reisebrev


06 desember, 2017

Nisse Nils er litt redd

 

Halloi!

Det er lyden fra dette stedet som «stiger mot sky»,
Jeg tenker at det faktisk knytter sammen to naturlige kilder, og har vært vesentlig for den industribyen Moss en gang var.

 

Ja, jeg synes det er litt skummelt å henge her, tenke om jeg farer med.
Men heldigvis er det mer spennende å se om du legger igjen en kommentar under innlegget her eller på facebook. .
Min juleglede i år er på min egne lille måte sette byen min på kartet. Hjelp meg da vel <3

Takk til dere som deltar og besøker meg. Sånne nisser som meg liker så godt selskap :D

LØSNING:
Mossefossen la grunnlag for industri i byen, – og den ga nok kraft til mølla, cellolosen, bryggeriet og de bedriftene som lå langs elva, gjennom Mossefossens kraftverk. Den ligger ved storebro, som er i tilknytning til Verket og Konvesjonsgården.

Nisse Nils 

Og vil dere se om jeg dukker opp flere ganger så finner dere instagram her og facebook her. Lettere å holde oversikten

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre


05 desember, 2017

Nisse Nils i sentrum

 

Nisse Nils her.

På stedet jeg er nå så husker jeg at det startet torghandel i 1931, men mossingene kaller dette stedet noe annet. Jeg forbinder navnet med en butikk som lå på siden her, og ikke med det det faktisk blir brukt til.
Fra her jeg står så er det mulig å komme seg ned til et sted hvor jeg husker at jeg kunne betale en mynt for å gå på toalettet.

 

 

Kan du gjette hvor jeg er i dag ?

Og som hver dag ellers, kommenter under innlegget her inne eller på facebooksiden. Og vil du holde oversikt med de dagene jeg dukker opp, så kan du jo like bloggens side.  

Løsningen kommer i dette innlegget ved en annen anledning

Del om du tror noen andre vil like en uhøytidelig reise gjennom den fine byen min. Dessuten kan det hende at det kommer en lite hilsen ved juletider til en av de som er med på min lille gjettelek .

Nisse Nils

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagreLagreLagre

LagreLagre


Jeg, Nisse Nils,  fortsetter ferden og i dag så ferdes jeg i Munch sine fotspor. Han bodde nemlig her etter at han var blitt en anerkjent kunstner, – hvor  han  arbeidet med flere av sine kjente verker

Hvor er jeg i dag ?

Løsningen blir lagt ut i dette innlegget i kveld , – da med et bilde og noen ord om stedet

Det er gøy om du blir med å gjetter, – enten ved å kommentere under dette innlegget her på bloggen eller på facebook. :D Del gjerne om du tror det er andre som vil gjette på min ferd videre i mossedistriktet.

Nisse Nils

 

LagreLagre

LagreLagre


Hallois!

Her henger jeg på på veggen, ved en passasje  til et flott gårdstun. Jeg har dratt fra sentrum til en mer landlig del av Moss, – og jeg synes terrenget kan minne meg om Danmark. Men, så ser jeg jo jorden bare fra lufta, fritt hengende etter raske reinsdyr. Så alle er kanskje ikke enige med meg.

Men tilbake til dette stedet. Her går røttene tilbake til tidlig vikingtid, – og hovedbygget har  hatt den nåværende form siden 1866.

Gjennom denne portalen så er det mange, mange som går, og jeg har sett utallige bilder herfra, men dog gjerne fra den andre siden. Da har mange brukt de flotte frukttrærne som ramme. Det er gull alt som glimrer og jeg liker derfor inngangsdøra veldig godt. Den har pyntet seg!

Du har fått nok hint i dag?

  • og har selvfølgelig fått noen til å le.

 

 

 

LØSNING

Jeg er på Alby gård, ved passasjen inn til gårdsplassen.
Der hvor det er en statue av en bjørn. Alby ligger i fine turområder på Jeløya og jeg vet at Petrine har skrevet om området tidligere he, om du har lyst til å vite mer om steder

: Bli med på øya mi ,

Hei, Juni,

15 grunner til at du kan besøke Alby og området rundt, 

Dagen vi hadde til å gjøre ingenting  

og sikkert flere enn disse :D

Nisse Nils

Det hadde vært gøy om du la igjen et svar på facebooksiden eller i kommentarfeltet her på bloggen.
Det kan jo være at det dukker opp en liten hilsen til en av de som har lagt igjen et lite svar  i løpet av desember. Vil du se flere bilder så kan du se det her 

 

LagreLagre


Dere vil ikke tro det, men selv en fjøsnisse kan finne på å ta seg en tur til byen. Det gjorde jeg en dag full av julestemning. Det var snø, det var gatelys og jeg fant mitt eget rullende juletre. Om jeg skal være ærlig, så må jeg si at at selve treet ikke er på hjul, men det kan rulles avgårde, helt sant.

Kan du se , eller vet du, hvor jeg er ?

– og gjør gjerne en nisseglede i dag

LØSNING: JA; de få som gjettet, de gjettet riktig. Jeg er i Moss sentrum. Det har seg slik at byen har bestemt seg for å bli sykkelbyen Moss, og rundt om er det satt opp sykler. Jeg falt rett og slett for de som hadde pyntet seg med granbar og julelys, og akkurat denne står utenfor Bylab Moss

 

 

 

Nisse Nils

Jeg vet jo ikke når jeg dukker opp meste gang, så følg gjerne med på facebooksiden her  

Og jeg kan røpe at jeg i blant vil dukke opp på instagram 

 

LagreLagre

LagreLagre


01 desember, 2017

Et hyggelig juleminne

Juletrekule

Den siste tiden har jeg lengtet meg ut i verden. Jeg har hatt veldig lyst til å komme meg til Lofoten og jeg har ønsket sterkt å ta med meg folka mine tilbake til noen av stedene jeg har vært tidligere. Kanskje det er årsaken til at jeg husker denne hjemreisen så godt.

Julegate

Jeg og ei venninne hadde vært ute å reist i noen måneder og vi skulle hjem til jul. Vi avsluttet turen med noen dager med sol og strand i Thailand og skulle ta toget ned til Singapore hvor vi hadde en flight fra. Det var den 22. desember og akkurat tid til at vi skulle få smake ribbe, julebrus, surkål og alt som hører med til en julemiddag. Vi gledet oss veldig til norsk mat og til å treffe alle våre igjen.

Vi kom oss med båt fra Krabi, hvor vi hadde brukt dagene til å padle, til å klatre i fjellet og til å slappe av på stranden. Det blåste sterkt og jeg tror det er den eneste gangen hvor jeg har vært redd i båt. Man er ikke veldig godt beskyttet i en longboat, og jeg synes det gynget overkant mye. Noen ganger så lurte jeg på om motoren rakk ned til vannet. De henger jo så langt fra vannflata. Jeg satt meg på bunnen av båten og ventet på landgang. Det har seg heldigvis slik at de fleste bekymringer forblir bekymringer, og min redsel var helt unødvendig. Turen gikk fint.

Vi kom oss til byen,
vi kom oss til toget
og vi havarerte i Kuala Lumpur.
Der skulle vi nemlig skifte tog og vi fant frem til plassen vi hadde bestilt . Vi ventet på avgang.

Tiden gikk og vi forble ventende.
Toget forble på stasjonen.

Etter en uendelighet og enda litt til så fant vi ut at toget vi hadde billetter til manglet lokomotiv. Sannsynligheten for at vi kom oss til den vakre verdensbyen, som ligger litt lenger syd, innen rimelig tid var liten. Selv et tog trenger en maskin til å trekke seg.

Uten et lokomotiv til  til å dra, så forble vi stillestående!

Gode råd ble dyre og vi kom oss over på et overfylt tog. Det er slik at i Malaysia så må man ha plassbillett, men etter å ha forklart at vi måtte til Singapore for å komme hjem til jul, så fikk vi bli med. Vi fikk vårt egne lille krypinn, der vi ble plassert under hver våre seterygger. Dere vet når to seterygger står mot hverandre så blir det et trekantet tomrom, der satt vi. I hvert vårt hul på hver vår side av midtgangen. Det er ikke det mest lukseriøse reisestrekket jeg har tatt, men ei heller det dårligste.

Vi kom til verdensbyen,
vi kom til flyplassen
og vi kom på flyet.

Det var på de to sitnevnte stedene som det hyggeligste førjulminne brant seg fast.

På flyplassen så var det unaturlig mange som bar rundt på hver sin lille baby.
Det viste seg at de var norske og at de hadde vært å hente hjem verdens mest dyrbare julegave.
Fulle av omsorg og stolthet så vugget de på små bylter kledd i hjemmestrikk. De bysset på små menneskene som i tiden fremover skulle skaffe de nybakte foreldrene glede, spenning, sønvløshet, overraskelser, latter, redsel og alt alt som følger med det å ha ansvaret for noen små.

Jeg husker at jeg mer enn en gang svelget klumpen i halsen og tørket tårer. Det var så rørende å se de forsiktige bevegelsen, de stolte uttrykkene og den varme omsorgen som jeg observerte der skrittene var mange mellom seteradene i det store flyet.

Det flyet som tok oss hjem til et av verdens minste land,
– det flyet som tok oss hjem til familie, venner, julemiddag, juletre, klar luft og julefeiring.

 

For noen var nok julegaven større og mer etterlengtet enn hos andre.
For meg ble turen også et rørende og hyggelig minne.

Julen forøvrig ble som julen skal bli. Hyggelig, rolig og full av tid med familie og venner.

Petrine

 

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre


01 desember, 2017

Hei, jeg er Nisse Nils

 

 

Hei, jeg er Nisse Nils . Jeg skal etter sigende være 173 år gammel fjøsnisse som er både sprek og rampete for alderen. Dessuten har jeg så lyst til å utfordre dere som kjenner til byen jeg bor i, – og dere som ikke er så kjent kan jo både gjette og få små glimt av det stedet som har tøffelavstand til stranda, nesten uansett hvor man er.

Jeg har ikke spurt om lov, men jeg har bestem meg for å overta bloggen! Om natten når Petrine og resten av gjengen sover så har jeg tenkt til å gjøre nissestreker Jeg kommer til å løpe over tastaturet med noen stikkord og laste opp små glimt, slik at dere kan se og lete etter stedet jeg er.  Jeg klarte ikke knipse alt like bra, men det kan jo være at dere klarer å se hvor jeg er likevel? Jeg skal jo skrive noen få ord om stedet også da, om dere trenger flere hint.

Om jeg ikke blir oppdaget så vil jeg sprette inn i det samme innlegget på kvelden igjen for å fortelle hvor jeg har vært hen. Dere forstår vel at dere ikke må sladre til Petrine, for da kan det være at jeg får husarrest og da får jeg jo ikke lagt ut nye utfordringer eller glimt fra byen min. Om noen andre bruker Macen eler at den er tom for strøm, så kommer svaret i det neste innlegget jeg får lurt meg til å legge ut. Jeg skal se hvor mange ganger jeg klarer det i løpet av adventstiden. På julaften har jeg jo andre jobber,så da må jeg fylle mine oppgaver der, og jeg tar ferie fra 1. juledag.

Blir dere med, eller ? Den første utfordringen kommer her:

Det første besøket er hos en dame som speider etter tvillingsøsteren sin. Hvem er det jeg besøker og hvor er søsteren hen ?

Om du har noen venner som ville like en uhøytidelig utfordring noen ganger i løpet av adventstiden så hadde det vært fint om du hadde delt innlegget eller invitert de til å følge bloggens facebookside.

Jeg hadde blitt glad om du hadde lyst til å bli med på min lille gjettekonkurranse hvor du legger igjen svaret her eller under dette innlegget på facebooksiden.

LØSNING: 

Det var ikke mange som ble med å gjettet hvor jeg var, men jeg hadde klart å krabbe opp på Norwegian Lady ved Sjøbadet

Personlig så synes jeg det var ganske kaldt å sitte på messingen, – men det måtte til for at dere skulle se at jeg nesten var ved fergen. By the way: Damen står her som et minnesmerke for et forlis som var i 1891. Det var blant annet en som var fra Moss som gikk ned sammen med et mannskap på 14 og et lass med tømmer. Men, hun står og ser mot sin tvillingsøster som er en helt lik statue. Den står ved Atlanterkysten ved Viviginia Beach, også som et symbol på vennskap mellom de to søsterbyene.

Nisse Nils

LagreLagre

LagreLagre


 

For oss har høstferien gått over i historien og vi er tilbake i jobb og skole, –  fra i dag. Men, selv om høsteferien startet med streptokokker og ufrivillig slankekur for undertegnede, så ble den fin. For Petrus sin del så ble det en ferie i aktivitetenes tegn, hvor han de første dagene deltok på hockeycamp. Der lekte han seg gjennom dagen og hadde det gøy.
Vi hadde egentlig ikke noen planer om å dra bort, men jeg må si at jeg er glad for at vi tok en tur til Trysil. Jeg er ikke der så ofte som før, men jeg synes bygda er like fin som alltid. Vi rakk å besøke familie, jeg fikk være på kjente trakter og ikke minst nyte livet ute i det klare, fine været.

Den ene dagen tilbrakte vi i Høyt og lavt klatrepark, og det var seriøst en fin dag. Petrus gikk litt forsiktig ut, men han tok de løypene han kunne ta med sine centimeter. Mange ganger, – og raskere og raskere.

Jeg kan anbefale å ta noen timer i klatreparken, og tro meg, vi skal prøve de som er i nærheten ved en annen anledning.

Har dere erfaring med en klatrepark ? I så fall hvilken og hvordan synes dere det var?

Petrine

 


Han sitter på sykkelen, løfter føttene og setter de ned igjen. Han fortalte meg at han har så  lyst, men jeg ser at det sitter langt inne å slippe seg ned. Han står på toppen av den røde løypa i sykkelbanen, – den som kan gi de høyeste hoppene og som har den bratteste baken å starte i.

Han ser ned, han ser på meg, han ser på de andre i køen og ned bakken igjen. Jeg håper at han våger, for jeg er sikker på at både ferdigheter og balanse er gode nok.

Han ser på meg, løfter bena og slipper seg ut, Han smiler, er på vei ned bakken og er i farta .

Han jubler og kjører i vei.

Det var en fornøyd gutt på bånn av bakken, og han var på sykkelen i mange timer til.

Det er rart, når man først har brutt egne grenser og får det til, så gjør følelsen av mestring til at man fortsetter.  ( nå ser jeg at jeg ikke har bilder fra akkurat denne sykkelbanen, men tar et annet fra helgen )

Ja, sånn kan et minutt i Trysil Bike arene se ut, – i alle fall for oss.

Petrine

 


Den 31. august i 1997 så befant jeg meg i Indonesia. Og jeg tror at Lady Dianas bortgang reddet oss litt !

Jeg og venninna mi hadde tatt turen ut i verden med ryggsekk og var ganske så ferske i gamet. Det var ikke mange dagene siden vi hadde forlatt ferdrelandet og bare noen timer siden vi hadde gått rundt det samme kvartalet fire ganger på vei for å finne hotellet vårt i Singapore. He, he jeg har hørt at om man ikke har kompass i skogen så går man ofte i sirkler. Det gjør man også i store byer som man ikke er kjent og om man ikke har laget noen holdepunkter underveis. I alle fall om man skal tilvennes til en annen tidssone og ikke minst et annet klima! Her var det dampstrykejernvarmt, hele tiden.

Etter et par dager i den flotte verdensbyen bestemte vi oss for å ta turen over til nabolandet, Indonesia. Vi tok full sats og jeg har en formening om at vi tok syvmilstøvlene på, for etter en båttur så sto vi på på Batam. Vi sto der med bankkort, Amerikanske Dollar, reisesjekker, en 60 -liters ryggsekk og godt mot. Dere skal tro meg når jeg forteller at det hadde vært bedre å ha en flaske vann og litt kjeks.

Miinibanken var ute av drift, det var ingen som byttet reisesjekker i gangbar valuta og det var umulig å veksle dollar til Ruphia. Som nevnt, så hadde vi ikke så mye mer enn klær i sekken, – og da en taxisjåfør kom oss til unnsetning og skaffet oss et sted å bo for natten, så var vi på den ene siden lykkelige og på den andre lettere vettskremte. Det var deilig å vite at vi hadde et sted å sove og det var skremmende at det utenfor boligen satt mørke menn og spilte kort hele kvelden. Og til tross for manglede niste så ble vi på rommet helt til neste dag!! Det var et hotell med betongvegger, med et vindu, en dør, en seng og en varmtvannstank som laget et leven uten like. Den gikk på gass! Det var ikke et hotell med Piccolo, resepsjon eller frokostsal. Det var et sted hvor man ble sulten. I alle fall om man ikke hadde med mat og ikke våget å gå ut av døra.

He, he det må jeg le av nå og det hadde jo aldri skjedd om vi hadde vært lengre på tur. Skrekken forsvant, – i takt med hørselen, – for i det landet vi var i nå så hadde man ikke peiling på at man faktisk kan skru på volumknappen og at det ikke er nødvendig med stand by på høyeste nivå.

Tilbake til døgnet på Batam. Før vi krabbet inn mellom de beskyttende veggene så hadde vi en avtale om at vi skulle bli plukket opp dagen etter. Sjåføren skulle hjelpe oss å finne et sted å få kjøpt veien videre. Mannen kom, vi besøkte et reisebyrå, kjøpte billett og kom oss til flyplassen. Der fikk vi forøvrig et nytt problem, for der skulle det betales en skatt, – og vi hadde fortsatt ikke penger.

På et eller annet finurlig vis så kom vi inn til gaten, eller hva det heter når hele flyplassen er på størrelse med en ballsal.  Vi ble sittende å vente. Time etter time etter time. Det var ganske folksomt da vi kom og etter hvert ble det færre og færre og færre på plassen. Vi iforsøkte å finne ut om vår flybillet var falsk,  om flyet var kansellert eller om det var forsinkelser.  Vi klarte ikke å få svar på det. Der satt vi da med en tom mage og en klump i halsen som vokste seg større for hvert minutt. Vi hadde jo fortsatt ikke gangbar valuta. Ei heller mat.

Det var der det skjedde. Vi så nyheten på en liten TV – skjerm og i en annen reisenes avis. Den nyheten om at Lady Diana hadde gått i døden sammen sin Romeo. Klumpen i halsen vokste seg kjempehøy og tøt ut av øynene som saltvann. Reaksjonen var umiddelbar og han som leste avisen trodde nok at vi var i Prinsessens innerste vennesirkel. Han slapp avisen og ga den til oss. Til oss som satt der å gråt og som endelig fikk slippe følelsene fri. De følelsene som handlet om skikkelig dårlig planlegging og om at verden hadde mistet en ung og vakker prinsesser. I eventyrene har nemlig prinsessene evig liv.

Så i et lite øyeblikk føltes Lady Di sin bortgang som en befrielse på innestengte følelser, – og vi synes oppriktig ulykken var veldig trist. Det var verdt å gråte for!

Petrine :D

By the way: Det ble servert rosa kake og søt saft på flyet , – og vi hadde fortsatt ikke gangbar valuta da vi skulle ut av flyplassen i Jakarta :D Og etter den gangen levde vi lykkeligere på tur, alltid med vann og kjeks i sekken Vi hadde også oftest gangbar valuta i lommeboka.

 

 


Page 3 of 512345