Hvor ble dugnadsånden av når foreldrene begynte å gjøre alt for barna?

I dag så jeg en status på facebook og etter å ha tenkt gjennom den, så fant jeg ut at jeg ville legge den ut her i bloggen.

Stautsen lyder:

«Undrer meg litt over hvor » dugnadsånden» blant ungene våre har blitt av. Vi foreldre ordner/ selger alt ungene egentlig selv burde gidde å gå rundt på dørene og gjøre. Hvor finner vi eierskapet til å » ha gjort noe selv og ikke minst: dette har jeg klart selv». Men når Halloween kommer DA gidder de!»

Jeg synes statusen har noe for seg. Jeg er nemlig ikke sikker på at vi gjør barna våre så veldig mye godt ved å gjøre det meste for de. Selv om vi gjør det i beste mening.

Ja, jeg er en av de som kjører barnet mitt til trening, som er i nærheten under økten og som passer på at han har med seg riktig utstyr og alt det han trenger. Dessuten har jeg gått fra postkasse til postkasse, sendt mail, bakt kake og forsøkt å tigge for å samle inn penger i lagkassa. Jeg gjør det og jeg gjør det av glede. Jeg er nok ikke den eneste som gjør dette, men er det til det beste for barna våre?

Jeg tenker tilbake til min egen barndom.

Nå drev jeg ikke med noen aktiviteter da jeg var seks, syv år, så jeg har vel ikke noe reelt sammenligningsgrunnlag. Men, da jeg gikk i andre klasse så var det min oppgave å komme meg på balletten og ha med riktig utstyr. Jeg pakket sammen tingene mine, tok bussen til og fra og hadde helt oversikt over trening og beskjeder.
Da jeg gikk i musikken var det på samme vis. Jeg syklet til øvelser, – noterte ned datoer for konserter, for dåp av båter og for andre spilleoppdrag.
Da jeg løp orientering så tok jeg to busser frem og to busser tilbake for å trene. Det med klær og utstyr som matchet været og hva slags trening jeg skulle ha. Jeg var vant til at det skulle være sånn, jeg tok ansvar for det jeg skulle og det var min oppgave å være oppdatert. Mitt liv, mitt ansvar! Det ligger mye ansvarsfølelse og mestring i dette. I tillegg til at jeg fikk en god følelse av at foreldrene mine stolte på meg, viste meg respekt og støttet meg når jeg måtte ha hjelp. Men, jeg trengte ikke hjelp for å ta bussen, for å gå inn på treninger og øvelser eller for å være med vennene mine på disse ulike aktivitetene. Jeg hadde denne kompetansen inne, – og det var helt vanlig at unge kunne ta dette ansvaret.

Når  jeg sitter å rabler dette så faller en annen episode ned i hodet mitt:
Det var en dag ganske oppgitt over at barn og unge har liten oversikt over lekser, avtaler og andre ting. I ren frustrasjon så gulpet jeg dette ut over Petrinemannen. Han svarte at han faktisk hadde tenkt på dette og mente at blant annet ukeplaner gjorde at de ikke tar det samme ansvaret som før. Jeg kjente at haka falt og at tankene begynte å svirre;

«Hallo, hvordan kan et papirark i uka gjøre at de verken tar ansvar eller har oversikt?»

Jo, det hadde han tenkt nøye over det.
Han refererte til da vi var elever på barneskolen:
Han mener nemlig at da vi satt der med den avklipte kladdeboka, som vi fikk utdelt som leksebok, så måtte vi forholde oss til tidspunkt for prøver, for turer, for avtaler og ikke minst for lekser flere ganger:

1) Man må lytte og få med seg en beskjed. Man måtte finne ut av hva, når og hvor

2) Man måtte sette avtalen inn i boka på riktig sted og riktig tidspunkt. Man gjentar det man har fått beskjed om

3) Man må skrive ned beskjeden. Man gjentar enda en gang og det viser seg at det vi skriver husker vi bedre.

4) Man har ansvar for å få leksene gjort, vite hva det er og når det skal leveres helt selv.

Han mente at lekseboka skaffet oss oversikt og ga oss ansvar.

Det var ikke foreldrene som hadde oversikt over leksene våre, det var vi.
Vår oppgave å få gjort de og vår oppgave å møte lærer/skole om det ikke var gjort.
Vi hadde ansvar for egen læring, uten at det var uttalt av en regjering.
Vi hadde det fordi vi ble oppdratt til selvstendighet gjennom ansvarliggjøring. Litt etter litt.  De voksne mente vi fikk til, de hadde troa og forventningene. De ga oss muligheten, lot oss prøve, lot oss feile og lot oss lykkes ( og som vernet seg selv fra tidsklemma).

Vi lærte å holde avtaler, vi lærte at ting henger sammen og vi fikk eierskap til livet vårt.

Jeg tenker på det mannen sa og jeg tror han har et poeng.

For det er ikke bare ukeplanen vi tar ansvar for! Vi , som foreldre,  bruker facebook og Spond, messenger og Sms for å holde oversikten, for å få arbeidsoppgaver, for å få bursdagsinvitasjoner og for å holde treningstider. For barna!!
Vi bruker bilen og vaskemaskinen.
Vi er der, holder oversikten og lager orden i systemet for våre håpefulle. Jeg er til og med pliktig til å skrive under på at pjokken har gjort lekser. Så på den ene side så er det vi som foreldre som fratar barna ansvar og på den annen side så gjør systemene rundt oss det. I vår hjelpsomhet så har vi kanskje fjernet forventningen og troen på at barna kan? At de kan ta ansvar for eget liv ( selvfølgelig innen for noen rammer ) og at de kan skaffe seg den kompetansen som trengs.

Gjennom å hjelpe til så kanskje vi minsker de unges evne til problemløsning, til å tåle motgang, til å stå til ansvar for noe, som man kanskje må om man har glemt en fotballsko, ikke gjort en lekse eller glemmer en avtale. Kanskje de ikke får eierskap i sitt eget liv, ikke ser hva som kreves og ikke lærer seg de systemer som gjør at man tar ansvar og får oversikt. Og jeg kjører avgårde. Til og med jeg!, som gjennom lang skolegang og langt yrkesliv har lært at rutiner, systemer og oversikt kan gjøre dagen lettere for de som er utrygge, de som har angst og som synes overganger er vanskelig. Kanskje de unges psykiske vansker også henger sammen med at de gjennom snille foreldre mister muligheten til å bygge selvtillitt, få et godt selvbilde og troen på at det er mye man  kan??

For å skaffe seg selvtillit så må man ha muligheten til å prøve og feile. Man må oppleve hva man får til og hva man må trene mer på.  Denne informasjonen og selvinnsikten kan man ikke skaffe seg uten å handle. Det er gjennom å gjøre og eventuelt få konkrete tilbakemeldinger at man kan bli kjent med sine egne ferdigheter og kan bygge et bilde av hva man kan. Selvtillit er nemlig knyttet til ferdigheter, mens selvbilde er knyttet til hvem du er.

Norske forskere er nok enig i at vi ikke bygger selvtillitt når vi stiller opp tre hundre prosent for barna våre. : «Hvis barna ikke får lov til å prøve seg så blir de nesten handlingslammet», sies det, samtidig som det understrekes av at når «vi undervurderer våre barn så bygger vi ikke selvtillit. De som vokser opp med foreldre som overbesytter de og gjør det meste for de, hos de så ser man at de unge kan bli både deprimerte og utrygge».

Skal jeg gå helt tilbake til starten så handler vel dugnadsfølelsen også om at man kan stille opp for andre uten å få noe igjen. Ved å sette egne barn i høysetet så kanskje vi dyrker jeg – et mer enn vi-et og gjør at man i liten grad stiller opp for andre uten at man får noe igjen. Det sies også at man har det best nåe man har evnen til å dele med andre . Det er en annen greie, men du kan lese om det her 

Er du, som meg, som følger barnet ditt tett opp? tror du at vi gjør barna en bjørnetjenste?

Ha en fin kveld med eller uten curligkost

Petrine

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre


Du liker kanskje også å lese dette

Kommentarer

  1. Superbra innlegg. Generasjonen som vokser opp nå lærer at de får alt opp i hendene uten å anstrenge seg. Og som alltid… det er foreldrene som lærer dem det. :(

  2. Jeg har tenkt noen av de samme tankene. Alt av informasjon kommer på facebookgrupper, hvordan kan barna da selv ta ansvaret når de ikke har tilgang til den?

    Leksebøker begynte ikke jeg med før på ungdomsskolen, før det hadde vi ukeplaner. Det var faktisk litt greit å kunne bestemme litt selv når i uka jeg skulle gjøre ting. Jeg kan egentlig ikke huske at vi hadde så innmari mas etter å lese 15 minutter hver dag som mine barn har. Muligens fordi jeg kunne lese før jeg begynte på skolen og fant egen motivasjon? Uansett, jeg tror ikke ukeplanen i seg selv gir barna mindre følelse av ansvar, men at foreldrene på signere på utført lekser gjør nok det.

    Tenker tilbake på at også jeg kom meg til og fra aktiviteter selv, men jeg hadde det i nærområdet, ungene mine har ikke like mye nært her. Yngstemann er uansett litt liten enda 😉, men det blir nok etterhvert.

  3. Mye klokt her. Her hos oss har ungene for lengst innsett at mammaen ikke klarer å følge med avtaler og gymtimer så her er det de som har orden i systemet og jeg henger med så godt jeg kan..

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *