31 mai, 2020

Nevropati og trekk til varmeflaske

Jeg sitter i sofaen.
Petrus roper på meg. Han trenger hjelp på kjøkkenet , – og jeg kjenner at jeg kvier meg for å reise meg opp. Føttene mine har skreket høyt de siste månedene, – og jeg har lyst til å skrike høyere, – av smerte. Det er visstnok et tegn på at cellegiften har virket, en liten trøst, men det er en av senskadene etter behandling som jeg visste lite om før jeg startet på veien for å bli og forbli frisk.

De kaller det nevropati, – og det er visstnok slik at myelinet som er rundt nervecellene blir borte. Jeg ser for meg en ledning, hvor det hvite beskyttende laget er tatt av. Og tar vi på ledningene da, så vet vi at vi kan få støt. For meg så handler det om at signalene som sendes til hjernen  ikke stemmer med virkeligheten. For jeg vet med sikkerhet at jeg ikke går på kniver, – og at jeg går ustott i terreng som jeg til normalt har mestret tidligere. Nå vrikker og vrir jeg føttene mine ofte.  og har kommet til at jeg har det best i et par, tre inngåtte joggeskopar. PÅ flatmark! For smertene er brennende, stikkende, skjærende og vonde, – og det står i sterk kontrast til at jeg faktisk ikke kjenner om jeg er varm eller kald på føttene.

Jeg har funnet noe som virker, – som gjør dagene litt bedre og det er medisiner, samt varme og enda mer varme. Jeg digger varmekablene på badet og jeg fyller gjerne varmeflasker med varmt vann for å lindre smertene. For å friske opp de heller kjedelige varmeflaskene så har jeg funnet frem både garn og pinner, – og strikket trekk til de. Jeg fant denne oppskriften på garnstudioet. 

Det varme vannet gjør føttene bedre og det  fargerike trekket gjør med et dagene gladere.Det og gode ullsokker.
Kanskje dette kan være et gavetips til frysepinner og andre som trenger varme på veien.

For å understreke det, så har jeg tross vonde føtter, gode hverdager.

Petrine :D

av
i prosjekt ny mamma, strikking, Uncategorized
2 kommentarer
26 mai, 2020

Å la fortidens minner påvirke årets ferie.

Jeg har vært i det nostalgiske hjørnet noen dager, – og det har fått meg til å tenke tilbake til alt som var en vane og alt jeg var glad for, da jeg var lita. Jeg vokste opp på 60 – og 70 – tallet, på den tiden da det oftest var Olsenbanden og gamle damer som dro til syden. For alle oss andre så var det ferie i Norge som var tingen.

Ja, tro det eller ei, alle de som ynker seg over å ikke komme sydover, vi gledet oss, – hvert år! For meg var det et høydepunkt å sitte med Norgeskart, NAF boka og Abukatalogen.
Jeg drømte om  en ny fiskesluk og til en ny tur hvor mygg- spray og – hatt var en selvfølgelighet.  Turene gikk alltid ut i Vansjø med båt, til familie på Hedmarken og en tur med telt et sted hvor det kunne være godt fiske. Jeg har få erindringer om at vi fikk masse fisk, men jeg har gode minner med fersk ørret på brødskiva til frokost. Og ørret med rømme og nypoteter til middag. Jeg synes det var så digg å lese kart og om fiskeutstyr, men jeg elsket nok enda mer å høre myggen fly mot teltduken, lukten av gass når det skulle kokes kaffe og å leke i vannkanten, om fiskegleden tok en pause.

Det vil si at mine ferieminner er i all enkelhet, – og den handlet om å være ute, være sammen,  spikke barkbåter og drikke melk som hadde fått smak av jordbær og sol. Har dere kjent det, at melk som du drikker i sola smaker litt annerledes.

Det er alt dette jeg har i bakhodet, når jeg nå har lagt kartet utover kjøkkenbordet, hvor jeg har funnet pappas gamle kartbok  og når jeg skal drømme meg frem mot sommerferien 2020. Jeg håper at den blir opplevelsesrik, smittefri og minneverdig, – og per i dag så har jeg ikke peiling på hvor vi skal, men kanskje det blir kanotur i Vansjø, kanskje hengekøyetur med venner, helt sikkert beversafari og hyttetur. Vi får se hva tiden bringer.

Uansett, så gleder jeg meg til Norgesferie og tror jammen jeg skal lage meg en liste over steder jeg har lyst til å besøke. Uansett hvor turen går, så skal vi på en eller annen måte oppholde oss ute <3

Har du tips?

Petrine :D

 

 

av
i friluftsfredag, Fritidsaktiviteter, hjemmeferie
2 kommentarer
24 mai, 2020

Søndagstrikk, minner og strikkestart

«Nå er vi snart der!» , «Jeg gleder meg», sa jeg samtidig som jeg spratt opp og ned mellom bilsetene til mamma og pappa.
Vi hadde, tradisjon tro, fått rødt lys ved brua og vi hadde passert både Samvirkelaget og bensinstasjonen. Nå snirklet vi oss oppover pappa sin skolevei. Den som jeg hade utnevnt til min egen, lille og personlig «Trollstige», der vi først svingte til den ene siden og så til en andre siden, mens vi krabbet oppover og oppover. Vi var på vei oppover «Knetten», noe som betydde at vi var i Trysil, at vi hadde passert «Sundet» og at vi straks var hos familien min. Hos farmor, hos tante, onkel og søskenbarn.

Straks startet ferien!
Jeg hadde lokal nedtelling og jeg var definitivt ikke sikret i bilen. Uten at vi ofret det en tanke. Snart ville vi nemlig passere plassen som bærer etternavnet mitt og grusveien som ender hos familien min.
Det er mange historier å fortelle fra barndommens ferier, men jeg vil i dag fortelle om farmor, meg og strikking.
Farmoren min fikk 5 barn og ble enke tidlig. For å bøte på økonomien så strikket hun for Husfliden. Hun skapte de vakreste koftene, noe som innebar at jeg hadde stjerner i øynene og hun nesten alltid hadde strikketøy i hendene. Det var forøvrig like lurt, for om hun ikke tryllet med garn og pinner, så tvinnet hun tomler i raserfart. Først den ene veien og så den andre veien, – igjen og igjen. Jeg kunne bli tommelumsk av å følge med på det. Det var mer magisk når hun bragte kulturarven videre ved å fremskaffe vakre, norske tradisjonsskatter.
For ei lita jente så var drømmen å bli like god til å strikke som bestemoren sin. Det tok heldigvis den gamle på alvor, – og hun fant frem pinner og garn. Hun lærte meg hva som er masker, hvordan du lager dem og hvordan du skulle bruke pinnene for å få garnet til å hange sammen i løkker, på en sånn måte at det kunne bli plagg av det. Nå kan jeg ikke skryta av at det ble pene klær av det første jeg satt i gang med, men planen var at det skulle bli et skjerf. Jeg tror det ble et hullete kirketårn, men det spiller ingen rolle.
Alt starter nemlig et sted, og for meg startet mitt strikkeeventyr i et hus på enden av en grusvei, der jeg for aller første gang håndterte et strikketøy. Der startet min interesse for strikke generelt og tradisjonstrikk spesielt.


Og med dette som bakteppe så starter jeg i dag spalten søndagstrikk på bloggen. jeg håper at du vil følge meg på litt ymse om strikking,

Petrine :D

av
i Dagbok, Fritidsaktiviteter, reisebrev, strikking
Ingen kommentarer
15 mai, 2020

Kom mai du skjønne milde

På veggen på kjøkkenet henger kalenderen, – og i går kastet jeg et blikk på den. Den står fortsatt på mars. En måned hvor alt ble bråstopp, – og hvor vi også lot kalenderen bli hengende.

Plutselig så er vi et stort skritt nærmere sommeren, helt uten at vi har hatt behov for en familiekalender for å få kabalen til å gå opp.  På en måte har tiden stått stille, på en annen har den gått sakte og på den tredje så har vi hatt mye å gjøre, med hjemmeskole, turer og hjemmeundervisning. Det betyr at dagene har gått fort. Tiden, altså, rare greier. Det er 24 timer i døgnet, og det oppleves ulikt ut fra hvilket perspektiv vi tar.

Og uansett tidsperspektiv, så er de mai, den måneden som er aller vakrest, spør du meg. Jeg liker det vårgrønne, jeg liker at dagene er lengre, jeg liker at vi gleder oss over 17. mai og korpsmusikk og jeg liker alle fruktblomster og andre blomster. Jeg bare liker mai, enda jeg ser på meg som et sommermenneske

Nå har jeg bladd i kalenderen , – og jeg har brukt tiden på å fjerne en del avtaler. Jeg har satt meg ned og satt en strek over de fleste og heldigvis så mottar gutten vår den ene avlysningen etter den andre med fatning, selv om det er ting han gledet seg til.
Det ble ingen hockeycamp eller fotballtur til Sverige, ingen tur til New York,  ingen hockekamper, ingen fotballkamper, ingen bursdager og 17.  mai må vi se langt etter.
Ikke datoen, men slik vi er vant til å ha det.
Han  på 9 bare registrerer at det er slik det blir, – og kommer med følgende spørsmål:
-«Da blir det vel en annen gang?
Og jeg kan svare:
-«JA, da blir det vel en annen gang?»
Og så er vi enige om det kanskje er slik det blir.

Men, selv om det ikke blir som planlagt så blir det greit likevel.
I mai skal vi fortsette å være ut, vi skal trene, plukke blomster, jobbe med skole og spise middager på terrassen.
På søndag skal vi pynte oss, – vi skal spise god frokost, is, pølser og kake.
Vi skal henge ut flagg og sikkert ut å se på livet.
Vi skal markere at det er 17. mai, – og så får vi glede oss over at det ikke blir gnagsår, at vi har det fint både sammen og at vi er så heldige som bor i Norge.

Jeg er så glad i landet mitt, – det er så vakkert og kontrastfult.
Jeg er også glad i det fordi vi har et demokrati, fordi vi har et skattesystem, fordi vi har en grunnlov som ivaretar oss og ikke minst fordi jeg har vokst opp i fred.

La oss kose oss på søndag, svinge flagget og rope høyt HURRA!

#Takknemlig

Petrine

( og ja, kalenderen har også kommet til mai )

av
i Dagbok, foto, HØYTID, hverdag
Ingen kommentarer
13 mai, 2020

En fredag i mai

Det her skal handle om en dag i mai.
Det var blå himmel , flaggene var heist og sola skinte.
Det minnet meg om at vi sto midt i livet, for på den ene side så viste våren seg fra sin beste side, med blomstrende frukttrær, med irrgønne  plener og med et lys vi forbinder med strandliv og glede. På den annen side så var ikke mai sin skjønnet det viktigste, for meg og oss, på denne flotte dagen!

Det var fredag!
Jeg var på jobben, – og hadde et utrolig stort ønske om å være et annet sted. Jeg kjente at jeg forbannet et par C – ord og konstanterte at jeg gjerne kunne fjerne både Canser og Corona fra vokabularet mitt, fra alle verdens ordbøker og hadde sett at alt som er knyttet til begrepene aldri hadde eksistert.

Begge disse C -ordene gjorde at jeg satt meg i bilen,
kjente på klumpen i magen og kjørte hjem i stedet enn for til sykehuset.
Det var dit jeg ville  dra.
Jeg hadde så inderlig lyst til å si de siste gode ordene og ikke minst å takke for alle fine opplevelser og møter.
For jeg innså at frigjøringsdagen kom til å gjøre fri.

På vei hjem, så kjente jeg at det smakte salt!
Tårene rant i strie strømmer da, som de har gjort utallige ganger etter det.

Livet!

Det er nesten tre uker siden vi var på stranden, alle sammen.
Det var bursdagsfeiring!
Det var sol, det var bursdagssang, det var gaver, kaker, latter og alt som hører til på en bursdag.  Til alles glede så varte den lenger enn det vi hadde planlagt. Ok, vi trosset en Coronaregel, for det var bare lov med 5 sammen, men vi overholdt 2 meterregelen, ga luftbårende klemmer og hadde nok av rom rundt oss til å holde oss friske. Aldri har jeg brutt loven med en slik letthet.

Lovbrudd til tross, så var feiringen viktig.
Det var så viktig å være med bursdagsbarnet og det var så riktig at det var på stranden.
Blant gode ord, bølgeskvulp, latter og tilstedeværelse,
så  hadde jeg en visshet om dette var den siste bursdagen vi var samlet alle sammen,
– men jeg trodde ikke at tiden igjen var så kort som den var.

Historien startet da vi var små, – og i det siste så har jeg bladd i album, lyttet til musikk og lest dagbøker. Vi har vært sammen om så masse, eller det meste,
og da jeg bladde meg fra 5 års alder frem til i dag,
så kom jeg på sangen til Ole Paus: » Det begynner å ligne et liv det her,  det begynner å ligne et liv!» Minnene rommet nesten hele ditt liv, – og jeg skal ta deg med resten av mitt. Gjennom bilder, musikk, historier og alt som knyttes til minner.

Når jeg de siste årene har fylt dagene med jobb, ishaller, fotballbaner, lekser, skolemøter og alt som hører en småbarnsforelder til, – så har de andre vært fri til andre ting.  Om hyppigheten av møtene har  vært færre etter at pjokken  min kom og farget dagene våre, så har vennskapet vært viktig og langt. Det er jo slik at ingen kan rangere relasjon til et annet menneske og ei heller hvor tett et vennskap er. For de bånd som binder sammen er knyttet gjennom drøye femti år og de gjør vondt når de rives bort.

Det var derfor at jeg med en tåreflod av følelser avsluttet denne vakre maidagen!
Den mest fargerike jeg vet om hadde sovnet inn.
På en dag med sol, blå himmel og flagget til topps.
Det var henne verdig!

– og jeg tenkte nok en gang:
Livet er rart,
for selv om det rammer hardt,
så er hverdagen fortsatt pulserende og årstidene går sin gang på utsiden av oss.

Det her var historien om en fredag i mai,
om vennskap

og

om

Livet

Petrine <3

 

av
i Dagbok, hverdag, Tanker
Ingen kommentarer
30 april, 2020

Det skjedde i de dager

 

Det skjedde i de dager, da jeg skulle være på rehabilitering og vi skulle gjøre oss klar til en tur til New York, at Norge ble lukket ned og smittevern ble satt i fokus. Nå er ikke smittevern helt nytt for oss, for etter et år hvor jeg har blitt behandlet for å bli frisk, så opparbeidet vi en rutine hvor mål har vært å holde smitte unna. Lite visste vi da vi telte ned til dagen da vi kunne reise igjen, at vi skulle bli lukket inne mer enn noen gang. Det kom noe mikrolite, som satt ut en hel verden, som fikk meg til å begi meg ut på en digital hverdag og til å dra hjem fra rehabilitering, til en liten pjokk som trengte meg.

De dagene som kom og gikk med hjemmeskole, med fjernundervisning og lite sosial omgang, de ble jammen en del av livet de og. For en 9 – åring er det ikke optimalt å ikke være på trening, ikke være med venner og samtidig har han erfart hva sykdom kan gjøre med en familie, – og han er redd om foreldrene sine som er i besteforeleralder. Men, det er ikke det vi har hatt fokus på det siste, vi har hatt fokus på å få gjort oppgavene som skole og arbeid har krevd av oss daglig, vi har kommet oss på tur og vi har hatt en plan for dagen, slik at alt ikke skulle bli et eneste stort kaos av late dager med masse prokasting. Dere vet når arbeidsoppgavene havner og forblir på en to do liste fordi man gjør alt annet enn å ta tak i de.

Jeg tror at denne planen for daglige oppgaver og de hyppige og relativt gode turene ut i skog og mark har gjort dagene meningsfulle, – og jeg må si at jeg synes det har kommet mye positivt ut av perioden, selv om vi på hjemmebane har sett hvor hardt viruset kan ramme.

 

  1. Jeg er imponert over alle som deler opplevelser på nettet. Jeg vet ikke hvor mange dyreparkbesøk, konserter og aktiviteter som vi har deltatt i og gjerne sponset litt. Takk til alle som  alle som deler.
  2. Jeg er en digital kløne, men når man presses ut på dypt vann, så begynner man å svømme. Det har vært en læringskurve, og jeg innser at det er lenge til at jeg er helt komfortabel med fjernundervisning. Men, jeg er takknemlig for den digitale hverdagen
  3. Jeg er takknemlig for den digitale hverdagen, også fordi minsten på den måten kan være sosial.  Til vanlig er jeg mest glad for alle andre aktiviteter enn det på digitale plattformer, men som sagt, i disse tider så er det med på å gi hverdagene mening.
  4. De daglige turene har vært gull verdt. Det har vært godt å komme seg ut i naturen, observere at blomster og små dyr dukker opp igjen til lyden av fuglekvitter. Det er er balsam for sjelen. Det har vært godt å leke ved strandkanten, klatre i  knausen og observere de bittesmå og nye andungene. Jeg er ikke sikker på om vi hadde fått med oss forandringene i naturen med jobb, skole og trening som indirekte styrer dagene våre.
  5. Kreativiteten blomstrer og tegning, maling og konstruksjon er aktiviteter som er hyppigere valgt her i huset.

Her var et lite hei fra oss, som så mange andre, har levd ganske sakte i den siste tiden.
Håper du har gode dager og holder på de fine øyeblikkene

 

Petrine

av
i Dagbok, foto, friluftsfredag, Fritidsaktiviteter, hverdag
Ingen kommentarer
25 februar, 2020

Ikke som alle andre

Da jeg pakket sammen barndomshjemmet mitt, så fant jeg et minne fra min egen ungdom. Jeg fant et gammelt Det Nye, hvor det var viet plass til Skorgan og Teigen, eller Anita og Jahn, som vi pleide å si. Vi følte at vi var på fornavn med de, der de var datiden idol, og musikken deres har vært på steder hvor jeg har skapt minner. Gjennom både barndom, ungdom og voksenalder.

Det  ble derfor vemodig, da jeg delvis fikk med meg nyhetene i morges. Jeg trodde jeg hørte at noe hadde skjedd med Jahn Teigen. Jeg sendte en sms til han som er mest opptatt av musikk i familien, samboeren min,  og han konstaterte at han hadde sovnet inn.

Jeg vier derfor resten av innlegget til Jahn Teigen sin siste utgivelse : Ikke som alle andre ! Han gjorde det han drømte om og trodde på. Det selv for noen måneder siden. Da ga han ut en låt, selv om  livet var preget av sykdom og han har en stemme som nesten brister. ( ta deg gjerne tid til å høre, link lenger ned i innlegget)

– Jeg vil bare si: Adieu, – hvil i fred!

Ser i speilet, at dagene flyr
Arr og linjer, vet hva de betyr
Ta på seilet, til høye gebyr
I et selvdiktet eventyr
Det er aldri lett å være seg selv
Koster skjortan, hvert eneste sprell
Fly mot sola, men gå på en smell
Stå på beina, likevel
Ikke som alle andre
Satser på deg selv
Tørr og torde
Velge, og gjorde
Det du trodde på
Gå mot strømmen
Puster liv i drømmen
Din beste tid er nå
Tenkte det, torde det, ville det, gjorde det
Igjen
Klarte det, torde det, drømte det, gjorde det
Igjen
En av gjengen, kom ikke her
Guble veiet, men funnet for sær
Andedammer, er ikke for stein
De går opp for deg men du er
Måken Jonathan, flyr oppned
Mens Ferdinand sitter under sitt tre
Alt de vil, er å være i fred
Sann mot den, de engang ble
Ikke som alle

av
i Dagbok
1 kommentar
23 februar, 2020

Fotografier og minner

ANNONSE
Da jeg fortalte Petrus om diagnosen for over et år siden, så var noe av det første han spurte om: Har du laget en minnebok til meg? Jeg måtte erkjenne for han at jeg hang etter, – at det var noen år og noen ferier som jeg ikke hadde fremkalt bilder fra. Jeg lovte at jeg skulle ta tak i det.
Det er synd at mange bilder og minner blir liggende på harddisker, lite tilgjengelig for alle.
Jeg vil jo at bildene skal skape glede, at de skal dokumentere hverdagen og at de skal være med på å holde historier levende. Fordelen med at de er på skjerm, er at de er lette å dele med de du møter på din vei, men ulempen er at det er ferskvare. Det vil si at man oftest har med seg de bildene man nettopp har tatt. De bildene man har i album, bok og papir er det lettere å se på igjen og igjen, – og på den måten holder man historien levende.


Derfor mener jeg det er viktig å tenke over hvordan bildene og minnene skal leve videre, som å ta de. Jeg har en plan for å bevare de på en måte slik at det er enkelt å ta de frem og ta en titt på tiden som var. Helt konkret vil det si at jeg vil ha de bort fra hardisken og over på print.

Minner er flyktige og de er ofte knyttet til følelser og sanser. Hver gang jeg hører » a candel in wind», så er jeg tilbake til en foodcort i Asia. Der hørte vi Elton John sang denne sangen for Lady Diana, i hennes begravelse. På samme måte så har jeg en sterk erindring om den gang da jeg kom inn på et hotell på Bali, mange år etter jeg var der sist. Der var det en duft som fikk meg til å snuse ekstra godt inn, før jeg konkluderte med at nå var jeg tilbake på Bali. Alt stemte, til og med lukten på hotellet.


Dere har sikkert kjent på det samme, at minner kan dukke opp med en sang, en lukt eller en ting. Bilder er med på å bringe minner tilbake, holde historien levende og la oss beholde opplevelsene sterkere. Jeg har også brukt bilder som motivasjon i språkstimulering, da det hjelper barn til å huske og det gir oss et felles utgangspunkt for samtale. Det er slik at om vi ser et fotografi flere ganger, så kan vi huske flere av detaljene ved at vi deler det vi opplevde på turen.

For Petrus, som ønsket seg en minnebok, så vil bildene og teksten hjelpe han til å huske på barndommen. Ved å se på de, fortelle historiene og snakke sammen, så kan vil han få hjelp til å erindre de første årene i livet sitt.

Å sitte sammen, bla i album,  se på bilder eller i fotobøker er , som sagt, både minnerikt og hyggelig. Derfor er det ekstra flott om de er lett tilgjengelig og at de er av en kvalitet som varer i mange år.

I dag har jeg lett meg frem til firmaer som trykker flotte print, har album og fotobøker som gjør at det er enklere å gjøre fotografiene og minnene tilgjengelige for alle. Jeg fant ut at BGA har alt jeg trenger. De har forstørrelser, album og rammer, – ja alt du trenger for å presentere bildene på din personlige måte. Akkurat nå har de kampanje på personlige posters, om du vil ivareta minner med det.

Er du flink til å ta vare på og presentere bildene du tar?
Petrine :D

av
i Barn, foto, hverdag
Ingen kommentarer
22 februar, 2020

Møtet på venterommet

«Hei, vet du hva du og jeg har til felles», sa han, der han satt på motsatt vegg av meg på venterommet på legekontoret. Han hadde nok passert pensjonsalderen for lenge siden,- og så ut som en god, snill, gammel mann.
Jeg løftet hodet, så på han og svarte: «Ja, vi har grått hår!»
Han humret i vei og fortsatte å stille spørsmål. Han kommenterte hårsveisen min og synes vi hadde noen rare valg, der jeg hadde kort hår og Petrus hadde langt. Han snakket om Prøysen og kommenterte dagen i dag. Han kom med morsomme innspill, – og plutselig så tok han med seg rulatoren sin over rommet og satt seg mellom meg og ei annen dame. Uten at det ble ubehagelig. Han fortsatte med små betraktninger, henvendte seg til alle og var katalysatoren som fikk ting til å skje på venterommet.  Han var hyggelig og morsom.  Han snakket om løst og fast og hver gang legene dukket opp så involverte han de i samtalen: Han fikk alle på venterommet til å snakke og le sammen, – og da jeg gikk derfra så var jeg i godt humør. Det tror jeg de andre som satt der også var.
Noen ganger så skal det så lite til for å skape en god dag, og i går så var det den gamle mannen som hadde mistet kona si, og som kanskje følte seg ensom, som fikk alle til å samles rundt små historier og betraktninger.

Den enste som tok frem telefonen var meg, fordi appen fortalte at parkeringa min var i ferd med å gå ut.  Det kan jo ta tid på slike venterom en gang i blant, men i går var den ikke lang.
Hvorfor er det slik at det er mer typisk at hodet dukkes ned i en mobiltelefon og at det kanskje oppfatter det som rart at vi snakker med folk vi ikke kjenner,enn å skape små gyldne øyeblikk gjennom å dele?

Det er egentlig synd, for jeg jeg kjente på latter og glede da jeg gikk ut av legekontoret med  en syk pjokk i hånden og en e – resept på apoteket.

Petrine

 

av
i Dagbok, hverdag
2 kommentarer
31 desember, 2019

Et godt nytt år til deg og dine <3

Det er slutten av året. Det er dagen hvor vi skal på besøk og hvor jeg skal fotografere inngangen til et nytt år, en større kommune og et gigasvært fylke.

Det er slutten av året. Det er dagen for å finne frem ny almanakk, bytte kalender på veggen og glede seg over et helt nytt år med gode dager.

Det er slutten av året. Det er dagen for å ønske alle dere et gnistrende godt, fargerikt og godt år. Som ei venninne skrev på statusen sin i går: Lev, elsk og et. Klarer man det, så er man godt på vet til gode dager!

Det er slutten av året, – og det er bare å si: Jeg ønsker deg et riktig godt 2019

Petrine

av
i Uncategorized
Ingen kommentarer
Page 2 of 6812345...102030...Last »

Velkommen!

Så hyggelig at du tittet innom bloggen. Skribenten er en ung, gammel dame, som ble mamma veldig sent i livet. Og som selvfølgenlig koser seg med pjokken som farger dagene glade. Jeg startet bloggen fordi jeg har tanker om å bruke det i undervisning i videregående skole, - jeg har master i speisalundervisning, - så noen av temaene blir knyttet opp mot de temar vi arbeider med der. Jeg heter forresten Nann Karin og jeg treffes på mail: petrusogpetrine att gmail dott com.

Følg meg på sosiale medier

Facebook

Kategorier

Søk på bloggen

Stikkordsky

24 dager med advent advent adventskalender aktiviteter med barn astrid Lindgrens verden barn barnehage barnet og leken barn og bevegelse blogging dagbok diy ferie foreldrerollen foto fotografering Fremsnakk Moss friluftsliv fritidsaktivitet give away hjemmeferie hverdag hverdagen inspira Bloggnettverk jul julesang lek liste listelykke lørdagslisten Nisse Nils oppdragelse oppskrift oppsummering prosjekt ny mamma påske reisebrev sommer sommerdagbok sommerferie sommerminner torsdagstema ukeslutt utbrent uteliv

Siste innlegg

Blogger jeg leser