for de som lager bråk. Nå er det ikke slik at jeg skal debattere dette, men jeg kom på at jeg har skrevet et innlegg om dette tidligere. Og det har jeg tenkt til å dele på nytt i dag:

Jeg hadde en gang en tanke om at jeg hver torsdag skulle komme med et tema, en problemstilling eller noe som er rettet mot barn eller foreldrerollen, som et torsdagstema. Jeg forsøker igjen, – og dagens tema er knyttet til at jeg møter på atferd som kan være vanskelig å forstå eller å hanskes med.

Gjennom mange års arbeid med barn og unge så har jeg erfart at det finnes mange som strever med å få til eller som blir utelukket fra samspill med de andre. Det vil si at barnet kan streve med ferdigheter som trengs for å bli sosialt deltakende i samhandlingen eller at de møter på andre som strever med det samme. Det vil si at de møter på mobbere eller andre som eksluderer dem. Jeg tror nemlig at det i tillegg til arv og personlighet også kan handle om tilfeldigheter om et barn får bli med eller ikke.

Sørgelig nok!

Reaksjonen til de som ikke får bli med er ikke ensartet. Noen blir stille, innesluttede og får vondter, andre finner seg andre å være sammen med og noen blir utaggerdende. Den sistnevnte gruppen er den som kan få tilnavnet «Værstingene!».

Stigmatisert og plassert!

Da jeg var barn så hatet jeg at noen andre fortalte meg hvordan jeg var, – jeg liker det ikke i dag heller.

Det er lettere å forholde seg til tilbakemldinger som beskriver egenskaper og hendelser enn å bli definert av en som ikke sitter inne i mine følelser og tanker. Og med det som utgangspunkt for tanekrekken så kan jeg bare stille meg undrende til hvordan det er å møte verden for denne «VÆRSTINGEN!».

Dere vet det barnet som slår, ødelegger lek, banner, sparker og som er tydelig i miljøet det omgås. En tydelighet som understreker og forsterker vanskene det har med de sosiale spillereglene.

Når jeg kan bli usikker av at det blir stillhet i det jeg kommer inn i et rom om det er to som sender hverandre et blikk eller ved at jeg oppfatter latter som jeg ikke forstår utspringet til, så lurer jeg på hvordan det kan være for et lite menneske å møte voksne og barn som har definert hvem det er. Jeg tror nemlig det kommer til uttrykk i hvordan vi møter det, kroppen har sitt eget språk i tillegg til ordene vi sier. Plutselig kan det være vi som understreker eller underbygger handlingene til barnet. Det betyr ikke økt mestring eller selvbilde, dessverre.

Jeg lurer på hvordan det å være forelder til det barnet som tydelig preger miljøet med sitt nærvær, dog ikke alltid med handlinger som oppleves positivt av alle de andre i nærheten.

Jeg sier ikke her at jeg ikke bryr meg om barna som blir utsatt for støy, ufin atferd og ødelagt lek eller skoledag, men denne gangen så prøver jeg å tenke på de som kanskje aldri får en positiv tilbakemelding på barnet sitt eller på hvem de er.

Jeg blir glad når jeg ser at barnet mitt trives sammen med andre barn, når barnehagepersonalet eller andre kommer med morsomheter eller opplevelser de har hatt sammen vår lille pode, og jeg vet ikke hvordan jeg hadde taklet det om jeg fant han alene eller i en konflikt oftest når jeg hentet han.

Jeg kan bare tenke meg inn i smerten. Vi vil jo at barna våre skal ha det godt, ha venner og trives.

Med en utaggerende atferd så kan det være vanskelig å komme i mål.

Målsetningen med dette innlegget er ikke at vi skal putter fingrene i ørene og hendene foran øya med hensyn til «Værstingens» atferd, men jeg vil at vi som voksne skal tenker over hva vi formidler av ord, av handlng (Det kan være dette barnet som ikke blir bedt i bursdag) og hvordan vi møter egne barn som naturlig nok er oppgitt over at miljøet blir preget av forstyrrende atferd.

Jeg vil at dere tar bort merkelappen dere har på dette barnet som famler rundt i blinde og at dere hilser på det når dere møter det med et enkelt lite : «Hei!»

Gjør det samme med foreldrene også.

To små ting, som kan bety så mye …

Jeg snakket med en narkoman en gang. Han hadde vært i butikken og da han kom ut så var han jublende glad for at kassadama hadde smilt, sagt hei og ønsket han en god dag. Han var så glad at han gråt. Jeg tror ikke jenta i kassa var klar over hvilken glede hun spredte, men hun fikk i alle fall en ung mann til å føle seg som en del av, i stedet for å føle seg utstøtt av, hverdagslivet.

For en liten stund!

Jeg vet at det kan være vanskelig å hanskes med utaggerende atferd.

Jeg har mer enn en gang vært oppgitt og fortvilet over at jeg ikke til enhver tid har klart å ivareta alle barna i barnegruppen fordi jeg ikke kunne overse eller hjelpe det barnet som er utaggerende.

En gang i jobb så følte jeg at jeg hadde forsøkt alt og oppgitt sa jeg til barnet det gjaldt:

» Jeg vet ikke hvordan vi skal løse det her! Det er ikke så lurt å stikke av, å slå eller å rive ned hytta de andre har bygd, hvordan synes du vi skal løse det? »

«Gi meg klistremerker når jeg er grei» sa det lille barnet!

Det har jeg ledd mye av i ettertid, – og jeg kan fortelle at klistremerker nok ikke hjalp, men barnet hadde et viktig poeng. Det ville bli sett for det som var bra, og ikke bare når det lagde av kaos.

Det hører med til historien at jeg husker dette barnet som veldig morsomt og kreativt.

Også dette barnet var noe mer enn den mest synlige atferden,

som de fleste andre .

 

Petrine

 

 

 

LagreLagre

LagreLagreLagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre


Jeg er hos legen og jeg registrerer hva som blir sagt:
» Nå kan jeg ikke høre på hodet ditt mer, jeg må lytte til kroppen din! For deg! Den sier stopp! »

Jeg hadde sluttet å sove om natten,
jeg hadde vansker med å planlegge
og jeg hadde vansker med å finne ord.

Det har vært sånn en stund!
For det er lenge siden jeg hadde ord til å skrive gode innlegg,
siden jeg klarte å lese en bok
eller siden jeg har klart å konsentrere meg over tid.

Det som har vært mer dagligdags er smerter i kroppen, en total følelse av å være sliten og av å ha en hjerne som går på lavgir. Eller en hjerne som er totalt er på utsiden av hodet, på høygir.  Jeg har liten oversikt og kort lunte, – og jeg vet nok innerst inne at det er noe riv ruskende galt, men det har kommet gradvis. På den ene side har jeg hatt tanker om at jeg er alvorlig syk og på den annen side har jeg trodd at det skal gå over.  Jeg har møtt vanskene. med å fortsette fordi jeg har hatt en vilje og et ønske om å opprettholde det som er normalt.

Dessuten så føler jeg det skamfult å ikke klare å fylle hverdagene med det jeg selv ser på som vanlig.

Tilbake til legekontoret:

Jeg hører hva som blir sagt og kjenner tårene presser på.
Jeg forstår at det betyr at jeg skal sykemeldes og jeg vet legen har rett.
Hun sier at jeg skulle hørt på henne før

Fordi det livet jeg har levd de siste årene har satt spor.

Dype, – i kroppen min.

Den har skreket så høyt den kan, men jeg har vært døv.

Sykemelding er et faktum.

#utbrent

P

Del gjerne om du kjenner noen andre som ville ha godt å vite at det er flere i samme bås.

Dette er skrevet for et år siden,  men jeg har en temapreiode om utbrenthet nå . Hold deg gjerne oppdatert gjennom facebooksiden :D Jeg er dessverre ikke helt på bena enda, – og det er noe av årsaken til at bloggen ikke er så levende som jeg hadde ønsket .

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre


 

Plutselig en dag så sluttet kroppen og hodet mitt å være lagspillere.
Der hodet sa gå, svarte kroppen stopp.

Smertene som kroppen signaliserte,
klarte hodet å overhøre,

Tårene som ble sendt i rakettfart ut av øynene,
– valgte hendene å tørke bort.

Det var slik det var ;
Jeg travet videre til tross for at
jeg kjente ordene ble utydelige,
meningene ble svakere,
lydene for sterke,
hukommelsen utvasket
og sakte, men sikkert følte at jeg bare var.

Helt til en dag,
– til den dagen da kroppen sa stopp.

Kommunikasjonen den hadde bedrevet var nyttesløs, så derfor trakk den ut proppen og sendte alle kreftene ut med tidevannet. All energien gikk over i historien og kroppen segnet om på sofaen eller i senga, – og der ble den i flere måneder.
( og er der delvis enda)
Den lå der kraftløs, mens hodet hadde planer om å fortsette i samme tempo.

Men, det gikk ikke.

Manglende evne til å gjøre ting fjernet mestringsfølelsen, –  fikk meg til å føle med verdiløs.
De manglende kreftene ga meg også dårlig samvittighet ovenfor både jobb, familie og overfor meg selv.
Jeg hadde det trøblete med å innse at jeg ikke bare klarte å ta meg sammen!

Det var nemlig umulig å ta seg selv i nakken eller å gå den siste mila.
Det handlet ikke om vilje.
Jeg var makteløs.
Det gikk rett og slett ikke!

Jeg gikk tom for energi, – helt tom.!!

Kreftene forsvant ut med tidevannet. ! – og det er stadig lekkasje !

( så nå har dere fått en liten forklaring på hvorfor innleggene er sjeldnere, ordene tommere og meningene svakere. Jeg har dessverre blitt utladet )

Petrine

Dette er også en av de innleggene som  er for den tiden i fjor høst da jeg lå langflat på sofaen. Fremover så kommer det ulike innlegg om temaet Kraftløs #utbrent Følg gjerne facebooksiden til bloggen for å holde deg oppdatert

LagreLagre

LagreLagreLagreLagre

LagreLagre

LagreLagre


Det er treningsdag for Petrus i dag, – og han gleder seg. Det er fotball som er tingen i dag, – og han dro avgårde, riktig kledd for anledningen. For han betyr det at det er en treningsbukse, en genser i blå farge, fotballstrømper og leggskinner. De uten strikk! Viktig detalj!

Her en dag var det hockey og da er det en hel bag med utstyr som skal fraktes. Det tar mer plass og tid å forberede seg til det enn til fotballen. Det var ikke utstyr og ulikheter i sport som jeg hadde tenkt til å skrive om, men om barn og bevegelse.

Jeg kom nemlig over en rapport fra det Karolinsk sykehuset som sier at fireåringer er i for lite bevegelse og at det er bare 22 prosent av alle jenter som beveger seg de 60 minuttene som de er anbefalt daglig. Og her er det ikke snakk om systematisk trening eller noe som vi voksne har lagt til rette for. Det er ikke snakk om det som krever treningstøy og spesialutstyr. Det handler om å bevege seg mer, generelt. Det handler ikke om hva barnet gjør, men at det er i bevegelse.

Det kan være lek ute, oppsøke en stor lekeplass, gå til skolen eller butikken, – eller til bestevennen, støvsuge eller rengjøring, hjelpe til med rydding, rake plenen og så videre. Du er med på tankegangen?

Det er dessverre slik at det ikke er politikere, lærere, ansatte i barnehagen eller andre har ansvaret for helsa til barnet vårt. Det er heldigvis slik at det er vårt ansvar og vårt valg, – og resultatet av det er at den samme dokumentasjonen jeg viste til tidligere sier at barna beveger seg aller minst i helgen når vi har ansvaret. Da er det under tyve prosent av alle fireåringer som oppnår minimumskravet for bevegelse. Og det synes jeg er flaut, – at vi som foreldre ikke tar dette ansvaret, – for det handler jo mest om å legge til rett for.

Og hva kan vi gjøre for at barna våre skal være mer i farta?

  • La det alltid ligge en ball tilgjengelig. Hos oss, og sikkert hos flere, så må den sparkes om den er der.
  • Lag en paradis på bakken
  • Ta med sykkelen i skogen, spennende sykkeltur ( vit om hvordan underlaget og terrenget er, sikkerhet er viktig)
  • Gå en tur sammen, – gjerne lommelykttur om kvelden
  • La barnet gå til skolen i stedet for å bli skysset
  • Ga sammen med barnet til ulike aktiviteter
  • Ikke bær barnet inn i barnehagen fra de er små, la de gå.  Det skaper gode vaner
  • Dra på tur til steder hvor det er spennende å utforske
  • Barnet kan bli med på hus – eller hagearbeid
  • Inviter barn til skattejakt
  • Hopp i senga
  • Lag en diskotime
  • Lær barna leker som bjørnen sover, høy i hatten, ballspill etc. Fenger det så vil de leke det selv etter hvert.
  • og mye, mye mer…

Og det morsomte er at Reima har en utfordring som de kaller Million Hours of Joy,– hvor du kan registere barnets bevegelser i løpet av en uke. Da jeg startet å registere så var det høsteferie og poden var på hockeycamp, i klatrepark og på sykkelbane, og han hadde fra 7 – 9 timer i farta hver dag. Og jeg registerte hver dag, og det er helt feil. Så nå noterer jeg i almanakken og registrer en gang i uka. Men, det er sånn at Norge ligger langt under våre naboland, – så gjør en innsats for barnet ditt sin helse og gjerne for landet vårt i den lille og uhøytidelige utfordringen som Reima har satt i gang.

Petrine

( Jeg er ikke sponset av Reima, men Petrus synes det er morsomt å notere ned det han beveger seg og han har ReimaGo, som han bruker periodevis. Det passer dårlig på treningstøyet , – og vi glemmer det, men de gangene det er i bruk, så er det stas å se hvor langt han kommer på appen )

 

#kidventure #millionshoursofjoy #barnoglek #barnogbevegelse

LagreLagreLagreLagre

LagreLagre

LagreLagre


Petrus og jeg var ute på tur med Petrinehunden. Vi gikk forbi et terrassebygg under oppføring, og Petrus: «Nå kan vi se at
dette skal bli et hus, – det blir stort!» Hvorpå jeg sa meg enig, – og tilførte: » Stakkars naboer som mister utsikten mot vannet.!»

Gutten min så på meg, ristet på hodet og sa:
» Mamma, det finnes mange i verden det er mer synd på en de. Det finnes fattige barn, barn som ikke får gå på skole og mange som bor der det er krig. Noen klarer å flykte og noen får ikke til det. De er det synd på !»

Takk til deg, 7 åringen min, – for at du setter ting i perspektiv.
( og minner meg på at vi må ha kontanter til  bøsse bærerene for Tv – aksjonen når de kommer på døra. )

Hva er vel en manglende utsikt over fjorden opp mot vanskelige fremtidsutsikter?

Barn, altså <3

Petrine

Og vet du at da jeg var barn så lærte jeg følgende sang om Unicef :
Unicef er et trylleord, det tror mange barn på jord
Unicef gir melk og brød – for all slags nød
( sang fra 60 -tallet, fra datidens julebukkinnsamling )

Jeg blir glad om du følger oss på facebook eller på instagram

LagreLagre

LagreLagre


God torsdag!

Jeg våknet opp til en bakke dekket av rim og en gutt som frøs. Han hadde nok krøpet ut av dyna og kulda hadde kommet inn av vinduet. Det var som om vinteren hadde kommet i løpet av natten, – og en slik morgen er lyset og luften magisk, spør du meg.  Rimen utenfor vinduet regnet jeg med at sola eller dagstemperaturen ville fjerne, men jeg følte at han lille er mitt ansvar. Jeg fant gladelig frem ulllongs, en trøye og lue til poden. Han fikk på seg klær og krøp under pleddet på sofaen. Han var klar for noen minutter med Tv, men den gang ei.  Det var nemlig med et lite sukk at han forsto at skoledagen straks startet, fordi de gode venninnen hans sto på døra. Tror han kunne seg noen minutter til i varmen. Han kom seg i ytterklærne, de ut av døra og jeg fant frem en bunke med prøver og hadde en plan over å lage oppgaver til elevene som skal ut i praksis. Oppdraget ble utført i puljer, for midt i det hele ble jeg så tung i hodet og jeg hørte at skogen ropte på Petrinehunden og meg. Det er rart med det, når hodet er fult eller helt tomt, alt etter som man ser det,  så har det som er utenfor døra en tendens til å få fokus av meg.

Petrinehunden og jeg kom ut av døra og ut i langs skog og vann. Det var deilig, selv om jeg ikke synes at høstfargene hadde grepet helt taket enda. Det er litt rart, for enkelte trær sto der helt uten blader, noen hadde noen som var helt grønne og andre hadde gulnet. Okke som, det var akkurat passe skarp luft, dere vet slik at den biter i kinnene og ørene, uten at det kjennes for kaldt eller ubehagelig. Solen kom og gikk, – og det var gått å la det ene benet flytte seg foran det andre, før det andre flytter seg først. Helt uten mål og mening. Det beste i verden

Det var ikke værst at jeg hadde bakt surdeigsbrød og laget i stand til en langtidskokt gryte i ovnen før jeg gikk. Det var på en måte ingenting annet å passe på enn å kose seg.

Petrine

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre


 

Og, vet du!

Petrus har en god venn!

Det er litt som i Vaffelhjarte!

Det  er en bok jeg anbefaler på det sterkeste, gjerne lest på lydbok. Forfatteren leser den fortreffelig, – og det er mange, mange stunder med morsomme og såre hendelser. Den er vakker og artig, – akkurat som «Tonje Glimmerdal» og «Keeperen og havet.» av Maria Parr Hør de gjerne, – vi har både lest og hørt de, -og jeg holder en knapp på det siste. Det er noen som er gode til å lese lydbøker , – og Maria Parr er ei av de.

Men som sagt:

Det er litt som i Vafelhjarte, hvor Lene Lid og Trille er sammen om det meste. De er ulike, de lever livet og de har det artig.  De er et oppkomme av morsomme ideer og masse ulike leker. For Trille er det nokså uklart om han har en bestevenn. Sånn tror jeg det er med Petrus og den fine vennen hans. De henger sammen, er ulike, lattermilde og lekende time etter time. De er umåtelig glad for å treffes om det er lenge siden de lekte sammen, og vandrer ut og inn av hjemmene til hverandre med den største selvfølgelighet om å høre til.

De er så fine og de har det gøy. Varemerket deres latter!

Men, jeg vet ikke om Petrus er klar over hvor gode venner de er.

Helt til i dag,
– stolt som en hane kom han inn med smykke rundt halsen.
En bestevenner smykke, – et halvt hjerte som kan settes sammen til et helt.

Stor stas på en søndag !

Petrine :D


Page 20 of 63« First...10...1819202122...304050...Last »