01 juni, 2013

Lørdagslisten: Måter å stresse ned på

Jeg er i periode veldig travel. Det er mye å gjøre på jobb og i hjem og familien. Jeg er ikke alltid like flink til å skape hverdagsøyeblikk som får meg til å stresse ned.

Da jeg skrev masteroppgaven så gikk jeg en times tur hver dag, og jeg la meg ned for å høre på en melodi via høretelefoner, for å koble ut oppgaven, flere ganger daglig. Disse rutinene forsvantetter at masteroppgaven ble levert, og det er noen år siden. Derfor har jeg satt meg ned for å finne ut hva som får meg til å slappe av fra hverdagslivet kav.

liten gutt i vannkanten
1) Å GÅ LANGS STRANDEN
Det er en ting vi er flinke til i den Petrinse familie, og det er å ta turen ned til stranden. Der koser gutta seg og vi får tid til å slappe av. Jeg liker å sitte helt stille se på krusningene og høre på vannet som skvulper langs stranden. Det minner meg om fri og ferie. Jeg er en av de som ble drasset med på båt- , bade – og fisketur i barndommen og er nok miljøbetinget glad i vann og sjø. Kanskje derfor jeg trives godt ved det våte element, der jeg slapper av og lar Petrus få gode opplevelser som han kan ha med seg videre.

høre på musikk
Via

2) LYTT TIL ROLIG MUSIKK
med høretelefoner på øra med en melodi jeg liker eller en tekst jeg ikke har hørt før så flytter fokus fra tanker og over til musikken. Jeg har mine favoritter som jeg spiller om jeg skal roe ned, og noen skaper stemining for dagdrømming. Jeg er en av de som heier på å drømme seg bort, for jeg tror at drømmer kan bli virkelighet.

 

venninner
3) TID MED VENNER
Det å være sosial er helt nødvendig for at trivselen skal være på topp, og selv på en slitsom dag er det hyggelig å tilbringe tid med de man er glad i og bryr seg om.

 

løpe
Via
4) TRENE
Det å løpe er for meg den eneste form for hjerneklyster. Om kondisen er på topp og jeg slipper å konsentrere meg om å flytte bena og om å puste så får jeg sortert tankene.
Da kan jeg til slutt tenke på ingenting og det er deilig.

 

lese bok
5) LESE EN BOK
Det å leve seg inn i en ukjent verden og følge en historie med driv tar deg vekk fra stress, mas eller andre ting som opptar deg. Om det ikke er eksamensstoff da, for da kommer nemlig trangen til å vaske og gjøre rent.

6) SE PÅ HIMMELEN
Da jeg var barn så pleide vi å ligge på ryggen for å se på skyene. Vi forsøkte å finne figurer i formasjonene og jeg kan love deg at det til tider har vært mange ulike dyr som har fart avsted på himmelrommet.

 

stresse ned
Via

7) AUTOGEN TRENING
Før var jeg riktig god til å få korppen til å slappe av. Det holdt at jeg bestemte meg der jeg satt eller lå. Slik er det ikke nå, så det hender at jeg lytter til en cd som instruerer meg i hvordan jeg skal slappe av i en og en kroppsdel. Kunsten er å slappe helt av uten å sove. Man får jammen energi av å koble fra noen minutter. Jeg har hørt at om man skal yte optimalt så bør man ta en slik pause hvert 90 minutt. Det bygger visstnok på at vi i søvn drømmer etter halvannen time. Om det er rett, det vet jeg rett og slett ikke.

 

fortausrestaurant
8) SE PÅ LIVET
Jeg bare elsker å være på kafe, på flyplasser og andre steder hvor det farter folk forbi. Jeg sitter å ser på de der de haster videre i verden. Det er fasinerende å se på hvordan klær skaper folk, hvordan man er mot hverandre og hvor forskjellig uttrykk ulike mennesker har. Jeg er mest av alt fasinert over hvor mange flotte mennesker som er rundt om.

Slapp av med en god helg!

Petrine

av
i Tanker
Ingen kommentarer
16 mai, 2013

Torsdagstema : De stille barna

Da jeg gikk på skolen så var jeg ikke en av de som ønsket å bli sett i klassserommet. Jeg likte å følge med, snakke med naboen men jeg vill slippe å si noe høyt. Jeg likte det rett og slett ikke. Jeg synes det var helt greit å være med i rollespill, å opptre og gjøre andre ting, og jeg hadde meninger om det vi gjennomgikk og hva jeg synes om de ulike situasjonene. Læreren ville kanskje sette meg i kategorie de stille barna, men fra mitt ståsted så var det å bli hørt jeg ikke likte. Ellers så ytret jeg meningene mine og satt grenser for meg selv. Jeg hadde venner og et sosialt miljø. Jeg er til dags dato en observerende person, som blant annet elsker å sitte på flyplasser å se på mennesker. Se hvordan de forholder seg til hverandre, tippe hvilke relasjoner de har og se hvordan klær skaper folk. Jeg ser at min lillle pode kan trives med det samme. Han kan falle i staver og bare følge med på menneskene rundt seg om vi er på steder hvor mye skjer.

De stille barna er de som krever lite, tar liten plass og er forsiktige i sin fremtreden. For noen, som for meg, så er det en del av personligheten og de har det helt ok. For andre så er atferden et utrykk på at de har vansker sosialt og at de ikke klarer å finne venner. De kan være sårbare, deprimerte og være usikre, noe som gjør at de ikke våger å ta kontakt med andre og deres selvbilde kan føre til at de ikke klarer å opprettholde denne kontakten lenge nok slik at de kan skaffe seg venner.  Som observatør så kan jeg forstå at det blir vanskelig for de andre barna om de møter et barn uten initiativ og som tar en passiv rolle i leken og i samspillet.Jeg har tidligere nevnt at jeg mener at vi påvirker og påvirkes av hverandre, og slik jeg ser det så er taushet som kommunikasjosform vanskelig å forholde seg til. Med eksempel fra voksenverden så opplever jeg taushet som et maktmiddelet i en diskusjon. Om det er en som  faktisk å slutte å snakke så blir jeg usikker, og jeg er på jakt etter det som ikke blir sagt?

Tausheten er ikke et maktmiddel for de stille barna. Det er nok mer en bremsekloss og problemskaper. Det er vanskelig for den stille fordi den ikke får venner og derigjennom blir sosialt sårbare, fordi den tilbaketrukne atferden hindrer barnet i å få bekrftelse på seg selv og mangelen på vennskap kan føre til et fattigere erfaringsgrunnlag. Det både sosialt, språklig, emosjonelt og mentalt.

Vi voksne må hjelpe de stille barna som sliter. De som ikke har venner og som ikke får tegnet seg inn i miljøet. Både hjemme og på skolen.

Jeg fant en rapport på forskning.no som sier at de stille barna forskjømmes i den norske skolen. Det vises til at de ikke utvikler den nødvendige kompetansen de trenger for å klare seg i de ulike miljøene de skal ferdes i. Min erfaring er at i en stor gruppe med barn eller er elever så er det er lett å se de barna som krever deg. De som blir sinte om ting ikke blir som de ønsker, de som bryter grenser og som har utilfredstillende atferd i forhold til elever, lærere og andre de møter i løpet av dagen. De må man nemlig hjelpe i situasjonene, slik at alle de andre elevene har det best mulig også. De stille barna plager ikke de andre og siden de ikke krever sitt så er det lett å overse de i en travel hverdag. Kari Bremnes har en tekst om som sier noe lignedne dette: det er vanskelig å tegne inn som voksen de som ble visket ut som barn. Noe denne forskningrapporten jeg viser til også sier.

Vi må ikke glemme de som er stille fordi de ikke våger å ta plass i miljøet. De som av en eller annen grunn forblir usynlig og som trenger hjelp til å være sosiale, få venner og være aktive i læringsmiljøet. Det viser seg at flere av disse barna blir deprimerte, ensomme og må få psykiatrisk behandling som voksne. Rapporten sier også at de får større faglige problemer da de ikke deltar aktivt i timene. Forksningen viser at de som er stille i timene ønsker hjelp til å komme frem og bli mer synlig. Jeg var en av de som velvalgt holdt munn, men det er mange, mange, mange som har et ønske om å bli både sett og hørt.

Jeg lurer på hvordan vi på best mulig måte kan møte disse sårbare barna. Vi vil jo løfte de og ikke presse de mot en vegg. Og jeg tenker at når rollen de kjenner er å være usynlig, så kan det oppleves som vanskelig og truende om vi gjør de veldig synlige. Det jeg sier er at vi ABSOLUTT skal se de, men at man skal tilnærme oss de gradvis. Er vi naboer eller om barna våre er klassekamerater til de barna som ikke markedsfører seg selv, så tenker jeg vi kan snakke om dette barnet med positive ord. Det vi sier om mennekser ved måltidet, i diskusjoner etc er med på å forme barnas menneskesyn. Jeg har vokst opp i et hjem hvor jeg ikke har hørt at foreldrene aldri har snakket dårlig om andre mennesker. Som voksne så har jeg forstått hvilken gave det har vært å få med seg, det ligger mye mellommenneskelighet i det. Jeg har som voksen vært sjokkert hvilken holdning andre tillater seg å ha til andre mennesker der de snakker dårlig om og eksluderer de.

Så tenk på hvilken holdening du sprer til menneskene rundt deg.

I møte med de barna som ikke hever sin stemme eller rett så må du tilnærme deg barnet ulikt ut fra hvilken rolle du har. I skolesammenheng har du et ansvar for hver enkelt elev  og lærerne har et ansvar for å komme i en god relasjon til barnet. Det kan kreve lirking og tid, men det bør absolutt være mulig. Å spille på lag med helsesøster og hjemmet er jo også muligheter man her. Som nabo eller om du har en annen rolle som gjør at du møter på barnet så er det kanskje smart å begynne med å si «Hei, Kari».  Jeg var med på å undersøke sosialkompetanse hos barn en gang. De som møtte de andre barna med å bruke de andre barnas navn var ønskede lekekamerater. Det kan jo være fordi de tydlig viste at de så vennene sine. Så å bruke navn er et positiv virkemiddel om det brukes i positive situasjoner. Etter hvert kan det være at det er naturlig å si en setning eller to når man går forbi,  slik at den usynlige forstår at noen ser de med positive øyne.

Jeg kunne nok skrevet side opp og ned rundt dette temaet, så da avslutter jeg her og nå :)

Og nok en gang, se menneskene rundt deg: Et smil kan gjøre en forskjell!

Petrine :)

av
i Barn, tema
Ingen kommentarer
04 mai, 2013

Fy filllern for en feriestart

Her er mora som ikke kan skrive hjem om å være rolig og behersket i en hver sammenheng. Reisedagen var hodet på og over kokepunktet flere ganger…,

For det første så oppdaget jeg dagen før avreise at passet til Petrus ikke var funksjonelt da jeg la alt til rette kvelden før vi skulle dra. Jeg var på passkontoret med minsten ti minutter før åpningstid, som i følge en informasjon på nette var klokken 08.00. Det viste seg at det ikke åpnet før klokken ni, men jeg fikk komme inn tidligere og tenkte dette var lett match. Helt til fotograferingen skulle foretas. Man smiler da på bilder, gjør man ikke? Jeg prøvde å forklare at han skulle lukke munnen, noe han gjorde til gangs. Knep den skikkelig sammen… Det endte med at vi ble henvist til fotobokser eller til en fotograf. Da sistnevnte enda var stengt, så ble boksen eneste alternativ, og jeg prøvde alle innfalllsvinkler til den lille gutten som fikk prestasjonsangst. Verken oppmuntrende ord eller sannheten om at jeg ble stresset og irritert hjalp. Til slutt, etter en laaaang evighet, så fikk vi til et bilde som ble godkjent av en, nestemann derimot var i tvil, men endte på at det gikk gjennom sensuren.. Nødpasset ble skrevet og Petrus begynte barnehagedagen og jeg dro avgårde til jobb.

Rett etter endte arbeidsøkter så dro vi til flyplassen, hvor vi fikk sendt baggasje og vogn avgårde, vi kom oss gjennom sikkerhetskontrollen og begynte å vente på et forsinkket fly. Jeg lot Petrus leke i det lengste, for med plassbilletter så er man jo sikret et sete. Da køen begynte å minke så gikk vi avgårde, og da meddelte poden at han trengte ny bleie, så vi var raske på stellerommet og var en av de siste som kom til gaten, med et pass til Petrus som var gyldig fra 2. Mai 2013 til 2. Mai 2013. Og da flyet var forsinket så hadde de ikke tid til å vente på nødpass ble utskrevet, og etter mye frem og tilbake fikk jeg beskjed om at ikke ville la meg reise. I min frustrasjon og etter hvert ikke hyggelige tone, så ringte jeg til politiet, heldigvis! Jeg fikk nemlig to politier til gaten, som sa at man kunne reise fritt i Shlengen og at de hadde en utskrift fra registeret som jeg kunne ta med slik at jeg hadde en dokumentasjon på at det var en skrivefeil på passkontoret.

Takk og lov, for jeg så både penger og feriedager fly 3med lette vinger ut i intet, mens jeg måtte tilbringe de etterlengtede soldagene i regntunge nord. Det er forhåpentligvis den eneste gangen jeg er årsaken til at et fly ikke kommer avgårde. Og da jeg kom ombord i flyet sint, sliten og glad så kunne en av de gamle damene prise seg lykkelig over at jeg ikke hadde et glass kaldt vann, for hun kunne fått en ufrivillig dukkert! Hun kjeftet og fortalte meg at jeg kunne ikke dra til flyplassen uten pass. Hun skulle lbare vite at denne dagen hadde handlet om pass fra ende til annen….

Vi har det godt og varmt på ferie og vi koser oss masse, og jeg skal forsøke å ta med sol og varme hjem i kofferten…

av
i Tanker
Ingen kommentarer
22 april, 2013

Rund og god

munkepanne

Jeg har et vennepar fra Danmark, og de introduserte meg for Æbleskiver.
Røren minner meg om vaffelrøre,
men den stekes i munkejern på komfyren.
Med syltetøy på innsiden og med sukker på utsiden så minner de meg veldig om små  berlinerboller og er kjempegode.

munker

Jeg lager dem ikke så ofte, så da jeg overrasket familien og meg selv med nystekte munker på terrassen i helgen, så forsvant de i en rasende fart.

munker_oppskrift

Om du lurer på hvordan du skal steke munkene slik at de blir runde så kan du bare trykke på denne setningen.
Da dukker nemlig en video fra youtube opp.

De er rett og slett til å spise opp med eller uten fyll….
Eplebiter rullet i kanel og syltetøy har jeg brukt med hell.

Petrine

av
i OPPSKRIFT DIY
Ingen kommentarer
15 april, 2013

Mor i moden alder: Downs syndrom og duotest

Advarsel: Personlig, langt ( og for spesielt interesserte, i følge Petrinemannen).

For noen uker siden tenkte jeg tilbake på de flotte menneskene som har Down syndrom. Det var på den 21. mars, den dagen som er dedikert til dem. Til de menneskene som i min oppvekst var plassert på en institusjon langt fra hjemmet. Til de menneskene som har særegne trekk ved øynene, som kan ha stor tunge og hjertefeil, og som på mange måter kan forbli barnlige hele livet.

Heldigvis så har samfunnet forandret seg med hensyn til hvordan mennesker som har en forandring på 21. kromoson blir møtt, stimulert, behandlet og ivaretat. Heldigvis, de har fått naturlig plass i samfunnet ! Og de viser at de vil og kan, akkurat som hvem som helst!

I alle fall mange av dem.

Allikevel!
Det får meg til å tenke tilbake til de valg vi tak da jeg var gravid med Petrus. Da fikk jeg, på grunn av min høye alder, tilbud om fostervannsdiagnostikk eller duotest. Det for å sjekke ut om hvor stor sannsynlighet det var for at Petrus hadde en genetisk feil. Vi gikk mange runder før vi bestemte oss for å gå for Duotest. Det er test som blir utført på alle gravide kvinner i Danmark, og som blir tilbudt alle kvinner over 35 i Norge. Årsaken til at tilbudet blir gitt kvinner med høy alder at risikoen for at man skal være bærer av et barn med kromosonavvik øker i takt med kvinnenens alder.

Selve testen går ut på at det blir tatt en blodprøve av kvinnen i 1. trimester for å sjekke ut verdien av hormonet Østriol. Det har vist seg at kvinner som bærer et barn med kromosonavvik har lav verdi av dette hormonet. Blodets verdi av Østriol og tykkelsen på barnets nakkefolder i uke 9 – 12 vil si noe om sannsynlighetne for at fosteret man bærer har Down syndrom, Pataus eller Edwardssyndrom.

Vi valgte som sagt å ta denne testen.

Vi hadde på forhånd diskutert at vi sto ovenfor et valg om det skulle vise seg at jeg bar på et barn som med stor sannsynlighet hadde kromosonavvik. Vi hadde snakket om hvordan barna med funksjonsnedsettelse hadde gitt oss av glede og innsikt, om hvordan foreldrene kjempet for sine barn og deres rettigheter og hva det kunne komme til å kreve av ekstra innsats i forhold til oppdragelse, stimulering og trening for at barnet skulle få en god oppvekst og fremtid. Vi hadde jo begge gjennom jobb møtt foreldre i sorg, foreldre som hadde kjempet for barna sine i et byråkratisk samfunn og vi hadde hørt deres bekymring for barnets fremtid. Vi hadde også gledet oss over fremskritt, ledd av morsomme innspill og blitt kjempeglad i de barna som krevde litt ekstra.

Vi visste at ikke alle som har kromosonavvik fungerer like godt i hverdagen som de flotte ambasadørene fra Tangerudbakken. Det er ikke alle som får et liv hvor de kommer seg ut og frem.

Jeg hevder ikke at de ikke har livets rett, men vi så også denne sannheten i hvitøyet.

Vi tok ingen beslutning!

Da jeg kom til Ullevål, hvor den første delen av testen skulle foretas, så ble jeg godt mottatt. Jeg fikk god informasjon om både Duotest og fostervannsdiagnostikk. Jeg fikk se en film og jeg fikk snakke med en sykepleier. Det er kjekt med informasjon. Jeg liker fakta på bordet, og her hadde jeg en pleier som kunne svare på relevante og mindre relevante spørsmål. Det passet meg.

Blodprøven tok jeg på Ullevål.

Del to foregikk på Rikshospitalet Jeg må erkjenne at jeg dro til ultralyden med en liten klump i magen. Blodprøven var jo allerede klar, så det var dagen for at sannsynlighetsberegningen skulle foregå. Tankene var mange. De handlet om hva vi ville gjøre om det var sannsynlig avvik. Det handlet om etikk og det handlet om mine erfaringer som spesialpedagog. Jeg tenke på alle de barna som utviklet seg jevnt og trutt. De som (i mine øyne) fikk en god livsskvalitet med sin diagnose. Tankene fløy også til de som man ikke fikk kontakt med og som forble en baby hele livet.  Jeg var innom alle de flotte barna som jeg har arbeidet med og blitt glad i.  Man blir glad i mennesker man har en relasjon med, uansett funksjonsnivå.

Heldigvis <3

Spenningen var stor da ultralyden ble foretatt. Den viste ikke noen tykk nakkefolder.  Sett i lys av blodprøveresultatet så var den minimal risiko for at fosteret hadde kromosonavvik.

Jeg var jublende glad.

Jeg var lykkelig for at så langt virket alt bra for fosteret jeg bar på. Jeg var superfornøyd fordi vi slapp å ta valget om å beholde eller fjerne fosteret.  Jeg slapp å tenke på om jeg ville klare å ivareta et barn som ville trenge ekstra hjelp og støtte. Jeg visste jo at jeg har både kompetanse og ønske om å møte barn som trenger noe ekstra, men ville jeg som en småbarnsmor i 40-årene klare det i mange år fremover, – på hjemmebane?

Jeg slapp å ta det valget som ville trigge den etiske og følelsesmessige siden av meg.

Jeg slapp det.  Jeg var jublende glad. Resultatet kunne jo bli at vi valgte det bort. Det hadde ikke handlet om at vi ikke har plass til og ikke setter pris på mennesker med funksjonsavvik. Det hadde handlet om vår redsel over å ikke strekke til. Det hadde handlet om vår realistiske tankegang om at vi allerede var langt opp i alder og at vi kanskje ikke ville klare å være der for en som trenger maksimal støtte gjennom HELE livet. Det handlet om at vi begge hadde erfaring på at mange familiers kamp var slitsom og støtteapparatets innsats kunne oppleves som utilstrekkelig,

Vi var av de som slapp å velge, og det var vi glad for. Testen og prosessen var følelsesmessig slitsom.

Petrine :)

av
i Tanker, tema
Ingen kommentarer
10 april, 2013

Prins vil ikke

Jeg tror at eventyret om Prinsesse VIL IKKE,
egentlig heter : Prins VIL IKKE!
Jeg tror nemlig det handler om en liten to – åring:
Han vil absolutt ingen ting.
 Det han ville i sta
det vil han ABSOLUTT ikke NÅ.
NEEEEIIIII, skriker han
og løper avgårde.
Alltid og hele tiden!!
Selv om vi henter han inn
og det blir som vi har bestemt,
så har vi den sammen scenen
ved neste overgang av aktivitet.
Han er to år,
han kan påvikre verden.
Det trener han på.
Han er to år og skal orientere seg
i vår kultur,  – familien og samfunnets.
Han er to år og skal finne ut hva som er greit
og hva som ikke er fult så ok.
Han er to år og må finne ut hvor grensen går.
Det er to – åringens lodd.
og en VIKTIG del av utviklingen
Det går over en gang….
og inn til da så er jeg glad jeg ikke har parykk.
Det kunne være at jeg i oppgitthetens øyeblikk
kunne komme til å dra av meg håret.
Noen med to åringer der ute som kjenner seg igjen?
Petrine
av
i Barn
Ingen kommentarer
10 april, 2013

Tordagstema: Å bli mamma i moden alder – Svangerskapet

gravid petrine
Dagen før Petrus ble født

Jeg var godt opp i årene da jeg ble gravid med velse Petrus.
Jeg har fått mange spørsmål om det å være så gammel og bli mamma for første gang, så nå har jeg tenkt til å skrive noen innlegg relatert til det.

Da jeg ble gravid med Petrus så hadde jeg havarete svangerskap og mange års sorg og savn over manglende foreldrerolle i kofferten.
Paradoksalt har jeg hele mitt yrkesaktive liv arbeidet med barn og unge.
Jeg visste godt hvilken glede barn er og at foreldrerollen er et arbeidsforhold 24/7.
Jeg vil nødig innrømme det, men jeg kunne kjenne på en slags urettferdighetssans når jeg sendte barn avgårde til familier som ikke virket med hensyn til omsorg.
Tross dette så trivdes jeg hver eneneste dag sammen alle de flotte barna jeg ble kjent med og jeg gråt over sorgen man ikke snakker om.

Sorgen over å være barnløs.

Jeg følte det som en samfunnsnorm som jeg ikke klarte å innfri. Jeg ville ikke innse at mitt barndomsbilde over hvordan fremtiden skulle bli var knust. Jeg fikk tilbakemeldinger om at man kan ikke savne noe man ikke har hatt. Nei, jeg kunne ikke savne noen jeg ikke kjente, men jeg hadde likevel en smerte rundt et stort ønske som ikke ble innfridd. Det til tross så hadde jeg meningsfylte og glade dager som barnløs også. Jeg tror at det finnes et indre behov om å føre familien videre. Det var i alle fall min følelse.

gravidmage

Det å være gravid var en glede og en skummel reise.
Jeg hadde jo en smertelig erfaring på at det ikke er en selvfølge at man skal kunne bli forelder. Jeg, som spesialpedagog, hadde en bevissthet i forhold til at eldre foreldre har hyppigere mulighet for å få barn med kromosonfeil. Det var en mulighet jeg ikke ønsket å benytte. Jeg visste også at barn kan skades under fødsel og jeg hadde en bevissthet i forhold hvor skjørt livet er.

Jeg var kjempe glad og jeg var livredd.

Ser jeg bort fra redselen, som var mest tilstede i starten av svangerskapet, så opplevde jeg at det var greit å være gravid. Jeg la ikke mye på meg, jeg var jevn i humøret og jeg hadde det helt OK.
Jeg har til normalt litt høyt sukkernivå i blodet. I svangerskapet holdt jeg det i sjakk ved at jeg spiste sunt, og jeg klarte å holde meg unna kaker, sjokolade, frukt og annet som inneholder sukker. Det synes jeg er mer vanskelig nå som jeg ikke har et lite barn i magen. Det er en annen sak.

Den mest skremmede opplevelsen var da jeg i fjerde måned fikk blødninger. Det som fløy rundt i magen min på vei til legen var større enn sommerfugler, mer som kråker.  Jeg var urolig, livredd og gråtkvalt.

Heldigvis viste det seg å handle om en lavtliggende morkake, og ikke om en liten baby som skulle slutte reisen med oss. Det kunne vi leve med. Jeg fikk beskjed om å ta det rolig resten av svangerskapet, noe som bekkenet tok ansvaret for. . Det var nok bekkenløsningen som var den største plagen. Den har forøvrig ikke gitt seg helt enda. Plutselig dukker låsningene opp som en påminnelse omden tiden da vi ventet på vår lillegutt.

En tid som jeg har gjemt varmt og godt i hjertet mitt

Jeg hadde nok et svangerskap helt likt mange andre mødres. Jordmor uttalte en uke før fødsel at jeg hadde et svangerskap lettere enn mange unges. Hun sa også at hun ikke så det som umulig for meg å bære frem flere barn. Det stemmer overens med resultatet av duotesten jeg fikk. Der var nemlig min fysiske alder langt under den bilologiske. Den attesten har jeg tatt vare på :)

Det å gå gravid i 40 – årene var for meg en god erfaring, men jeg vet at kvinnens alder som førstegangsmor blir debatert rundt om. Vi gjør karriere og venter lenger med å etablere familie. Hva som er ideell alder skal jeg ikke debatere her, men jeg oppfordrer kvinner til å ikke vente for lenge…

Når er egentlig riktig alder?

Jeg kommer til å skrive et innelgg senere om fordeler og ulemper med å bli mamma sent i livet. Det sett med mine øyne. I det neste innlegget i denne «serien» vil jeg sin litt om Duo – test og tankene rundt det.

Petrine:)

av
i tema
Ingen kommentarer
06 april, 2013

Lørdagslisten – Det beste foreldre kan gi sine barn.

Det var en liten reportasje i Tønsberg Blad før jul.
Den handlet om hva det beste foreldre kan gi sine barn.
Viktige punkt hvor det er foreldres oppgave å være på giversiden.
Barna ønsker seg tid og oppmerksomhet .

Jeg har tatt utgangspunkt i disse punktene, ved å bruke de i overskriften.
Deretter har jeg gjort de til mine ved at jeg tolker de på min måte.

1) Endeløs kjærlighet.
Vi må prøve etter beste evne å lære barna våre at vi er glade i dem i lys av de egenskaper og den personen barnet er. Det vil si uavhengig av hva det presterer eller gjør.
Vis at barnet betyr veldig mye for deg,

2) Gi barnet omsorg
Barn trenger hjelp til å få dekket grunnelggende behov for mat, søvn, renslighet og rutiner.
Det er foreldrenes ansvar å hjelpe barnet til å være mett, få nok søn, være riktig kledd, til å føle seg vel og til å se til at barnet har det bra. Når det grunnelggende er i varetatt så kan barnet være opptatt av å oppleve verden med og gjennom omsrogspersoonene. Barn er gode på å observere de voksnes tilbakemeldinger gjennom blikk og kroppsspråk. De titter ofte på de voksne for å få en tilbakemelding på hva de er opptatt med for øyeblikket. Faktisk veldig ofte.
Vis at du bryr deg.

3) Anerkjennelse
Barna liker at du bekrefter deres handlinger og at du lar de eie sin egen opplevelse av situasjoen. Det vil si at vi bekrefter at de ble lei seg, ble glad eller forvirret selv om vi ikke ser situasjonen som barnet.
» Jeg ser du ble lei deg, vil du ha trøst ? «, er et eksempel på det.
Du kan også anerkjenne med kroppen,
som med et blikk, et smil og tomler opp.

Du anerkjenner også vedat du møter barnet der det er ved å være opptat av hva de er opptatt av,melde deg inn i situasjoner og være nysgjerrig på både barnet og det dere er oppatt av.

4) Snakk med barnet
Har du tenkt på at det er forskjell på å snakke med og til barnet.
Når jeg har det veldig travelt så har jeg lett for å snakke til Petrus. Spesielt om morgenen når vi har det ravelt. Da skal logistikken opp, og da blir det mange instrukser:
«Fort deg, mamma skal rekke jobben» 
«Vent med å spise snø til du kommer hjem fra barnehagen, jeg har ikke tid til å vente på deg»
( Jeg velger mine kamper, og nekter jeg han å spise snø, så vil han spise det i smug :) )
På vei hjem fra barnehagen så er jeg mindre stresset og da snakker vi alltid sammen. Vi forteller hverandre hva vi har vært med på i løpet av dagen, snakker om hva vi er opptatt av ( les: Petrus) og synger gjerne noen sanger som minstemann har friskt i minnet. Da har vi tid og da er mitt fokus helt og holdent på oss to. Og jeg forsøker å drive historien videre.
Noen ganger er det rett og slett ikke nødvendig. Da bobler minstemann over av ord, og min eneste oppgave er å bekrefte at jeg hører på.

5) Vær tålmodig
Det er godt vi er to foreldre her i huset om dagen.
Minsten er to år.
Han har stålvilje, utforskertrang og en autopilot som sier og gjør det motsatte av det vi har foreslått, bestemt eller har lyst til å gjøre. Jeg tror ikke tanken er oppom hodet en gang før handlingen er utført. Det kan kreve sin mann, – eller kvinne!

Noen dager er gode for både han og de rundt.
Andre dager så settes tålmodiheten på prøve.
Det er da man skulle hatt en slik krem å smøre seg med, en slik tålmodighetskrem.
Det er ikke alltid jeg er pedagogisk og klarer å være tålmodig, for eksempel når jeg for femte gang under måltidet for krydret maten med en toårs gammel utgave av arten Homo Sapiens.
Det finnes heldigvis dager hvor jeg husker på at motstanden mye handler utvikling. Om å finne ut hvem man er i denne verden, og jeg derfor ikke river meg i håret over å komme til kort, men gir postitive tilbakemelinger, ser han i situasjonen og prøver å finne alternative løsninger for at vi begge eller alle skal kommer vel i havn.

6) Stol på barnet
Ha tillitt til at barnet mestrer situasjonen. La det forsøke seg  og hjelp det om det trenger assistanse underveis.  Jeg synes det er mange voksne som hindrer barna i deres utvikling ved at de er redd for at de skal skade seg på et eller annet vis. Kjenner du barnet ditt, og lar det forsøke seg ved at du er der for å ta det i mot, hjelpe det videre også videre så får det erfaring på at det mestrer og det får utviklet både selvbilde og selvtillit underveis. Det er også viktig at du lar det få gradvis ansvar slik at det har noe å strekke seg etter. Og her er balasegangen hårfin, for det er viktig at barnet får en følelse av å komme i havv, det vil si opplever mestring.

del opplevelser

7) Del gode opplevelser.
Jeg har en tro på at man utvikles best gjennom erfaringer.
Jeg har en tro på at felles opllevelser knytter bånd.
Å oppleve noe sammen med barnet/ barna er derfor viktig for barns utvikling,
den fysiske, den psykiske, den sosiale, den språklige og den intelektuelle.
Vi er ikke mega gode på å dra ut for å fylle på med opplevelser,
men vi gjør det med jevnlig.
Er vi ikke på farta så leker vi sammen,
vi baker og vi lager mat sammen.
Det er stas både for foreldre og barn.
Oppelveler er alt vi gjør sammen, uahengig om det er hjemme eller borte.

Ha en glad lørdag!

Petrine

av
i Barn, tema
Ingen kommentarer
04 april, 2013

Torsdagstema: Uforsiktig mor, jeg?

o på vei i skogen 1

Tankene mine har surret rundt,
nok en gang.
Enda en gang har jeg tenkt over mine grenser
kontra andres i forhold til å la barna få prøve seg.
Det som satt tankegangen i gang
var noen foreldre som stoppet en gutt på omtrent ti år
i det han forsøkte å komme seg opp på et stativ.
Et klatrestativ som er konstruert for å fremme bevegelse hos barn.
Årsaken til at guten ble stoppet var at han kunne falle ned.
Jeg så meg om.  Jeg tittet på min lille Petrus.
Han forsøkte å komme seg opp på det samme stativet.
Jeg kjente etter om jeg hadde en eller annen uvel følelse av redsel innabords.
Det hadde jeg ikke.
Det var da tankene ble spunnet i gang:
«Holder det ikke at jeg står der for å hjelpe han om det trengs assistanse
eller til å ta han i mot om han ikke våger å klatre ned igjen?
Er det ikke slik at barn kjenner sin begrensning når de blir litt eldre?
Burde jeg ha stoppet han?»

A klatrer i svinghuska

Det er ikke mange ukene siden
sist jeg tok en lignende tankerunde.
Jeg hadde en samtale med en i barnehagen til Petrus.
De hadde is på uteplassen og mange av barna hadde fått brodder.
Det med broddene forvirret meg.
Jeg har ikke vært inne på tanken om at barn trenger det en gang.
I mitt hode så skal Petrus lære seg til å mestre ulikt underlag,
også is.

Jeg vet at han kan falle,
men han detter ikke så stivt
og har ikke benskjørhet slik som gamle damer.
Hvordan vil han mestre å gå på isen om den plutselig er på et sted under sneen,
om han lærer seg til å løpe frem uansett hvor glatt underlaget er?
Vil han falle sjeldnere også på andre steder med is
om han blir skodd med pigger i barnehagen?
Ikke vet jeg,
men det sitter langt inne å sette brodder på han.
Han er nemlig flink til å gå på is, og til å være forsiktig på hjemmebane.
Da vil han vel klare å ta de samme hensyn i løpet av barnehagedagen?
Eller?

o ved vannet
Vi mener at vi har tatt et bevisst valg
i forhold til at han skal lære å mestre kroppen sin.

Den Petrinske familie består ikke av voksne
som har støttet opp rundt Petrus før han fant balansen.
Vi har ikke hysterisk stoppet han fra å krabbe opp,
men har vært tilstede for eventuell dempe støtet ved et fall.
Gutta blir heldigvis ( eller noen vi mene dessverre) ikke pakket inn i bomull
eller polstret med skumgummi
hvis resultat er å stjele fra de erfaringen om at livet kan være litt smertefult i blant.
Men, vi bruker mye tid på hvordan man skal krysse gaten,
hvordan man skal vente til biler har kjørt forbi
og til å forklare at trafikken er farlig.

Vi bor rett ved sjøen,
og vi bruker den for alt det er verdt,
samtidig som vi har regler for hva som skal til for å gå dit.
Voksne skal alltid med.
Vi bruker også tid på å bli trygg på vann,
slik at man ikke får panikk om man faller i vannet.
Det er jo et faktum at barn kan bryte regler.
Vi mener at vi ikke er grenseløse,
men at vi lar barna få frihet med vårt ansvar.

Men,
tilbake til utgangspunktet,
jeg må jo si at jeg har tenkt mange ganger
over om jeg krever for mye av min lille pode.
Om jeg er uforsiktig som mor,
siden jeg både lar han klatre,
gå på isen og være med på biltur?
I bilsete riktignok!
Bakovervendt!

Si meg:
Hva lar dere barna deres få lov til,
og hva setter dere grenser for ?

Petrine :)

av
i tema
Ingen kommentarer
21 mars, 2013

Slalåm i skremmende fart…

Petrine er en av de som må kjøre et stykke på E6
for å komme til jobb.
Hun farter på Europaveien i Østfold
Den har forvandlet seg fra å være ulykkebelastet,
med en kjørebane i hver retning,
til å bli en yndet slalåmløype for fartsglade og innpålitne bilkjørere.
De har nemlig fått to felt å boltre seg i,
og tar all den plass de kan!
Både på tvers og på langs.

De spretter inn og ut med den samme marginen som Ingemar Stenmark sneiet portene.
Forskjellen er at portene mellom Halden og Moss flytter seg i en fart på 100 kilometer i timen.
Vettskremt så forsøker jeg å telle til 1001 – 1002 – 1003,
og kommer akkurat til tu… før en bil snitter fronten min.
Den kommer inn fra venstre i et kilometertall
som overgår det tallet som er innrammet på skilt underveis.
Bilen bak har nok akkurat samme tempo som bilen rett foran.
Den har en avstand til meg som gjør registreringsnummeret dens helt usynlig.
Ikke nok med at den ikke lar meg lese meg til et kjennetegn som jeg kan ringe inn til politiet,
den forsøker også å dytte meg gjennom den nye fartsglade slalåmkjøreren foran.

Her er det ikke snakk om å pumpebremse for å fortelle at jeg synes den bak er for nærgående.
Da er det sannsynlig at jeg får fylt barnesetet av halvannet tonn med fremmedlegeme.
Det er ikke innkjøpt til inntrengere,
men til 12 kilo Petrus.

Jeg er en mamma på veien,
jeg forsøker å kjøre forsiktig,
men jeg ser at jeg ufrivillig er med i en risikosport.
Min bønn til alle dere som har det travelt på vei fra A til Å,
om dere ser en sølvgrå bil på vei gjennom Østfold,
vær så snill:

Hold avstand,
både foran og bak meg!!!

Jeg er på vei til familien min!

Og til alle dere som skal ut i påsketrafikken:
GOD TUR,
– KJØR FORSIKTG!!

Petrine

av
i Tanker
Ingen kommentarer
Page 61 of 67« First...102030...5960616263...Last »

Velkommen!

Så hyggelig at du tittet innom bloggen. Skribenten er en ung, gammel dame, som ble mamma veldig sent i livet. Og som selvfølgenlig koser seg med pjokken som farger dagene glade. Jeg startet bloggen fordi jeg har tanker om å bruke det i undervisning i videregående skole, - jeg har master i speisalundervisning, - så noen av temaene blir knyttet opp mot de temar vi arbeider med der. Jeg heter forresten Nann Karin og jeg treffes på mail: petrusogpetrine att gmail dott com.

Følg meg på sosiale medier

Facebook

Kategorier

Søk på bloggen

Stikkordsky

24 dager med advent advent adventskalender aktiviteter med barn astrid Lindgrens verden barn barnehage barnet og leken barn og bevegelse blogging dagbok dagens bilde dikt diy ferie foreldrerollen foto fotografering Fremsnakk Moss friluftsliv fritidsaktivitet give away hjemmeferie hverdag hverdagen jul julefilmer lek liste listelykke lørdagslisten Nisse Nils oppdragelse oppskrift oppsummering prosjekt ny mamma påske reisebrev sommer sommerferie sommerminner torsdagstema ukeslutt utbrent uteliv

Siste innlegg

Blogger jeg leser