Her en dag så spurte Petrus meg om hvordan det var å vokse opp i gamle dager. Jeg fortalte noen små historier om da jeg var med bestemor og bestefar på båttur, om familiens venner som var viktige for meg, om da jeg lærte å sykle på stor, voksne sykkel og hvordan jeg ble kjent med venner jeg har i dag. Etter på snakket vi litt om hvordan han hadde det, – og han sammenlignet alt både han og jeg gjorde da vi var små. Vi snakker derfor om fisking, om skigåing, aking og om å være på stranden. Det var etter den samtalen jeg kom på en tekst jeg skrev for lenge siden. Noe av den er publisert tidligere, men ikke hele. Derfor tenkte jeg at jeg kunne dele den med dere i dag :) Tanker om tiden før og om å oppdra et barn i en annerledes verden, – nå:

Min barndom på 60 – og 70 – tallet hadde andre verdier og annet syn på barn enn vi har i dag. Jeg opplevde å vokse opp i et nybygd boligområde som rommet mange arbeiderfamilier innenfor betongveggene. Det var nok ikke overflod av penger og materielle goder, men jeg kan aldri huske at jeg manglet noe eller at vi hadde dårlig råd. Vi var ikke blant de første som hadde tv, men vi hadde ski, akebrett, fiskeutstyr, båt og tid til å gjøre ting sammen. Jeg vokste opp i et hjem hvor vi var ute i naturen mange dager og helger i løpet av et år, og hvor jeg ikke kan huske annet enn sol på sommeren, snø på vinteren og flust av bær i skogen på høsten. Utenfor husveggene yret det av andre barn. Det var alltid mange å leke med! Innenfor vinduene var det alltid foreldre hjemme. De lot oss leke fritt, men blandet seg inn når det var nødvendig. Mitt barndomsparadis var nok mest av alt utendørs, på stranden, i skogen, på fjellet, på veien og ikke minst på den store gressplenen hvor vi lekte oss igjennom barndommen. Vi sanket materiale til hytte og bygde de uten kyndig veiledning, vi klatret i fjell, hoppet paradis, kranglet, lekte og ble venner igjen.

Det går nesten et halvt århundre før jeg skal få oppdra en liten gutt. Han som jeg ventet alt for lenge på. To streker dukket opp på testen etter at jeg hadde kastet det snøret som håpet hang på. Jeg hadde gitt opp tanken og sørget meg gjennom tapet over å ikke få bli mor. Det handlet om tilfeldigheter, om storken som ikke kom og om at kroppen min ikke holdt på fosteret når det først hadde tatt seg en liten plass i magen min. Det var med skrekkslagenfryd jeg konstaterte at jeg var gravid på nytt. Det i en alder hvor prognosene for at det kan gå galt var store. Både pappaen og jeg håpet at vi skulle få møte verdens beste gave om knappe ni måneder, en gave som viste seg å være Lykkens sønn.

Jeg skal oppdra et barn i en annerledes verden, hvor man organiserer bort en del av familielivet. Barnet går på babysvømming, er med på mors fitness og på babysang lenge før barnehagen overtar ansvaret for offentlig oppdragelse. Det er satt rammer rundt barnets frihet gjennom offentlig barnepass og organisert fritid, noe som gjør meg skeptisk. Jeg tror barn gjennom en fullsatt timeplan kan miste erfaring og opplevelser som jeg vil gi min lille gutt. Jeg, som mamma, har nemlig et ønske om at barnet mitt skal få tid nok til å kjede seg, få mulighet til å møte uventede oppgaver og til å være spontant aktiv sammen sine venner, slik at han blir kreativ, selvstendig og problemløsende gutt som kan trives i sitt eget selskap. Det med trygge voksne som støtte.Samtidig som jeg kaster meg ut i jobb, synes at barnet mitt skal få egne valg og jeg føler meg litt dobbelt i  meningene mine.

Jeg rakk et langt og inspirerende yrkesliv som barnløs. Egoisten i meg og det faktum at nærmiljøet er tomt for barn på dagtid førte til at vi valgte barnehage til gutten vår. Gutten trives der, hvor han har venner, er sosial i lek og har gode voksne rundt seg. Vi har tro på at gode barnehager er et godt supplement til hjemmet, men vi har en bevissthet i forhold til at barndommen også skal romme tid sammen med familien. Vi har øremerket ettermiddagene og kveldene til å være hjemme og i nærmiljøet. I tillegg har vi begge valgt å arbeide redusert for å være med gutten som farger dagene våre glade.

Den gang da vi var små var det Barne-tv hver tirsdag. Det er en forvirrende jobb å skulle veilede vår lille pode i en jungel av muligheter og i et hav av informasjon. Nå er sannheter og uvirkeligheten bare et tastetrykk unna, og vår jobb er å finne det kartet som gir et godt bilde av den digitaliserte verden. Vi vil jo at han skal være kompetent både der og ikke minst sosialt sammen med sine venner. Hadde jeg blitt fortalt at barndommen skulle forandres fra å være hjemme med venner i aktiv utelek det meste av dagen og året til en verden hvor barndommen er institusjonalisert og digitalisert så hadde jeg trodd det var science fiction. Jeg har hengt med så langt, og vet det er virklighet.

Uvirkelig nok. Like uvirkelig som at jeg ble mor til verdens vakreste under!
Jeg er takknemlig for at verden går fremover og at jeg må holde meg ung med den.

Det er jeg programforpliktet til!

Gutten min fortjener det!

Petrine <3

Dagen i dag startet med en hyggelig frokost, – og Petrus synes det var stas at vi hadde pyntet bordet med blomster, flagg, dekketallerkener og glass med stett. Vi koste oss med spekemat og eggerøre, ventet på musikken som ikke kom og snakket om at vi i dag skulle treffe tantebarnet mitt. Hun studerer i Usa, og endelig er hun hjemme. Det vi helt glemte å snakke om var hva vi skulle ha på oss når vi skulle ut å ta en titt på barnetog og andre feststemte aktiviteter. Før barnehagetoget så hadde vi en gjennomgang og prøving av klær, slik at Petrus fikk lagt sin egen plan. I går var ikke tanken i mitt hode en gang, for den 17. mai har vi bunad. Punktum!

Men, Petrus var ikke enig i at jeg hadde definert og satt punktum.  Han hadde flere setninger å tilføye, blant annet at «gutter har ikke bunad» og «jeg er fin i fotballdrakt». Ja, jeg må si meg enig i at han er fin i fotballdrakt, fordi jeg alltid synes han er en flott fyr, men på den 17. synes jeg vi skal pynte oss litt ekstra for landet og hverandre. Jeg synes kanskje det er ekstra viktig nå, for verden rundt oss er ikke så fredelig og ivaretakende som jeg skulle ønske. Og etter lirking og snakking, diskusjon og prøving så fikk jeg tilslutt satt punktum. Antrekket ble bunad, – i alle fall deler av dagen.

Det ble en fargerik dag, hvor Petrus fikk spise is, bli med i toget og han gikk faktisk skoene av seg. Så om dere kjenner Askeladden personlig så kan der tipse han om at i Moss ligger en skosåle i størrelse 29. Det vil si at etter barnetog og en fotballkamp så ble antrekket byttet, slik at skoene matchet det han hadde på seg. Petrus er opptatt av slikt. Dermed fikk han en anledning til å ha på både tversoversløyfa og hatten, som han synes er super flott.

Klær og sko har vært en del av dagen vår i dag, – så en notis til meg selv er at vi skal planlegge klær SAMMEN før den 17.neste år. Da han skal gå hele veien til og gjennom byen så er det lurt med sko hvor sålen holder. Og har du lyst til å vite om dagen har handlet om andre ting enn klær og sko så kan du jo gjerne ta en titt på bildene.

Håper deres dag har vært god , med eller uten fotballdrakt/ bunad.

• og for de som venter på trekningen av Barnevaderen, så kan jeg fortelle at det ble Ragnhild som vant. Hun ønsket seg grå med sebramønster til en gutt hun kjenner. Fint om hun sender meg en mail med størrelse og adresse til
  petrusogpetrine att gmaildottcom.

Petrine

Hei, denne dagen har også vært god og varm her i Moss. Jeg valgte å gå ut på den siden av huset som hadde skygge nå i ettermiddag, fordi jeg synes det litt vel varmt på terrassen. Snodig nok så må jeg på en måte tilvennes varmen hvert år, og selv om jeg har vært een uke ute å reist, så føltes det varmere her nå enn jeg opplevde at det var der da. Apropos ferie, jeg slipper den visstnok ikke og i dag kommer enda et innlegg fra den..

Da vi var på Kreta så var Petrus og jeg på fotosafari, – det vil si at vi tok oss en tur rundt i nærmiljøet med hvert vårt kamera. Vi kom i  kontakt med innbygere og vi fikk sett masse som minsten synes var fasinerende nok. Det var stas å kunne se sitron, lime, appelsin og aprikos vokse på trær,  for å ikke snakke om oliven og druer. Dessuten så tok vi bilder av en del blomster, – for det er masse fine krukker i gater, inngangspartier og rundt om..

Det var dagens glimt fra vår blomstrende fotoshoot i Kolimbari på Kreta.

Nå skal jeg finne frem 13 og 17. mai klær til minstemann. Det er vel på tide å finne ut om vi har det vi trenger, – for plutselig er dagen her :)

Inntil vi høres, – ha gode dager!

Petrine

Jeg skrev noen innlegg da jeg var på Kreta og dette er et av de. Jeg fikk ikke lastet opp verken bilder eller innlegg da det ble avbrutt fordi det ble brukt for lang tid. Men, okke som her kommer det:

I dag sitter jeg godt plassert på solsengen. Sånn i en bisetning så kan jeg fortelle at jeg har på meg både bukse og skjorte. Himmelen er stedvis blå, solen skinner, men vinden er bitende kald. Rundt meg så er de fleste solsengene tomme og siden et håndkle vil blåse herfra til evigheten, så er det ingen reserverte senger heller. Ikke at det er lov å reservere heller, men…

Her om dagen så hadde vi vært på frokost og på vår vei tilbake til hotellrommet så traff Petrus en av kameratne sine. Ved bassenget. Vi ble enige om at vi skulle slå oss ned på to av sengene, noe vi også gjorde. Jeg plasserte Petrus, to av vennene hans, det jeg hadde med meg av ting på den plassen vi hadde erobret for denne dagen. Deretter gikk jeg opp etter badeleker: jeg var rask fordi det var vennenes foreldre som så etter gutten vår.

Da jeg var tilbake så hadde noen andre flyttet inn med håndklær mellom våre ting og de tre barna. Og det vil si , inn på min plass! De hadde tatt plass på de to solsengene som jeg plutselig følte et veldig eierforhold til. Et sterkt et også,- jeg hadde plassert min eiendeler,  inklusiv det dyrebareste jeg har, Petrus der. Det BURDE være et sterkt signal om at plassen var opptatt. Siden jeg var der først, og siden jeg hadde reservert plassen, så la jeg de nyinnflyttede håndklærne til de to nabosengene.

De var nemlig helt tomme
Ingen ting
Ingen barn
Ingen håndklær

Jeg satte meg godt tilrette. Petrus badet. Jeg fulgte med og vi slappet av i solen i et par timer. Jeg slappet så godt av at jeg hadde glemt slaget om solsengene. Det helt til en fransk familie sto foran meg. De stilte seg opp, pekte på oss og ytret en hel masse. Heldigvis på et språk jeg ikke forstår. Jeg pekte på nabosengene. De hentet håndklærne og solsengene og parkerte seg helt oppe i oss. Riktignok rett bak. Jeg forstår ikke fransk, mens dere tale var klar: Vi hadde tatt deres reserverte gressflekk og de meterne vi ikke hadde fratatt de ville de fortsatt ha. Koste hva det koste vil av intimsoner og stemning.

Jeg setter ikke Petrus på en solseng med tingene mer. Jeg burde vel heller legge igjen noen håndklær og gå noen timer?
Men, seriøst hva er den greia med solsenger og eierforhold egentlig? Er det bare jeg som har kjempet for min rett og er det flere enn meg som har opplevd at andre flytter inn på deres reserverte plass og går? Og hva er det som gjør at man reserverer senger når man ikke skal være der noen timer?

Petrine :)