Han sitter på sykkelen, løfter føttene og setter de ned igjen. Han fortalte meg at han har så  lyst, men jeg ser at det sitter langt inne å slippe seg ned. Han står på toppen av den røde løypa i sykkelbanen, – den som kan gi de høyeste hoppene og som har den bratteste baken å starte i.

Han ser ned, han ser på meg, han ser på de andre i køen og ned bakken igjen. Jeg håper at han våger, for jeg er sikker på at både ferdigheter og balanse er gode nok.

Han ser på meg, løfter bena og slipper seg ut, Han smiler, er på vei ned bakken og er i farta .

Han jubler og kjører i vei.

Det var en fornøyd gutt på bånn av bakken, og han var på sykkelen i mange timer til.

Det er rart, når man først har brutt egne grenser og får det til, så gjør følelsen av mestring til at man fortsetter.  ( nå ser jeg at jeg ikke har bilder fra akkurat denne sykkelbanen, men tar et annet fra helgen )

Ja, sånn kan et minutt i Trysil Bike arene se ut, – i alle fall for oss.

Petrine

 


( Dette innlegget er skrevet og lagt ut på den gamle bloggen for to år siden, meg jeg reposter det her. Det er like aktuelt å støtte opp om forsking på kreft, barnekreft og ikke minst rosa sløyfe aksjonen. Altså , gamle ord om igjen )

Jeg fikk en mail i innboksen min i dag. Den inneholdt en link til en film. Den handlet om en mamma, en pappa, en datter og viser noen av gjengen rundt henne. Filmen fikk meg til å gråte så snørr og tårer rant, – og den fikk meg til å tenke på deg.

Det er så rart at det er over tredve år siden jeg ble kjent med deg. Dere kom flyttende, vi tok kontakt og har mer eller mindre opprettholdt den siden. Jeg er glad for bekjentskapet. Det er morsomt å tenke tilbake til alt vi opplevde sammen. Jeg husker at jeg leste bøker for dere på kvelden om jeg var barnevakt, – og at jeg ikke klarte å slutte da jeg leste :»EN fredag i Finnvik!» fordi jeg måtte nemlig se hvordan det gikk. Jeg var nesten voksen og du var barn. Jeg kan ikke huske slutten i dag, men jeg har en formening om at det var en grei avslutning.

Når jeg blar i minnebøkene så ser jeg at vi var på fjellet, vi var på stranden, i bursdager og vi hjalp dere med flyttelasset da dere flyttet langt avgårde. Det var kjekt for selv om dere plutselig bodde i et annet land, så hadde vi et bilde av hvordan dere hadde det. Dere var viktige for oss, – og jeg husker at jeg jobbet med ordene som mammaen din brukte da hun fortalte om flyttingen. Hun sa: «Slik er livet, man blir kjent, veiene krysses og så går vi videre. Noen holder vi kontakten med og andre var en del av livet der og da. Jeg håper vi holder kontakten.» Hun hadde rett og jeg har tenkt på de mange ganger da jeg har vært på reise og sagt ha det til folk vi har brukt tid med der og da.

Siden den gang har det rent mye vann i elven. Du ble mamma til to flotte barn, du fikk deg utdannelse og en jobb du trivdes i og du startet livet ditt som voksen.

Vi traff hverandre for noen år siden. Du minnet meg på at du hadde vært så glad for at jeg hadde skaffet deg billetter til en Carolakonsert. De billettene hadde jeg helt glemt. Jeg hadde tatt kontakt med avisa. Den gang så skrev man kort eller brev og jeg hadde sendt en hilsen avgårde. Der hadde jeg fortalt at du hadde en stor drøm. Det var å treffe idolet, Carola, men at sparepengene dine ikke rakk til. Du fikk billetten av avisa, du fikk et ønske oppfylt og selv som voksen satt du stor pris på det. Jeg husker at jeg kjørte og hentet deg.

Vi har snakket om minner, du og jeg. Vi lo av bilen vår som måtte dyttes i gang, av sodastreemmaskinen vi hadde (psst de er på vei tilbake på markedet) og at du var fasinert av en type bordgrill for innendørsbruk. Dessuten så var vi enige som at det var morsomt at vi viste » 8mm» tegnefilmer i bursdagene dine. Og enda mer morsomt var det å se de baklengs, – for da ble historien en annen.

 

Lånt fra Hegeprosjektet her

Vet du jeg hadde så inderlig sett at din historie ble en annen.  Jeg hadde satt pris på å kunne få innfridd et annet ønske på vegne av deg. Det hadde vært så deilig å svinge en tryllestav som kunne gjøre deg fri for sykdom, kunne be en bønn som ga deg muligheten å følge dine barn videre i verden og jeg hadde gjerne sett et under skje slik at du slapp å lage minnekasser til dine små etterkommere.

Du ble nemlig syk, du fikk brystkreft!

Du fikk behandling og levde håpefullt videre. Tappert og full av livsvilje så sto du på. Du fortalte at sykdommen hadde forandret innstillingen din til livet. Du ble mindre kritisk og blåste etterhvert av bagateller,! Du var mer aktivt tilstede og satt pris på alt som handlet om de du var glad i. Det var nettopp samspillet med de menneskene du elsket som som ble det viktigste, – og derfor prioriterte du å bruke tiden på de. Du gjorde det, – så lenge du kunne.

Du fikk tilbakefall med spredning og du levde en lang stund på «lånt» tid.

Vet du, da jeg fikk mailen i dag. Da jeg trykket på linken som tok meg til filmen. Til den filmen som handlet om en mamma, om en jente, om en pappa og en familie som også har blitt rammet av brystkreft. Da gråt jeg, masse.

Jeg gråt for deg, for barna dine, for foreldrene dine og for alle andre rundt deg,

Jeg gråt for alle kampene du sto i og for sorgen og savnet dine sitter igjen med. Heldigvis sammen med gode minner

Jeg gråt for at et ungt vakkert hjerte sluttet å slå.

Ditt! <3 

Jeg gråt for alle de som har sett sine kjære tape kampen, – de jeg kjenner og de jeg ikke kjenner.

Jeg gråt for alle de som sto i kampen og vant. Heldigvis, de finnes også i hopetall. Jeg kjenner heldigvis mange!

Jeg gråt også for de som var med i filmen, for Ida Helene, Solveig, mannen hennes og alle andre som står midt i en kamp for livet. Jeg ber fortsatt om mirakler, om medisinske løsninger og har håp.

Håp om at forskning vil nå frem og løsningene vil dukke opp.

Jeg gråt for alle de som er i en situasjon som Ida i filmen, for alle som kjemper sin livs kamp, for de som er heiagjeng og medrammet og jeg gråt på grunn av min egen redsel.

Når jeg tar tankene om sykdom innover meg så blir jeg livredd og superegoistisk.

Filmen fikk meg til å tenke på at mammaen i denne filmen også var opptatt av å skape minner. Hun prioriterte tid med flokken sin og det hun skulle gjøre resten av livet.

Filmen fikk meg til å gråte, til å føle omsorg for den vakre lille jenta, til å glede meg over egne gamle minner, til å tenke at det må finnes håp og ikke minst til å tenke på deg. Jeg er glad for minnene, jeg var glad for deg og som sagt så skulle jeg ønske at slutten var litt mer lik eventyrene.

Filmen fikk meg også til å lage pannekaker og hjemmelaget tomatsuppe til middag.

Bare fordi de elsker det, Petrinemannen og Petrus.

Om du vil se filmen så finner du den her. Den er vakker <3

Klem !

Ta vare på dagen i dag!

Petrine

Det er mange måter å støtte opp under rosa sløyfeaksjonen,
– en hyggelig variant er å spise salat på Jordbærpinkene sammen med enn venn, de gir en tier  til rosa sløyfe aksjonen.
Andre varianter er å løpe rosa sløyfe løpet, kjøpe rosa sløyfe ting eller gi penger til rosa sløyfe,
vippse penger til barnekreftsaken til 2160
eller kjøpe bilde av Hegeprosjektet.
Da støtter du kreftforsking generelt,
– og det er ikke knyttet til brystkreft spesielt .

 

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre


Jeg er jo midt i min egenhendige fremming av barn og lek, – og blant annet læring gjennom denne.
Men, jeg ser jo nå at sønnen min og jeg har ulik oppfattelse av temaet

På lørdag var Petrus på Hockeycamp.
Det vil si at han var på trening fra tidlig morgen til langt ut på ettermiddagen.
Jeg var ikke tilstede, men jeg kjenner gutten min godt nok til å vite at han vært delaktig på alle aktivitetene. Jeg ser han i fult driv på isen, superengasjert i kamp og målretta da de trener slag.

Jeg vet det, for sånn er han.

Da han var nydusjet og klar for resten av dagen,
så spør jeg han om han har lært noe nytt i dag
( læreren i meg, altså ) .

Svaret kommer raskt og klart,
«Nei, jeg lærer ikke noe på hockeyen, der er det bare lek og moro!»

( Hvem har lært den ungen at å lære er kjedelig?)

Jeg tenker i mitt stille sinn at vi skal fortsatt la sport og aktivitet være frivillig,
noe han velger og vi ikke maser med eller på,
for jeg vil at Petrus skal bli bedre i det han holder på med gjennom lek og moro!

Takk til trenere og medspillere for at han opprettholder gleden ved å være på isen,
selv etter time på time på time…
det betyr gode tilbakemeldinger og veiledninger,
samt passe mengde krav :D

Petrine

LagreLagre

LagreLagre


Jeg kjenner et barn.

( eller sannheten er et jeg  kjenner kjempe mange barn )

Et barn som ikke trives med den hverdagen det er pålagt å ha i følge norsk lov.

Skolen er et ork, vennene fra barnehagen er over alle hauger og det forteller at barna som er tilstede nå er annerledes. Det sier at disse har en mer fysisk måte å tilnærme seg hverandre på, språket er råere og verdiene er forskjellige fra det som er kjent og kjært.

Sånn kan verden oppleves for et barn som savner vennene sine
og som strever med å tilegne seg nye på adekvat vis.

Barnet blir observert, lekende sammen med alle barna!

De store
og de små,
– og selv sier det:

«Jeg har mange å leke med, men jeg har ikke en venn.»

Jeg sitter å grubler og finner ut at jeg heller vil ha noen gode venner enn en haug med bekjente. Ikke så ulikt dette barnet som ikke trives i hverdagen, hvor det er mange å leke med, men som ikke en spesiell venn som venter akkurat  på seg.

La oss ta vennskap og barns sorg over venner som forsvinner på alvor!

Petrine

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre


I dag så jeg en status på facebook og etter å ha tenkt gjennom den, så fant jeg ut at jeg ville legge den ut her i bloggen.

Stautsen lyder:

«Undrer meg litt over hvor » dugnadsånden» blant ungene våre har blitt av. Vi foreldre ordner/ selger alt ungene egentlig selv burde gidde å gå rundt på dørene og gjøre. Hvor finner vi eierskapet til å » ha gjort noe selv og ikke minst: dette har jeg klart selv». Men når Halloween kommer DA gidder de!»

Jeg synes statusen har noe for seg. Jeg er nemlig ikke sikker på at vi gjør barna våre så veldig mye godt ved å gjøre det meste for de. Selv om vi gjør det i beste mening.

Ja, jeg er en av de som kjører barnet mitt til trening, som er i nærheten under økten og som passer på at han har med seg riktig utstyr og alt det han trenger. Dessuten har jeg gått fra postkasse til postkasse, sendt mail, bakt kake og forsøkt å tigge for å samle inn penger i lagkassa. Jeg gjør det og jeg gjør det av glede. Jeg er nok ikke den eneste som gjør dette, men er det til det beste for barna våre?

Jeg tenker tilbake til min egen barndom.

Nå drev jeg ikke med noen aktiviteter da jeg var seks, syv år, så jeg har vel ikke noe reelt sammenligningsgrunnlag. Men, da jeg gikk i andre klasse så var det min oppgave å komme meg på balletten og ha med riktig utstyr. Jeg pakket sammen tingene mine, tok bussen til og fra og hadde helt oversikt over trening og beskjeder.
Da jeg gikk i musikken var det på samme vis. Jeg syklet til øvelser, – noterte ned datoer for konserter, for dåp av båter og for andre spilleoppdrag.
Da jeg løp orientering så tok jeg to busser frem og to busser tilbake for å trene. Det med klær og utstyr som matchet været og hva slags trening jeg skulle ha. Jeg var vant til at det skulle være sånn, jeg tok ansvar for det jeg skulle og det var min oppgave å være oppdatert. Mitt liv, mitt ansvar! Det ligger mye ansvarsfølelse og mestring i dette. I tillegg til at jeg fikk en god følelse av at foreldrene mine stolte på meg, viste meg respekt og støttet meg når jeg måtte ha hjelp. Men, jeg trengte ikke hjelp for å ta bussen, for å gå inn på treninger og øvelser eller for å være med vennene mine på disse ulike aktivitetene. Jeg hadde denne kompetansen inne, – og det var helt vanlig at unge kunne ta dette ansvaret.

Når  jeg sitter å rabler dette så faller en annen episode ned i hodet mitt:
Det var en dag ganske oppgitt over at barn og unge har liten oversikt over lekser, avtaler og andre ting. I ren frustrasjon så gulpet jeg dette ut over Petrinemannen. Han svarte at han faktisk hadde tenkt på dette og mente at blant annet ukeplaner gjorde at de ikke tar det samme ansvaret som før. Jeg kjente at haka falt og at tankene begynte å svirre;

«Hallo, hvordan kan et papirark i uka gjøre at de verken tar ansvar eller har oversikt?»

Jo, det hadde han tenkt nøye over det.
Han refererte til da vi var elever på barneskolen:
Han mener nemlig at da vi satt der med den avklipte kladdeboka, som vi fikk utdelt som leksebok, så måtte vi forholde oss til tidspunkt for prøver, for turer, for avtaler og ikke minst for lekser flere ganger:

1) Man må lytte og få med seg en beskjed. Man måtte finne ut av hva, når og hvor

2) Man måtte sette avtalen inn i boka på riktig sted og riktig tidspunkt. Man gjentar det man har fått beskjed om

3) Man må skrive ned beskjeden. Man gjentar enda en gang og det viser seg at det vi skriver husker vi bedre.

4) Man har ansvar for å få leksene gjort, vite hva det er og når det skal leveres helt selv.

Han mente at lekseboka skaffet oss oversikt og ga oss ansvar.

Det var ikke foreldrene som hadde oversikt over leksene våre, det var vi.
Vår oppgave å få gjort de og vår oppgave å møte lærer/skole om det ikke var gjort.
Vi hadde ansvar for egen læring, uten at det var uttalt av en regjering.
Vi hadde det fordi vi ble oppdratt til selvstendighet gjennom ansvarliggjøring. Litt etter litt.  De voksne mente vi fikk til, de hadde troa og forventningene. De ga oss muligheten, lot oss prøve, lot oss feile og lot oss lykkes ( og som vernet seg selv fra tidsklemma).

Vi lærte å holde avtaler, vi lærte at ting henger sammen og vi fikk eierskap til livet vårt.

Jeg tenker på det mannen sa og jeg tror han har et poeng.

For det er ikke bare ukeplanen vi tar ansvar for! Vi , som foreldre,  bruker facebook og Spond, messenger og Sms for å holde oversikten, for å få arbeidsoppgaver, for å få bursdagsinvitasjoner og for å holde treningstider. For barna!!
Vi bruker bilen og vaskemaskinen.
Vi er der, holder oversikten og lager orden i systemet for våre håpefulle. Jeg er til og med pliktig til å skrive under på at pjokken har gjort lekser. Så på den ene side så er det vi som foreldre som fratar barna ansvar og på den annen side så gjør systemene rundt oss det. I vår hjelpsomhet så har vi kanskje fjernet forventningen og troen på at barna kan? At de kan ta ansvar for eget liv ( selvfølgelig innen for noen rammer ) og at de kan skaffe seg den kompetansen som trengs.

Gjennom å hjelpe til så kanskje vi minsker de unges evne til problemløsning, til å tåle motgang, til å stå til ansvar for noe, som man kanskje må om man har glemt en fotballsko, ikke gjort en lekse eller glemmer en avtale. Kanskje de ikke får eierskap i sitt eget liv, ikke ser hva som kreves og ikke lærer seg de systemer som gjør at man tar ansvar og får oversikt. Og jeg kjører avgårde. Til og med jeg!, som gjennom lang skolegang og langt yrkesliv har lært at rutiner, systemer og oversikt kan gjøre dagen lettere for de som er utrygge, de som har angst og som synes overganger er vanskelig. Kanskje de unges psykiske vansker også henger sammen med at de gjennom snille foreldre mister muligheten til å bygge selvtillitt, få et godt selvbilde og troen på at det er mye man  kan??

For å skaffe seg selvtillit så må man ha muligheten til å prøve og feile. Man må oppleve hva man får til og hva man må trene mer på.  Denne informasjonen og selvinnsikten kan man ikke skaffe seg uten å handle. Det er gjennom å gjøre og eventuelt få konkrete tilbakemeldinger at man kan bli kjent med sine egne ferdigheter og kan bygge et bilde av hva man kan. Selvtillit er nemlig knyttet til ferdigheter, mens selvbilde er knyttet til hvem du er.

Norske forskere er nok enig i at vi ikke bygger selvtillitt når vi stiller opp tre hundre prosent for barna våre. : «Hvis barna ikke får lov til å prøve seg så blir de nesten handlingslammet», sies det, samtidig som det understrekes av at når «vi undervurderer våre barn så bygger vi ikke selvtillit. De som vokser opp med foreldre som overbesytter de og gjør det meste for de, hos de så ser man at de unge kan bli både deprimerte og utrygge».

Skal jeg gå helt tilbake til starten så handler vel dugnadsfølelsen også om at man kan stille opp for andre uten å få noe igjen. Ved å sette egne barn i høysetet så kanskje vi dyrker jeg – et mer enn vi-et og gjør at man i liten grad stiller opp for andre uten at man får noe igjen. Det sies også at man har det best nåe man har evnen til å dele med andre . Det er en annen greie, men du kan lese om det her 

Er du, som meg, som følger barnet ditt tett opp? tror du at vi gjør barna en bjørnetjenste?

Ha en fin kveld med eller uten curligkost

Petrine

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre


Da Petrus var omtrent halvannet år så var vi i Frankrike. Vi besøkte en strand og han satt der med bøtte,spade og gravemaskinen sin. Det tok ikke lang tid før det kom ei litt eldre jente bort. Hun satt en stund å så på han, før de plutselig var i lek sammen. De bablet, de delte leker og de gjorde det samme. De forstå hverandre, men vokste opp med hvert sitt språk.

Dere med barn kjenner dere nok igjen i det!

Barn skaper kontakt gjennom leken, og dermed blir den på en måte barndommens kjennetegn. På tvers av landegrenser, uavhengig av språk og uten fokus på den andres utseende eller egenskaper så lekes det.

Lek er en fin arena for å skape kontakt og vennskap

Petrine :D


24 september, 2017

Indre motivasjon #barnetogleken

Jeg kan telle alle fotballtreningene Petrus har hatt på begge hendene. De er ikke mange.
Jeg tror ikke at det spiller noen rolle for innsats og glede på kamp.
Han har det gøy og blir revet med når han er med lagkameratene på jakt etter lærkula og helst mål!

I løpet av denne sommeren så har han ofte lekt seg til kompetanse på å få ballen med seg på banen.
Han har en liten kamerat som er god i fotball.  De har holdt det gående, time etter time.  De blir drevet av  den naturlige motivasjonen. Den som kommer innenfra og som fører til den ferdigheten man har lyst til å ha. Denne indre motivasjonen er typisk for barn som leker, – og forskning viser at barn som lærer gjennom fri tilnærming, det vil si gjennom lek,  ofte blir gode på det de lærer. Nå skal jeg ikke skryte på sønnen min super kompetanse, men at han har lært mye gjennom å lek det kan jeg skrive under på.

Dagens oppsummering: Lek er oftes fri og den drives av en indre motivasjon.

Og jeg lar et sitat av Edward  Deci sette punktum i dag: «De med indre motivasjon presterer ikke bare bedre enn ytre motiverte personer, de har det også vesentlig bedre med seg selv». La barna leke! ( og la leken komme mer inn i skolen igjen!)

Petrine

 


20 september, 2017

Å være i farta #Barnetogleken

og bena er fulle av spring

Ved siden av der vi bodde var det en lang gressdekket bakke.
Den var lang, den var grønn og den innbød til bevegelse
Den ba oss om å løpe full fart nedover,
eller enda bedre:
Den var en invitasjon til å rulle rundt,
rundt,
rundt
og rundt
til vi var på bunnen.

Når jeg ser på bildet jeg tok av Emil i sommer så tenker jeg på den lange bakken.
Også på at Astrid Lindgren var god til å fremme leken
og jeg synes de siste linjene i Idas sommervise passer godt
til temaet lek og til bildet.

«Og jag gjör roliga ställen
der barna kan springe omkring.
Då blir barna fulla med  sommar
og bena blir fulla av spring. »

Det er slik leken er: Full av fart, glede og bevegelse på morsomme steder

Har du sluttet å løpe nedover bakken helt fylt av glede?

(Her kan du høre Idas sommarvisa)

Petrine :D


 

Jeg hadde vært på trening med Petrus. Jeg snakket med Petrinemannen og en annen pappa på vei ut. Vi hadde kommet med hver vår bil, så vi skulle finne hvert vårt kjøretøy.

Mannen gikk bort til sin og jeg til min.

Jeg ble skrekkslagen!
Bilen hadde fått skrapet opp bakparten.
Jeg bøyde meg ned , kjente på ripene og  «trøstet» bilen litt fordi den hadde fått sår.

Samtidig lot jeg tankene fare:
Jeg var helt sikker på at jeg ikke hadde vært borte i noe, – og kjente at jeg ble lei meg. Hadde bilen fått en smell mens vi var på trening? Hadde de som gjorde det ikke mot til å komme inn å si i fra? Hva var det som hadde skjedd?

Jeg reiste meg opp for å åpne bagasjerommet og putte inn den digre bagen med hockeyutstyr.

Det var da jeg så det.
Bilen hadde ikke mitt registreringsnummer. Det var ikke min bil! Den her var helt lik, i modell og farge.

Det var da jeg kjente glede på andres bekostning, – og igjen fikk håp for menneskeheten.
Jeg håpet at eieren av bilen har oversikt over hvordan skaden oppsto og fått eventuelt oppgjør, samtidig som jeg var glad over at min trofaste følgesvenn var like hel og at lommeboka slapp å donere bort penger til andres uærlighet.

Dessuten kom jeg til å tenke på «twitten» til polititet for noen uker siden. Den første fortalte at en hadde mistet bilen sin i løpet av arbeidstiden, – og den neste lød : eieren av bilen har ringt og fortalt at bilen ikke var brukt til jobb i dag!

Moralen er : Forsøk å holde styr på hvor du har parkert kjøretøyet ditt

Har du noen bilflause?

Petrine

Pst, bildet har jeg «tjuvlånt» av ei venninne.

LagreLagre

LagreLagreLagreLagre

LagreLagre

LagreLagreLagreLagre


Jeg spurte et barn hva leker er.
Det svarte :

«Det er når vi gjør det vi har lyst til og har det gøy. Kanskje å hoppe tau, Bjørnen sover og Boksen går!». 

Jeg spurte om det ikke var lek om vi voksne sa at de skulle leke Bjørnen sover.
Nå var det flere barn tilstede og de var enige om at det ikke var lek, fordi det var noe de voksne har bestemt.

Konklusjon på dette spontane og mikrostore forskningsprosjektet er at barn opplever at de leker de bestemmer rammene:
Jfr frilek!
For meg er frilek den aktiviteten som oppstår spontant etter barnas initiativ og opprettholdes av egen motivasjon.

De opplever det vi setter i gang som voksenstyrte aktiviteter.
Selv om vi setter i gang en lek.

Et tankekors for oss som heier på leken! Vi må gi barn tid og rom!

Petrine

LagreLagre

LagreLagre


Page 20 of 61« First...10...1819202122...304050...Last »