Da jeg ryddet sammen barndomshjemmet mitt så fant jeg avklipt kladdebok. Det hadde vært en i A5 -størrelse,. Jeg hadde gjort den enklere for oppslag ved å klippe av ca en centimeter av boken, fra nederst og oppover. Jo lenger bak i boka jeg kom, jo kortere avstand var det fra bokens nederste kant og opp til der jeg hadde stoppet. På de første fem sidene var det ti centimeter, de neste fem var 8, 5 og så videre nedover.  Da alle sidene var klipt, så var det fliker på bokens høyre side, og på de hadde jeg skrevet bokstavene A – D , E – H, I – L også videre. Det var adresseboken min.

Den var fra gamledager…..

Den var fra den tiden hvor jeg og foreldrene mine reiste rundt i Norge med telt, fra den tiden hvor alt fra forsvunne undulater og døende familiemedlemmer ble proklamert på reiseradioen:

«Kan familiefar Olsen , som er på reise i Sør – Norge i en rød Fiat ringe hjem?  Det ligger et brev fra Norsk tipping og venter! «

Boken var nemlig fra den tiden da man fikk penger utbetalt på giro, fra da man hadde banker på hvert hjørne og fra da man hadde lokale kolonialbutikker med ferskt pålegg, personlig preg og en bok hvor de noterte ned de som handlet på krita.

Siden all kontakt via familiemedlemmer gikk via radio, så var det lenge før vi trengte digital detox, før vi protesterte mot Dab, mens vi enda fikk lov til å snakke om sommerens opplevelser og hvor stranda hjemme var et helt ok og samfunnsaseptert sted å tilbringe sommeren. Det sammen med vannmelon, boller og saft. Det var lenge før solfaktorenes storhetstid. Det var også lenge før media var med på å markedsføre hvor ulikt vi ferierer, forut for kjøpekort og kjøpepress ( i alle fall på TV): Det var  før normalen var to inntekter, to biler og tidsklemma.

Dere skjønner tegninga?

Boka er eldgammel! – og under flikene på den hadde jeg skrevet inn navn og adresser. under bokstaven M fant jeg Monica. Hun traff jeg under en ferie på Hamresanden. Jeg traff henne to telt bortenfor vårt på den dagen som Håkon Magnus ble født. Vi lekte sammen den uka vi var i Kristiansand og vi holdt kontakten i årevis etterpå. Vi sendte hverandre små hilsener på flott brevpost. (Som jeg savner det flotte brevpapiret som hadde matchene konvolutter) Jeg vet ikke hvorfor vi sluttet å være brevvenner og når hilsnene rant ut i sand, men jeg gledet meg alltid til lese hvordan ferievennen min hadde det. Frem til kontakten avtok.

Nå er jeg atter på Sørlandet, i morgen skal Petrus til dyreparken, men akkurat nå er han å leker med noen ferievenner. De vil han nok definitivt ikke sende «snailmail» til, – alikevel fikk lekekameratene hans meg til å bli nostalgisk og tenke tilbake på den selvlagde adresseboken som rommet adresser til venner jeg hadde truffet på ferie.

 

Petrine :)

Dette ble skrevet da jeg var på sørlandet, men siden sommeren er her enda så legger jeg det ut :)