Han sitter på sykkelen, løfter føttene og setter de ned igjen. Han fortalte meg at han har så  lyst, men jeg ser at det sitter langt inne å slippe seg ned. Han står på toppen av den røde løypa i sykkelbanen, – den som kan gi de høyeste hoppene og som har den bratteste baken å starte i.

Han ser ned, han ser på meg, han ser på de andre i køen og ned bakken igjen. Jeg håper at han våger, for jeg er sikker på at både ferdigheter og balanse er gode nok.

Han ser på meg, løfter bena og slipper seg ut, Han smiler, er på vei ned bakken og er i farta .

Han jubler og kjører i vei.

Det var en fornøyd gutt på bånn av bakken, og han var på sykkelen i mange timer til.

Det er rart, når man først har brutt egne grenser og får det til, så gjør følelsen av mestring til at man fortsetter.  ( nå ser jeg at jeg ikke har bilder fra akkurat denne sykkelbanen, men tar et annet fra helgen )

Ja, sånn kan et minutt i Trysil Bike arene se ut, – i alle fall for oss.

Petrine