La oss snakke om motivasjon

Petrus digger å være i farta. Han har stort sett et eller flere prosjekter på gang. Det er alt fra å følge et frø til plante til fotografering, tegning, baking, snekring og fysisk aktivitet. Pluss, pluss. Han drives av dette helt alene. Vi trenger ikke å belønne han for at han skal være i aktivitet på hjemmebane, – og om det er lenge siden sist han var på isen, så har han lyst til å komme seg på skøytene. Han har en indre motivasjon til å være i farta. Han gjør nemlig aktiviteten på grunn av sin egen interesse for den, – og det å holde på er en belønning i seg selv.

Petrus har mye av denne driven, – og det er jeg glad for. Samtidig som jeg ser at vi på et tidspunkt sikkert kommer til å stoppe denne, ved å sette grenser for hva han får holde på med. Vår lille pode vil nemlig bli god i alle typer ballspill, i ishockey, i å lage ting med hendene og vil ta ansvaret for å lage mat her hjemme. Så nå er hver fredag hans middag-lage-dag. Heldige oss, som har en gutt som har evnen til å planlegge, som har tusen og tredve ønsker/planer og som fritar oss for «middags – ansvar» hver uke.

Men, vi kommer nok til å hindre han i å holde på.

Som allerede nevnt så er Petrus en gutt som kan kaste seg på alle bølger, gode eller dårlige, – helt uavhengig av foreldrenes ønske om at han skal ha noen dager helt uten opplegg. Vi har nemlig en tro på at det å kjede seg, ha egentid, ha tid til lek eller å slappe av er godt for alle. Vi tror at kroppen trenger hvile for å restitueres og for å prestere. Videre håper vi at vi skal ivareta evnen til å ha egendriv og personlig så lurer jeg på om det å ha en stram timeplan både på skole og fritid vil drepe motivasjonen, styrke fokuset på prestasjon og gi alt for liten tid til å danne sin egen identitet og få liten tid til å bli kjent med seg selv.

Et realistisk selvbilde er etter min mening ikke bare knyttet til skole- og idrettsprestasjoner, men det handler også om å vite hva man liker, hva man kan koble av med og ha kompetanse på seg selv i ulike situasjoner. Jeg har tenkt at i en travel hverdag med skole og fritidsaktiviter så kan det bli så mye fokus på hva man skal og hva man presterer, så mye at vi kanskje glemmer hvem barnet er. Og i en verden hvor de psykiske lidelsene blant unge er økende så har jeg fundert på om dette kan være en liten, men medvirkende årsak til det hele.

Livet handler om balanse, – om aktivitet og hvile, om prestasjon og lek, om å være fri og ha struktur etc. På en eller annen måte så ønsker jeg at vi klarer å la han forsatt ha evnen til å vite hva han vil, hva han ønsker og kunne motivere seg selv til å ta valg og være i aktivitet, samtidig som vi setter rammer som gir tid til å leve litt på tvers av en timeplan også. Dessuten så har jeg et mål om alt som er på fritiden skal være basert på egne ønsker og egen lyst, – fordi skole, lekser og det å være en del av en familie gir rammer i seg selv. (Og, jeg sier ikke nå at det er lov å starte på nye aktiviteter hver uke, bare så det er sagt.)

Selvfølgelig så drives Petrus av ytre motivasjon også. Før siste seriekamper i hockeyen så var vissheten om at det vill bli premieutdeling som gjorde at han ville hjem fra fjellet for å spille kamp. Det har seg nemlig slik at for en gutt på seks år så er det gull alt som glimrer og selvfølgelig kan drømmen om en medalje eller en pokal være grunnen til at man stiller opp i det hele tatt. Nå er det ikke slik for gutten vår, men han er glad for det lille ekstra etterpå. Og denne gangen ble det to medaljer, – en av «gull» og en i sjokolade, – hvilken glede! Og, personlig tror jeg at den av sjokolade var den beste, – i alle fall i smak.

Så her sitter mammaen til en gutt som er full av egendriv. Den driven og kreativiteten jeg er redd for å stoppe, men som jeg samtidig kommer på tvers av troen på og formeningen om at helt fri til lek, venner, kjedsomhet og aktivitet er superviktig. Paradoksalt nok, viktig fordi egen driv og indre motivasjon skal opprettholdes!

Jeg håper en genial løsning for opprettholde balansen kommer, – dersom problemstillingen blir virkelighet.
Enn så lenge er det tid til lek og egenaktivitet.

Petrine :D


Du liker kanskje også å lese dette

Kommentarer

  1. Det der er så vanskelig, men jeg tror at unger klarer styre det veldig bra selv så lenge de er motivert selv slik han er. Jeg er mer bekymret for de som gjør alt fordi de tror de må!

  2. Jeg tenker også at så lenge barna har motivasjon nok, vil de gjøre det. Jeg tipper jeg også vil være den som bremser etterthvert om det fortsetter i samme tempo. Mine må jeg minne på at det er love slappe av og puste litt ut også.
    Ha en finfin dag, Nann kArin!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *