Den siste tiden har jeg lengtet meg ut i verden. Jeg har hatt veldig lyst til å komme meg til Lofoten og jeg har ønsket sterkt å ta med meg folka mine tilbake til noen av stedene jeg har vært tidligere. Kanskje det er årsaken til at jeg husker denne hjemreisen så godt.

Jeg og ei venninne hadde vært ute å reist i noen måneder og vi skulle hjem til jul. Vi avsluttet turen med noen dager med sol og strand i Thailand og skulle ta toget ned til Singapore hvor vi hadde en flight fra. Det var den 22. desember og akkurat tid til at vi skulle få smake ribbe, julebrus, surkål og alt som hører med til en julemiddag. Vi gledet oss veldig til norsk mat og til å treffe alle våre igjen.

Vi kom oss med båt fra Krabi, hvor vi hadde brukt dagene til å padle, til å klatre i fjellet og til å slappe av på stranden. Det blåste sterkt og jeg tror det er den eneste gangen hvor jeg har vært redd i båt. Man er ikke veldig godt beskyttet i en longboat, og jeg synes det gynget overkant mye. Noen ganger så lurte jeg på om motoren rakk ned til vannet. De henger jo så langt fra vannflata. Jeg satt meg på bunnen av båten og ventet på landgang. Det har seg heldigvis slik at de fleste bekymringer forblir bekymringer, og min redsel var helt unødvendig. Turen gikk fint.

Vi kom oss til byen,
vi kom oss til toget
og vi havarerte i Kuala Lumpur.
Der skulle vi nemlig skifte tog og vi fant frem til plassen vi hadde bestilt . Vi ventet på avgang.

Tiden gikk og vi forble ventende.
Toget forble på stasjonen.

Etter en uendelighet og enda litt til så fant vi ut at toget vi hadde billetter til manglet lokomotiv. Sannsynligheten for at vi kom oss til den vakre verdensbyen, som ligger litt lenger syd, innen rimelig tid var liten. Selv et tog trenger en maskin til å trekke seg.

Uten et lokomotiv til  til å dra, så forble vi stillestående!

Gode råd ble dyre og vi kom oss over på et overfylt tog. Det er slik at i Malaysia så må man ha plassbillett, men etter å ha forklart at vi måtte til Singapore for å komme hjem til jul, så fikk vi bli med. Vi fikk vårt egne lille krypinn, der vi ble plassert under hver våre seterygger. Dere vet når to seterygger står mot hverandre så blir det et trekantet tomrom, der satt vi. I hvert vårt hul på hver vår side av midtgangen. Det er ikke det mest lukseriøse reisestrekket jeg har tatt, men ei heller det dårligste.

Vi kom til verdensbyen,
vi kom til flyplassen
og vi kom på flyet.

Det var på de to sitnevnte stedene som det hyggeligste førjulminne brant seg fast.

På flyplassen så var det unaturlig mange som bar rundt på hver sin lille baby.
Det viste seg at de var norske og at de hadde vært å hente hjem verdens mest dyrbare julegave.
Fulle av omsorg og stolthet så vugget de på små bylter kledd i hjemmestrikk. De bysset på små menneskene som i tiden fremover skulle skaffe de nybakte foreldrene glede, spenning, sønvløshet, overraskelser, latter, redsel og alt alt som følger med det å ha ansvaret for noen små.

Jeg husker at jeg mer enn en gang svelget klumpen i halsen og tørket tårer. Det var så rørende å se de forsiktige bevegelsen, de stolte uttrykkene og den varme omsorgen som jeg observerte der skrittene var mange mellom seteradene i det store flyet.

Det flyet som tok oss hjem til et av verdens minste land,
– det flyet som tok oss hjem til familie, venner, julemiddag, juletre, klar luft og julefeiring.

For noen var nok julegaven større og mer etterlengtet enn hos andre.
For meg ble turen også et rørende og hyggelig minne.

Julen forøvrig ble som julen skal bli. Hyggelig, rolig og full av tid med familie og venner.

Petrine

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre