01 februar, 2016
Om å være utenfor komfortsonen
Jeg fortalte for en stund siden at jeg gjorde flere ting som får meg utenfor komfortsonen denne høsten. Det handler ikke om å trene bort høydeskrekken, ei heller å synge på Karl Johan, men det er seriøst utenfor det jeg kan kalle komfort. Hun som utfordret meg, hun mener aktiviteten er deilig, men jeg vil definere den som forfriskende. Og, de som følger meg på sosiale medier, vet at det handler om å bade vinteren igjennom.
Ja, jeg bader enda! Ja, det er godt under ti grader! – og ja, jeg liker det! ( I dag var det tre grader )
Hver helg har vi truffet hverandre på stranden for å bade. Vi må svømme hver gang, – og vi har badet både lørdag og søndag når det passer seg slik. De første ukene så vasset jeg sakte ut i vannet, – jeg kjente at det ble kaldere og kaldere. Da vannet kom til magen så stoppet jeg opp, før jeg la meg på svøm. Etter mye om og men.
Nå er den mentale styrken bedre og taktikken en annen. Jeg bare går ut og legger på svøm, sammen med den fine damen som har fått meg med på galskapen. Vi teller tak, – og skravler der vi står i vær og vind på stranden etter nedkjølingen. Det mens blodet strømmer godt gjennom årene og ut i huden. Det kan jeg være med på at er deilig, man er lysvåken og kjenner kroppen lever. Det uten å fryse i ettertid. Jeg som alltid har vært en frossenpinne er nesten alltid varm nå, jeg vet ikke om det handler om at de sisste månedene har vært spesielt milde eller om badingen øker blodgjennomstrøningen også utenom badingen.
Da venninnen min utfordret meg så var det enda sommer, – men jeg måtte inn å lese om det var noe fornuftig i å fortsette badesesongen. Jeg fant ut at de som følger opp badingen vinteren igjennom ofte holder seg friske og at de korte badeturene har samme effekt som en løpetur. Jeg kan like noen korte treningsøkter og jeg kan like å ha god helse. Og når det også påstår at isbadere forbrenner flere karbohydrater så konkluderte jeg at det var verdt å bli med på forøke. Nå er det slik at jeg ikke har sett resultater på verken vekten eller kondisen, – men jeg håper at den målrettede, mentale styrken kan overføres til andre situasjoner senere. For jeg skal på banen igjen, – på alle plan, og jeg skal finne tilbake til meg og hvem jeg er. Det har vært veldig mye alle andre og deres problemer. Slutt på det, – men mer isbading. Prøv du og-
Drar du deg selv utenfor komfortsonen en gang i mellom?
Jeg har vært på stedet hvil litt lenge.
Jeg kretser ofte innom tanken at jeg har lyst til å finne min plass.
Kanskje en ny plass, – men jeg forblir nok i det vante.
Fordi jeg trives i det jeg holder på med.
Men, på fritiden vil jeg bli mer sosial, mer i farta, si NEI og le mer…
Petrine:)
15 september, 2012
Ut på tur – Kart og kompass
I sine yngre dager så løp Petrine litt orientering. Det var spennende å jakte mellom trær og bekker etter den røde og hvite posten. Noen ganger løp jeg rett på og andre ganger så måtte noen omveier til. Jeg husker en gang i Danmark, hvor vi skulle orietere i en skog med branngater. De var rette og lignet mer på gatenettet i New York enn en skog med variert terreng som vi er vant til her. Jeg rotet meg bort. Heldigvis traff jeg en annen, og spurte etter veien. Han kunne bare finsk, og hadde ikke tid til tegnspråk. Han løp videre. Jeg valgte å følge en sti i en retning, og plutselig var jeg i mål. Hurra ! Det hører med til historien at jeg ikke fant de siste postene og brøt derfor løpet. Allikevel var jeg lykkelig over å passere målstreken.
Ingen i familien løper orientering nå, men vi pleier å kjøpe en konvolutt med kart hver vår. På de er det tegnet inn poster, noen som henger ute om våren og noen som henger ute om høsten. Ut fra postene så lager vi vår egen løype og kommer oss ut på tur. Og for barna er det å finne posten en belønning i seg selv. Vi har heldigvis tilgode å ikke finne en turorienteringspost. Men på noen poster har vi virret litt rundt i krattet før vi har funnet den :)
Om du er interessert så kan jeg ha et mega kjapt O – kurs her og nå: Når du løper orientering så finner du frem i terrenget ved hjelp av et kart . Det er en «skisse» på terrenget, da du kan lese hvor stier, veier, myrer, bekker og grøfter finnes i forhold til hverandre. Kartet viser oss også terrengets form og fremkommelighet. Postene pleier å være plassert ved tydelige tegn/punkter i terrenget. Kunsten handler om å lese kartet godt, slik at det tas gode veivlag og man kommer rett på posten. Tegn på kartet har et visst system: Alt det blå indikerer vann; bekk, pytt, myr etc. Tynne brune «spagettilinjeer» = høydekurver. De sier noen om hvor kupert og bratt terrenget er.
Fargen gul /oransje er områder hvor det er lett å løpe, som jorder og andre åpne områder. Jo dypere grønnfarge kartet er markert med, jo vanskeligere er det å komme seg frem der. Sorte stiplete linjer er stier, sort heltrukker linje er en liten vei og brune litt tykkere streker er større veier. Detta var svært grovt fortalt. Her kan du få mer konkret informasjon.
Trekker du ut et aktivitetskort fra Barnebokforlaget så kan du slumpe bort i et kort med kart og kompass. Om du ikke liker å lete etter poster i skogen, så kan det være at din vesle pode en gang i verden har tenkt til å bli med på 71 grader nord. Og da er det i alle fall viktig å vite at den røde pilen i kompasset peker nordover. På kartet er det tegnet inn hjelpelinjer fra nord til syd. Og på nordsiden er det tegnet en N. Og om dere vil trener dere på å ta ut kompasskurs så får dere tips her .
Knallfin lørdag til deg !
Petrine.