Å kjenne på sin egen angst

Blomst med vårlig gul farge
Jeg vet ikke om du har vært der, at du har vært så redd for en ting at du har latt være å gjøre det som får nakkehårene til å reise seg på nakken din og knuten til å slå krøll i magen. Jeg har hatt det slik i forhold til å kjøre bil. For veldig mange år siden så traff bilen jeg satt en annen bil på E 6, eller det var egentlig omvendt. Den traff oss, om jeg skal være korrekt. Uten at det har så mye å si for utfallet av smellet. Vi var heldigvis fysisk uskadd alle sammen, likevel har jeg tatt med et par ting fra opplevelsen. Det ene er nemlig at jeg enda klarer å se bildelene seile opp i luften, snu seg rundt og lande i sakte film. Jeg vet ikke om du har vært med på det før, men noen ganger i livet så går ting så fort at man ser det v-e-l-d-i-g s-a-k-t-e. Snodig nok så virker slike ting som tar et tidels sekund som en evighet. Den andre skaden på meg var at jeg et år etter på var livredd for å kjøre bil. En peride i livet så hadde jeg fått en trillion knepp på skritt-telleren og var miljøvennlig som få: Jeg gikk, gikk og gikk. Kunne jeg unngå bilen så gjorde jeg det, – også å sitte på.

Men, sånn kunne det ikke være, så systematisk arbeidet jeg meg tilbake bak rattet. Jeg har etter det kjørt utallige år og til og med slappet av og kost meg på kjøreturen.  Alt var borte helt til jeg fikk Petrus. Seriøst, følelser blir så overdimensjonert når man blir mamma, – også redselen for at noe skulle  gå galt på veien. Men, jeg kjører hver dag og føler at det å tenke seg om før man setter ut på veien er helt innafor. Det hemmer meg ikke i dagliglivet.

I fjor da vi dro på vinterfereie så brukte vi en evighet til fjells, . og det var ikke bare magen som hadde knytt seg. Knokene var hvite av å holde seg fast i rattet, kjeven var fastlåst av å ta seg sammen og øynene ønsket seg et filter som kunne skille vei og grøft fra hverandre der alt var hvitt og snøen laver ned. Det gikk fint, – også alle turer vi har tatt etter det.

Helt til i går, – vi skulle til fjells, det snødde og var guffent. På avisa sto det at det var svært glatte veier.
Og her sitter jeg, hjemme, med en gutt som gleder seg til å gå i bursdag i stedet og med en dårlig samvittighet fordi min redsel stoppet en hel familie ( De kunne dratt uten meg da) og fordi jeg lot angstmonsteret vinne.
Jeg vet ikke om det er så mye bedre…

Er det bare meg som kan la redselen styre? – en gang i mellom ?

Petrine :)

Takk for at du leste …

Om du vil bli opptatt på viktige og uviktige tanker så trykker du liker på facebooksiden min :) For jeg blir glad for nye følgere


Du liker kanskje også å lese dette

Kommentarer

  1. Det er ikke bare Deg! Vi er flere i den båten… jeg har det på samme måte med bilkjøring etter en krasj for snart 30 år siden. Og nå med(straks) 2 sønner med lappen er jeg kvalmen nær når de er ute og kjører. Og jeg leser massevis av værmeldinger før vi skal på tur. Jeg ser for meg de verste utfall av glattis, andre biler og smale veger.

    Det er vel det som kjennetegner angst, at den er litt irrasjonell og uforklarlig, og ganske overveldende! Å kjenne på den dårlige samvittigheten etterpå er slitsomt. Jeg prøver å inngå avtaler med meg sjøl og snakke med mannen om hva som skjer på forhånd, og legge noen strategier. Men av og til, heldigvis sjeldnere enn før, stopper det seg… det er ikke godt! Men det hjelper å sette ord på det, takk for at du deler!

    • Ja, angst kan være overveldende. Heldigvis så er det svært sjelden at jeg blir hemmet nå, men før var det jo lammende. Og nettopp det at det tidligere har ødelagt for meg, så måtte jeg dele. Jeg tror også på at det er lurt å sette ord på det, – også fordi jeg vet at det er mange som har angst for et eller annet. Vi får ta det pø om pø, både du og jeg, så får vi lage avtaler med de rundt oss og med oss selv. For vi vil jo ikke bli fanget i de irrasjonelle og uforklarlige følelsene <3 klem

      • Klem til deg, og ønske om en fin uke! Uten glatte veier og høye skuldre og fort pust.

        Pø og pø er lurt, små skritt, utfordre seg sjøl litt etter litt. Det er ikke så lenge siden jeg kom på at i vinter har jeg vært kjemperedd bare en gang på biltur, men jeg klarte holde hodet kaldt likevel. Mestringsfølelse! Jeg har ikke satt igjen bilen på jobb pga føret, eller parkert hos naboer, og det gjorde jeg før når ungene var mindre. Slikt kan man smile av nå, men det var blodig alvor da det sto på. Så den kan snu!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *