Å dra på beverjakt

 

Visste du at beveren starter husbygginga ved at de lager en kanal under vann. Den ender opp i en liten dam, som danner kjøkkenet i hytta. Det ved at det lille bassenget blir dekket med kvist, stokker, jord og mudder. Det er slik de bygger ut etter hvert, for også en beverfamilie kan danne en generasjonsbolig og de trenger både en stue og soverom som er på tørrere plasser. Men, inngangen beholder de under vann for å beskytte seg selv mot rovdyr.
De er familiekjære disse gnagerne og kommer det noen fra andre beverkulturer flyttende, så vil de fastboende forsvare sitt territorium mot innvandrerne.

Jeg vet ikke om dette var viktig informasjon for deg, – for meg har det vært ganske så uvesentlig frem til jeg forsto at det bor bevere i byen min. De har kostet på seg og bor ganske så sentralt med nærhet til både sentrum skoler og offentlige veier. De benytter seg lite av disse fasilitetene, men de  benytter seg av alt vannet og skogen rundt seg. De rydder fram lysninger i terrenget og samler alt av buskas stokker og greiner på et sted. Så selv om de er natteranglere så er de ganske systematiske i livet sitt. De kommer ut til omtrent samme tid hver kveld, de drar hver til sitt og  skaffer seg mat og boet materialer til utvidelse. Og alt dette har jeg lest meg opp på fordi jeg har lyst til å få et fint fotografi med disse store gnagerne på.

Jeg har nemlig vært ute for å fotografere Børre, Beate, Bjarne, Bettina og Birger Bever. Og jeg fikk se bevere. De svømte helt inntil der jeg satt, men da jeg knipset bildet så ble Beate så livredd at hun kjapt forsvant under vann og dukket opp en del meter bort. Så da Børre kom svømmende helt inntil vannkanten og føttene mine så hadde jeg ikke hjerte til å fotografere han. Jeg tror at han hadde endt arbeidsdagen og var på vei hjem til familien med dagens lønning. I munnen hadde han et helt tre. Han kom nemlig drassende med ei lita bjerk, – og tenk om han skulle måtte dukke og miste dagens fangst på grunn av et knips fra et Nikonkamera. Det hadde vært et ran fra min side, så dermed jaktet jeg plutselig på mobiltelefonen min, men innen den var på plass, kameraet var på og bildet var tatt så var Børre straks ferdig med arbeidsveien sin og motivet mitt ble litt som en nål i en høystakk, eller som en dråpe i det store havet. Det er vel mer riktig å si det sånn.

Og etter en slik safari så kan jeg konstantere at jeg ikke egner meg til jakt, – ikke orker jeg å skyte i fare for å skade noen og om jeg ser byttet så blir jeg så ivrig at jeg eller kameraet jager det vekk. Så sorry,  du fotograf på andre siden av vannet, om jeg ødela for deg,  – unnskyld :)

Men, før jeg slutter så må jeg fortelle at også bevere blir mobbet. Jeg har sett ved flere anledninger at de må slå rundt med halen sin i et forsøk på å jage bort stupende måker.

I dag kunne alle i den Petrinske familie krysse av for at de har sett bevere, – det kan også de flotte folka som var med oss.
Bevere er kule dyr, har du noe å fortelle om de som jeg ikke har listet opp?

 

Petrine