reisebrev


01 desember, 2017

Hei, jeg er Nisse Nils

 

 

Hei, jeg er Nisse Nils . Jeg skal etter sigende være 173 år gammel fjøsnisse som er både sprek og rampete for alderen. Dessuten har jeg så lyst til å utfordre dere som kjenner til byen jeg bor i, – og dere som ikke er så kjent kan jo både gjette og få små glimt av det stedet som har tøffelavstand til stranda, nesten uansett hvor man er.

Jeg har ikke spurt om lov, men jeg har bestem meg for å overta bloggen! Om natten når Petrine og resten av gjengen sover så har jeg tenkt til å gjøre nissestreker Jeg kommer til å løpe over tastaturet med noen stikkord og laste opp små glimt, slik at dere kan se og lete etter stedet jeg er.  Jeg klarte ikke knipse alt like bra, men det kan jo være at dere klarer å se hvor jeg er likevel? Jeg skal jo skrive noen få ord om stedet også da, om dere trenger flere hint.

Om jeg ikke blir oppdaget så vil jeg sprette inn i det samme innlegget på kvelden igjen for å fortelle hvor jeg har vært hen. Dere forstår vel at dere ikke må sladre til Petrine, for da kan det være at jeg får husarrest og da får jeg jo ikke lagt ut nye utfordringer eller glimt fra byen min. Om noen andre bruker Macen eler at den er tom for strøm, så kommer svaret i det neste innlegget jeg får lurt meg til å legge ut. Jeg skal se hvor mange ganger jeg klarer det i løpet av adventstiden. På julaften har jeg jo andre jobber,så da må jeg fylle mine oppgaver der, og jeg tar ferie fra 1. juledag.

Blir dere med, eller ? Den første utfordringen kommer her:

Det første besøket er hos en dame som speider etter tvillingsøsteren sin. Hvem er det jeg besøker og hvor er søsteren hen ?

Om du har noen venner som ville like en uhøytidelig utfordring noen ganger i løpet av adventstiden så hadde det vært fint om du hadde delt innlegget eller invitert de til å følge bloggens facebookside.

Jeg hadde blitt glad om du hadde lyst til å bli med på min lille gjettekonkurranse hvor du legger igjen svaret her eller under dette innlegget på facebooksiden.

LØSNING: 

Det var ikke mange som ble med å gjettet hvor jeg var, men jeg hadde klart å krabbe opp på Norwegian Lady ved Sjøbadet

Personlig så synes jeg det var ganske kaldt å sitte på messingen, – men det måtte til for at dere skulle se at jeg nesten var ved fergen. By the way: Damen står her som et minnesmerke for et forlis som var i 1891. Det var blant annet en som var fra Moss som gikk ned sammen med et mannskap på 14 og et lass med tømmer. Men, hun står og ser mot sin tvillingsøster som er en helt lik statue. Den står ved Atlanterkysten ved Viviginia Beach, også som et symbol på vennskap mellom de to søsterbyene.

Nisse Nils

LagreLagre

LagreLagre


 

For oss har høstferien gått over i historien og vi er tilbake i jobb og skole, –  fra i dag. Men, selv om høsteferien startet med streptokokker og ufrivillig slankekur for undertegnede, så ble den fin. For Petrus sin del så ble det en ferie i aktivitetenes tegn, hvor han de første dagene deltok på hockeycamp. Der lekte han seg gjennom dagen og hadde det gøy.
Vi hadde egentlig ikke noen planer om å dra bort, men jeg må si at jeg er glad for at vi tok en tur til Trysil. Jeg er ikke der så ofte som før, men jeg synes bygda er like fin som alltid. Vi rakk å besøke familie, jeg fikk være på kjente trakter og ikke minst nyte livet ute i det klare, fine været.

Den ene dagen tilbrakte vi i Høyt og lavt klatrepark, og det var seriøst en fin dag. Petrus gikk litt forsiktig ut, men han tok de løypene han kunne ta med sine centimeter. Mange ganger, – og raskere og raskere.

Jeg kan anbefale å ta noen timer i klatreparken, og tro meg, vi skal prøve de som er i nærheten ved en annen anledning.

Har dere erfaring med en klatrepark ? I så fall hvilken og hvordan synes dere det var?

Petrine

 


Han sitter på sykkelen, løfter føttene og setter de ned igjen. Han fortalte meg at han har så  lyst, men jeg ser at det sitter langt inne å slippe seg ned. Han står på toppen av den røde løypa i sykkelbanen, – den som kan gi de høyeste hoppene og som har den bratteste baken å starte i.

Han ser ned, han ser på meg, han ser på de andre i køen og ned bakken igjen. Jeg håper at han våger, for jeg er sikker på at både ferdigheter og balanse er gode nok.

Han ser på meg, løfter bena og slipper seg ut, Han smiler, er på vei ned bakken og er i farta .

Han jubler og kjører i vei.

Det var en fornøyd gutt på bånn av bakken, og han var på sykkelen i mange timer til.

Det er rart, når man først har brutt egne grenser og får det til, så gjør følelsen av mestring til at man fortsetter.  ( nå ser jeg at jeg ikke har bilder fra akkurat denne sykkelbanen, men tar et annet fra helgen )

Ja, sånn kan et minutt i Trysil Bike arene se ut, – i alle fall for oss.

Petrine

 


Den 31. august i 1997 så befant jeg meg i Indonesia. Og jeg tror at Lady Dianas bortgang reddet oss litt !

Jeg og venninna mi hadde tatt turen ut i verden med ryggsekk og var ganske så ferske i gamet. Det var ikke mange dagene siden vi hadde forlatt ferdrelandet og bare noen timer siden vi hadde gått rundt det samme kvartalet fire ganger på vei for å finne hotellet vårt i Singapore. He, he jeg har hørt at om man ikke har kompass i skogen så går man ofte i sirkler. Det gjør man også i store byer som man ikke er kjent og om man ikke har laget noen holdepunkter underveis. I alle fall om man skal tilvennes til en annen tidssone og ikke minst et annet klima! Her var det dampstrykejernvarmt, hele tiden.

Etter et par dager i den flotte verdensbyen bestemte vi oss for å ta turen over til nabolandet, Indonesia. Vi tok full sats og jeg har en formening om at vi tok syvmilstøvlene på, for etter en båttur så sto vi på på Batam. Vi sto der med bankkort, Amerikanske Dollar, reisesjekker, en 60 -liters ryggsekk og godt mot. Dere skal tro meg når jeg forteller at det hadde vært bedre å ha en flaske vann og litt kjeks.

Miinibanken var ute av drift, det var ingen som byttet reisesjekker i gangbar valuta og det var umulig å veksle dollar til Ruphia. Som nevnt, så hadde vi ikke så mye mer enn klær i sekken, – og da en taxisjåfør kom oss til unnsetning og skaffet oss et sted å bo for natten, så var vi på den ene siden lykkelige og på den andre lettere vettskremte. Det var deilig å vite at vi hadde et sted å sove og det var skremmende at det utenfor boligen satt mørke menn og spilte kort hele kvelden. Og til tross for manglede niste så ble vi på rommet helt til neste dag!! Det var et hotell med betongvegger, med et vindu, en dør, en seng og en varmtvannstank som laget et leven uten like. Den gikk på gass! Det var ikke et hotell med Piccolo, resepsjon eller frokostsal. Det var et sted hvor man ble sulten. I alle fall om man ikke hadde med mat og ikke våget å gå ut av døra.

He, he det må jeg le av nå og det hadde jo aldri skjedd om vi hadde vært lengre på tur. Skrekken forsvant, – i takt med hørselen, – for i det landet vi var i nå så hadde man ikke peiling på at man faktisk kan skru på volumknappen og at det ikke er nødvendig med stand by på høyeste nivå.

Tilbake til døgnet på Batam. Før vi krabbet inn mellom de beskyttende veggene så hadde vi en avtale om at vi skulle bli plukket opp dagen etter. Sjåføren skulle hjelpe oss å finne et sted å få kjøpt veien videre. Mannen kom, vi besøkte et reisebyrå, kjøpte billett og kom oss til flyplassen. Der fikk vi forøvrig et nytt problem, for der skulle det betales en skatt, – og vi hadde fortsatt ikke penger.

På et eller annet finurlig vis så kom vi inn til gaten, eller hva det heter når hele flyplassen er på størrelse med en ballsal.  Vi ble sittende å vente. Time etter time etter time. Det var ganske folksomt da vi kom og etter hvert ble det færre og færre og færre på plassen. Vi iforsøkte å finne ut om vår flybillet var falsk,  om flyet var kansellert eller om det var forsinkelser.  Vi klarte ikke å få svar på det. Der satt vi da med en tom mage og en klump i halsen som vokste seg større for hvert minutt. Vi hadde jo fortsatt ikke gangbar valuta. Ei heller mat.

Det var der det skjedde. Vi så nyheten på en liten TV – skjerm og i en annen reisenes avis. Den nyheten om at Lady Diana hadde gått i døden sammen sin Romeo. Klumpen i halsen vokste seg kjempehøy og tøt ut av øynene som saltvann. Reaksjonen var umiddelbar og han som leste avisen trodde nok at vi var i Prinsessens innerste vennesirkel. Han slapp avisen og ga den til oss. Til oss som satt der å gråt og som endelig fikk slippe følelsene fri. De følelsene som handlet om skikkelig dårlig planlegging og om at verden hadde mistet en ung og vakker prinsesser. I eventyrene har nemlig prinsessene evig liv.

Så i et lite øyeblikk føltes Lady Di sin bortgang som en befrielse på innestengte følelser, – og vi synes oppriktig ulykken var veldig trist. Det var verdt å gråte for!

Petrine :D

By the way: Det ble servert rosa kake og søt saft på flyet , – og vi hadde fortsatt ikke gangbar valuta da vi skulle ut av flyplassen i Jakarta :D Og etter den gangen levde vi lykkeligere på tur, alltid med vann og kjeks i sekken Vi hadde også oftest gangbar valuta i lommeboka.

 

 


 

 

Astrid Lindgrensverden

Jeg vil tilbake mange, mange, mange ganger.

Det var spennende med Brødrene Løvehjerte og å leke i muren og dalen.

Emil var også morsomt. Ha, ha det var morsomt at han satt fast hodet i suppeskålen, selv om det bare var på lek. Bollen var stor nok, den bare satt fast på liksom. Det var også gøy at han heiste opp Ida på ordentlig.

 

Hva var det beste du spiste?

Pannekaker med krem og syltetøy.

Og polkagris, – husker du at vi kunne se de laget de?

Hva var det mest morsomme du gjorde? 

Det var gøy å leke i husene til alle sammen. På takene også da, – jeg var jo på taket hos Karlson og på skolen hos Madikken.

Dette er hva Petrus ser når han titter inn av vinduet på det forrige bildet

Hva var det kjedeligste da? 

Den båten om Saltkråkan. ( det synes foreldrene var nostagisk og hyggelig tilbakeblikk. For oss var jo Tjorven fast ferieinnslag på Svensk Tv gjennom oppveksten)

Du vil reise tilbake? 

Ja, fordi det var gøy. Alt sammen
Jeg vil tilbake mange, mange ganger

Se på den lille Pippi - en som klatrer i Hylla <3

Petrus

Vil du se hvordan vi har hatt det i parken kan du titte innom

på besøk hos Søte Bror og en eventyrlig park

hujedamj på Katthult

Spenning i Klungerdalen

Da Ronja Røverdatter ble født

Tjola hopp for Pippi

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre


Inspirert av Anja sitt riktige valg på en vanlig dag, da hun tok en topptur, så bestemte jeg meg for å forsøke det samme. Altså, ta et riktig valg og en topptur. Jeg er ikke riktig på plass igjen etter forrige ukes tripp, så med dårlig samvittighet så takket jeg nei til å dra til «Vikingland» i Horten. Jeg trengte tre ting, – egentid, søvn og bevegelse, og jeg bestemte meg for å sette det på dagsplanen i dag. For det har jeg lært meg, at om jeg ikke hører på hva kroppen skriker så blir alt bare vondt verre.

Det her kunne godt blitt et innlegg hvor jeg forteller om en fin, fin tur som er verdt å ta for andre. Det blir det ikke. Sannheten er nemlig slik:

Det har seg sånn at jeg skulle på toppen av Jeløya og i dag var det Bjørnåsen som var målet. Forrige gang jeg gikk dit så var det fra den andre siden av åsen. Da opp fra Nes camping, for de som er kjent. Det opplevde jeg som ganske bratt, så i dag valgte jeg en annen rute, og på et tidspunkt var jeg usikker på om det var riktig valg.

Jeg skulle finne en liten parkeringsplass etter en gård og en bakke, men den fant jeg ikke.
Dermed kjørte jeg alt for langt, satt på google maps og snudde. Jeg kom helt tilbake til gården og snudde på nytt. Denne gangen fant jeg en parkeringsplass, men der gikk stien bare opp til noen hytter. Å være gjest hos noen ukjente var absolutt ikke det jeg hadde planlagt. Jeg skulle jo til Bjørnåsen og toppen der.

Jeg snudde først meg, satt meg i bilen, snudde deretter den og kjørte. Plutselig tilbake på gården. Igjen!

Da hadde jeg benyttet meg av at vi lever i en digital verden. Jeg hadde da lest i Moss Avis at det skulle være et utgangspunkt omtrent ved gården, men jeg så ikke den nevnte parkeringsplassen selv da jeg var der. Men, jeg så en gutt på utsiden av bilen sin. Jeg tenkte at han kanskje var mer kjent enn meg, noe han også var.  Han viste meg et kart og sa jeg skulle ganske langt tilbake. Jeg snudde igjen, men da jeg var underveis så synes jeg det var kjempe langt, – og heldigvis kom gutten kjørende etter og viste meg veien. Han hadde forstått at gamle damer på tur kan være helt håpløst. Og mer håpløs skulle det bli

Jeg fikk parkert bilen, – og begynte å gå. Fant stien inn i skogen og traff en mann. Hans fortalte at jeg skulle holde til venste hele veien, så da gjorde jeg det, selv om det var mot min logikk å gå nedover når jeg skulle til toppen. Det var nok til andre venstre han mente, for da jeg hadde gått i et kvarters tid så traff jeg den gutten som hadde hjulpet meg til å starte på stien. Han hadde gått opp fra en annen kant og kunne fortelle meg at jeg var på feil vei. At det var til høyre jeg skulle holde.

Jeg lot han og følge hans gå først, gikk en liten runde og gikk deretter veien han hadde fortalt at jeg skulle gå. Jeg kom til toppen, pauset litt, drakk vann, tok et bilde og returnerte igjen. Og mot alle odds så gikk jeg rett på bilen og fant veien hjem.
Neste gang så vet jeg hvor jeg skal gå, tror jeg… om ikke så kan det være at jeg treffer på en ung, høflig og tålmodig gutt som gir tips til gamle damer som har gått seg vill. Ellers kjørt seg bort, for den saks skyld .

Vil du ta turen?  Min forklaring til veivalg er sånn:
Kjør til du treffer gutten, la han vise deg hvor du skal parkere.
Gå til skiltet, møt en mann og la han forvirre deg, og følg anvisningene.
Møt gutten fra tidligere og jenta hans, la de veilede deg på nytt. Følg anvisningene og finn frem.
Velg en sti og hold deg til den på vei ned. Stopp, spis blåbær og bringebær, fortsett ned til bilen og kjør hjem.
Vær lykkelig for at du har vært på toppen! – og fordi dagens kinderegg var at jeg fikk sovet, kost meg på tur og hatt egentid.

Men, apropos veivalg: Det finnes hjelp til å finne frem her, her eller fra Nes camping her . Tror det er sikrere å følge disse anvisningene :D ps, denne turen er faktisk barnevennlig, men det passer ikke med barnevogn.

 

Petrine

 


Altså jeg har forsøkt å rette opp huset på bildene, men uansett hvordan jeg tok de så var de skakke. Det var da jeg kom på at det var Villa – Villa – kulla og nettopp fordi det var Pippi sitt hus så var det skakt og sjeft.

Pippi var tidlig ute med å bryte kjønssrollemønsteret, – og hva som er innafor å klare ut fra alder, spør du meg. Men hun er kul der hun bryter med samfunnets forventninger og er en god venn for Tommy og Anikka. Jeg liker henne og må røpe at jeg var litt redd for Pippi da jeg var liten, for det var uten for ei lita jente sin logikk at hun kunne hanskes med både politi, røvere og ikke minst Pruseluska.

Petrus har ikke hatt denne virklighetsvurderingen av jenta som har hest, apekatt og som sover med de alt for store skoene på.

Visste du forresten at Pippi ble til da Astrid Lindgrens datter var syk og ville at mammaen skulle fortelle en historie?

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre


 

Nå kommer et innlegg om Mattisborgen og Ronja Røverdatter. Som sagt, det kan kanskje oppleves som spam. Vi hadde fine dager i Astrid Lindgrens verden og siden jeg ikke hadde med meg noe det var mulig å blogge med på ferie så tar jeg meg den frihet.

Mattisborgen

Mattisborgen

Boris og Ronja Røverdatter

Det var tordenvær i Mattiskogen den natten da Ronja Røverdatter ble født. Uværet var så voldsomt at Mattisborgen ble delt i to av et lynnedslag den natten. Smellet delte borgen i to og selveste Helvetesgapet ble til.

Det stilige var at borgen delte seg i to med røyk i kulissene i forestillingen også.

Petrus ser Ronja Røverdatter

Petrus satt muse stille og fulgte ned på Mattis, Boris, SkallePer og alle de andre som ble tussete opptatt av den nye jenta som kom til dem. Etter hvert fikk han også overvære hvordan det var da Ronja ble kjent med Birk. Han har alltid likt teater og dette skuffet heller ikke en som har hørt historien noen ganger. Ikke foreldrene hans heller

Visste dere forresten at Ronja Røverdatter var den siste boken Astrid Lindgren skrev?

Petrine

Andre innlegg fra Parken er

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre


I Klungerdalen, eller Tornrosdalen som den heter på svensk, ligger det 12 unike, små hus. Innvendig er gjenspeiler de den som bor der og utenfor er det frodig og fint. Det er en liten og hyggelig by på innsiden av murene, men Tengel har overtatt makten og bak fasaden er det frihetsrøveri og trellvirksomhet.

På utsiden av gården ligger Ryttergården og Tulipgården, – som er de eneste husene i Kirsebærdalen.

Det er på dette området Brødrene Løvehjerte utspiller seg, – og det var i denne delen av parken Petrus synes det var mest spennende å leke. Om du kjenner historien så kan jeg fortelle deg at han gjemte seg i det hemmelige rommet i huset til Mathias, han løp over hengebroen til Karjamanjaka og har var på oppdagelsesferd i Katlagrptten

Det at Jonatan, Kavring og Matias arrangerte leker som besøkende kunne bli med på var med på å toppe besøket med hensyn til lek og spenning.

 

Petrus synes selve historien er både litt skummel, passe spennende og litt trist, – og vi hadde snakket om den da han hørte den. Jeg tenker at både historien og denne delen av parken er for litt eldre barn, – og vår seksåring synes det var innafor.

Petrine

Vet du om noen som ville like å drømme seg til eller tilbake til denne flotte verdene er det hyggelig om du liker eller deler innlegget :D

Tidligere innlegg fra Astrid Lindgrens verden

Hujedamej på Katthult 

PÅ ferie hos søta bror og en eventyrlig familiepark 

 

LagreLagre

LagreLagreLagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre


14 juli, 2017

Hujedamej på Katthult

Jeg er og blir forelsket i Emil! Besøket på Katthult i Astrid Lindgrens verden bare understreket hvorfor jeg liker den lille gutten som ofte faller dårlig ut med det han gjør av sin godhet. Det ender ofte med at han på grunn av et hyss løper med pappa Anton etter seg til Snekkerboden, der setter han kroken på innsiden og pappaen på utsiden.

 

Utallige timeout har gjort gutten til en kløpper med kniv og hvilken samling med tregubber han har laget!!

Husene på gården skal være slik de var i Småland på begynnelsen av 1900 – tallet, og der var det rom for barna å leke både på gården og i husene. Om ikke plassen blir brukt som kulisser til ulike opptreden da, for også her kan vi kose oss med kjente hendelser fra bøkene og vi moret oss nok en gang over Ida som ble heist opp i flaggstanga, over Anton som fikk tåa i rottefella, over Lina som kronisk er på frieri til Alfred og ikke minst om Emil som satt hodet fast i suppebollen. To ganger!!

Det blir like morsomt hver gang, selv om vi kan historiene, – eller kanskje nettopp derfor?

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagreLagreLagre

LagreLagre

LagreLagre


Page 4 of 6« First...23456