Hei og god dag!

Her i vinter så fikk jeg nummeret ved siden av hysterisk anfall da jeg så Petrus være i nærheten av veibanen en dag det var superglatt.  Mitt forhold til vei og biler er en nedarvet redsel, som jeg fikk i gave fra mamma. Bestefaren min omkom i en trafikkulykke. Han ble påkjørt. Det vil si at jeg ikke var adekvat på tilbakemeldingen til gutten vår, der jeg hysterisk hylte at han skulle flytte seg. Han var på siden av veien, men for meg var han nok nesten foran bilen.

Etter den episoden har jeg tenkt mye på hvordan det er smart å gi tilbakemeldinger, – og siden det er friluftsfredag i dag, så tenkte jeg å relatere det til å være ute i skogen, ved vannet og andre steder i naturen. Det er ikke så lenge siden jeg skrev om risikolek og at barn trenger den for å vokse, – og for å utvikle et godt selvbilde og god selvtillit. Hvordan vi kommuniserer med, når de er aktive , er med å underbygge dette bildet.

Min hysteriske måte å be Petrus om å komme sg unna veibanen på var ikke konstruktiv.  – Det er også lite hensiktsmessig å si : «vær forsiktig!» Barn trenger konkrete tilbakemeldinger! Når man bare sier: » vær forsiktig», så kan barnet under seg over hva det skal se opp for. En tilbakemelding som er spesifikk og beskrivende er lettere å forstå og dermed til konkret hjelp. Vi ønsker jo ikke at de skal bli forvirret, men vi vil skåne de mot å skade seg. Derfor må vi sette fokus direkte på episoden.

En annen ting som kan oppstå når vi ber om at barnet skal være forsiktig er at vi skaper frykt. Det kan få barnet til å unngå å oppsøke risiko, – og derigjennom ikke bli rustet til å mestre situasjoner som krever problemløsning og ekstra mot. Det kan være at de slutter å oppsøk situasjoner som er vanskelige og krevende, noe som kan hindre en sunn og god vekst hos barnet.

Tenk deg at barnet ditt er i toppen av et tre. Du ser at det klatrer utover grenene, – og du er redd for at det skal falle ned. Har du katastrofetanker så kan det være at du ser en scene som har vært tenkelig utfall. Kanskje du ser barnet ditt ligger mørbanket på bakken. Det er svært nærliggende for deg som har ansvaret for barnet å si : «Vær forsiktig!» Ja, for meg også!

Jeg trener på å gjøre noe annet i stedet for å si : «Vær forsiktig!»
Jeg trener på å stoppe opp og se på situasjonen for å finne ut hva det er lurt å si. Det betyr også at jeg tenker igjennom hvor sannsynlig det er for at barnet blir alvorlig skadet om det faller ned. Er det så stor risk som jeg tenkte med en gang? Hva er det ved denne situasjonen som gjør at jeg føler ubehag? Er min egen frykt jeg kjenner på? Det er ikke minst viktig at vi tar oss tid til å se på om barnet mestrer situasjonen eller om det trenger litt veiledende hjelp.
Jeg vet ikke om jeg har nevnt det tidligere, men jeg hørte på  Hanna H Brorson, som har skrevet boken Tankevirus. Hun fortalte at om maler fremtiden med skumle bilder så vil vi fremme angst og redsel.  Om vi derimot forholder oss til hva som skjer her og nå så vil bildet se annerledes ut . Hun beskrev at nuet gir oss handlingsrom. Det vil si at vi må handle raskt og hjelpe barnet om det er i fare: Det kan også bety at vi må veilede det til klare å komme seg ned uten å skade seg.

Om vi tenker på barnet i forannevnte eksempel, – det som er på vei utover greinene. Til  det  er det bedre å komme med konkret forklaring. Det kan vi gi ved å fortelle de at greinene er tykkere og tåler mer innved stammen, at det er lurt å holde seg fast eller hvor de skal sett føttene for å komme opp eller ned.

Hva du kan si i stedet for «Vær forsiktig!»

Barn er ulike og har ulik erfaring med å utforske naturen. Det vil si at når vi er i skråninger, balanserer på steiner langs vannet eller klatrer oppover på steiner så må vi hjelpe barna til å være bevisste, se eventuelle farer og ta de beste valgene. Det gjør vi ved å bytte ut «Vær forsiktig» med

  • legg merke til
    – at fjellet er glatt
    – at du kan skli på den mosen
    – at det er kråkeboller i vannet
    – at stokken er råtten
    – at det er en stein som stikker ut der oppe. Den kan være løs
  • ser du at
    – vennen din er rett foran deg
    – det er to som allerede går på balanselina
  • prøv å
    – bevege hendene dine raskt
    – ta tak steinen til høyre
    – sett bena godt inn i fjellsprekken
    – holde deg godt fast
    – kjenne at foten din har fest når di går over på stenene
    – å holde meg i hånden
    – sitte stille til jeg får hjulpet deg
  • kjenner du at
    – brua gynger
    – at det er store bølger og at båten er ustø?
    – at snøen kjennes ut som is?
    – at det er varmt på steinen som er rundt bålet?
  • Hvordan opplever du det?
    – Får du det til?
    – Trenger du hjelp?
    – er det skummelt
    – Er det spennende?
    – er det morsomt?
  • Hva er din plan?
    – Hvordan har du tenkt til å komme over dit?
    – Hva er den smarteste måten å komme seg ut i båten på?
    – hvor er det trygt å stå og fiske?
    – Vil du ha noen med deg? Hvem skal bli med deg? ( om man vil at barnet skal ha støtte/ ikke gå alene)Dere ser hvordan jeg har tenkt.

 

Ved å stille spørsmål og veilede i stedet for å be de være forsiktig så anerkjenner vi samtidig barnet og utfordrer deres evne til å tenke problemløsende og risikoananlysere sitasjonen. Gjennom dette så viser vi at vi har tro på de og vi hjelper de til å styrke både selvbilde og selvtillitt gjennom å fremme deres ferdigheter.

Ha en god dag, med eller uten et «vær forsiktig !»

Petrine

Tror du at noen andre hadde hatt godt av denne påminnelsen så hadde jeg blitt glad for at du deler innlegget , – også om du ville følge bloggens facebooksiden <3 Takk for at du leste


04 juni, 2018

Det er mandag

Det er mandag!

Det er mandag!
Den minner meg på at en ny uke er i anmarsj og at hverdagslivet går sin vante gang. Det er planlegging av treninger, kamper, avslutninger og tid til å slappe av. Dessuten så skal jeg til Oslo på en legesjekk. Det er jo alt dette som er livet! Det betyr at dagene skal leves og ikke stresses bort.

Det er mandag!
Dt betyr at jeg må planlegge uka.
For meg er det veldig viktig, for jeg har i en periode kjent litt på tilbakefall. For å forebygge dette må jeg gjøre tre ting:
1) ta signalene på alvor,
2) lage en oversikt over uka
3) huske å putte inn egentid i timeplanen.

Det er mandag!
Jeg gleder meg til sol, til fotballkamper, til å være på jobb, til å gå tur og til å lufte kamera.

Det er mandag, jeg ønsker resten av uka velkommen
Jeg er forberedt !

  • og gleder meg, – god uke !

Petrine
#Møkkamandag


Petrus kom løpende bortover stranda.
Han var proppfull av glede og energi.
Han kom løpende mot meg  og alle som lå og solte seg i sanden sto i fare for å få en sandpeeling.
Det bekymret han lite.  Les: ingen ting!
Han var hoppende glad, stolt av seg og full av endorfiner.
Han hadde fått lov til å sitte i en ring som ble dratt etter en båt.

Jeg satt på stranden da han fløy bortover vannflata. Jeg hørte at han hvinte av fryd og tenkte at han kanskje kjente litt på skrekken.Da han kom bort til meg så gikk snakketøyet i et ukjent tempo.
Han fortalte om hopp på bølgene, om tau i propellen, om at det var skummeltgøy, at det var noe av det kuleste han hadde gjort på lenge og at han jammen håpet at han fikk lov til å prøve det igjen en annen gang. Rumperisterne hadde fått sjøprøyten til å stå og gleden til å boble. Det har var uten tvil dagens største opplevelse.

Dette er en episode fra dagen i dag, – og jeg har lyst til å trekke den frem.
For det første var det snilt av han som ga vår lille pode lov til å tøye grenser og  han fortjener en stor takk.  For det andre fikk jeg en påminnelse om at det å tøye egne grenser, det å få lov til å holde på med fart og spenning og det å være i farta er viktig for de små barna våre.  Det er den eneste måte å bli trygg på. Min påstand!

Det finnes en type lek som jeg mener at barn i liten grad får prøve seg på,  – det er risikolek.
Gjennom den tøyer barna grenser, det ofte hører med høy lyd og den kan innebære fare for å skade seg. Jeg har jo tro på at det er en årsak til at vi er født med evnen til å leke, og at man velger å leke risikolek. Jeg tror at det er så enkelt at vi skal bli trygge. Ja, så merkelig det kan høres ut, så tror jeg det handler om å lære hvor egne grenser går, lære hvordan de skal finne løsning i ulike situasjoner og de skal oppleve følelsen av å mestre. Summen av dette kan være med på å skape trygghet. Jeg vil ikke at barn skal skade seg:  Likevel har  jeg har en tro på at om vi skal lære de å reise seg, så må de få lov til å falle. For å styrke selvtillitt så må man få en opplevelse av å mestre og derigjennom få et bilde av hva de kan. Ønsker vi trygge barn som løser situasjonen de står i, så må vi som voksne godt erkjenne at skader kan oppstå og la de få lov å prøve allikevel.( Jeg snakker ikke her om å slippe barna ut av flyet uten fallskjerm)  Om vi fratar barn all risiko og gir de total beskyttelse, så vil de kanskje forbli utrygge. Det fordi de ikke kommer i situasjoner hvor de mestrer, hvor de stilles ovenfor problemløsninger og hvor de havner i ukjente situasjoner.

Jeg vil at Petrus skal få lov til å bli trygg på sin egen mestring, at han skal forsøke å finne løsninger og at han kan leve etter Pippi Langstrømpes filosofi:

Dette har jeg ikke gjort før, så det klarer jeg helt sikkert. 

Da må jeg gi han få lov til å  oppøve ferdigheter etter Ronja Røverdatter metoden:

«…Derfor er det sikrest ikke å bli redd i Mattisskogen.» «Det skal jeg huske på,» sa Ronja. Da sukket Mattis og holdt godt rundt henne. «Men du husker det jeg har sagt du skal passe deg for også?» Jo visst husket hun det. Og i dagene som kom gjorde ikke Ronja annet enn å passe seg for det som var farlig og øve seg på ikke å være redd. Falle i elva skulle hun passe seg for, hadde Mattis sagt, derfor hoppet hun med liv og lyst på de glatte steinene ved elvebredden, der den fosset av gårde som aller verst. Hun kunne jo ikke gå borte i skogen og passe seg for å falle i elva. Skulle det være noe nytte i det, måtte hun jo gjøre det ved strykene og ikke noe annet sted.!» ( sitat Ronja Røverdatter A. Lindgren) 

Jeg må gi gutten min lov! 

Dette sier jeg, som i starten syntes det var skummelt at Petrus skulle spille ishockey, – og som sikkert hadde syntes det var tryggere at han spilte piano eller sang i kor. Heldigvis slapp jeg han på skøytebanen og jeg ser at han gleder seg over å være der og at han får til å være på glattisen.  Han er trygg på hva han mestrer!

(Og en digresjon i den sammenheng er at det ikke nytter å si til han at han er god til noe han ikke føler at han har gode nok ferdigheter på. Han har totalt snøring på hva han får til) 

Jeg håper at du har en glad og god søndag, – og så lurer jeg på om du er god til å tøye egne grenser og om du er god til å la de rundt deg få lov

Petrine :D

 

#mestring #glede #spennong #sommer #risikolek

 


02 juni, 2018

Min juniliste

Mitt juni, min juniliste

Wow, jeg må si at utgangen av mai og starten på juni har smakt av sommer. Det har vært solskinn, varme dager og deilig badevann. Vi har allerde besøkt stranden mange ganger og Petrus har kommet på at han kan svømme. Tidligere sommere så har han hatt det for seg at han bare kan svømme i basseng, men i år så svømmer han også i sjøen. Helt uten at jeg må mase på han.

I kalenderen er det noen avtaler, og det er Petrus sine aktiviteter som står for de fleste. Det er treninger og skoleavslutninger, kamper og cuper og en middag for meg sammen kollegaer. Dessuten så er juni den måneden hvor jeg heier mine elever videre til andre mål, og selv om det er godt å vite at de er klar for fremtiden, så er det vemodig å si ha det til de som jeg har blitt glad i gjennom året som har gått.

Om jeg skal jeg dele min juniliste,  –  så har jeg følgende ønsker:

  • Få booket og bestilt ferie her hjemme. Om jeg ikke gjør det,så vil vi ikke komme lenger enn ned på stranda. Og da rekker jeg å bli rastløs i løpet av ferien. Les: grinete
  • Dra avgårde med Petrus , slik at vi får en liten «han og jeg – ferie» Vi pleier å dra til syden alene, men i år så føler jeg at vi ikke trenger det enda. Så kanskje en tur her i Norge? Noen tips?
  • La solen fylle på lageret med D – vitaminer
  • Få kjøpt selvanningskar til kirkegården og pynte der før mamma sin bursdag. Jeg holder ikke tritt med disse varme dagene og alle aktivitetene . Blomstene blir tatt av varmen
  • Kjøpe norske jordbær og spise så masse av de som jeg kan. Jeg bare elsker det.
  • Feire bursdagen min
  • Jeg har lyst å finne meg minst en ny sommerkjole
  • Holde inntaket av karbohydrater lavt. Jeg har det best i ledd og lemmer om jeg ikke spiser å mye av det.
  • Lese minst en bok. De siste årene har jeg jo lyttet mest til lydbøker, men jeg har lyst til å  prøve konsentrasjon og hukommelse på papirutgaver igjen. Det er jo de mellom to permer jeg alltid har hatt en forkjærlighet.
  • Fotografere den gamle bydelen i Moss som skal jevnes med jorden til fordel for en jernbane som skal flytte et par hundre meter.
  • Dra til Oslo, gjerne med kamera, hvor jeg har lyst til å besøke Damstredet og Telthusbakken. Jeg har nemlig hørt at det er hyggelig nostalgi der.
  • Skrive minst to gode blogginnlegg
  • Forsøke å komme i vater igjen. Vært litt ustabil i det siste og trenger å roe ned. Derfor ble jeg hjemme fra fotballcup i dag, og holder meg borte fra stranden. Jeg trenger egentid.
  • Skrive ønskeliste. Jeg har jo bursdag
  • Fiske krabber med Petrus, – han elsker å være på brygger, fiske krabber eller ligge å titte på livet under vannflata.

Hva står på din ønskeliste for denne sommerlige måneden?

Petrine <3

 


Minigolf som miniatyrby

Hei, i går var jeg, som dere kanskje vet, i Gamlebyen i Fredrikstad.
På utsiden av «vollane» så ligger det er minigolfbane. Det er så lenge siden jeg har spilt minigolf, – og jeg hadde jammen glemt hvor morsomt det er. Ikke det at jeg traff og fikk «hole in one», men jeg fikk da ballen ned hullene før jeg hadde brukt opp alle slagene, hver gang. Noen ganger overrasket jeg meg selv ved å få ballen ned på to slag. Ikke at det var så viktig, altså

Minigolf – banen er laget md kopi bygninger fra Gamlebyen som utgangspunkt, og det var gøy å slå ballen gjennom kanoner, gjennom Krutthuset, over Vindelbrua og ikke minst se på fuglene som tok seg et bad i elva. Som de gjør rundt «vollane».

Jeg likte å slå minigolf på banen, ikke bare for spillinga, men også fordi anlegget var så flott.  Jeg gjenkjente mange av bygningene.  Anlegget har 12 hull og jeg vil tro at det ikke er så mange som kjenner til at det finnes enda. Det åpnet nemlig i midten av mai.

Litt informasjon om du vil spille minigolf der:
Anlegget ligger ved siden av Kongstenhallen i Fredrikstad, – det åpner klokken 07.00 om morgenen og vi betalte 100 kroner per voksen. Vi var ingen barn med, så jeg vet ikke om det var en annen pris for de. Det var solrikt og varmt i går, – og jeg skulle ønske at jeg hadde hatt på en caps, eller hadde vært tidligere ute. Det ble veldig varmt.

Varmen til tross, det er verdt et besøk, – ikke bare for å spille minigolf, men også for at anlegget var flott.

Å spille minigolf var morsomt, det var varmt og anlegget var verdt et besøk

Petrine


Gamlebyen i Fredrikstad er et flott sted. Der kan jeg kose meg, se på gammel bebyggelse, – og tenke på hvor flott det er når slike skatter blir ivaretatt. Det kan være at jeg er spesielt opptatt av dette, for jeg elsker å gå her, i Lillehammer og i Tromsø . De har klart det som mange byer ikke får til. De har fått til å bevare det som var og holde det til å leve i dag.

Byen min er i omlegging. Det dukker opp betongbygg, som paddehatter , og nesten to hundre gamle bygg skal slettes med jorden. Tenk om de kunne bevares og bli en hyggelig, levende bydel. Det hadde vært en drøm . Det er jo en annen sak,så her skal dere få et lite glimt fra dagen i dag :

 

Blomster og brolagte gater 

 

Gatemiljø 

 

Ved innkjøringen til Gamlebyen i Fredrikstad så står det et skilt. Det er bilde av noen ender og teksten er følgende:
«Der endene møtes!»  Her kommer et glimt av et par som har vært på bytur. De kom i alle fall gående over brua

 

Med disse bildene så ønsker jeg deg en god og glad helg

Gled deg i helgen

Petrine


Jeg må bare hvile først!

Petrus rusker i meg!
Jeg våkner, lukker opp øynene og observerer at han står der
Han ser intenst på meg og spør: » Mamma, blir du mer syk igjen nå? Blir du aldri bra?! Kan du ikke være med, bare litt?»
Jeg svarer, så ærlig jeg kan,  at jeg er mye bedre enn jeg var og at jeg forøker å bli best mulig. Sannheten er jo at selv ikke jeg har svaret på dette, selv om også jeg gjerne skulle sett fasiten. Jeg har aldri, aldri hatt et ønske om å bli lenket til sofaen for bare å sove. Jeg har ikke hatt et ønske om å ikke mestre hverdagen,  – jeg vil jo helst være på farta med sjettegiret på.

I dag er nemlig en av de dagene da jeg har sovet.
Jeg har vært på jobb, – og som jeg pleier etter en arbeidsdag, så har jeg tatt en liten hvil. Jeg er fortsatt ikke helt fit for fight, men jeg har tatt tilbake noe av hverdagen – og jeg vet at jeg er sårbar for å kræsjlande i den berømmelige veggen enda en gang. Det har jeg ikke noe ønske om å gjøre ..

Jeg, som mamma, ønsker jo å være sammen det vakre barnet vi har fått. Jeg har et ønske om å delta i lek, være med på spilling, lese bøker, delta på treninger, kamper, dugnader og alt det som hører mammarollen til. Smerten jeg kjenner fordi jeg ikke mestrer dette sitter som en klump i halsen og en klo om hjertet. Den har pirret tårekanaler og styrket den dårlige samvittigheten, samtidig som kroppen har verket, ordene lekt gjemsel med hukommelsen og øyelokkene har føltes som bly. Blander man dette i en miks med kort lunte, lys – og lydskyhet så er summet at  jeg har følt maktesløsheten overveldende.

Det var sånn det var da dt startet, før over et år med sykemelding!

For meg så starte det hele med å være pårørende, småbarnsmamma, lærer, bonusmamma og at jeg plutselig befant meg i en konfliktsone, Det handlet på den ene side om å være der for og hjelpe andre og på den andre side om å befinne meg i noe jeg ikke hadde verktøy for å løse. Det handlet om liver og jeg fikk heller ikke satt de grenser og ikke tatt de pauser jeg trengte da sorgen var et faktum.

Det å gå på akkord med egne krefter,
det å være oppriktig glad i  og redd om en son er syk,
det å passe på en liten pjokk i en verden med lite avlastning,
det å skulle være på plass og levere,
det å ønske at man er super på alt,
det å miste den siste som støttet deg,
det å stå alene med flyttekasser og putte mye av barndommen i esker
og det å se hvordan en fire åring tror det er sin skyld at de rundt han oppfører seg lite voksent.
Det krevde hele meg.

Det krevde mer enn hele meg, for plutselig var jeg tom, – det forsto jeg først et par år etter at legen min hadde bedt meg om å ta en skikkelig pause. Jeg la fru doktor sin kompetanse til side og fortsatte med hodepine, med verking i huden, med knallharde muskler, med smertefulle ledd og uten søvn et par år til. Da var hele meg, det sosiale nettverket og kreftene forsvunnet. Mestringsfølelsen og interessen hadde også dratt sin vei.

Det å bli utbrent kan oppleves ulikt for ulike personer, for meg så endte det med at det eneste jeg fikk til var å sove. Jeg sov på dagen, jeg sov om natten og jeg kjente at jeg trengte å sove om jeg måtte opp for å ordne noe. Jeg klarte rett og slett ikke å holde øynene eller kroppen oppe. Det eneste som fungerte var å ligge med bevisstheten gjemt bak noen lukkede øyelokk. Jeg virket ikke!

Jeg virket ikke og gutten vår trengte meg.
Han trengte noen som var der for han,  som et barn trenger foreldre sine. Han trengte oss også fordi vi var det som var igjen av nettverket og fordi barn trenger oppmerksomhet og tilbakemeldinger.  Det vet jeg mer enn noen annen. Utdannelse og et langt yrkesliv har gitt meg tro på relasjoner. Det hjalp så lite hva han trengte! Jeg kunne ikke gi han det. Det i en verden hvor det å skulle ta en dusj føltes som et maratonløp.

Han var liten og jeg var sliten. Noe som var og er en utrolig dårlig kombinasjon.

Vi har et felles ønske om at jeg skal være frisk, han fordi han vil ha meg der og jeg fordi jeg vil fylle den plassen som mamma på en god måte. Jeg er på vei fremover, selv om tanker, hukommelse, ord, energi og følelsen av meg selv kommer tilbake etter metoden tre skritt frem og to tilbake. Han får fortsatt høre : «Ja, jeg må bare hvile først! »

Heldigvis mye sjeldnere enn før!

Vi er på vei til et bedre oss!

  • og du , husk at det hver dag er plass til et pusterom!

Petrine :D

 


 

vasser i vannet

God formiddag!
Akkurat nå sitter jeg med Mac-en, en kaffe, noen bøker, noen tusj og lyst til å gjøre en hel haug annet enn det jeg skal. Det er et fenomen som inntrer når jeg må konsentrere meg over tid, – jeg er en kløpper på å finne på mye annet jeg skulle gjort. Det er plutselig viktig å kjøpe garn, strikke tre omganger på genseren til Petrus, ta bilder til mange ferdigskrevene innlegg på bloggen, stryke lommetørkler og gå på vannet. Jeg har hørt at det er helt normalt å utsette ting man skal til fordel for andre ting, og da også ting som ikke er så lystbetonte. Det kalles prokrastinering,- og er et kjent fenomen for flere enn meg.
Dette er ikke en lidelse, men kan bli et problem for mange. Har man plutselig 500 ting man skulle gjort, så blir det selvfølgelig vanskelig å ta det igjen.

Det å skrive denne lille hilsenen i full fart er også en del av fenomenet, – jeg får finne et bilde og sette meg til bøkene. Selv om konsentrasjonen må plukkes opp i ny og ne, så skal jeg være sensor for elevene mine i morgen. De fortjener at jeg åpner bøkene. Må bare gjøre et par ting til først!

Ha en glad dag , – med eller uten utsettelser.
Petrine :D

#prokrastinering


27 mai, 2018

Akkurat nå

 

– er strandbagen pakket og solkremen på
– er Petrus på fotballtrening
– er 16 åringen og Petrinemannen på dugnad i hockeyhallen. Mye lopper igjen, så stikk innom Moss ishall
– hører jeg lydbok og vurderer hvilken bok jeg skal ta med på stranden
– skal jeg lage meg en kaffe og ta turen ut av døra
– har jeg startet med å ta et bilde i timen, kanskje jeg deler dagen med dere i kved
– skal jeg ønske dere alle en knallfin dag

Nyt søndagen <3

Petrine


Page 5 of 60« First...34567...102030...Last »